torsdag, november 03, 2005

GAMMELT SMERTEGODS

Professor i psykiatri, Leo Eitinger forsket på senvirkningene av traumer hos pasienter som hadde sittet som fanger i tyske konsentrasjonsleire under den andre verdenskrig.
Jeg var sjelesørger og terapeut ved Modum Bads Nervesanatorium da senvirkningene av krigsfangenes traumer begynte å manifesterte seg. Flere kom til nervesanatoriet for å få behandling for angst og depresjon.
Senere i livet har jeg forstått at mekanismene i KZ-syndromet også var tilstede i en lang rekke andre traumatiske opplevelser.
En av grunnene til senvirkningene er behovet for å holde det vonde i sjakk. Vi har en tendens til å druknet det vonde i aktiviteter, og ved å fortrenge det ubehagelige og vonde.
En livstruende sykdom, et dødsfall, et tap av en person man er glad i, et nødvendig organ, en god venn, et viktig arbeid og en trygg økonomi, alt slikt kan vi holde i sjakk og kontrollere en stund. Men så plutselig kan det skje noe med oss. Vi kommer i stillere farvann, kanskje ei bakevje, eller vi reduserer seilføringen på livs skute. Aktivitetsnivået synker. Etter en tid kommer tåken. Noen ganger som en tjukk grøt og klenger seg rundt oss. Til slutt siver den inn i vår bevissthet, og så blir alt mørkt, guffent, trist og uten den livsgnisten vi er avhengige av. Tankene blir uklare og vi blir monomant opptatt av å stirre på det vonde. Dagene går, kanskje uker og måneder uten lysning. Til slutt låser alt seg og vi blir sittende fastlåst i vår egen konsentrasjonsleir.
KZ–syndromet! Senvirkningene av å ha blitt sveket, narret, foraktet, krenket og såret melder seg, men fordi dette hendte for tjue - eller tretti år siden tror man at det ikke kan ha noen sammenheng med den aktuelle tristheten å gjøre. Som regel har det akkurat det.
I slike tilfeller er det klokt å oppsøke en fornuftig fortrolig, en man har tillit til og kan åpne seg for, en som er vant til å se livet i sammenheng, og en som er har klokskap nok til å leite fram veier ut av mørke.
Fanger fra konsentrasjonsleirene – (Eitinger var jøde og satt selv i tysk fangenskap under krigen) – var ikke bare utsatt for én vond episode, men for vonde episoder gjennom hele døgnet i uker, måneder og år. Å sammenligne dette med våre opplevelser er ikke relevant med hensyn til årsakenes karakter. Men mekanismene, dette at det som er opplevd for lenge siden, kan dukke opp igjen uventet, og på et senere tidspunkt kan være de samme.
Pensjonstid og alderdom er ofte en tid hvor man blir utsatt for senvirkninger av vonde opplevelser. La oss huske på det når vonde dager melder seg. , La oss støtte hverandre i slike tider. Vi vet ikke hvem av oss som går med gammelt smertegods i sin bagasje. Trolig alt for mange.

onsdag, oktober 12, 2005

ER DET KRISTELIG Å SKILLES

Overskriften er valgt for oppmerksomhetens skyld.
Skillsmisse er blitt mer og mer vanlig, også blant kristne, endog blant kristne ledere. Nei da, skillsmisse er ikke spesielt kristelig. Tvert om, det er mindre vanlig blant kristne enn blant andre borgere her i landet, når vi ser bort fra muslimene.

Man kan, hvis man gidder, spørre hva årsaken til denne oppløsningstendens skyldes, men det er i grunnen så åpenbart at det ikke burde være nødvendig.

Jeg har arbeidet med ekteskaps- og familiebehandling siden 1965. Før 1968 var det kun ett av ekteparene jeg behandlet som endte med skillsmisse. Etter 1968 ble det en akselererende tendens.

Kan årstallet 1968 ha noe med skillsmisser å gjøre?
Ikke så rent lite. Dette året, et av de viktigste i forrige århundre, satte fart i to revolusjoner. Det ene var studentopprøret. Proletarenes sønner og døtre ble det dominerende flertall ved universiteter og høyskoler. Indignert over undertrykkelsen av arbeiderklassen gikk de på barrikadene. Sterkt påvirket av Mao og Lenin så de ildrødt på kapitalkreftenes herjinger i verden. De sloss for frigjøring fra undertrykkende autoriteter, og fikk med seg forsømte og frustrerte barn fra borgerskapet.

