Grand Canaria, ikke bare en øy i havet.

Værvarslingen på TV viser et kart hvor det nesten alltid står: Las Palmas, 22 grader. Jeg har mange venner som årlig reiser til denne øya for å komme bort fra is, snø og kulde. De fikk lokket meg dit ned en vinter. Vi skulle bruke tre uker til riktig å kose oss i verdens herligeste feriested.
Men akk, for min del ble det en skuffelse. Ikke bare på grunn av hotellet, som også var hospits for en mengde kakerlakker. Det kribler over hele kroppen når jeg tenker på dem. Det var ei øy uten sjel. Det opprinnelige var veket tilbake for turismen, som startet for omlag sytti år siden, da en svenske fant øya ideell for turisme, og bygde sitt første hotell.
Jeg mislikte øya fra jeg steg ut av flyet. Alt var preget av en smakløs turisme. Hotellet vårt, lå ikke ved stranden. Det hadde en stor terrasse med mange hyggelige elementer, men også den ulempen at når familien over oss spylte sin terrasse rant vannet ned til oss gjennom et lite hull i taket. Snart fikk vi vite at spanjoler kjøpte opp leilighetene i hotellet til private feriesteder.
Hotellet hadde ingen spisesal så vi måtte ordne oss mat i det knøttlille kjøkkenet. Det var OK det, for vi spiste på terrassen. Middagene ble spist på små familierestauranter i gangavstand fra hotellet. Alle hadde det til felles at vi kunne se solnedgangen i Atlanterhavet, men den luksus ble ikke påført regningen. Noen av disse laget ordentlig god mat. Og disse kveldsmåltidene med venner var opplagt høydepunkter under disse tre ukene.
Uheldig vis for oss, og tusenvis av andre, hadde en skikkelig storm ødelagt strender og havbassenger, så det var vanskelig å finne et koselig strandområde for soling og bading. Men vi hadde noen gale venner som hadde fast leieavtale med en luksuskompleks ikke langt fra der vi bodde. En dag ble vi innbudt til å bruke deres fasiliteter, men det passet meg dårlig. Jeg hadde andre ting fore.
Så mens Reidun, og noen flere venner dro ut til dette luksushotellet for å bade og sole seg, pakket jeg en plastpose med vann, fotoapparat og andre småting og starte på en fottur opp den tørrlagte elva. Dette ble en opplevelse på sand, grus og småstein som var så rik at jeg skrev etter hvert et helt bokmanuskript etter denne turen, og brun ble jeg da også, for solen sto rett inn i denne elvedalen.
Under denne vandringen med bare føtter i et par store sandaler fikk jeg rik anledning til å tenke over viktige hendelser i livet mitt. Om det var varmen, eller om det var noe annet, vet jeg ikke, men jeg opplevde en synshverving. Psykiateren i meg ville kanskje kalle det en halisunering.
Jeg var kommet til tuftene etter en finka. Der satte jeg meg på en lang flat stein, og plutselig så jeg den slik den engang hadde vært, og en eldre mann kom opp til meg og slo seg ned på steinen ved siden av meg. Han hadde alle ytre kjennetegn fra min far. Plutselig våger jeg å spørre: Er det deg far? Mannen ved siden av meg svarer: Ja. Jeg spør videre: Men hvorfor er du her? Han svarer: Fordi du er her! Jeg føler glede nå og spør videre. Ja, men far er ikke du død? Han pirker med stokken sin i grusen og svarer: Døde og død, David. Jeg kan vel ikke dø helt for jeg har behov for å følge med deg. Jeg blir stille en stund, men spør ham så: Er det noe spesielt du lurer på?: Ja, svarer han, jeg spurte deg en gang om du ville love meg å bruke all din tid og kraft på maleriet. Har du gjort det? Ja, far, jeg mener da virkelig det. Jeg har debutert som maler og hatt flere utstillinger! - - Ja, og du har hatt suksess, det kjenner jeg til, men har du brukt all din kraft og tid? sa han. Jeg tenkte meg om lenge, og måtte erkjenne at det hadde jeg nok ikke. Jeg har vært opptatt av mange andre ting også, sa jeg, og opplevde at far ikke ble glad av svaret mitt. Hva mener du at jeg bør gjøre da? Spurte jeg. - Ikke noe annet enn å innfri ditt løfte til meg.
Jeg snudde meg for å se på ham, men han var der ikke lenger. Hele finkaen var også borte. Alt var som det var. Jeg reiste meg, så på klokka og begynte på hjemveien.
Jeg brukte nå min lille, hvite, iBook G4 flittig, helst om morgenen før Reidun våknet, og om ettermiddagen mens hun solte seg. Jeg forsto at det jeg skrev var godt, og var helt sikker på at min forlegger ville like det. Det viste seg at manus ble på hele 350 sider. Men jeg følte det på ingen måte ferdig, så jeg ba forleggeren å lese det og gi meg nødvendige ideer om hvordan jeg burde redigere det. I stedet sendte han det så rufsete det var, til en tidligere forlegger som anbefalte min forlegger om ikke gi det ut.
En ting er å få et ferdig utarbeidet og redigert manus refusert, det må alle tåle som skriver for publikum. Men dette manus, var ikke et manus, men et helt rått utkast som jeg ba forleggeren om hjelp til å gå videre med. Å få dette refusert forvirret meg, og skrivegleden sanset helt opp. Kanskje var det dette som måtte til for å pense hele min oppmerksomhet over på maleriet?
Det er gått mange år siden denne turen til Grand Canaria. Jeg fikk nok av den øya, men Reidun har besøkt den flere ganger siden. Jeg har forsøkt å male, men det føles som mine kunstneriske kilder har tørket helt ut. Det er ingen god opplevelse. Nå er det snart gått et halvt år siden jeg oppsøkte atelieret. Nå kommer våren med hele sin kraft og sitt lys, og jeg spør meg selv: Vil jeg nå kunne vie all min tid og hele min kraft til maleriet? Jeg føler noen følger med meg som forventer at jeg innfrir et løfte.

