torsdag, februar 16, 2012

Før de vonde dager kommer

Jeg har bedt til Gud om å bli så frisk og sterk at jeg kan bruke gressklipperen igjen, og måke snø. Nå er jeg usikker på om jeg bør be en slik bønn. Jeg er jo en gammel mann, som fyller 80 år om halvannet år.
Bibelen forteller om ”de onde dager”. Før var dette en fjernt utrykk og helt uvirkelig for min del. Nå vet jeg hva den ”onde tid er”. Det er den tid da vi gamle opplever at kroppen ikke er like ung og sprek lenger. Det er den tid de gamle snakker om når de møtes, enten i kirken eller i butikken. Det starter med ”Hvordan går det med deg?” Og hvis en svarer på det, ja da blir det bare å snakk om ”de onde dager”, om blodtrykk og ødemer, om reumatiske smerter og føtter som ikke fungerer som før, og høyt blodtrykk og slikt
Jeg har ofte lurt på hva vi ellers skulle snakket om. Ingen jeg kjenner er spesielt interessert i mine interessefelt. Og prøver jeg likevel å introdusere et tema, blir det oppfattet som uinteressant tjafs.
Det er faktisk noe som bør kalles ”de onde dager”, det er den tid da vi svært lett pådrar oss ulike sykdommer som forringer livskvaliteten. Det hadde kanskje vært greit nok om man hadde levd for seg selv, men de fleste av oss har vårt liv knyttet til en annen. Om det er denne, eller oss selv som opplever ”de onde dager” er det samme. En blir en byrde for den andre, så begge opplever nok ”de onde dagene”.
Det hender ”de onde dager” blir så onde at den sjuke ikke kan klare seg selv, men blir helt avhengig av den andre i alle ting. Da er det vondt å se hvordan den sjukes behov belaster den friske, og noen ganger til bristepunktet.
Jeg kjenner til eksempler der hjemmesykepleien griper inn og sier at slik går det ikke lenger, sender søknad om plass på aldershjemmet for den syke, og får den på kort tid. Den syke opplever nå ”de gode dager”, men ektefellen går rundt å bebreider seg selv.
På den ene siden forstår man veldig godt at terskelen var overskredet for lenge siden. På den andre siden kommer skyldfølelsen hver gang man tenker på ektefellen som er på aldershjemmet. Og en slik skyldfølelse blir ikke mindre etter et besøk på hjemmet, og får høre at ektefellen maser om å komme hjem.
Dette er et utrykk for en lengsel som ikke er forankret i virkelighets forståelse, men i dype følelser for sitt hjem. Der man opp gjennom alle år hadde det så godt, og hvor man ingen plager hadde. Og når man maser om å få komme hjem, blir den andre så fortvilet og skyldfølelsen så nagende tung at det blir smertefullt å være hjemme alene.
Men det er tiden før de onde dager kommer som er så viktig. Å bruke den riktig kan gjøre ”de onde dager” mye lettere å bære, både for den som blir direkte og personlig plaget, og den andre som plages indirekte.
Det hender jeg faller, og det er en sann plage. Verst er det å ikke komme opp igjen ved egen hjelp. Det går heldig vis lang tid mellom hver gang. Det skjedde forleden, under minnesamværet til vår gode nabo. Ingen så det, bare naboens sønn og han hjalp meg opp. Etterpå har jeg hatt ”vonde dager”. Smerter i hele kroppen, som heldigvis har avtatt etter hvert.
Nå forstår jeg bedre teksten til sangen: ”Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet”. Det er dagene før de vonde dager kommer. Men selv når de har kommet, finnes det en vei opp til ”Snøhetta” også for meg.

