tirsdag, januar 25, 2011

TILBAKE TIL RØTTENE

Jeg har spurt om det kan gjøres plass for min kone og meg på Institutt for sjelesorg. Svaret var Ja! Vi drar ditt i slutten av august.
Jeg har ikke vært flink til å besøke min gamle arbeidsplass MBN etter jeg flyttet derfra i 1981. Men nå er jeg snart tilbake der alle ting fikk sin begynnelse.
Det startet i 1961. Jeg var prest på Jevnaker og fikk anledning til å hospitere på ” Modum” noen sommermåneder. Sykehuset hadde på den tid ikke sykehusprest, så jeg gikk rett inn i sykehusprestens rolle. Jeg ble også spurt om å ha regelmessige samtaler med en pasient med svære religiøse problemer. Dette gikk så bra at overlegen oppdaget mine psykoterapeutiske evner.
I 1967, da jeg, sammen med min venn, psykiateren Krai Due Tønnesen fra Kristiansand, fikk vikarjobb ved sykehuset, var det ikke først og fremst sjelesorg, men psykoterapi som ble min oppgave. Jeg følte meg ganske hjemme i denne rollen, og Gordon Johnsen spurte om jeg kunne fortsette. Men som metodistpastor var jeg underlagt kirkens ansettelsessystem, hvor en ansettelse strakk seg fra sommer til sommer. ”Kan du komme tilbake neste sommer og bli her et år, da?” spurte dr. Johnsen. Jeg svarte at jeg hadde veldig lyst, men måtte avklare det med mine overordnede i kirken.
På våren ble det avklart at biskopen ville ansette meg som sykehusprest ved Modum Bads Nervesanatorium. Gordon Johnsen ble glad for dette og ordnet et hus for oss. Familien var lykkelig da vi satte oss inn i vår blå Opel Record og kjørte til sykehuset i Vikersund.
Dette ble starten på tretten lykkelige år for familien, og en velsignelse for min yrkeskarriere.
Jeg skal ikke her ta opp alt jeg fikk være med på, bare si at Gordon Johnsen så at han kunne bruke meg til en rekke ting, oppgaver som kom til å få stor betydning for meg selv, og jeg tror også institusjonen. Blant annet hadde vi samarbeidet om planene til et nytt institutt for sjelesorg. Men da den nye sykehuspresten kom var han ikke interessert i prosjektet. Han kom med erfaringer og inntrykk fra USA og var innstilt på å integrere undervisningen av sjelesorg-kandidatene i sykehusavdelingene. Det eneste han hadde behov for var en bolig til kandidatene. Den ble bygget og fikk navnet Vjlla Sakra. Etter hvert ble sykehuspresten overbevist om at et eget institutt ville vært ideelt. Nå ble Sjelssorginstituttet bygget, men i en betydelig mindre utgave enn de opprinnelige planer. Men behovet viste seg å vokse, og instituttet ble utvidet flere ganger. Ennå er det ikke så stort som våre første planer.
Med min bakgrunn fra Familirådgivningskontoret i Kristiansand plasserte Gordon Johnsen meg som den første ansatte terapeut i Familieavdelingen. Senere ble jeg ledende familieterapeut for hele sykehuset. Dette var et pionerarbeid. Jeg hadde gleden av å bli invitert av Den Kongelige Norske Ambassaden i Washington til å reise rundt i ulike stater med informasjonsforedrag om Familieavdelingen, som var en helt unik institusjon i hele verden. To ganger reiste jeg over Atlanteren på foredragsturneer. Til sammen ble det flere enn førti institusjoner jeg besøkte. Dette gjorde både Familieavdelingen og meg selv kjent i sentrale familieterapeutiske miljøer.
Nå, etter ca tretti år reiser jeg altså tilbake til røttene for å snuse fram opplevelser og stemninger jeg kan skrive om. Jeg føler meg forpliktet til å skrive om min virksomhet på ”Modum” for jeg hadde ingen formell stilling å disse tretten årene. Og det vil si at det ikke finnes dokumenter som historikerne kan leite fram. Jeg søkte aldri en stilling ved institusjonen. Det var overlege Gordon Johnsen som håndplukket meg til de forskjellige oppgavene. Og akkurat det er jeg ham evig takknemlig for.
Både Reidun og jeg ser fram til å gå på de gamle stiene, snuse inn den herlige furulukta, se de gamle åsene og de gamle husene, og hilse på de ytterst få gjenværende menneskene vi var sammen med under vår tid på ”Modum”.

