søndag, august 29, 2010

MIN VENN EINAR

Han heter Einar. Han er oppkalt etter familien Johnsens nære venn, dr.Einar Lundby. Han er en av mine beste venner. Jeg møtte ham første gang da han kjørte sin far til en foredragsaften på Jevnaker. Han sto beskjedent i bakgrunnen. Jeg visste at han var begynt på legestudiet i Tyskland, ikke ulikt sine søsken, Solveig og Nils. Alle Gordon og Ingas barn var enten leger eller psykologer, eller i alle fall gift med en lege. Bare én skilte seg ut, hun viet seg til litteraturen, som fag, og giftet seg med av samme slaget.
Når jeg tenker tilbake på den sensommerkvelden på Jevnaker kan jeg huske at jeg forsøkte å innelde en samtale med den unge mannen, og at det ikke var lett. Han virket ikke avvisende, men jeg tror jeg representerte noe som han på det tidspunktet ikke hadde et avklaret forhold til.
Vi var kommet til ”Modum” da Einar og Synnøve kom inn i vårt bilde. Synnøve, var sykepleier, men jobbet ikke på sykehuset. Hun hadde på det tidspunktet to barn i førskolealder å forholde seg til. Den yngste av dem ble nær venninne med vår datter Anne Kristin, og Synnøve og Reidun fant tonen nesten med én gang.
Jeg møtte Einar på Sykehuset. Jeg kan huske at han en gang ba meg legge bort avisen unner et fredagsmøte på hans fars kontor, for han ble distrahert av lesingen. Denne frimodigheten forbløffet meg. Kanskje mest fordi han sa det så direkte og samtidig så vennlig. Jeg husket det alltid siden. Jeg måtte ikke distrahere Einar. At jeg likevel kom til å gjøre det skyltes at vi fikk kontor ved siden av hverandre i det nybygde Familiesentret. Han hørte, gjennom veggen, at jeg hevet stemmen. Men han kom aldri inn og ba meg dempe meg. Jeg hadde den samme erfaringen med ham, nemlig. Han kunne være meget høyrøstet under enkelte samtaler med sine pasienter.
Det var først da vi flyttet fra Jokerhuset og opp til husene på haugen, og ble nærmeste naboer, at vi kom i ordentlig nærkontakt, og besøkte hverandre privat. De hadde bodd i Sveits en tid og var preget av en annerledes kultur, også når det gjaldt servering av mat.
Men på det faglige området kom vi ikke så lett i kontakt med hverandre. Jeg kan huske at jeg var nysgjerrig på hans eksistensial filosofi, som han la til grunn for sin behandling av pasienter. Da hans far fylte 70 år skrev han en artikkel om denne behandlingen i festskriftet, ”Visjon og vilje”, som jeg var en av redaktørene til. Han bodde i Sveits da han skrev artikkel, og det preget hans tenke- og skrivemåte. Det ble min oppgave å redigere artikkelen. Det ble gjort så kraftig at jeg var redd at han ville oppleve at jeg hadde gått for langt. I stedet takket han og lot det meste passere. Jeg hadde da også lest en del av de bøkene han refererte til.
Da de kom tilbake fra Sveits denne siste gangen ble kontakten mer hjertelig mellom oss. Men det var først etter hans fars død at han ble en meget nær venn. Jeg ble plukket ut som den eneste av Gordons mange venner (ikke kolleger) som fikk holde tale under minnesamværet. Det tror jeg skyltes Einar. Gordon hadde noen år tidligere tilbudt meg sitt vennskap, og det var noe mer enn et vanlig vennskapsforhold, og Einar måtte ha kjent til dette.
Jeg har ofte tenkt på om dette forpliktende vennskapet ble overført til Einar, for etter hvert som årene har gått har vi kommet hverandre svært nær. Vi besøker hverandre ofte, og det er alltid fest da vi møtes, enten på Røa, hvor de nå bor, eller i Lundsalleen hvor vi fortatt bor. På sommertid hender det at vi besøker dem på hytta deres ved Ula, et fredens paulun med panoramautsikt; og med verdens minste utedo.
Under min lange sykdomsperiode viste Einar og Synnøve kvaliteten i vennskapet ved kontinuerlig å holde seg à jour med tilstanden. De var ellers fulle av oppmuntring og veldige dyktige til å underbygge håpet. Det var Einar som kom på tanken at nedtrappingen av Prednisolon kunne han noe med at atstmaanfallene dukket opp igjen og at leddsmertene begynte å plage meg. Det hadde jeg selv ikke tenkt på. Jeg fikk raskt time hos min fastlege, som hang seg på Einars refleksjoner. Jeg sto på 2 ½ mg. Hun satte meg på 20 mg. Og vips forsvant alle plagene. Jeg har siden følt meg i kjempeform og nå er dosen kommet ned i 10 mg. Den største takken for at jeg føler meg så bra går til Einar, som gjorde de nødvendige logiske koblingene.
Einar har kommet så høyt opp i årene han også at han har permittert seg fra sin faste stilling som overlege ved Louisenberg sykehus. Han driver ikke dank. Nei, han holder sin polikliniske virksomhet gående. Og noen ganger holder han et foredrag om ”håpet”. Han er en betydelig ressurs, og for meg er han en gave fra Gud. Nå er det ikke lenge til våre koner har bestemt dag og sted for neste møte.
Jeg har en venn, og jeg gleder meg til å møte ham.

Ingen kommentarer: