fredag, mai 03, 2013

TRÆR

Helt siden jeg var en røverunge i Sgagabrakka har trær vært en viktig del av mitt liv. Jeg savnet gran og furu. Det var bare lautrær rundt huset jeg bodde, derfor fikk disse trærne en ekstra stor betydninge, men jeg kom aldri på at jeg kunne plante dem. De ville helt sikkert hatt gode vekstvilkår blant ordebuskene ute på ”Tangetuppen”. Likevel var det kastanietrærne i Pålsebakken som kom til å oppta min interesse da vi flyttet i 1943. Pålsebakken hadde en rad med kastanietrær på begge sider av veien, som dannet en skikkelig allé opp bakken til hjemmet vårt. De var så store og laurike at de dannet en mørk tuennel. Kastanietrærne var spennende på mange måter, ikke minst fordi de hadde en fantastisk rik blomstring, og om høsten en mengde spennende store grønne nøtter med en glinsende brun kjernenøtt inni. De plukket vi i store mengder for vi følte at slike herlige frukter ikke burde kastes. Vi hadde hørt at kastnienøtter kunne spises, men ikke våre. De var beske og kaltes ”hestekastanjer”. Vi klatret i disse trærne. Jeg husker spesielt da freden kom. Da fant jeg fram flagget, som vi hadde skjult under hele krigen, og klatret opp til den høyeste greina og bant flagget fast, og ropte høyt hurra! Jeg tittet ofte over gjerdet til de store eiketrærne inne på eiendommen til Pålsetunet, som var et gamlehjem. Disse trærne var ruvende, høye og majestetiske. Jeg klatret aldri i dem. Men jeg tok med meg naboens sønn, som hadde sett 100 ekorn! Jeg visste at ekorn holt til i eika. Vi frydet oss over den dristige klatret som sprang fra gren til gren som ingen ting, og som kunne løpe oppover og nedover stammen uten problemer. Ingar, som gutten het, elsket å bli med meg på disse ekskursjonene, enskjønt han kalte det bare turer. En dag vi kom bort til eika kunne vi ikke se et eneste ekorn. Ikke før jeg oppdaget en i en grenkløft. Den var død. Dette gikk sterkt inn på Ingar, og han gråt. Han ville vite hvorfor, og jeg måtte fortelle ham at trostene hadde spidde han i hjel med de spisse nebbene sine. De vernet om redene sine, og ekkornet var en eggtyv av verste slaget. Senere i livet kom jeg til Den Teologiske Skolen, Ôverås i Göteborg. Dette praktfulle huset, som minnet om et gammelt engelsk slott med tårn og store balkonger, lå mitt i en praktfull park, som ble kalt Överås-Parken. Her vokste det kjempestore trær, som sikkert var over hundre år gamle, men det var lauvtrær alle sammen. Likevel var det ett tre jeg kom til å sette stor pris på. Det sto rett til venstre for ingangen. Jeg hadde rommet mitt slik at jeg kunne se treets skiftninger gjennom hele året. Det var en lyse rød hengebøk. Grenene hang ned som kraftige tau, men de ga ikke etter selv om vi brukte all vår kraft da vi dro i dem. Det var ikke den minste svikt i grenene. Treet skiftet farger gjennom alle årets tider, og det var like vakkert hver eneste gang. Etter hvert ble det så betydningsfullt for meg at jeg ble andektig hver gang jeg så på det, eller gikk forbi det. Jeg hadde ingen problemer med å forstå at man kunne oppfatte det som et ”hellig” tre. Jeg tilbad det ikke, men jeg ble som nevnt andektig i dets nærhet. Jeg skulle komme til ”Modum” før jeg plukket ut trær som kom til å få betydning for meg. Noen hundre meter fra sykehuset kom vi til en bakketopp, og oppe på denne sto det i ring noen praktfulle bjørketrær. Jeg kalte dem ”Kjempene ved Verdens Ende”. En av disse bjerkene hadde to grener som skjøt vinkelrett ut fra den grove stammen. Hver av disse grenene var tykkere enn store, kraftige bjørketrær. Jeg