tirsdag, januar 18, 2011

Hekta på bønn

Det nye året har startet opp med en økt forbønnstjeneste. Her er folk som strir med hjerteflimmer, bløende magesår, kreft og lammelser etter slag, og sorg over tap av ektefelle, eller et barn, som om forbønnslista mi ikke var lang nok fra før.
Jeg kan ikke si som min venn Gerhard: ”Jeg er hekta på forbønn!”, men det er ikke mye om å gjøre. Jeg føler det meningsfylt å be for folk som ber om forbønn. Men under morgenbønnen kan oppramsingen av navn virke stivt og rituelt, men hvordan skal man ellers komme igjennom forbønnslista? Og et annet problem jeg har er dette: Når skal man avslutte forbønnen? Når man får svar om at bønnen er blitt hørt av Gud, ved at den jeg har bedt for er blitt hjulpet? Men slike tilbakemeldinger skjer ikke hver dag.
Jeg får tro at Gud ikke blir trett eller kjed av gjentette oppramsinger. Jeg føler ikke behov for å instruere ham. Det får holde om jeg bare gjentar hva jeg selv ønsker og ser fram til.
Jeg tar meg selv i at jeg gang på gang opplever meg selv som en bedemaskin, at forbønn blir magi. Jeg er redd for å glemme en person, og det gjør jeg lett, særlig under sene kveldsbønner.
Det hender jeg blir spurt om å be ekstra mye for én person eller én spesiell situasjon, og det passer ikke så godt under de faste bøneandakter om morgenen. Det hender da at jeg går inn i stuen, setter meg i en god stol og folder hendene i bønn. Det har hendt at timene går fort under slike situasjoner.
Jeg er ikke flink til å formulere intense bønner i slike situasjoner. Når et bønneemne er lagt fram for Gud føler jeg ikke behov for å gjenta det, om og om igjen. I stedet opplever jeg at jeg faller inn i en stemning der opplevelsen av tilstedeværelse er sterk. En Guds tilstedeværelse, og tilstedeværelse av den personen jeg ber for. Jeg opplever dette som et hellig åndenes møte. Jeg er på en måte kommet inn i bønnen. Jeg ber altså ikke, jeg er i bønnen så å si. Jeg sover ikke, selv om en utenforstående kanskje ville tro det.
Dette at bønnen er blitt en møteplass mellom Gud, den jeg ber for og meg selv, virker sterkt på meg og jeg kan bli veldig sliten etterpå. Noe som tyder på at det foregår et slags arbeid, eller hva jeg skal kalle det. Det er ikke veldig mange bønnetemaer en får til å besøke under slike situasjoner. Ett tema kan ta lang tid, her er jo minst tre som skal tale, og jeg for min del er vel den som sier minst.
Jeg har skrevet om bønn i boken ”Bønn for barna”, men ikke om dette. Datteren vår, som var hjemme noen dager under sitt Masterstudium i familieterapi, la fram en tanke: ”Hva om du skriver bønner for forskjellige situasjoner i livet, og illustrerer dem med bilder du har malt?” Ser vi bort fra illustrasjonene er ikke tanken fremmed for meg, for jeg har stor glede av å skrive bønner. I min kirke har det vert vanlig at presten har ekstemporert sine bønner i gudstjenesten. Etter en tid blir disse veldig stereotype. De har den samme åpningen, og den samme avslutningen. Og fyllingen mellom bønnesetningene lyder likt hver gang: ”Kjære, Herre Jesus” eller ”Pris skje Gud” eller ”Takk gode Herre” osv. Når menigheten opplever at presten ber skrevne bønner hender det at noen bemerker det. Da svarer jeg: ”Den bønnen er bedt mange ganger. Først da jeg skrev den, dernest da jeg redigerte den, så flere ganger under gudstjenesten før jeg ba den høyt på vegne av menigheten. Vær snill. Ta ikke denne form for bønn fra meg!”
Jeg skulle ønske jeg som min venn Gerhard kunne si: ”Jeg er hekta på bønn”. Det er bare av og til jeg opplever glede under selve forbønnen. Oftest føler jeg et tungt ansvar, og en uro for ikke å gjøre min tjeneste på en god nok måte. Men når mine bønner er blitt besvart føler jeg selvsagt en dyp og inderlig glede.
Nå har jeg fått en merkelig bønneoppgave: ”A. har mistet sin I Phon, be om at den må komme til rette igjen.” Tro det eller ei, jeg ber, jeg. Ikke minst for at A skal få en bønneopplevelse.
Akkurat nå ringte en nær venn og fortalte at hans syklende sønn var blitt påkjørt av en bil, som krysset sykkelstien. Han pådro seg mange brudd. Han blir selvsagt et forbønnsemne.
Ta bønnen med deg inn i det nye året.

