torsdag, april 30, 2009

VITAL BEVISSTHET (Mindfulness)

Jon Kabat-Zinn, professor i atferdsrelatert - og preventiv medisin, har skrevet en bok med tittelen ”Wherever You Go, There You Are”. Boken er oversatt til norsk og utgitt ved Arneberg Forlag AS og har tittelen ”Akkurat nå”. Dette finner jeg meget interessant, for jeg har siden sommere 1961 brukt begrepet ”Vital bevissthet” som en karakteristikk av min venn Gordon Johnsen. Det sentrale ordet i Kabat-Zinn´s bok er ”Mindfulness”. I min engelske ordbok er maindful oversatt med oppmerksom eller omhyggelig.
Jeg har flere ganger fortalt om Gordon Johnsens vitale bevissthet, som har forbløffet meg og inspirert meg, men som har vært vanskelig å gjøre til min.
På den tiden jeg traff Gordon Johnsen for første gang var uttrykket ”her og nå” et motebegrep. TV-mannen Haagen Ringnes brukte det som tittel på ett av sine populære programposter. Og Gordon selv var en flittig bruker av uttrykket. Han sa ofte: ”The only time is no, and the only place is here”.
Jeg ble aldri fortrolig med uttrykket, rett og slett fordi jeg hadde problemer med å forstå ”nå” som et statisk begrep. Og ”her” som noe annet enn et statisk begrep. Likevel var jeg fascinert av Gordons vitale bevissthet. Han var 100% tilstede i ethvert møte. Selv ville jeg – for eksempel - gjerne forberede meg til supervisjonsmøtene jeg hadde med ham en dag i uken, gjennom 13 år. Men han trengte ingen forberedelse. Han hadde alltid et forberedt sinn. Det vi skulle samtale om sto alltid tindrende klart for ham. Han tok gjerne notater, men jeg så aldri at han leitet de opp igjen under slike samtaler. Hans vitale nærvær var eksepsjonelt.
Jon Kabat-Zinn har tatt mål av seg til å lære oss bestemte meditative teknikker så vi etter hvert kan oppleve styrken i en absolutt tilstedeværelse her og nå. Metoden er en syntese av Østens og Vestens erfaringer og kunnskaper på disse områder.
Det tok lang tid før jeg selv kunne bruke ”vital tilstedeværelse” i mitt arbeid og familieliv. Her er en historie om en aha-opplevelse:
Da vår datter Anne Kristin var liten ville hun at jeg skulle være hos henne når hun la seg for å sove. Da hele ”legge-ritualet” var gjennomført (og det måtte ikke jukses på noen som helst måte) vill hun at jeg skulle ligge ytterst på sengen hennes helt til hun hadde sovnet (en særdeles ubekvem hvilestilling). Da jeg trodde hun hadde sovnet forsøkte jeg å snike meg ut av sengen, men nei: ”Pappa! Ikke gå!” Vel, så var det ned igjen, og om en stund ble det et nytt forsøk på å komme fri. Men nei, hun sanset ethvert fluktforsøk. Situasjonen ble uholdbar. Jeg ble tvunget til å tenke nøye igjennom hva som egentlig forgikk. Konklusjonen var klar: Hun legger seg med angst for at jeg skal forlate henne, og jeg tror i en videre forstand. Da alvoret i dette gikk opp for meg sa jeg til meg selv: Nå legger du deg med det i tankene at du skal være hos henne 100%, og om det så var helt til du våkner i morgen tidlig. Et par dager etterpå kom det fra jenta mi: ”Pappa. Du trenger ikke å ligge her lenger!”
En annen episode som har befestet min tro på vital bevissthet i enhver ”være-hos-situasjon”, det være seg barneoppdragelse, kommunikasjon i ekteskapet, og i terapeutiske situasjoner, er denne:
Jeg var kommet dødstrett hjem etter en slitsom dag og satt i gyngestolen for å hvile mitt sinn og min trøtte kropp. Plutselig står Ingar, 12 år, foran meg. Jeg hører han snakker til meg. Jeg registrerte faktisk at han sa: ”Far!” på mange forskjellige måter, i håp om å finne det uttrykket som kunne trenge gjennom min forsvarsbarriere og berøre min vitale nerve. Plutselig hører jeg han si: ”Å, far, nå er du skikkelig trøtt, altså!”. Jeg tror det var fordi jeg opplevde formuleringen som omsorg og ikke forventning, at jeg plutselig våknet. ”Nå syns jeg du skulle gå inn på soverommet og hvile deg litt!” Jeg kan huske jeg svare: ”Å takk, gutten min. Det er det beste råd jeg har fått på lenge ”. Så gikk jeg inn, la meg i sengen, omsluttet av en tolv år gammel guds omsorg for sin far. Hvor lenge jeg lå vet jeg ikke. Men da jeg sto opp følte jeg meg våken og uthvilt, ropte på gutten og kunne være vitalt tilstede under samtalen.
Det finnes et ord som hører hjemme i denne sammenhengen, et herlig fagord som er devaluert ved alminneliggjøring. Ordet er empati, og brukes som omsorg, ”synes-synd-på” og å gi støtte til. Men satt inn i en faglig sammenheng er ordet et av de viktigste vi har i alt arbeidet som angår menneskers sjelsliv. Jeg tror det var hos Murray Bowen jeg først støtte på ordets faglige innhold. Han snakket om å være vitalt tilstede i møte med pasienten for å bruke sine personlighetsressurser som verktøy, men med en streng faglig referanse. Jeg har en historie som belyser dette:
Gordon Johnsen ba meg være bisitter under en samtale med en pasient han var meget redd for. Han fryktet pasienten kunne angripe ham voldelig. Pasienten så skummel ut . Han var svart i sinnet og snakket aggressivt og truende. Men av en eller annen grunn klarte Gordon å få ham til å snakke om seg selv og sitt ulykkelige liv. Mens mannen snakket så jeg at Gordon gråt. Tåene rant ned over kinnene hans. Så sier han, med all verdens empati i stemmen: ”Å! Du må ha hatt det fryktelig fælt?” Replikken forvandlet pasientens uttrykk øyeblikkelig. Han brast i heftig gråt, og Gordon signaliserte at jeg nå kunne gå. Kall det hva du vil, men for meg var dette psykoterapi på sitt beste. Empatien avsløres her som en faglig holdning hvor endog terapeutens affekter ble tatt i bruk, og uten at terapeuten mistet den faglige styringen av prosessen,
---
Jeg forsøker å fravriste klokka enerett på tiden min. De gangene jeg selv opplever min vitale bevissthet betyr klokka ingen ting. Den lykkeligste tiden i mitt liv var årene jeg ikke hadde klokke. Det vitalt bevisste menneske vet alltid hvor mange klokka er.

