"ALT FÅR EN NY BEGYNNELSE"

Jeg så ham i en nyhetssending på TV. Han han hadde besteget Mount Everest., og ble motatt med stor jubel av sine landsmenn. Han var japaner og utrolig brun i fjeset. Han sa noe i en mikrofon, som ble stukket opp under nesen hans: Det er fint å være åtti, for alt får en ny begynnelse. Jeg skvatt i stolen der jeg satt. Hadde virkelig denne gamle gubben besteget Mount Everest i en alder av åtti år? Jeg tenkte: Når får vi høre om Olav Thons klatringsbragd? Han er bare nitti nå i juni. Jeg snakket med ham da han rundet 75 år, og da var han helt innforstått med at hos han fantes igjen pensjonsalder. Han ville holde på med kjøp og salg til han ble nitti. Hans forbilde var Erling Dekke Næss, en utflagget skipsreder, som da var nitti, og i full sving. Nå fyller Olav Thon nitti, og vi ser ham tid om annen i nyhetsbilde med sin hjemmestrikkede topplue på snei. Han forteller, med glimt i øye, om sine nyeste planer, og at han har sannelig ikke tenkt å legge inn årene. At det blir fjellklatring i Himalaya tror jeg ikke, selv om han elsker fjellet. Men tilbake til denne sterke japaneren, som hadde besteget Mount Everest: Det er fint å være åtti, for alt får en nye begynnelse. Jeg skulle gjerne sagt det samme, men det kan jeg ikke, for mine nye begynnelser er nok begrenset av min udugelighet. Men fantasien er like ung og dristig. Jeg klarer bare ikke å henge med i virkeliggjøringen. Jeg fantaserer om en ny maleriutstilling f. Eks. Den skal være ny i dobbel forstand, for bildene jeg drømmer om å lage er all nye i uttrykk og innhold. Nå spør du kanskje: ”Vel, David, nå gjenstår det bare å kaste seg ut på de søtti tusen favner!” Jo da, jeg kjenner både uttrykket fra Søren Kierkegaard, og fra min egen holdning til det ukjente. Men jeg knekker sammen bare ved å tenke på å dra fram staffeliet og gå til innkjøp av oppspendte lerreter og riktig maling. Det nærmste jeg er kommet en ”ny begynnelse” er at jeg leser om kunst. Van Gogh malte frenetisk fra han var ca 30 år til han skjøt seg selv 37 år gammel. Over 2000 bilder kom fra hans hånd, hvorav 900 malerier. Men, så orket han altså ikke mer, og døde for egen hånd. Men ærlig talt, på en riktig god dag vil det ikke forbause meg at jeg rigger meg til foran ett av mine staffelier. Jeg spurte min kone om hva hun følte ved dette. Hun svarte at det bare ville glede henne, men hun bekymret seg for om jeg klarte å stå på bena så lenge. Jeg forklarte henne at jeg ville bruke en kontorstol med hjul, og at jeg kunne regulere lerretets høyde ved hjelp av en mekanisme på staffeliet. ”Nei da så”. Måtte benytte anledningen til å fortelle om Claud Monet som hadde fått laget en dyp forsenkning i sitt atelier som han kunne senke bildene ned i når det var nødvendig å arbeide med lerretets øverste deler. Men oppriktig talt, jeg vil ikke ha tålmodighet til å arbeide med så digre formater. Fem år uten en pensel i hånden? Vil jeg klare å komme inn i prosessene igjen? Vil det i så fall ta lang tid? Vil tålmodigheten være oppbrukt før jeg kommer i gang med å male et bilde? Alle disse spørsmålene ralmer rundt i hode mitt. Jeg vet så inderlig vel at det ikke bare er å ”sette i gang”. Når det ”settes i gange” blir hele mitt tanke- og følelsesliv engasjert, og bare det kan være slitsomt, særlig hvis det ikke kommer noe fruktbart ut av det. Da blir arbeidet enerverende. Men dette kan jeg ikke vite noe om på forhånd. Jeg tror jeg kan finne en vei inn i maleriet igjen, det er ved å male videre på de bilder jeg opplever mislykte. Kan jeg gøre noe med dem? Kan jeg gi dem nytt liv for derigjennom selv å kjenne nytt liv? Jeg er like gammel som den japanske fjellklatreren. Blir opplevelsen av å fylle åtti år en opplevelse av en ny begynnelse, eller planleggingen av min begravelse? Mye i meg ser for seg en ny begynnelse, ikke først og fremst i religiøs forstand, men rent menneskelig. Jeg har like friske tanker og sterke følelser nå som jeg hadde som ungdom. Det er "fjellklatringen" som volder motstand i meg, det vil si, inntil jeg finner min form for "fjellklatring".