tirsdag, mars 20, 2007

ELISABET OG MARIA

To mødre og deres sønner.

Marias budskapsdag
Lukas 1, 39-45

Ingen vet med sikkerhet hvor gamle de var men Elisabet var - som Sara –
I eldste laget til å få barn. Og om Maria har vi fått vite at hun kanskje bare var en tenåring. Det vi vet er at de var gravide på samme tid, og at de begge fødte hver sin gutt, med seks måneders mellomrom.

Elisabet fødte først. De ville kalle ham Sakarja etter faren, men moren sa han skulle hete Johannes. Faren, som engelen hadde gjort stum fordi han tvilte på at han som gammel mann kunne bli far, ble spurt hva han mente gutten skulle hete. Han skrev på en tavle at guttens navn var Johannes, og der med basta.

Marias sønn fikk navnet Jesus, slik engelen hadde sagt.

Det er vel rimelig å tro at mødrene og guttene møttes både titt og ofte. Maria bodde som vi vet hos Elisabet i tre måneder. Og hva vet jeg, kanskje fikk hun til og med være med under fødselen?

De var i slekt med hverandre, disse to, og i mer enn én forstand. De var utvalgt av den hellige Gud til å tjene ham på hver sin måte. Det er vel rimelig å tenke at foreldrene til guttene gjorde hva de kunne for å hjelpe dem med forberedelsene. Om de begge gikk på ”Nassireer-universitetet” er det vel bare forskerne som har meninger om, og de er ikke enige i ett og alt. Mye tyder på at disse ungdommene var godt forberedt, og fulle av kunnskaper.

Navnet Johannes er latinsk. På hebraisk ville han vel het noe slikt som ”Gud er nådig”! Navnet Jesus betyr ”frelser”.

Disse to gutten gikk til hver sin store oppgave. Johannes skulle avslutte Israels gamle historie. Samtidig skulle han knytte den sammen med en gryende nye tid, som hans slektning Jesus skulle innføre. Johannes viste – med sitt navn og sin gjerning – til Guds nåde. Jesus viste ved sitt navn og sin gjerning at Guds nåde er for alle, og ikke bare for jøder.

Da Jesus som preludium til sin gjerning går ned til elven Jordan, (den som Israels folk måtte krysse for å komme inn i det lovede land), var det for å la seg døpe av sin slektning Johannes, og innvies til den store tjenesten.

Selvsagt kjente Johannes igjen Jesus, men han ser i Jesus noe mer enn en slektning. Han sier i det han peker på ham: ”Se, det er Guds Lam, som bærer verdens synd!” Ja, Johannes ser ”lammet”, som om en stund skal ofres for å rense menneskene fra deres synder.

To unge menn, som begge ble slått i hjel straks de hadde rundet 30 års milepel. Men de rakk heldigvis å fullføre sine oppdrag på jorden. Johannes ryddet, og Jesus klippet snoren og åpnet veien inn til Guds rike. Veien ble farbar! for alle som vil gå på den.

Dette ble det sunget mange lovsanger om det som skjedde da guttene var små. Og etterpå ar vi ikke holt opp med å synge Gloria.

Maria budskapsdag forteller oss også at nå er det bare ni måneder til vi skal feire Jesu fødsel, det levende lyset skal drive mørk ut av vårt kalde indre.
Johannes skal feires seks måneder før, nemlig 24. juni med flammende bål i midtsommernatten. Det er noe merkelig jordnært og menneskelig drag over disse to guttene, og de angår oss.