tirsdag, juni 30, 2009

"Båt under foss" ideskisse oljepåleret 41 x 45,5



Dette er en idéskisse - et abstrakt bilde med en tittel som viser til konkrete objekter som foss og båt.
Her kanskje bedre enn andre steder ser man spenningen mellom det naturalistiske og det abstrakte bilde.
Dette er blitt et slags aningens bilde.

Fra utstillingen.


Nå har utstillingen "Den indre og ytre virkelighet" hengt oppe over to weekender, og besøket har vært svært godt alle fire dagene.
Aur Prestegård rommer mer enn et galler. Her er en stor låve som nærmest fungerer som et antikvariat. Her en dag kom Reidun hjem med et snertent, lite og romantisk middagsservice til seks personer. Her er gamle landbruksredskap, og spesialutrustede sykkelen til bygdas gamledoktor. Et gammel grishus rommer keramikernes vakre arbeider, og når det digre stabburet står ferdigrestaurert åpnes dørene for flere interessante severdigheter. Og selv om her er mye å se på så spiller "Kaffeen" under Linden" en stor rolle. Her benker folk seg rundt bordene og drikker sin kaffe med vafler til. Kjøkkenpersonalet produserer vafler på løpende bånd, og de er gode, virkelig gode. Selv om parkeringsplassene er mange kan det likvel være litt problematisk å finne en plass til bilen. Og selv om det er mange ting å se og følge med på, finner folk inn til bildene i sommervarmen. På samtalene å dømme vekker bildene både følelser og tanker som folk gjerne vil diskutere med undertegnede. Før vi åpnet utstillingen fotograferte min venn Frans Cuilenborg alle bildene. Disse naster jeg nå im dage opp i in nye blogg som heter: http//kvebækskunst.blogspot.com. Og det betyr at utstillingen nå etterhvet befinner seg på "nettet" som et "Nett-galleri".
De bildene jeg nå etterhvert maler vil presenteres på denne bloggen så snart de er ferdige og signerte. Både denne bloggen og kuns-bloggen er åpne for kommentarer. Ser nå fram til neste helg, som er den siste, før neste kunstner viser sine bilder, som i det alt vesentlige er akvareller.

fredag, juni 26, 2009

Besøk i det røde rommet.



Her kunne det til tider være litt trangt. I dette røde rommet har jeg hengt opp bilder av naturalistisk karakter. Det er opplagt at denne avdelingen ble vist størst interesse. Herfra er det dessuten blitt solgt fire bilder.

Fra åpningen av maleriutstillingen 20.06.



I morgen lørdag er det en uke siden åpningen av maleriutstillingen i Aur Prestegård. Bilde viser at gjestene koser seg under det gamle lindetreet. Mer enn 40 kg. rømmegrøt og en mengde deilige vafler med kaffe til ble servert. Det var mellom 150 til 200 personer tilstede. Og i morgen og søndag er vi lovet minst like godt vær. Skal se det blir folksomt under linden og inne i galleriet i morgen også -!

