mandag, juli 30, 2012

Harald alias Dittedatten er død

Han ble født i Sagabrakka tidlig på høsten det året tyskerne okkuperte landet vårt. Hans fem første leveår ble derfor preget av krigen, av lite mat og streng rasjonering. Han var et usedvanlig vakkert barn med svart hår og mørke øyne. Vi kom til å få et helt spesielt forhold til hverandre lillegutten Harald og jeg. Det måtte være helt mot slutten av krigen, eller kanskje like etterpå. Han var rundt 4 – 5 år og jeg 12 – 13. Vi bodde øverst i Pålsebakken, og Harald bodde sammen med sin familie i ”Grisehuset”, det vil si det som i sin tid var grisehus da hele Pålsetoppen var amtsgård. ”Grisehuset” ble bygd om til to leiligheter og et snekkerverksted. De hadde ikke et annet sted flytte da Sagabrakka brant ned den 6. Januar 1943. Harald Ragnar var en snill gutt. Vi kalte ham bare Dittedatten – det skulle vel på hans språk bety ”lillegutten”. Brødrene hans var for store for ham, men harehunden ”Bella” ble hans trøst og lekekamerat. Den dagen jeg husker, med stolthet og mye angst var da det hadde samlet seg masse mennesker på perrongen til Nerdrum stoppested. De ventet på lokaltoget fra Lillestrøm som pleide å komme ved halv seks tiden. Stemningen var god inntil noen skrek opp. Hurtigtoget til Stockholm ble, helt uvanlig, sendt føre lokaltoget. Og det kom i dundrende fart. Da var det noen som så Harald sitte fredlig mellom skinnene og grave i grusen. Alle så for seg ulykken og alle skrek høyt: Redd gutten! Det var visst bare jeg som beholdt besinnelsen, for jeg hoppet fra plattformen og ned i skinnegangen, grep gutten under armene og dro ham ned i grøften mens toget tutet kraftig og for forbi, og fortsatte å kjøre videre. De så vel i speilet at alt gikk bra. Folket på perrongen var helt sikkre på at toget hadde tatt oss begge to, for de hylte og viftet med armene. De hadde ikke sette oss i den dype grøfta. Jeg lå nemlig fortsatt oppå gutten og knuget ham ned i grumset. Jeg forsto at faren var over først da Harald sparket og hamret med armene og sa: ”Hjelp! Jeg får ikke puste”. Jeg slapp ham løs, og han kravlet opp av grøfta og ble tatt opp på perrongen av en av sine egne. De klappet ham og godsnakket med ham og gledet seg over at han var i live, og helt uskadd. Det som forbauset meg var at ingen brydde seg om meg. Jeg hadde vitterlig, med livet som innsats, berget gutten fra den visse død. Nei, ingen sa to koselig ord til meg. Ikke engang Harald, han var både sur og sint på meg lenge. Det hadde gjort vondt å ligge der, under meg, i grøfta, uten å forstå hva som foregikk. David var slem. Det nyttet ikke å prøve å forklare ham at David var snill, den aller snilleste på hele perrongen. Med fare for sitt eget liv hadde han hoppet ned mellom jernbaneskinnene og berget deg like før toget villa ha kjørt over deg. Jeg vet ikke om Harald kom helt over den situasjonen. Han hadde ikke sett toget og var helt uvitende om den faren han var kommet opp i. Han husket bare at jeg lå oppå ham og holdt ham rundt hode og knuget ham ned i grøfta. Alle var lykkelige over at Harald ble berget fra togulykken. Men ingen, ikke en eneste en, hadde vett til å takke guttehvalpen som satte livet inn for å berge ham. Akkurat det smertet meg lenge. En annen forestilling har også smertet meg lenge: Hva ville skjedd med gutten hvis jeg ikke hadde hoppet ned fra perrongen og reddet ham? Jeg kan se det for meg: I susende fart ville toget kjørt på den vesle vakre gutten og dratt ham langt bortover skinnegangen som en blodig sekk. Men det skjedde ikke. Harald fikk leve helt til han ble 72 år gammel. Jeg visste at han utdannet seg til frisør og at han sluttet i faget etter noen år og gikk inn i bokbransjen. Han solgte bøker. Jeg vet ikke hvor mange han fikk lest, men jeg vet at hvis jeg ønsket en bok så skaffet han meg den på kortest mulig tid. Sinnet hadde rent av ham for lenge siden. Harald var en snill gutt, ja et særdeles ordentlig og godt menneske. Jeg likte alltid å møte ham og ventet i butikken til han kunne ekspedere meg. Da utvekslet vi ord om familiene og personlige skrøpeligheter. På den måten holt vi oss underrettet om slekta. I går var Rælingen kirke nesten fullsatt av folk som sa ham farvel. Han hadde mange i slekta, venner og kolleger som spesielt hedret ham for hans omsorg og hjelpsomhet. Var jeg årsaken til at Harald fikk leve så lenge? Nei, jeg har aldri følt et spesielt ansvar for hans liv. Vi hadde et ønske om å møtes og snakke om billedkunst og knivmakerarbeid. Han døde midt i livet i et kjøpesenter i Sverige under en ferietur. Jeg tror jeg har mistet mye fordi jeg ikke benyttet anledningen til å lære ham bedre å kjenne.