fredag, februar 10, 2012

Han døde på sin post

Pastor Barnett K. Thoroughgood fra New York døde like etter han hadde avsluttet sin preken. Vårt Land skrev om dette I dagens nettavis, fredag 10. Februar 2012. Det var kanskje noe å skrive om?
Folk dør under ulike omstendigheter. Min far og hans tre brødre døde helt plutselig og under helt hverdagslige omstendigheter. På fars arbeidspult lå det et noteark med overskriften “Så deilig en dag”. Denne enkle melodien hadde han tilegnet mor.
Som ung prest besøkte jeg og menighetens musikkor Frelsesarmeens fredagsfest. En av soldatene støttet koret vårt med sitt trekkspill. Jeg satt på første benk og la merke til at mannen plutselig falt ut av rytmen og dro belgen helt ut, og så døde han. Han ble båret ut til den lille salen bakerst, og lagt på et bord. Jeg sprang for å hente legen, som bodde like ved. Men legen vegret seg. Han følte det var noe skummelt dette. Jeg lovet å være sammen med ham hele tiden.
Legen kunne straks konstatere at mannen var død, og skrev ut dødsattesten. Jeg fulgte ham tilbake igjen. Legen var ikke vant til slike omstendigheter. Jeg opplevde ham engstelig.
Da jeg kom tilbake til lokalet satt alle på sine plasser og ventet. Jeg sa til den unge offiseren at jeg tok musikkoret med meg og avsluttet kvelden. Dette likte han dårlig. Det var ikke hver fredagskveld de hadde så godt besøk. Dessuten var det åresalg og bevertning.
Jeg så på den unge offiseren og sa så kjærlig jeg kunne: “Bror, en av dine soldater døde på plattformen og ligger nå I lillesalen med et ullteppe over seg. Av respekt for ham og hans familie og døden trekker vi oss tilbake nå. Du får selv bestemme hva du vil gjøre”. Jeg ga besked til mine, og vi gikk alle hjem.
Synd for den unge offiseren at det endte slik. Jeg forsto ikke at han ville fortsette festen med en død soldat i lillesalen. Jo, han falt på sin post, som pastor Barnett K. Thoroughood, og som så mange andre.
Jeg hadde ingen regler å støtte meg til. Jeg var hyrde for flokken min og handlet ut fra intuisjon og sund fornuft. Da vi gikk ville de fleste andre også gå. Det siste jeg kan huske fra den fredagsfesten var den lange tonen fra trekkspillet idet en soldat ånder ut. Det er mer enn femti år siden.

torsdag, februar 09, 2012

Om å planlegge dagen

Sammenliknet med meg er fruen en virvelvind. Det første hun gjør om morgenen er å planlegge dagen sin. Når klokken er 22,10 har hun gjort det hun planla, til minste punkt, og gått til sengs.
Her om dagen fikk hun besøk av tre polakker, to kvinner og en mann. Hun hadde reagert på en annonse som reklamerte med at en norsk kvinne ville vaske huset skinnende rent med salmiakk og grønnsåpe. Men så viste det seg at damen holt ikke ord. Hun kom ikke selv, men sendte tre polakker til å gjøre jobben. De vasket vegger og tak, støvsugde møbler og tepper. Og riktig nok; eimen av salmiakk og grønnsåpe hang igjen i huset i flere dager. Damen bak annonsen kom da alt var ferdig. Ikke for å kontrollere, men for å hente pengene.
Fruen var fornøyd med resultatet, men syntes ikke regningen innholt det den burde. Summen var riktig, for all del, men vi fikk en ubehagelig følelse av at kvinnen utnyttet fremmed arbeidskraft. Jeg understreker at dette kun er en følelse. Jeg må ta en vesentlig del av skylda for at vårens rengjøring i år, skjedde i allerede i februar. Nå kan hun stryke det punktet på langtids planen sin. Jeg fikser da noe.
Ellers bruker jeg dagene til å skrive historier om da oldefar var ung. Jeg skriver til Hanna – 4 +, for da tvinger jeg meg til å fortelle enkelt. Tanken bak boka er at også barnebarna skal få del i disse historiene. Jeg har nemlig sjelden hatt gleden av å sitte med et barnebarn på fanget og fortelle historier om da jeg selv var barn.
Egentlig er vår familie en innvandrer familie fra Sverige. Min farmor kom fra Blekinge og mormor og morfar kom fra Värmland. Min mor var ti år da hun flyttet til Norge. Assimileringen må ha gått fort og greit for jeg har aldri følt meg som innvandrer. At mor kunne slå over til det svenske språket, når hun ville, opplevde vi som gøyalt.
Jeg har alltid hatt en følelse av nærhet til Sverige, men aldri følt meg som svensk, enskjønt jeg er ¾ svensk. Jeg studerte teologi fire år i Göteborg, og da jeg talte i svenske forsamlinger ble jeg spurt om jeg kom fra Åland. Det hadde med tonefallet å gjøre, forsto jeg, ikke med mitt svenske språk.
Men her jeg sitter føler jeg meg norsk som noen. Det går faktisk an å assimileres så fort. I vår lille menighet i Lillestrøm er vi i grunn mange nasjonaliteter. Det er flere fra Afrika. De skiller seg ut på grunn av hudfargen. Men her er en fra Polen, to fra Holland, en fra USA, men også flere andre. For meg oppleves det som om menigheten har klart å ta dem opp i seg disse, og at den kan takke for deres tjenester.
Jeg håper mine historier fra oppveksten kan interessere mine etterkommere. Jeg trekker ikke ætte-linjen lenger bak enn til mine besteforeldre, men to av dem har jeg aldri møtt. Anna fra Båhuslen og Hans fra Disenå døde da min far var guttunge.
Nå arbeider jeg med å finne et trykkeri som har spesialisert seg på små opplag. I går fant jeg ett som kunne trykke opplag helt ned i 25 bøker. Jeg vil trenge hjelp til å sette opp sidene til boksider, og til å plassere bildene der de bør stå. Jeg tror jeg vil holde meg til bilder jeg tegner selv, men ett eller to fotografier bør nok være med.
Som mine lesere forstår er jeg ikke uten arbeidsoppgaver, men jeg er på ingen måte så flink til å disponer tiden som fruen. Nå må jeg gå inn å lagge kaffe – til oss begge – for nå kommer hun hjem fra sin handlerunde.

mandag, februar 06, 2012

Til orientering og oppdatering.