fredag, januar 07, 2011

GODT NYTT ÅR 2011

Kjære bloggvenner, så er vi i gang igjen. Vi koste oss på juletoget til Stavanger. Halvveis mellom Kristiansand og Stavanger sto Arvid med på en perrong. Han hadde Solveigs lefser med til oss, som vi koste oss med til formiddagskaffen.
I Stavanger feiret vi Håkons 17 årsdag med ”hele” slekta Julaften ble feiret etter gammel Kvebækoppskrift. Alle dukket opp i sitt nattøy før klokken var 08.00, men julesanger på høytaleren, og med tent juletre, varme på peisen, småkaker og smågodt på bordet, og enn forhåndsgave til de minste (for å dempe forventningen). Julegrøt med mandel litt ut på dagen, og så dro liten og stor til Julegudstjeneste i IMMI kirken og med julemiddag etter klokken 17.00. Hege leste juleevangeliet, og så kom ”pinnakjøt” på bordet. Vi ribbefantastene er nå på glid mot pinnekjøtt, for mer velsmakende mat finnes knapt. 1.dag kjørte Anne Kristin mor og meg til en stappfull domkirke. Vi ble sittende på den gale siden av de digre pilarene, fullt påkledd og med votter på hendene. Vi hørte alt, men så ingen ting. Likevel angret vi ikke et sekund på at vi gikk nettopp dit. Oppholdet i Stavanger ble kort denne gang.
Vi fløy hjem 2. Dag. Reidun syns det er en behagelig måte å forflytte seg på. Ekstra deilig var det å bli hentet på stasjonen av Tore, Reiduns bror. Jeg med mine forflytningsproblemer har heller ikke noe i mot å bli transportert like fram til inngangsdøra.
3.dag jul kom familien Løvold Kvebæk på sin årlige visitt, og det er alltid en ”höydare. På kvelden må alle på årets tradisjonelle julefest i kirken. Tradisjonell og tradisjonell fru Blom. Lederne, Sigurd og Øyvind kom utkledd for skitur, med ski, staver og ryggsekk. Og de ungguttene fikk raskt stemningen til å stige. De mente at de burde ha scenespotter, men det kostet kr. 3,500 å leie. Gutta fikk pruta prisen ned til kr. 2.000,- og betalte utgiften fra egen lommebok. Hvor ellers ser vi slikt? Lillehammergjengen er spesialister på hygge og kos, og vi starter tidlig med fyr på peisen og filosofiske samtaler. Jeg elsker disse stundene. Men denne gang ville guttene tidlig hjem til kameratene sine og slalomturer i Hafjellbakkene.
Den 30. Desember ble Hans Jørgen Holm begravet fra Elverum kirke. Om han skriver jeg en bloggartikkel senere. Men Synnøve Johnsen, en av våre nærmeste venner, hadde syttiårsjubileum i de ærverdige salene på Diakonhjemmet den samme aften. Det ble en stor fest preget av glade gjensyn med gamle venner og bekjente.
Nyttårsaften ble feiret med to ektepar på vår alder. Det ble en stille og koselig kveld, kun forstyrret av naboer som ikke kunne vente med sine raketter. Men da vi kom hjem ca 23.30 braket det etter hvert løs et fantastisk lysshov . Jeg kan likevel ikke holde tilbake min smerte over sløseriet. Men å stå fram med det gjør meg vel til en gammel, grinete gubbe som vil ta gleden fra hvermann.
Det har snødd en del i januar. Kaldt har det også vært, så nå er naturen vakrere enn den kan bli.
Godt nytt år!