Denne frihetstrangen ble påfallende sterkt hos kvinnelige studenter. De startet sitt eget opprør i studentopprøret.
Studentenes hatsobjekt var kapitalismen. Kvinnenes hatsobjekt var mannen, kapitalismens fotsoldat.
Det store samlede opprøret gikk i oppløsning innenfra. Sekstiåtterne sviktet sine idealer til fordel for egen karriere og økonomisk vinning.

Kvinneopprøret fortsatte med knyttneven i kvinnesymbolet som samlende fanemerke. Hennes tid var kommet. Hun hadde fått kunnskaper, og nå skulle hun bevise at hun kunne stå på egne bein, uavhengig av mannen og mannens økonomi. Selvstendighet ble hennes ideale.

Mann og kvinne – som under den industrielle revolusjonen – hadde dannet en ekteskapssymbiose. Mannen, som ble tvunget inn i industrien, solgte sin arbeidskraft for klingende mynt. Kvinnen ble tvunget til å bli værende i hjemmet og bruke sin tid og kraft, og den økonomien hun klarte å lirke ut av mannens lønningspose, til å stelle hjem, passe barn og gi sin utslitte mann den omsorg han tryglet henne om.

I tre hundre år bar mannen industrien på sine skuldre, og i tre hundre år bar kvinnen familien på sine. Mannen har kjempet for å frigjøre seg fra slaveriet på arbeidsplassen, og sin avhengighet av kapitalmaktens ”ti på topp”. Kvinnen har kjempet seg løs fra slaveriet i hjemmet og fra sin underdanighet til mannsmakten.

Er det noen som stiller seg undrende til dagens statistiske nyhet? 50 % av inngåtte ekteskap går i oppløsning?

Når kvinnen ikke lenger orker å elske (med) mannen, og når den frustrerte mannen ikke lenger gidder å elske (med) kvinnen, er det da noe rart at deres følelser rettes mot eget kjønn, og at man kjemper for å kalle det legning?

Er det noen som tror at samboerskap er en bedre ordning enn
ekteskap? Jo, det er faktisk litt bedre for dem som ønsker å ha bakdøren åpen for skillsmisse straks man møter et problem?

Fariseerne ville lure Jesus i ei felle ved å spørre ham om det er rett at mannen kan få skille seg fra sin hustru. De får svar. Det er menneskets harde hjerter som tvinger fram slike ordninger. Men Skaperens hensikt (idé) var ( er) at de som var skapt til å danne par skulle (skal) holde sammen som par.

Når noen sier at over- og underordning er en skaperordning og så henviser til dyreriket – for eksempel ulvenes hierarki eller hønsegårdens hakkeordning, så huske at det dreier seg om dyriske ordninger. Apropos, blant ulvene er ei tispe flokkens leder, og i hønsegården snakker vi om ”harem”. Aggresjon er kraften som holder systemet levende.

Det finnes i dyreriket et annet eksempel. De vakre, hvite svanene som seiler fredlig omkring på elver og innsjøer foretrekker det livslange parforhold.

I kristendommen står fenomenet mennesket over fenomenene kvinne og mann. Det menneske, kvinne som mann, som kan stå alene, trenger ingen krykke. Den som ikke trenger noen krykke kan stå sammen med hvem som helst.

Gud synes å vise smidighet i spørsmålet om skillsmisse. Bedre enn et langt liv i evig konflikt og fornedrelse er mannens og kvinnens rett til å løse hverandre fra de forpliktende løfter om evig troskap.

Ja visst er det kristelig å skilles, fortvilet kristelig.

Barnas situasjon krever en lengre artikkel.

mandag, september 26, 2005

VISJONER OG MÅL

Har mine blogg-venner reflektert over ordet ”visjon”?
Hvis svaret er ja, og dere dertil har undersøkt hva ordets betydning er, så har dere sikkert sett at det ikke kan oppstå som et gruppefenomen. Det er hos individer / enkeltmennesker de manifesterer seg.

Visjon betyr rett og slett å se, og eller å oppleve noe fremtidig, eller noe fjernt. Det er gjennom den psykologiske funksjonen intuisjon, gjennom fantasien, eller ved en mystisk åpenbaring at visjoner dukker opp. Vi snakker gjerne om en kunstners visjoner som realiseres gjennom et aktstykke, en komposisjon, et dikt eller et maleri. Ordet er avledet fra det latinske ”videre” som betyr ”å se”. Og - man bør vitterlig se for å komme videre!

Har da visjoner ingen ting med grupper å gjøre? Jo da, selvsagt har de det, men hvis vi vil snakkeen om en gruppes visjon må en visjonær på en eller annen måte ha ”plantet” den i gruppen. Og det kan gjøres på mange måter, men i hovedsak innenfor to. Ved skjult påvirkning, eller ved åpen argumentering.

