mandag, desember 17, 2012

ELSE MARIE JACOBSEN ER DØD

Som metodistprest følte jeg meg ensom. Ikke fordi jeg ikke hadde venner i menighetene jeg betjente, men det var ingen blant disse jeg kunne dele mine kustneriske behov med. Jeg måtte søke kunstere som ikke hadde noe kontakt med menigheten, eller det kristne miljøet. Men både på Jevnaker, Levanger og i Kristiansand møtte jeg slike mennesker jeg kune dele mine behov med. Da vi flyttet til Kristiansand var det særlig ett mennekse jeg ønsket å møte, billedveversken Else Marie Jacobsen. Men jeg hadde ikke frimodighet til å ta kontakt med henne. Jeg oppsøkte og så på alt hun hadde laget og likte svært godt hennes utrykksmåte. Plutselig en dag banker det på døren og der står Else Maie Jacobsen. Hun oppsøkte meg, for hun hadde problemer hun ville ta opp med meg. Det endte opp med at vi ble venner, gode venner, ja faktisk omgangsvenner. En kveld var vi invitert til Ingegjerd og Svein Ellingsen som bodde i en lite leilighet på Tinnheia. Det ble en stor opplevelse. Svein tok mot til seg og spurte om vi ville se hans kunst. Så satte han noen skoesker på bordet og trakk fram sin miniatyrkunst, bilde etter bilde. Det var ikke få han viste oss. Da sa Else Marie: ”Tenk Svein om du kunne ”blåse” disse opp i store format. Det ville blitt en kunstsensasjon”. Svein likte nok å høre dette, men han smilte bare unnseelig og sa: ”Jeg klarer nok ikke å male større enn dette”. Jeg har alltid husket dette. Else Marie var ikke snauv med komplementer og gode råd når hun møtte ekte kunst. Hun hadde evnen til å forstå den. Men hun presset ikke Svein. Hun gledet seg heller over Sveins vidunderlige salmer. Senere kom jeg Else Marie nærmere innpå livet. Hun var et vidindunderlig, levende og vakkert menneske. Ikke vakker i vanlig fortand, men hennes grove ansikt lyste av kjærlighet og engasjement. Og hun engasjerte seg i alt eksistensielt. Hun var nærmst født til å kjempe og hennes sterkeste våpen var bildekunsten, vevingen. Hun elsket sin by, og særlig kvaderturen. Hun skrev artikler i lokalavisen, deltok i offentlige møter med sine skarpe replikker og var tvers gjennom trofast mote sine idealer og prinsipper. Dessuten laget hun vevnader hvor hun kjempet for byen sin. Det var ikke alminnelig å lage alterbilder, av vevnader. Men Else Marie lot seg ikke stoppe. Hennes kunst var så djupt forankret i troen og i bibelen at hun kunne ikke la være å tenke sine ferdige produkter annet enn i sakrale rom, i kirkerom. Teppene er overøst av sterk religiøs symbolikk. Noen ganger så subtilt gjemt at man oppdager dem ikke før man har sette på dem over lang tid. Det er åpenbart at hennes arbeider er dypt personlige. Det hun tenker og føler bygger hun inn i veven. Da hun miste sønnen i en tragisk trafikkulykke bearbeidet hun sin smerte og sin sorg i veven. Det var en tøff tid for hele familien, men Else Marie stor ut med den, åpent og sterkt. Nå kom det bilder hvor sorgen og smerten var djupt tilstede. Nærkontakten med Else Marie og Finn har de siste årene blitt mindre og mindere. Finn døde tidlig, og Else Marie fulgte opp vennskapet med brev og kort. Det er ufattelig at hun nå er død. Egentlig lever hun fortsatt i all sin kunst. Hun var en hardt abridene kunstener helt til hun ikke orket mer. Ser du en vevd altertavle så kikk nærmere på den. Bli ikke overasket om det er et arbeid av Else Marie Jacobsen.

onsdag, november 14, 2012

Å SKREMME ELLER GLEDE? Så kom de igjen. Det ringte på døren og jeg fikk nesten ikke åpnet den, for utenfor sto de med maling i fjeset, eller groteske masker på. De strakk fram sine små hender og ville ha noe. Jeg spurte dem om hva som ville skje hvis jeg ikke hadde noe til dem. Da skar en ung jentestemme igjennom og sa: Å jo da, du har noe, for jeg solgte dere en pakke med gotterier til inntekt for LSK-jentelag. Ja visst, ja visst, og så fikk de en neve vær. Et par mammaer sto bak dem og passet på at de oppførte seg ordentlig. Og det gjorde de sannelig, alle sammen. Nå gikk det en snau time og så var det på’n igjen. En flokk herlieg småunger presset seg fram og skulle ha ”godterier” i kurvene sine. De smilte og lo og hadde det skikkelig gøy, og jeg smilte og lo tilbake igjen. Dette ble en festelig kveld både for dem og meg. Men hva var dette for noe? Forretningsfolk har adoptert en gammel skikk fra USA som de prøver å få folk med på, men de klarer ikke å nå ned til selve grunnideen, som er streng religiøs. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde klart å forskyve denne begivenhet til 30 november og kalt arrangementet Andreasmess. Da kunne vi startet med en morgenbønn i hjemmene, og en kveldsmesse i kirken. Jeg har laget liturger for alt dette. Andreasmessens liturgi er til salgs hos Verbum Forlag. Den kunne avsluttes med et Andreas-tog gjennom byen hvor vi ikke gikk rundt som tiggere, men som givere. Husk gutten som ga Jesus sin matpakke og hvilken velsignelse som kom ut av det. Så kunne de synge sanger og danse til oppmuntring, og glede for alle som var så heldig å få besøk. Her følger en bønn: Bønn: Når du kaller, må jeg lytte. Jeg vil følge deg! Jeg vil vende om og vandre på en ukjent vei. Dit du går, vil jeg gå med, Herre, la din vilje skje, for jeg vet at jeg skal se mitt liv fullendt i deg. (J. Bell/G. Maule, oversatt av Hans Olav Mørk, i Sanger fra vest nr. 17,5 s.45 ) Bibeltekster: Sal 118 1 Pet 3,13-17 Joh 1,35-42 Her er en sang som kan synges: Å, barn, som ga bort din mat, du lar oss se at det å dele det er å la Guds vilje skje. (J. Bell/G. Maule, oversatt av Vidar Kristensen, i Sanger fra vest nr.34,3 s.81) Tenk om vi kunne snu den halvhendenske Halloween feiringen til en vennelig kristelig tradisjon der det å ”få” ble erstattet av det å ”gi”, og der det å skremme ble erstattet av det å spre glede? Noen bør ta opp denne tanken og forsøke å gjennomføre den. Mye ligger alt tilrett. Jeg er nok for gammel til å gå i spissen for å innføre de store forandringer, men det ville glede meg og mange andre at Halloween forandret karakter.

onsdag, oktober 24, 2012

PASS DEG FOR GAMLE MENN

Levi Fragell skriver i dag i Vårt Land om små barn og gamle menn. Hva har skjedd med oss? Før i tiden kunne gamle menn stanse ved et lite barn, smile til det og klappe det på hode uten at andre sa noe annet om dette enn at det var vakkert. Gjør man det i dag blir man sette på som en potensiell overgriper. Hva er det som gjør at noen titalls forskudde overgripere kan forandre et helt samfunns væremåte? Det er riktig at foreldre skal holde et øye med barna sine, men når de ikke kan skille mellom en gammel manns kjærlighet til barn og overgriperens skumle hensikter, da får vi et paranoid samfunn. Jeg trives bedre i dialgog med barn, enn med voksne. Grunnen er enkel å forstå: Det er så sjelden en dialog med voksne er uten preg av kokurranse, skryt og betydningsfullhet. Vis a vis et barn er alt slikt borte. Helt enkle tanker, og opplevelser deles og gir oppmuntring. Jeg er ikke så ofte ute blant folk lenger. Men de gangene jeg sitter på et venterom og det er barn tilstede, opplever jeg de sikter seg inn på meg. Kanskje for mitt fyldige hvite skjegg, som kan minne om julenissens, eller i alle falle om noe litt annerledes. Kanskje bare fordi jeg smiler til dem og ser dem i all travelheten. Vi gikk en dag søndagstur i ”Modum skogen” da vi møter et ungt legepar som var ute med sin lille sønn. Vi voksne ble stående å snakke med hveranre mens guttungen dro i mammans kåpe. Det var helt tydelig at han kjedet seg.Plutselig får jeg lyst til å huke meg ned til hans plan. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, men jeg tenkte jeg skulle sende et av mine varmeste smil inni det trill runde guttefjeset og se ham rett inn i øynene. Først ble han litt forbauset, men plutselig begynne han å å hoppe opp og ned og danse en vill dans. Da blir mor forvirret og sier: ”Slik har han aldri oppført seg før. Jeg vet ikke hva det går av gutten!” ”Det vet jeg. I dag har han fått en voksen venn!” Det stemte godt, for hver gang jeg gikk forbi ”Huset på haugen”, hvor han bodde, kom han stormende ned skråningen så det spraket i lauv og kvister. Så stilte ha seg opp rett foran meg og sendet et nydelig smil opp til den høye mannen. Men før jeg fikk sagt et eneste ord var han på vei oppover skråningenigjen. Voksne mennsker og gamle menn er ikke farlige for unger. Når alt funker ordentlig er vi trygghetspunkter langs de smås vei til eller fra barnehagen. Det hender ungene på gata stanser og spør meg: ”Er det sant at du maler bilder der inne i det lille huset?” ”Ja, det er helt sant!” svarer jeg. ”Kan vi komme inn å se?” ”Ja, gjerne!” svarer jeg. Og når de haster inn i atelieret gisper de av forundring og går rundt å peker på bildene. ”Har du malt det? Og det? Og det også? Å det var fint” ”Takk for besøket” sier jeg og vips er de ute igjen. De hilser på meg når jeg møter dem i gata, og de holder orden på støyende leik, for han gamle mannens skyld. Jeg skulle gjerne sett at de både titt og ofte banket på døren min for å se bilder, men jeg føler at de har fått høre at det må de ikke gjøre. De skal passe seg for gamle menn. De kan være farlige. Nå er det bare Reidun og jeg, og Evensen, som bor i dette miljøet. Alle de andre gamle har enten dødd eller solgt sin ville og flyttet i leilighet. Unge familier flytter inn og fyller hagene med skrik og skrål, liv og leik. Men vi gamle, som er tilbak, får ikke dele gleden med barna. Vi er noen suspekte og potensielle overgripere. Trist, for livet fungerte ikke slik da jeg var et barn. Jeg husker alle de gangene jeg satt ved siden av gamle Ludvigsen på benken hans, foran det gamle huset hvor han bodde, og hørte på eventyrlige historier fra den gang han var sjømann og seglet verden rundt. Endog historier jeg ikke turte gjenfortelle ti mor og far. Men var Ludviksen en farli mann? En potensiell sædlighetsforbryter? Nei, han var naboen vår med alle historien.

mandag, oktober 22, 2012

TROLLDOMSFJELLET

Det kan virke litt presentiøst å studer dannelseslitteratur nå som man er blitt en gammel mann. Man har subbet gjennom livet belastet med den oppdragelse en snappet med seg fra hjemmet og folkeskolen, og ja – søndagsskolen. Det ble kalt oppdragelse. Vi syntes det luktet for mye snobb hvis vi skulle snakke om dannelse Kolossen er på 745 sider. Her er hva forlaget mener at boken inneholder: Det var mens han skrev sin mesternovelle Døden i Venedig at Mann fikk ideen til denne merkverdige romanen, som det skulle ta ti år å skrive, bla. på grunn av krigen som brøt ut. Den kom ut i Berlin I 1924. På en både utholdende og underholdende måte fortelles her historien om unge Hans Castorps reise til sanatoriet Berghof i Davos i de sveitsiske Alpene. Castorp skal besøke sin lungesyke fetter Joachim, og har planlagt å bli i tre uker. I stedet blir oppholdet på hele syv år. I følge Thomas Mann selv er Trolldomsfjellet en dannelsesroman og en bok om politiske ideer. Det isolerte sanatoriet utgjør en verden av intrikate skjebner og situasjoner. Magien ligger både i det trolske fjellandskapet og i det avsidesliggende sanatoriet. Blant dem som kjemper om Castorps sjel er den italienske humanisten Settembrini og pessimisten Naphta. Den kyniske Naphta spår en fremtid med egoisme, vold og terror. Castorp observerer og diskuterer, vurderer, lytter og lærer. Han blendes av møtet med den fortryllende Klavdija, og utfordres av den originale livsnyteren Peeperkorn. Jeg trenger slett ikke være lei meg. Jeg har brukt omlag fem uker på å lese halve boken. Forfatteren brukte ti år på å skrive den. Den ble valgt ut av 100 litteraturkyndige personer i Norge, som en blant hundre sentrale bøker I det tyvende århundre. Men jeg sliter, det skal være visst. For å si det enkelt jeg har store problemer med å forstå innholdet I de uendelig mange dialogene, og det forbauser meg at den enkle ingeniøren Hans Castorp synes å forstå hva de debatterende herrer Settembrini og Naptha snakker om, men han gør nok det for innimellom skyter han inn innsiktsfulle bemerkninger. Som et apropos til bokens tunglesthet kan jeg nevne den amerikanske forfatteren Leif Engers bok “Ned til elven”. Den slukte jeg på tre dager. Men den var på kun 366 sider, og diskuterte verken fiosofi eller etikk, noe den første gjør, nær sagt, på hver side. Den sist nevnte boken er en bok som minner oss på hvorfor vi leser skjønnlitteratur. De første minner oss på hvorfor vi er til, og hva meningen med eksistens egentlig er. Et sideutbytte av lesingen av Trolldomsfjellet er den kunnskap jeg får om et sveitsisk sanatorium. Jeg tror nemlig at Gordon Johnsen, min gamle sjef, var inspirert av slike institusjoner. Han trodde blindt på betydningen av å ligge inntullet i varme ulltepper å bare hvile og trekke inn sund og frisk skogluft. Kure, kalte han det, som i boken. Kurbalkongene var inntakte helt til den siste bestyreren tok over ansvaret for nervesanatoriet og forandret alt. Nå leter jeg med lys og lykte etter verdifulle bøker å lese, for lesning er blitt en av mine hovedsysler på mine gamle dager. Men jeg drømmer også om å male, og å fulleføre noen manuskripter. Siste inntrufne lidelse er kink I ryggen.

