BARN

Under mitt arbeid med ektepar hendte det at de to ville skilles. Noen ganger kom det så langt at de fikk hver sin advokat til å jobbe for seg. Jeg spurte da hvilken advokat barna hadde fått, men svaret var alltid: ”Nei, de har ikke fått noen!” Jeg ville vite hvorfor, for de var jo den svakeste part i oppgjøret. De mente at deres advokater ville ta seg av dem, som de tok seg av alt det andre. Nåvel, svarte jeg: ”Dere ser på barna som kapital i likhet med penger?” Dette fikk dem til å tenke, og det hendte de gikk med på at det var kun behov for én advokat, og han skule føre barnas sak. Når det kom til fordelingen av innbo la jeg merke til at kampen i ekteskapet fortsatte under fordelingen. Det hendte i noen tilfeller at det kun var to gjenstander tilbake som de ikke kunne fordele. En gang var det et amatørbilde i akvarell og et defekt kamera. De virkelig sloss om disse helt ubetydelige gjenstandene. Det er klart at dette handlet om noe annet enn fordeling av jordisk eiendom. Det var den siste bindingen som nå måtte rives over. De gangene jeg kom inn i delingsoppgjøret ba jeg dem å plukket ut det av innboet som de ønsket den andre skulle ha. Dette ble et spennende oppgjør. Da alt var fordelt satt begge igjen med det de hadde ønsket, men så på det som en”gave” fra ektefellen. Det var ingen ting å slåss om. Alt ble fordelt på en fredelig og god måte. Det hente endog at de ga tibake enn eller to gjenstander som de visste motparten ønsket seg, og dette skapte glede og takknmelighet. En gang sa den ene ektefellen: ”Er det noen vits i å skille seg hvis vi kan få ekteskapet til å fungere på denne måten?” Advokatene ga uttrykk for at de aldri hadde stått overfor et slikt delingsprinsipp og var forbauset hvor smertefritt det fungerte. Men tror du de fulgte samme prinsipp selv når de sto overfor et nytt ektepar som ba om hjelp under skillsmisse? Nei, de fulgte de gamle prinsippene som de alltid hadde fulgt, og som altså gikk ut på å sloss for sin klient ”to the bitter end”. For dem handlet det om deres daglige brød. Jeg var en svoren fiende av å bruke barna i kampen mellom ektefellene. Det var både sjofelt og uvettig. Jeg var, om jeg tør si det sånn, barnas mann i alle slike saker. Var skillsmisse uungåelig, som det var noen ganger, så var det om å gjøre for meg at foreldrene innredet rommet til bara eller først. De skulle vite hva som var deres. Hvor de skulle sove, gjøre lekser og leke. Hvis man slurvet med dette saget man av den grenen man satt på. Det hente noen ganger at jeg fikk følgende replikk fra barna: ”Det er da ikke synd på meg. Jeg har to hjem, jeg”. Men jeg har også hørt noen si: ”Det er helt greit for oss at mor og far skiller seg, hadde det ikke vært for at når vi kommer til far er alt bare rot. Vi vet ikke hvor vi skal sove eller gjøre lekser, og så må vi alltid handle og lage middagsmat til far. Han bryr seg ikke om noen ting. Vi kunne hatt to hjem. Nå har vi bare ett, og en stor arbeidsplass. Far er mer ubehjelpelig enn oss”. Jeg har ofte tenkt: Hva slags morsbilde og farsbilde fikk disse barna? Mor var vakker, varm og raus. Far var vakker, og kunnskapsrik, men krevende og veik. Mor ga barna varme og støtte. Far trengte alt dette og forventet at barna skulle gi ham det. Jeg tror ikke at barna skeiet ut, eller ble nevrotikere. Det er mest sansynlig at de ble selvhjulpne og dyktige, men sikkert alt for tidlig modne. Nå er det ikke bare møte med den konkrete far eller mor som bestemmer mors- og fars-bilde, men den evnen foreldrene har til å gi sine barn et godt bilde av den andre. Tenk på alle sjømannshustruer som ble alene med å oppdra sine barn? De fleste klarte denne oppgaven utmerket, for de tegnet et modig, romantisk og heroiske bilde av sjømannspappa´n. Riktignok fikk bildene sprekker da sjømannen vendte hjem, men trøsten var at han snart skulle ut igjen. Ofte med enda et barn å se fram til ved neste landgang. Hva skal jeg gjøre, spurte han. Hun har stukket av med eneboligen, hytta vår og en splitter ny bil. Hun har fått omsorgsretten til alle fire barna våre også. Da jeg fik erstatning for et ødelagt øye, så sannelig ba hun om halve erstatningsbeløpet. Jeg svarte med det jeg trodde på. Når du er sammen med barna dine så må du beflitte deg på å tegne et positivt bilde av barnas mor, selv om du ikke klarte å leve sammen med henne lenger. Her må du ikke svikte. Men hun bruker jo hver anledning til å kaste skitt på meg, og særlig når hun er sammen med barna. Ja, men det betyr ikke at du må gjøre det samme. Hvis barna dine opplever at du tegner et positivt bilde av moren, og ellers oppfører deg som en god far, vil barna selv dømme i denne saken. Når mors anklager ikke passer med deres egne observasjoner, så stoler de på hva de ser og hører, og tar avstand fra morens løgner. Før du vet av det skal du se at barna kommer tilbake til deg. Det gikk ikke lenge før den ene etter den andre kom tilbake til faren. Han viste stor omsorg for dem, og ba dem heletiden ta godt vare på moren. Barna fikk store problemer med moren som de oppevde manipulerende og usann, noe som ga dem utrygghet Nå er foreldrene pensjonerte, og faren har overdratt store verdier til sine barn. Hva de til syvende og sist får fra moren vet jeg ikke, men jeg antar at det ikke er rare greiene. Moren har brukt sin kapital til å være god mot seg selv. Fordi man ikke er lært opp til å følge de etiske prinsipper i alle mellommenneskelige forhold, går det lett galt for enkelte. Nå serverer TV den ene saken etter den andre hvor voksne mennesker må stå til rette for overgrep på mindreårige. Ja, også foreldre dømmes for overgrep mot sine barn. Ethvert barn er født med en selvfølelse. Den skal ikke krenkes eller såres, men stimuleres positivt og være med på å forme selvstendige og selvfungerende barn, som er lært opp til å holde vakt ved grensene til sin integritet.