tirsdag, juli 17, 2012

ALENE MEN IKKE ENSOM Den første gang jeg stanset ved denne formulering var i et intervju med dronningen av Nederland. Hun var alene på toppen av stigen, alene når kvelden kom, alene i sengen og alene når hun sto opp til dagens dont. Likevel var hun ikke ensom. Nå kan man si at hun hadde hele hoffet rundt seg til enhver tid, men det var ikke på dette planet hun tenkte. Midt i hennes alenehet var hun ikke ensom. Hun pekte på en annen dimensjon, og det var troens dimensjon. Troen på at Gud fylte hennes indre med kvaliteter som overvant følelsen av ensomhet. Ja, men dronningens alenehet kunne hun lett overvinne ved å ringe i sin bjelle, for det var alltid tjenere som sto parat til å tilfredsstille hennes behov. Troen på Gud ble nærmest som en luksustilværelse for dronningen, vil man kunne si. Nei for henne var troen det som overgikk alt. Den fylte henne med et rikt indre liv som ikke på noen måte kunne sammenlignes med hennes fyrstelige bekvemligheter. Fruen i huset dro på ferietur til Kreta i selskap med vår datter og henne datter. Reidun var nok litt redd for om jeg ville klare meg i min ensomhet, men faktum er at jeg ikke har følt meg ensom et øyeblikk. Nå ser jeg bort fra alle som har ringt og sendt sms’er og kommet på besøk. Det er mange timer av døgnet hvor jeg in facts er helt alene . Ja, jeg lengter faktisk etter å være det. Å være alene er ikke noe problem for meg. Slike stunder bruker jeg som regel til forsenkning. Jeg faller inn og ned i meg selv. Jeg er jo utrustet med evnen til å fantasere, og slike kontemplative prosesser kan fantasien arbeide med mennesker men også abstrakte fenomener. Jeg har elleve barnebarn og tre oldebarn. Disse besøker jeg ofte under slike situasjoner. Jeg kan, for eksempel, la tankene mine dreie seg om én person. Da kan jeg bli hos vedkommende lenge og berøre viktige sider ved vedkommendes liv og virksomhet og mitt forhold til denne. Sånn har jeg hatt det lenge. Jeg oppdaget tidlig at denne evnen har ført meg i kontakt med mennesker som har samme evnen. Jeg husker en lege, egentlig en tidligere pasient, som ringte meg en dag og spurte litt brydd: ”Hva er det du driver med? Jeg får ikke fred for deg. Jeg kan nevne klokkeslett da jeg følte aktiviteten påtrengende”. Jeg kunne da fortelle ham at jeg hadde vært alene og benyttet tiden til forsenkning, og at han dukket kraftig fram i min bevissthet. ”Jeg merker slikt sa han”. Og det slo nesten aldri feil. Tenkte jeg på ham over tid, vips så var han på tråden. Dette merkelige var ikke merkelig, verken for ham eller meg. Det var bare slik det fungerte mellom oss. Nå er jeg urolig for ham, for han har ikke ringt, og det til tross for at jeg har tenkt på ham mange ganger. Dette har fått meg til å tenke på at han under siste samtale sa et noe underlig farvel. Har han bare skrudd av forbindelsen, eller er han død? Hva enn som har skjedd med ham har vi hatt denne forunderlige kontakten, som ligger på et helt annet plan enn folk vanligvis har kontakt. Ingen av oss så på dette som noe merkelig. Vi var begge nysgjerrige på tid og sted. Regelen var at han ringte. Det passet seg lissom ikke at terapeuten ringte sine pasienter flere år etter at de var innlagt i sykehuset. Det forsto han godt. Han ble mer og mer åpen og fortalte en gang at den eneste trygge kontakten han hadde med mennesker, var den han hadde med meg. I løpet av mange år svingte den fra bitterhet og irritasjon over ”dårlig” hjelp til dyp takknemlighet over den hjelpen som lå i min stabilitet