onsdag, juni 24, 2009

MODNING

Jeg så et fotografi av meg selv her om dagen som jeg likte godt. Det skyltes verken min korpus eller mitt kontrafei, men smilet og gleden jeg viste. Selvsagt skyldes dette at åpningen av maleriutstillingen ble så vellykket, og hvor tilbakemeldingene var så smigrende. En kunstner er en uforbederlig ekshibisjonist.
Jeg betrakter dette fotografiet på bakgrunnen av tristheten etter sykdommen, som jeg ikke hadde kommet meg ut av, men kamuflert. Nå tror jeg sannelig jeg er ute av tunnelen. Nå trenger jeg ikke å forstille meg lenger. Tror faktisk gleden er ekte.
Dette minner meg om en bønn jeg ofte ba da jeg opplevde at alderen begynte å sette sitt preg på meg, og det er en del år siden nå. Nå ber jeg:
”Kjære Herre. Du som har gitt meg liv og helse hjelp meg nå - når jeg er blitt gammel - å vise glede og tilfredshet over alt hvor jeg er. Lær meg hvordan jeg skal unngå å bli en sur, gammel grinebiter som sprer misnøye og uttakknemlighet blant familie og vener. Lær meg ydmykhet og takknemlighet, for livet e jo så godt og så stort”.
I dag, under vår ”Andreasmesse” ved kjøkkenbordet, leste min kone en andakt hvor andaktsholderen forteller at hun ikke har vært flink til å vente med å smake på solbærene før de er ordentlig modne.
Dette ledet samtalen inn på modenhet generelt. Vår personlige utvikling er i grunnen en lang prosess, og burde aller helst være en modningsprosess.
Det er to markante ting som forteller oss om frukten er moden. Det ene er sødme. Frukten bli søt og behagelig å spise. Det andre er frigjøring. Frukten gjør seg fri fra treet, og blir helt seg selv. (En tredje ting er at frøene er klargjort for såing).
Det er ikke slik å forstå at når denne erkjennelse overføres til vår situasjon så er det et tegn på at vi nærmer oss avslutningen av livet. Slett ikke. Hjemme i min barndoms eplehage hadde far plantet ni forskjellige trær som bar tolv forskjellige epler. Hans tanke var at vi skulle kunne spise epler av trærne fra begynnelsen av august til langt ut på høsten. Noen måtte plukkes mens de fortsatt var sure og harde. Disse var ikke spiselige før ut på våren året etter. Men da var de blitt utsøkt deilige. Modningsprosessen fortsatte selv etter at eplet ble frigjort fra treet.
Jeg har møtt mange mennesker. Det har slått meg at modenhet ikke har med alder å gjøre. Jeg har møtt gamle mennesker som har virket svært umodne på meg. Men jeg har også møtte unge mennesker som har forbauset meg ved sin modenhet.
Så har den menneskelige modenhet kanskje ingen ting med alder og tid å gjøre. Kanskje er det hvordan vi møter opp på livets arena som bevirker modning eller ikke.
Frie mennesker, som er søte og behagelig å være sammen med, kan vi støte på i alle aldersgrupper. Deres selvstendighet og modenhet synes å være en frukt av kjærligheten.
Herre, lær meg kunsten!

mandag, juni 22, 2009

”Fugl Fønix”

Jeg åpnet maleriutstilling i år, lørdag den 20. Juni, og opplevde det som et lite mirakel. Det er ikke så lenge siden Vaskulitt og hjerteflimmer stjal all min energi og tørket ut de skapende kilder. Men veds Guds suverene helbredelse er jeg tilbake i livet igjen. Ja, for det var selvsagt Gud som grep inn og ledet helbredelsesprosessen. At han engasjerte et batteri meget dyktige leger, en herlig stab sykepleier, en stor skare venner og min kjærlige familie med Reidun i første rekke, vitner bare om hvor stor og klok han er.
Nå er jobben gjort. Det gikk bra og jeg har det godt. Og i går åpnet jeg altså utstillingen ”Det indre- og det ytre landskap” med 33 malerier i olje på lerret. De aller fleste malt de siste fire månedene.
Egentlig burde jeg kalt utstillingen ”Fugl Fønix” etter tittelen på det bilde som startet maleprosessen. Jeg hadde sittet tre hele dager foran et oppspent hvitt lerret uten å komme i gang. Da jeg tilslutt tvang meg selv til å skvette noen farger på lerretet ble jeg skremmende trett og satte meg til IMac’en og flyktet ut på Internett. Etter om lag en time snur jeg meg og ser mot staffeliet. Da ser jeg det! O gru! Jeg har nakent og naivt malte den store tristheten.
Men der og da våknet krigeren i meg og jeg besluttet å ta opp kampen mot mørket og det depressive. Jeg bestemte meg for å gjøre lerretet til slagmark, og å utruste meg med lysere og lettere ammunisjon. Kampviljen var følbar og motivasjonen stor. Så startet jeg prosessen som har gått gjennom en hel rekke bilder og fram til bilde som jeg har kalt: ”Hva nå doktor?” Dette er et bilde som varsler mulighet for ”ny” kurs. Spørsmålet er om kursen utelukkende gjelder kunsten, eller også om den også inkluderer livet og helsen. Jeg har på følelsen at det dreier seg om begge deler.
Bilde med tittelen ”Fugl Fønix” er et abstrakt bilde, men for en som kjenner til det persiske sagnet om fuglen Fønix, ser man den røde fuglen stige opp fra dødens aske, mot lyset og livet. I det greske språket er Phonix (Fønix) navnet på den kostbare røde fargen purpur”. Sagnet forteller at det eksisterte bare én fugl om gangen av arten Fønix. Denne kommer til jorden en gang hvert femhundrede år, eller tusende år, Den brenner til døde i sitt eget rede, men stiger så opp av aksen, opp mot himmelen, og blir et symbol på forvandling og gjenfødelse. Bilde av Fønix kan finnes på gamle mynter , gjerne med keiserens portrett på den andre siden. Symbolkraften er altså meget stor.
Jeg føler jeg har steget opp fra dødens og mørkets favntak, og med glede løftet meg opp mot lyset, det gode og evige, og er full av takknemlighet. I takknemlighetens klarsyn ser jeg en skare av herlige håpsentreprenører som omsorgsfullt har lært meg å holde fast på – ja, nettopp håpet. Håpet er halve helbredelsen.

