fredag, april 26, 2013

EN HELT ANNERLEDES DAG

I går hadde jeg en helt annerledes dag. Den åpnet med at jeg serverte morgenkaffe til to hyggelige mennesker som hadde spurt om å få besøke meg, for å lage en film om meg. Det er ikke hver dag jeg møter mennesker som er så interessert i min faglige historie at de ønsker å få dette ned på tape, men i går møtte jeg to slike. Deres kunnskaper om meg overrasket meg meget. Den skrev seg fra bøkene mine, og fra seminarer jeg har holt. Og det de visste om alt dette overveldet meg. Her går jeg rundt å tror at alt jeg har drevet med for lengst er gått i glemmeboken, og så viser det seg at studentene ved universietet i Oslo har fått en grundig undervisning, og har nærmest blitt gjo mine ”Fans”. Jeg spurte om hva dette kunne komme av, og svaret hennes var veldig enkelt: ”Du skriver på en måte som gjør at studentene kjenner seg igjen i stoffet ditt. Du skriver så folk forstår deg. Og for meg har dine bøker vært til utrolig hjelp i mine egne studier og undervisning. Jeg siterer deg rått! Oj, sa´n. Dette visste jeg ikke. Klart jeg ikke visste noe om dette, for det er aldri blitt fortalt meg før. Han som var initiativtageren har besøkt meg før, nærmest som en forpostfektning til denne dagen. Han har et filmbyrå og lever av å lage filmer, også for NRK. Men han presenterer seg som en meget belest person med dype kunnskaper om vår klasiske filosofer, også tenkere fra andre verdensdeler. Han har i seks år studert Jegets funksjoner og fått laget et verktøy som skal illustrere dette. Dette verktøyet benyttet han under samtalene med meg, og han var forbauset over hvor fint det passer inn i min tenkning. Mie, som intervjueren heter, hadde et ønske om å finne en tråd i min faglige historie, helt fra tiden jeg fungerte som prest. Hun stilte meg helt vesentlige spørsmål som jeg måtte besvare, både med historier fra mitt liv og mine behandlinger av mennesker, og særlig fra de tretten årene jeg arbeidet ved Modum Bads Nervesanatorium. Hun var ingen vanlig journalist, tvert om, hun viste at hun satt inne med dyp kunnskap om faget mitt, familiepsykoterepien. Hun er ansatt som lærer ved Universitetet i Oslo. Dessuten er hun en usedvalig interresert og interresang person, som tok meg med både under og forbi min egne svar. Jeg hadde en helt uvanlig spennende dag. Å få være i fokus i mange timer overgikk mine forventninger til et slikt møte. På spørsmål om de hadde fått noe utbytte av samtalen svarte de begge at de hadde fått langt mer enn de hadde håpet og trodd. Jeg sitter tilbake med en dyp takknemlighet til disse to menneske som tok meg tilbake til de årene jeg arbeidet med psykiatriske problemer. Det som forbauset meg var at erindringen om alt dette sitter så til de grader spikret fast i min hukommelse. Og, at det har åpnet nye kanaler i hukommelsen min inn mot andre viktige områder som vi ikke kom inn på under intervjuet. Hvor kan man så se og høre dette intervjuet, som egentlig var ”jakten på den sårbare selvfølelsen”? Carl Fredrik har fortalt meg at de skal først redigere opptakene og så forsøke å legge dem ut på YOUTUB og så prsentere det for NRK Fjernsynet. Ikke vet jeg hva de vil lykkes med. Jeg vet bare at jeg svarte på de spørsmålene jeg fikk, og at svarene til tider var svært lange. Jeg kan konkludere med at fortiden lever og er meget aktiv inne i meg fortsatt. Og at jeg faktisk ikke er glemt. Det siste er en meget behagelig følelse.

KAN MAN KOMME TIL Å ELSKE IGJEN?

