fredag, september 14, 2007

ÅPENT HUS HOS KVEBÆK

Helt fra vår første tid som prestefamilie på Jevnaker (1959) har vi levd med åpne dører, dog ikke ulåste.
Fru Gregersen kom ikke hver formiddag, men ofte, og hadde med seg en pose ferske smultringer. Hva hennes motiv for besøkene var ble aldri uttalt. Kanskje var det så enkelt som dette at hun ville gi oss en god start på dagen med nybakte smultringer? Kanskje ønsket hun å bare å oppleve prestehjemmets atmosfære? Kanskje ville hun bare ha oss litt for seg selv. Besøkene varte i tre år. Hun ble en del av vår timeplan. Uteble hun, savnet vi henne.

Det gode med fru Gregersen var at hun alltid hadde med seg noe til kaffen. Andre hadde andre ting med seg. Menighetens omsorg for sin lille prestefamilie var overveldende. Reidun serverte alltid kaffe og en kringlebit eller annet kaffebrød som hun hadde ”slått sammen” for å ha i beredskap.

Ønsket om å ha et åpent hjem tok vi med oss til Levanger og Kristiansand, men også til Modum på sette og vis. Men der var vi ikke de eneste som praktiserte denne skikken. Der inne på furumoen levde stort sett alle med åpne dører. Flere av kom ikke engang på tanken at dørene burde låses.

En dag vi kom hjem hadde våre venner fra Kristiansand - Matti og Kari l regelrett flyttet inn hos os og tatt seg selvfølgelig tilrette. Først forvirret det oss, så gledet det oss hjertelig.

På Modum møtte vi åpne dører over alt. Sykehusets dører ble låst til natten. Ikke for å stenge pasientene inne, men for å stenge uvedkommende ute.

Helt fra min første sommer ved sykehuset – i 1961 - fikk jeg oppleve Inga og Gordon Johnsens åpne hjem. De låste aldri dørene. Selv ikke når de dro på flere ukers ferie. En kveld i uken – gjennom alle årene jeg kjente dem – åpnet de dørene på vidt gap og ventet at venner og kolleger skulle fylle de koselige stuene. De ble kalt ”Fredags kveld hos Inga og Gordon”. Dette var det enkleste arrangementet man kunne tenke seg. Vi kom ved syvtiden, fikk servert en kopp kaffe og en kringlebit, og satt og småpratet til Gordon fant det hensiktsmessig å hente fram sin fars predikantbibel. Ofte ga han den til meg. (Jeg kom gjerne rett fra jobben og hadde ikke min egen bibel med meg). Da jeg bladde i denne bibelen for første gang spurte jeg hva alle strekene etter hvert kapittel sto for. Gordon fortalte at det var en systematisk avmerking av hver gang den gamle frikirkpastoren, Ludvig Johnsen, hadde lest dette kapitlet. Etter fylte 70 år hadde han som mål å lese bibelen hundre ganger, fra perm til perm, før han døde. Strekene ble samlet i bunter på fem, og jeg telte tjue slik bunter under samtlige kapitler. Det var ikke bare enkelt å holde denne boken i fanget eller lese fra den.

Bibellesingen foregikk på den måten at alle som hadde lyst leste et avsnitt hver av kommende søndags bibeltekster. Så leste en søndagens prekentekst en gang til og så kunne samtalen starte. Ett av spørsmålene som alltid ble stilt var dette: ”Hva har du behov for at presten skal tale om på søndag?”

En av mine kolleger i Den Norske Kirke reiste fra Oslo til Modum for å være tilstede ved disse samtalekveldene. Det var fra disse han hentet stoff til sine eksistensielle og virkelighetsnære prekener.

Disse fredagskveldene satte dype spor i Reidun om meg. Og da vi flyttet til Lillestrøm bestemte vi oss for å bringen denne tradisjonen videre. Helst burde vi ha ”Åpent Hus” hver fredag. Det fikk vi ikke til på grunn av min store reiseaktivitet. Vi begrenset det til en fredag i måneden, og den prøvde jeg å holde fri fra oppdrag.