mandag, juni 15, 2009

52 år i dag.

Hun ga meg en klem ved innledningen til forkosten i dag, og sa: ”Gratulerer med dagen!” Jeg svarte litt forbauset: ”Å? Hvilken dag?” Så kom det smilende: ”Bryllupsdagen vår”. Jeg ble en smule flau fordi jeg ikke husket at det den 15. Juni i år er det 52 år siden vi giftet oss. Det var ingen bebreidelse å spore fra Reiduns side. Hun hadde faktisk drukket sin morgenkaffe og lest morgenavisene før hun husket at dagen i dag er vår bryllupsdag.
Femtito års samliv rommer utrolig mange narratives, ja faktisk dobbelt så mange som den enes. For selv om vi noterer oss for femtito års samliv i dag, så finnes det ingen felles historiebok. Vi har vær vår. Alle våre historier er opplevd av hun og meg, og preget av ulikhetene i våre personligheter. Og dette kommer tydelig fram når vi gjenforteller opplevelsene. Ofte vil jeg helst påstå at hun husker feil. Og enda oftere mener hun at det er jeg som tar feil. Etter å ha bivånet noen hundre ekteskapsproblemer vet jeg at det er de ulike oppfatningen av den felles historien ofte ender i konflikter.
Enhver persons historier er subjektive, og må være det. De store problemer oppstår når noen mener at de er objektive.
Jeg sier ikke at Reidun og jeg mestrer kommunikasjonskunsten helt ut, men vi er kommet et godt stykke på vei.
Den største rikdommen vi har hatt og har mellom oss er to sønner og en datter. Disse tre har økt kapitalen vår ved å gi oss to herlige svigerdøtre og en svigersønn. Og disse seks har til sammen økt vår livskapital formidabelt ved å gi oss elleve barnebarn. Men rikdommen fortsetter å øke, for barnebarna finner kjærester, som bringes inn i fellesskapet og beriker det ytterligere med alle de kvaliteter som ligger i hver enkelt av dem.
For ca tretten år siden – da vårt niende barnebarn, Andreas var nyfødt – klarte jeg ikke å ”mane” fram et bilde av ham i hode mitt. Jeg ønsket meg derfor et foto av babyen. Dette ønske ble realisert av Reidun allerede samme dag. Og det ble starten på bønneskapet, eller Andreasskapet, som nå finnes i 500 norske hjem. Denne uken er Andreas-uken hjemme hos oss.
Jeg møtte opp med fantasien. Hun med handlingsstyrken. Det er når de ulike polene møtes i en krativ avstand at noe nytt og annerledes kommer fram. For eksempel lys og varme, ideer og handlinger, eller opplysning og omsorg.
Våre femtito år gamle ekteskap har gjort oss styrtrike på livskvaliteter. Jeg har lyst til å takke den herlige og kjærlighetsbegavede provokatøren min som har hatt mot til å stille opp med hele seg selv i møte med alt det merkelige som beveger seg i meg. Ta imot denne bloggen som dagens blomst. Ta også imot min store takk for alle blomstene du tryller fram i den vakre hagen vår.