Min siste blogg handlet om å fjerne alle rester etter det indre objektet til en som er død. Denne bloggen skal handle om å etablere en ny relasjon. Lage rom i sjelens hus for et nytt mennekse, en ny ektefelle for eksempel. Her er det mange synspunkter. Min erfaring er at alle har synspunkter på dette. Ofte har det med tiden som er gått etter at ektefellen er død. Noen mener at det bør gå lang tid. Andre mener at den sørgende burde finne seg en kjæreste så fort som mulig. Ensomheten er en skummel tilværelses. Jeg sier ikke at det å være alene er skummelt, men når enslighet går over til å bli ensomhet, da skjer det skumle. Ensomheten er passiviserende. Det er det som er skumelt. Ensomheten lukker dørene for andre, og man lever isolert og avvisende. I ensomheten kan man komme til å dyrke sin sorg og holde fast på det indre objektet. Det er som om sjelen benekter fakta. Noen går så langt at de fortsatt dekker bord for to og opprettholder ritualer som om den døde likevel ikke er død. Man kaster for eksempel ikke den dødes klær og gjenstander. Ensomme har vanskelig for å bygge nye relasjoner fordi de vil ikke slippe nye mennesker inn i sin verden. Enker og enkemenn som har sørget sin ektefelle ut av sjelens hus er fullt istand til å innlede nye forhold. Når sørgetiden er avsluttet bør man vite at det kan finnes noen som holder øye med en. Som tenker: Kanskje han/hun er noe for meg? Tiden etter avsluttet sorg er på mange måter en gunstig tid for å innlede et nytt forhold. Jeg kjenner til eksempler hvor enker/enkemenn taler høyt og åpent om hvor fint det hadde vært å få en nye kjæreste, men som lar det bli med snakket. Å tenke igjennom realitetene for så å ta et initiativ er likevel svært vanskelig. For enkelte av kvinnene jeg kjenner er det nok frykten for å velge galt som hemmer dem. Ukjente enslige som inviterer til kontakt kan skremme vannet av kvinnene jeg tenker på. Jeg tror det er riktig at enslige som ærlig ønsker en ny livsledsager tar dette alvorlig opp til overveielse. Det viktigste må være å ikke søke å fylle tomrommet etter den avdøde. Gjør man det vil man komme til å skape unødvendig dårlig samvittighet. Et nytt kjæresteforholde skapes på samme måte som det første. Man lar hjerte bestemme skrittene. Det er ikke et tilsvarende forhold som skal etebleres, men et helt nytt. Og faktum er at det har man mulighet til uten å blande minnene om den avdøde inn i forholdet. Men man kan godt være åpen. Er den andre i samme situasjon så vil åpne samtaler om de avdøde bare skape trygghet. Man trenger ikke gå rundt å skjule noe som helst. Enhver klok og oppegående kjæreste vil forstå at det til tider er behov for å snakke om den andre. Etablering av nye parforhold vil som regel få hjelp av forelskelsens mange aspekter. Det går utmerket an å forelske seg i godt voksen alder. Men forelskelse er ikke kjærlighet, ikke for eldre heller. Men forelskelsene kan være behjelpelig med å tenne den gnisten som får kjærligheten til å flamme opp igjen. Enhver enslig som går rundt å lengter etter en ny og stabil partner må ikke bremse forelskelsen. Forelskelse er reaksjon på ytre stimuli. Kjærlighet er hele personlighetens engasjement i et annet menneske. De engasjerer viljen, kroppens krefter, tanken og følelsene. Ja hele mennesket. Man blir værende kjærlighet, og man kommer til å vite det.