fredag, oktober 12, 2012

DET ER JULIUS DENNE GANG

Han ble døpt av sin bestefar som i sin tid var prest i Olavskirken på Modum, og som hans oldefar var med å bygget der inne i den eventyrlige furuskogen. Jeg har alltid følt at Olavskirken er min kirke, enskjønt jeg bare var formann i byggekomiteen. De drivende kreftene bak reisingen av denne praktfulle kirken var Gordon Johnsen, Jan Marcussen og Karstein Aunevik. Byggmester var Øyvind Tørre, som var gift med en av sykehusets ergoterapeuter. Min idé var at kirken skulle stå som en selvstendig skulptur i skogen. Men etter en tid er det satt opp et tilbygg og et nytt inngangsparti. Det likte jeg dårlig, men arkitekten har løst oppgavene på en utmerket måte. Særlig hyggelig var det å se at listverket og inngangsdørenes håndtak var bevart. Jeg har nemlig tegnet dem og en pasient har skåret mønsteret i dem. Jeg kan ikke nekte for at det var en merkelig og meget sterk opplevelse å sitte i den åttekantede kirkesalen og kjenne minnene veltet fram. Kirken var i min tid nesten alltid fullsatt, og alle satt med forventninger. Denne gang var ikke kirken fullsatt, men vi var mange. Slekt og venner fra Dahls og vår familie kom fra øst og vest for å være med om denne store begivenhet. Det er synd å si at gudstjenesten var en stivbeint høymesse. Friskt og ledig ledet Per Arne oss gjennom gudstjenesten som ble en familiegudstjeneste pr. definisjon. Søskenbarna, fra tre til seks år, sang tonesikkert og høyt flere sanger. Det var helt tydelig de var vant med å opptre for publikum. . Oldemor Reidun helte vann i døpefontens kar, og tente dåpslyset. Bestefar Per Arne døpte ham. Besteforeldrene på begge sider leste tekster og bønner. Og til slutt skulle jeg, oldefar, lyse velsignelsen. Men det ble bare rot. Jeg som har kunnet den aronitiske velsignelsen utenat siden min første ansettelse i 1959, stokket om ordene og kom helt på jordet. Men denne forsamlingen var full av støtte til en gammel og skrøpelig oldefar, og takket hjertelig. Julius heter han. Julius! Vi vet bare om en i familien som har hatt samme navn, og det var Per Arnes bestefar, som var en sentral kristen og politiker i bygda, en spreking som dessverre omkom ved et fall ute i skogen under innsanking av kuene sine.
Dåpsfesten var i det spennende Dahlske hjem. Anne og Per Arne har nemlig satt opp et tun med gamle tømmerhus, med gress på taket, bare en liten spasertur fra Olavskirken. Vi ble møtt av en skokk unger som hoppet og danset, kravlet og krøp, og hvor lydnivået lå hinsides det en olding som meg har toleranse for. Det ble servert viltgryte, som en av naboene hadde laget. Og den smakte store og små. Langt ut på ettermiddagen ble det brakt inn kaker i lange baner, som de fra Vestlandet måtte få æren for. Gjett om det ble fest for den nye ”Påsan”. Like før vi skulle reise hjem kom en ung dame med et lite, men utrolig vakkert barn på armen. To store mørke øyne ble satt rett på meg og etter en liten stund med granskning, bredte det seg et stort smil i det skjønne ansiktet, noe jeg ikke hadde sett maken til. Babyen smilte helt uforbeholdent til meg. Jeg måtte spørre hun som bar det: Hvem er dette vesle nøste? ”Dette er Julius” svarte hun, og jeg kjente varmen og gleden fylle hele mitt gamle hjerte. Er det deg, Julius, oldebarnet mitt, som vi nettopp har døpt? Må Gud velsigne deg gutten min.

fredag, oktober 05, 2012

PÅ TUR MED JONNY

Vi juger masse når vi er sammen,min fetter og jeg, men ingen kan ta oss i løyn. Det ble en slags kommunikasjonsstil som vi antok at alle ville forstå, og akseptere. Når vi snakket om den digre laksen vi fisket oppunder Bingsfoss, så vet alle at dette er ”jug”. Det går nemlig ikke laks i Glomma så langt opp. Men det føles deilig å kunne skryte av beistet vi brukte så lang tid på å få opp i båten. Jug? Ja, særlig, for vi har aldri rodd så langt opp i Glomma. Hva skulle vi der å gjøre, om ikke for å fiske laks? Og sier vi at vi dro en rugg av en torsk, så er vel det sant på sett og vis, men gjørsen er en større bror i abborslekten. Vi underholt oss med ”jug”. Dess grovere dess bedre. Selv de overdrevne oppfinnelsene var spennende i seg selv. Vi gikk gjerne i skogen. Ofte lange turer. Ofte for å fiske. Vi likte å fiske med stang og dupp og ei klyse med meitemark som agn. Det var i alle fall tryggest med tanke på at fisken beit. Men vi ble aldri helt enig om hvordan vi skulle tilberede fisken. At den skulle stekes i godt smør kranglet vi aldri om, men om den skulle fileteres eller stekes hel med einerbær i buken, ble vi aldri enige om. Saken ble løste ved at vi gjorde begge deler. Og Jammen var det godt. Vel kokte vi kaffe, men best smakte det med varm buljong og Sætre kjeks. Det kunne ikke gjøres enklere. Og ikke smakte det bedre heller. Under krigen fikk vi kjøpt fiskekaker i aluminiumsbokser. Tomboksene tok vi vare på for de funka bra som kjele, men tålte ikke for sterk varme. Den kunne også brukes i stedet for kasteslukstang. Vi bare vindet snøre rundt boksen, festet en sluk til det og heiv det uti, og sannelig kastet vi langt. Da vi snurret inn snøret fikk sluken en fin bevegelse som lokket til seg fisk. Peaktisk og grei. Alt fikk plass i boksen. Det var i grunn ikke moro å juge om fisk, for det gjorde alle de andre også, og påsto det de sa var sant. Jeg husker godt tonen mellom oss. Vi humret og lo mest hele tiden. Jeg gjenfortalt med innlevelse alle de vitsene jeg snappet opp fra Det Beste. Jeg husker ikke helt hvor Jonny fikk sine vitser fra, men han jobbet nærmere ”gutta på gulvet” han enn jeg. Så det var vel derfra. Jeg husker de små historiene nederst på siden, som var som fotnoter. Prismer og paradokser het en spesiell gruppe. Vårt vennskap var som prismer, gjennomsiktig og fargerikt, og vår kommunikasjon var fulle av paradokser. Men det brydde vi oss lite om. Vi ville helst le. Selv i kirken var vår sans for humor levende, og det var ikke alltid så lette å leve med. Det var noen framtoninger som alltid vekket latter, for ikke å snakke om vitnesbyrdene. Enkelte var så personlige at vi med litt fantasi kunne høre det knirket i sengehalmen når enkelte la ut sin store kjærlighet til sin kone. For det var egentlig ingen grenser for hva et vitnesbyrd kunne romme. Det som betydde noe var at det var personlig, og at man hadde frimordighet til å avlevere det. Jonny og jeg konkurrerte om å være førstemann til å reise oss når presten annonserte frie vitnesbyrd. Noen ganger var vi så kjappe at vi faktisk ikke hadde kommet på noe å si. Men vi hadde lært at det holt lenge med å si: Jeg er så glad at jeg er frelst. Et slikt vitnesbyrd beveget i alle fall de gamle metodister. Og det var vel vitnesbyrdene, heller en vitsedialogene, som fikk menigheten til å anbefale oss å studere teologi. Jeg søkte ganske snart, og reiste til den tologiske skolen i Göteborg. Under reisen ba jeg Gud fri meg fra humoren. Jeg var redd den ville ødelegge hele studiet. Det skulle jeg ikke gjort. På Överås, som skolen het, var det humoren som var krumtappen i elevmiljøet. Jeg ble oppfattet som en ung, og litt kjedelig mann uten humoristisk sans. De skulle bare vite, tenkte jeg. Men jeg var likevel hjernen bak de mest humoristiske sprell som ble utført i det miljøet, men andre utførte sprellene, som en sen kveld da orgelet begynte å spille helt av seg selv, og skremte vettet av en av studentene som satt i samme rom for å lese lekser. Men Jonny ventet og ventet, ja faktisk til han ble pensjonert, før han begynte på sprestestudiet. Han fullførte det også, ble vigslet til pastor, men rakk ikke å få den formelle presteordinasjonen før han ble for gammel. Nå er vi blitt gamle. Han er noen få måneder eldre enn meg, men et par år sprekere til beins. Det hender vi juger litt når i møtes, eller i SMS’er vi utveksler. Vi har utviklet oss helt forskjellig. Om det skyldes vår vei gjennom livet, eller genene diskuterer vi ikke. Han har i alle fall beholdt sin folkelige evne til å ”jabbe skitt” med gutta på golvet. Han ringer og spør om jeg er stemt for en tur i skogen, men de er det blitt langt mellom etterhvert. Jeg syns 100 meter er en litt for lang distanse, så det blir helst de atten skrittene mellom hovedhuset og atelieret jeg begir meg ut på, men den turen klarer jeg og er lykklig for det. Jonny reiser gjerne til Spania et par ganger i året. Der er han sjelesørger, predikant og alt mulig mann ved en institusjon som Betanien har bygg for rekonvaliserende bergenser. Han forsyner meg jevnlig med informasjoner om badetemperaturer i svømmebassenget, og på terrasse, hvor han mottar den første hilsen fra solen som stiger opp i Øst.

tirsdag, oktober 02, 2012

HAN SVIKTET OSS IKKE

I tre år levde jeg i tussmørke. En reaktiv depresjon ville jeg vel selv ha kalt det. Med store forventninger hadde Reidun og jeg møtt fram ved Årskonferansen i Flekkefjord, hvor behandlingen av Samlivssenteret var den viktigste saken på dagsorden. Vi hadde store forventninger. Så gikk formannen i prosjektkomiteen på talerstolen. Han opplyste Årskonferansen at vi ikke hadde en sjanse til å få etablert senteret fordi det offentlige ikke ville støtte oss. Jeg ble helt lammet. Min oppfatning var det stikk motsatte, men jeg klarte ikke å be om ordet for å motbevise formannen. Det endte med at Årskonferansen stemte prosjektet ned, og skrinla det. Både Reidun og jeg følte dette som et stort nederlag. Vi sto uten hjem, inntekt og arbeid. Nå var det en kollega av meg, fra ”Modum” som reddet oss ut av situasjonen. Han skaffet oss jobber, vi fikk et sted og bo og begynte å tjene penger igjen. Men disse tre triste årene som fulgte ødela helt vårt forhold til kirken, og våre foresatte i kirken, men ikke vår tillit til Gud. Vi ble ført nærmere Ham, og det demret for oss etter hvert at vi var i de tryggeste hender. En høstdag banket det på døren vår. En kjent næringslivsleder ville snakke med oss. Han fortalte at det var en gruppe norske næringslivs-ledere som ønsket å bruke min fagkompetanse i sine sammenhenger. De hadde erfaringer og kunnskaper om at familieproblemer skapte store kriser i bedriftene. De trodde at å hjelpe disse ville være til det beste for familiene selv, og bedriftene. Vi ville vite hvordan vi rent praktisk skulle legge opp dette arbeidet og fikk vite at vi skulle får kontorer i Oslo sentrum, gratis et helt år, at vi skulle få en årslønn satt inn i en bank, som vi kunne trekk av. Vi skulle få hjelp til møblering og til markedsføring. Olav Thon var den ivrigste til å få startet opp arbeidet hurtigst mulig. Bedriften fikk navnet INSAM – Institutt For Samlivsutvikling. I løpet av et halvt år var vi selvgående og trengte ikke å ta ut flere penger fra kontoen i banken. Jobb og hjem ble ikke fokus i vårt arbeid, men de mellommenneskelige forhold blant ledere og mellom ledere og deres medarbeidere. Det første riktig store oppdraget vi fikk kom fra TOYOTA Norge. Her ble det laget et leder- og personalutviklingsprogram i fire forskjellige faser, som vi kalte ”JEG, DU, VI, TOYOTA”. Det ble fra første dag en suksess. Resultat av arbeidet kunne måles mot ”grunnlinjen”. Nå, 26 år etter oppstarten, sverger fortsatt ledelsen til grunnfilosofien: Det Myndigjorte Menneske”. Og ledelsen er ikke i tvil om at firetrinnsopplegget har æren for Toyotas suksess de siste tjue årene. Vil bare nevne at oppdragene etter hvert kom fra de helt store og mellomstore bedriftene, også fra det offentlige. Bedriften vår ble en suksess og økonomien var overveldende positiv. Vi var to ansatte i bedriften, Reindun, min kone, og meg selv. Vi to sitter ofte å snakker om hva Gud har gjort for oss. Ikke en dag har vi vært i tvil om at Han står bak vår suksess. Vi kommer selvsagt innom Samlivssenteret, som skapte så store problemer for oss i sin tid, og vi er helt samstemt om at senteret ville blitt en suksess. Men hvorfor ble det ikke slik? Jeg spurte Gordon Johnsen en gang om det var rett av meg å tenke slik: ”Hvis ikke Samlivssenter prosjektet ble akseptert av Årskonferansen, kunne jeg da se på som noe Guds ikke har villet?” ”Nei David. Pek på én ting ved prosjektet som ikke er etter Guds vilje. Husk kjære venn, selv din elskelige Metodistkirke kan fatte avgjørelser som går mot Guds vilje!” En ting er sikkert: Han lot oss aldri i stikken. De mange titusen som har sittet under min talerstol vill jeg aldri nådd ut til i Samlivssenteret. Så hvorfor furte? Gud er rausere enn vi våger tro, og åpner dører presis hvor han vil.