Når en person har fått en idé og gjerne vil ha den realisert, og ikke klarer det selv, men trenger andres hjelp for å få det til,
tar gjerne vedkommende i bruk noen knep. De viktigste går ut på å få andre til å uttrykke sine tanker, meninger og synspunkter rundt den visjonæres idé. Og hvis disse faller i god jord hos den visjonære er vedkommende aldri sen med oppmuntrende ord og belønninger.

At en slik måte å ”plante” en idé på blir oppfattet som en klok-, smart-, og fin lederegenskap er det utallige eksempler på. At det er en finurlig forførerisk manipulasjon er en helt annen sak.

Så kan man spørre om det alltid er klokt å gå ut med en åpen, klar og tydelig presentasjon av egne ideer og visjoner, for deretter å invitere til en åpen og helst saklig argumentering for og mot.

Svaret er selvsagt nei. Det er ikke lurt for da må man være villig til å akseptere at saklige og velbegrunnede argumenter kan knuse visjonen eller avvise ideen . Det er altså ikke så lurt, la gå med det, men det er det eneste som er moralsk forsvarlig.

Selv er jeg blant dem som mener at fenomenet visjon dukker opp i enkeltmennesker, og ikke i grupper. Gruppen kan benytte seg av enklere og mer forståelige begrep som mål og målsetting. Men også disse bør man kjempe for på demokratisk vis.

Når det påstås at visjoner er viktige for et folk, for en gruppe, og for en menighet; da kommer man ikke utenom spørsmålet om hva man bør gjøre for realisere dem.

Som bedriftskonsulent har jeg vært nødt til å utvikle måter å gjøre dette på. Den mest suksessfulle har vært den følgende:

I ledergrupper samles alle definerte lederre i plenum og får følgende utfordring. (Men først må utfordringen være akseptert av gruppen):

1. Alle skal tenke ut (uten påvirkning og samarbeid med de andre) og skrive ned to som man selv mener bør være bedriftens mål, en ide på hver sin lapp,
2. Disse levers den administrative leder som
noterer dem vilkårlig på tavlen. Er det 15 personer skal det til slutt 30 punkter på tavlen.
3. Så utfordres gruppen til å organisere ideene slik at de som hører sammen blir ført under samme punkt.
4. Alle får utlevert fem klebemerker (stemmer) som de på forhånd, og uten påvirkning fra andre, skal stemme på. (Et merke på en hver, eller alle fem på én).
5. Så teller man til slutt opp de ideene (visjonene) som har fått flest klebemerker og rangerer dem på tavlen.

Nå vet alle i gruppen hvilke visjoner som flest vil gå inn for, og som det vil ligge mest energi bak, og som av den grunn blir lettest å gjennomføre.

Det er viktig at ikke et eneste ide eller visjon blir glemt fordi den blir oppfattet mindre verd. Alle skal bokføres og tas vare på. Den visjonen som får færrest stemmer i dag kan være den som bli den viktigste om ett år.

Den gruppen – menigheten – som ikke har visjoner (les visjonære mennesker) har ingen framtid. ”Uten visjoner går folket tilgrunne!”

I mitt arbeid har jeg opplevd at en stor og tung divisjon i et konsern ba konsernledelsen om å bli nedlag, rett og slett fordi divisjonslederne ikke hadde en eneste visjon for sin bedrift. Det de hadde var ekstremt ærlig lederskap med stort mot.
----
Denne artikkelen skrev jeg fredag den 23. 09. 05. og korrigerte den språklig tidlig på morgenen 26. 09.05.

I går kveld (søndag) holt presten Per Anders Nordengen sitt temaforedrag ”Uten visjoner går folket tilgrunne” i Metodistkirken på Lillestrøm. Han hadde et særdeles viktig anliggende.

fredag, september 16, 2005

"LET IT GO!"