Da vi - av ulike årsaker- tok en pause fikk vi stadig spørsmål om når vi skulle starte opp igjen. Det dro ut, men nå i kveld åpner ”Vertshuset” sine dører på nytt Reidun byr på fersk kringle og eplekake, med kaffe eller tea til. Det uhøytidelige sosiale samværet vil vare en time. Så tenner vi det store, hvite ”Bønn for menighetsbarna lyset" og åpner for skriftlesning, samtale og bønn. Og så, kl. 21.00 er det slutt, og gjestene går hver til sitt. Noen stikker ut på kjøkkenet for å hjelpe til med å få kopper og fat i vaskemaskinen.

Nå blir det viktig å komme til kirken på søndag, for å høre de samme versene bli lest på nytt. Nå lyttes det spesielt intenst til prekenen. Blir noe av det - som bringes fram - til hjelp for meg?

Vårt klare ønske er at ingen skal behøve å komme til oss fordi det forventes av dem. ”Åpent hus hos Kvebæk” er for dem som har behov, ønsker og tid til det. Vi teller ikke hodene disse kveldene, bare velsignelsene.

fredag, september 07, 2007

MARIAS BLOMSTER og en vandringsstav

På veggen foran meg henger et postkort. Det har faktisk en tittel: Marias ”blomster”, som er en einer (juniperus communis). Det er et bilde i en samleserie som er laget av Berit Dahl Soltvedt, som jobber i ”Kjernehuset – kulturelt og helsefaglig miniverksted”, 3401 Lier.

Det er et fortellende lite bilde. Menge vakre blåtoner rammer inn en sceneidyll, hvor den hvitkledd Maria bøyer seg beskyttende over Jesusbarnet. Her ligger en rev og ammer sitt ungekull på tre. To hvite harer – en stor og en liten – betrakter denne hellige familie, hvor Josef for øyeblikket er ute av bilde.

I venstre bildehalvdel bøyer en mørk blå einer seg beskyttende over de tre familiene. I Høyre billedflate heller en gyllen og lysende einerbusk seg innover mot gruppen, som sitter på marken og utgjør en likebenet trekant – som tråler av indre lys.

Et sagn forteller at da den hellige familie flyktet til Egypt var Herodes soldater nær ved å ta dem igjen. Maria ba plantene langs veien om beskyttelse, men alle var på Herodes parti. Så kom de til en einerbusk som åpnet sine tornet greier og ga den hellige familien et trygt skjulested. Det sies at Maria forbannet noen av plantene, tilga en, og velsignet eineren.

Eineren er en plante det er skapt mange myter om. På samme måte som den beskyttet den hellige familie, beskytter den både rev og hare og alt annet som søker hjelp hos den. I norrøn mytologi var det Tors plante. Da de kristne oppdaget korset der kongleskjellene møtes i den øvre del av bæret, og ikke Tors hammer, tok de eineren inn i sin mytekunst.

Jeg har alltid vært fascinert av einerbusken. Einerbaret la mor i salt-flesk-tønna, og ellers strødd hun det ut over gulvene til jul. Det luktet vidunderlig. Bærene ble brukt som krydder i sauser. De lange, slanke greine laget vi buer av til indianerleken vår. I tørket tilstand var de harde å forme, men de hadde en forbausende spenst som tok pilene våre langt avsted. Lykkelig den gutt som hadde en ekte ”brusebåga”. Vi kalte nemlig einerbusken for ”bruse” og bue for ”båga”.

Jeg lager vandringsstaver og søker etter gode emner, men har ikke hjerte til å skjære greiner av einerbuskene der de vokser i skrinn utmarkjord. Men – det hadde vært kjekt med noen fine, lange og slanke emner på tørkehylla! Fra 12 til 18 måneders tålmodighet må til for å lage en god vandringsstav av einer. Men så har man da også en god venn å støtte seg til i møte med trolldom og annet uvesen.

Men hassel er da heller ikke noe man kimser av. Etter istiden var hasselbusken tidlig ute med å slå rot her nord. Noen mener den var den aller første.

