Ånden manifesterer seg i kjærlighet

Så viktig det er å elske! Det er godt å vite at man blir elsket, men viktigere er det å elske. Å elske gir en annen et verd, en identitet. Hva er det å elske seg selv? Det er å elske en annen så sterkt at en føler kjærligheten inne i seg. Selvet er utgangspunktet, aldri målet. Man kan ikke gjøre om gramatikken. Man kan dyrke seg selv, men da har man steget ut av sentrumsplassen i livet sitte og rettet all oppmerksomhet mot sitt selv. Faren ved dette er at alle andre opplever dette som selvopptatthet, og det er det det er. Men når selvet elsker blir det invadert av kjærligheten, og det er en stor og deilig opplevelse, nesten like god som å se reaksjonen hos den som får oppleve min kjærlighet. Kjærligheten gir alt men krever intet. Når kjærligheten gir er det så sterkt at man trenger ikke å forvete svar, Svar er bonus, herlig bonus. Den selviske kjærlighet gir for få. (Do ut des). Kjærligheten som en Gudgitt utrustning er et resultat av en åndelig prosess inne i oss. Det er Gud som arbeider med oss. Så skal man ikke elske seg selv da? Nei, det er i prinsippet ikke mulig uten å slutte å være seg selv. Det er selvet som elsker. Med ståsted i selvet er kjærlighetens horisont 360 garder. Snakk om frihet! Snakk om relasjoner. Pinse er minnehøytiden om da Gud øste sannhetens Ånd ut over disiplene slik at de som sto utenfor sa: Se, hvor de elsker hverandre. Alle som har opplevd Ånden som gav i sitt hjerte vil rop: Mer! Mer! Men egentlig er det vi som må rydde større og større plass, for Den Hallige Ånd fyller det rom han får. Hvorfor ber jeg om å få tale i tunger når jeg når som helst kan si: Jeg elsker deg?

NOEN STRØTANKER OM PINSEN

Nå er det varmt, nå! Gradestokken viser 29,2 grader. Jeg vet jeg bør glede meg, og gjør det vel også på sett og vis, men jeg tåler ikke årsaken til denne store gleden som vi alle har lengtet etter i hele vinter. Full skygge og svalende bris er min greie nå. Hadde jeg vært i ”syden” hadde jeg badet, vasset utover og latt dønningene begrave meg. Men lufta er mett av passiviserende varme, også her i atelieret hvor jeg sitter og skriver. Og i morgen er det pinseaften, helga som gjør alle pinsevenner lykkelige, står for døren. Fra min barndom husker jeg Pinsen som den viktigste helligdagen i året. Pinsevennene reiste på Pinsestevner, snart hit, snart et helt annet sted. Predikantene talte og fektet med armene og ropte halleluja, og menigheten svarte med høye rop på andre språk. Skal si dette var fine stevner. En kunne formlig høre Åndens sus mellom benkeradene. Jeg har sette mange henførte pinsevenner. I dag ville jeg si de var en smule forrykte, i alle fall ekstatiske. Da jeg studerte teologi i Göteborg hendte det vi besøkte ”Smyrna kyrkan”. Hvis andrepastor ledet møte tok stemningen helt av. Det syntes vi var gøy. Det var denne pyknikerens måte å gjøre seg populær på i menigheten. Han var en mester i å piske opp stemningen. Men var det hovedpastoren som ledet møtet slo han raskt ned på alle antydninger til oppjaget stemning. Han sa: ”Var tysta!” og så ble det stille som kirka. Fikk en et budskap i tunger, kunne han si: ”Sitt ned fru Karlsson!”, og hun satte seg lydig ned. Da jeg var ung pastor på Jevnaker arrangerte jeg et år et pinsestevne og innbød våre venner fra Centralkirken i Oslo. Jeg hadde fått leid et par kraftige høytalere som jeg monterte i det lille kirketårnet. For første og siste gang i historien lød det kirkeklokker fra Metodistkirken. Men enda bedre var at jeg kunne annonsere møtene så halve Jevnaker hørte det. Det var pinse og jeg følte behov for å slå meg litt løs. Folk som var med husker fortsett den helgen godt. Jeg oppsøkte en gang en pinsemisjonær jeg hadde tiltro til, og spurte ham hva jeg måtte gjøre for å få tungetalen. Han så på meg og sa: Ikke bry deg om det. Da jeg var i Japan opplevde jeg knapt en dag uten krangel. Et kvartal bortenfor hadde metodistene sin misjonsstasjon. Der var det fred, ro og orden, for disse folkene elsket hverandre. Jeg skrinla drømmen. Og da den karismatiske bevegelsen kom til Metodistkirken viste det seg at jeg ikke klarte å grave drømmen fram igjen. Jeg kan skrive mye godt om pinsevennene. Det har vært mitt folk i snart åtti år. Mitt folk, ja, men jeg kunne aldri bli pinsevenn. Jeg ble døpt med hel neddykkelse i Salem, mine foreldres menighet, en lørdag kveld. Søndag formiddag ble jeg opptatt i Metodistkirkens menighet på Lillestrøm, til alles glede, også pinsevennene på Fetsund var glade. Nå betyr pinsen en fordypelse i hva som skjedde da Gud øste ut sin Ånd over menneskene i Jerusalem. Jeg har sette på denne dagen som Jesu gjenkomst. Han kom til oss, og har siden ikke forlatt oss. Min skrøpelige menneskeånd søker Hans Den hellige ånd. Og det Han forteller meg er at jeg er Hans barn. Eller som det står skrevet. ”Min ånd vitner med Guds Ånd at jeg er Guds barn” Hva mer kan jeg ønske meg? God Pinse pinsevenner og annet godt folk!