Mine blogg-venner har forstått at det har tatt tid å svare på de tre spørsmålene min sønn (for omlag halvannet år siden) konfronterte meg med: Far; - har du trygghet nok, mot nok og tro nok..? Jeg kunne selvsagt liret av meg en klisjé og sagt: ”Ja, jeg tror da det! Hva får deg til å tro noe annet? ”I stedet har jeg forsøkt å gjøre en kritisk gjennomgang av meg selv, og det har vært en vanskelig og tøff prosess.
Har jeg mot nok til å frigjøre meg fra de teoretiske elementer, metoder og verktøy i familiepsykiatrien som jeg har tilegnet meg og fått være med å utvikle, og som har gitt meg mye prestisje, også internasjonalt?
Jeg tror jeg nå har trygghet nok til å si: ”Let it go!”
Vanskeligere har det vært å opparbeide trygghet nok til å slippe taket i de teoretiske elementene i filosofien om ”det myndiggjorte menneske”, en tenkning som har betydd så mye for mitt konsulentarbeid gjennom tjue år, og som har dannet grunnlaget for bedriftsfilosofien jeg har fått være med å plante i så mange foretak.
Men jeg tror at jeg nå har mot nok til å si: ”Let it go!”
Men aller vanskeligst har det vært å granske min tro, om den er sterk nok til å frigjøre meg fra de teoretiske elementer i den dogmatikk jeg som prest er opplært i. Og å gjøre meg fri fra det verdisystem som har preget det sosiale miljøet jeg har vært en del av.
Dette siste har kostet meg mest. I en lang periode har jeg vært nødt til å distansere meg både fra forkynnelsen og samværsformene i menigheten. Under alle disse månedene har jeg gjort interessante observasjoner om lojalitet, gruppe-tilhørighet, ryggmargsverdier og mye annet. For meg som person har det jeg observerte ingen betydning, heldig vis,. Ikke nå lenger. Jeg føler at jeg er i stand til å erkjenne at jeg har en tro som er sterk nok til å si: ”Let it go!”. Jeg kan slippe forankringen til konfesjonens dogmatiske byggeverk som jeg har tatt tilflukt til, og til konfesjonens lukkede miljø, som jeg så alt for lenge har vært bundet av.
Dog, ingen ting av alt jeg har lært, tenkt og erfart vil noen gang kunne gjøres ugjort. Jeg må vedkjenne meg, og være min livsvev helt fram til deadline. Når jeg sier ”Let it go!” så er det forankringen til fenomenene jeg snakker om. Jeg føler jeg allerede har sluppet taket! Jeg har ingen angst av den grunn.
Når skjedde det?
Mine blogg-venner vet at ting snørte seg kraftig sammen for meg for en tid siden. Jeg fikk problemer med pusten, og som en følge av det fikk jeg høyt blodtrykk og hjertearytmi. Jeg var hele januar 2005 pasient ved Glittre sanatorium, men der kunne de ikke annet enn å konstatere at lungene var i elendig forfatning, at de ikke hadde kompetanse til å hjelpe meg, og at de derfor ville overføre meg til AHUS for videre undersøkelser og behandling.
Min tro ble satt grundig på prøve denne tiden. Bare noen av mine aller nærmeste var kjent med hva slags kampen jeg kjempet. De fleste har trodde det bare var en kamp mot sykdommen.
Den viktigste kampen var å prøvd ut om dogmatikken kunne hjelpe. Den hadde ingen betydning. Jeg fikk også prøvd ut hva menigheten som sosiologiske fenomen betydde for meg. Men heller ikke den hadde noen betydning.
I denne tøffe tiden fikk jeg satt min tro og min tillit til Gud og Hans Sønn på prøve.Det fikk betydning. De sviktet meg ikke! Under den vanskeligste tiden lærte meg to varianter av ”Jesus-bønnen”, og praktiserte dem. Den ene var for lang, for jeg hadde ikke innpust nok til å klare å si mer enn ”Kjære, Herre Jesus…” Den andre var passe lang, den lyder slik: På innpust: ”Se!”, og på utpust: ”Han bor i meg!” Det var nok, og det holt. ”Dersom dere (du) blir i meg og mine ord blir i dere (deg), da be om hva dere (du) vil, og dere (du) skal få det.
Torsdag 26. februar omkring kl. 06.00 om morgenen kjente jeg mitt hjerte ”forunderlig varmt”. Jeg sto opp, gikk ned i stuen, og for første gang på mange måneder kunne jeg trekke luften fritt, og helt ned til lungespissene, nederst i ryggen, for så å slippe all luften fritt ut igjen. Jeg var frisk! Jeg ropte høyt: ”Halleluja! Jeg er frisk! Takk Jesus! Jeg er frisk!” Og det var jeg, og det er jeg. Jeg er fri og frisk. Han har satt meg fri og gjorde meg frisk.
Noen dager etterpå ble jeg dagpasient ved AHUS. Etter fjorten dager med prøver og undersøkelser ringte overlegen og sa: ”Jeg har gått gjennom alle undersøkelsene og prøvene, sjekket og dobbelsjekket. Vi finner ingen ting som er galt med lungene dine lenger. Du er helt friske. Jeg har, i dette øyeblikk, gleden av å skrive deg ut herfra som, ja - som helt frisk!”
Mine barnebarns bønner, Jesus-bønnen, og alle mine venners bønner har fått ekspertisen på Glittre og AHUS til å si: Vi skjønner ingen ting. Her har en annen ekspertise, én som er større enn vår, vært i virksomhet! Helt utrolig!
Troen er kanskje ikke så stor, men den har vært sterk nok. Jeg føler at jeg snart er i stand til å artikulere svarene på min sønns spørsmål. Men - selv om jeg føler en sterk nok tro til å si: ”Let it go!” - så er jeg fortsatt i tvil om min kunst vil kunne kalles ”virkelig” kunst. For det var egentlig det han spurte meg om, sønnen min: ”Hvis du vil det skal bli virkelig kunst, far – har du da trygghet nok, mot nok og tro nok til å si: ”Let it go!”?
-
Kan det være klokt å legge disse tankene – dette vitnesbyrdet – ut i en blogg, den kan jo i prinsippet leses av alle som har tilgang til Internett?
Og hva så? Vil den støte noen? Vil noen i menigheten bli lei seg? Vil den kunne brukes mot meg? Setter den noen i forlegenhet? Burde jeg ventet litt?
Den friheten jeg har fått vil på ingen måte underkjenne det familiepsykiatriske fagområde, eller filosofien om det myndiggjorte menneske, eller de kristne dogmer og de helliges samfunn, per se. Men nå kan jeg forholde meg til alt dette på en annen og bedre måte. Den som kan stå alene, kan stå alene, og derfor også sammen med andre. Den som ikke kan stå alene vil alltid være avhengig av andres vilje og ork til å være krykke. Gud står aldri langt fra den som står alene.