overfor ham. Han skrev lyrikk, aldeles utmerket lyrikk, som han ba om å få lese for meg. Det hendte også at han ba om å få synge ei vise for meg. Også det gjorde han utrolig bra med sin mørke, rusten stemme. Han sang om smerten ved tapet av sin elskede, og sin ensomhet. Men til slutt klarte han å slippe taket. Da ble han en vennlig gammel man, som aldri følte seg ensom der han bodde alene i et rom på aldershjemmet. Nå er hun for lengst kommet hjem. Hun forteller med glød i stemmen at han har vært på Spingalonga. ”Hadde jeg ikke lest boken ”Øya” på forhånd ville jeg fått lite utbytte av den turen. Spingalonga er den øya like utenfor kysten av Kreta hvor spedalske ble plassert. Spedalskhet er ensomhetens sykdom. Kolonien på Spingalonga ble nedlagt på midten av femtitallet, og er nå kun en turistattraksjon.

mandag, juli 16, 2012

NÅ ER HAN HER! Julius kom til verden lørdag den 14. Juli, til alles glede og begeistring. Søndag kjørte hele klanen inn til Ullevål sykehus for å ønske gutten velkommen, og se til at mor og far hadde det godt, og gjett om de hadde. Det var smil over alt og masse glede. Jeg kaller gutten keiser Julius. Føler jeg har rett til det, for gutten ble forløst med keisersnitt. Selv har jeg kun sett bilder av mitt oldebarn, det tredje i rekken, men jeg så klart det var et vakkert barn med særdeles høy intelligens. Jeg er ganske sikker på at han vil smile til meg når vi møtes. Kanskje sier han: Hei oldefar, her kommer jeg! Jeg griner ikke så lett, men lettere nå en før i tiden. Jeg gråt da jeg fikk se foto av ham. Tårene bare spratt ut, og jeg kunne ikke kontrollere dem. Heldig vis var det gledens tårer. Sorgens tårer er det blitt vel mye av i det siste. For etter min brors død har Harald Ragnar reist. Han var en god fetter. Vi regnet det ut på forhånd at Vertshuset De Gamles Gleder ville måtte ta i bruke annekset for å huse slekta som ville strømme til Oslo for å se gutten. Her bor folk i alle rom. Og de vil bo her over en tid, de ønsker å få med seg alt som skjer med den nyetablerte lille kjernefamilien. Vi får alle plass rundt det store kjøkkenbordet, til store glede og lysteige bordvers. Alle føler trang til å hjelpe til. Selv Hanna (5) gjør en stor og merkbar innsats, for hun er ei dyktig lita jente, som både kan lese og skrive og sette koppene på den riktige siden av asjetten. Peter, broren (3) går rundt og sjarmerer oss alle med sitt kjennemerke, en god gammeldags sikspens. Vi gamle forbauses over hvor selvgående alle er. Selv minstemann har sine ting han sysler med og er slett ikke masete. Vil han oss noe, og det vil han både titt og ofte, så starter han opp med et strålende smil som smelter all eventuell motstand. Jeg selv må vente med å se den nyankomne. Jeg har problemer, som nevnt mange ganger tidligere, med å forflytte meg, og særlig innenfor et så stort område som i Ullevål sykehus. Jeg må nok vente til de kommer hjem, eller kanskje kommer på visitt til meg i Lundsalleen? Nå er jeg kommet så godt i gang i rollen som oldefar at jeg går nok ikke i den samme fella som da Hanna ble født. Det er mange hindringer mellom oldebarnet og oldefaren. Først er det foreldrene og dernest besteforeldrene, og så kommer oldeforelderne, men de må få god tid på seg til å gå hele veien. Og det er dumt av oss oldingene å tro det finnes en snarvei. Jeg har brent meg på det. Hvem er han derre oldefar? Hvem tror han at han er? Men det er ingen dårlig virksomhet å kose seg i fantasiene disse småtassene er i stand til å skape i et gammelt sinn.