VI FULGTE IDA TIL GRAVEN I GÅR

IDA ER DØD. VI FULGTE HENNE TIL DET SISTE HVILESTED. ETTERPÅ HOLT VI MINNESAMVÆR FOR HENNE. Vi fulgte Ida til graven i går. Egentlig startet vandringen inn i døden for flere år siden. De siste månedene var det som om hun ikke reagerte på om noen kom inn i rommet, eller forlot det. Hun var selv ikke tilstede. Sakte forsvant hun inn den grå natten, helt til hun søndag natt ble helt borte. Vi ble venner med Ida og Karstein og deres to barn den sommeren vi kom til ”Modum”. Vi utviklet et nært vennskap og delte mange rike opplevelsen.. Vi flyttet fra stedet, men vennskapet med disse to fortsatte. Vi møttes bare sjeldnere. Under minnehøytiden i Vikersund menighetshus, som jeg var med å bygge i sin tid, ble det holt mange taler, som hver enkelt ga farger til Idas portrett. Det som forbauset meg var alle de menneskene som kom bort og hilste på meg. Da de så usikkerheten i ansiktet mitt spurte de: Kjenner du meg igjen? Ofte måtte jeg svare at det burde jeg jo, etter som alle du kjenner meg igjen. En gammel dame så smiende opp i ansiktet mitt å sa: Siri. Å ja, Siri, gjett om jeg har mange gode minner om deg, men du er blitt så gammel. Hun smilte bredt å sa: Ja, førti år eldre. Det var et svært hyggelig møte. Hun hadde vært alvorlig syk, og det hadde også jeg, så forandringer kan forklares med sykdom. Med Siri hadde ikke forandret seg mye innvendig. De tretten årene vi jobbet sammen har satt dype spor i oss begge. Det som forbauset meg mest var at alle disse mine gamle venner og bekjente hadde blitt så gamle. For å huske dem måtte jeg prøve å legge førti år til deres utseende. Jeg klarte det overraskende ofte. Jeg holdt bare fast på det jeg så, og så jeg lenge nok skrellet alle disse årene av dem. En eldre herre med grått hår og grått skjegg strevde med å få øyekontakt med meg. Til slutt reiste han seg opp og kom bort til meg å sa: Kjenner du meg ikke igjen? Han snakket dialekt og den satte meg på sporet. Jeg svarte: Hardanger? Stor eplehage? Gift med dansk sykepleier? Da lyst han opp et øyeblikk og svarte: Ja, det er meg det. Så ble han med ett sorgtung og sa: Kona mi døyde i september. Da strakk jeg fram hånde og sa hans navn, og kondolerer. Han takket og gikk tilbake til plassen sin. Ida og Karstein, Reidun og jeg gikk om bord i Hurtigruten i Bergen og seilte nordover mot Tromsø en sommer for noen få år siden. Jeg likte ikke å være sammen med mange mennesker og trakk meg tilbake til Knut Hamsuns salong, hvor jeg satt alene og så på havet og de høye spisse fjellene. Plutselig hører jeg en stemme: Så, det er her du sitter? Det var Ida. Jeg trekker fram en stol til henne og hun setter seg. Den tiden vi der fikk være uforstyrret fikk vi snakket sammen om viktige og personlige ting. Allerede på det tidspunktet hadde verden begynt å bli vanskelig for Ida, hun husket så dårlig det som skjedde i går. Men vi snakket ikke om i går. Vi snakket om årene vi samarbeidet i Familieavdelingen. Min svigerfar fikk også problemer med den nære fortid mot slutten av sitt lange liv. Men tok jeg meg tid, god tid, og fikk lirket inn i ham spørsmål om da han var konduktør på Gjøvik banen, kviknet han til og kunne fortelle meg i detalj om banen stigningsgrader fra Oslo til Gjøvik, og alle navnene på stasjoner og stoppesteder. Da vi bodde i Lyngdal inviterte vi ha til å være hos oss en langweekend ved nyttårs tider. Han satt for det meste i en stol og halvsov. Så tok vi ham med på biltur til ei av strendene på Lista. Det var stiv kuling og bølgene frådet innover stranden. Da svigerfar så dette, brettet han opp kragen på frakken sin og strenet rett ut mot det frådende havet. Vi fryktet han ville gå på sjøen, men nei, han ville bare komme så nær det var forsvarlig. Og der ble han stående, let mot vinden. Og da jeg tittet på ham fra siden så jeg at hele ansiktet var som en lysnede sol, Simon smilte sitt bredeste og vakreste smil. Da vi fant vår plasser i bilen snakket Simon begeistret om denne store opplevelsen. Så sa han; Nå har jeg mye å fortelle når jeg kommer tilbake til aldershjemmet. Det var ikke gått lang tid etter vi kom hjem, så falt Simon tilbake til sin gamle halvsovende sittestilling. Han hadde glemt at han for kort tid siden var overveldet av møte med det frådende havet. Men hadde vi lirket ham inn på tiden han jobbet på Gjøvik banen ville han husket den lille piken han så fra vinduet i konduktørvogna som plukket Marianøklebånd i skogbrynet. Det gjorde vondt å høre at Ida var død, men det var gått å være med å minnes hennes vakre ferd gjennom livet. Den fredagen var det faktisk flere som gjenoppsto fra de ”døde”. Det var gamle arbeidskamerater, naboer og omgangsvenner som i løpet av 30-40 år var glidd ned i glemselens grav. Nå sto de der lys levende foran meg og spurte om jeg husket dem. Jeg svarte: Jeg tror jeg ville husket deg hvis du hadde beholdt ditt gamle utseende alle disse årene. Når gamle venner dør hender det at det kommer nytt liv i andre gamle mennesker. Vi knyttes lissom sammen igjen, for brått å skilles. Vi må bli flinkere til å pleie kontakten med våre gamle venner, for vi dør jo.