fredag, september 21, 2012

Facebook, Twitter, Mail, Blogg og kommunikasjon

Jeg har vært så uheldig at jeg har ramlet borti alt dette. Kanskje fordi jeg var nyssgjerrig og for dum til å trekke meg før jeg satt i klisteret. Saken er den at jeg forstår ikke selve den indre mekanismen, og får høre av barnebarna min et jeg skriver feil innlegg, og på galt sted. Men du hvor mange som vil være venner med meg. Jeg er oppriktig rørt. Gamle ”venner” dukke opp og vil være venn med meg på Fcebook, og fra Tvitter kommer det emails om hvor fantastisk den er for nettopp meg. Jeg strekke bare hendene i været og sier: Nei, ikke mer nå. Jeg hadde en tid bare bloggen min å forholde meg til, og i opprømte tider hadde jeg faktisk to. Den siste skulle være en kunstblogg, men så stanset alle mine forsøk på å male helt opp, og bloggen tørket inn. Ikke visste jeg hva jeg skulle gjøre for å slette den. Jeg er altså med, men det blir ikke aktivt, for jeg har liten peiling. Det er av og til vanskelig også å få lagt inn nye bloggspots på Bloggen min. Jeg glemmer så lett passord. Det jeg skriver er nesten bare slike navlebeskuende små stykker. Jeg forsøker gang på gang å bestemme meg for å skrive noe mer dyptpløyende, noe av filosofisk, psykologisk eller teologisk karakter, for dette er fagområder som virkelig interesserer meg. Men når en sitter her med sin I Mac og skriver artikler til Bloggen, så er det som jeg skriver rett ut i tomme luften, for intet av det jeg til nå har skrevet har resultert i en aldri så liten debatt. Jeg vet ikke engang hvor mange det er som leser hva jeg skriver, eller hvor mange av disse som liker/misliker det jeg presenterer. Bloggene mine er utvilsomt ikke egnet til kommunikasjon. Og når det ordet er nevnt utarbeidet jeg i sin tid et kommunikasjonsmønster til arbeidet mitt med ektepar. Enkelt kan jeg beskrive det slik: A starter opp med et manifest. B svarer på manifestet. A svarer på svaret på manifestet, og B svarer på svaret, på svaret til manifestet. Hvis kommunikasjonen har løpt så langt og de fortsatt prater om det samme, da er det en god kommunikasjon. Men du verden hvor sjelden jeg har opplevd det. I begge kommunikantene er det tre elementer som bør samstemme: hva en hører, hva en tenker og hva en sier. Det er nemlig slik at både A og B hører med sine egne ører. Tenker med sin egen tankeevne og svarer med sin måte å formulere seg på. Hvis B hører feil så tenker også Be feil, og da svarer også B feil. Da skjærer kommunikasjonen seg øyeblikkelig. Mitt arbeid gikk ut på å notere meg alt som ble sagt og alt som ble svart, og da jeg hørte at det ville skjære seg fordi B hørte noe annet enn A sa, ba jeg Be fortelle meg hva A sa. Da jeg spurte A om dette var riktig, fikk jeg svært ofte til svar at B ikke hadde forstått manifestet. Da ba jeg A om helt tydelig å si hva A mente. Så spurte jeg B om hva A hadde sagt. Så spurte jeg A om B hadde oppfattet budskapet riktig. Hvis A sa ja, kunne B svare på manifestet. Du kan kalle dette et nitidig arbeid. Ja, det er det, men et svært nyttig arbeid. Jeg går rett inn i kommunikasjonsprosessen og forsøker å forandre den. Her er et eksempel: Lars kommer hjem med ny dress, skynder seg inn på soverommet og skifter. Så går han ut til Berit og formulerer følgende manifest: Hva syns du om den nye dressen min. Berit svarer: Jeg liker ikke slipset: Lars svarer: Men det har jeg jo fått av deg i julepresent. Berits saver er: Du blir aldri fornøyd med det du får av meg. For å forstå denne historien må en ha for seg at det er Berit som pleier å kjøpe klær til mannen sin, men nå har hun gått lei og nærmest tvunget Lars til å handle dress selv. Lars fikk en god opplevelse av besøket i herrebutikken og kom kry hjem med en dress han likte. Da han viste seg for Berit så likte hun dressen, men ville ikke gi ham skryt. Hun fant i stedet en anledning å kritisere slipset (som ikke passet til dressen), og det kunne hun kritisere ham for. Lars ble lei seg og fant fort ut at det var Berit som hadde kjøpt det til ham. Da han sier det, kjenner Berit at det irriterer henne og hun angriper ham for hans utakknemlighet. Altså, det som kunne blitt en koselig ettermiddag endte i en liten småkrangel. Jeg tror det kan bli vanskelig å få til en slik kommunikasjon på Bloggen. Blogg er et alt for langsomt medium til denne kommunikasjonsformen. Men tilbakemeldinger er til stor nytte og hjelp. Så bare stå på mine bloggvenner.

torsdag, september 20, 2012

ET MINNE FRA "JØLLETOPPEN"

Jeg hadde funnet en sjanse til å bygge Samlivssenteret som en privat institusjon. Muligheten åpnet seg i Lyngdal. Vi pakket sammen alt vårt og dro fra Herregårdsveien i Oslo til et lite hus på ”Jølletoppen”, midtveis mellom Lyngdal og Farsund. Vi hadde fått et tomt like ved sjøen som dyktige arkitekter hadde tegnet inn en idyllisk Sørlandsby på. En interessegruppe hadde forespeilet oss finansieringen, men akk så kom den økonomiske krisen og det var umulig å få frigjort kapital til formålet. Vi bodde drøyt et år på den idylliske hyllen i fjellet. Har hadde banksjef Jølle bygd hus. Kunstneren Terje Grøstad hadde satt opp en prektig sommerbolig med atelier, og her bodde en oljeingeniør og kona hans. På veien ned fra ”hylla” bodde også Einar Torgersen, en kjent frøhandler og hans kone, som drev bokhandel i Lyngdal. Miljøet på ”toppen” var åpent og sosialt, og ressursmessig meget sterkt. En lørdag hadde tre av oss bestemt å gå ut forbi Farsund for å fiske. På kort tid hadde vi fått mer fisk enn vi hadde forventet, og for hjem igjen. På turen hjemover sløyet og fileterte vi all fisken, så da vi la til ved bryggen var vi enige om å lage fiskegilde samme ettermiddag. Vi fikk låne Grøstads hus til festen. Mens gjestene tørnet inn med poteter og gulrøtter og kaker til kaffen sto vi mannfolka og stekte fisk i mengder. Stemningen steg ut over ettermiddagen, og fiskefatene ble tomme på et blunk. Vi holt det gående slik til langt ut over lørdagskvelden. Vi avsluttet med kaffe og kaker. Noen kom til gilde med en ukjent prestevenn som sa at han aldri hadde opplevd maken. ”Det var vel slik de måtte ha levd på Jesu tid. Alle fikk spise seg mette og det ble både fisk og kaker til overs!” På Jølletoppen levde vi med ulåste dører og vandret inn og ut hos hverandre. Tove kunne fortelle at da de våknet en morgen lå naboens sønn i sengen deres. Han hadde ikke orket mer av kranglingen mellom mor og far og funnet ro for natten hos Tove og Harald. Barna deres, Inger og Harald Dag, hadde sine egne rom. Apropos disse ungene. Inger hadde satt seg ned og tenkt over hvor selvhjulpne de var bare innenfor den innerste vennekretsen. For i den fantes alle den ekspertisen de trengte. Harald Dag, en litt for tung tenåring hadde fått ansvaret for skoleavisa og kom til meg for å få litt hjelp med journalistikken. Skulle bare mangle forresten. Dette hente for snart 25 år siden. I dag har den lubne smågutten gått på ski til Sørpolen i Amundsens spor og skrevet bok om nasjonalhelten! Nå jobber han med sin doktoravhandling, samtidig gjør han ferdig andre bind av bokverket. Han er forsker ved Universitetet i Tromsø. Plutselig skjedde det noe merkelig der vi bodde. Jølles solgte huset og flyttet til Alta. Oljeingeniøren solgte sitt hus og flyttet et helt annet sted. Grøstads benyttet sjeldnere og sjeldnere sommerhuset sitt, og en høstdag var vi alene igjen på ”Jølletoppen”. Det ble mørkt og skremmende for Reidun å bo der oppe alene. Jeg fortalte aldri Reidun at det var observert ulv i veien opp til ”Jølletoppen”. Til slutt var vi nødt til å flytte fra ”idyllen”. Det var da Reidun formulerte denne fyndige setningen: ”Hvis en av oss dør, så flytter jeg til Rælingen!” Ingen av oss døde, men vi flyttet faktisk til Rælingen, som ble en mellomstasjon til der vi bor i dag og dyrker minner om gode gamle dager.

tirsdag, september 18, 2012

VELLYKKET HELT TIL SLUTT?

Nå spør man etter råd og teknikker for å leve sammen ”helt til døden skiller dere ad”. Er ikke det en selvfølgelighet? Ikke nå lenger. Derfor er det mange som velger samboerskap framfor ekteskap. Man har ikke lovet hverandre evig troskap og kan i prinsippet forlate hverandre når som helst. At det viser seg problematisk å skilles skyldes at de nære relasjoner som oppstår når mennesker lever nær hverandre over kortere eller lengre tid, har ikke med språk og juss å gjøre. Det er fenomener som har utviklet seg på et annet plan. På det seksuelle for eksempel, som har barn som ytterste konsekvens. Komplikasjoner på komplikasjoner. Bolig, økonomi, samlivet i hjemmet, familieferie og alle forhold som har utviklet seg til hverandres familier. Det er faktisk ikke så lett å si farvel til hverandre selv om man kun lever i et samboerforhold. Men uansett, hvis man spør om råd for å kunne leve sammen helt til døden skiller, så gjelder dette både ekteviede og samboere. Det må være noe som forårsaker skillsmisse, og dette noe bør elimineres, men for å klare det må man vite hva dette noe er. Jeg fikk anledning til å iaktta ektepar som ba om hjelp til å redde ekteskapet. Det er en stund siden riktignok, men i tiden som har gått har jeg ikke observert andre årsaker enn de jeg observerte i Familieavdelingen på Modum Bads Nervesanatorium, og i poliklinikken min. Det er faktisk for enkelt å si at menn er fra Mars og kvinner fra Venus. Kvinner er forskjellige, ja innbyrdes vidt forskjellige, og det er selvfølgelig menn også. I de 21 år ekteskapsbehandling var min hovedbeskjeftigelse, så jeg en enorm forandring i parforholdene. De første årene var dynamikken nesten alltid at kvinnene ville frigjøres fra mannens dominans. Prøvde han å forhindre det hadde han ingen sjanse. Kvinnen var fullt engasjert i å utvikle et nytt selvbilde og gikk i mot, endog i tog mot, alt som luktet av maskulin dominans. Jeg har mange, om ikke tusen, eksempler, på slike ekteskapelige tragedier. Det vanskeligste var å hjelpe mannen til å se galskapen, og enda vanskeligere å få ham til å gjøre noe med den. Det var heller ikke lett å hjelpe kvinnen til å forstå at hun ville ikke lykkes i å løsrive seg med makt. Her jeg sitter å tenker tilbake forbauses jeg over at det som regel var kvinnene som ville ut av ekteskapet. Tvang hører ikke hjemme i ekteskapet og familien. Den gamle salmedikteren forsto dette for 300 år siden, da han skrev. ”Tvang til tro er dårers tale. Hjertet vegrer seg med fynd. Kun til helvetet kan det tvinges, men til himmelen bare ringes”. Denne sannheten gjelder i alle sammenheng der det er mennesker med i spillet. Den store oppdagelsen gjorde jeg da jeg laget et skjema for de vanligste beskyldningene ektefellene kom med, Jeg skrev ordene under hverandre, side opp og side ned. Jeg hadde en rubrikk for kvinnene og en for mennene. Så slo jeg sammen ord som lå i samme kategori. Da la jeg merke til at begrepene de brukte var forskjellige hos kvinner og menn. De mest brukte hos kvinner var av den myke kategorien, og jeg samlet meg om disse: Nærhet, ømhet, varme og innlevelse. De som var karakteristiske for menn var: Kunnskaper, erfaringer. Ferdigheter og initiativ. Spenninger oppsto når kvinner angrep de myke områdene hos mannen, og når mannen angrep de sterke områdene hos kvinnen. Få ting såret en kvinne mer enn når mannen sa hun var dum. Og når hun angrep hans manglende evne til nærhet, ømhet og varme, så kunne han bli rasende. De brukte, hver på sin kant, å angripe den andres svakhet med sin styrke. Det var nå jeg delte det feminine fenomen inn i to områder og kalte dem M= myndeighet, og O =omsorg. Kvinner med små myndighetsevner var ofte gift med menn som hadde store myndighetsevner. Men når kvinnene etter hvert fikk anledning til å utvikle det som ga dem myndighet (kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initiativ på de områder hvor mannen hadde dominert) oppsto det større og større spenninger i ekteskapet, og kvinnen ble sårbar på en stadig svakere omsorgsside i sin personlighet. For å stanse denne negative utviklingen måtte jeg rett og slett undervise de to om denne dynamikken. Og i stedet for å stå imot, måtte jeg lære dem å gi rom for den andres nyerobrede ressurser. Mannen måtte ønske kvinnens myndighetsevner velkommen, som kvinnen måtte møte mannens omsorgsevner velkommen. Jeg vet dette kan virke både innviklet og kronglete, men i arbeidet med ekteskapsproblemene måtte jeg være konkret i øvelsene. Ta for eksempel de seksuelle spenningene. Begge parter kunne bruke sin seksualitet til å avvise sin partner. Kvinnens dysfungerende seksualitet ble brukt (ubevist) som avvisning av mannen, og mannes mot kvinnen. Få ting gjorde mannen mer frustrert enn kvinnens manglende orgasme (han var en dårlig elsker). Å få ting kunne gjøre kvinnen mer fortvilet enn mannens impotens (hun maktet ikke å tenne ham). Og akkurat på dette område utviklet vi behandlingsopplegg som var så vellykket at vi ikke kunne presentere forskningsresultatene i fagtidsskriftene. For å få et ekteskap til å vare livet ut må man lære og akseptere at man bør gi stort rom for den andres behov og utvikling. Gjør man ikke det er det straks rom for spenning. Når dette blir en gjensidig holdning er ekteskapet dømt til å bli vellykket.