onsdag, juli 11, 2012

Rektor Arne Fjelberg, et skikkelig mannfolk! Vår lærer Einar Anker Nilsen hadde en bred bekjentskapskrets. Det hadde vi stor glede av som teologiske studenter. Var det betydelige mennesker inviterte han dem til å forelese for oss. Her om dagen støtte jeg på et navn jeg husker med glede. Det var Arne Fjelberg, rektor på Praktiskteologisk seminar fra1953 til 1960. Min tid som student på Överås var fra 1955 til 1959. Jeg husker ikke eksakt hvilket år vi fikk besøk av rektor Fjelberg, men det måtte nok ha vært mellom 55 og 57. Han var invitert til å forelese i homiletikk, et vanskelig ord forprekenlære. Jeg husker ham meget godt. Han var en flott fyr, litt kortere enn middels høy, velbygd, spenstig med et høyt hevet hode som hos en man med god selvfølelse. Han var pent, og lite prestelig kledd, hvite skjorte med tversoversløyfe i en vakker brun bleser. Forelesningene foregikk i den store, staselige speilsalen. Han virket fullstendig trygg i rollen sin, og snakket til oss som venner, men ikke som kompiser. Hans språk var tydelig og drivende vakkert. Jeg kan huske han delte sin forelesning inn i bolker, hver med en overskrift som karakteriserte innholdet. Overskriftene var karikaturer av de forskjellige prekenformer han foreleste om. Jeg husker bare noen, men disse har bitt seg fast og er blitt husket i 55 år. ”Trepunktsmetoden” handlet om predikanter som alltid, og uten unntak disponerte sine prekener i tre punkter. For det første, for det andre og for det tredje. Uansett, om det passet eller ikke, tre punkter måtte til. Så kom en metode han kalte kommodemetoden. Her hadde predikanten samlet og organisert sitt stoff som i en kommode med diverse skuffer. Man startet øverst, tok alt ut av skuffen og skjøv den inn igjen. Så gikk man til skuff nr. to, trakk den ut og ga fra seg innholdet, skjøv den så inn igjen. Enkelte hadde mange skuffer og man ble aldri klok på når den siste var trukket ut. Ryddig og greit, tvangspreget og lite spennende. Den vi syntes var den morsomste metoden kalte han ”Skvettemetoden”. Her hadde predikanten ingen spesiell disposisjon, men skvette litt her og litt der, alt etter innfallene han fikk. Jeg skal ikke si hvilken metode han forfektet, for viktigere enn metoden var om predikanten var levende tilstede i sin preken. At det han talte om var samfunnsaktuelt, satte lytteren i sentrum og at man aldri gikk på akkord med det evangeliske budskapet. Arne Fjelberg døde brått, bare 53 år gammel. Han fikk ikke ryddet sitt skrivebord. Men til hans 100 års fødselsdag bestemte man seg for å åpne den store kofferten og gå systematisk igjennom alle de dokumenter han hadde etterlatt seg. Og her viser det seg hva denne begavede mannen hadde interessert seg i og vist engasjement i norsk samfunnsdebatt gjennom de siste tiår. Han var en aktiv samlivsrådgiver og skrev i avisene om ekteskap og familie. Han hadde stor interesse for kunst og ble benyttet som konsulent ved kirkeutsmykninger, og han skrev kraftfulle artikler om dette. Da overlege i psykiatri, Gabriel Langfelt, skrev kvasse innlegg i avisene om moderne forkynnelse skrev Fjellberg skarpe svar på disse. Det endte med at Langfelt inviterte ham til samtaler på sitt kontor. Senere brevvekslet de. Og når en studerer korrespondansen ser man tydelig hvem som er den svakeste part i dialogen. Han var for kvinnelige prester og skrev kloke artikler i flere av våre dagsaviser om emnet, ja han skrev sågar en liten bok om tema. Da Agnar Mykles bok, ”Sangen om den røde rubin”, ble trukket for retten var Fjelberg stevnet som vitne på grunn av en artikkel han hadde skrevet. Han brukte sine store kunnskaper og sin betydelige personlighetsressurser i alt han engasjerte seg i. Han var en klok og vennlig polemiker, og en særlig begavet predikant. Nå som jeg har lest ”Rapport fra et skrivebord” så forstår jeg godt at han ble drept av sin store aktivitet. Fjellberg var en mann jeg ønsket å bli bedre kjent med.