tirsdag, april 28, 2009

DE HADDE LIGGET DER LENGE

De lå i jorda. De hadde ligget der lenge. Først flere år etter at den digre haugen med tilkjørt jord ble rakt ut og beplantet så stakk de hode opp. Til å begynne med var det bare noen få, men neste år mange flere. Til slutt var et stort område dekket av fargesterke fioler. Men så, et år, var de alle sporløst forsvunnet.
En gartner eller botaniker vet selvsagt hvorfor, men for en med begrenset viten om jordsmonn og blomsterfrø var det et aldri så lite, men kjærkommet mirakel.
Under lindehekken har Blåveisen hver vår funnet det opportunt å blomstre. Hvitveisen også, etter hvert. Men den som nå dominerer området er den knallblå lille liljeblomsten, Skilla. Også den er en nykomling i hagen vår. Den sprer seg fort, og ser ut til å ha komet for å bli. Nå venter vi spent på om det behager Pinseliljene å blande seg i blomsterprakten. Det er liljer av den gamle sorten, den med enkle hvite kronblad og en knallgul trompet. De er en hilsen fra fru Melsom, som bodde her før.
Rett utenfor det store ateliervinduet mot nordvest står en frodig gammel Rododendron. Den har stått på samme sted siden fruen og hennes mann, kommunelegen, plantet den for ca femti år siden. Om det er bare ett eller flere sammenplantede individer vet jeg faktisk ikke, for busken har vokst seg så vid at den nå dekker et område på femti kvadratmeter. Den er som regel full av blomster i tre uker i overgangen mai juni.
I år har min mentor, Anne Kristin, som forøvrig er min datter, kommet med en sterk oppfordring til meg om å male den i all sin prakt. Jeg ha tidligere malt prestegårdsrosa, som nå for lengst har veket for en terrasse. Prestegårdsrosa blomstret ikke de første årene vi bodde her. Jeg hadde hørt at roser var sosiale planter å kunne ”kjede” seg når de ble alene. Nærmest som et eksperiment plantet jeg en Mandarinrose i nærheten. Allerede neste sommer var Prestegårdsrosa full av blomster. Den strakk etter hvert sine grener ut mot Mandarinrosa og nærmest hindret den i å utvikle seg. Nå er de begge en saga blott.
Både blomster og mennesker fascinerer meg. Jeg har sett hvordan gamle ”tørre” sjeler plutselig har fått nytt liv og blomstret, til glede for seg selv og sine omgivelser. Det ligger noe i oss. Det ligger der å lissom venter på ”sin tid”. Men det er slett ikke sikkert at den kommer sånn helt av seg selv. Kanskje burde man gjøre noe konkret for å fremskynde blomstringen? La Mandarinrosen få tjene som en lignelse.
Selv satt jeg i vinter tre samfulle dager og bare stirret på det hvite lerretet, som sto på staffeliet, uten at noe skjedde. Så sa jeg halvhøyt til meg selv: ”Nå må du se å komme i gang! Kast noen malingskvetter bort på lerretet og se hva som skjer!” Og noe skjedde virkelig. Det ble startet en prosess som har fortsatt til denne dag. Jeg sier ikke at alt har gått som smurt, bare at det har skjedd noe hele tiden. Nå står et trettitalls bilder klare for sommerens separatutstilling.
Kryss av den 20.06. og kom til Aur Prestegård i Aurskog og se hva som her skjedd her inne i atelieret denne vinteren og våren. Jeg garanterer ikke at du får se maleriet av min Rododendron, blomstringen skjer så sent at jeg trolig ikke vil få tid til å male det ferdig.