torsdag, juni 11, 2009

LENSEGUDSTJENESTEN

Det var min fars venn Adler Blakset, Nerdrum i Fet, som fikk ideen til en gudstjeneste ved Fetsund Lenser. Han kom hjem til meg en dag og la fram idéen. Han hadde funnet ut at hans venn Søren, min far, hadde fire sønner som kunne få til en slik gudstjeneste. Mine musiske brødre skulle stå for den musikalske delen og jeg for skriftlesning, bønn og preken. Jeg var jo presten i brødrekurven. Jeg syntes om ideen, men også at den burde settes inn i en mye større sammenheng enn et brødreforetak. Etter en kort og grei samtale om dette ble vi enige om at Den Norske Kirke v/sognepresten i Fet, og undertegnede som medlem av Metodistkirken i Lillestrøm, burde utfordres til å samarbeide om en slik friluftsgudstjeneste.
Og slik ble det. Men med en fornuftig utvidelse som inkluderte alle menigheter i Fet, også frikirkelige. Fra da av har Lensegudstjenesten hatt et klart ekumenisk preg. De første årene falt det naturlig at jeg holt prekenen, for jeg var den eneste som hadde et praktisk ansettelsesforhold til lensene, både som sprettgutt i skolens sommerferier, og som fullblods lenseslusk fem somre på rad (fra og med 1955 til og med 1959) for å finansiere mine prestestudier i Göteborg.
Disse sommerbegivenhetene ved Storelvas bredd har betydd mye for meg opp gjennom årene. Det har alltid vært sterke følelsesmessige opplevelsen å stå med ryggen mot vannet og talte til mellom 200 og 300 besøkende som satt i det grønne amfiet opp fra Glomma. Jeg følte jeg kom så nær innpå han som holt sin fantastiske bergpreken i en bakkehellig opp fra Genesaretsjøen.
Harry, min eldste bror, som har æren av å ha berget lenseanlegget for ettertiden, spilte trumpet ved de første arrangementene. Men straks stilte min yngste bror, Erik, opp med sitt mirakelorkester, (for det er vitterlig et mirakel at Erik har klart å lære personer med store lærevansker å spille firestemt musikk i orkester).
Ingen av Sørens sønner deltar under årets lensegudstjeneste. Willy døde først. Så døde Erik i august måned i fjor. Harry spiller ikke lenger, og jeg har vært nødt til å slakk av på farten av helsemessige grunner. Men Torshov-orkesteret stiller. Orkesteret har fått nye ledere som følger opp de gamle tradisjoner.
Det føles litt rart å tenke tilbake på somrene da Glomma var min arbeidsplass og tømmeret mine arbeidsutfordringer. På gode dager sorterte vi flere enn 80.000 tømmerstokker, og 13.000.000 på en sesong. Nå bæres ikke tømmervirke lenger på Glommas brede rygg, men på jernbanevogner og store trailere.
Godt at det finnes et lensemuseum. Det hjelper oss å holde kontakten med vår nære fortid, og å bygge videre på de kulturkvaliteter som befant seg i dette industrimiljøet. At det hver sommer arrangeres en ekumenisk gudstjeneste innefor museets grenser kan også forsvares med at lensearbeiderne kom fra mange forskjellige menigheter og kristne institusjoner.
Jeg kunne lett ha blitt en isolert raring fordi jeg syslet med teologi og utdannet meg til prest, men lensearbeiderne inkluderte meg i sitt miljø fra første dag, og snakket med ærefrykt om Gud da jeg var med i flokken. Og døde en lensearbeider møtte kameratene opp i begravelsen. Og de som ikke kom til kirken strøk lua av hode så lenge kirkeklokkene forkynte at en av dem nå var begravet.
På søndag arrangeres sommerens lensegudstjenete. Torshovorkesteret stiller, og dagens predikant er sognepresten i Fet, Inger Jeanette Enger. Måtte det bli godvær denne formiddagen!