lørdag, september 15, 2012

NÅ ER OGSÅ JEG DIABETIKER

Nå er også jeg diabetiker. Jeg lå i senga, men klarte ikke å løfte på foten. Jeg tok av meg dyne og undersøkte hva som bandt foten til madrassen, men kunne ikke finne noe. Spørsmålet var om jeg kun var kraftløs, og måtte konkludere med at det var det jeg var. Egentlig var hele meg en tung sekk. På kontrollen på sykehuset var overlegen fortvilet over at han ikke visste hva som gjorde meg så dønn sliten. Han foreslo at det skulle tas røntgen av lungene, kanskje skjulte det seg noe der. Jeg reiste hjem helt ute av stand til å løfte en handlepose, la meg i godstolen og var fortvilet. Neste dag får jeg telefon fra overlegen, som sier: ”Kvebæk, du har sukkersyke. Blodsukkeret ligger på 23, og da er vi ikke i tvil. Ikke rart et du har følt deg trett og tung!” Jeg fikk time hos en diabetiker sykepleier som tok oppgaven sin alvorlig. Blodsukkeret hadde nå steget til 29. ”Jeg tør ikke annet enn å legge deg inn på diabetesavdelingen nå med det samme” Så ble jeg lagt på en båre og transportert til avdelingen. Min lille glede var at herlige Reidun var med meg. Jeg ble korridorpasinet. Det ble en selsom opplevelse. Jeg tenker ikke på all støyen og ståket rundt sengen min, men jeg hadde ikke toalett. Hver gang jeg måtte noe, og det måtte jeg ofte, så brøyt vi oss inn på et pasient rom og tok oss til rette. Her var verken skap eller skuff til å ha klær og sko i. Det ble puttet inn i plastposer og puffet under sengen. Ikke engang en kontakt til mobiltelefonladeren. Det verste var likevel natten. En lidelsfrende i korridoren satte i gang snorkeapparatet kl. 22.00 og skrudde ikke av maskinen før neste dag kl. 10.00. Da var jeg helt utslitt. Jeg sa til sykepleieren min at enten måtte de utskrive meg, eller gi meg et rom. Så kom Reidun. Jeg vet ikke om det var hun eller noe annet som fikk ordnet rom til meg, endog et enerom. Himmelen kom ned til jorden og alt var bare fryd og gammen. Jeg fikk besøk av overlegen som var mest opptatt av føttene mine. Han fant ut at jeg hadde følelse op to av fire punkter på den ene fotsålen, og tre av fire på den andre. Han forklarte meg om sykdommens årsak, som i dette tilfelle skyltes Prednesilon, og ga meg en innføring i viktigheten av å måle blodsukker og ta insulinsprøyter. De turte ikke sette meg på tabletter for nyrene var litt i ulage, sa han. Han var vennlig nok, men jeg så ham bare en gang til, da han halset forb, og smilte til meg. Han hadde for øvrig fortalte, under konsultasjonen at jeg skulle inn til kontroll etter ca en måned. De mente jeg ville klare meg selv, og så ingen problemer med å sende meg hjem med en hel masse brosjyrer, måleverktøy til blodsukker og et par sprøyter pluss diverse. Jeg ble redd jeg ikke skulle klare det og ba om å få hjelp fra hjemmesykepleien, og det ble jeg lovet. Nå er jeg hjemme. Sykepleierne kommer til avtalt tid, og sannelig er trettheten snart forsvunnet, og jeg kan løfte foten igjen. De beste er at jeg har fått tro på meg selv igjen. Jeg vil klare alt dette styret med blodsukkermåling og sprøytesetting. Og da er men jo fri som fuglen igjen. Midt under den tyngste tretthetsfasen fikk jeg oppløftende telefoner og sms’er fra familie og venner. Lykkelige menneske som er omgitt av så masse godhet og omsorg.

fredag, august 31, 2012

KINO MITT PÅ DAGEN

Sammen med et vennepar gikk vi på kino for å se den nye filmen om Thor Heyerdahls flåteferd over Stillehavet. Jeg gikk med forventninger for jeg hadde sett dokumentarfilmen Kon-Tiki, den som vant en Oscar pris. Jeg syns dette var en fattig fim. Den hadde kanskje egnet seg best som teater. Det skal noe til for å lage en spennende film av noen mannfolk på et flåtedekk. Og Stillehavet er for stort til å gjøre reisen spennende til enhver tid. Hos meg fikk den ikke mer enn terningkast to. Disse to filmene forteller oss at det virkelige liv er mer dramatisk enn det man skaper i et filmstudio. Jeg husker det eutentiske drama fra den første ferden som en emosjonell besettelse. Her ble følelsene vist oss helt eutentisk. Livet om bord i flåten var ikke skuespill, det var filmet levende liv. Som unggutt så jeg filmen, leste bøkene og møtte heltene Som voksen tok jeg med et amerikansk ektepar til Bygdø. Ron fortalte at han som barn hadde Thor Heyerdahl som sin store helt. Han hadde sett filmen og lest bøkene og presset på for at vi skulle gå til Kon-Tiki museet. Der så jeg tilfeldig at Heyerdahl var tilstede og jeg spurte Ron om han hadde lyst til å bli introdusert for ham. Han bare ristet på hode og trodde jeg drev gjøn med ham. Jeg gikk bort til Heyerdahl og hilste på ham og fortalte om mine amerikanske venner. Heyerdahl smilte opp og ba meg hente dem. Nå ble de riktig forskrekket og trodde det hele var en spøk. Men Heyerdahl tok hjertelig imot dem og ga uttrykk for at han satte stor pris på å hilse på dem, og sa: Men vil dere kanskje hilse på Danielsson også? Han er tilfeldigvis her i dag, og så kalte han på svensken. Mine amerikanske venner ble så overveldet at ingen ting av det jeg senere tok dem med på kunne måle seg med møte med denne store eventyreren. Kon Tiki filmen var ekte vare. Møte med Heyerdal og Danielsson var ekte vare. Om hans vitenskapelige konklusjoner var av samme sterke ekthet, det kan jeg ikke bedømme. Men få nordmenn har satt Norge på kartet som Thor Heyerdahl, og så var han så folkelig. Om ikke denne formiddagsfilmen var av det beste slaget klarte den i alle falle å ta oss med tilbake til denne eventyrlig flåteferden på 101 dager over åpne havet.

onsdag, august 22, 2012

VEIEN ER IKKE LANG LENGER

Jeg husker at å gå fra A til Å kunne oppleves veldig langt. Jeg pleide å kutte ned på lengden ved å gå fra lyktestolpe til lyktestolpe. Men likest var det å gå i skogen med kneiker og kroker. En kunne gå langt i skogen uten å legge merke til det. På skogsturene var det egentlig de nære ting, som blomster, røtter, lyngtuer med bær som stjal oppmerksomheten. Stiene førte en inn i mørke rom hvor store trær skygget for himmelen, men like snart inn i lyse glenter med skarpt og vennlig lys. Før gikk jeg med hevet hode og så veien langt foran meg. Det lå nærmest en intuitiv viten om hvor hull eller steiner i veien befant seg, og som jeg rent intuitivt gikk utenom. Det er annerledes nå. Skrittene er blitt korter med årene. Det kommer ikke av at jeg ikke kan skritte ut som før. Det er blitt til at synet leter etter plasser der foten kan settes ned, uten fare. Før var det ikke så farlig å trampe ned i ei grop. Det er det nå, for nå mister en balansen før en vet ord av det. Det er ikke kjekt å rave, folk kan tro man er full. Nå går jeg med hode bøyd, som om jeg leter etter noe spesielt. Jeg tar meg i det. Jeg sier ikke at dette er noe alle gamle mennesker gjør, men jeg har begynt med det. Verst er det når jeg registrerer at jeg knapt legger merke til at folk går forbi meg. Jeg ser ikke lenger dem som sitter bak rattet på bilene en gang. Det er mange kjente blant dem. Og hva som skjer med naboens hus eller i hans hage ligger ikke lenger innenfor mitt synsfelt når jeg er ute og går. Min svigerfar hadde det på samme måte. Jeg skulle gå i møte med ham da ha kom med toget til Hønefoss. Jeg fikk øye på ham langt oppe i gata. Han kom, stirrende ned i asfalten, og enset ikke dem han møtte. Jeg forsto at han heller ikke ville enset meg. Jeg prøvde ham ut og ventet med å si ”Hei Simon!” til han var nær ved å gå butt i meg. Da stanset han brått, rettet seg opp og så meg rett inn i øynene og sa: ”Nei, er det deg gutt!” og så smilte han sitt brede men litt sjenerte smil. Jeg ville ta veska hans, men det protesterte han høylytt på. Den var da ikke tung og den kunne han fint bære selv. Da jeg fikk eglet meg til bære den viste det seg at den var tung som bly. Men nå, side om side, kunne han gå med hevet hode og kommentere hva han så og opplevde under veis. Nå var han ikke redd for hvor han skulle sette foten. En annen tok ansvaret for det. Jeg fikk time hos en spesialist i nevrologi for flere år siden. Jeg ønsket hjelp for føttene mine. Jeg fikk ingen hjelp til en flott diagnose – fysionevropati – men ikke til adekvat behandling, så lidelsen har jeg slitt med siden. Den arter seg slik at jeg ikke lenger har evne til å styre føttene, dessuten har jeg smerter og hevelse. Det mangler ikke på gode råd om å trene meg opp til å gå ture, men det ser ikke ut til at problemene i føttene kan trenes bort. Det blir bare verre dess mer jeg går. Nå foreslås det både rullator og rullestol, men forfengeligheten, som er sterkt utpreget, aksepterer inntil vider bare en spaserstokk. Den kan jeg hvile på, og den hjelper meg til å holde ballansen. Med øynene skanner jeg veien omtrent et par meter foran meg. I overskriften skrev jeg: ”Veien er ikke lang lenger”. Det er to grunner til det. Jeg ser aldri etter målet lenger, og jeg går ikke svært langt heller. Men gjett om jeg drømmer om en dag å kunne gjøre det.

torsdag, august 09, 2012

ANGST ELLER FRYKT?

Jeg har beskrevet forskjellen på angst og frykt slik: Angst er å være redd en fare jeg ikke kan beskrive. Frykt er å være redd det som kan oppleves farlig. Fobi er å være redd det jeg tror er farlig, men som vanligvis ikke er det. Det de har felles er opplevelsen av frykt eller redsel. Smerteopplevelsen kan være like stor hos alle tre, ja den kan være lammende. Hva er da angst for døden? I følge Freud er den opprinnelig, tilstede i alle mennesker fra fødselen, og det som bestemmer over livet vårt så lenge vi lever. Den er en av de to grunndriftene (tanatoi og libido), det som bygger opp og det som bryter ned. Hos normale mennesker dukker sjelden disse fenomenene opp i dagen. Man lever sitt lange eller korte liv uten å ha et bevisst forhold til dem. Jeg erkjenner åpent at jeg har slitt med en fobisk angst helt siden jeg var lite gutt. Jeg er redd for hunder. Det vil si, jeg var redd dem, men angsten for hunder generelt ble helbredet av Rex, hunden til min venn Hans Jørgen. Det var en stor setter, som når vi kom på besøk, møtte meg med ”vennlighet”. Den fant ut at den hele tiden ville ligge ved mine føtter, og på turer i marka fulgte den meg og ikke herren sin. Det ble etter hvert en ubeskrivelig trygghetsfølelse å oppleve Rex’s hengivenhet. Den var så åpenbar at den irriterte ”herren”. Men Rex hadde en misjon. Han skulle gjøre meg trygg på hunder, og det klarte han. Selv sjæfere, som var opphavet til min fobi, møtte jeg etter hvert med større trygghet. Snuser hunden min angst, og jeg går mot den likevel, legger den seg ned og underkaster seg. Fobier er relativt enkelt å helbrede. Jeg benyttet meg av en teknikk som het flooding. Pasienten forteller meg alle situasjonene som vanligvis fremkalte angsten. Jeg dannet meg et bilde av hvordan angsten angrep pasienten. Så avsatte jeg en time og fortalte at i denne skulle vi gå igjennom angsten, at pasienten måtte være forberedt på en fæl time. Så kom timen, og jeg hadde satt sammen en historie av alle de elementene pasienten hadde gitt meg. Så fortalte jeg historien, og på de traumatiske stedene overmannet angsten vedkommende. Verst var angsten for mannens død. Han ”døde” i historien og pasienten måtte gjennom alt som var forbundet med begravelsen. Hun gråt så hun ristet. Så sa jeg til henne. Nå har vi til og med begravet ham på kirkegården. Intet verre kan hende deg. Du har gått tvers gjennom angsten. Nå skal du få slappe av og få en premie: Nede i hallen står nemlig din mann og venter på deg. Hun trodde meg ikke og fikk sitte ned og roe seg og hente seg inn. Så gikk hun nølende ut Jeg hadde avtalt med mannen at han måtte stå i hallen og vente på henne på det avtalte tidspunktet. Da hun kom ned trappen og fikk øye på ham, sprang hun mot ham og kastet seg rundt halsen hans og gråt av glede. Fra dette øyeblikk forsvant angsten for aldri å komme tilbake. Hun ble et nytt og fritt menneske som kunne satse på sin egenutdannelse, og de hadde nå frihet til å studere, endog i et annet land. Verst var den frittflytende angsten, den som ikke kunne føres tilbake til en påtagelig hendelse, men som duket opp når man minst ventet den. En ulykke for pasienten, men sannelig også for familien. Jeg innrømmer at det har vært vanskelig å behandle denne type angst. Jeg hadde ikke rett til å skrive ut medisiner og var derfor handycapt fra å yte medikamentell behandling. Ville jeg gjøre noe måtte jeg følge pasienten inn i angstens helvete med et håpets likevel. Å få pasienten til å snu blikket mot dette ”likevel”, og bort fra alle de vonde erfaringene. Og selv når de veltet frem lå håpet i dette fantastiske ”likevel”. Jeg hadde brukt to år på å lirke en pasient ut av sitt hjem og til å reise til sykehuset hvor jeg jobbet. Hun kom sammen med sin mann. Hun var en intelligent og flott kvinne, men helt slave av angsten. Behandlingen strakk seg over flere uker og til slutt følte hun seg nærmest helbredet. Da fikk hun en somatisk sykdom, og den somatiske legen ville legge henne inn på sykehus. Da dukket angsten opp igjen. Jeg ba legen annullere søknaden og gi pasienten den somatiske behandlingen som var nødvendig. Han turte ikke å bære dette ”store” ansvaret på sine egne skuldre og nektet å annullere søknaden. Jeg måtte nå innkludre sykehusinnleggelse i psykoterapien, og lyktes heldig vis med det. Til slutte kunne hun utskrives ut til hjemmet. Undertiden skrev jeg i ”Søndgshilsen” en artikkel om ”likevel”. Denne kom til å bety mye for henne. Når hun sto på terskelen og ikke turte gå i butikken leste hun artikkelen, og fikk mot til å gå likevel. Artikkelen lå i vesken hennes som en forsikring mot angstanfall ute blant folk. Vissheten om at den lå der gjorde det unødvendig å ta artikkelen fram og lese den. Hun kunne den utenat. Hun skrev til meg og fortalte at hun mestret angsten og hadde gjort store forandringer i livet sitt. Husk, du er større enn angsten.