fredag, april 24, 2009

MIN MENTOR ANNE OG ANDRE

Noe av det kjekkeste jeg vet er å høre det baker på atelierdøren. Å få besøk er sjelden forstyrrende. Jeg har raust med tid nå og avsetter gjerne en time eller to for venner og kjente. Hver torsdag banker Gudmund på døren. Han har stor interesse for tegning og maling og føler behov for å få litt undervisning og korrektur. Jeg vil ikke karakterisere ham som ”flink”. Han er noe mer enn det. Han har blikket. Derfor er det alltid spennende å se hans valg av motiv og angrepsmåte. Og – det kommer alltid fram noe livfullt og originalt i hans arbeider. Jeg skulle ønske jeg kunne gi ham både den menneskelige og faglige støtten han trenger for å velge rett. Han har opplagt kunstneriske evner.
Men her kommer flere. I går banket Frans på døren. Han og kona Jenny er opprinnelig fra Holland, men har funnet seg godt til rette i Norge. De flyttet nylig inn i en koselig enebolig i Aurskog, hvor de steller for fugler og blomster. De er dyktige på hvert sitt område. Jenny quilter og har datastyrte broderiprogrammer for sin avanserte symaskin . Frans, som er ingeniør av yrke er en ekstremt dyktig modellbygger. Båter, fly, biler og tog – alt trylles fram elegant og lekkert. Et stort kjellerlokale er nå fylt opp av en modell-jernbane som kan ta pusten fra noen hver.
Tidligere denne uken kom Lasse på besøk. Han har MS, men lar ikke sykdommen være et hinder. Han tar seg fram, nær sagt over alt. For et par år siden "fløy" han med sin rullestol til India. Men han har også dratt til Kanariøyene på dykkerkurs. Lasse er dataingeniør og en dyktig innovatør, men er uføretrygdet for sin MS. Han lengter ut i arbeidslivet, og ser ikke bort fra at han en dag kanskje er tilbake. Han er på ingen måte naiv, men han nekter plent å overgi seg til sykdommens destruktive prosesser. Lasse er en lyttende og meget ressursrik person. Ut over dette å jobbe med dataprogrammer og elektrodatatekniske nyvinninger, har han skaffet seg utstyr og kunnskap så han kan forme vakre glassgjenstander. Han bruker den eldgamle teknikken som kalles ”fusing”. Til 75-årsdagen fikk jeg en av hans produkter, en meget vakker blå vase.
Sist vi ar sammen fortalte han om en bok som hadde gjort sterkt inntrykk på ham. Da jeg så hvor beveget han var da han snakket om den ba jeg om å få låne den. Og i går tok han turen ned til atelieret med den. Ikke alle handicapte er like handicapte.
Den flittigste ”stikk-innom-personen” er likevel Harald, Vi studerte teologi sammen, og har fulgt hverandre i sorger og gleder gjennom mer enn femti år. Jeg er en overvektig, astmapreget og lite sporty person. Harald må sies å være det stikk motsatt. Vel, han er tynn som en strek, men sikkert ikke undervektig. Etter kroppstype kunne han gjerne vært jockey. Dessuten har han helt dilla på hest. Under studietiden red han regelmessig, ja så ofte at det luktet hest av ham. Under tiden som prest i Lillestrøm fant han alltid tid til en tur til ridesenteret. Nå, som pensjonist, kjører han ut til en bonde i Høland for å stelle og kjøre hest. Harald hadde helt sikkert vært en av John Wesleys mest stabile, utholdende og betrodde rytterpredikanter. Som pensjonist er han fortsatt i full bevegelse. Han kan av og til føle det blir for mye farting, men hans pastorhjerte er ikke utstyrt med evnen til å si: ”Nei, dessverre, det kan jeg ikke!” Og ber jeg ham av kjærlighet stige ned fra hesteryggen, svarer han det samme. Min bønn er: ”Å Gud, la ingen hest kaste ham av! Han er JO godt over sytti!"
Men også andre gleder meg med et atelierbesøk. Men min mentor kommer sjelden innom. Hun bor i Hafrsfjord, er mor til fire og jobber som familieterapeut. Jeg har oppnevnt henne til min personlige mentor. Først fordi hun har et godt øye for billedkunst. Hun opplever intuitivt hva som er godt og hva som er dårlig. Dernest fordi hun helt uten sjenanse og reservasjon kan si meg rett ut hva hun mener. Mentorfunksjonen skjer på den måten at jeg sender som MMS det første utkastet til en nytt bilde. Straks etter får jeg hennes kommentarer, som jeg følger opp. Så sendes en ny MMS og straks kommer nye innspille fra min kjære mentor. Jeg vil ikke påstå at hun vokser på dette, men jeg gjør det. Dessuten opplever jeg det så betryggede at både hun og hennes to brødre er mine beste rådgivere.
Nei nå må jeg komme i gang med malingen. Jeg har et nytt sennende bilde på staffeliet. Min mentor har sagt at jeg med fordel kan erstatte blåfargen med en varmere farge. Vel, så får jeg prøve og se hva som skjer.
God helg til dere alle.

