lørdag, august 18, 2007

MINE VELSIGNEDE HANDIKAPS

Jeg var 16 år og en turbopropp, som fikk tid til det meste. Som barn leste jeg bøker, mange bøker, og gjenfortalte - dem med stor innlevelse - til vennene mine, som på regnværsdager flokket seg rundt meg. Jeg tror det var da ”fortelleren” i meg gestaltet seg. Men, som 16 åring rakk jeg sjelden å lese bøker. Jeg måtte nøye meg med The Reader’s Digest,

Her i ”Det Beste” fant jeg prismer og paradokser til mine oppgaver som ”Stand up comedian” flere tiår før begrepet ble norsk. Her fant jeg korte, velskrevne fortellinger, og spennende sammendrag av verdenslitteraturens bestselgere. Jeg forsto av andre, som hadde hørt av andre, at den slags var useriøs lesning og egentlig fusk. Men jeg holt meg relativt orientert.

Av alt det jeg leste var det en passasje i en artikkel som bordet mitt unge sinn. En klok bestefar sa under en fortrolig samtale til sitt 16 år gamle barnebarn: Når du står ansikt til ansikt med det som synes umulig skal du si til deg selv: ”Jeg kan alt, inntil jeg har bevist det motsatte”.

Den setningen hadde festnet seg i tenåringen, og den bet seg også fast i meg.

Jeg har av og til under mine oppdrag som leder- og personalutvikler trukket fram dette motto. Det forbauser meg at så mange oppfatter det som hovmodig, frekt og freidig. ”Du må ha store tanker om deg selv” har de påstått, og røper med det at de ikke har forstått hvilket arbeid mottoet rommer. Jeg tror heller ikke de forstår at det er ”janten” i dem som er blitt provosert. ”Du er ikke bedre enn oss”.

I mange sammenhenger opplever jeg meg selv som temmelig mislykket og udugelig. Ofte når jeg står ansikt til ansikt med oppgaver, som føles alt for svære, kan jeg si til meg selv: Enten forsøker du ikke og flykter, eller så sier du: Jeg klarer da dette. Og det vil jeg innbilt meg helt til jeg fikk bevist det motsatte: Dette klarte du ikke, gutt! Ok, så får jeg bite i gresset og erkjenne det. Nå vet jeg i alle fall hva jeg ikke kan.

Når jeg ser meg tilbake finner jeg få tilfeller hvor jeg har vært nødt til å gjøre denne fornuftige innrømmelsen.

Å vite hva jeg ikke kan er ikke udugelighet.

Men å si til seg selv. Ikke prøv en gang, for dette får du likevel ikke til - ! det er udugelighet av verste slag, for man gir opp uten prøve, og så må man leve med usikkerheten hele tiden, som sier til deg: Skal se jeg hadde klart det jeg også, hvis jeg hadde prøvd.

Mitt gamle motto var ikke et selvbedrag.

Nå vet jeg at jeg har klart det ”umulige”, om og om igjen. Forskjellen mellom - ”Jeg kan alt inntil jeg har bevist det motsatte”, og ”Jeg kan i grunn ingen ting før jeg får beviset på at jeg kan det” er arbeid og atter arbeid.

Troen skaper arbeidslyst og seiersvilje. Tvilen skaper latskap. som er frukten av frykten for å dumme seg ut.

Mitt motto har også en annen fordel. Jeg har lært å ikke fortvile over mine handikaps. Erkjennelsen av handikaps, paret med troen på min betingede allmakt, utretter - for meg - forståelige mirakler.

Som illustrasjon til denne påstand vil jeg bruke ordtaket:
”Nød lærer naken kvinne spinne!” Forstår du hvorfor?

En nakne kvinen er ikke likegyldig med seg selv og sin kropp. Anta at hun fryser så hun hakker tenner. Hun vet at hun må beskytte kroppen mot kulden, ellers vil hun dø. Sauen hennes fryser ikke. Hva om hun låner litt av sauens overskuddsull?
Hun kunne ikke drepe sauen og stjele huden av dyrets kropp. Fa ville hun miste melken. Når hun nappet til seg av overskuddet, er det nok varmt, men uegnet til klær. Nøden for sin hutrende kropp manifesterer seg omsorg for den.

Når hennes omsorg støter sammen med hennes samlede lager av kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initiativ, så trigger de hverandre på samme måte som når en negativ ladet strømkrets møter en positiv ladet.

