mandag, april 30, 2007

DETTE ER DA INGEN KUNST

Ari Ben skrev en bok, kritikerne ga den terningkast seks, og forfatteren tatoverte en terning med seks øyne et sted på kroppen. Noen gjør slik sære ting, når gleden blir overveldende, fordi kritikken var overraskende. Et sympatisk og barnslig trekk ved en unge mann, dette.
Nå har han designet et nytt mønster til et porselenservice,
en påfuglfjære. Han har også gitt form til et nytt drikkeglass. For dette har han fått stor reklame i et debattprogram på TV. Presis hva oppdragsgiverne drømte om.
De fleste i panalet syns det var greit at kongesvigersønnen har begått slike ufarlige greier. Men noen – i alle fall én – var indignerte. Ari Bens brukskunst er dårlige greier, mente brukskunstneren, som ikke helt klarte å skjule sin skuffelse over at ikke proffe designere, som ham, fikk tildelt en slik oppgave.
Er Ari Ben kunstner?
Hva er i veien for at ikke han får være kunstner?
Føler han seg som kunstner, vel så er han det nok?
Hans svigermor, har stor interesse for kunst, og særlig billedkunst. Hun har store kunnskaper om kunst, og noen hevder at hun endog har ”blikk for god kunst”. Hans kones tante har utpreget sans for brukskunst, og har faktisk bedrevet skapende arbeid på skiven. Så har er i godt selskap den unge, pene mannen, som kler seg med en kunstners sofistikerte eleganse.
Selv har jeg, helt fra jeg var barn, følt meg som kunstner. Og selv om jeg aldri fikk sjansen til å utdanne meg til maler, tegner, eller til å forme i leire, så har jeg hatt en kunstners identitet, og det lenge før min debututstilling i 1993.
Hva gjør kunst til god kunst?
Det samme som gjør design til god design, musikk til god musikk, litteratur til god litteratur, og mat til god mat.
At en utøvende kunstner bør beherske alle sider av sitt medium er en soleklar forutsetning, men det er ikke nok. At de må ha kontakt med strømningene som løper gjennom tiden er absolutt en fordel, men det er heller ikke nok.
Med fare for å bli oppfattet som banal, vil jeg påstå at min egen mor var en eminent matkunstner. Jeg tenker ikke nå på ”mors kjøttkaker”. Hun var viden kjent for å lage smaksrik og deilig mat. De ”fine” - som ville ha maten pyntet - spurte aldri mor om å koke til sine fester. Men alle som likte god mat og satte pris på rike smaksopplevelser, var tidlige ut med å bestille mors tjenester.
Mor hadde ingen vanlig kokkeutdannelse, ikke engang en husmorskole. Men hun klarte på en mesterlig måte å integrere sin svenske matkunnskap med det hun møtte av matkultur i Norge, og det hun tilegnet som stuepike hos en rik familie i hovedstaden.
Hun likte helst å være alene på kjøkkenet når hun laget mat. Mor hadde det med å synge og prate høyt med seg selv når hun skapte sine retter. I så måte minner hun om enkelte billedkunstnere jeg kjenner.
Jeg har overhørt hennes verbale geberder under kokingen. Alle sansene var åpne, og hendene jobbet følsomt med råvarene.
”Å du er fin ja, mør og fin. Jeg skal bare dulte deg litt her og strekke deg litt der, og så skal du få litt deilig krydderpudder her, og litt der. Sånn ja,. Og nå har smøret sluttet å skumme og er blitt passe brunt, så nå legger deg forsiktig ned i den varme panna, og der skal du ligge og kose deg. Nå skal jeg snu deg på magen og øse litt sky over den brune ryggen din. Sånn ja, det var godt tenker jeg. Å, det her kommer til å bli deilig. Nå freser det så fint rundt deg at jeg får lyst til å gi deg en skvett fløte for å kjøle deg ned litt, og så trekker jeg panna litt bort fra den sterkeste varmen, sånn ja. Og hvis det behager deg gi fra deg litt av saftene dine nå så blir det sus i sausen, og da smaker det ekstra godt. Og vent bar litt skal du få se hvor salig predikantgjesten blir. Ja, ja nå er det på tide å flytter deg over i fatet her, så skal jeg bare sette litt spiss på sausen og gjøre den skinnende brun. Så der ja, der er den, og nå heller jeg den forsiktig over i sausenebbet og drypper litt på fatet, rundt deg. Nå kommer han til å kose seg fælt. Dette vil smake, det er jeg overbevist om”. Den Herrens ydmyke tjener spiste i finstua, alene.
Det er klart dette blir matkunst av ypperste klasse. Rustikk i uttrykket, enkel i formen og aldeles forførende på smak. Mor ville svart helt ærlig på komplementene med et: ”Nei, dette var da ingen kunst”.
Det som gjør kunst til stor kunst er den kjærlighet som kunstneren går til sitt verk med. Så, hvem vet, kanskje har Ari Ben – med sine majestetiske fortrinn og formelle handycaps – gjort nettopp det? Og kanskje svarer han på komplimenter som mi mor Märtha Katarina – : ”Nei, dette er da ingen kunst”.