Det finnes en lignede fortelling om den hellige familie og hasselbusken. Under et kraftig tordenvær søkte de ly under en hasselkrone. Lynet slo ned over alt, men ikke i hasselbusken. Derfor ble den velsignet. Siden har aldri lynet slått ned i en hasselbusk (Jeg anbefaler likevel ingen vandringsmann å la seg friste til å søke ly for tordenvær under trær og busker, og heller ikke om det står en hassel i nærheten)

Jeg lager gjerne staver av hassel. Etter ett års tørking - med barken på - på en hylle i garasjen, er de blitt lette, stive og sterke. Når de pusses og oljes blir de meget vakre. Har man tid til å lage en figur av reinsdyrhorn o.l. som festes til toppen, vel – da har man en eksklusiv venn å gå tur med i krunglete terreng.

Skulle gjerne hatt et bukkehorn med den flotte kromingen du vet. Da ville jeg laget en hyrdestav. Men jeg kjenner ingen som kan fremskaffe et slikt klenodium. Værer er det ikke mange av lenger.
Og de få som finnes skal betjene en hel ”værrings” behov for lam til våren.

Jeg har lett i litteraturen men ikke funnet informasjon om hvordan man går fram for å bøye og forme gevir av reinbukk i en vakker bue. Hyrdestaven med den flotte kroken lar vente på seg.

Kanskje er det bedre å vandre en tur i stedet for å sitte inne og lage vandringsstaver? Søren Kierkegaard var avhengig av sine daglige vandringer. Han mente han gikk seg til helse, og sine beste tanker, med sin stav i hånden.

tirsdag, september 04, 2007

Å HA, ELLER VÆRE FANTASI

Vitnesbyrdet

Jeg skriver om handipaks.
Mitt største handikap er at jeg er den jeg er.
Jeg har ikke fantasier, jeg er fantasi.
Dette er måten jeg lever på.
Jeg åpner mine sanser,strekker meg ut etter det som fins der ute.
Tar det inn i meg og berører det med alt i meg, som er meg.
Så tar jeg det ut av meg for å forandre virkeligheten.

Slik er jeg.
"Men slik bør jeg jo ikke være".
Når det jeg har sanset blir eltet og knadd,
og så sendes ut for å forandre virkeligheten.
så kan det hende at forandringen ikke er ønskelig.

Kanskje bør alt være som det alltid har vært?

Helt helt, eller halvt fiende - - - -.

Mitt største handikap er meg selv.

Men hvordan kan jeg være annerledes,
være som dem som har sin trygghet i det uforanderlige,
og i det at alt skal være som det alltid har vært?

Kan jeg som fantasi la være å være fantasi?
Ville det ikke vært bedre for meg, og andre,
om jeg bare hadde hatt fantasier?

Kan en sort bli en hvit, og kan en ravnen bli spurv?

Den sortes væren er å være sort, og den hvites - å være hvit.
En ravns væren er å være ravn, og spurvens å være spurv,
og så langt som deres sanser kan bringe dem ut..

Hva kan man si om en som er sin fantasis væren?

At det er lagnad?

En som er, kan ikke ha det han er.
Og ikke være det han har.

Skal jeg kjempe min værens kamp?
Skal jeg tie min værens taushet?

Skal jeg gå inn i mitt rom, lukke min dør,
og være min fantasis væren
til ingens sjenanse, og ingens frykt?

Hvordan unngå at fantasien ser i meg, tenker i meg, og taler i meg?

Ved at de som er redde, som ikke vil forandring,
kommer til mitt sted for å forandre meg?
Våger de det?
Når de vet at fantasien forandrer, også dem.

Hvis jeg kunne velge, og det kan jeg ikke,
ville jeg heller ha fantasier, enn å være fantasi.
Men jeg kan ikke velge.

Skal jeg - ut fra min væren - bruke meg selv i trass-
og forandre det som ikke ønsker forandring -
men forandre det likevel -
så det blir plass til min væren i verden?

Mitt handikap er min væren.
Hva annet kan jeg være?
Kan jeg være min ikkeværen?

Ikkeværen?

Døden?

Jeg vil være den jeg er,
være fantasien,
Være det så langt mine sansers hender når,
og så langt kjærlighet vil følge meg.