torsdag, juni 27, 2013

VILLA ELLER LEILIGHET

Vi har kommet til den erkjennelse av vi må endre livsform. Vi har ikke krefter til å ta vare på vår herlige eiendom ut fra de vi er i besittelse av. Jeg har bakket ut for lenge siden. Det er på Reiduns skuldre alt har hvilt. Vel får vi hjelpe til å klippe plenen en gang i uken, og en til å måke snø på vinterstid. Men om det hjelper godt så er det mange andre ting som må holdes vedlike. Hus som skal males og blomstene som skal vannes og stelles for eksepel. Reidun elsker blomster, og faktisk syns hun det er OK å sysle litt i beddene også. Men når det blir for mange bed og for krevende blomsterplanter, forsvinner overskuddet. I år er rododendron forsvunnet. Den ga et hav av blomster fra midten av mai til midten av juni. Men nå, når den er borte og skal erstattes av grønn plen, føles det faktisk også som en lettelse. Hadde det ikke vært for svoger Tore ville den vel stått her fremdeles og sett sykelig brun ut hele sommeren? Vi har gått på visninger. Flere vakre leiligheter er lagt ut for salg. Den aller siste vi så på, og var med i budrunden på, kjøptes i dag av den som hadde muskler nok til å holde ut i budsirkuset helt til slutt. Vi hoppet av ved vår grense, men uten å grine. Jeg svarte min kone etter besøket i leiligheten da hu spurte: ”Nå, hva syntes du David?” Mitt spontane svar var: ”Den er vakker, men jeg føler meg så veldig stor i den!” Det går tre slike leiligheter i vårt hus, når vi tar atelieret med i betraktningen. Og atelieret er så stort at det vil kunne romme to store soverom og et bad. Å endre livsform er altså ikke bare å flytte fra villa til leilighet. En må flytte fra romslighet til noe som er smått, men kan bli vakkert og nusselig. Vi vet ikke, men det er vanskelig å tro at prisen er +/- den samme. Med lånet vi blir nødt til å oppta reiser spørsmålet om vi ved rentene kunne ansette hus og hagehjelp på fast basis. Jeg har lest om Claude Monet som hadde flere hushjelpere og en gartnergjeng på seks voksne personer. Selv i økonomiske dårlige tider ville han ikke gi slipp på sine goder. Jeg har hans kokebok, og jeg skal si deg at han ikke var snau på menyen. Et måltid uten vin kunne han ikke tenke seg. Og sjelden var de under ti personer rundt bordet i den vakre spisestuen, som han hadde dekorert med praktfulle japanske akvareller av både Hiroshige og Hokusai, de fremste japanske tresnittkunstnerne på 18-hundretallet. Vi holder et langt, langt beskjednere hus, Reidun og jeg. Men blir vi ti til bords er spisestuen et vakker spiserom med store glassdører ut til terrassen utenfor. Og når sterinlysene tennes i den store messinglampen som henger fra kistetaket, da tror jeg vi også kunne by på stemning. Her er et glassvindu av Oluf Wold-Thorne et sentralt kunstverk, men her henger også ”Gartneren” av Terje Grøstad, et ikon av Arne Borgen, to av mine egne malerier har fått plass her, men det store kunstverket er et kinesisk tusj på silke arbeide, som kan rulles sammen. Det er høyt under taket i spisestuen, kanskje så mye som en meter høyere enn de vanlige rommene. Intet rom gir bedre julesteming enn dette når vi og gjestene sitter rundt det store bordet med hvit damaskduk, vakkert dekorert av fruen selv. Spisestuen er en arv fra Reiduns foreldre. Alt dette skal vi legge bak oss! Det blir som å operere bort 25 år av livet i et hjem som har gitt oss de største og herligste opplevelser av samvær med mennesker. Dimensjonene forstår du nok når jeg sier at huset har rommet 20 overnattingsgjester. Likevel er det ikke større enn at vi to har kunnet kose oss og bo romantisk og hyggelig i det fra dag til dag. Jeg pleier å bli sjuk hver gang vi skal flytte fra ett hjem til et annen. Jeg er slått ut av oppkast, feber og hodepine. Det har ingen betydnig med tanke på flyttingen at så skjer. Reidun har allerede plassert meg langt borte fra flyttesjauen når den dag kommer. Jeg ville ellers gått i veien, og ikke fått gjort et eneste fornuftig arbeid. ”Er dette det tidligere beskrevne ”hoppe-over-syndromet” rett og slett, eller at jeg er arbeidssky?”. Selv om jeg startet livet som aktiv kroppsarbeider har jeg vært nødt til å innese at kroppen min ikke er spesielt konstruert for kroppsarbeid. Jeg er av naturen kunstner, og burde ikke ha problemer med det fysiske arbeidet som skal til for å male et bilde. Dessuten har jeg malt noen hundre. Kanskje burde jeg bestille utstillingsplass til et trettitalles nye bilder, med en bestemt åpningsdato, for derved å presse meg selv til å starte. Jeg har altid arbeidet best nær deadline. Jeg har vært en deadline rytter, lissom. Det er unner press de beste bildene blir til.