Møtes de aldri, skjer det ingen ting.
Barker de sammen, brenner de hverandre ut.
Men kommer de i et skapende forhold - ikke for nær, ikke for fjern - trigger de hverandre gjensidig. Og da blir to ting, som ikke har vært der før, tre fram som lys og varme!

Den aller største oppfinnelsen i verden står kvinnen for. Hun nappet ull av sauen, oppfant karingen, oppfant rokken, oppfant veven, og sydde seg klær, og så frøs hun ikke lenger, ikke hun, ikke mannen og ikke barna.

Hvorfor fortvile over handikaps når man har evnen til å elske? Kjærlighet gjøre kreativ!

onsdag, august 15, 2007

GUTTEN PÅ VEGGEN

På veggen foran meg, oppå en diger svart dings med mange stikkontakter, en slik nymotens grei man bruker til datautstyr som vern mot lynnedslag, står et utklipp av en liten kar med sort og hvitstripet genser. Jeg kjenner ham godt, men vet ikke hvem han er.

Jeg skal forklare. Bilde står utenpå brosjyren til Andreas-skapet. Jeg tror det ble trykt i 5000 eksemplarer. De ble sendt - sammen med masse annet informasjonsmateriell - til alle menigheter som står tilsluttet NKR (Norges Kristne Råd) i forbindelse med Kirkens 2000 års jubileum. Det er forklaringen på at jeg kjenner ham godt, for jeg ser ham hver gang jeg deler ut en folder, og så står han her, like foran meg.

Jeg vet altså ikke hvem han er. Det var reklamebyrået som fant ham i ett eller annet arkiv. Men han står her like over vinduet til min laptop, en iBookG4. Han ser ikke på kamera, og derfor ikke på meg. Hans blikk glir til siden, og er festet på noe jeg ikke kan se, men som ansiktutrykket røper er det ikke skremmende, men kanskje hyggelig, i alle fall spennende.

Øynene er oppspilt og litt drømmende, slik de er på små barn som persiperer noe viktig. Ansiktsfargen og de lubne hendene
forteller at han pleier å være mye ute. Det silkemyke håret er litt ugreit, som når ei ullue tas av det varme hode. Men panneluggen har mamma børstet litt til siden - for fotograferingens skyld.

Jeg kan tenke at han nettopp er kommet inn fra aktive utlek. De røde kinnene og hendene forteller meg at det kan være vinter ute. Den tykke genseren er hjemmestrikket av en kjærlig bestemor, det tror jeg, for unge mødre har ikke tid til slikt lenger, og dessuten er mønsteret litt gammeldags, og det mørke garnet loer litt, etter hyppig vask.

At gutten er hentet inn til en liten blund midt på dagen forstår jeg av det at han har en smukk mellom hendene. At han ikke alt har puttet den i munnen, som røper bitte små melketenner, skyldes nok en eller annen voksen som har sagt til ham at han ikke må det, for han skal fotograferes først.

For meg er han en klar representanten for alle barn i verden som trenger daglig forbønn. Vi – besteforeldre – har forsynt oss så grådig av klodens goder, og på en slik måte at vi har røvet eksistensgrunnlaget fra millioner små, jenter og gutter, og såret deres klima smertelig. Men også dem ved å oppløse familien de skulle være grunntrygge i. Jeg har spurt mange barn hva de frykter mest; At mor og far krangler, eller at de truer med å gå dra hverandre. Svaret var entydig.

Og nå må vi lære oss å erkjenne vår skyld og vår brøde, og angre. For som vi vet går angeren foran bønnen om tilgivelse. Men en bønn om tilgivelse er en bønn til beste for oss selv. Vår bot må være å gjøre alt vi kan for å hjelpe barna vår, barnebarna og oldebarna våre. Gamle som vi er (vi kan vel kalle oss gamle når vi er blitt oldeforeldre?) må vi gjøre det vi kan. Og det vi kan er å folde våre hender i bønn for barna – hver dag, og mange ganger om dagen.

Andreas-skapet er vår konkrete bønnehjelp. Midt i skapet står foto av ukens bønnebarn. I en lomme bak ligger fotografier av alle bønnebarna, som etter hvert skal bli ukens bønnebarn.