tirsdag, august 07, 2012

PÅ VEI MOT DØDEN

Jeg vet når jeg fyller 79 år, og jeg vet at jeg har bedt til Gud om å få leve til jeg blir 80. Men jeg vet ikke hva jeg skal bruke dette året til, for det skal jo brukes? Men er å bruke det samme som å leve? Går det ann å tenke seg et liv uten å måtte bruke det til noe spesielt? Finnes det noe som kan kalles ”bare å leve”. For ordens skyld må jeg fortell at hvis jeg fikk leve til jeg ble 80 år, så skulle jeg be om å få leve ett år til, og så ett år til, alt ut fra det som oppleves sannsynlig. Er helsa så god at det føles naturlig å be om få leve ett år til? Ingen vet om sin livslengde, dagen eller timen for døden. Den bare ligger der fremme i fremtiden. Det er Guds time hvor han sier. Hit, og ikke lenger. Her skal dine stolte bølger legge seg. Stolte bølger? Hva menes nå egentlig med det. Vel kan jeg forstå bølger og bølgebevegelser, men at de skulle være stolte? Nei, det kan jeg ikke forstå. Mine stolte bølger har, i så måte, flatet ut for lenge siden. De som nå kruser vannet kan ikke karakteriseres som stolte, ikke på noen måte. Jeg lager kaffe til min kone og meg ved sju tiden. Så henter jeg de to avisene og tar den ene med opp til Reidun. Hun har alltid likt å lese på sengen. Jeg går inn i den store stuen hvor jeg har min lesekrok like innenfor døren til venstre. Etter frokost går jeg tilbake til denne plassen og leser den andre avisen. I dag sto det en ny nekrolog i anledning min brors død. Hans bølger var høye og stolte til siste time. Jeg legger avisen fra meg. Tar Irvin Jalomes bok: Eksistensialisme og psykoterapi, og leser et par avsnitt. Blir deretter sittende å se inn i den store, fargeglade stuen, og inn til spisestuen som har kistetak. Det vi si at hele taket er som et kistelokk. Det er vakre stuer, og det slår meg hvor masse blomster det er her. I det store vinduet står mange, praktfulle, hvite orkideer, og en blå plate i kunstglass med et rustikt kors preget inn i glasset. Ellers er stueveggene preget av noen store malerier jeg i sin tid har malte. Det ene med motiv fra et tjern i hjembygda mi. Det andre her sitt motiv fra ei gresk øy i Middelhavet. Tanker om restaurering av interiøret blir avvist så fort de dukker opp, hvis de dukker opp. Tanken jeg tenker er ikke veldig oppbyggelig: Her sitter jeg og ser inn i stuene mine. ”Slik kan jeg komme til å sitt hver morgen så lenge jeg lever”. Jeg tenker på Reidun, og gremmes over tanken. Så går jeg ut og retter nesen mot atelieret. Et koselig lite hus, som bare er mitt. Det ble bygd for mange år siden for å være mitt arbeidsrom da det å male bilder fortsatt var en sterk og sjeledirrende opplevelse. Jeg setter meg til min I Mac for å sjekke om jeg har fått e Mail. I dag var det ingen som lå inne. Ikke engang fra Vårt Land, som alltid har vært tidlig ute med sine Mails. Jeg leiter fra programmet Microsoft Word og henter fram et nytt, blankt ark og gjør meg klar til å skrive denne bloggen, bare en liten krusning på sjøen, men en krusning.

mandag, august 06, 2012

MYNDIGGJØRING

Jeg har fått spørsmål om det er noe nytt vedrørende tenkningen om ”Det myndiggjorte menneske”. Jeg har ikke publisert nytt stoff siden Konpetanseunionen as utga boken i nytt opplag. Da ville jeg ha med begrepet ”ansvar” som uuttalt har ligget mellom fenomenene Myndighet og Omsorg. Nå skrev jeg en tilføyelse for å få det til å fungere bedre på papiret også. Nå kan man saktens spørre om hvilke av de tre fenomenene som er det viktigste. Mitt svar blir da at de kan ikke sees uavhengig av hverandre. Det er sammen de har sin kvalitet. Ansvarsfenomenet vil trekke myndighetskriteriene inn i omsorgskriteriene og omvendt. Myndighet uten Omsorg skaper en skjevhet som har preget oss mennesker opp gjennom alle tider. Først når fenomenet Ansvar har begge disse ressursområdene til disposisjon kan vi vente reelle forandringer til beste for hvermann. Jeg dannet ingen skole. Jeg skrev en bok, og jeg gjennomførte flere konsulent oppgaver for norske bedrifter. Den bedriften som har vært mest trofast mot denne grunnfilosofien er Toyota i Norge. Selv når sentrale ledere byttes ut holder bedriften fast på myndiggjøringsprinsippet. Selv om bedrifter ikke har tatt i bruk alle elementene i filosofien så benytter de seg av hovedelementene. Det ser for meg ut som om begrepene Myndiggjøring og Omsorgsgjøring er gått inn i manges vokabular. Jeg finner ordene igjen i brosjyrer og dokumenter som om det var helt vanlige ord som enhver kan bruke som man vil, og det er de jo også. Jeg har ikke patent verken på begrepene eller tenkningen. Når jeg ser alt dette, og hører begrepene brukt i f. eks debatter på TV, føler jeg en viss glede over at jeg brukte så mye tid på denne tenkningen i på syttitallet. Jeg ser at selv i offentlige sammenhenger skrivers det brosjyrer og holdes seminarer om myndiggjøring. Jeg har spurt dem om hvorfor de ikke refererer til undertegnede, Da bare kniser de og sier at de ikke har funnet det nødvendig. Jeg har i grunn intet tungt prestisjebehov i denne sammenheng. Jeg vet at når man har gjort dette til sin tenkning har jeg i grunn oppnådd det viktigste. Når jeg ba om plass til fenomenet ansvar i den siste utgaven ev boken, så var det for å trekke fram den sentrale betydning ansvar har, både for myndiggjøring og omsorgsgjøring. Jeg har tidligere skrevet at Myndighet uten en setting av ansvar er demagogi, man vil kunne dominere. Og Omsorg uten ansvar er promiskuitet, man kan forgripe seg. En ansvarliggjort omsorg vil hele tiden ha behov for å integrere alle myndighteskriteriene i sine omsorgsoppgaver. Og slik er det også med myndighetskriteriene, de bør ha omsorgskriteriene integrert i seg. Historien om Bartimeus møte med Jesus beskriver dette på en utmerket måte. Den blinde tiggeren får høre Jesus si: Hva vil du jeg skal gjøre for deg. Tiggeren sier: At jeg må få mitt syn igjen! Da jeg oppsøkte øyelegen fikk jeg det samme spørsmål, og jeg svarte: Kan du hjelpe meg med å få et bedre syn? Jeg skal ikke si at legen av kjærlighet og omsorg for meg startet alle slags undersøkelser for å finne ut hva som var galt med øynene mine, og hva han kunne gjøre for å hjelpe meg. Nei, det var hans jobb. Det var dette han var betalt for å gjøre. Jeg satte min lit til hans kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initiativ, men merket snart at han hadde en menneskeligomsorg for meg også. Han var et menneske med begrensninger, men jeg er blitt godt hjulpet. Jesus hadde ingen myndighetsbegrensninger. Hans stor kjærlighet tok alle myndighetskriterier i bruk og Bartimeus fikk synet tilbake, men mer enn det. Han fikk ansvaret for resten av sitt liv tilbake, for hva han skulle spise og drikke, og sove om natten. Bartimeus er, slik jeg ser det, det første myndiggjorte menneske jeg kjenner. Han ble ikke en som fulgte etter Jesus for å få mat og drikke. Han ble et selvstendig menneske som tok ansvar for sin ferd gjennom livet. Han kunne jo se. Han kunne sikker både gå på sine bein og jobbe med sine hender. Nødhjelpsaksjoner fungerer dårlig fordi de ikke er myndiggjørende. Omsorgsaksjonene gjør mottakerne til ubehjelpelige tiggere. Menneskeverdet ligger i ansvarliggjøring. Jeg tenker på nødhjelpsaksjonen som nådde fram til en fattig krål i Afrika. De hadde med seg alt den fattige familien trengte. Faren møtte dem ute, bukket og gikk tilbake til krålen og hentet fram et egg. Den kloke nødhjelperen tok selvsagt imot dette med tårer i øynene. Først da kunne den fattige faren ta imot den rike mannens hjelp. Her ser vi likeverd i holdning. Heller dø av sult enn å få drept sitt menneskeverd.

onsdag, august 01, 2012

Kvalitetsvennskap

Det var godt vær sist søndag. Slikt vær som ledet tankene mot ”uventet” besøk av en av brødrene mine, som ville nyte en kopp kaffe med oss på terrassen. Men det kom ingen. Ikke så rart kanskje, alle tre er døde. Og når døden tar en bror, tar den også et hjem. Husene står der vel, men ingen av brødrene bor der lenger. I Eriks hjem bor fortsatt hans kone Elsa, og hun forsøker nok å opprettholde hjemmet som når Erik bodde der. Men det blir bare, som om, til tross for all hennes gjestfrihet. Døden griper dypt inn i levende menneskers liv. Den ribber oss for utrolige mange skatter og gjør oss fattigere. Nå opplever vi hva vennskap betyr. Det fyller ikke på samme måte en brors plass. Et vennskap er et vennskap. Båndene mellom venner er ikke kjødlige. De er psykologiske. Og følelsene er ofte like rike og intense. Å ha venner er sterkt, men å vite at man er noens venn er ubeskrivelig. Vi er beriket med mange venner. Vi har lagt merke til at det er vanskelig å etablere et sterkt og varig vennskap når man blir eldre, for ikke å si gamle. Det er helst venner som kjenner oss fra innsiden så vel som fra utsiden, som holder , år ut og år inn. Venner som kan gråte med oss, men også le med oss. Vennskapet med dem som bor langt borte opprettholdes med telefoner og sms’er og besøk til fester ved runde år og slikt, og dette er herlig. Varighetskriteriene er tilstede og det fryder oss. Heldig vis har vi venner som bor nær oss også, og vi sliter kanskje vel mye på disse, men signalene vi får er så positive at vi lar oss overbevise om at slike møter er veldige bra for begge parter. Vårt problem er at hvis vi må bile er det bare Reidun som kan sitte bak rattet nå, og hun liker ikke stor trafikk på veiene og i byene. Vi syns derfor at vi får mer enn vi gir. For sju år siden møtte vi et ektepar på Asorene. Vi følte at kjemien passet og har beholdt kontakten i alle disse årene. Det er en berikelse å få besøk av dem, for de synger og spiller med glede og til stor glede. Om de syns det samme om oss kan jeg nok være i tvil om, for jeg er ofte preget av sykdommen min. Verst er det når den dreper vitaliteten og gjør meg tung og trist. Det føles som om de har overbærenhet med dette. I går kom våre venner fra Røa på besøk. Vi spiste en herlig lunsj og fikk tid til å prate om oss selv og våre familier. Vi kan gledes over hverandres barns fremgang, og vi kan gråte over deres motgang, for de er ikke bare samtaleemner, de inngår i våre forbønnslister, så vi ber for dem både morgen og kveld. Vi er venner med et ektepar fra Kløfta som har hytte på fjellet, og som elsker å gå pilegrimsleder, men når sesongen er slutt møtes vi til særdeles spennende og oppmuntrende spise- og pratestunder. Mine brødres hjem forsvinner, men våre venners hjem fungerer nesten på samme måte. Vi har forstått hva vennskap betyr når døden tar våre nærmeste fra oss. Omsorgen er følbar og utholdende. Vi er redd for å miste vennene våre. De er en rikdom i helg og hverdag som er uvurderlig. De er ikke bare våre venner. Vi er også deres. Ja, vi vet det.

Vennskap

Det var godt vær sist søndag, slikt vær som ledet tankene mot ”uventet” besøk av en av brødrene mine som ville nyte en kopp kaffe med oss på terrassen. Men det kom ingen. Ikke så rart kanskje, alle tre er døde. Og når døden tar en bror, tar den også et hjem. Husene står der vel, men ingen av brødrene bor der lenger. I Eriks hjem bor fortsatt hans kone Elsa, og hun forsøker nok å opprettholde hjemmet som når Erik bodde der. Men det blir bare, som om, til tross for all hennes gjestfrihet. Døden griper dypt inn i et levende menneskes liv. Den ribber oss for utrolige rikdommer og gjør oss fattigere. Nå opplever vi hva vennskap betyr. Det fyller ikke på samme måte en brors plass. Et vennskap er et vennskap. Båndene mellom venner er ikke kjødlige. De er psykologiske. Og følelsene er ofte rike og intense. Å ha venner er sterkt, men å vite at man er noens venn er ubeskrivelig. Vi er beriket med mange venner. Vi har lagt merke til at det er vanskelig å etablere et sterkt og varig vennskap når man blir eldre, for ikke å si gamle. Det er helst venner som kjenner oss fra innsiden så vel som fra utside som holder . Venner som kan gråte med oss, men også le med oss. Vennskapet med dem som bor langt borte opprettholdes med telefoner og sms’er og besøk til fester ved runde år og slikt, og dette er herlig. Varighetskriteriene er tilstede. Heldig vis har vi venner som bor nær oss, og vi sliter kanskje vel mye på disse, men signalene vi får er så positive at vi lar oss overbevise om at slike møter er veldige bra. Vårt problem er at hvis vi må bile er det bare Reidun som kan sitte bak rattet, og hun liker ikke stor trafikk på veiene og i byene. Vi syns derfor at vi får mer enn vi gir. For sju år siden møtte vi et ektepar på Asorene. Vi følte at kjemien passet og har beholdt kontakten i alle disse årene. Det er en berikelse å få besøk av dem, for de synger og spiller med glede og til stor glede. Om de syns det samme om oss kan jeg nok være i tvil om, for jeg er ofte preget av sykdommen min. Verst er det når den dreper vitaliteten og gjør meg tung og trist. Det føles som om de har overbærenhet med dette. I går kom våre venner fra Røa på besøk. Vi spiste en herlig lunsj og fikk tid til å prate om oss selv og våre familier. Vi kan gledes over hverandres barns fremgang, og vi kan gråte over deres motgang, for de er ikke bare samtaleemner, de inngår i våre forbønnslister, så vi ber for dem både morgen og kveld. Vi er venner med et ektepar fra Kløfta som har hytte på fjellet, og som elsker å gå pilegrimsvandringer, men når sesongen er slutt møtes vi til særdeles spennende og oppmuntrende spise og pratestunder. Mine brødres hjem forsvinner, men våre venners hjem fungerer nesten på samme måte. Vi har forstått hva vennskap betyr når døden tar våre nærmeste.