SORG ER ARBEID, RYDDEARBEID

I min alder får jeg rik anledning til å sørge, og til å tenke over hva sorg egentlig er. Vi gråter, blir triste og nærmest deprimerte, men det er ingen sykdom. Det er en naturlig prossess i sjelen. Vi må trene oss opp til å erkjenne at et nært og elskelig menneske er borte for alltid. Ikke all sorg har samme karakter. Da min bror Erik døde kom det som et sjokk på meg. Jeg visste han var innlagt på sykehuset for å få hjelp med sår på leggen, og jeg var 100% overbevist om det den utordringen ville legene ta, og at Erik snart ville komme hjem igjen. Det gjorde han altså ikke. Han døde på sykehuset. Legene klarte ikke å hjelpe ham. Det tok slutt på et blunk, og jeg brast i heftig gråt da jeg fikk vite det. Jeg er jo en som vanligvis ikke gråter, men denne gang hadde jeg ingen evne til å motstå tåreflommen. ”Lillebror” var død. Jeg skulle aldri få se ham mer. Denne sannheten skulle ta lang tid før jeg klarte å få innarbeidet i mine tanker og mitt følelsesliv. Selv nå tar jeg meg i at jeg sitter å venter på at han skal bake på atelierdøren min. Og kommer noen og banker på, som Erik pleide å gjøre, er jeg sikker på det er han som kommer. Jeg spør meg selv, hva er det som skjer? Har jeg ennå ikke fått ryddet ham ut av sjelen? Befinner han seg fortsatt i sitt rom i mitt hus? Er han fortsatt et vitalt indre objekt som ikke har sørget helt ut? Jeg kan ikke svare på dette spørsmålet. Det jeg vet er at jeg ikke har arbeidet så aktivt med å få det til. Jeg går fortsatt å digger litt med det indre – og så spennende og kjærlige – objektet. Det er som om jeg ikke tørr kjenne på det faktum at jeg nå er helt alene i søskenflokken. Min eldste bror Harry døde etter Erik, men det er Erik jeg går og venter på. Jeg vet at jeg bør besøke gravstedet hans oftere enn det jeg gjør, og hjemmet hans i Pålsebakken. Men når jeg slurver med dette, vel så beholder jeg i alle falle rester av det indre objektet. Jeg må bli flinkere til å rydde ham helt ut. Hvis ikke vil han fortsette å spøke for meg. Jeg vil høre hans stemme, hans latter og føle hans næhet. Jeg sier ikke med dette at jeg skal koste ut alle minnene som befinner seg i Eriks rom i mitt hus. Å nei, på langt nær ikke. Men minner er noe helt annet enn et indre personobjekt. Minnene vil alltid være der, og alltid vil de være med å berike mitt liv, særlig de jeg har hatt i møte med broren min. Sorg er arbeid, er ryddearbeid. Eriks rom i mitt hus vil alltid være hans. Ingen kommer til å flytte inn der. Men jeg må forsikre meg om at Erik, som indre objekt, egentlig bør følge med det ytre objektet når det senkes i graven. Det er derfor det er så viktig å besøke graven for lissom å forsikre seg om at hele Erik ligger der. Sorgen vil helt sikker velt opp i meg igjen når jeg kommer i et stemningsforhold til lillebrorern min. Men dag for dag avtar den i styrke. Til slutt har jeg bare minnenen, og de er rike og sterke og de vil jeg aldri kunne rydde ut. Minner er den rikdom som fortiden representerer. De øker i verdi etter hvert som tiden går.