Interiøret ”gutten på veggen” befinner seg i virker gammel, i alle fall fra en tiden da man ikke hadde dårlig samvittighet for å kjøpte møbler i teak.

søndag, august 12, 2007

PENGA - ELLER LIVET?

Preken. 12. 08. 07, holt ved en økumeniske friluftsgudstjeneste i ”Lensekirka”, ved Fetsund. Prekenteksten er fra: Matt. 6, 25 – 34

God søndag til alle som har benket seg i Lensekirka, her ved elvebredden. La oss hedre Adler Blakseth som fikk ideen. Vi gjør det best ved å bygge videre på det som allerede er blitt en tradisjon.

****
Og så var det preken.
Teksten er allerede lest.

Nå ber jeg dere lytte til noen av versene én gang til:

Derfor sier jeg dere:
Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med.

Er ikke livet mer enn maten
og kroppen mer enn klærne?

Se på fuglene under himmelen!
De sår ikke, de høster ikke
og samler ikke i hus,
men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel.
* * *
Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.

Denne preken ble holt i friluft for 2000 år siden.
Predikanten var en ung tømmermann fra landsbyen Nasaret.

Tilhørerne var ti ganger fler, kanskje tjue ganger fler enn dere som sitter her.

Jeg er fristet til å tro de var arbeidsløse, etter som de kunne dra ut i ødemarka, midt i uka, for å høre på en omreisende predikant.

Og som arbeidsløse var de selvsagt bekymret for hva de skulle spise og drikke, og ha på seg av klær.

Dette er jo de arbeidsløses store bekymring.

I de ”harde trettiåra” var arbeidsledigheten stor her i landet, også her i Fet.

Litt lenger opp i elva her ble Berntsesaga bygget av iderike menn med initiativ og omsorg. Det ble gjort for å begrense bekymringene til et tjuetall arbeidsløse forsørgere.

Går vi nå tilbake til tømmermannens preken og spør: Hadde det ikke vært klokere om denne unge mannen hadde tatt initiativet til å etablere arbeidsplasser, enn å si til denne flokken på flere tusen mennesker:
Vær ikke bekymret for hva dere skal spise og drikke og hva dere skal kle dere med?

Og hvis han hadde stått her jeg står, og i dag, ville han da ha sagt det samme?

Jeg tro han kanskje ville sagt det slik: Kjære romerikinger, nå må dere virkelig bekymre dere for morgendagen! Ikke for mat, ikke for drikke og ikke for klær, men for jordens klimaendringer! Dere ødelegger hele den skjønne jordkloden på grunn av uvett og grådighet!

Og så ville han ha fortalt dem en lignelse:

En kortvokst kar klatret opp i et Morbærtre for å se bedre. Men løvverket skygget for utsikten. Da kappet han av en gren. Dessverre for ham, det var den grenen han satt på.


Og ville han ha sagt: Kjære venner. Dere må ikke være så bekymret for hva dere skal spise?

Jeg tror kanskje han ville ha formulert seg omtrent slik: Kjære venner, nå må dere bekymre dere for hva de fattige i verden skal spise. For hvem ett måltid mat om dagen ikke er en selvfølgelighet.

Og ville han ha sagt: Bekymre dere ikke for hva dere skal drikke?
Kanskje ikke. For den bekymringer har ikke vi.

Han ville i stedet sagt omtrent slik: Kjære venner, dere som har elver og sjøer fulle av rent vann - og som lar springen renne de minuttene dere pusser tennene - Nå må dere begynne å bekymre dere for alle dem som ikke har vann, verken til å drikke, pusse tennene eller vaske seg i, enn si å vanne sin tørre åker med.

Og ville han ha sagt: Hvorfor bekymre dere for klærne?

Jeg tror kanskje han ville sagt: Kjære venner, dere som har garderobene full av klær? Nå må dere bekymrer dere for dem som syr skjortene deres for slavelønninger!

Ville denne, unge mannen, ha klart å endre vår tankegang, og vår hverdagsetikk; med slikt prat?

Og om jeg sier at jeg står her i stedet for ham !
Vil dere da ha lyttet mer intensivt, og forandre dere raskere?
Den unge mannen talte uten mikrofon og høyttaleranlegg. Og de hørte ham godt likevel. (I dag kan det være problematisk å høre hva presten sier selv med et topp moderne høyttaleranlegg).

