EN SOMMER TIL PÅ "MODUM"

Det skulle gå flere år før jeg kom tilbake til ”Modum”. Men Gordon og jeg holt kontakt. Han ringte og jeg skrev brev. En gang på Jevnaker laget jeg et folkemøte hvor eneste programpost var en tale av overlege Gordon Johnsen. Vi hadde leid ”Glassheim”, og den store salen ble full av mennesker. Gordons temaer var av allmenn interesse. Jeg kan fortsatt huske at han gikk opp på det store podiet, så ut over de mange menneskene og startet sin tale. Det eneste han hadde å holde seg til var en blank kulepenn. Eller var det en pekestokk som kunne trekkes ut og inn?
Da jeg var ansatt tre år i Levanger innledet jeg kontakt med en privatpraktiserende lege, dr. Melby, som hjalp meg med klienter jeg forsto trengte somatisk hjelp. Dr. Melby viste seg å være en bekjent av Gordon Johnsen, og en stor beundrer av overlegen. Det var i Kristiansand jeg ble kjent med psykiateren Krai Due Tønnesen ble det aktuelt å ta kontakt med Gordon. Krai hadde jobbet sammen med Gordon på Louisenberg i sin tid. Nå ville han at vi skulle spørre om det var bruk for oss som sommervikarer. Og sommeren 1967 dro vi til ”Modum”. Kona mi og barna mine var på sommerferie hos min svigerforeldre på Strømmen og hadde det aldeles herlig.
Krai, Matti og jeg ble innlosjert i ”Villa Det Gyllne Hus” som var restaurert fra ytterst til innerst. Interiørarkitekt Alf Sture hadde stått for oppgaven, og huset, særlig innvendig var en opplevelse i seg selv. Hallen og stuen var malt i en rød farge som Sture hadde komponert og kalt Okseblod. Uventet, dramatisk og aldeles stilig. I den store salongen var tapetet hentet fra England og var den samme som fra 1850. Til dette hadde han valgt en vidunderlig gulvteppe i en mosegrønn farge. Ideen var at når man åpnet døren ut til terrassen skulle man føle stuen gikk i ett med skogbunn. Noe av møblene var restaurerte fra 1850 årene, og noen var fra Stures egen møbelkolleksjon. De lange gardinene som gikk fra tak til gulv var ensfarget gule og flortynne, men med masse stoff til folder. Vi var blant de første som bodde der.
Denne gang var det klart fra begynnelsen at jeg ikke skulle ha presterollen. Den hadde en svensk pastor fått. Han hadde etterutdanning fra St Lukas Stiftelsen, en stiftelse som utdannet prester innenfor den moderne versjonen av sjelesorg, som nærmest satte likhetstegn mellom sjelesorg og psykoterapi. Han var en meget selvstendig person som gikk sin egen vei, men som var godt likt av alle. Jeg skulle vikariere for en lege som hadde sommerferie. Jeg gikk med andre ord rett inn i den psykoterapeutiske rollen.
Dette var en litt fremmed rolle, og jeg trengte veiledning. Det fikk jeg da også, for min venn Krai var en erfaren psykiater, og Gordon Johnsen var også villig til å veilede. Jeg kan faktisk ikke huske hvilket kontor jeg hadde, men sannsynligvis hadde jeg flere, alt etter hvilket som var ledig til enhver tid. Men jeg husker at det hadde begynt å flytte inn familier i de restaurerte villaene, og at jeg fikk som oppgave å følge opp enkelte av disse. Da trengte man egentlig ikke et spesielt kontor, for samtalene foregikk i villaen, med eller uten barna. Jeg tror derfor at det er riktig å si at jeg en kort stund var med i etableringen av familie-avdelingen, selv om vi ikke kalte den familieavdeling på det tidspunktet.
Krai og Matti var, som nevnt, i en annen artikkel, svært interessert i musikk. Nå sto det heldig vis et gammelt klaver i ”Det Gyllne Hus” og Krais cello var alltid med på slike turer. En kveld inviterte vi en kollega av meg, han het Leiv Reigstad, og var prest i Drammen. Han spilte fiolin, og da ble det arrangert konsert i ”Det Gyllne Hus”. Jeg husker det som en helt vidunderlig kveld.
Jeg fikk noen dager besøk av kona mi og datteren vår, som bare var et par tre måneder gammel. Her var jo ingen barneseng, så vi laget en seng i kommodens nest nederste skuff. Morsomme mennesker sa at det var kjekt, for når babyen gråt var det bare å skyve inn skuffen. Vel, fullt så hjerteråe var vi ikke.
Gordon fortalte en dag at sykehuset fikk selebert besøk, og at han ville vise dem ”Det Gyldne Hus”. Min kone som var vant til å ha et strøkent hus når vi ventet gjester, ryddet og pusset støv. Men da våre samboere kom å fikk se huset strøket og rent ble de helt overgitt og sa: ”Men det kommer jo gjester snart!” Så satte de i gang og rotet til for det måtte jo se ut som det bodde mennesker i huset. Min kone ble aldeles forferdet. Hun oppdaget da at det fantes andre måter å leve på enn den som var naturlig for oss. ”Et ryddig hus skaper hygge” ble satt opp mot ”Litt rot skaper kos”. Vi har holt fast på første påstand gjennom hele livet.
Å bo som vi gjorde ga oss muligheter til mange herlige spaserturer i den vakre naturen. Som regel gikk vi til ”Verdens ende”, som er en liten bakketopp et par kilometer fra sykehuset. Her Hadde dr. Thavlow plantet en lund av bjerketrær, som på hundre år var blitt kjempestore. Herfra hadde vi oversikt over åpne jorder, åsene omkring, og langt mot nordvest så vi fjellene på Norefjell. Vi kunne også velge å gå til Kaggefossen, som vi hørte brumme når vannføringen var stor. Da måtte vi gå ned en dal til selve Snarumselva og over den på ei smal hengebru. Et par hundre meter til og vi kunne beskue den fantastiske fossens skummende villskap. Og ville vi gå en lang rundtur var det ei kjørebru over fossen. På den ene siden kunne vi se rett ned i den skummende fossejuvet. På den andre side lå en stille og vakker innsjø som innbød til stangfiske og kanoturer.
Vi hadde selvfølgelig ikke lønn for slike sommervikariat, betalingen var læringen, selve stedet og naturen omkring. Og ingen klaget, for det ble en skikkelig læringstid og en billig sommerferie. Under tiden kontaktet Gordon meg og spurte om jeg ikke kunne være litt lenger. Jeg sa jeg ville prøve å finne en vikar, men det klarte jeg ikke. Som metodistprest var jeg ansatt i en menighet for ett år om gangen, og at ansettelsen startet i august. ”Men kan du ikke komme neste år da?” spurte han. Det gjorde jeg, men det er en helt annen historie.