mandag, juli 30, 2012

Harald alias Dittedatten er død

Han ble født i Sagabrakka tidlig på høsten det året tyskerne okkuperte landet vårt. Hans fem første leveår ble derfor preget av krigen, av lite mat og streng rasjonering. Han var et usedvanlig vakkert barn med svart hår og mørke øyne. Vi kom til å få et helt spesielt forhold til hverandre lillegutten Harald og jeg. Det måtte være helt mot slutten av krigen, eller kanskje like etterpå. Han var rundt 4 – 5 år og jeg 12 – 13. Vi bodde øverst i Pålsebakken, og Harald bodde sammen med sin familie i ”Grisehuset”, det vil si det som i sin tid var grisehus da hele Pålsetoppen var amtsgård. ”Grisehuset” ble bygd om til to leiligheter og et snekkerverksted. De hadde ikke et annet sted flytte da Sagabrakka brant ned den 6. Januar 1943. Harald Ragnar var en snill gutt. Vi kalte ham bare Dittedatten – det skulle vel på hans språk bety ”lillegutten”. Brødrene hans var for store for ham, men harehunden ”Bella” ble hans trøst og lekekamerat. Den dagen jeg husker, med stolthet og mye angst var da det hadde samlet seg masse mennesker på perrongen til Nerdrum stoppested. De ventet på lokaltoget fra Lillestrøm som pleide å komme ved halv seks tiden. Stemningen var god inntil noen skrek opp. Hurtigtoget til Stockholm ble, helt uvanlig, sendt føre lokaltoget. Og det kom i dundrende fart. Da var det noen som så Harald sitte fredlig mellom skinnene og grave i grusen. Alle så for seg ulykken og alle skrek høyt: Redd gutten! Det var visst bare jeg som beholdt besinnelsen, for jeg hoppet fra plattformen og ned i skinnegangen, grep gutten under armene og dro ham ned i grøften mens toget tutet kraftig og for forbi, og fortsatte å kjøre videre. De så vel i speilet at alt gikk bra. Folket på perrongen var helt sikkre på at toget hadde tatt oss begge to, for de hylte og viftet med armene. De hadde ikke sette oss i den dype grøfta. Jeg lå nemlig fortsatt oppå gutten og knuget ham ned i grumset. Jeg forsto at faren var over først da Harald sparket og hamret med armene og sa: ”Hjelp! Jeg får ikke puste”. Jeg slapp ham løs, og han kravlet opp av grøfta og ble tatt opp på perrongen av en av sine egne. De klappet ham og godsnakket med ham og gledet seg over at han var i live, og helt uskadd. Det som forbauset meg var at ingen brydde seg om meg. Jeg hadde vitterlig, med livet som innsats, berget gutten fra den visse død. Nei, ingen sa to koselig ord til meg. Ikke engang Harald, han var både sur og sint på meg lenge. Det hadde gjort vondt å ligge der, under meg, i grøfta, uten å forstå hva som foregikk. David var slem. Det nyttet ikke å prøve å forklare ham at David var snill, den aller snilleste på hele perrongen. Med fare for sitt eget liv hadde han hoppet ned mellom jernbaneskinnene og berget deg like før toget villa ha kjørt over deg. Jeg vet ikke om Harald kom helt over den situasjonen. Han hadde ikke sett toget og var helt uvitende om den faren han var kommet opp i. Han husket bare at jeg lå oppå ham og holdt ham rundt hode og knuget ham ned i grøfta. Alle var lykkelige over at Harald ble berget fra togulykken. Men ingen, ikke en eneste en, hadde vett til å takke guttehvalpen som satte livet inn for å berge ham. Akkurat det smertet meg lenge. En annen forestilling har også smertet meg lenge: Hva ville skjedd med gutten hvis jeg ikke hadde hoppet ned fra perrongen og reddet ham? Jeg kan se det for meg: I susende fart ville toget kjørt på den vesle vakre gutten og dratt ham langt bortover skinnegangen som en blodig sekk. Men det skjedde ikke. Harald fikk leve helt til han ble 72 år gammel. Jeg visste at han utdannet seg til frisør og at han sluttet i faget etter noen år og gikk inn i bokbransjen. Han solgte bøker. Jeg vet ikke hvor mange han fikk lest, men jeg vet at hvis jeg ønsket en bok så skaffet han meg den på kortest mulig tid. Sinnet hadde rent av ham for lenge siden. Harald var en snill gutt, ja et særdeles ordentlig og godt menneske. Jeg likte alltid å møte ham og ventet i butikken til han kunne ekspedere meg. Da utvekslet vi ord om familiene og personlige skrøpeligheter. På den måten holt vi oss underrettet om slekta. I går var Rælingen kirke nesten fullsatt av folk som sa ham farvel. Han hadde mange i slekta, venner og kolleger som spesielt hedret ham for hans omsorg og hjelpsomhet. Var jeg årsaken til at Harald fikk leve så lenge? Nei, jeg har aldri følt et spesielt ansvar for hans liv. Vi hadde et ønske om å møtes og snakke om billedkunst og knivmakerarbeid. Han døde midt i livet i et kjøpesenter i Sverige under en ferietur. Jeg tror jeg har mistet mye fordi jeg ikke benyttet anledningen til å lære ham bedre å kjenne.

tirsdag, juli 17, 2012

ALENE MEN IKKE ENSOM Den første gang jeg stanset ved denne formulering var i et intervju med dronningen av Nederland. Hun var alene på toppen av stigen, alene når kvelden kom, alene i sengen og alene når hun sto opp til dagens dont. Likevel var hun ikke ensom. Nå kan man si at hun hadde hele hoffet rundt seg til enhver tid, men det var ikke på dette planet hun tenkte. Midt i hennes alenehet var hun ikke ensom. Hun pekte på en annen dimensjon, og det var troens dimensjon. Troen på at Gud fylte hennes indre med kvaliteter som overvant følelsen av ensomhet. Ja, men dronningens alenehet kunne hun lett overvinne ved å ringe i sin bjelle, for det var alltid tjenere som sto parat til å tilfredsstille hennes behov. Troen på Gud ble nærmest som en luksustilværelse for dronningen, vil man kunne si. Nei for henne var troen det som overgikk alt. Den fylte henne med et rikt indre liv som ikke på noen måte kunne sammenlignes med hennes fyrstelige bekvemligheter. Fruen i huset dro på ferietur til Kreta i selskap med vår datter og henne datter. Reidun var nok litt redd for om jeg ville klare meg i min ensomhet, men faktum er at jeg ikke har følt meg ensom et øyeblikk. Nå ser jeg bort fra alle som har ringt og sendt sms’er og kommet på besøk. Det er mange timer av døgnet hvor jeg in facts er helt alene . Ja, jeg lengter faktisk etter å være det. Å være alene er ikke noe problem for meg. Slike stunder bruker jeg som regel til forsenkning. Jeg faller inn og ned i meg selv. Jeg er jo utrustet med evnen til å fantasere, og slike kontemplative prosesser kan fantasien arbeide med mennesker men også abstrakte fenomener. Jeg har elleve barnebarn og tre oldebarn. Disse besøker jeg ofte under slike situasjoner. Jeg kan, for eksempel, la tankene mine dreie seg om én person. Da kan jeg bli hos vedkommende lenge og berøre viktige sider ved vedkommendes liv og virksomhet og mitt forhold til denne. Sånn har jeg hatt det lenge. Jeg oppdaget tidlig at denne evnen har ført meg i kontakt med mennesker som har samme evnen. Jeg husker en lege, egentlig en tidligere pasient, som ringte meg en dag og spurte litt brydd: ”Hva er det du driver med? Jeg får ikke fred for deg. Jeg kan nevne klokkeslett da jeg følte aktiviteten påtrengende”. Jeg kunne da fortelle ham at jeg hadde vært alene og benyttet tiden til forsenkning, og at han dukket kraftig fram i min bevissthet. ”Jeg merker slikt sa han”. Og det slo nesten aldri feil. Tenkte jeg på ham over tid, vips så var han på tråden. Dette merkelige var ikke merkelig, verken for ham eller meg. Det var bare slik det fungerte mellom oss. Nå er jeg urolig for ham, for han har ikke ringt, og det til tross for at jeg har tenkt på ham mange ganger. Dette har fått meg til å tenke på at han under siste samtale sa et noe underlig farvel. Har han bare skrudd av forbindelsen, eller er han død? Hva enn som har skjedd med ham har vi hatt denne forunderlige kontakten, som ligger på et helt annet plan enn folk vanligvis har kontakt. Ingen av oss så på dette som noe merkelig. Vi var begge nysgjerrige på tid og sted. Regelen var at han ringte. Det passet seg lissom ikke at terapeuten ringte sine pasienter flere år etter at de var innlagt i sykehuset. Det forsto han godt. Han ble mer og mer åpen og fortalte en gang at den eneste trygge kontakten han hadde med mennesker, var den han hadde med meg. I løpet av mange år svingte den fra bitterhet og irritasjon over ”dårlig” hjelp til dyp takknemlighet over den hjelpen som lå i min stabilitet overfor ham. Han skrev lyrikk, aldeles utmerket lyrikk, som han ba om å få lese for meg. Det hendte også at han ba om å få synge ei vise for meg. Også det gjorde han utrolig bra med sin mørke, rusten stemme. Han sang om smerten ved tapet av sin elskede, og sin ensomhet. Men til slutt klarte han å slippe taket. Da ble han en vennlig gammel man, som aldri følte seg ensom der han bodde alene i et rom på aldershjemmet. Nå er hun for lengst kommet hjem. Hun forteller med glød i stemmen at han har vært på Spingalonga. ”Hadde jeg ikke lest boken ”Øya” på forhånd ville jeg fått lite utbytte av den turen. Spingalonga er den øya like utenfor kysten av Kreta hvor spedalske ble plassert. Spedalskhet er ensomhetens sykdom. Kolonien på Spingalonga ble nedlagt på midten av femtitallet, og er nå kun en turistattraksjon.

mandag, juli 16, 2012

NÅ ER HAN HER! Julius kom til verden lørdag den 14. Juli, til alles glede og begeistring. Søndag kjørte hele klanen inn til Ullevål sykehus for å ønske gutten velkommen, og se til at mor og far hadde det godt, og gjett om de hadde. Det var smil over alt og masse glede. Jeg kaller gutten keiser Julius. Føler jeg har rett til det, for gutten ble forløst med keisersnitt. Selv har jeg kun sett bilder av mitt oldebarn, det tredje i rekken, men jeg så klart det var et vakkert barn med særdeles høy intelligens. Jeg er ganske sikker på at han vil smile til meg når vi møtes. Kanskje sier han: Hei oldefar, her kommer jeg! Jeg griner ikke så lett, men lettere nå en før i tiden. Jeg gråt da jeg fikk se foto av ham. Tårene bare spratt ut, og jeg kunne ikke kontrollere dem. Heldig vis var det gledens tårer. Sorgens tårer er det blitt vel mye av i det siste. For etter min brors død har Harald Ragnar reist. Han var en god fetter. Vi regnet det ut på forhånd at Vertshuset De Gamles Gleder ville måtte ta i bruke annekset for å huse slekta som ville strømme til Oslo for å se gutten. Her bor folk i alle rom. Og de vil bo her over en tid, de ønsker å få med seg alt som skjer med den nyetablerte lille kjernefamilien. Vi får alle plass rundt det store kjøkkenbordet, til store glede og lysteige bordvers. Alle føler trang til å hjelpe til. Selv Hanna (5) gjør en stor og merkbar innsats, for hun er ei dyktig lita jente, som både kan lese og skrive og sette koppene på den riktige siden av asjetten. Peter, broren (3) går rundt og sjarmerer oss alle med sitt kjennemerke, en god gammeldags sikspens. Vi gamle forbauses over hvor selvgående alle er. Selv minstemann har sine ting han sysler med og er slett ikke masete. Vil han oss noe, og det vil han både titt og ofte, så starter han opp med et strålende smil som smelter all eventuell motstand. Jeg selv må vente med å se den nyankomne. Jeg har problemer, som nevnt mange ganger tidligere, med å forflytte meg, og særlig innenfor et så stort område som i Ullevål sykehus. Jeg må nok vente til de kommer hjem, eller kanskje kommer på visitt til meg i Lundsalleen? Nå er jeg kommet så godt i gang i rollen som oldefar at jeg går nok ikke i den samme fella som da Hanna ble født. Det er mange hindringer mellom oldebarnet og oldefaren. Først er det foreldrene og dernest besteforeldrene, og så kommer oldeforelderne, men de må få god tid på seg til å gå hele veien. Og det er dumt av oss oldingene å tro det finnes en snarvei. Jeg har brent meg på det. Hvem er han derre oldefar? Hvem tror han at han er? Men det er ingen dårlig virksomhet å kose seg i fantasiene disse småtassene er i stand til å skape i et gammelt sinn.