tirsdag, april 21, 2009

ET FEMTI - OG ET FØRTIÅRSJUBILEUM

Det er faktisk femti år siden at jeg pakket de digre koffertene og reiste hjem til Norge, til Reidun – kona mi – og Rune – sønnen vår, etter fire studieår i Göteborg. Nå skulle det virkelige livet starte. Med base i en harmonisk liten kjernefamilie skulle tid og krefter brukes klokt til menighetsarbeide.
Metodistkirkens Teologiske Skole, Överås, var et hus helt utenom det vanlige. Det lå i en stor park med svære eksostiske trær, fraktet til Göteborg fra fjerne land og kontinenter. Herskapshuset ble kalt Det Dixsonska Palatset, etter en brite som hadde slått seg ned i Göteborg og drev stort i internasjonal trelasthandel. Överås var hans jaktslott, som lå like ut på landet da det ble bygd. Vi, studentene, bodde i herskapelige omgivelser. Undervisningen foregikk i gamle biljardrom og biblioteker, eller i bladgullglitrende speilsalonger. Den store marmorhallen med den frittstående støpejernstrappen var en sentral møteplass i hverdagen, og en gedigen konsertsal under kulturarrangementene. Hele huset oste kulturhistorie.
Man kunne lett fått stormannsnykker av å bo slik, men økonomien tillot aldri ekstravaganse. Men når sant skal sies tror jeg det var årene på Överås som åpnet sansene mine for British Countrylife.
Det skulle gå mange år før jeg kom i nærheten av noe som kunne minne om et liv i slike landlige omgivelser. Men årene på ”Modum” hadde noe av denne sjarmen i seg, både i byggningsmasse og i det store parkanlegget.
Det var våren 1956 at overlege Gordon Johnsen foreleste ved skolen. Under en samtale inviterte han meg til å hospitere ved Det Kristne Nervesanatoriet som snart skulle åpnes. Og han fornyet sitt løfte et par år etter vi flyttet til Jevnaker. Det skjedde sommeren 1961. Metodistkirken hadde sitt store Verdensmøte i Oslo den sommeren. Jeg valgt ”Modum”. Den sommeren glemmer jeg aldri. Her møtte jeg en virkelighetsutfordring som har preget resten av mitt liv.
Det er i august 50 år siden vi flyttet til Jevnaker. Vi ble der i tre år og flyttet så til i Levanger, hvor vi også ble i tre år. Så flyttet vi til Kristiansand hvor jeg møtte de menneskelige - og mellommenneskelige problemer som en kraftig og spennende utfordring.
Under alle disse årene beholdt jeg kontakten med Gordon Johnsen, som på nytt inviterte meg til ”Modum”. Etter mye om og men ble jeg løst fra ansettelsen i Kristiansand, og knyttet til arbeidet ved ”Modum” ved å bli biskoppelig ansatt som sykehusprest, et arbeid som også inkluderte arbeidet med ektepar og familier i den nye sykehusavdelingen som ble kalt Familieterapiavdelingen.
Jeg følte det som jeg var komet til rett sted på rett tid. Nå startet en eventyrlig tid hvor jeg sto helt sentralt i oppbyggingen av en splitter ny fagavdeling, og et helt nytt helsefag. Da vi ansatte Per Frick Høydal i 100% stilling som sykehusprest kunne jeg vie meg helt til de nye oppgavene.
1969 skjedde det så mye i min verden at jeg kan føre det meste tilbake til dette året. Jeg ble den første i landet som fikk tittelen ”familieterapeut”. Jeg ble den første ansatte i familieterapiavdelingen i full stilling. Jeg startet en teoridanningsprosess som strakk seg over flere år, og som resulterte i ”Skulpturtesten”, og som nå kalles Kvebæks Schulpture Technique (KST) og som har sin første verdenskonferanse i USA nå i juni måned. Nå ble filosofien om ”Det myndiggjorte menneske” utarbeidet, likeså tankene om indre personobjekter og ”Ditt rom i mitt hus”. På denne tiden startet også utviklingen av en ny behandlingsmetode for seksuelle dysfunksjoner.
Nå sitter jeg i mitt atelier og tenker tilbake på disse hendelsene. Med sorg må jeg erkjenne at kirken på Jevnaker er solgt, og menigheten nedlagt. Det samme er tilfelle med kirken og menigheten i Levanger. Og når det gjelder Kristiansand er heller ikke her optimismen stor. Men på ”Modum” skjer fortsatt store ting.
Det har versert et rykte om at jeg ble tvunget til å slutte på ”Modum” sommeren 1981. Dette er ikke sant. Reidun og jeg sa opp våre gode stillinger ved institusjonen fordi Metodistkirken kalte oss til å bruke vår kompetanse til å etablere et samlivssenter. Vi solgte da vår nybygde villa i Vikerund og flyttet inn i en loslitt leilighet i Ullevålsveien. Mens jeg ledet prosjektarbeidet skulle jeg ha tilsyn med Metodistkirken på Grünerløkka. Dette skulle bli det store katastrofeåret for oss. Motstanderne av samlivssenteret klarte å samle seg om et vedtak i Årskonferansen som gikk ut på å skrinlegge planene.
Nå sto vi uten hjem, uten inntekt og uten et meningsfylt arbeid. Redningen kom fra psykiateren og vennen Ragnar Joakimsen som kalte oss til arbeid ved Kirkens Famlierådgivningskontor på Ringerike, og ved Ringerike Sykehus.
Det ble tre tunge år. Diagnosen jeg kunne sette på meg selv var enkel og klar: Reaktiv depresjon, eller depressiv reaksjon. Alt sjelsliv var som tørket ut. Alle kreative kanaler blokkert. Alle visjoner var døde, og livet hadde mistet retning og mening. Under denne tiden bar Reidun den tyngste børa. Hun holt hjulene i gang og var selve meningen i livet mitt. Men kirken glimret med sitt fravær. Jeg opplevde meg utbrent og verdiløs.
Men så viser det seg altså at vi ikke var glemt av Gud. Et stykke ut på høsten 1985 sender han noen kjente norske næringslivsledere på besøk til oss. Deres ærend er enkelt: ”Vi vil utfordre deg til å bruke din kompetanse i grenseområdet mellom hjem og jobb, mellom familieliv og karriereliv. Vi skal hjelpe deg i etableringsfasen”.
Den 1. Januar 1986 ble Institutt For Samlivsutviking INSAM etablert. Dette ble fra starten av en stor suksess. Fram til jeg pensjonerte meg selv i år 2000 gjennomførte jeg flere enn 1000 oppdrag. Noen små, mange mellomstore og noen svært stor og betydningsfulle.
Sorgen ble vendt til glede. Jeg kan se tilbake på et langt liv med spennende og meningsfylte oppgaver. Livet ble helt annerledes, og langt mer fantastisk enn jeg som ung mann kunne drømme om.
Men det som virkelig er stort er det faktum at Reidun ga meg tre barn, som har gitt oss tre svigerbarn, elleve barnebarn og et svigerbarnebarn, og faktisk et ekte oldebarn. Noe å feire?