HANNA OG PETER

Gjevere enn oldemor og oldefar er tantene i Oslo. Hanna, vårt første oldebarn fylte fire år forleden og har kommet på besøk noen dager. Det har vært veldig hyggelig. Jeg sto i døråpningen og ventet. Den herlige jenta kom alene i oppgangen. Plutselig ser hun meg, og jeg ser at hun bremser opp et øyeblikk. Jeg tenker at hun kanskje vil snu og gå tilbake til bestemoren, men nei, Hanna fortsetter å gå mot den store, skremmende personen som fyller neste hele inngange. Hun trosser sin usikkerhet og tar sjansen på å møte oldefar helt alene. Jeg strekker ut hånda og bukker dypt og sier: ”Velkommen til oldemor og oldefars hus!”. Hun strekker fram sin venstre hånd, og den er god nok for meg. Nå tar det ikke lang tid før hun tar av seg ytterjakka, som jeg henger opp på barneknaggen, og ulljakka, og etter hvert støvlettene som hun stiller ryddig og pent opp ved siden av minne. Jeg spør om hun vil bli med meg rundt i huset, og det vi hun. Nå går vi hånd i hånd gjennom hallen, den store peisestuen og inn i spisestuen, hvor det er så høyt til taket, og så svinger vi inn i det store kjøkkenet. Jeg spør om hun kjenner seg igjen. Hun nikker og smiler og farer ut i hallen igjen for å smile til bestemor og oldemor. Hanna hadde funnet seg til rette. Alt var som før, bare så utrolig mye snø rett utenfor de store vinduene.
”Hvor gammel er Peter”, spør jeg. ”Han er null”, svarer Hanna. Han blir nemlig ikke ett år før bursdagen sin. Han selv var tre helt til dagen hun fylte fire. Beste å holde orden på slikt.
Men Peter er en aktiv kar som kommer seg rundt i huset uten problemer. Skuffer og skap inspiseres om og om igjen, og trappa opp til andre etasje kravler han opp så fort som svint. Ned kommer han også, uten hjelp. Han kan stå stødig midt på gulvet, men tørr ikke slippe seg løs riktig ennå. Det kjekkeste med Peter er at han er i godt humør hele dagen. Han smiler og ler og har det veldig kjekt. Hvordan det går den dagen Peter dukker opp i barnehagen er ikke så godt å forutsi, for Hanna er en meget sentral person i det miljøet. Det er vel lett å tenke seg at Hannas søskenkjærlighet vil garantere Peters trygghet.
Bestefar spiller golf, og mye tyder på at Peter går samme vei, i alle fall når det blir snakk om klær. Denne lua er allerede blitt for lite, men mor har kjøpt en ny. Om han ikke blir golfer så blir han nok fisker, for båten og sjøen ligger ikke langt unna. Om han vil ha med oldefar i båten oppstår straks problemene. Den enkleste måten å få meg om bord på er ved hjelp av lift. Men kommer jeg først om bord skal det ikke gå lenge før vi har fisk på kroken.

Ja, dette er altså Peter, kledd for en tur på golfbanen, eller for en fisketur.