mandag, oktober 26, 2009

ET VENNSKAP SOM ALDRI BLE ETABLERT

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste Vårt Land, som i dag har en fin artikkel om John-Willy Rudolph, mannen bak oppbyggingen av Kopinor.
John-Willy var sønn av Willy Rudolph, en av pinsevennenes pioner misjonærer i Kina og senere Japan. Pinsemenigheten i Fetsund, hvor mine foreldre var medlemmer, underholt hans arbeid. Mine foreldre avsatte et fast beløp hver måned som de betalte inn til en misjonskasse. Dette holt de på med helt til familien Rudolph avsluttet sin misjonærvirksomhet.
Da familien, etter krigen, kom flyttende tilbake til Norge, fikk de bo en tid hos min eldste bror, Harry, som hjelp dem til en mer permanent bolig like i nærheten.
Jeg kan huske at jeg var grenseløst fascinert av denne familien som foruten moren og faren besto av to jenter og en gutt. Det lå en aura av eventyr rundt familien, og jeg lyttet spent til alle de skumle historiene det ble fortalte fra Kina i tiden før og under kommunistene tok dem til fange.
Familien Rudolph brakte inn i min hverdag en kristendom med store dimensjoner. Sammenlignet med min pinsemenighets enkle arbeidsfolk, hvis språk og tenkning var lokal, var disse menneskenes språk og tenkning av en helt annen dimensjon. De legitimerte pinsebevegelsen for meg – på sett og vis. Men av en eller annen grunn kom jeg aldri helt nær dem som mennesker.
Jeg kan huske at under mine teologiske utdannelse i Sverige var studentene spesielt opptatt av åndsdåpen og tungetalen. Vi fikk dårlig hjelp av våre lærere som var noviser som oss på dette området. Sterkt anfektet oppsøkte jeg en dag , under sommerferien, Willy Rudolph for å snakke med ham om disse spørmålene.
Han tok vennlig imot meg og ga meg god tid til å snakke ut. Svaret han ga meg vil jeg alltid huske: ”Jeg tror ikke du bør være så veldig opptatt verken av åndsdåp eller tungetale. Det er noe som er mye viktigere. Jeg har et eksempel: Vår misjonsstasjon i Japan var nærmeste nabo til Metodistkirkens misjonsstasjon. Forskjellen mellom disse to var påfallende. Vi var åndsdøpte og talte i tunger, men kranglet mye. Metodistene snakket aldri om slike ting, men vi la merke til at de var svært glad i hver andre. De utførte sitt arbeid i kjærlighet og kranglet aldri! Søk heller etter å bli sterk i kjærligheten, David.”
Mine spørsmål fikk et svar jeg kunne akseptere. Hva ganger visdomstale, profetisk tale, tungetale og personlig offer meg hvis jeg mangler kjærlighet?
Så var det John-Willy. Jeg tror han er 8-9 år yngre enn meg. Og det var nok alderen som var en av årsakene til at jeg ikke tok kontakt med ham og innledet et vennskapsforhold, enskjønt jeg likte ham godt og beundret ham for hans ordentlighet.
Verken han eller jeg hadde god råd. Skolegang og studier kostet penger, og studielån var helt uaktuelt for min del. Men, opplært som jeg var til å klare opp i mine ting selv, fikk jeg sommerjobb ved Fetsund Lenser. Det gikk greit, for jeg hadde flere sommere jobbet som sprettgutt i tømmerfløten, og for pengene jeg tjente da betalte jeg min konfirmasjonsdress og utgiftene til yrkesskolen.
Og nå, som tømmerfløter med full lønn, hadde jeg penger til å fullføre mine studier. Jeg var på elva i fem sesonger. De to siste årene hadde John-Willy fått jobb der også, men vi kom aldri nærmere hverandre enn til å si ”Hei!” Via familie og venner ble jeg informert om denne unggutten, og det jeg fikk høre var så positivt at jeg godt kunne tenkt meg en slik venn.
Den første og siste gangen jeg hilste ordentlig på ham og snakket med ham var under minnesamværet etter min fars begravelse. Jeg hadde forrettet begravelsen og ledet minnesamværet. Under hilsningstalene fikk John-Willy ordet. Han hadde behov for å uttrykke takknemlighet for hva far og hans likesinnede hadde betydd for hans samfunnsorientering. Han holt faktisk en slags bekjennelsestale til sosialismen. Det var en sterk tale fra en som studerte sosialantropologi. Det var særlig omsorgsfenomenet han understreket. Han hadde opplevd seg inkludert i miljøet av barske tømmerfløtere. Den samme erfaringen hadde jeg, men tok det som en selvfølge fordi jeg fra fødselen var en av dem.
Opp gjennom årene har jeg fulgt med John-Willy. Beundringen er ikke blitt mindre. Med sin sterke rettferdighetssans, sin solide fagutdanning og sitt betydelige intellekt har han etterlatt seg et livsverk det står respekt av langt ut over landets grenser. Det er ikke få titalls millioner, som takket være ham, har rent tilbake til forfattere, maler, musiker etc på grunn av loven om opphavsretten som han så enestående har forvaltet.
John-Willy forble ikke pinsevenn. Ikke jeg heller. Vi var nok begge overmette av den emosjonelle forkynnelsen. Han gikk over til baptistene og jeg til metodistene. Dåpen, som adgangsbevis til himmelen, har nok holt oss borte fra den lutherske tenkningen. Den Gud som ikke vil ta imot et lite barn uten dåpsvann på hode virker fremmed på oss.
Vi ble aldri venner vi to. Men både han og alle andre skal vite at jeg alltid har regnet ham blant mine beste venner.