BOKEN TIL HANNA

Nå er den ”ferdig”. Den ble på 165 små sider. Jeg har sendt den til Kamilla, Hannas mor, og bedt henne lese gjennom manuskriptet. Lærer som hun er, vil hun sikkert finne mange skrivefeil. Det ville ikke være bestefar ellers. Jeg har bedt henne om tips til redigeringen, og om hun har ideer til utformingen av selve boka. Den skal se pen ut, selv om opplaget blir svært begrenset. Jeg har kalt boka ”Boka til Hanna”, men det er selvsagt en arbeidstittel. Ikke bare det, for jeg har under skrivingen forestilt meg at jeg skriver nettopp til Hanna, som er fem år, og som kan lese. Jeg tenker at hvis Hanna forstår hva jeg skriver så vil alle tantene og onklene hennes forstå det også. Hanna er nemlig vårt første oldebarn, og moren vårt første barnebarn. Du lurer vel på hvorfor jeg skriver en bok til Hanna, som også er ment å være en bok til alle barnebarna. Jeg har en enkel forklaring. Jeg går nemlig rundt å tror at hele denne herlige gjengen er nysgjerrig på hvordan jeg hadde det som barn, eller hvordan det var å være barn da jeg var liten. Alle våre barnebarn har alltid bodd langt borte fra oss. Men når de kom på besøk til oss, eller vi til dem, så ville de alltid høre historier fra da vi var små. I denne boken forteller jeg dem mine historier, men de er bare mine. Bestemoren har sine egne historier, og de er helt forskjellig fra mine, men hun har det ikke på samme måte som meg. Jeg må bare få skrevet historiene ned, men det er ikke så nødvendig for bestemor. Og det må vi bare akseptere. Det kunne sikkert blitt et spennende skriveprosjekt om vi samarbeidet om å skrive våre historier parallelt og flette dem sammen helt fram til da vi møttes for første gang, ble kjærester og giftet oss. Skulle jeg fortsette å skrive historiene mine måtte jeg nå fortelle om Reidun, hvordan vi traff hverandre og utviklet et sterkt kjærlighetsforhold, forlovet oss og giftet oss. Kanskje gjør jeg det, men det blir i bind nr to. Det har vært både spennende og krevende å leite fram min barndom. Det viste seg snart at den ene opplevelsen etter den andre dukket fram undervis i skrivingen. Derfor måtte jeg redigere meg selv og hoppe over en lang rekke historier. Dessuten har jeg prøvd å holde meg borte fra de historiene som min bror Harry har skrevet om i sin fyldige biografi, men som jeg mener er mine. Nå vet jeg ikke om det jeg har skrevet er av interesse for barnebarna og oldebarna. Vi har elleve barnebarn og to oldebarn. Nummer tre har alt meldt sin ankomst, og etter hvert som barnebarna nå gifter seg så blir det nok flere oldebarn også. Men hvor mange det blir har vi da ingen anelse om. Men får de i gjennomsnitt to hver kan tallet raskt passere tjue. Jeg ville så gjerne gjort dette arbeidet ferdig nå, mens jeg er i stand til å skrive. Så hvis det en gang, etter at jeg har avsluttet skrivingen og alt det andre, for godt, er noen som lurer på hvor oldefar kom fra, og hvordan han levde som barn, vel så har jeg skrevet det ned i boken til ”Hanna”.