onsdag, juli 11, 2012

Rektor Arne Fjelberg, et skikkelig mannfolk! Vår lærer Einar Anker Nilsen hadde en bred bekjentskapskrets. Det hadde vi stor glede av som teologiske studenter. Var det betydelige mennesker inviterte han dem til å forelese for oss. Her om dagen støtte jeg på et navn jeg husker med glede. Det var Arne Fjelberg, rektor på Praktiskteologisk seminar fra1953 til 1960. Min tid som student på Överås var fra 1955 til 1959. Jeg husker ikke eksakt hvilket år vi fikk besøk av rektor Fjelberg, men det måtte nok ha vært mellom 55 og 57. Han var invitert til å forelese i homiletikk, et vanskelig ord forprekenlære. Jeg husker ham meget godt. Han var en flott fyr, litt kortere enn middels høy, velbygd, spenstig med et høyt hevet hode som hos en man med god selvfølelse. Han var pent, og lite prestelig kledd, hvite skjorte med tversoversløyfe i en vakker brun bleser. Forelesningene foregikk i den store, staselige speilsalen. Han virket fullstendig trygg i rollen sin, og snakket til oss som venner, men ikke som kompiser. Hans språk var tydelig og drivende vakkert. Jeg kan huske han delte sin forelesning inn i bolker, hver med en overskrift som karakteriserte innholdet. Overskriftene var karikaturer av de forskjellige prekenformer han foreleste om. Jeg husker bare noen, men disse har bitt seg fast og er blitt husket i 55 år. ”Trepunktsmetoden” handlet om predikanter som alltid, og uten unntak disponerte sine prekener i tre punkter. For det første, for det andre og for det tredje. Uansett, om det passet eller ikke, tre punkter måtte til. Så kom en metode han kalte kommodemetoden. Her hadde predikanten samlet og organisert sitt stoff som i en kommode med diverse skuffer. Man startet øverst, tok alt ut av skuffen og skjøv den inn igjen. Så gikk man til skuff nr. to, trakk den ut og ga fra seg innholdet, skjøv den så inn igjen. Enkelte hadde mange skuffer og man ble aldri klok på når den siste var trukket ut. Ryddig og greit, tvangspreget og lite spennende. Den vi syntes var den morsomste metoden kalte han ”Skvettemetoden”. Her hadde predikanten ingen spesiell disposisjon, men skvette litt her og litt der, alt etter innfallene han fikk. Jeg skal ikke si hvilken metode han forfektet, for viktigere enn metoden var om predikanten var levende tilstede i sin preken. At det han talte om var samfunnsaktuelt, satte lytteren i sentrum og at man aldri gikk på akkord med det evangeliske budskapet. Arne Fjelberg døde brått, bare 53 år gammel. Han fikk ikke ryddet sitt skrivebord. Men til hans 100 års fødselsdag bestemte man seg for å åpne den store kofferten og gå systematisk igjennom alle de dokumenter han hadde etterlatt seg. Og her viser det seg hva denne begavede mannen hadde interessert seg i og vist engasjement i norsk samfunnsdebatt gjennom de siste tiår. Han var en aktiv samlivsrådgiver og skrev i avisene om ekteskap og familie. Han hadde stor interesse for kunst og ble benyttet som konsulent ved kirkeutsmykninger, og han skrev kraftfulle artikler om dette. Da overlege i psykiatri, Gabriel Langfelt, skrev kvasse innlegg i avisene om moderne forkynnelse skrev Fjellberg skarpe svar på disse. Det endte med at Langfelt inviterte ham til samtaler på sitt kontor. Senere brevvekslet de. Og når en studerer korrespondansen ser man tydelig hvem som er den svakeste part i dialogen. Han var for kvinnelige prester og skrev kloke artikler i flere av våre dagsaviser om emnet, ja han skrev sågar en liten bok om tema. Da Agnar Mykles bok, ”Sangen om den røde rubin”, ble trukket for retten var Fjelberg stevnet som vitne på grunn av en artikkel han hadde skrevet. Han brukte sine store kunnskaper og sin betydelige personlighetsressurser i alt han engasjerte seg i. Han var en klok og vennlig polemiker, og en særlig begavet predikant. Nå som jeg har lest ”Rapport fra et skrivebord” så forstår jeg godt at han ble drept av sin store aktivitet. Fjellberg var en mann jeg ønsket å bli bedre kjent med.
ALENE IGJEN Mine tre levende brødre har opphørt å leve. Det er ikke til å fatte. De er døde og begravet på samme kirkegård. Jeg var tilstede alle tre gangene. Jeg vet det er sant. Det som nå virker uvirkelig er at jeg lever. Alene tilbake. Men jeg kan ikke bære arven videre. Arven var musikk og jeg har ingen kunnskaper eller ferdigheter på dette området. Far sa jeg var den mest musikalske, men det har jeg aldri forstått. Jeg er ikke spesielt glad i musikk heller. Spiller aldri musikk når jeg arbeider, eller kjører bil. Folk elsker musikk, selv den hermetiserte. Det begriper jeg ikke. De eneste gangene jeg virkelig kan lytte til musikk er når jeg får den live. Ja, selv om det bare er et skolekorps som spiller ute på veien. Best er det i en god konsertsal selvfølgelig, men jeg anstrenger meg ikke meget for å gå på konserter heller. Jeg kan vel kalle meg selv novise. Nei, ikke det en gang, for jeg forbereder meg ikke på å gå inn i musikkens verden. Jeg gyser når jeg skriver dette: For meg er musikk støy. Musikk ødelegger stillheten. Når det er tid for musikk, og jeg hører den live, så går jeg faktisk inn i den med hele meg. Musikken henfører meg. Den tar meg inn i en imaginær verden og utfordrer hele meg. En gang i uken får jeg oppleve dette, Det er under gudstjenesten når Elzbieta spiller klaver. Det er helst pre- og postludiet. Har presten vært uheldig med prekenen så gjør det ikke så meget bare jeg kan overgi meg til Elzbietas vakre musikk. Da jeg var som sjukest spurte Elzbieta om hun kunne komme å spille en konsert for meg. Jeg svarte selvsagt ja, takk. Hun hadde satt sammen konserten utelukkende med tanke på meg. Intet besøk, ingen blomsterbukett, om de var aldri så skjønne, kunne måle seg med Elzbietas gave. Syns du dette er rart? Ja, jeg er nok en musikalsk raring. Jeg fikk ei seljefløyte av Egil Storbekken. Den kan jeg hente fram og spille på så jeg blir aldeles henført. Det er et naturtoneinstrument. Ingen tone er riktig og ingen gal. Jeg overgir meg selv til instrumentet og spiller toner jeg ikke har hørt før, toner som triller som fuglesang og som klager som stemningene i mitt hjerte. Jeg er redd noen vil høre meg, for det virker helt vilt. Jeg spiller med lukkede øyne. Snart klager jeg, snart jubler jeg og snart triller tonene ut av glede. Hvis du spør meg hva musikk er, så er dette musikk. Jeg kan bare ikke spille den for andre. Den er nemlig ikke bare personlig, den er privat. Jeg har fablet om å ta fløyta mi med meg ut i skogen og spille på den av hjertets fryd, men er redd noen vil høre meg. Jeg spiller ikke menneskemusikk. Jeg spiller natur og det jubler i meg. Men ettersom dette er en helt privat greie så kan jeg ikke bære mine brødres arv videre. De spilte menneskemusikk, komponert av høyt begavede mennesker. Mine brødre drev sin kunst opp til det ekstreme og gledet tusener. Willy spilte førstefiolin i symfoniorkestre. Erik holt radiokonserter med sin baryton. Harry var i sin tid en av Europas dyktigste solotrompetere. Hva skal jeg bære videre av dette? Nei, nå føler jeg meg ganske alene i så måte. Men jeg har levd mitt liv, et rikt og spennende liv og jeg er kommet til den erkjennelse at det vi fikk i vuggegave har vi, hver enkelt, tatt godt vare på og utviklet. Hvis det blir arv av dette, så ok. Jeg har mistet mine brødre og jeg savner dem.

lørdag, mai 26, 2012

Ånden manifesterer seg i kjærlighet

Så viktig det er å elske! Det er godt å vite at man blir elsket, men viktigere er det å elske. Å elske gir en annen et verd, en identitet. Hva er det å elske seg selv? Det er å elske en annen så sterkt at en føler kjærligheten inne i seg. Selvet er utgangspunktet, aldri målet. Man kan ikke gjøre om gramatikken. Man kan dyrke seg selv, men da har man steget ut av sentrumsplassen i livet sitte og rettet all oppmerksomhet mot sitt selv. Faren ved dette er at alle andre opplever dette som selvopptatthet, og det er det det er. Men når selvet elsker blir det invadert av kjærligheten, og det er en stor og deilig opplevelse, nesten like god som å se reaksjonen hos den som får oppleve min kjærlighet. Kjærligheten gir alt men krever intet. Når kjærligheten gir er det så sterkt at man trenger ikke å forvete svar, Svar er bonus, herlig bonus. Den selviske kjærlighet gir for få. (Do ut des). Kjærligheten som en Gudgitt utrustning er et resultat av en åndelig prosess inne i oss. Det er Gud som arbeider med oss. Så skal man ikke elske seg selv da? Nei, det er i prinsippet ikke mulig uten å slutte å være seg selv. Det er selvet som elsker. Med ståsted i selvet er kjærlighetens horisont 360 garder. Snakk om frihet! Snakk om relasjoner. Pinse er minnehøytiden om da Gud øste sannhetens Ånd ut over disiplene slik at de som sto utenfor sa: Se, hvor de elsker hverandre. Alle som har opplevd Ånden som gav i sitt hjerte vil rop: Mer! Mer! Men egentlig er det vi som må rydde større og større plass, for Den Hallige Ånd fyller det rom han får. Hvorfor ber jeg om å få tale i tunger når jeg når som helst kan si: Jeg elsker deg?

fredag, mai 25, 2012

NOEN STRØTANKER OM PINSEN

Nå er det varmt, nå! Gradestokken viser 29,2 grader. Jeg vet jeg bør glede meg, og gjør det vel også på sett og vis, men jeg tåler ikke årsaken til denne store gleden som vi alle har lengtet etter i hele vinter. Full skygge og svalende bris er min greie nå. Hadde jeg vært i ”syden” hadde jeg badet, vasset utover og latt dønningene begrave meg. Men lufta er mett av passiviserende varme, også her i atelieret hvor jeg sitter og skriver. Og i morgen er det pinseaften, helga som gjør alle pinsevenner lykkelige, står for døren. Fra min barndom husker jeg Pinsen som den viktigste helligdagen i året. Pinsevennene reiste på Pinsestevner, snart hit, snart et helt annet sted. Predikantene talte og fektet med armene og ropte halleluja, og menigheten svarte med høye rop på andre språk. Skal si dette var fine stevner. En kunne formlig høre Åndens sus mellom benkeradene. Jeg har sette mange henførte pinsevenner. I dag ville jeg si de var en smule forrykte, i alle fall ekstatiske. Da jeg studerte teologi i Göteborg hendte det vi besøkte ”Smyrna kyrkan”. Hvis andrepastor ledet møte tok stemningen helt av. Det syntes vi var gøy. Det var denne pyknikerens måte å gjøre seg populær på i menigheten. Han var en mester i å piske opp stemningen. Men var det hovedpastoren som ledet møtet slo han raskt ned på alle antydninger til oppjaget stemning. Han sa: ”Var tysta!” og så ble det stille som kirka. Fikk en et budskap i tunger, kunne han si: ”Sitt ned fru Karlsson!”, og hun satte seg lydig ned. Da jeg var ung pastor på Jevnaker arrangerte jeg et år et pinsestevne og innbød våre venner fra Centralkirken i Oslo. Jeg hadde fått leid et par kraftige høytalere som jeg monterte i det lille kirketårnet. For første og siste gang i historien lød det kirkeklokker fra Metodistkirken. Men enda bedre var at jeg kunne annonsere møtene så halve Jevnaker hørte det. Det var pinse og jeg følte behov for å slå meg litt løs. Folk som var med husker fortsett den helgen godt. Jeg oppsøkte en gang en pinsemisjonær jeg hadde tiltro til, og spurte ham hva jeg måtte gjøre for å få tungetalen. Han så på meg og sa: Ikke bry deg om det. Da jeg var i Japan opplevde jeg knapt en dag uten krangel. Et kvartal bortenfor hadde metodistene sin misjonsstasjon. Der var det fred, ro og orden, for disse folkene elsket hverandre. Jeg skrinla drømmen. Og da den karismatiske bevegelsen kom til Metodistkirken viste det seg at jeg ikke klarte å grave drømmen fram igjen. Jeg kan skrive mye godt om pinsevennene. Det har vært mitt folk i snart åtti år. Mitt folk, ja, men jeg kunne aldri bli pinsevenn. Jeg ble døpt med hel neddykkelse i Salem, mine foreldres menighet, en lørdag kveld. Søndag formiddag ble jeg opptatt i Metodistkirkens menighet på Lillestrøm, til alles glede, også pinsevennene på Fetsund var glade. Nå betyr pinsen en fordypelse i hva som skjedde da Gud øste ut sin Ånd over menneskene i Jerusalem. Jeg har sette på denne dagen som Jesu gjenkomst. Han kom til oss, og har siden ikke forlatt oss. Min skrøpelige menneskeånd søker Hans Den hellige ånd. Og det Han forteller meg er at jeg er Hans barn. Eller som det står skrevet. ”Min ånd vitner med Guds Ånd at jeg er Guds barn” Hva mer kan jeg ønske meg? God Pinse pinsevenner og annet godt folk!