I omlag tre år vandret han rundt i sitt lille fjelland nordøst i Middelhavet.
Var han en ung politiker som sanket stemmer til kommunevalget?
Var han sosialisten som hadde programmert at han ville gjøre revolusjon og forandre sitt folks levevilkår?

Vi vet at det i flokken befant seg en liten gruppe unge menn som lyttet intenst. De var hans elever. De skulle snart ta over der han slapp.
Det skulle vise seg at en rettroende gruppe religiøse menn samarbeidet med kyniske okkupanter om å få fjernet ham. Og de lykkes ved å nagle ham til et kors og drepe ham.

Ærlig talt, mine venner: Var Jesus revolusjonær?
Ja, i høyeste grad. Og mer radikal enn dem som har stått bak de store politiske revolusjoner i vår nære fortid.

For denne mannen hadde høyere mål. Han snakket om et annet rike, og et helt annerledes rike. Han snakket ikke om Kong Haralds eller Jens Stoltenbergs rike, men om Guds.

Den bevegelsen han startet har utbredt seg som ringer i vannet. Budskapet hans har nådd ut over hele jorden, og det har ikke forandret seg en tøddel:

”Søk først Guds rike, og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg!”

I dag har bevegelsen nådd til Glommas vestbredde, og det lyder som alltid tidligere:

Kjære bekymringsfulle romerikinger! Søk først Guds rike. For Gud søker dere først.

Søk det ved å åpne ditt sinn og si: Kom Herre Jesus, Guds Sønn,
kom hit inn i mitt subjektive rike, og bli hos meg.

Og dermed begynner Guds rike å utvikle seg - inne i deg.

Og en vakker dag vil du kunne høre Gudsstemmen inne i deg si:
Du er mitt barn! Min enbårne Sønn, Jesus Kristus, har båret deg gjennom dødsskyggens dal, og like inn i mitt rike. Du er min! Og mitt rike er ditt.

Og da vil din stemme inne i deg svare: ”Ja, Herre, jeg er ditt barn. Du er min Far. Takk Jesus som bar meg hjem, hjem til Gud, min far!”
Og inn i hans rettferdighet i hans rike.

Hvis du gidder kan du kalle det jeg nå skal si - et eventyr, eller en forteller skrøne:

Dette at Guds Sønn ble født av en jomfru, i en stall i landsbyen Betlehem. At tømmermannen Josef adopterte ham og satte ham i snekkerlære. At han var den eldste i en søskenflokk på minst seks.
At han, helt fra han var en smågutt, forundret den religiøse eliten i tempelet med sin kunnskaper og sin visdom.

At han i trettiårs alderen lot snekkerverktøyet ligge og bega seg ut på vandring.

At det skjedde merkelige ting der han gikk fram. Blinde fikk synet tilbake. Døve ble hørende. Lamme fikk førligheten tilbake og kunne gå.
Spedalske ble renset. Døde ble kalt ut av dødsriket.

Men dette eventyret slutter ikke med den dramatiske og sadistiske henrettelse - korsfestelse.

Nei, denne hendelsen på Golgata er selve begynnelsen Guds nyskapende handling i historien. Der og da skjer rettferdiggjørelsen.

Menneskene har aldri klart å overvinne synden.

Først da Gud ble menneske - ble synden overvunnet. Det var ikke bare en jødegutt fra Nasaret de korsfestet. Det var Gud selv de slo i hjel.

Syndens følger er døden.

Men fordi han var tvers gjennom ren, kunne ikke døden holde på ham. men slapp ham ut av sitt demoniske favntak. Rent fysisk og geografisk skjedde det ved at gravsteinen som hadde skjult ham ble rullet tilside,
Og ut av gravkammeret kommer Jesus, Menneskesønnen.

Her ved gravens terskel er Gudsrikets - , og retterighetens arnestedet.

Hvor lenge kan du leve av din jordiske rikdom? Hvor langt vil du kunne stole på helsa di? Vi var fire brødre i fjor. Nå er vi tre. Den ene av oss ligger i en grav her oppe på den andre siden av elva. Vi tre følger snart etter.

Jeg kunne fortalt deg mange eventyr, for livet har gitt meg mange narratives (historier). Men historien jeg har fortalt deg i dag er ikke et eventyr, selv om konsekvensen av det jeg har talt om er eventyrlig.

Er ikke livet mer verd enn biffene du spiser, og vinen du drikker?
Er ikke livet mer verd enn luksusklær gra Gant og Dior ?