For første gang i mitt lange liv har jeg sendt inn en søknad om å få tildelt et stipendium. Det var til NFF som er Norsk Forfatter og oversetter Forbund. Det ble en del korrespondanse rundt søknaden og jeg næret et lite håp om at jeg kanskje ville få det. Så kom det brev på lørdag hvor man beklaget at jeg dessverre ikke kom med blant de heldige. Det var over 600 søkere, og bare! Ca 200 som hadde fått innvilging.
Hvordan skulle jeg reagere? Jeg tenkte: Helt i orden. Nå er jeg helt fri og skylder ingen rapport om mitt arbeid. Dessuten blir jeg ikke det minste forandret. Jeg gjennomfører mitt prosjekt likevel, og innenfor det samme tidsrom. Verken kona mi eller jeg tok dette tungt. Vi hadde faktisk ikke regnet med disse pengene. Vi har alltid følt det tryggest å tjene våre penger selv. Hadde vi fått stipendiet ville det alltid ha spøkt i bakhodet: Hadde jeg fortjent stipendiet?
Manuskriptet er i prinsippet ferdig. Nå må jeg bare skrive det om diverse ganger for å luke ut ugresset, pusse på språket og gjøre det lett og leselig. Og etter som jeg ikke har rå til å betale en konsulent til dette, må jeg nok gjøre det selv. Men jeg må skjerpe meg. For, som min leser vet, skriver jeg en del feil, og manuskriptet bør nå være så renvasket som mulig før jeg presenterer det for et forlag.
I følge søknaden min skulle prosjektet være ferdig innen utgangen av mai måned 2012, og den datoen ligger rett borti gata her.
Ute har det vært fryktelig kalt noen dager. Her inne i arbeidsbua mi er det alltid godt og varmt.

onsdag, februar 01, 2012

SKJER DET NOE?

For første gang på snart to år har jeg tatt meg selv i å planlegge et maleri. Jeg vet ikke hva det betyr, men det var en god opplevelse.
Jeg så bilde for mitt indre øye, og hva jeg måtte gjøre for å skape det. Det som forbauset meg var et hadde grepet tilbake til et billedspråk jeg var fortrolig med for mange år siden.
Hvorfor jeg løsrev meg fra denne måten å male bilder på, vet jeg ikke sikkert, men kanskje kom det av at jeg var redd for å stagnere?
Tiden har vist at jeg ikke har klart å utvikle nyere og bedre måter å male på, heller tvert om.
Jeg vet ikke om jeg er i stand til å beskrive hva jeg planla. Det er heller ikke det som er interessant i første omgang, men at jeg satt i min ”godstol” og faktisk arbeidet seriøst med oppbyggingen av et bilde igjen.
Jeg vet ikke om dette betyr at det nå er like før jeg tar fatt på mitt bildeskapende arbeid igjen, eller om dette bare var et blaff, og et tidsfordriv.
Jeg føler faktisk at jeg vil komme i gang igjen. Det er en høy terskel jeg må forsere for å få det til.
Men etter å ha sett TV programmet ”Uten grenser” føler jeg meg litt beskjemmet. I programmet finnes en gruppe mennesker med de mest kompliserte handycaps. De har et felles mål, å komme opp på toppen av Snøhetta.
I og for seg er vel det ikke et mål som synes viktig i seg selv. Men for deltagerne er det et mål som vil understreke at de kan overvinne sine fysiske skavanker ved hver dag å holde fast på målet og samarbeide med de andre handycapte for å nå det.
Mine problemer er ikke fysiske, i alle fall ikke sammenlignet med gruppens på vei mot Snøhetta. Jeg går hver dag inn i mitt atelier, setter meg til min datamaskin og skriver. Hvis jeg nå klarer å bytte spor og begynner å male, er jeg i tvil om jag klarer å jobbe med ”vekselbruket”.
Kanskje jeg kan slå av på kravene jeg stiller til meg selv, som maler? Kanskje kan ett bilde hver fjortende dag var nok? Det er jo langt bedre enn ingen.
Hvorfor jeg skriver om dette? Det synes åpenbart. Nå flere får vite om det øver jeg press på meg selv. Så, nå får vi se.