ALENE IGJEN Mine tre levende brødre har opphørt å leve. Det er ikke til å fatte. De er døde og begravet på samme kirkegård. Jeg var tilstede alle tre gangene. Jeg vet det er sant. Det som nå virker uvirkelig er at jeg lever. Alene tilbake. Men jeg kan ikke bære arven videre. Arven var musikk og jeg har ingen kunnskaper eller ferdigheter på dette området. Far sa jeg var den mest musikalske, men det har jeg aldri forstått. Jeg er ikke spesielt glad i musikk heller. Spiller aldri musikk når jeg arbeider, eller kjører bil. Folk elsker musikk, selv den hermetiserte. Det begriper jeg ikke. De eneste gangene jeg virkelig kan lytte til musikk er når jeg får den live. Ja, selv om det bare er et skolekorps som spiller ute på veien. Best er det i en god konsertsal selvfølgelig, men jeg anstrenger meg ikke meget for å gå på konserter heller. Jeg kan vel kalle meg selv novise. Nei, ikke det en gang, for jeg forbereder meg ikke på å gå inn i musikkens verden. Jeg gyser når jeg skriver dette: For meg er musikk støy. Musikk ødelegger stillheten. Når det er tid for musikk, og jeg hører den live, så går jeg faktisk inn i den med hele meg. Musikken henfører meg. Den tar meg inn i en imaginær verden og utfordrer hele meg. En gang i uken får jeg oppleve dette, Det er under gudstjenesten når Elzbieta spiller klaver. Det er helst pre- og postludiet. Har presten vært uheldig med prekenen så gjør det ikke så meget bare jeg kan overgi meg til Elzbietas vakre musikk. Da jeg var som sjukest spurte Elzbieta om hun kunne komme å spille en konsert for meg. Jeg svarte selvsagt ja, takk. Hun hadde satt sammen konserten utelukkende med tanke på meg. Intet besøk, ingen blomsterbukett, om de var aldri så skjønne, kunne måle seg med Elzbietas gave. Syns du dette er rart? Ja, jeg er nok en musikalsk raring. Jeg fikk ei seljefløyte av Egil Storbekken. Den kan jeg hente fram og spille på så jeg blir aldeles henført. Det er et naturtoneinstrument. Ingen tone er riktig og ingen gal. Jeg overgir meg selv til instrumentet og spiller toner jeg ikke har hørt før, toner som triller som fuglesang og som klager som stemningene i mitt hjerte. Jeg er redd noen vil høre meg, for det virker helt vilt. Jeg spiller med lukkede øyne. Snart klager jeg, snart jubler jeg og snart triller tonene ut av glede. Hvis du spør meg hva musikk er, så er dette musikk. Jeg kan bare ikke spille den for andre. Den er nemlig ikke bare personlig, den er privat. Jeg har fablet om å ta fløyta mi med meg ut i skogen og spille på den av hjertets fryd, men er redd noen vil høre meg. Jeg spiller ikke menneskemusikk. Jeg spiller natur og det jubler i meg. Men ettersom dette er en helt privat greie så kan jeg ikke bære mine brødres arv videre. De spilte menneskemusikk, komponert av høyt begavede mennesker. Mine brødre drev sin kunst opp til det ekstreme og gledet tusener. Willy spilte førstefiolin i symfoniorkestre. Erik holt radiokonserter med sin baryton. Harry var i sin tid en av Europas dyktigste solotrompetere. Hva skal jeg bære videre av dette? Nei, nå føler jeg meg ganske alene i så måte. Men jeg har levd mitt liv, et rikt og spennende liv og jeg er kommet til den erkjennelse at det vi fikk i vuggegave har vi, hver enkelt, tatt godt vare på og utviklet. Hvis det blir arv av dette, så ok. Jeg har mistet mine brødre og jeg savner dem.