torsdag, september 01, 2005

Gud, et lekende barn

Tanken slo meg her forleden da jeg tenkte på det skapte. Ja, nettopp det skapte. Jeg er kunstner og har alltid trodd at alt som er til er skapt, og av en større kunstner enn meg. Gud er den store, intelligente skaperkraften. Men fordi jeg i skapelsesberetningen har lest at han skapte menneske i sitt bilde har jeg tenkt at det må være en viss billedlikhet. Hvis vi er skapt i Guds bilde må også Gud ligne oss.

Men menneskene er ikke like. Her er kvinner og menn, her er ulike hudfarger og kroppsformer, her er gamle og unge. Er det om den fysiske likheten bibelen forteller?

Det blir for problematisk å tro. Likevel er det slik at det bilde folk flest har av Gud er at han er mann, er gammel og har langt hvitt skjegg.

Her om dagen slo det meg at Gud må være som et barn. Når jeg er vitne til barns fantastiske lek, deres ufattelige fantasirikdom og skaperglede, tenker jeg: Ja, sånn må Gud være! Sånn må han ha hatt det den dagen han drysset glitrende diamanter ut over det blå firmament vi kaller himmelhvelvingen, og som vi, i vår lek, prøver å etterligner når vi lager julekrybbe.

Apropos barn og Guds himmel. Jeg har lest det Jesus sa da hans veldig voksne disipler ville hindre mødrene å komme til ham med sine små barn, så han kunne velsigne dem: La de små barn komme til meg. Dere må ikke hindre dem, for himmelriket er deres, - nemlig! Guds rike er altså et barnas rike, og et rike for barn.

Jeg føler jeg nå kan spørre: Er Guds skapende fantasi det samme som hans hellighet? Kan det samme sies om barnas? Er barnas skaperlyst og skaperevne, deres hellighet, og et gjenskinn av Guds?

Når vi betrakter det vi kaller det skapte, tenker jeg at alt dette må ha skjedd med barnslig glede og i en ellevill barnslig begeistringsrus.

Voksne, viss virkelighet er bøker og fjernsyn, sier litt oppgitt; Tror du virkelig at Gud har skapt det store universet?

Ja, selvfølgelig tror jeg det. Og dessuten føler jeg en barnslig glede av å forestille meg Gud som skaperen av alt i det ørlille mikrouniverset også.

Men hva med Darwin?

Har du problemer med Darwin? Ikke jeg! Denne herlige briten måtte selv vært i besittelse av en barnslig eventyrlyst, en lekende nysgjerrighet og en berusende forskerglede. Noe som fikk store følger for den moderne biologiens utvikling.

At noen ”rampete” barn vil sette briten på en pidestall og gjøre han større en Gud, er ikke mer enn man kan vente. Snille barn har alltid bygd sannslått. Rampete barn har alltid sparke dem i stykker. Snille barn leser ”Origin of Species”, rampete barn river den i filler uten å ha lest den.

