DET ER JULIUS Han ble døpt av sin bestefar som i sin tid var prest i Olavskirken på Modum, og som hans oldefar var med å bygget der inne i den eventyrlige furuskogen. Jeg har alltid følt at Olavskirken er min kirke, enskjønt jeg bare var formann i byggekomiteen. De drivende kreftene bak reisingen av denne praktfulle kirken var Gordon Johnsen, Jan Marcussen og Karstein Aunevik. Byggmester var Øyvind Tørre, som var gift med en av sykehusets ergoterapeuter. Min idé var at kirken skulle stå som en selvstendig skulptur i skogen. Men etter en tid er det satt opp et tilbygg og et nytt inngangsparti. Det likte jeg dårlig, men arkitekten har løst oppgavene på en utmerket måte. Særlig hyggelig var det å se at listverket og inngangsdørenes håndtak var bevart. Jeg har nemlig tegnet dem og en pasient har skåret mønsteret i dem. Jeg kan ikke nekte for at det var en merkelig og meget sterk opplevelse å sitte i den åttekantede kirkesalen og kjenne minnene veltet fram. Kirken var i min tid nesten alltid fullsatt, og alle satt med forventninger. Denne gang var ikke kirken fullsatt, men vi var mange. Slekt og venner fra Dahls og vår familie kom fra øst og vest for å være med om denne store begivenhet. Det er synd å si at gudstjenesten var en stivbeint høymesse. Friskt og ledig ledet Per Arne oss gjennom gudstjenesten som ble en familiegudstjeneste pr. definisjon. Søskenbarna, fra tre til seks år, sang tonesikkert og høyt flere sanger. Det var helt tydelig de var vant med å opptre for publikum. . Oldemor Reidun helte vann i døpefontens kar, og tente dåpslyset. Bestefar Per Arne døpte ham. Besteforeldrene på begge sider leste tekster og bønner. Og til slutt skulle jeg, oldefar, lyse velsignelsen. Men det ble bare rot. Jeg som har kunnet den aronitiske velsignelsen utenat siden min første ansettelse i 1959, stokket om ordene og kom helt på jordet. Men denne forsamlingen var full av støtte til en gammel og skrøpelig oldefar, og takket hjertelig. Julius heter han. Julius! Vi vet bare om en i familien som har hatt samme navn, og det var Per Arnes bestefar, som var en sentral kristen og politiker i hjembygda, en spreking som dessverre omkom ved et fall ute i skogen under innsanking av kuene sine. Dåpsfesten var i det spennende Dahlske hjem. Anne og Per Arne har nemlig satt opp et tun med gamle tømmerhus, med gress på taket, bare en liten spasertur fra Olavskirken. Vi ble møtt av en skokk unger som hoppet og danset, kravlet og krøp, og hvor lydnivået lå hinsides det en olding som meg har toleranse for. Det ble servert viltgryte, som en av naboene hadde laget. Og den smakte store og små. Langt ut på ettermiddagen ble det brakt inn kaker i lange baner, som de fra Vestlandet måtte få æren for. Gjett om det ble fest for den nye ”Påsan”. Like før vi skulle reise hjem kom en ung dame med et lite, men utrolig vakkert barn på armen. To store mørke øyne ble satt rett på meg og etter en liten stund med granskning, bredte det seg et stort smil i det skjønne ansiktet, noe jeg ikke hadde sett maken til. Babyen smilte helt uforbeholdent til meg. Jeg måtte spørre hun som bar det: Hvem er dette vesle nøste? ”Dette er Julius” svarte hun, og jeg kjente varmen og gleden fylle hele mitt gamle hjerte. Er det Julius, oldebarnet mitt? Som vi nettopp har døpt? Å Gud signe deg vennen min. Om jeg var sliten? Ikke verre enn at jeg tålte turen hjem. Vi kjørte på gamle veier, veier som jeg kjente ut og inn etter tretten år med ukentlige turer mellom Modum og Oslo. Motorveien gjennom Oslo havn og til Lillestrøm gjør reisen lekende enkel. Jeg reiser fra dåpsbarnet, men jeg tar med meg Julius, som får et vakkert rom i min sjels hus. Og nå vil jeg alltid bære ham med meg, hvor jeg står og hvor jeg går. Det henger få bilder på fortidens vegg, for vi har nesten ingen fortid sammen. Men på fram tidens vegg hanger det et hav av skisser. Det er drømmer og lengsler og håp jeg har for denne krabaten som ikke var redd for å sende sitt vakreste smil inn i oldefars spørrende ansikt Vel hjemme lot jeg mitt trette legeme synke ned i godstolen. Tankene vibrerte rundt dagens fantastiske opplevelsen. Du ser det selv. Han er en gløgging, og det går ikke mange sekundene før ansiktet forvandles til et hjertegodt smil. ”Jeg liker deg oldefar! OK?” Du må da forstå det.