mandag, april 15, 2013

EI DRIFTIG KUSSINE

Jeg har ei driftig kusine som i tillegg til sine to sønner har skapt hjem for fosterbarn. Jeg vet ikke hvor mange, men det må i alle fall være flere enn fire. Alle er flyttet ut av hjemmet nå, men bruker det som tilfluktssted når livet viser sin vrangside, og det gjør den jo av og til for oss alle. Jeg visste ikke noe om hennes virksomhet før jeg flyttet tilbake til hjemtraktene, men jeg har forstått det har foregått gjennom svært mange år. Jeg har ved mange anledninger vært foredragsholder og konesulent for fosterforeldre, så jeg mener å ha en viss bakgrunn for mine iaktagelser og bedømmelser. Og når det gjelder ”Tullemors”, for det kalte jeg henne som barn, og hennes manns holdninger til fosterarna sine, kan jeg ikke si noe annet enn at de har vært imponerende. De er klare, kjærlige og oppfølgende. Resultatene viser seg i det at ungene fullfører skolene, også videregående. De utdanner seg til krevende yrker, kjøper seg leilighet og klarer seg utmerket på egenhånd. En har funnet seg en utrolig kjekk kjæreste, som også introduseres for ”Tullemors” familie og venner. ”Tullemor” har også hatt overskudd til å være omsorgsperson ved enhelte barne- og ungdomsskoler, og har en utrolig evne til å vise omsorg uten å virke klengete og innpåsliten. Denne medfødte evnen til omsorg nyter også jeg godt av. Hun har satt seg inn i mine diagnoser og støtter meg på en diskret måte. Her om dagen fikk jeg en plate sjokolade av henne. Jeg sa at jeg som diabetiker ikke spiste sjokolade. ”Da må du lese teksten”, sa hun. Og der sto det at sjokoladen ver helt uten sukker. Hun kjøpte den til meg for å vise sin godhet, bare det. Og det var svært stort og viktig for meg, for vanligvis har jeg en flokk venner som er opptatt av hva jeg ikke skal og ikke kan spise. De opptrer som vaktbikkjer. Men slik er ikke ”Tullemor”. Det fine ved ”Tullemor” er at hun snakker så høyt og tydelig at jeg forstår hvert ord hun sier. Da jeg påpekte denne fine egenskapen, lo hun og svarte: Jeg har levd noen år med en mann som hører dårliger enn deg. Det beste jeg kan gjøre i et selskap hvor ”Tullemors” mann er tilstede, er å stille ham noen gode spørsmål, som trenger lag og fyldig utredning, for da legger han i veg, uten stans, i det ”uendelige”. Han er full av kunnskaper og historier, og han elsker å snakke. Men bryter jeg ham av, og vil si noe selv, gjør jeg noe dumt, for da kommer han ikke tilbake til punktet han ble avledet. Og da blir han sittende taus og innadvendt inntil han får et nytt og utfordrende spøsmål. Da lysner han til og setter i gang igjen. Jeg har jo etter hvert vist meg som udugelig til å gjøre klasiske mannfolkoppgaver, så nå sier Reidun når noe krevende skal gjøres: Jeg får vente til det kommer et mannfolk i huset---! Og denne karen er en av mannfolka Reidun gjerne ser skal komme på besøk når noe tungt arbeid skal utføres, og han kommer med et smil, og mobber meg aldri. Også han er en typisk omsorgsperson. --- Jeg har begynt å tegne litt igjen, skal lage noen illustrsjoner til boka jeg jobber med. Men du verden hvor dårlig jeg tegner for tiden. Ferdigheten er gått i lås, lissom. Nå får jeg bevis for min gamle påstand: Du må tegne hver dag hvis du skal utvikle ferdighetene og få din egen karakter i det du tegner. Jeg forsøker å la meg inspirere av den engelske kunstneren og humoristen Graham Clarke, men hans streker er så suverent nonchalante at jeg blir narret av enkelheten. Mine illustrasjoner blir ikke bra hvis de ikke springer ut av min egen karakter, og spontane lyst til å tegne nettopp de aktuelle objektetene. Men. Altså, jeg har kommet i gang igjen på et vis. Og om en stund henger vel en ”ekte Kvebæk” innrammet på en vegg hos ”Tullemor”.