tirsdag, juni 25, 2013

IMPRESJONISTER

Jeg har mange store bøker om impresjonstene. Det som forbauser meg er at nær sagt alle kjente malere rundt århundreskifte 1800/1900 er kalt impresjonister. Selv klasiske ekspresjonister som van Gogh og Edvard Munch blir regnet med. Men så er definisjonen vanskelig. Navnet knytter seg til Claude Monets bilde ”Inpretion” av en soloppgang ved Themsen i 1972. Utrolig nok ble veldig mange av Mones kolleger fascinert av begrepet, og nå varte det ikke lenge før det dannet seg en liten”menighet” som kalte seg impresjonister, selv om de malte helt forskjellig og ellers var ganske ulik hverandre i så mange ting. Monet selv reflekterte over begrepet mange ganger, og slik jeg oppfatter det jeg har lest var han ikke særlig glad for begrepet, eller at han ble satt i bås med andre som likte å kalle seg impresjonister. Likevel hadde ordet den virkning at det hjalp kunstnerne å slippe seg selv, og utføringen av malerarbeide, løs. Det lå en slags frihet i ordet. Skulle jeg trekke ut noe spesielt ved måten de malte på måtte det være at de sluttet å pensle ut strøkene. De malte gjerne med korte, butte og malingfylte strøk. Man kan si de malte vått i vått, men de malte ikke slik at strøken lappet over hverandre så fargene ble blandet på lerretet. De var faktisk opptatt av den optiske virkningen. Noen tok dette helt ut, og nærmest vitnskapelig satt fargepunkt mot fargepunkt slik at fargene ble blandet i øyet. De fulgte en lovmessighet. Disse ble kalt pointilister, og ble av mange impresjonister opplevd som særlinger. Hele den viktige gjengen av norske malere som oppholt seg i Paris i århundreskifte ble nær sagt alle oppfattet som impresjonister, men da blir strikken strukket veldig langt. Alle Skagenmalerne ble kalt impresjonister, også vår Chrisian Krogh. Men Krogh var mer en maler. Han var utdannet jurist, en dyktig journalist og en eminent forfatter, og han satt i styre og stell for malerorganisasjoner og bidro sterkt med sine logiske evner. Jeg har latt meg fascinere av disse malerne. Flere av dem slo seg ned ved Hurumlandet og dannet en slags venneforening. Noen vil ha det til at det var Henrik Sørensen som oppdaget Homsbu og trakk sine venner til dette stedet, men jeg tror heller det var Oluf Wold -Thorne. Han bydge faktsisk hus og slo seg ned der nede, ytterst i Drammensfjorden. Henrik Sørensen ble svært forelsket i Homsbu og vekslet en tid med å oppholde seg der og i Vinje. De to sterke malerprofilene slik jeg opplever dem var likevel Wold -Thorne og Thorvald Eriksen. Særlig den siste har imponert meg med sin fargekunst, den er helt eminent. Slik jeg har forstått det var han en utsøkt stilig kar med pene manerer, blid og vennlig og oppmerksom mot alle, også barna. Han reiste mye, men bodde lenge på Lillehammer. Her malte han fra sitt hotellvindu en rekke bilder med det karakteristiske kirketårnet tilstede i alle bildene. Venner ba ham flytte på seg så han kunne finne andre motiver. Det må han ha gjort, for han har noen aldeles skjønne naturbilder fra Mesnaelva. Jeg føler meg hjemme blant disse gutta. Det ville vel ikke vært meg imot å vært en av dem, for deres kunst griper meg dypt inn i sjela. Men så er det det da at livet går videre og utviklinger skjer, og etter Wold-Thorne, Eriksen, Krogh og Sørensen har det kommet mange dyktige malere. For meg har Jacob Weidemann betydd meget. Jeg lærte hans kunst å kjenne da jeg var prest i Levanger i Nordtrøndelag. Han malte på den tiden alterdekorajonen i Steinkjer kirke. Det var en dag hjelpepresten kom inn i kirken og ropte opp til kunstneren som sto i et stilaset: ”Malingen din renner nedover veggen!” ”Den skal gjøre det!” var svaret han fikk. Og sannelig ble det bra. Sammen med Kristusfiguren, som en venn av meg fra sivilarbeidstiden, Sivert Donali laget i bronse, ble det en fantastisk alterutsmykning. Likevel, her sitter jeg å skriver en bloggspott og skulle egentlig stå foran staffeliet å male. Jeg må være hardt angrept av dette ”hoppe over-syndromet”. Om det blir impresjonistiske bilder jeg gir meg i kast med gjenstår å se. Om de blir abstrakte – som Jacob Weidemanns, eller figurative som Thorvald Eriksens – er helt avhengig av hviken modus jeg befinner meg i da prosessen settes konkret i gang. Det bilde som står på staffeliet nå er en slags mellomting. Men hvordan forandringen kommer til å skje har jeg bare vage tanker om. Viktigst nå er at jeg kommer i gang, for Søren. (hvilken Søren er uinteressant. Jeg kjenner både en filosof, en maler og min egen far som har et forhold til dette navnet).