Flash mob in Copenhagen Metro. Copenhagen Phil playing Peer Gynt

Stine Sæther har jeg kjent siden vi bodde I Hønefoss. Hun er datteren til et vennepar av oss Kiss og Arnfinn Sæther. Hun var allerede da ei jente med friske fraspark. Hun flyttet til Danmark, sin mors fødeland, giftet seg og fikk barn, men er ei sprek dame den dag I dag. Hun har strikking som stor interesse, og designer og strikker moteplagg med stor suksess. Hun har et meget skapende sinn. Vi traff henne I fjor sommer på en gårdsustilling på Hadeland. Og sannelig ble det salg, både til oss og våre turkamerater. Nå har vi fått en sms med ny invitasjon. Men dene hadde et vedlegg med spennende videoer. Den mest spennende er fra en metro tur I København. Plutselig reiser det seg en ung kvinne og spiller på tverrfløyte, innledningen til Griegs Peer Gynt. Etterhvert reiser det seg fler og fler og spiller på sine insturmenter. Så viser deg seg at Copenhagen Phil har bestemt seg for en folkelig konsert på metroen. Fotografen har også filmet publikums reaksjoner, og det var bare smilende ansikter og se, bortsett fra et spedbarn i vognen sin, som satt med vidåpne øyne og tydelig nøt konserten. Dett er helt I tråd med Stines måte å tenke kultur på. Tenk om man en dag I Oslo kunne oppleve noe tilsvarende. Jeg opplevde dette som noe helt naturlig. Hver muskier hadde sitt sæte på trikken og var helt alminnelige reisende. De bare delte med sin medpassasjerer det de hadde å by på. De ga av seg selv, helt naturlig, noe av de rikeste de var I besittelse av. Og slike gaver forringes ikke ved å gi de bort. De bare øker I verdi. Da jeg var ung hadde vi en gammel pensjonert metodistprest I Metodistkirken I Lillestrøm. Han reiset av og til med toget til og fra Oslo. På disse truene hadde han sin sorte prestefrakk, og sin sorte kalott på et hode med kritthvitt hår. Helt naturlig og uten omsvøp reiste han seg opp og avla sitt helt persolige vitnesbyrd om troen på Jesus Kistus, uten fakter og gebeder. Han hadde fått et prestekall og var innstilt på å tjene sin samtid vel, helt til sin død. Og så hadde han som John Wesley, hans kirkefar, dette motto: “Hele verden er mitt sogn”. Ingen jeg kjente, som hadde hørt den gamle mannens vitnesbyrd, opplevde det som upassende. Nei det var et forfriskende pust i hverdagen. Slike innslag på hverdagens tog og trikketurer skaper samhold og glede. Takk Stine fordi du minner meg på dette.