mandag, april 13, 2009

I OPPSTANDELSENS KRAFT

Jesus døde, ble lagt i graven. Hans liv på jorden var avsluttet.
Alt han hadde stått for i ord og handling, slik folket hadde opplevd det, var ved en brutal henrettelse avsluttet. Enda et godt menneske var blitt uskyldig tatt av dage . Meningsløst og bittert , drept av kyniske mennesker . Det er ikke til å tro!
Verst er kanskje at enkelte hysteriske mennesker påstår at han lever, at han har vristet seg løs fra dødens evige favntak, og lever i beste velgående. Det er ikke til å tro!
Nei, det er ikke til å tro, og likevel er det nettopp det jeg gjør:
”---korsfestet, død og begravd! Sto opp fra de døde tredje dag!” Denne setningen er det sentrale budskapet i den andre trosartikkelen i vårt apostoliske credo som jeg bekjenner meg til.
Tidlig i livet forsto jeg at forstanden er individuell, og begrenset. Det falt meg ikke inn å stille opp med mine intellektuelle evner hver gang jeg sto overfor det guddommelige mysterium. Jeg har fått målt en relativ høy IQ, men den har aldri hjulpet meg til å trenge inn i, avsløre og analysere dette mysteriet. Ikke har jeg opplevd at andre mennesker har evnet å gjøre det heller.
Det føles litt flaut å høre helt alminnelige dødelige refererer til sin fornuft når de fornekter de guddommelige mysterier, og latterliggjør at Jesu død til soning for menneskenes synd, og hans oppstandelse som håpet om evig liv . Å si at man ikke tror er mye mer redelig.
For meg er oppstandelsen ”the crusial point”. Uten den har intet annet betydning. Oppstandelsen er Guds vidunderlige segl på mitt frihetsdokument. Frigjort fra alt dødelig.
Enkelte mennesker tror på et liv etter døden fordi det finnes så mange empiriske bevis å støtte seg til . Selv mennesker som ikke tror på Jesu forsoningsdød tror likevel på et liv etter døden. Men for den som tror har forvandlingen allerede skjedd. Man er, ved troen, gått over fra døden til livet lenge før man lukker øynene i døden. Troende lever allerede det nye livet – oppstandelseslivet. Og det er spennende å tenke at alt av evig verdi, som vi får være med på, i vår enkle hverdag, som en tanke tenkt, et handling gjort av kjærlighet har det evige livets krefter i seg allerede her og nå.
Det finnes altså en oppstandelse i mitt hverdagsliv, for oppstandelsen er ikke en punktuell handling, men en Guds kraft som virker nå, men også bakover og framover i tid. En synd gjort i går møter oppstandelsens kraft i dag. Det kalles tilgivelsen. Han ikke bare døde for sone vår synd. Han oppsto også av samme grunn.
Oppstandelsens krefter ble gitt til Hans etterfølgere straks etter han for hjem til sin Far i himmelen. Og dette er ett av mysteriene jeg ikke fatter med min forstand, men som jeg griper begjærlig med min tro. ”Jeg kommer til dere og skal være hos dere bestandig!” Den Hellige Ånd gjør dette mulig. Den taler direkte til min ånd om en her og nå tilhørighet.
”Tett ved sida mi går Jesus. Alltid vil Han være der! Dette er ikke bare en romantisk setning i ei åndelig vise, men en erfaringsbasert sannhet. I Sverige åpnet man gudstjenesten ved at presten sa: ”Herren er i sitt hellige tempel!” Vi har opplevd at det er sant, og at Han også er tilstede utenfor sitt hellige tempelbygg. Oppstandelsens Herre har tatt bolig i min personlighets tempel og fyller huset med sin Ånd til inspirasjon og glede.
Fra Påskemorgen og gjennom hele kirkeåret skal vi leve under oppstandelsens velsignelse. Oppstandelsen feires hver søndag som en påminnelse om at vi lever oppstandelsslivet hver dag. Han lever, og jeg skal få leve, takket være Frelserens oppstandelsen fra de døde.

torsdag, april 09, 2009

KORSVANDRING


Jeg har vær
t innom hjemmesiden til Hellig Ånds Kirken i Århus og sett femten bilder fra de forskjellige stasjonene under Jesu korsvandring.
Det gikk ikke lang tid etter Jesu død før folk begynte å følge ruten, den Jesus gikk med sitt tunge kors, og som endte oppe på Golgata, skammes hodeskallested. Etter hvert stanset man på de stedene der det hadde skjedd noe spesielt under Jesu korsvandring. Disse ble kalt stasjoner. Her skulle man lese et avsnitt fra lidelseshistorien, be en bønn og meditere over Jesu lidelse og død.
Veien blir kalt Via Doloroso, smertens vei. I våre dager har pilegrimsvandringer og korsvandringer fått en renessanse. Folks tro er ikke utelukkende knyttet til ordet, lest, talt over og sunget. Kroppsorienterte som vi er blitt med årene krever vi at troen også får anledning til å eksponere seg fysisk, og med bevegelse.
En moderne kristen er blitt fortrolig med å gjøre korsets tegn. Selv idrettsfolk blyges ikke ved å gjøre korstegnet foran sine øvelser. Det tennes lys under andaktsstunden, og bønnelys settes frimodig i globen, som nå mer finnes i alle kirker. Det bæres prosesjonskors ved gudstjenestens inngang og utgang. Og biskopene er ikke alene om å bære kors i lenke rundt halsen. Vanlig prester og fromme kristne gjør også det. Selv popartister bærer korset synlig.
Johannes, evangelisten, skriver i prologen til sitt evangelium at ordet ble kjød og tok bolig i blant oss. Det er derfor litt påfallende at kirken har ville gjøre ordet åndelig igjen, til bruk for hode og hjerte. Nå er mange gått trett av å være en passiv kirkebenksliter og bare lytte til alle ordene om Ordet.
I år skal det arrangeres en ekumenisk korsvandring som starter ved S. Magnus katolske kirke her i byen, og avsluttes med gudstjeneste i Lillestrøm kirke. Et kors skal bæres hele strekningen. Pasjonssalmer og sanger skal synges. Det skal gjøres stopp ved forskjellige stasjoner hvor det skal leses, bes og synges.
Det er ikke ment å være et demonstrasjonstog, men et vitnesbyrd. Ikke først og fremst for publikum, eller tilskuerne, men for hver enkelt vandrer. ”Jeg bekjenner meg til ham som gikk hele smertens vei for meg. Han som bar alle mine synder på sin rygg, symbolisert som et kors. Og som døde for å sone min synd og forsone meg med Gud!”
Korsvandringen, slik den nå forekommer på mange steder over hele landet på Langfredag er vårt synliggjorte credo, vår fysiske bekjennelse. Han gikk av kjærlighet. Jeg går av takknemlighet.
Å du smertens mann! Ha takk for ditt evige offer.