fredag, juni 21, 2013

NESTEN ALT ER NÅ KLART

NESTE ALT ER NÅ KLART Har jeg startet nå? Stafeliet er på plass, lerretet er på plass, stolen med hjul er på plass, og jeg har faktisk begynt å arbeide med lerretet. Jeg har gått over det, funnet et nytt motiv og startet med å tegne det om. Jeg har brukt fargestifter av olje for de løser seg opp når jeg går over dem med terpentin. Men jeg har ikke startet på selve malerprosessen, men det skjer nok snart. Imidleritd har jeg lest om Claude Monet, den store franske impresjonisten, men jeg finner få ledetråder. Han malte helst ute i naturen. Sto opp før solen for å fange lyset som soloppgangen sender ut over jorden. Hvis jeg skulle gjøre noe slikt ville solen stått høyt på himmelen før jeg fikk rigget til staffeli og slikt. Han må ha malt uhyre raskt! Noen sa om han at han jaktet på motiver som en rastløs jeger på sitt vilt. Og når han hadde nedlagt motivet på lerretene så gikk han hjem og fullførte de påbegynte arbeidene i atelieret. Det skjedde altså i den høye alder av 60 år. Han døde da han var åttiseks, så da så. Men da var han skrøpelig og nærmest blind.Her har jeg forsøkt å legge inn et bilde, men fikk det ikke til. Omtrent slik malte han da han var en ”gammel” mann. Kom ikke her å si at han ikke så. Dette er jo et fantastis bilde, sparsomt på farger, men med en fargebehandling som bare en begavet kunstner kan ha utviklet gjennom et langt og arbeidsomt liv i nærkontakt med naturen utenfor- og innenfor seg selv. En har lyst til å si det er tilnærmet monokronistisk blått, men med nyanser som er skremmende vakre. Nå tror du vel at jeg har Monets bilder som mål. Nei, så langt i fra, men jeg nekter ikke for at de inspirerer meg. Jeg er nok meg og vil alltid male mine egne bilder. Jeg kommer heller ikke å male som Henrik Sørensen, enskjønt jeg kan la meg inspirere av noe av det han har malt også. Alt dette er vel å bra, men at det skal ta så lang tid å komme i gang, det forundrer meg. Noen ganger skylder jeg på at mine gamle farger er blitt for gamle, og at jeg har glemt hvor jeg har lagt til min overall og malerfrakk. Men dette er sånne små jumpower-fenomener som bare har som hensikt å utsette oppstartingen. Jeg narrer meg selv hele tiden. Jeg er flink til det. Venter jeg på at noen skal komme inn i atelieret og gi meg et kikk i baken, eller tror jeg at snart, meget snart, så er jeg i gang igjen uansett? Å, det er så mye ugjort! Men ved ikke å gjøre det står jeg jo i stampe. Noen ganger tenker jeg at det er noe jeg utsetter, og at det er på grunn av en eksistensiell angst, mer det enn av latskap. For det er helt umulig å tenke slik: Kommer jeg i gang, og får jeg malt et visst anntall bilder, vel så er min tid på jorden slutt. Nei, ikke slik, for jeg har gjort den erfaring at prosessen stanser ikke fordi jeg har malt det siste motivet, for motivene bare strømmer på som var de uendelige. Jeg kommer til å dø av utmattelse før jeg har malt mitt siste bilde. Kanskje noen humorister sier: Nei, du dør nok før du får malt ditt første. Nå har jeg bestilt et par bøker over internet, en av maleren Erik Werenskiold og en av Henrik Wergeland og Oluf Wold Thorne. Den siste hører lissom hjemme her hos oss.