Når jeg tenker på Gud og på Darwin, så tenker jeg på Gud som skaperen og Darwin som en god gammeldags ”nysgjerrigper” som stikker nesen sin opp i det Gud har skapt. Uten sånne nysgjerrige barn hadde verden aldri hatt en menneskeskapt utvikling. Den er litt guddommelig, ikke sant? Men ikke helt fullkommen.

Men Gud som - Theos Ludens - en lekende gud - fant det så spennende og interessant å legge utviklingsmekanismer inn i alt han skapte. Han må ha hatt stor glede av å leke ”titten på hjørne” med Darwin og hans likemenn.

Hjemme i atelieret har hatt glede av å studere skapende barn på nært hold. Med kunstmalerens utstyr tar de fatt på sitt skapende arbeid i en intens konsentrasjon. De minste bryr seg ikke en gang om at det er mange farger å velge mellom. De velger den de liker der og da, dypper penselen og stryker den ut over lerretet. Om og om igjen. Den samme fargen, ofte på det samme stedet. De maler monokromt! Og noen ganger med et innbitt uttrykk i ansiktet, og med kraftig grep om penselen. Det er som om det å skape er noe fryktelig alvorlig. Når de er ferdig, og tar et steg tilbake for å granske sitt skaperverk, så begynner de å danse og klappe i hendene.

Ingen skal innbille meg at de ikke har skapt noe fantastisk, og sett og opplevd noe storartet. I slike øyeblikk er det jeg aner barnets korona, det hellige gjenskinn fra Guds lys.

Bønn:
Hellige Gud.
Du har vist meg din storhet. Jeg har sett barnet i krybben.
Hellige Gud. Gi meg barnets tillit og tro, og mot til å leke frimodig - som mine barns barn gjør det - for ditt åsyn.
Amen.