ALLE MINE PENNER

Jeg føler jeg alltid har levd med en penn i hånden, i alle fall i umiddelbar nærhet til min høyre hånd. Vanligvis følte jeg meg naken hvis jeg ikke hadde enn penn og et papir i nærheten. Der ordene ble ubehjelpelige var pennen en suveren erstatning. Ble jeg spurt om veien, og den var litt vanskelig å forklare, hentet jeg fram en penn, og en skissebok jeg alltid hadde i lommen, og tegnet lett et forståelig kart, som var bedre enn tusen ord, og ga den veifarende. En skisse glemmer man aldri, men en muntlig beskrivelse kan man ha glemt så snart man snur ryggen til. For mange år siden bar jeg fire penner, eller blyanter i jakkelommen. En trykkblyant, to filtipp penner og en fyllepenn. Først var det en trykkblyant nr. 5 med et lager av bly under trykkmekanismen. Så hadde jeg to penner med filtspisser, gjerne nr 5 og 7. De var suverene til å lage hurtige pennetegninger med. Det dumme med disse var at de gikk tomme for tusj, så det var viktig å ha et lite lager., om ikke i lommen. Men slike tusjpenner er ferskevare, så for mange på lager var ikke lurt. Jeg har aldri likt kulepenner! De er av og til nødvendig, særlig når det skal tas kopi av underskriften. Jeg fant sjelden en kulepenn hvor blekket fløt behagelig, og det var unødvendig med press. Jeg arvet imidlertid en av fars kulepenner, en kostbar en med store blekkpatroner. Den var i mange år en av pennene i lomma mi. Men så en dag var den forsvunnet. Jeg sørget den pennen. I min første tid som prest brukte jeg alltid fyllepenn, en med blekkpatroner. Disse ville jeg aldri låne bort til andre for pennesplitten ble formet etter min skrivestil, den ble rett og slett slipt ned, sakte men sikkert, til den var en stor fornøyelse å skrive med. På den tiden skrev jeg alle mine manuskripter med fyllepenn. Jeg hadde selvsagt en skrivemaskin, men en preken, eller en tale, måtte formes for hånd. Det var håndverk. Det skjedde alltid noe mellom meg og papiret som pennen måtte formidle. Pennen ble på mange måter min andre stemme. Jeg så at min venn, Gordon Johnsen, brukte fyllepenn når han undertegnet brev etc. Jeg følte straks et slags fellesskapskap gjennom det at vi brukte samme skriveverktøy. Da han døde besøkte jeg en dag hans kontor ved Institutt for sjelesorg. Der så jeg en hel liten samling av hans gamle fyllepenner. Jeg ønsket meg en av disse, men jeg spurte aldri om å få en. Jeg tror ikke jeg ville kunne skrive med den. Jeg måtte bare ha oppbevart den som et lite klenodium. Etter hvert har lommepennene mine forandret karakter. Jeg begynte å gå med kalligrafpenner i lommen, en til å skrive vanlig tekst med, og en til majusklene. Jeg ble tidlig tent på kalligrafien. Jeg kjøpte bøker og ble aldeles fascinert av hvor fantastisk kaligrafene mestret skrivekunsten i middelalderen. Jeg trente på de forskjellige skrifttypene, men valgt til slutt én som passet for min hånd. Den benyttet jeg meg av når jeg skrev adresser, gratulasjonskort enkle brosjyrer og invitasjoner. Statsminister Kaare Willok fikk en invitasjon til innvielsen av orgelet i Første Metodistkirke, Oslo. Jeg takket ham for å avsette tid til dette. Da tok han opp av lommen innbydelsen og sa: Det er svært vanskelig å si nei takk når en får slik vakker invitasjon. Dessuten var det jo hans svigerfar, orgelbygger Jørgensen som hadde bygget orgelet. Jeg hadde planer for min kalligrafi, men også det tok slutt da sjukdommen innhentet meg. I alle årene jeg drev mitt firma kalligraferte jeg navn og adresse på all forretningskonvoluttene. En gang fikk jeg telefon fra en kjent skipsreders sekretær som på vegne av skipsrederen gjerne ville vite hvor jeg hadde kjøpt skrivemaskinen med den vakre skriften. Det var litt flaut å fortelle at det var min personlige skjønnskrift. Nå er det lenge siden jeg har hatt en penn i jakkelomma, og minst like lenge siden jeg tegnet skisser eller kalligraferte konvolutter. Håper den gode tiden kommer tilbake hvor jeg kan stille i full rustning.