MIN BROR, SELVBYGGEREN

Nå skal min eldste brors hus selges, og det er ikke lett for barna hans, og heller ikke meg som bare var en bror. Harry kjøpte like etter krigen ei tomt hvor det var utgravd og støp kjellervegger. Det virket svært, ja nesten uoverkommelig å bygge hus på denne digre grunnmuren. Harry hadde alltid dimensjoner over sine drømmer. Han kunne drømme, og han planla alltid med seg selv som hoveentreprenør. Han var ikke rik, og kom ikke fra en rik familie når vi snakker om penger. Alt materialet til dette digre huset fant han rammet dypt ned i Glommas elvebunn, litt syd for lenseannlegget i Fetsund. Han hadde fått lov til å hente opp alle disse pålene, som altså ikke bare sto under vann, men var rammet dypt ned i elvebunnen, og var en fare for båttrafikken på elva. Måten han gjorde dette på var at han monterte en stubbebryter på en flåte og bukserte den ut til feltet hvor pålene befant seg. Han laget nå ei renneløkke på stubbebryterens wire og senket den ned over pålen, strammet til og begynte å sveive. Først skjedde det ikke noe, så, på grunn av det kraftige strekket begyte flåten å synke. Jeg kan huske Harry sto i kortbukse og sveivet til vannet sto ham til midt på livet. Hvis ikke pålen kom opp nå, så kylte han ei lang raie ned mot pålen med stor kraft. Dette pleide å hjelpe. Først begynte det å syde og koke idet boblene kom til overflaten. Tok han så et par kraftige sveivetak varte det ikke lenge før pålen kom opp. Noen ganger hadde den slik fart at den for høyt over vannflaten. Harry fikk bunnet den fast til flåten. Dette gjentok seg om og om igjen. Til slutt hadde han så mange tømmerstokker (påler) at han fikk slepet de inn mot land. Her trakk han stokkene opp og la de luftig sammen til tørking. Jeg vet ikke hvor lenge han holt på med dette, men jag kan huske at far ba meg sykle ned for å hjelpe ham. Det var ikke så mye jeg fikk gjort, men jeg ble av og til satt til å sveive. Det var ikke ufarlig, for jeg måtte låse trommelen så ikke det ble slakk på wieren. Slurvet man med dette kunne sveiva slå bakover med en kolosal hastighet, og til fare for folk i nærheten. Jeg var jo litt engstelig av natur så jeg passet alltid på at alt ble gjort skikkelig. Når jeg tenker meg tilbake så var det nok ikke så veldig mye jeg fikk hjulpet til med. Men Harry var en sliter og sto på til det nær sagt ikke var en påle han kunne hente opp fra bunnen. Tømmerhaugen inne på land vokste seg høy og bred og tørket fint. I samarbeide med far fikk Harry skåret alt dette tømmert på ei gårdssag ved sagbruket der far jobbet. Arbeiderne på bruket jobet da overtid, og hjelp til å få hver tømmerstokk skåret i de dimensjoner som var bestemt. Jeg kan huske at dette skjedde på høsten, og at store lyskastere var montert slik at alle arbeiderne fikk skikkelig arbeidslys. Det var en forunderlig og mystisk stemning over dette. Kvinnene kom med mat og da gikk praten høyt. Jeg mener å huske at Harry fikk faglig hjelp til å sette opp reisverket til huset sitt, men innkledning og isolasjon tok han og svigerfaren seg av. Det gikk ikke fort, men snart sto et helt nytt hus og kneiset innerst i Nerdrumsveien. Nå skulle det graves grøfter til vannledningen, og til kloaksystemet, som endte i en septiptank. Men det arbeidet var vanskelig, for a de kom ned til grunnvannet, seg veggene ned i gropa og alt ble ei enste stor sørpe. Det tok lang tid å få kloakringene ned i hullet, og grave opp det gjennomvåte massen. Men det ble brukt span. Og spann for spann ble heist opp og kummen kom på plass. Dette husker jeg godt, for dette var jeg med på. Nå var jeg blitt en femten år gammel ”kjempe” som bar tre sementsekker på en gang. En over nakken og en under hver arm. Etter en tur på femten meter måtte jeg skrike etter hejelp, for jeg klarte ikke å legge fra meg børa. Men jeg fikk da satt ut den historien at ”Han David bar 150 kilo”, og jeg levde lenge på den. Harry hadde en følelsesmessig sterkt forhold til huset sitt. Han hadde jo bygd det med egne hender av materialer han med egne hender hadde hentet opp fra påler som var rammet dypt ned i elvebunnen. Dette materialt råtnet ikke. Det var på en måte inpregnert gjennom mange tiår i elvebunnen. Da de trøket ble de et stabilt materiale som aldri vrengte seg, eller slo seg vrangt. Men noen bord fikk en endret farge. De ble blågrå. Harry fant ut at han i et parti i stuetaket ville la disse bordene stå fram som de egentlig var. Og til denne dag har de vært hans stolthet og preget stua hans. Harry var en fantasirik person som gjennom hele sitt lange liv arbeidet med å realisere sine ideer. Han bygde terrasser, platåer og endog dammer. Hagen ble etter hvert helt overgrodd av trær og busker, tilholdssted for uendelig mange fugler, som han hadde stor glede av å mate, og lytte til. Han fikk på sine gamle dager bygd en vinterhage som ble en stor glede for ham. Derfra hadde han naturen så å si i fanget. Da han døde hadde han flere ideer som han gjerne skulle realiseret. Han levde sitt liv helt ut. Nå skal barna, fem i alt, selge sitt barndomshjem, Harrys store livsverk. Det synes helt opplagt at det skjer med mange forskjellige følelser. Skal huset ”stailes”, eller skal det frmstå som det kunstnerhjem det har vært helt siden de tok det i bruk, noen år etter den andre verdenskrig? Selv har jeg ikke noe med dette å gjøre, men jeg har følelser for stedet. Min nest eldste brors hus er overdratt til et barnebarn. Det har sluttet å fungere i min fatasi. Vårt barndomshjem er solgt for mange år siden og er fullstendig restaurert og ombygget, og fremstår i dag som et moderne hjem. Min ygste brors hus er som da han forlot det. Men kona hans og den yngste sønnen bor der fortsatt, og er en del av min tilhørighet til Nerdrum. Nå når min eldste brors hus skal selges til fremmede, mister jeg et viktig orienteringspunkt som det er knyttet utrolig mange opplevelsen til. Men alt har sin tid.