onsdag, oktober 21, 2009

MED HØST I ATELIERET

OLUF HØST! Jeg husker ikke når jeg så ham førstegang. Jeg husker bare at hans bilder gjorde sterkt inntrykk på meg, og at jeg var forbauset over at jeg ikke hadde vært oppmerksom på ham før.
Jeg snakker om den danske maleren Oluf Høst, født 18. Mars 1884 på Bornholm. Han startet sin utdannelse i København i 1906, men den største kunstneriske innflytelse på sin utvikling fikk han av Cézanne. Begge var sterkt påvirket av naturen rundt seg. Det var likevel en stor forskjell. Cezannes natur var alltid den samme, men Høst´s nordiske natur hadde fire årstider som bl.a. skapte radikale lysforandringer.
Oluf Høst flyttet hjem til Bornholm i 1929, og bodde og arbeidet der ute i Østersjøen helt til han døde i 1966. Nå er hans Gudhjem bygd om til et levende kunstmuseum med åpne dører for alle kunstinteresserte.
Jeg har ikke vært der, men jeg har sett mange bilder fra stedet, og det ser ut som en skikkelig sørlansidyll.
Det var nærmiljøet som fascinerte denne særpregede kunstneren. Høst ble aldri ferdig meg å male utsikt fra Gudhjem, silderøkeriet og den lille husmannsplassen Bogenmark med den lave bygningen, med den åpne døren, hvor lyset fra solnedgangen alltid lyste igjennom. Var det sin ”perleport-lengsel” han malte – og om og om igjen?
Han var også sterkt fascinert av ildebranner og hadde avtale med brannkorpset om at de skulle ringe ham når det var brann i nærheten.
Egentlig er det galt å sammenligne seg med andre kunstnere. Oluf var Oluf, og jeg er meg. Han var stor. Jeg er en midt på treet maler. Men noen likhetspunkter har jeg observert. Jeg har alltid vært fascinert av husmannsplasser. Se boken ”Med penn og pensel” hvor jeg har forsøkt å formidle – etter erindringen – mine inntrykk fra fars barndomshjem, ”Kvebæk”.
Som barn opplevde jeg flere store branner. Sagbruket, der far jobbet, brant ned to ganger, og arbeiderboligen hvor vi bodd, brant også ned. Og før jeg fylte tolv år opplevde jeg at naboens låve brant ned til grunnen. Det våknet en helt i meg hver gang jeg opplevde husbranner. Jeg ble aldri en passiv tilskuer. Jeg måtte involvere meg i redningsarbeidet, og ofte med stor dristighet. Branner hadde ødelagt så mye i min barndom at de egget meg til kamp mot flammene.
Jeg malte en gang et bilde av en skogbrann, men det fikk jeg skyldfølelse for. Hvordan kunne jeg se skjønnhet i de demoniske og ødeleggende flammene? Men faktum er at jeg, som Oluf Høst, gjør nettopp det. Farger av flammer og røyk, blandet med naturens egne, og flammenes og røykens abstrakte klanger og former er uforutsigbare og spennende.
Jeg har ingen kunnskaper om Oluf Høst kjempet for å komme i gang med det kunstneriske arbeidet etter en utstilling. Jeg har en slik kamp. Nå er det snart gått et halvt år siden utstillingen i Aur Prestegård, men fortsatt skjer det intet skapende arbeid ved staffeliene. Kanskje må jeg gjøre som sist? Bare skvette farger vilkårlig på lerretet og se hva som skjer? Tanken gjør meg en smule engstelig. Kanskje må jeg på nytt titte inn i et ubehagelig speil som røper ”hemmeligheter” jeg ikke er motivert til å gjøre noe med, akkurat nå?
Tryggest er det nok å oppsøke et kjent og elsket motiv. Jeg har nemlig en bestilling på et bilde fra den gamle husmannsplassen på Øya, hvor far og han søsken vokste opp. Alle spor etter husene er borte for lenge siden. Husmannsplassen eksisterer bare som kraftige minnebilder i min egen erindring.
Bestilleren vil jeg skal male en scene fra fortiden hvor hans far kjemper med å få gampen, ”Bolsjevikeren”, til å lystre tømmene. Historien forteller at det klarte han ikke. Kampen endte med at Bolsjevikeren sparket seg løs fra kjerra, dro ungdommen etter seg i tømmene, gjennom myra, og rev nærmest klærne av ham. Halvnaken sto han på tunet og forbannet beistet, som da gikk fredelig og beitet like bak låven.
Jeg har tegnet mange skisser til dette bilde, men bestilleren er en taxidermist, det er en som preparerer og stopper ut dyr. Han er en av landets mest erfarne taxidermister som farter verden rund for å studere ville dyr i deres rette omgivelser. Jeg spurte ham: Hvor mange brunbjørner har du stoppet ut? Svaret var overveldende. Han sa: Noen hundre er det jo blitt.
Ørnulf er det passende navet på mannen. Hans far var min onkel Lorentz, tenåringen som Bolsjevikeren kledde naken. Jeg flyttet hjemmefra da Ørnulf kom til verden, og har av den grunn ikke klart å følge med hans spennende utvikling. Jeg nøler litt med å male en hest til ham. Få vet – som han – et dyrs anatomi og bevegelser. Jeg kan jo ikke male en gyngehest til ham heller - - - ? Vi får se. Kanskje er det vare å bestemme seg, og så gjøre det?