ET EKTE MANNFOLK I HUSET

Jeg tror hun vil klare det uten min hjelp, men det ville være veldig hyggelig om hun kom inn i atelieret for å be meg om hjelp til å starte gressklipperen. Hun har sagt hun vil klippe plenen for første gang i år, nettopp i dag når været er strålende. Det fins fortsatt et slags mannfolk i huset, men han er ikke et realt mannfolk lenger. Hun ba meg om hjelp til å få gressklipperen ut av bagasjerommet i bilen, men dessverre klarte jeg det ikke, ikke om vi samarbeidet heller. Da sprang det som et sukk fra hennes hjerte: ”Nei vi får vel vente til vi får et mannefolk i huset!” Jeg syntes replikken var så fin, så beskrivende for situasjonen, at jeg buste ut i latter. Hun så først litt undrende på meg, men så plutselig forsto hun hva hun hadde sagt, og som hun oppriktig hadde ment, og lo hjertelig med meg. Denne episoden har vi ledd av mange ganger. Så fort vi kommer borti noe som jeg vanligvis burde ordne opp i, men ikke får til, sier vi: Vi får vente til det kommer et mannfolk til huset. Jeg blir altså ikke såret. Jeg har for lenge siden opplevd den radikale forandringen. Den kroppssterke og aktive mannen som har garasjen fylt opp av nyttig verktøy, kan ikke bruke noe av det lenger. Men jeg kommer heller ikke på at jeg da burde kvitte meg med det. Det er som om drømmen om ”mannen” ligger der latent. Ingar, som er i sitt 52 år, svarte borren sin da han spurte om han ikke hadde lyst til å spille aktiv fotball på et lokallag. Han lo hjertelig og svarte at det var for to år siden han plutselig forsto at han ikke var ti år yngre enn Ole Gunnar Solskjær lengre. Plutselig oppfattet han seg ti år eldre, som han i virkeligheten er. Jeg har ikke gjort denne dype erkjennelsen enda. Jeg tror at mannfolket i meg skal komme fram en dag. Jeg var i går invitert til Fetsund Lenser, til åpningen av sommersesongen, og til lanseringen av årets nye bok: ”Stemmer fra elva”. Ei fantastisk bok med bilder og tekst på 500 sider. Thomas Skjatvet Berg står som forfatter. Han har intervjuet et sekstitalls personer om ”livet på elva”. Jeg har bidratt med masse stoff og ikke minst med bilder fra boka ”Med penn og pensel”. Vi var mange elveslusker som var invitert til gamle Lund på lunsj og overrekkelse av boken. Dit måtte jeg gå på mine egne bein opp fra kafeen og til Lund. Det er ikke mer enn et par hundre meter. Jeg sa til meg selv: Du er ikke rare mannfolket David når du må hvile for hver tjuende meter. Svaret kom kjapt. Å nei, jeg nok ikke det. Smertene i beina ga seg ikke før langt utpå kvelden. Dette har ikke vært en enkel prosess. Jeg husker at overlegen spurte meg da jeg var som sjukest. Hva håper du på etter utskrivingen? Jeg svarte at jeg ønsket å kunne gå opp og ned en trapp uten å holde i gelenderet, og reise meg normalt fra en stol. Jeg oppnådde dette, og jeg klarer det av og til fortsatt, men ikke uten besvær, og det blir vanskeligere etter hvert. Det er pussig hvor sjølopptatt mine handikaps har gjort meg. Det er som jeg sammen med folk prøver å narre meg til å fungere normalt, selv om det er helt tåpelig av meg. Et ekte mannfolk sitter ikke i rullestol. Han klarer seg selv, selvfølgelig. Jeg har en venn som har MS og som har brukt rullestol noen år. Han forsto tidlig at rullestolen ville være en del av hans hverdag. For å bruke den fullt ut kjøpte han seg en Mercedes kassebil med heis for rullestolen. Med en duppedings i hånden åpner han bildøren, senker heisen, ruller stolen baklengs inn på planet og heiser seg opp. Vel inne parkerer han trygt rullestolen, tar seg fram til førersetet, stenger døren, starter bilen, som har nødvendige hjelpeinnretninger, og rygger forsiktig ut i veien, og vips er han ute i trafikken. Han tar seg fram dit ha vil. I sin splitter nye leilighet har han et verkstedlignende lokale i kjelleretasjen, og her skaper han sine vakreste glassgjenstander. Kunsten har han lært ved å reise rundt i landet (i rullestol) for å møte folk som kan faget. Han er blitt en dyktig glasskunstner. Jeg beundrer ham. Han er et ekte mannfolk. Apropos damen med gressklipperen! Hun fikk startet den selv.