SØREN OG MEG SELV

Søren Kierkegaard har vært mitt reisefølge helt siden jeg skrev meg inn som student ved Metodistkirkens Teologiske Skole, Överås i Göteborg høsten 1955. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, kanskje han virket familiær. Han het det samme som min far, Søren. Forsto jeg min far så bude jeg kanskje også forstå Søren Kierkegaard? Men når sant skal sies så forsto jeg ikke meget av det han skrev, men dess mer av det som ble skrevet om han. Jeg forsto i alle fall så meget at hans tenkning var eksistensiell. Det følte jeg også at min var , selv om jeg ikke klarte å uttrykke det så genialt som han. Jeg hadde et slags medfødt kompleks for akademia. Jeg var født og oppdratt av helt alminnelige arbeidsfolk som var ribbet for alt som smakte av intellektuellt jåleri. Hvis man måtte omtale en sak med annet enn det som kunne sies rett fram, så ble vi mistenksomme. Hos oss var en spade en spade, et typisk arbeidsredskap til å grave i jorda med. Ble det kalt noe annet så måtte det ligge lureri bak, og det var vi på vakt mot. Søren Kierkegaard var en tenker, og det var greit nok for meg. At han gjennom hele sitt liv var antiakademisk, det kunne jeg like. Men sannheten var at han artikulerte seg på en måte som satte en hvilken som helst akademiker mot veggen. Dette likte jeg godt selv om heller ikke jeg alltid forsto hva han snakket om. En dag skulle jeg legge fram en skriftlig oppgave om rettferdiggjøresen,for mine prestelærere, men unnlot å gjøre det. Selve ordet og begrepet rettferdiggjørelse fantes ikke i mitt ordforåd og derfor kunne jeg ikke behandle det tankemessig. Det hjalp ikke at læreren sa at dette var et helt sentralt begrep som en teologisk student burde kunne forholde seg til. Jeg satte foten ned. Men læreren var streng. Han satte en ny innleveringsfrist med den betingelse at overholt jeg ikke den, så kunne jeg pakke sammen og reise hjem. Nå tok jeg meg sammen og begynte å lese om begrepet. Etter hvert ble jeg så overveldet av interesse at jeg startet opp min skriftelige avhandling. Det ble levert i god tid, og tilbakemeldingen ble god. Jeg hadde forstått begrepet og kunne behandle det intelektuelt. Læreren ble begeistret. Fra da av fikk jeg støtte i Kierkegaards holdning til de foresatte, jeg ble utpreget selvstendig og tok ikke lenger en fisk for en fisk. I Øyeren, hvor jeg kom fra, var det 25 ulike fiskeslag. Jeg kom fort i opposisjon, og jeg var ikke en enkel student. Det store i studeitiden var at jeg vant stor respekt hos mine lærere, selv om mine medstudenter ikke kunne følge med meg, og derfor devaluerte meg. Etter som jeg forsto var det ingen av dem som trivdes i lag med den danske filosof. Som ung menighetsprest leste jeg hva jeg kom over av litteratur som var skrevet om denne merkelige danske. Hans tenkning passet meg utmerket, og han lærte meg masse om ”det eksistensielle”. Men jeg tror jeg utviklet min egen eksistensielle teologi, psykologi og filosofi. Kierkegaard var teolog, psykolog og filosof. Hans eksistensialisme var integrert i hans personlighet. Han hadde den i blodet fra barnsben av. Og det var der vi var like. Det bare var sånn. Og slik tror jeg Søren Kierkegaard kunne si også, selv om han analyserte sitt blod helt inn til cellen og cellekjærnen. Jeg ville være ærlig i alt jeg gjorde, men kom til å provosere mine omgivelser på grunn av det. En ting er å snakke sant, noe annet å være sann i ett og alt. Kompromisser fantes ikke. Det er klart jeg provoserte. Men aller best har jeg dratt nytte av eksistensialismen i mitt arbeid som ekteskaps- og familieteapeut, for her fikk jeg en annen fagmann å kvesse mine tankers kniver mot, amerikaneren Rollo May, som skrev boken ”Kjærlighet og vilje”. Allerede i tittelen antyder han at viljen er et fenomen som ikke bør oversees i arbeidet med kjærlighetsforhold. Jeg ble ofte fortalt av den ene eller den andre at de ikke hadde flere følelser igjen for sin ektemake. De var brukt opp, lissom. Men følelser er ikke noen man har et visst kvantum av, som kan brukes opp, mente jeg. Det er noe som skapes i et møte. For meg ble det derfor viktig å få de aktuelle personene til å ville møtes, og min oppgave å skape gode møteplasser som kunne være av betydning for dem. Jeg vil ikke skjule at når en av ektefellene sa at det ikke var flere følelser igjen, så var som regel det de seksuelle følelsene de hadde i tankene. Her ble det viktig å arrangere møteplasser hvor følelsene fikk en ny sjanse. Men intimterapi måtte aldri ha preg av noe som skulle tvings på dem, eller lokke dem igjennom. Det gjalt først å forklare hva øvelsene gikk ut på før de sa sitt ja, eller nei. Av dem som sa nei kan jeg telle på en finger, eller maksimum en hånd. Utrolig mange fikk løst sine følelsesmessige sperrer under slike øvelser. Og det dreide seg ikke utelukkende om seksuelle dysfunksjoner, men komunikasjonsproblemer generelt. Søren Kierkegaard kom vel ikke nærmere et seksuelt forhold enn forelskelsen til Regine Olsen, som han brøt forlovelsen med etter kort tid. Jeg har snart seksti års samliv med samme kvinne å se tilbake på, og kanskje tusen behandlinger av mennesker med følelsesmessige sperrer. Så min tenkning er i høyeste grad eksistensiell. Mitt problem har vært at i mitt miljø skulle en god psykoterapeut helst kunne sitere ”de store gutta” som har satt spor etter seg. Jeg har møtte mange av dem, også personlig, men aldri opplevd annet enn at de har vært helt vanlige, sårbare mennesker. Jeg ser på ironien hos Søren Kierkegaard som uttrykk for en sårbar selvfølelse. Nå er det Søren K.s forhold til Bibelen som har opptatt meg, og jeg gripes av denne kjempens fromhet. Særlig hans personlige bønner har gjort meg glad over å kunne dele en slik manns tillit til, og tro på Gud.