Jeg kunne ha lyst til å synge den hollandsksvenske visesangerens kjente strofe nå: ”Du får ingen ting ta med deg dit du går!”

Det er LIVET det hele dreier seg om. Ikke mat, drikke og klær, men livet! Livet som trenger både mat og drikke og klær. Men her er ikke faktorenes orden likegyldig. Noe må alltid komme først: Livet! Livet i Guds rike. Søk først Guds rike (og det vil etablere seg inne i deg og gi deg mening) og Hans rettferdighet, som er styrt av kjærligheten og ikke jussen.

Så? Ja så vil du oppleve at du lever selve livet………

Amen.

lørdag, august 11, 2007

KAN LYSTEN KOMME TILBAKE?

Etter separatutstillingen i fjor har jeg malt ett, kanskje to bilder. Lysten forsvant da jeg kom hjem og hang opp i atelieret alle 25 bildene som ikke ble solgt.

Skuffelsen kom etter at jeg kritisk hadde analysert dem, ett etter ett. Alt for mange holt ikke mål i forhold til de kvalitetskravene jeg stiller før jeg signerer. Jeg tror jeg har latt meg forføre, og nå svir det i min forfengelighet.

Etter å ha sett utstillingen til den danske billedhuggeren Robert Jacobsen i Galleri Würth ved Gjelleråsen, og gjenoppdaget den franske maleren Pierre Wemaëre, har sterke kunstopplevelser fra studietiden i Göteborg veltet opp i meg.

Nå stiller jeg meg et nærgående spørsmål: Hvorfor fjernet jeg meg fra Wassily Kandinsky, Paul Klee, Joan Miró, Asger Jorn, Karel Appell og alle herlige ekspressive og nonfigurative malerne?

Mitt første svar er enkelt: På grunn av miljøene jeg har levd i?
Det sier seg selv at jeg ikke fant aksept for den måten jeg følte naturlig å uttrykke meg på. Hadde jeg trassig gått videre, og malt slik, ville ingen kjøpt bildene mine. Jeg kom dessverre til å skru ned ambisjonene. Jeg prøvede å finne glede ved å male ”vakkert”, som impresjonistene, eller enda ”vakrere” – som skigardsmalerne hjemme i Norge.

Jeg har faktisk vært inne på tanken å legge inne årene (les penslene). Men nå er jeg sannelig ikke sikker lenger. Er det mulig å lysten tilbake ved å søke tilbake til en epoke som egentlig er passé?

CoBrA-gruppen oppløste seg selv etter tre år. Vil jeg klare å utvikle meg videre hvis jeg søker meg tilbake til mine egne ekspressive bilder?

Så plutselig kommer Pierre Wemaëre ”på besøk”. Og han gir meg noe å tenke på:

Han har alltid, og med vilje, atskilt seg fra den etablerte kunstverdens idé om ”kunstneren”. Han ser på seg selv som et helt alminnelig menneske, som en håndverker, som én som har sitt hjerte og sine følelser i det han konkret arbeider med.

Viktigst for ham er å forberede seg for livet etter dette. Han er troende katolikk, og var – pussig nok - en nær venn av en kommunist, dansken Asger Jorn, som oppsøkte ham og samarbeidet med ham etter 2. verdenskrig. Trolig var det Jorn som satte Wemaëre i gang å male igjen. Du kan se bildet ”Den lange reisen” en langstrakt vevnad som de samarbeidet om. Den henger i Galerie Moderne, i Silkeborg.

Jeg har allerede rukket å se endel av Pierre Wemaëres bilder på nettet. Kanskje får jeg se dem utstilt i et galleri- -? Jeg er takknemlig til Jorn som inspirerte denne maleren så han fikk lyst til å male igjen.

Jeg selv strir litt med å komme i gang med malingen. Men når det første bilde er signert skal jeg vel skrive en post til bloggen min om det, også.

Men nå skal jeg konsentrere meg om prekenen til søndagens økumeniske friluftsgudstjeneste i ”Lensekirka” i Fet. Og så skal jeg gjøre ferdig arbeidstegningene til en skulpturell utsmykning til friluftkirka ved Glommas bredd.

God helg!

onsdag, august 01, 2007

Hip.Hip. Hurra!