tirsdag, mai 22, 2012

VI FULGTE IDA TIL GRAVEN I GÅR

IDA ER DØD. VI FULGTE HENNE TIL DET SISTE HVILESTED. ETTERPÅ HOLT VI MINNESAMVÆR FOR HENNE. Vi fulgte Ida til graven i går. Egentlig startet vandringen inn i døden for flere år siden. De siste månedene var det som om hun ikke reagerte på om noen kom inn i rommet, eller forlot det. Hun var selv ikke tilstede. Sakte forsvant hun inn den grå natten, helt til hun søndag natt ble helt borte. Vi ble venner med Ida og Karstein og deres to barn den sommeren vi kom til ”Modum”. Vi utviklet et nært vennskap og delte mange rike opplevelsen.. Vi flyttet fra stedet, men vennskapet med disse to fortsatte. Vi møttes bare sjeldnere. Under minnehøytiden i Vikersund menighetshus, som jeg var med å bygge i sin tid, ble det holt mange taler, som hver enkelt ga farger til Idas portrett. Det som forbauset meg var alle de menneskene som kom bort og hilste på meg. Da de så usikkerheten i ansiktet mitt spurte de: Kjenner du meg igjen? Ofte måtte jeg svare at det burde jeg jo, etter som alle du kjenner meg igjen. En gammel dame så smiende opp i ansiktet mitt å sa: Siri. Å ja, Siri, gjett om jeg har mange gode minner om deg, men du er blitt så gammel. Hun smilte bredt å sa: Ja, førti år eldre. Det var et svært hyggelig møte. Hun hadde vært alvorlig syk, og det hadde også jeg, så forandringer kan forklares med sykdom. Med Siri hadde ikke forandret seg mye innvendig. De tretten årene vi jobbet sammen har satt dype spor i oss begge. Det som forbauset meg mest var at alle disse mine gamle venner og bekjente hadde blitt så gamle. For å huske dem måtte jeg prøve å legge førti år til deres utseende. Jeg klarte det overraskende ofte. Jeg holdt bare fast på det jeg så, og så jeg lenge nok skrellet alle disse årene av dem. En eldre herre med grått hår og grått skjegg strevde med å få øyekontakt med meg. Til slutt reiste han seg opp og kom bort til meg å sa: Kjenner du meg ikke igjen? Han snakket dialekt og den satte meg på sporet. Jeg svarte: Hardanger? Stor eplehage? Gift med dansk sykepleier? Da lyst han opp et øyeblikk og svarte: Ja, det er meg det. Så ble han med ett sorgtung og sa: Kona mi døyde i september. Da strakk jeg fram hånde og sa hans navn, og kondolerer. Han takket og gikk tilbake til plassen sin. Ida og Karstein, Reidun og jeg gikk om bord i Hurtigruten i Bergen og seilte nordover mot Tromsø en sommer for noen få år siden. Jeg likte ikke å være sammen med mange mennesker og trakk meg tilbake til Knut Hamsuns salong, hvor jeg satt alene og så på havet og de høye spisse fjellene. Plutselig hører jeg en stemme: Så, det er her du sitter? Det var Ida. Jeg trekker fram en stol til henne og hun setter seg. Den tiden vi der fikk være uforstyrret fikk vi snakket sammen om viktige og personlige ting. Allerede på det tidspunktet hadde verden begynt å bli vanskelig for Ida, hun husket så dårlig det som skjedde i går. Men vi snakket ikke om i går. Vi snakket om årene vi samarbeidet i Familieavdelingen. Min svigerfar fikk også problemer med den nære fortid mot slutten av sitt lange liv. Men tok jeg meg tid, god tid, og fikk lirket inn i ham spørsmål om da han var konduktør på Gjøvik banen, kviknet han til og kunne fortelle meg i detalj om banen stigningsgrader fra Oslo til Gjøvik, og alle navnene på stasjoner og stoppesteder. Da vi bodde i Lyngdal inviterte vi ha til å være hos oss en langweekend ved nyttårs tider. Han satt for det meste i en stol og halvsov. Så tok vi ham med på biltur til ei av strendene på Lista. Det var stiv kuling og bølgene frådet innover stranden. Da svigerfar så dette, brettet han opp kragen på frakken sin og strenet rett ut mot det frådende havet. Vi fryktet han ville gå på sjøen, men nei, han ville bare komme så nær det var forsvarlig. Og der ble han stående, let mot vinden. Og da jeg tittet på ham fra siden så jeg at hele ansiktet var som en lysnede sol, Simon smilte sitt bredeste og vakreste smil. Da vi fant vår plasser i bilen snakket Simon begeistret om denne store opplevelsen. Så sa han; Nå har jeg mye å fortelle når jeg kommer tilbake til aldershjemmet. Det var ikke gått lang tid etter vi kom hjem, så falt Simon tilbake til sin gamle halvsovende sittestilling. Han hadde glemt at han for kort tid siden var overveldet av møte med det frådende havet. Men hadde vi lirket ham inn på tiden han jobbet på Gjøvik banen ville han husket den lille piken han så fra vinduet i konduktørvogna som plukket Marianøklebånd i skogbrynet. Det gjorde vondt å høre at Ida var død, men det var gått å være med å minnes hennes vakre ferd gjennom livet. Den fredagen var det faktisk flere som gjenoppsto fra de ”døde”. Det var gamle arbeidskamerater, naboer og omgangsvenner som i løpet av 30-40 år var glidd ned i glemselens grav. Nå sto de der lys levende foran meg og spurte om jeg husket dem. Jeg svarte: Jeg tror jeg ville husket deg hvis du hadde beholdt ditt gamle utseende alle disse årene. Når gamle venner dør hender det at det kommer nytt liv i andre gamle mennesker. Vi knyttes lissom sammen igjen, for brått å skilles. Vi må bli flinkere til å pleie kontakten med våre gamle venner, for vi dør jo.

tirsdag, mai 15, 2012

BOKEN TIL HANNA

Nå er den ”ferdig”. Den ble på 165 små sider. Jeg har sendt den til Kamilla, Hannas mor, og bedt henne lese gjennom manuskriptet. Lærer som hun er, vil hun sikkert finne mange skrivefeil. Det ville ikke være bestefar ellers. Jeg har bedt henne om tips til redigeringen, og om hun har ideer til utformingen av selve boka. Den skal se pen ut, selv om opplaget blir svært begrenset. Jeg har kalt boka ”Boka til Hanna”, men det er selvsagt en arbeidstittel. Ikke bare det, for jeg har under skrivingen forestilt meg at jeg skriver nettopp til Hanna, som er fem år, og som kan lese. Jeg tenker at hvis Hanna forstår hva jeg skriver så vil alle tantene og onklene hennes forstå det også. Hanna er nemlig vårt første oldebarn, og moren vårt første barnebarn. Du lurer vel på hvorfor jeg skriver en bok til Hanna, som også er ment å være en bok til alle barnebarna. Jeg har en enkel forklaring. Jeg går nemlig rundt å tror at hele denne herlige gjengen er nysgjerrig på hvordan jeg hadde det som barn, eller hvordan det var å være barn da jeg var liten. Alle våre barnebarn har alltid bodd langt borte fra oss. Men når de kom på besøk til oss, eller vi til dem, så ville de alltid høre historier fra da vi var små. I denne boken forteller jeg dem mine historier, men de er bare mine. Bestemoren har sine egne historier, og de er helt forskjellig fra mine, men hun har det ikke på samme måte som meg. Jeg må bare få skrevet historiene ned, men det er ikke så nødvendig for bestemor. Og det må vi bare akseptere. Det kunne sikkert blitt et spennende skriveprosjekt om vi samarbeidet om å skrive våre historier parallelt og flette dem sammen helt fram til da vi møttes for første gang, ble kjærester og giftet oss. Skulle jeg fortsette å skrive historiene mine måtte jeg nå fortelle om Reidun, hvordan vi traff hverandre og utviklet et sterkt kjærlighetsforhold, forlovet oss og giftet oss. Kanskje gjør jeg det, men det blir i bind nr to. Det har vært både spennende og krevende å leite fram min barndom. Det viste seg snart at den ene opplevelsen etter den andre dukket fram undervis i skrivingen. Derfor måtte jeg redigere meg selv og hoppe over en lang rekke historier. Dessuten har jeg prøvd å holde meg borte fra de historiene som min bror Harry har skrevet om i sin fyldige biografi, men som jeg mener er mine. Nå vet jeg ikke om det jeg har skrevet er av interesse for barnebarna og oldebarna. Vi har elleve barnebarn og to oldebarn. Nummer tre har alt meldt sin ankomst, og etter hvert som barnebarna nå gifter seg så blir det nok flere oldebarn også. Men hvor mange det blir har vi da ingen anelse om. Men får de i gjennomsnitt to hver kan tallet raskt passere tjue. Jeg ville så gjerne gjort dette arbeidet ferdig nå, mens jeg er i stand til å skrive. Så hvis det en gang, etter at jeg har avsluttet skrivingen og alt det andre, for godt, er noen som lurer på hvor oldefar kom fra, og hvordan han levde som barn, vel så har jeg skrevet det ned i boken til ”Hanna”.

mandag, mai 14, 2012

Flash mob in Copenhagen Metro. Copenhagen Phil playing Peer Gynt

Stine Sæther har jeg kjent siden vi bodde I Hønefoss. Hun er datteren til et vennepar av oss Kiss og Arnfinn Sæther. Hun var allerede da ei jente med friske fraspark. Hun flyttet til Danmark, sin mors fødeland, giftet seg og fikk barn, men er ei sprek dame den dag I dag. Hun har strikking som stor interesse, og designer og strikker moteplagg med stor suksess. Hun har et meget skapende sinn. Vi traff henne I fjor sommer på en gårdsustilling på Hadeland. Og sannelig ble det salg, både til oss og våre turkamerater. Nå har vi fått en sms med ny invitasjon. Men dene hadde et vedlegg med spennende videoer. Den mest spennende er fra en metro tur I København. Plutselig reiser det seg en ung kvinne og spiller på tverrfløyte, innledningen til Griegs Peer Gynt. Etterhvert reiser det seg fler og fler og spiller på sine insturmenter. Så viser deg seg at Copenhagen Phil har bestemt seg for en folkelig konsert på metroen. Fotografen har også filmet publikums reaksjoner, og det var bare smilende ansikter og se, bortsett fra et spedbarn i vognen sin, som satt med vidåpne øyne og tydelig nøt konserten. Dett er helt I tråd med Stines måte å tenke kultur på. Tenk om man en dag I Oslo kunne oppleve noe tilsvarende. Jeg opplevde dette som noe helt naturlig. Hver muskier hadde sitt sæte på trikken og var helt alminnelige reisende. De bare delte med sin medpassasjerer det de hadde å by på. De ga av seg selv, helt naturlig, noe av de rikeste de var I besittelse av. Og slike gaver forringes ikke ved å gi de bort. De bare øker I verdi. Da jeg var ung hadde vi en gammel pensjonert metodistprest I Metodistkirken I Lillestrøm. Han reiset av og til med toget til og fra Oslo. På disse truene hadde han sin sorte prestefrakk, og sin sorte kalott på et hode med kritthvitt hår. Helt naturlig og uten omsvøp reiste han seg opp og avla sitt helt persolige vitnesbyrd om troen på Jesus Kistus, uten fakter og gebeder. Han hadde fått et prestekall og var innstilt på å tjene sin samtid vel, helt til sin død. Og så hadde han som John Wesley, hans kirkefar, dette motto: “Hele verden er mitt sogn”. Ingen jeg kjente, som hadde hørt den gamle mannens vitnesbyrd, opplevde det som upassende. Nei det var et forfriskende pust i hverdagen. Slike innslag på hverdagens tog og trikketurer skaper samhold og glede. Takk Stine fordi du minner meg på dette.

mandag, mai 07, 2012

ALLE MINE PENNER

Jeg føler jeg alltid har levd med en penn i hånden, i alle fall i umiddelbar nærhet til min høyre hånd. Vanligvis følte jeg meg naken hvis jeg ikke hadde enn penn og et papir i nærheten. Der ordene ble ubehjelpelige var pennen en suveren erstatning. Ble jeg spurt om veien, og den var litt vanskelig å forklare, hentet jeg fram en penn, og en skissebok jeg alltid hadde i lommen, og tegnet lett et forståelig kart, som var bedre enn tusen ord, og ga den veifarende. En skisse glemmer man aldri, men en muntlig beskrivelse kan man ha glemt så snart man snur ryggen til. For mange år siden bar jeg fire penner, eller blyanter i jakkelommen. En trykkblyant, to filtipp penner og en fyllepenn. Først var det en trykkblyant nr. 5 med et lager av bly under trykkmekanismen. Så hadde jeg to penner med filtspisser, gjerne nr 5 og 7. De var suverene til å lage hurtige pennetegninger med. Det dumme med disse var at de gikk tomme for tusj, så det var viktig å ha et lite lager., om ikke i lommen. Men slike tusjpenner er ferskevare, så for mange på lager var ikke lurt. Jeg har aldri likt kulepenner! De er av og til nødvendig, særlig når det skal tas kopi av underskriften. Jeg fant sjelden en kulepenn hvor blekket fløt behagelig, og det var unødvendig med press. Jeg arvet imidlertid en av fars kulepenner, en kostbar en med store blekkpatroner. Den var i mange år en av pennene i lomma mi. Men så en dag var den forsvunnet. Jeg sørget den pennen. I min første tid som prest brukte jeg alltid fyllepenn, en med blekkpatroner. Disse ville jeg aldri låne bort til andre for pennesplitten ble formet etter min skrivestil, den ble rett og slett slipt ned, sakte men sikkert, til den var en stor fornøyelse å skrive med. På den tiden skrev jeg alle mine manuskripter med fyllepenn. Jeg hadde selvsagt en skrivemaskin, men en preken, eller en tale, måtte formes for hånd. Det var håndverk. Det skjedde alltid noe mellom meg og papiret som pennen måtte formidle. Pennen ble på mange måter min andre stemme. Jeg så at min venn, Gordon Johnsen, brukte fyllepenn når han undertegnet brev etc. Jeg følte straks et slags fellesskapskap gjennom det at vi brukte samme skriveverktøy. Da han døde besøkte jeg en dag hans kontor ved Institutt for sjelesorg. Der så jeg en hel liten samling av hans gamle fyllepenner. Jeg ønsket meg en av disse, men jeg spurte aldri om å få en. Jeg tror ikke jeg ville kunne skrive med den. Jeg måtte bare ha oppbevart den som et lite klenodium. Etter hvert har lommepennene mine forandret karakter. Jeg begynte å gå med kalligrafpenner i lommen, en til å skrive vanlig tekst med, og en til majusklene. Jeg ble tidlig tent på kalligrafien. Jeg kjøpte bøker og ble aldeles fascinert av hvor fantastisk kaligrafene mestret skrivekunsten i middelalderen. Jeg trente på de forskjellige skrifttypene, men valgt til slutt én som passet for min hånd. Den benyttet jeg meg av når jeg skrev adresser, gratulasjonskort enkle brosjyrer og invitasjoner. Statsminister Kaare Willok fikk en invitasjon til innvielsen av orgelet i Første Metodistkirke, Oslo. Jeg takket ham for å avsette tid til dette. Da tok han opp av lommen innbydelsen og sa: Det er svært vanskelig å si nei takk når en får slik vakker invitasjon. Dessuten var det jo hans svigerfar, orgelbygger Jørgensen som hadde bygget orgelet. Jeg hadde planer for min kalligrafi, men også det tok slutt da sjukdommen innhentet meg. I alle årene jeg drev mitt firma kalligraferte jeg navn og adresse på all forretningskonvoluttene. En gang fikk jeg telefon fra en kjent skipsreders sekretær som på vegne av skipsrederen gjerne ville vite hvor jeg hadde kjøpt skrivemaskinen med den vakre skriften. Det var litt flaut å fortelle at det var min personlige skjønnskrift. Nå er det lenge siden jeg har hatt en penn i jakkelomma, og minst like lenge siden jeg tegnet skisser eller kalligraferte konvolutter. Håper den gode tiden kommer tilbake hvor jeg kan stille i full rustning.