LEONARDO DA VINCI

Hans far var fortvilet. Hva skulle det bli av gutten? Han passet ikke inn i A4 formater, og kunne ikke gjøre seg nytte av alminnelig skolegang. I sin fortvilelse kontaktet faren en maler og ba om lærlingplass for sønnen. Det var det smarteste han kunne ha gjort. Leonardo ble akseptert som lærling og fikk rik anledning til å sette seg inn i malerhåndtverket faglige mangfold.
Det er ganske merkelig å tenke på at denne gutten som nærmest ble oppfattet som evneveik, skulle vise seg å bli det mest fantastiske renesansemenneske, geniet som lærte seg selv alt. Alt, er kanskje en overdrivelse. Han lærte visst aldri seg selv å lese nevneverdig godt. Mye tyder på at han led av en malign dysleksi.
Jeg skal ikke påstå at jeg har forstått dysleksiens årsakssammenhenger, bortsett fra dette at dyslektikere fungerer etter en annen lovmessighet og annerledeshet enn folk flest.
Jeg var selv godt voksen før jeg forsto at alle mine ortografiske feil ikke skyltes at jeg var dum, eller for lat til å trene på rettskriving. Det viste seg at jeg kunne skrive speilvendt uten først å lære det ved øvelse. Ikke bare det. Jeg kunne skrive opp ned, bak fram speilvendt i tillegg til normal skrift.
Bokstaven ”b” er en bak fram ”d”, og en opp ned ”p”, men også en opp ned og speilvendt ”q”. En bokstavs form kan man ved å snu og vende på gjøre om til tre andre bokstaver med helt forskjellige lydbilder. Jeg kunne derfor skrive ordet ”opp” på fire forskjellige måter, som ”obb” , ”odd” og som ”oqq” . Når jeg skrev opp på fire forskjellige måter så fikk jeg selvsagt feil på tre av dem.
Leonardo var trolig dyslektiker. Han lærte seg å skrive, men skrev speilvendt. Nå kan man saktens lure på hvorfor han ikke skrev rettvendt. At han kunne det er jeg overhode ikke i tvil om. Jeg tror han skrev speilvendt for å skjule sitt handycap.
Et annet særtrekk var at han kunne stave ett og samme ord på to forskjellige måter – endog i samme setning.
Dyslektikere er mestere i å skjule sine handycaps. ”Unnskyld. Hva står det på det gateskiltet der? Du forstår jeg har glemt brillene mine hjemme.”
Jeg har fulgt med på et engelsk TV-program om dysleksi. En lærer hadde tatt mål av seg til å lære ordblinde voksne mennesker å lese og skrive.
Hans konklusjon var denne: Det er ikke dyslektikeren det er noe galt med, men læremetoden. Det er pedagogikken som svikter. Ikke den ordblinde.
Leonardo beviste at han hadde evner som overgikk ethvert annet menneske. Hans notater og tegninger fra en mengde obduksjoner er fortsatt til nytte for moderne medisinsk forskning. Hans mekaniske konstruksjoner imponerer oss alle, den dag i dag. Men det er som maler, som billedkunstner, jeg lar meg lettes fascinere.
Jeg har aldri sett originalmaleriet av Mona Lisa. Under vår førti års bryllupsreise til Milano avsatte Reidun og jeg god tid for å se Leonardo da Vinci´s ”Nattverden”. Dette fantastiske mesterverket var blitt møysommelig restaurert og var nå tilgjengelig for publikum. Men da vi nærmet oss kirken støtte vi på en kø som var så lang og beveget seg så sakte, at det ville ta flere timer før vi kunne se bilde og glede oss over kunstnerens geniale skaperkraft. Vi ga opp, og må nok alltid nøye oss med å betrakte ”nattverden” på fotografier, eller som reproduksjoner.
Nå, på skjærtorsdag, vil dette bilde komme fram på min sjels netthinne. Geleidet av Skriftens fortellinger om dette siste måltidet kan jeg levende forestille meg at jeg er en av dem som er benket rundt bordet der Mesteren deler brød og vin med sine venner.
Da Vinci må ha brukt lang tid på å male dette store bilde. Og ganske mange personer må ha stått modell for de mange forskjellige karakterene. Hva har maleren følt og tenkt under arbeidets gang? En portrettmaler forsøker å trenge inn i personenes karakter og ikke bare i de ytre særtrekk ved anatomien.
Hva har han opplevd da han malte Jesus? Da han forsøkte å trenge bakenfor fasaden, fikk han da oppleve noe spesielt? Jeg har selv malt noen Jesus-portretter, og alltid er det oppstått en dialog. Noen ganger, for eksempel da jeg kjempet med å male øynene hans, kom jeg i affekt fordi jeg klarte aldri å få åpnet Jesu øyne så han så på meg.
”Hvorfor ser du ikke på meg?” ropte jeg til ham. Dypt innenfra kom svaret: ”Jeg ser deg best med lukkede øyne!” Så er det ikke øyeblikkets bilde Jesus forholder seg til, men summen av alle de gangene jeg er blitt sett av ham . Og heldigvis for meg.
Det er lenge siden jeg hadde et bilde av Jesu ansikt på staffeliet. Har imidlertid laget en røff skisse av ham og disiplene i båten da sjøen gikk høy og angsten for å forlise var lammende. Kanskje maler jeg dette bilde. Båten og vannet, vinden og bølgene er elementer som stadig dukker fram i meg. Og Jesus! Han, elementenes suverene overmann. Han, hvis ord var så bydende at elementene bøyde unna for dem.
Jesus, Skjærtorsdagens kjærlige vert. Langfredagens modige forsoner og Påskemorgens suverene seierherre. Det er denne mannen Leonardo malte inn i sitt verdenskjente mesterverk, som henger i en kirke i Milano. Denne mannen kommer jeg aldri utenom. Han har sett meg. Han ser meg. Og han vil alltid se meg.
Ingen trenger frykte som ser Jesus og er sett av ham.
Fortsatt god påske!

tirsdag, april 07, 2009

NÅR FORSTO HAN DET - EGENTLIG?