tirsdag, juni 09, 2009

VI ER TO SLAGS MALERE

Vi er to slags malere som jobber her i Lundsalleen 16 i dag. Det ene er polakkene, som frisker opp hovedhuset med blank og deilig Rørosrød oljemaling. De er effektive og dyktige, og så smiler de så bredt når vertinnen serverer kaffe og vafler. Og så er det undertegnede. Jeg svinger mine pensler på langt mindre flater, og har forskanset meg inne i annekset som kalles Atelier – noe som det i realiteten er.
Polakkene blir trolig ferdige med jobben i løpet av dagen. Jeg blir nok aldri ferdig. Det vil si – jeg blir nok ferdig med et prosjekt, som for eksempel ustillingen i Aur Prestegård, Aurskog, som åpner den 20. Juni kl. 12.00 med Lenseorkester, rømmegrøt og vafler, men aldri som maler.
Plakatene og innbydelsene er kommet fra trykkeriet, og utstillingskatalogen med opplysninger om alle bildene, ca 30 arbeider, er påbegynt men kan ikke gjøres ferdig før maleriene er hengt på plass av hensyn til nummerrekkefølgen.
Som polakkene maler også jeg med oljefarger. Det mest brukte malemediet gjennom flere hundre år. Det har utallige fordeler, men også ulemper. De tørker så sakte slik at nødvendig overmaling må vente, og ofte alt for lenge. Dette kan bli slitsomt når man skaper abstrakte bilder, for da styrers fargevalg og penselføring av intuitisjoner og emosjonelle erkjennelser som er aktuelle – ”her og nå”.
Vår datter, Anne Kristin, har vært min dyktige mentor de siste månedene. Hun har hatt et ønske om at jeg skal male den digre rododendronbusken (50m2) like utenfor ateliervinduet, når den står i full blomst. Og den gjør det akkurat nå. Jeg har svart positivt på ønsket, og er i full sving med å plassere den svære busken på et digert lerret. Men så skjer det da at det kreves at jeg maler vått i vått, for det tar så kjedelig lang tid før malingen tørker. For enkelte farger tar det så lang tid at busken vil vær avblomstret lenge før jeg er ferdig.
Jeg har nevnt det før at jeg av flere grunne må gå over til å bruke akrylfarger. Men dette medium er heller ikke uten problemer. En av ulempene er faktisk at det tørker for fort. Det gjelder malingen på paletten, men også på lerretet. Faktisk gjelder det også malingen i penslene. Rengjøres de ikke hurtig og ordentlig, men tørker inn, er det umulig å få rengjort dem skikkelig.
På den ene siden må jeg nå stue bort alle oljefargene, terpentinen, palettene, penslene og knivene så jeg ikke kommer i skade for å velge en oljefarge i stedet for akryl. Visst er det mulig å benytte de to medier samtidig, men da må man huske å male olje på akryl, og ikke omvendt. Akrylmalingen vil tørke raskt og legge seg som en hinne oppå oljemalingen, som tørker sakte. Resultatet blir at man kan trekke av akrylmalingen i vide flak. Å blande olje og akryl kalles ofte mixed media, og kan bli veldig effektfullt og fint. Men jeg kommer nå til utelukkende å bruke akryl. Det vil si at jeg må handle inn helt nytt ustyr. Nå håper jeg at resultatet av utstillingen vil gi meg råd til det.
Jeg kommer til å veksle mellom figurative og abstrakte uttrykk, men starter nok opp med det abstrakte først. Jeg føler at mitt indre er så aktivt for tiden at det oppleves helt naturlig å gripe fatt i det som hele tiden skjer på det indre, usynlige plan. For meg er det naturlig å benytte meg av store formater når jeg maler abstrakte bilder. Men bilder i store formater er dyre, så begrensningen vil komme av seg selv.
Nå nærmer utstillingsdagen seg. Det er mye som skal gjøres før den høytidelige åpningen. Innbydelser skal skrives. Plakater henges opp. Bildene skal fraktes til Aur og henges opp. Katalogen skal deretter skrives ferdig og mangfoldiggjøres. Ja! Ja, og så kan dørene åpnes så folk kan strømme inn i store flokker. Nifst!
Du er herved invitert til vernissasjen den 20.06.089. kl. 12.00. Skal bli hyggelig å møte deg under linden og i galleriet. Det er ordentlig koselig i og rundt den gamle presteboligen.

God helg - kjære bloggvenner.