lørdag, juni 08, 2013

STILLINGSANNONSER

Jeg kom på det i dag, det jeg ikke husket i går. Den samme tanken slo ned i meg i dag også: ”Hvorfor leser du stillingsannonser?” Du vet det ikke blir rykket inn en enste stillingsannonse som du kan søke på. Likevel leser jeg alle. Stillinger i barnehager eller på høyskoler, det går ut på ett. Jeg ser etter hvilke kvalifikasjoner man bør ha, og om jeg har kvalifikasjoner gode nok. Jeg burde være kvalifisert til de fleste. Bare alderen skulle tilsi at jeg har snuset på det meste gjennom et langt liv. Men hvorfor denne monomane opptatthet av stillingsannonser? Kan det komme av at jeg aldri har søkt en stilling? Dette er ikke sant. Jeg har søkt én stilling. I den la jeg vekt på å få med alt som var relevant. Jeg mente jeg ville fylle kravene særdeles godt, og var spent på svaret. Det viste seg at søknaden min hadde voldt stort hodebry på konoret den var adressert til. Jeg fikk ikke skriftlig svar, men en bekymret telefon fra lederen som sa: ”Kvebæk, vi vet ikke hvordan vi skal stille oss til søknaden. Den har satt oss i stor forlegenhet. Du er så overkvalifisert til stillingen at vi alle her på kontoret ble engstelige. Hvordan skulle vi forholde oss til deg. Vi ville føle oss som ubetydelige hele gjengen. Opprettholder du søknaden må vi avslå den med begrunnelsen: ”Alt for overkvalifisert”, så jeg håper du trekker søknaden tilbake og hjelper oss ut av en svært vanskelig stuasjon”. Vel, jeg kunne da ikke annet enn å be dem sende søknaden tilbake til meg. Dette var den første og siste gang jeg søkte en jobb. Alt jeg har jobbet med har jeg vært ”headhuntet” til. Selv den siste stillingen min som konsulent i leder- og personalutvikling. På oppfordring fra kjente ledere i næringslivet startet jeg mitt eget firma. I tiden som fulgte manglet det ikke på henvendelser fra til dels svært kvalifiserte personer som ønsket å arbeide sammen med meg i mitt nye firma. Men jeg kunne ikke ansette noen som ikke kunne arbeide inn sin egen lønn. Hadde de kunnet det behøvde de ikke å jobbe hos meg. Nei, jeg ble et enmannsfirma. Egentlig et tomannsfirma, for jeg ansatte Reidun i en stilling som daglig leder med hovedoppgave å styre økonomien. Dette klarte hun så fint at jeg hadde ikke behov for andre. Nå, etter vi har lagt ned firma har hun påtatt deg jobben å rydde opp i arkivene og makulere alt vi ikke hadde behov for å samle på. Sier jeg nå at hun har fylt 80 svarte plastsekker med makulasjon, vil hun helt sikker redusere antallet til 70. Hun liker ikke overdrivelser. Det er gøy å følge med stillingsmarkedet selv om jeg nå er underkvalifisert til de fleste jobbene. For en av de viktigste kvalifikasjoner er alderen. Jeg har første gang til gode å se en annonse som søker etter en mann på 80 år eller eldre. Ikke engang i et begravelsesbyrå er det plass til ham. Min kone leser dødsannonser. Hun sjekker fødselsåret og uffer seg når hun finner mange som er født senere enn hun. Jeg sier litt spøkefullt at jeg skal nevne det for henne hvis hennes egen dødsannonse står i avisen, for den vil overraske henne til de grader, for hun er fortsatt i full fart både inne og ute. Men akk, ingen overlever seg selv. Noen ganger har jeg tenkt jeg skulle gjøre en undersøkelse på hvilke kvalifikasjoner man i hovedsak søkte etter. HHvor mange ville søkte etter personer med relevante kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initivtiv? Så ville jeg sette det jeg fant opp mot dem som søkte etter forlk med relevant evne til nærhet, ømhet, varme og innlevelse. Selv ikke blant blant personaldirketører ville jeg finne de fire siste egeneskapene som ønsket til stillingen. I mine 15 år i faget fant jeg respekt for disse fire siste kriteriene. Grunnen er enkel nok, det er kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initiativ som kunne konverteres til økonomi. Og når man ikke har andre verdier som betyr noe, så vil evnen til nærhet, ømhet, varme og innlevelse ikke være påaktet i det heletatt. De gir jo ikke økonomi. Men de gir andre verdier som er langt viktigere enn økonomi. Dette er en påstand jeg gjennom hele livet har forfektet. Stillingsannonsene viser i sum hvilket samfunn vi egentlig vil ha, derfor følger jeg med på dem, og speider etter forandringe.