onsdag, april 10, 2013

OLDEFARPUSLERIER

Jeg har puslet med å sette sammen noen ”oldefarhistorier”. Den egentlige grunnen til det er at jeg fyller åtti år snart, og ville likt å ha historiene ferdig til selve dagen. Jeg har tenkt på muligheten av å ”utgi” historiene i en bok i et lite opplag (100 eller mindre), for å gi den til mine oldebarn, barnebarn og barn på merkedagen min. Historiene er hentet fra barndommen, fra tiden jeg bodde med mor og far og mine tre brødre i ”Sagabrakka”, som var arbeiderboligen til Nerdrum Bruk, Sagbruk og Høvleri. Under hele min oppvekst jobbet faren min der. Han var en slags ”tømmerbas”, for han hadde ansvaret for å hente tømmer, som kom i moser ned ei sideelv, og som ble sortert etter hvor tykke stokkene var. Da jeg var åtte år tok far meg med til ”Sagavika” og lot meg delta i å få tømmerstokkene trukket opp til ”Oppgangssagene”. Jeg skulle bare gjøre den siste jobben. Det var med haken min å stikke stokkene bort til ”Kjerraten” hvor ”Paternosterverket” trakk dem opp av vannet og oppover ei smal tømmerrenne, og inn til oppgangssagene. Dette var nemlig ikke et mannfolkarbeid. Dette var en jobb for en smågutt, som fikk 50 øre timen for å gjøre det. Å være åtte år og regristrert arbeider ved et sagbruk var regelrett barnearbeid. Men jeg husker ikke en enset dag at jeg hadde vondt av det, eller at det gikk over mine evner, eller at noen brydde seg om det. Jeg fikk være ute i friskt luft, i sol og regn, åtte og en halv time om dagen, mens far holdt et øye med meg. Og på fredag kveld, etter arbeidets slutt, fikk jeg min lønningspose som alle de andre. Jeg var altså blitt litt voksen. Det er helst historier fra de første barneårene jeg har villet fortelle om. Det har jeg villet forde jeg ikke har hatt den store gleden av å ha mine barnebarn på fanget, annet enn få ganger, og fortalt om da bestefar var barn, noe de elsket. De har bodd så alt for langt borte. Det har blitt mange historier. Jeg har passert 180 sider totalt, men jeg har skrevet i et A5 format av hensyn til nettopp det at jeg ønsket å lage en enkel bok av historiene. Dessuten har jeg med noen tegninger som jeg har laget etter hukommelsen. Hele dette enestående miljøet er nå forsvunnet. ”Sagavika” hvor tømmeret lå, er blitt småbåthavn, og tomta hvor saga og plankestablene lå er blitt Ekornes Fabrikker. Her lages Svanemadrasser. Nei, jeg måtte nok utfordre hukommelsen. Jeg vet at alt blir fortegnet, men det blir i alle fall slik ”oldefar” opplevde det. Hvis det er en som leser mine blogger, og som vet om noen som jobber med små bokopplag, så send en melding på mailen min: davijkv@online.no Ellers er jeg overrasket og glad for alt det fine solskinnsværet, og så får det ikke hjelp at det fortsatt holder seg kaldt, i alle fall om natten. Hadde jeg vært barn nå så hadde jeg nok funnet min første hestehov. Jeg elsket å lete etter vårblomster. Og under Lindehekken her hjemme har blåveisen vært først ute opp gjennom årene. Men der ligger det fortsatt for mye snø og is.