fredag, april 22, 2005

Eventyret om en reise til Vestlandet

Vi kjørte fremad i strålefryd, som i en søndags stillhet, men uten klokkelyd. Bjørkene gjorde landet vårt vakkert, og vi fulgte med dem fra Lillestrøm og over fjellet til Vestlandet. Vi hadde tid nok til å nyte skjønnheten og stillheten. Vår første rast var i Sauherad. Trebenken vi satt på ved rasteplassen var allerede oppvarmet av sola, og sjøen nedenfor lå stille som et speil. Turmaten ved slike anledninger er eggomlett med bacon, og kaffe. Slik har det bestandig vert, og slik vil det alltid bli, hvis vi to får bestemme vår reiseniste.
Veien gjennom Telemark og over Haukeli, ned til Røldal og over til Vestlandet – som vi, etter mange turer, er blitt så fortrolige med – var denne dagen en festreise. Liten trafikk på veiene, stor trafikk i bekkefar og elver. Og snøen hadde det travelt med å trekke seg bort fra veiene og oppover fjellsidene mot toppene. Den etterlot seg bare, mørke flekker som lå som grafiske aktstykker over alt i fjellheimen. Og vi to frydet oss og nøt rasten, og nistematen for andre gang, under ei lun fond oppe i Røldal-fjellene som hadde fár etter snøskred og skispor på den andre siden av dalen, der veien tar av mot Sauda og Suldal.
Så gjennom lange tunneler. Her går veien inn til Odda, hvor Marit og Per bor. Ett veistykke til, og så går veien inn til
Skånevik hvor Liv og Hans Olav Tungesvik bor og arbeider. Vi kommer til den gamle rasteplassen vår like opp for Fjære (når vi kjører motsatt vei). Før grudde vi oss til kjøringen langs den vakre Åkra-fjorden for veien var smal, svingete og farlig. Nå er den lagt i tunnel hele strekningen og har veibom og veikro. og en rasteplass ved den spektakulære fossen som faller rett ned i veien, omtrent. Vi får plutselig en guidet tur i Tyrkia i tankene. Den gikk til det fantastiske ”fossefallet”, som var 5 m høyt og 15 meter bredt. Jo, ja, men her henger de virkelige sensasjonene som brusende brudeslør i hvert fjellskar. Ingen gidder måle dem, verken høyde eller bredde.
Vel ute av den siste Åkra-fjord tunnelen vil Reidun sende en SMS-melding til våre venner og fortelle hvor fantastiske vi har det. Hun sitter bøyd over sin lille sølvfargede NOKIA og skal sende melding til dem hvis navn begynner på ”H” Plutselig blendes jeg av et voldsomt lys. Om det er solen – som står rett mot oss – eller en refleks - vil jeg vel aldri få vite med sikkerhet. Da skjer det uvirkelige:
Alt inne i bilen som var ryddig og ordentlig, er plutselig brakt i uorden. Alt blir uryddig. Bilens bevegelser gir meg en følelse av å være ombord i en flåte i Sjoas brusende stryk. Vi er overgitt til naturkreftene og omgitt av kaos. Hvor langt denne ville ferden går vet jeg ikke, men jeg roper av angst: ”Reidun! Reidun! Lever du! Reidun! Å nei og nei! Hva er det som skjer med oss?” Bilen har stoppet. Jeg bøyer meg mot høyre.. Langt der borte, på skrå nedenfor meg, strever hun med å ta av seg selen, åpne døren og komme seg ut. Hun lever! Å for en lykke! Det blir røykutvikling i bilen. Jeg får ikke åpnet døren på min side, men får heldig vis ikke panikk. Jeg kommer meg opp fra sete og krabber ut den samme veien som Reidun. Hun sitter i grøfta, litt lengre nede og gråter. Det ryker, og jeg blir redd at bilen skal antennes, kanskje eksplodere, og kravler meg tilbake til vraket og får skrudd av tenninga og stanset motoren. Røyken viste seg å være talkum fra airbaggene!
Hva har skjedd? Saktelig forstår jeg at jeg har kjørt av veien, og at masse energi har vært i virksomhet. Noen vonter har jeg her og der, men smerten sitter mitt i brystbeinet, og den avtar ikke. En bil stanser. Et ektepar kommer ut. Kvinnen går bort til Reidun og mannen kommer mot meg. De trøster oss, og løser opp belte og kneppingen i halsen og forsikrer oss om at hjelp er underveis.
Bare noe få minutter etterpå kommer legen og lensmannen og gjør de nødvendige undersøkelser. Jeg må bli liggende. Et pledd pakkes rundt meg. Kort tid deretter kommer ambulansen med ivrige mennesker som øver førstehjelp. Nå klippes skjorta og jakka av meg. Jeg tenker: Der røyk min rutete van Hausen og den fine jakka med semsket skinn i forstykket. Nåler blir stukket inn i begge håndbakene og blodtrykkmansjetten rundt venstre overarm. Jeg ligger med lukkede øyne og klarer ikke følge med på alt. Det klistres lapper med ledninger på kroppen min, og nå prøver de å få ei båre under meg, og det er ikke lett. Det løftes, trekkes, skyves og ropes, og én tråkker sågar på føttene mine i all sin iver og overdrevne forsiktighet, men jeg enser det knapt.
Og der kommer helikopteret. Det lander på veien. Nå skjer ting kvikt. En ny lege dukker opp, og nye undersøkelser blir utført. Snart løftes jeg opp og bæres bort til flyet . Der tres jeg inn i et rør. Jeg ligger hardt, men vondt! Føttene tapes. Propellen begynner å svitsje rundt. Jeg ser tre pilothjelmer. To bakfra. De flyr flyet. Den tredje ser på meg, snakker til meg, men støyen hindrer meg å høre. Da festes et par øreklokker på meg, og deretter hører jeg ingen ting. Jeg får et glimt av blå himmel. Noen små skydotter driver forbi. Jeg er på vei til Bergen.