PROKASTING

Det har dukket opp et nytt begrep i managing. Ordet er nytt, men alle kjenner innholdet. Danskene kaller det overspringshandlinger, og det forklarer det nye ordet best. Man hopper (springer) elegant over de handlingene man burde gjort, med god hjelp av andre ikke fullt så betydningsfulle handlinger. Jeg vet inderlig godt at jeg burde komme i gang med å male, men jeg hopper over denne handling ved god hjelp av uholdbare unskyldninger eller ved å gjøre noe annet som tilsyelatende er viktig. Jeg skriver på min IMac. Jeg vet godt at hvis jeg skal kunne svare ærlig på min evne til å male må jeg først prøve å male. Hva skyldes så frykten for å prøve? Kan det være at jeg faktisk vil kalere det? Og i så fall, hvorfor gjør jeg det da ikke? Er det fordi jeg setter meg i en helt ny livssituasjon? Det kan ikke ha noe med frykten for å miste trygdepengene å gjøre, for de har jeg aldri hatt. Jeg er pensjonist på det trettende året. Jeg vil få min trygd okke som. Kan det kanskje ha med frykten for å stå fram som en mislykket maler? I så fall har jeg et galt fokus for denne virksomhet. Jeg har hele tiden ment jeg maler fordi jeg føler et indre behov, en indre drift som mest kan minne om et kall. Hva jeg skaper er i grunnen underordnet. At jeg skaper er det viktiste. Ja, slike kan jeg filosofere, men sannheten er at å skape bilder er dypt knyttet til min selvforståelse og min selvfølelse. Hvis folk liker min kunst liker de også meg. Liker de ikke min kunst, vel – så liker de heller ikke meg. Det vil være fælt å erkjenne at jeg ikke våger å stå fram som den jeg egentlig er av frykt for å bli mislikt, eller endog avvist. Ved å være uvirksom slipper jeg disse opplevelsene. Men hva blir det da av kvaliteten, jeg mener livskvaliteten? Jo, jeg setter meg selv på vent. Noe må skje som gjør at jeg trår inn i ringen av levende, arbeidende mennesker igjen. Og dette som skal skje opplever jeg må komme utenfra. Det er dette som er den store hemsko, for jeg vet like godt som Søren Kierkegaad at jeg som har fått livet, er forpliktet til å leve det. Det finnes altså intet svar i et enten eller. Å stå mellom et enten, eller et eller, er det samme som å stå dirrende mellom to poler. Det ender med at jeg brenner opp av passivitet. Det er altså ikke hva jeg velger som blir det avgjørende, men at jeg velger, og at jeg gjør det i dette nu. OK, men først må jeg ta imot Annar Aasheim. Etter det må jeg kunne trekke fram det store staffeliet og sette det midt på gulvet, og finne fram de bilder jeg er mest misfornøyd med, for så å lage en ny plan for hva jeg kan gjøre med dem, så de blir riktig gode bilder. NB! Er det siste jeg har