onsdag, april 03, 2013

Det som måtte bo i oss

Hun og mannen var innlagt i familieavdelingen og kom jevnlig til samtaler, en gang om dagen. Det var noe puslig over dem. Han var prest og hun var hjemmeværende. Hun passet små barn. Hun hadde avvbrutt sine studier i norsk ved universitetet, og det smertet henne nok en del. Men hun var unseelig og bøyde seg under ”sjebnens” vilje. Det lille opprører som fantes var vel det som kom fram i forholdet mellom hun og ham. Jeg var fantasiløs i denne behandlingen, og det er noe av det verste jeg kunne være, og jeg led med dem. En dag vi snakket om hennes utdannelse spurte hun om jeg ville lese en liten historie hun hadde skrevet. Jeg svarte at det ville jeg gjerne, og allerede neste dag la hun ev brun konvolutt på bordet mellom oss. Jeg ventet med å lese til timen var slutt, men det var jeg kvikk til å åpne konvolutten, som var limt igjen. Nå leste jeg så øyet ble stort og vått, den ene historien etter den andre. Jeg visste at jeg satt med et verdifullt manuskript mellom hendene. Det var så vakkert og så intelligent skrevet at jeg var overbevist at dette om at dette var stor litterattur. En cene glemmer jeg aldri: ”Hun er gravid og sitter urolig og engstelig på legens venterom, sammen med mange andre. Så brått åpnes døren og legen kommer plystrende ut fra kontoret i flagrende hvit frakk, sier høyt ”God dag” og strener inn på WC. Nå kan alle høre han fortsetter å plystre mens han tømmer blæra så det skvaler i toalettpotta. Han fortsetter å plystre mens han vasker hendene og kommer så smilende, frimodig og fri, sier navnet på en pasient, holder døren åpen og går inn på kontoret, lukker døren, og så blir det helt stille”. Min pasiente, som altså var gravid, blir sittende å reflektere over kontrasten mellom lege og pasient, og får skrevet det ned i et talende språk. Så spør hun meg. Hva syns du? Jeg skulle kommet henne i forkjøpet, men får summet meg til å si: ”Dette er bra, du!” – ”Dette er helt spsielt bra!” – ”Jeg foreslår at du plukker ut et par som du sender det inn til et respektabelt ukeblad”. Hun rødmer, men sier hun vil gjøre det. Etter en tid kommer hun til ettervernsoppfølging. Hun forteller at redaktøren har sendt hennes ertikler til en konsulent, Nils J. Rud, og nå er hun så spendt på svaret. Jeg svarer henne og sier. Hvis denne Nils J. Rud har halvparten så store kunnskaper om hva som er bra litteratur, som jeg har, vil jeg ikke være i tvil om utfallet. Nå går en uke før hun kommer tilbake til ny time, og hun smiler over hele ansiktet. Hun forteller at redaktøren i ukebladet har sendt svaret fra til konsulenten, og jeg kan huske det omstrent slik: ”Hvis det var jeg som var redaktør for dette bladet ville jeg falt på mine knær og tigget forfatteren om flere. Dette er strålende!” Jeg vet ikke hvordan det gikk med henne. Jeg sluttet på ”Modum” og fulgte ikke opp mine tidligere pasienter. Jeg har lett etter henne blant forfattere og novelister, men ikke funnet navnet hennes. Etter hvert er også navnet visket ut av hukommelsen. Men jeg husker denne episoden, og hva den gjorde for å trygge hennes opplvelse av betydningsfullhet. Kanskje startet hun opp studiene igjen. Kanskje ble hun for sterk for sin mann, forlot ham og tok tilbake sitt pikenavn. Jeg vet ikke. Men det vet jeg. Hun hadde en betydelig evne til å skrive noveller, kanskje romaner også – for alt hva jeg vet. Men opp gjennom årene har det vært en spennende oppgave for meg å lete etter spesielle evner og egenskaper hos mine pasienter, og jeg tror sannelig jeg har avdekket og forløst flere enn en forfatter. Og spør du meg om hva jeg tror er det viktigste i ”terapien” så er det å gi hjelp til å gjenvinne pasientens selvfølelse, troen på sine egne evner og egenskaper, og forfølge dem som deres livs potensiale. Tenk hvor mye glede som ligger langs veien mot et ønsket mål?

tirsdag, april 02, 2013

Far og mor.