undret meg over at de stakk rett ut fra stammen og minst 15 meter ut mot åkeren, som var nærmeste nabo mot øst, uten at tyngdekraften forstyrret dem. Midt inne i denne sirkelen av kjemper ble det hver vår satt ut en krakk. Den ble et yndet hvilested for alle som gikk turen ut til ”Verdens ende”. Herfra kunne vi mot vest se helt opp til ”Høge Varde” som ofte var snøkledd, i alle fall når vi kom litt ut på sensommeren. Jeg har malt denne lunden, som jeg har kalt ”Kjempene ved Verdens Ende”, ved hjelp av tittelen forsøker jeg å rette oppmerksomhet mot kjempene som bygde ”Modum Bad”. De er alle døde nå. Noen har spurt meg, hvilket tre skal forestille deg? Jo, se ned til høyre i bilde og du vil oppdage noen små furutrær. Jeg er kanskje en av dem?. Nå, mange år senere, er bjørkelunden foranderet. Store gamle trær måtte felles og nye plantes inn. Men det betyr at den karakteristiske kronen er der ikke lenger. Ett av disse bildene jeg har malt, henger nå i hallen til Institutt for Sjelesorg. Jeg har også malt noen replikker av eiketrærne fra ”Pålsehagen”. Ett henger i hallen i ”Pålsetunet”. Så selv om træne forsvinner etter hvert har jeg forsøk å forlenge deres liv med maleriene mine. En av replikkene henger i et aldershjem i Sørum. Det siste treet jeg har knyttet meg til står solitært i hagen vår. Det er ei høy og kraftig furu. Til en av grenene har vi festet to solide tau og laget ei huske. Det ble gjort for over tjue år siden. For at huska skal være helt trygg har vi fornyet tauene en gang iblant. Alle våre barnebarn har elsket denne huska. Nå er det oldebarna som fryder seg i de store pendelsvingningene. Jeg kan fortsatt fornemme ropet fra ungene: ”Bestefar! Gi meg fart!” Det har stått et par digre bjørketrær her i hagen også. Men de er felt for lege siden. De skygget og søplet fælt. Nå står en stubbe på en meter tilbake. Den har et brønnlokk på toppen, og der har Reidun ei diger blomsterpotte med sommerblomster. Jeg bør kanskje nevne at det tok en pensjonert oberstløyntnat tre hele dager å felle dette treet, så det var ei svær bjørk kan du tro. Den første bjørka, som var minst like så stort, felte Even i løpet av en drøy time en ettermiddag. Det er litt forskjell på folk, ikke sant? Hans svigerfar fikk veden, og det var nok for to vintere. Men furua skal få stå, den sjenerer ingen. Et skjærepar bygde rede i den en vår, men kråka ribbet det for egg, så skjærene fant det klokest å bygge reir i andre trær. Litt trist, for ingen ting er som å ha en skjærefamilie i hagen. Nå sjeler vi over til naboen, for skjærene har funnet det høye tette tujatreet ideelt til reirbygging. Jeg lurer på om interessen for trær skriver seg fra somrene jeg fløytet tømmer i Glomma. På en litt gunstig dag klarte vi å fløyte mer enn åtti tusen tømmerstokker, gran og furu , på vår side av elva. Men akk. Dette var døde trær. Best er de å se på når de lever. Jeg lengter etter å komme ut i skogen, og høre vinden synge i baret, og småfuglen plystre sine vakreste sanger. Jo, jeg er nok en skogens og trærnes mann.

1 kommentar:

Anne Lise Rasmussen sa...

Flott å lese det du skriver om trær også fra din tid på Modum Jeg var jo så heldig å vinne et bilde du hadde malt fra furuskogen på Modum. Det gleder meg hver dag! Da jeg nylig pusset opp stua mi var det det bilde jeg var mest redd for skulle få skade. Jeg har hatt besøk som med en gang ser at bilde er fra furuskogen på Modum. Varme og lys til deg i møte med nye dager - skjønner du streve med helsa. Vi er her for å tenne lys for hverandre. Kjærlig hilsen Anne Lise :)