skrevet et eksempel på ”Prokasting”? Jeg slutter å skrive her og går nå rett bort til staffeliet for å gjøre det istad for oppgaven jeg vet at jeg ikke kan hoppe over. Nå står staffeliet der det bør stå, og jeg har hentet fram kontor-stolen som skal gjøre det mulig for meg å forflytte meg uten de helt store anstrengelser. Jeg har gått rundt i atelieret og studert en del av bildene fra sitste utstilling. Det er viktig å velge riktig bilde for det vil lede meg inn på et bestemt spor, og så får jeg både se og føle om om jeg er på bølgelengde, eller om mitt indre vil trekke meg i en annen retning. Men tenk om jeg trekkes bort fra uttrykket og går en ny vei, en som til nå har vært skjult for meg? Jeg hadde lyst til å skrive ”fremmed for meg”, men så tok jeg meg sammen. Min vei er ikke fremmed for meg, bare skjult. Jeg tror at ”veien” er blitt vurdert mange ganger, men jeg har ikke gjort den synlig. Det føles så utrolig vanskelig å synliggjøre noe som er helt nytt for meg. Min usikkerhet gjør at jeg vil knytte meg til uttrykk som er kommet til syne ved andres arbeid. Jeg vil lissom være en av dem, i stedet for å være meg selv. Spørsmålet er om det finnes rester av en rå og kreativ originalitet i meg, og om jeg tør forfølge den. Er jeg kommet i den situasjon at jeg beregner kostnadene? Sannelig om jeg vet. Jeg vet ikke en gang hva slags kostneder det er snakk om. Skulle dette han en invirkning på min fysiske situasjon, vel så ville det jo være svært hyggelige kostnader. For ofte har jeg lurt på om det er de fysiske anstrengelsene som provoserer meg. Men det kan det vel ikke være. De er i alle fall ikke så svære. Det går bare ut på å løfte et lerret opp på staffeliet, presse ut maling på paletten og få fargene over på lerretet. Jeg kjenner jo til alle de fysiske bevegelsene fra før, og tør påstå at ingen av dem skremmer meg. Hvis jeg nå har et problem, så befinner det seg nok inne i meg. Men hva inne i meg skulle så disse problemene være? Jeg tro ikke de kan avslørers før jeg kommer i gang. Men heller ikke i dag ser det ut til at jeg kommer i gang. Jeg har imidlertid funnet hvilket bilde jeg vil starte med. Det er et ganske stor bilde som har en overveiende gul farge. Det ligger en horisontal linje en aning over midten. Den kan signalisere en strandlinje hvor det over linjen speiler seg så det under linjen er en slags gjentagelse av det som ligger over. Men det er ikke en korrekt og systematisk speiling. Jeg har sett på dette bilde lenge, og det gir meg ikke stort annet enn irritasjon. Spøsmålet er om iritasjonen vil påvirke meg under arbeidet. Heller ikke det får jeg vite noe om før jeg setter i gang å male.