PER FRICK FYLLER 75 ÅR

I dag, 20. August, fyller Per Frick Høydal 75 år. Han er en kjempe. Jeg møtte ham en januardag i 1969. Jeg skulle egentlig ha møtt ham et halvt år før, men han fikk utsatt sin tiltredelse, og lykkelig var jeg, for det var min stiling han skulle ha. Jeg var tilsatt som prest ved Modum Bads Nervesanatorium i påvente av en ”ordentlig” prest, det vil si en som var ordinert i Den Norske Kirke. Jeg var ordinert i Metodistkirken. I lokale sammenhenger var jeg ikke ”ordentlig” prest. Sykehuspreststillingen lå dessuten inn under biskopen i Tønsberg, og var lønnet over statsbudsjettet. Som metodistprest hadde jeg ikke fordelen av å komme inn under denne ordningen, i alle fall ikke permanent. Men Gordon Johnsen, som var sønn av en frikirkepastor ville helst se mellom fingrene med dette. Han tilsatte meg, og håpet å kunne beholde meg.
Nå hadde hans gamle venn, domprost Peder Olsen, en sønn som var prest og hadde studert i USA som ønsket å tjenestegjøre ved Nervesanatoriet. Og da var saken egentlig helt klar. Jeg måtte vike for en ordentlig prest, som ap på til hadde spesialutdannelse i klinisk sjelesorg. Selv jeg forsto logikken i det. Når han endelig kom, tok det lang tid før han oppsøkte meg. Jeg hadde ryddet kontoret og gjort alt klart for ham, men lovet meg selv at jeg aldri skulle blande meg inn i hans arbeid. Men en dag klarte vi ikke å unngå hverandre lenger. Per Frick strakk ut neven og vi hilste på hverandre. Han sa det senere: ”Det var jo ikke farlig!”
Jeg likte ham fra første stund, og han ga ingen signaler på at han mislikte meg. Per Frick hadde et ønske som egentlig var kontrært til Gordon og mitt. Han ville ikke høre snakk om et eget senter for sjelesorg. Han trengte bare hybler til kandidatene som skulle jobbe på sykehuset, integrert i staben. Han fikk det som han ville, og Villa Sacra ble bygget. Gordon og jeg var litt skuffet for vi hadde nedlagt mye arbeid i planleggingen av et Sjelesorginstitutt.
Tiden gikk og Per Frick fikk etter hvert stor pågang til sine pastoralkliniske kurs. Jeg hadde konsentrert meg om arbeidet i Familieavdelingen, og var den aller førte som var ansatt i avdelingen i full stilling. De andre terapeutene var delvis i klinikkavdelingene og delvis i Familieavdelingen. Per Frick fikk plassert en av sine kandidater i ”min” avdeling og derfra var veien kort til å be meg om undervisnings- og veiledningstjenester. I de årene som fulgte kom vi, faglig sett, meget nær hverandre. Og jeg følte jeg fikk kompensasjon for det jeg følte jeg måtte gi fra meg.
Etter hvert snudde Per Frick i sitt syn på et Sjelesorgsenter, men han ønsket å begrense størrelsen, og han fikk sitt ønske oppfylt også denne gang. Arkitektfirma Finne tegnet huset i en meget romantisk stil, og Per Fricks gamle far la ned grunnsteinen. Fra første dag etter åpningen sto Instituttet fram som et verktøy som på en glimrende måte tjente Per Fricks formål. Huset oste av atmosfære. Men det gikk ikke lenge før det måtte utvides. Men heller ikke første tilbygg var tilstrekkelig. Det måtte nye utvidelser til. Men instituttet ble aldri skadet av det, tvert om. Og dette skyltes dyktige arkitekter, bl.a. Kristian Schaug. Og Per Frick frydet seg over de flotte resultatene.
Hvem var denne mannen som jeg kalte en kjempe? Han var høy, slank og bredskuldret, brukte brille og hadde litt langt hår. Han hadde et hjertelig smil og kunne virke litt sjenert Han hadde et par øyne som uredd hvilte på den han snakket med, på en trygg og empatisk måte. Han var utrolig kunnskapsrik. Han var nærmest bibliofil. Parallelt med sine sjelesørgeriske fagkunnskaper var han på høyde med psykiaterne i deres fag. Han var utrolig behaglig å snakke med, og opparbeidet seg etter hvert en enestående praksis. Han hadde alltid et glimt i øye, og unnlot aldri å unne seg humor og glede. Det fulgt fest med Per Frick, og det var ikke få fester han og hans kone Elisabeth arrangerte i deres gjestfrie hjem. Endog gamle kandidater sto i kø for å være med på disse. Elisabeth, som var ergoterapeut, hadde en eminent evne til å få oss ut på dansegulvet. Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at ekteparet Høydal har lært de norske prester å bli glad i å danse.
Vi bodde jo på samme område så vi var venner også privat. Vi hadde spennende samtaler hjemme i stua vår, eller hans. Og så gikk vi turer i det flotte turområdet som omkranset institusjonene der ute på furumoene.
Etter at jeg reiste fra ”Modum”, i 1981, fikk jeg vite at Per Frick søkte og fikk stillingen som domprost i Stavanger. Nå syntes sirkelen hans å være sluttet. Hans far var sykehusprest på Louisenberg, og ble senere domprost i Tønsberg. Da biskop Bue døde brått ble Per Frick tilsatt som biskop i påvente av valg av en ny. Da han nærmet seg pensjonsalderen flyttet han tilbake til Modum, hvor han hadde kjøpt en enebolig i Vikersund. Men i alle årene etterpå har han vært å finne i tilknytning til Institutt for sjelesorg. Selv med sin suverene dyktighet holt han seg kledelig i bakgrunnen, og ble en ressurs man kunne henvende seg til når ting ble vanskelig.

En av de skjønneste opplevelsen jeg har hatt med Per Frick var den søndagen han og jeg forrettet gudstjeneste med nattverd i Olavskirken, kirken vi begge var så glad i. En dansk sogneprest, som var tilstede, skrev om denne uvanlige ekumenikk i sitt kirkeblad.

Jeg hadde gleden av å være formann i byggekomiteen da dette praktfulle gudshus skulle bygges.
Jeg ligger bare to år foran Per Frick i løypa. I dag fyller han altså 75 år og jeg gratulerer kjempen i moderne norsk sjelesorg med høytidsdagen. Ja, han er fortsatt en kjempe. Og jeg er stolt av å kjenne ham. Gratulerer med dagen! Vil du se bilder av Institutt for sjelesorg så klikk den inn på: www.sjelsorg.no/