DE DER UTE

Vi går til gudstjeneste i en liten Metodistkirke i Lillestrøm, dvs når helsa mi er godt nok til å klare turen. Sist søndag var det konfirmajonsgudstjeneste! Vi hadde én knfirmant, ei mørkhudet vakker jente som klarte brasene godt. Hun leste også søndagens tekster flytende og fint. Til gudstjenesten kom venner fra det afrikanske samfunnet og satte, i dobbelt forstand, farge på fellesskapet. Jeg tenkte der jeg satt: ”Gid de alle tilhørte vår menighet”. Noen gjør det faktisk, som vaktmesteren og kona med en tenårsdatter, og noen andre. Det er ikke lenge siden en klok mann sa at vår menighet ville dø ut i løpet av en tiårsperiode. Så viser det seg at det motsatte er tilfelle, men tilveksten kommer ikke fra ”gamle metodistfamilier”., men fra uventet hold. Det er nye mennesker som dukker opp blant oss, og som smiler og synes tilfredse i fellesskapet, noen av disse er fakisk afrikanere. Antall gudstjenestebesøkere synker faktisk ikke. Nå vet ikke jeg hva presten vår gjør i sin arbeidstid, men på prekestolen snakker han alltid om at vi må strekke oss ut etter ”de der ute”, at vi må engasjere oss i nærmiljøet og være kontaktskapende. Det er mulig hans hverdag er preget av hans forkynnelse, hva vet jeg? Men når jeg kommer ut av kirken og ser meg rundt på byen jeg bor i, tenker jeg ofte: Hva vet alle disse menneskene om oss, og hva vi driver med søndag formiddag, eller for den saks skyld i vår hverdag? Jeg har en sterk fornemmelse av at for de aller, aller fleste eksisterer vi overhode ikke. Fotballklubben LSK eksisterer i alles bevissthet, om de taper eller vinner angår det den jevne lillestrømlings følelser. Dess oftere de vinner, dess flere kommer det tilskuere til neste kamp, for de leverer sitt produkt for åpen scene på ei grønn gressmatte. Det tas ikke opp kollekt på disse kampene, men bilettene koster minst like mye som det ligger i en ukeoffrekonvolutt av det beste slaget. Som ung prest på Jevnaker opptok denne problemstillingen meg sterkt. Vi var ikke flere enn et tyvetalls mennesker på gudstjenestene, og det føltes forsmedlig. Men det var ikke flere i de andre menighetene heller. Og slo vi oss sammen i fellesmøter, ja så kom det ikke flere enn summen av de som pleide å gå til Guds hus. Vi jobbet hardt med tro på noe som overhode ikke fungerte. Jeg bestemte meg for å gjøre som presten vår snakker om. Jeg ville søke kontakt med folket i bygda. Jeg ble vikarlærer på barne- og ungdomsskolen, jeg ble trener for friidrettsgruppa, jeg tok initiativ til et nasjonalt treningssenter oppe i Nordmarka, og var med i nær sagt alt som rørte seg i kommunen. Det gjorde jeg i Levanger også, og i Kristitansand. Men hva ble resultatet? I Kristiansand arrangerte menigheten avskjedsgudstjeneste for meg en søndag formiddag før vi reiste til ”Modum”. Kirken var stapp full av mennesker. Menighetens egne forsvant i mengden og følte seg bortkomne. En av menighetens ledere spurte meg: ”Hvem er alle disse menneskene?” Jeg svarte at de var mine venner, og at de kanskje om en stund hadde vært vår menighets nye medlemmer. Han ristet bare på hode. Det var ikke slik det skulle være. Nå er de to første menighetene døde, og den tredje strever med dødskramper. Min tid som metodistprest må sies å være mislykket, men jeg tror på prestens ord om å møte ”de der ute”. Jeg har brukt resten av min arbeidsføre tid til nettopp det, og den siden av min virksomhet føler jeg som serdeles vellykket. Med andre ord: Jeg tror på det presten forkynner!”