Når forsto han det egentlig?
De store hendelser i Betlehem skjedde da han var bitte liten. Hva har hans mor og far fortalt ham om englene og vismennene, Herodes og flukten til Egypt? Sikkert en hel del.
Vi aner en gryende identitet da han tolv år gammel er i tempelet og snakker med de skriftlærde. Det er jo svært modent av en guttunge og kalle tempelet ”min Fars hus”.
Går vi utelukkende ut fra bibelsk materiale rommer det ingen informasjoner om Jesus fra tolvårsalderen til han er om lag tretti. Vi aner bare at han har jobbet hjemme hos sin far i Nasaret som tømmermann. Skriften kaller ham både tømmermann, og tømmermannens sønn. Men hva tenkte han om seg selv de årene han jobbet som håndverker?
Vi forstår at han har tilegnet seg kunsten å skrive, lese og regne, og i tillegg en solid mengde kunnskaper om sitt folks historie.
Det aner meg at Jesus må ha brukt mye tid i synagogen til å lese i de store bokrullene, for han var flink til å sitere fra dem. Jeg tror også at Josef, og helt sikkert Maria var flinke til å opplyse sine barn med sine muntlige fortellinger fra de hellige bøker.
Men når forsto han egentlig hvem han var? Skjedde det gradvis fram til den dagen da han ryddet bort sine verktøy i snekkerverkstedet og bega seg ut på landeveiene?
Hadde han ekstraordinære opplevelser? Fikk han besøk av engler? Talte Gud til ham direkte, for eksempel gjennom drømmer, skriften og ved åndelige innskytelser?
Jesus har ikke nevnt noe om dette. Da han står fram synes det hele å være avklart. Han har en naturlig autoritet som de har som vet hvem de er og hva de skal.
Brukte han lang tid på å forberede den fantastiske talen han holt på berghellingen ned mot Genesaretsjøen, eller ble ordene gitt ham etterhvert som han hadde bruk for dem?
Hva tenkte han da han gjorde det første under? Ble han overrasket? Følte han det som om han hadde prestert noe? Tenk på vannet som ble forvandlet til vin, og på de fem tusen som spiste seg mette på to småfisker og fem små brød- - -.
Hvilke tanker hadde han om seg selv da han var sammen med disiplene? På en måte var han som en av dem. På en annen måte var han annerledes. Han var den som talte. De lyttet. Han var læreren. De var elevene. Opplevde han sterkere og sterkere at han var en annerledes, en utvalgt?
Hvorfor spurte han disiplene om hva folket i sin alminnelighet mente om ham? Og hvorfor var han nysgjerrig på hva disiplene selv hadde for tanker om hvem han var? Han var jo vokst opp midt blant dem, som en av minst fem søsken. Og ingen ting tyder på at han hadde skilt seg spesielt ut i søskenflokken og i nærmiljøet.
Han var opptatt av sin identitet og sitt spesielle kall. Men når forsto han at han var Messias, den redningsmannen som hans folk hadde ventet på gjennom hele sin lange historie?
Var det oppe på Tabors fjell han fikk klarhet over sitt Messias kall? Der møtte han to av den gamle tids sterkeste Messias profeter, Moses og Elias, og førte en samtale med dem.
Årene gikk, og han hadde vandret rundt i landet med sine disipler, og fortalte helt alminnelige mennesker at deres Gud, Jahve, elsket dem, og hadde en frelsesplan for dem.
Han ble ikke helt forstått, for da som nå var den materielle virkelighet den de best kunne forholde seg til. Da han sa: ”Mitt rike er ikke av denne verden!” var det en gåtefull talemåte. Han talte ofte i gåter, eller lignelser som man kaller det. Da, som nå, ønsket folk en politiker som forsto dem og arbeidet for å kjempe deres kamp. De satte sin lit til ham, som folkene nå setter sin lit til USA´s nyvalgte president, Barack Obama.
Men så, etter tre år på vandring, drar han med sitt følge opp til Jerusalem. Hva er det han opplever som gjør at han føler dragning mot ”den hellige by” på denne tiden? Ser han hva som kommer til å skje, og ser han det i klarsyn? Eller er han drevet fremover av noe som er uforståelig for tanke, en følelse, noe han ikke kan motstå?
Da de ankommer Betania, byen hvor hans nære venner, søstrene Marta og Maia og broren Lasarus, bor må han ha følt at nå får det briste eller bære. Og full av kunnskaper om de gammeltestament-lige profetier ser han nå klart for seg at den store byen skal erobres som den første av alle byer i verden. Men ikke med pomp og prakt, og ikke med krigere og militær strategi. Det er ikke kongekronen, eller regjeringssete han har tatt sikte på.
Han vil vise seg for det alminnelige menneske, for mannen i gata, og avsløre at hans makt ikke er en krigsmakt, og hans mål ikke er et statskupp.
Han må ha vært godt kjent i traktene for han ber disiplene om å gå til et bestemt sted og hente ham et eselføll ved å si til eieren: ”Herren har bruk for det!” Vel. Så må vi anta at denne eseleieren visste hvem ”Herren” var.
Nå utspiller det seg en selsom scene, et nærmes patetisk opptrinn. Oppe på den utemmede eselfolens unge rygg sitter mannen fra Nasaret, han de kjenner som den vandrende rabiner.
Hele situasjonen er som en karikatur av en statsmanns inntog i hovedstaden. Det er bare det at all stas og fjas, som bannere, vimpler og hornmusikk og krigere i uniformer, er erstattet av folk som skriker og vaier med avskårne palmegrener, og som i stedet for ”den røde løper” brer ut sine klær på veien foran eselfolen som bærer Jesus på sin unge rygg .
”Redd oss nå!” roper de. Du Davids sønn: ”Redd oss nå!”
Jeg undrer på hva Jesus tenker der han sitter, når han hører dette ropet om hjelp. Gir det han mot til å ri helt inn til tempelplassen? Han må være inderlig klar over at den hjelp de ber om er han ikke i stand til å gi dem.
At hans strategi står helt kart prentet i hans tanker, tror jeg ikke. Han styres nok dunkelt av et kall, av en anelse. Vi forstår jo senere at han gjennomgår en kamp om valg av strategi. Det kalles å bli fristet av djevelen. Brød av stein? Båret på englevinger? Makt over jordens alle riker? Mulighetene var mange for denne unge mannen, men han lot seg ikke distrahere. Han ville gå hele veien.
Hva tenkte han under påskemåltidet? Var han så helt identifisert med jordas treller at han sammenlignet vintreets frukt med sitt eget blod, og det usyrede hvetebrødet med sitt eget kjøtt? Hva uttrykte han for inderlig ønske da han ba disiplene om å spise og drikke hans legeme og blod, og holde på med det helt til han kom tilbake til dem?
Jeg tror han ville nærhet! En nærhet som kan uttrykkes med å være ett med ham og han med dem.
Men etter måltidet, etter påskefesten, kommer anfektelsen. Han trenger hjelp til å be, og ber disiplene om å stå sammen med ham i kampen. Men de sover. Det er jo midt på natten. Han kjemper alene! Og hva ber han om? At det som venter ham ved veiens ende, allikevel ikke må skje. Far! Ta denne kalken fra meg!
Han føler på den menneskelige angsten for smerte og fornedrelse. Han var jo som en av dem som ligger inne i parken og sover.
En scene som nå utspiller seg der inne mellom parkens gamle trær har svidd seg fast i meg. Der kommer han den skuffede, han som sviktet og gjør som han hadde forklart dem som skulle arrestere ham: Han går like fram til Jesus og kysser ham. Judaskysset.
Hva tenkte han den rene, som hadde talt om kjærligheten som Guds store idé, da fukten av forederiets kyss ble etterlatt på hans solbrente kinn? Brant det i huden hans? Tørket han det bort?
Kysset ble preludiet. Nå ble smertens alvor innledet. Nå vet han nok at begeret må tømmes. Nå blir han alene, helt alene det siste stykke av den tornefulle veien. Først skal han stå ansikt til ansikt med rettsvesent og dømmes til døden uten at det blir funnet skyld hos ham. Dommeren vet dette og vasker sine hender. Men en slik ugjerning kan ikke vaskes bort med såpe og vann.
Via Dolorosa er veien blitt kalt, den tunge veien der han bærer sitt kors opp til retterstedet. Det er vel ikke så meget den fysiske smerte som gjør at han segner under børa, men blikket fra alle dem som har følt at han har sviktet dem.
Hammerslagene kastes tilbake som et smertens ekko, og korset reises med den avkledde tømmermannen til spott og spe for alt folket. Dette offer bure ha fått være rent og uplettet. Men nei, de reiser to kors. ett på hver side av ham, hvor to kriminelle personer er naglet fast. Se! Tre røvere!
Våkent overhører han forbryternes krangel og argumenteringer. Hans frelsergjerning fullbyrdes da han hører den ene stakkarn si: ”Herre tenk på meg når du kommer i ditt rike!” og han selv svarer: ”Sannelig, i dag skal du være med meg til paradis!” Raust, hva? Han ba om en tanke, men arvet et paradis!
Og da han ropte dette fortvilte spørsmålet ut i natten. ”Min Far, hvorfor har du forlatt meg?” var han ikke i tvil om hvem han var og hva hans oppgave var.
Døden har ikke krefter sterke nok til å holde på en mann hvis hjerte er ren kjærlighet.
-
Alle min bloggvenner ønskes en velsignet påske med: ”Han døde, ja! Men han oppsto fra de døde den tredje dagen! Og han har lovet at alle vi som tror på ham skal leve, selv om vi dør!”