Enkelte mennesker jeg har truffet, både i behandlingssituasjoner og privat, er veldig opptatt av sitt opphav. Det er som om de vil føre alt tilbake til dem, men sjelden ut fra et takknemlig hjerte. Det er som om de belaster sitt opphav for deres egen utilstrekkelighet og tilkortkommenhet. Det er klart at man kan finne mye foreldrerelaterte problemer hvis man bare borer dypt nok. Men søker man etter det gode er det også mye godt som springer ut fra far og mor. En bankdirektør sleit med et svakt selvbilde og til tider besettende angst. Han mente det var faren hans som hadde holt ham nede, og aldri oppmuntret ham og hjulpet ham i livets små og store valg. Jeg studerte mannen og oppdaget en masse sterke trekk og gode egenskaper. Jeg hadde lyst til å innkalle pasientens far til en satale, men det lot seg ikke gjøre for han var død for mange år siden. Jeg ga da pasienten en oppgave. Han skulle forsøke å hente fram noe hans far ønsket å realisere, men ikke fikk til. Det gikk ikke lenge før han fortalte meg om farens store drøm. Jeg sa: Men, dette er jo noe du ganske enkelt kan virkeliggjøre. Er det noe i veien for at du gjør det? Han svarte at det var det ikke, og vi laget en plan for hvordan han kunne grjøre det. Satte han i gang. Nå gikk det ikke lenge før han en dag fortalte meg at han hadde nådd målet. ”Men jeg føler meg ikke noe bedre”, sa han. Denne mannen hadde aldri besøkt sin fars grav etter begravelsen, og jeg ba han reise til denne byen vestpå i ens ærend for å besøke sin fars grav og legge blomster på den. ”Og hvis du ikke føler det for dumt, så kan du si til din far: Far, jeg har gjort det du ønsket, men aldri fikk til. Jeg har gjort det for din skyld.” Mannen reiste og kom tilbake med følgende opplevelse: Da jeg gjorde som du sa følte jeg at jeg var blitt større enn min egen far. Jeg kjente trygghet og glede ved denne handling, og har siden ikke hatt denne inmarige underlegenhetsfølelsen og den kvelende angsten”. Jeg har erfart at det går godt an å ”gjøre opp med sine forldre” selv om de er døde. Det er nemlig ikke de fysiske foreldre som er problemet, men det indre opbjektet av dem. Og når man får plassert dem der de hører hjemme kan man faktisk også trekke fram gode og oppbyggelige føleleser i relasjon til dem. Det er ikke om å gjøre at foreldrene skal få høre sannheten rett i fjeset. Det fører bare til større problemer. Å våge å stå fram med sin styrke og sin kjærlighet ved å gjøre det foreldrene ikke var istand til, forandrer bilde man har av dem. Det som henger på fortidens vegg i deres rom i sjelens hus. ”Jeg trengte en far. Men min far forholdt seg til meg som om jeg var hans far. Det ville jeg ikke. Men den dagen jeg innså at bare på denne måten kunne jeg selv bli voksen, ble forholdet til far helt annerledes. Jeg realiserte fars drømmer, som innerst inne også var mine drømmer. Jeg ble ikke liten. Jeg ble meget stor, også i fars øyne.” Dette er en replikk fra en ung skipsreder, som virkelig har fått det til som hans egen far aldri klarte. Det er OK å være sin fars far bare man ikke henger seg opp i det. Det er vanskelig å erkjenne at uansett foreldre-utganspunktet har man selv ansvar for sin utikling og sine valg. Selv om hoppet er skrøpelig i satsen behøver ikke svevet og nedslaget bli det. En god skihopper får det beste ut av lite. Selv om han mister en av skiene i luften, kan han lande på en ski. Jeg har sette denne imponerende prestesjonen. Så skyld ikke alltid på utstyret.