Det henger et postkort på veggen foran meg. Det var festet til en gavepakke jeg fikk av venner. Når folk skal være riktig oppfinnsomme sender de meg et prospektkort med bilde av kunst, og alt fra Picasso til Søren Krøyer. De tror at de vil glede meg når de forteller de har vært innom et kunstgalleri i Barcelona, eller på Skagen. Og når sant skal skrives, så gleder det meg, svært meget, og mer enn de kanskje tror. Etter galleribesøk berikes vårt vennskap av samtaler om kunstopplevelser. Venners berikelse, beriker også meg.

Motivet på postkortet foran meg på veggen, er en fest blant kunstnervenner på Skagen. Malt av danskenes yndlingsmaler Søren Krøyer, født av en fortvilet norsk kvinne i Stavanger i 1851, som uegnet til å ta seg av ham, derfor ble han bortsatt og senere adoptert av kjærlige mennesker i København.

Danskene bruker bilde for hva det er verd for å lokke steinrike nordmenn til Det yndige land. Og når de vil være litt ”slemme” presenterer de Edvard Muncks bilde ”Skriket” ved siden av Søren Krøyers: ”Hip. Hip. Hurra !” For å vise forskjellen på det gleden i Norge og den i Danmark.

Jeg elsker vårt naboland. Ikke så meget for dets pannekagenatur, men for menneskene som bor i det land som bukter seg i bakkedal og kalles gamle Danmark. Det ere det danske lynne og kultur. Og ikke minst humoren, som er så rik på vidd. Men det er Norge som vinner ”Gullroser” og slikt, for morsomme TV-programmer i Europa. TV egner seg ikke for vidd. Men det gjør en hagefest med glade kunstnervenner på Skagen, en vakker høysommerdag, hvor selv et barn får være med.

I forgrunnen har Krøyer malt fire kvinner. Lager vi en horisontal linje rett over kvinnenes hode ser vi at 3/4 av billedflaten domineres av tre sittende damene og en pike. De syv lystige begersvingerne er alle skjeggete menn, bortsett fra én, som står skjult bak løv i det fjerne, som vel ikke er gammel nok, kanskje, eller mandig nok til å utstyre seg med fullskjegg, Vel, vel så får nøye seg med å stå sammenklemt i bildets øverste fjerdedel.
Det ser festlig ut, og jeg forstår godt at danskene vil bruke det i sin reklame i Norge. Men, dette er et bilde som skjuler smertefulle tragedier.

Søren, het ikke Søren for søren. Han ble døpt - dagen etter sin fødsel - til Peder Severin. Hans ankomst til denne verden oser av tragedie. To ting berget ham. Hans egen eminente hånd, og andre menneskers kjærlighet. Allerede ni år gammel startet hans kunstutdannelse. Han var bare tretten år da han slapp inn på Københavns Kunstakademi. Han ble berømt allerede som ung mann, fikk mesener som hjalp ham opp og fram. Han kvitterte med å male pene, ja utsøkt geniale portretter, men helst av dem med fet lommebok, og av sin gudinne, den vakre, seksten år yngre Marie. Maria var 22 og Søren 38 da de giftet seg.

Hennes skjønnet var berømt, hennes lidenskap også. Hun ble dratt mot komponisten Hugo Alfvén, sviktet sin Søren og gifte seg med Hugo, som senere sviktet sin Maria - han elsket så mange kvinner - og giftet seg med en yngre.

Søren skjulte mørke skygger. Han ble sinnssyk, en arv fra sin kjødelige familie. Han hadde også syfilis. Ikke så merkelig. Han var omsvermet av kvinner som ville leve i lyset av hans genius.

Hip. Hip. Hurra, at den tid er forbi. Se på bilde én gang til.
De lystige menn er kun opptatt av hverandre. Se på Maria. Er det Søren eller Hugo som opptar henne? Hvorfor søkte hun de geniale menn, og ikke sitt eget strålende talent?
-
Nei, se! Der kom solen på besøk. Hei, sa’n, det burde feires med en fest i hagen. Men er her ingen hjemme. Får vente med et: Hip. Hip. Hurra! til en annen gang. Jeg tar en tur til Galleri Würth, ved Gjelleråsen i Nittedal.
Hjemme igjen: Hipp, hipp hurra for en ekte danske, billedhuggeren og maleren Robert Jacobsen, født i København i 1912, og som Galleri Würth nå så sjenerøst viser det norske publikum.