lørdag, april 04, 2009

OPPSTANDELSEN, VÅREN OG PÅSKEN

Helt fra jeg var et barn har jeg hatt et sterkt forhold både til våren og påsken.
Jeg var glad i å plukke blomster. Hestehoven var min første vår-favoritt. Jeg plukket dem så fort de stakk sitt solgule hode opp av leirsprekken. Stilkene var gjerne så korte at det var vanskelig å lage en ordentlig bukett av dem. Men mor fant alltid plass til dem i et eggeglass. Jeg tror hun elsket disse oppstandelsessymbolene like sterkt som jeg.
Visst plukket jeg både blåveis og hvitveis, men det var gullstjerna og Maria nøkkelbånd som var mine favoritter. En dag tok jeg toget over Glomma til et stoppested som het Guttersrud. Der var skråningen opp fra jernbanen full av disse skjønne blomstene. Jeg plukket dem i store mengder, satte dem sammen i passe buketter og dro til Lillestrøm torg for å selge dem. Jeg sto minst en time uten å få solgt en eneste bukett. Da kom en eldre dame bort til meg og sa hun ville kjøpe alle bukettene for halve prisen. Jeg hadde egentlig gitt opp håpet om et vellykket salg og slo til. Hun betalte kontant, tok den store pappesken og sa: Bli med meg. Jeg fulgte henne til fontenen. Der helte hunn alle bukettene oppi bassenget, dukket dem godt under og sa: Slik skal du gjøre. Blomstene blir akkurat så friske og fine som folk vil ha dem. Jeg fikk aldri bruk for lærdommen. Jeg har ikke solgt en eneste selvplukket blomst siden den dagen.
Påsken har jeg alltid forbunnet med våren. Særlig Påskemorgen var en stor og høytidelig naturbegivenhet. Far samlet en gruppe hornblåsere, lånte en lastebil med sjåfør, og dro før soloppgang ut i bygda for å spille påskesalmer. Ett av de mange stoppestedene var Aldershjemmet øverst i Pålsebakken, vår nærmeste nabo, og det var herfra jeg har mine tidligste påskeminner. Ute på brinken ved aldershjemmet lød alle de mest kjente påskesalmene, og den skjønneste av dem alle: "Påskemorgen slukker sorgen" Og når morgensolen løftet seg over åsryggen i øst var det som om himmelen ropte: Han er oppstanden! Halleluja!
Som ung menighetsprest ventet jeg med å skrive min påskepreken til solen forgyllet himmelen Påskemorgen. Jeg opplevde alltid en sterk kobling mellom solen og morgenrøden, og budskapet om Jesu oppstandelse. Ingen annen religiøs høytid kunne bevege mine følelser så sterkt som Første Påskedag.
Påsken vi nå går i møte blir min syttifemte. Jeg har ikke lenger det samme initiativet som trengs for å komme ut i naturen for å se solen stige og forgylle den nye dagen. Og det er alt blitt mange år siden Reidun og jeg ble invitert med våre naboer ut på tur grytidlig påskemorgen. Da vi var kommet godt opp i heia, og kunne se ut over Lista-landet og havet, tente vi bål og kokte egg. En annerledes tradisjon, men med det samme sterke symbolikk: "Han er oppstanden! Ja, sannelig Han er oppstanden!" Og livet, det evige, er vi alle en del av.
Solen rant og strødde sitt morgengull ut over Nordsjøens bølger fra Lista til Skagen og Newcastel.
-
Vi blir hjemme i påsken. Får besøk av barn, svigerbarn og barnebarn. Snøen smelter. Kanskje går vi en tur på flomvollen. Kanskje finner vi en oppstanden hestehov? God påske til alle som leser bloggen.