Helikopteret lander. Jeg blir båret inn i en ny ambulanse og kjørt til akuttmottaket ved Haukeland sykehus. Der står et nytt team og tripper forventningsfullt etter å få hjelpe meg. Nå går det fort og profesjonelt. Alle vil vite hva jeg heter og når jeg er født. En spør om jeg vet hva som har skjedd og hva som skjer. Jeg svarer adekvat på alle spørsmålene. Dessuten får jeg fremført et desperat ønske om hurtigst mulig å komme over i ei ordentlig seng, en som ikke har til hensikt å drepe meg.
Fra akutten overføres jeg i våken tilstand til oppvåkningen, hvor pene, unge damer spør: Hva heter du? Hvor gammel er du? Når er du født? Hvor bor du? Man kan jo bli smigret av mindre. Jeg svarer så godt jeg kan. På denne avdelingen serveres ikke mat, men langt på natt fikk jeg likevel smuglet inn et par skiver, med gulost og syltetøy. Finnes det noe som smaker så fortreffelig som ei brødskive med gulost når man ikke kan få noe annet?
Og så kommer neste dag. Sykepleierne presenterer seg, og det ble etter hvert mange av dem. Hjelpepleieren bærer sin tittel med verdighet, og hun hjelper meg. Men hva med legene? Det enste man kan gjøre for å skille leger fra annet personale er å studere væremåten.
Det dukket opp to doktormenn på fire-sengs-rommet hvor jeg lå - alene. De styrtet fram til et trillebord hvor dokumentene mine lå, og begynte å bla, lese og diskutere. Da kunne jeg ikke dy meg men sa med klar stemme: ”Hallo, gutter! Pasienten finner dere ikke i papirbunken. Han ligger her!” Den ene, han som virket forstandig, retter seg opp, smilte vennlig og kom til sengen, hilste og presenterer seg. Den andre ble stående ved dokumentbordet og titte olmt på meg over en viktigpers halvbrille, som om han ikke forsto hva som foregikk.
Etter å ha vært innlagt på tre forskjellige sykehus i løpet av de fire siste månedene er jeg klar for en karakteristikk av legestanden. De fleste er monomant kasusorientert! En av mine gamle pasienter, en kvinnelig kirurg sa en gang: ”Det er ok å være kirurg, hadde det ikke vært for alle disse fordømte pasientene!” En hofte på 418 er lettere å forholde seg til enn fru Hoftevett på 417. Hoften kan vel blø blod. Det finnes det råd for. Men fru Hoftvett blør tårer. Hva søren gjør man da?
De fleste leger, og særlig de mannlige, burde lære seg at deres levebrød er levende og døende mennesker, og ikke dataskjermer og journalmapper. Hadde pasientene blitt møtt med sammen hengivenhet og nysgjerrighet som datamaskinene og dokumentene, ville de trolig kunne utskrives fra sykehusene med litt rikere opplevelse av sitt menneskeverd.
Han som hilste, kom trillende med en ultralyd-maskin bort til sengen min for å undersøke hematomet grundigere. Under denne intime undersøkelsen – han ligger halvveis over deg i en slags omfavnelse – sier han at undersøkelsen blir nok underkjent når jeg kommer opp på hjerteposten. ”Jeg er flink til dette, men jeg har ikke den formelle kompetanse”, sa han.
Riktig nok. Oppe på ”hjerte X” spurte de om jeg var blitt undersøkt med ultralyd, og jeg svarte ja og at det skjedde like før jeg ble flyttet hit opp. Hvem gjordet det? Jeg sa som sant var at legens navn husket jeg ikke, men at han var klipt skallet og snakket arendalskdialekt. Å han ja! Å nei han er ikke kvalifisert, sa den eldste av de to. Jeg så på mannen og sa: Kvalifisert? De mener formelt kvalifisert? Men han kan da være en utmerket kliniker likevel? Jo, da han er en utmerket kliniker, men her teller formalitetene.
Og jeg, jeg håpet at den kliniske dyktighet ville stå i et rimelig forhold til formaliteten. Men det vet man jo aldri.
Han, den formelt kvalifiserte, kom fram til samme konklusjon som han som mangle formalitetene. Hematomet hadde ikke skadet lunge- og hjertesekk. Han med formalitetene i orden forsvant ut av rommet uten å mumle et aldri så lite ”Farvel” før jeg ropte etter ham mitt: ”Takk for hjelpen doktor!”. Da snudde han seg i døren og sa: ”God bedring!” Jeg svarte: ”Tusen takk og i like måte!” uten tanke for at det kunne misforstås.
I mer enn åtte timer lå jeg og ventet på visitten. Den kom, og da var kl. 20.30. Jeg ble utskrevet kl. 21.00 og kom ikke med i ”oppsamlingsheatet” for taxi til Haugesund. En amerikansk van med kvinnelig sjåfør skulle kjøre meg til Åkrehamn. Jeg var slett ikke anstendig kledd for turen. I prinsippet hadde jeg sko og bukse, men intet mer. Med litt overtalelseskunst fikk jeg tigget til meg sykehusets nattskjorte. Ute i bilen tilbød sjåføren meg sin ulljakke. I turen, som tok tre timer, lå en fergetur på ca 50 minutter. Alle måtte ut av bilene og opp i kantina, også undertegnede i sin snodige habitt: Over beltestedet bar jeg ei blomstrete bomullsskjorte, uten krage, og en tander kvinnelig taxisjåførs ulljakke. Jeg var skrubbsulten og fikk låne penger av sjåføren til den siste hamburgeren ombord. Et digert utyske på størrelse med en juniordiskos.
Som min leser har forstått ble ferden fra Lillestrøm til Åkrehamn avbrutt av en utforkjøring og en snarvisitt med helikopter til Haukeland sykehus, og derfra med taxi og ferge til Åkrehamn. Og jeg? Jo da. Jeg kom tidsnok til konfirmasjonen, men har fortsatt smerter i brystet. Om en sund skal skaden sjekkes av formelt kvalifisert kardiolog på AHUS.
Vi kunne vært dette eventyret foruten. Nå takker vi hver dag for livet. Jeg kaller meg David den III. Fordi dette var tredje gang jeg har fått livet i gave.