tirsdag, april 24, 2007

TAUSHET OG ÅPENBARING

Fredag gjorde jeg en observasjon som var litt spesiell. En i gruppa vår - hun satt ca en meter til høyre for meg – hadde et innlegg jeg gjerne ville høre. Derfor lukket jeg øynene og konsentrerte meg om det hun sa. Da opplevde jeg at jeg befant meg i en kjempehall, og den som snakket befant seg 20 meter lengre borte. Fordi jeg hadde skjerpet oppmerksomheten kunne jeg høre hva hun sa, men ved minste lille forstyrrelse mistet jeg konsentrasjonen og dermed fløt ordene sammen og forsvant. Jeg hørte bare summing.

Jeg var én av ti, men følte meg likevel fullstendig ensom.

Jeg liker å være alene. Jeg har aldri radioen på når jeg biler og skrur den også av når jeg arbeider. Men mange elsker å jobbe til musikk.

Det finnes kunstnere som faktisk ønsker å påvirkes av musikk mens de maler. Jeg klarer det ikke, får det rett og slett ikke til. Jeg setter pris på tausheten så lenge jeg behersker den. Jeg liker å lytte på radio, men da for å gjøre bare det. Jeg liker å lytte til musikk for å lytte til musikk. Jeg kan ikke bruke den som et lydteppe. Slik musikk støy for meg.

Mitt arbeidssted, som ligger 18 skritt fra huset hvor jeg bor, er et
stille rom. Jeg kaller det gjerne min ”kellion” - som best kan oversettes som en munkecelle. Det er den gode stillhetens rom. Her er det bare meg og stillheten. Og stillhet er for meg nødvendig for alt mitt skapende arbeid.

Jeg har også hatt en annen, merkverdig hørselsopplevelse i det siste. Det skjedde slik:

En dag jeg satt bøyd over min iBook G4 hadde jeg døren åpen for å lufte ut litt gammel luft, Da hørte jeg en høy stemme fra døren som sa: ”Hallo!”. Jeg svarte med å løfte armen over hode og ropte høyt tilbake: ”Hallo-o!” men fortsatt å skrive setningen ferdig. Det tok bare et øyeblikk. Mens jeg skriver ser jeg i øyekroken at det står en beige skikkelse i døråpning. Jeg sier: ”Bare vent litt, jeg er straks ferdig”. Så reiser jeg meg for å ta i mot min gjest, men ser ingen.. Jeg går ut og kikker bak garasjen, men vedkommende er sporløst forsvunnet.

Da sier jeg til meg selv: Ta det nå helt med ro, David, det er bare en som vil erte deg litt.” Eller - o gru! Jeg kan vel ikke ha blitt en smule hallusinert? Det sto kanskje ingen i døråpningen? Det var kanskje ingen som sa: ”Hallo!”?
Jeg lukket døren og åpnet den . Da kom en kraftig knirkelyd som mitt tunghørte øre oppfattet som et vennlig: ”Hallo!”

Man hva med personfiguren i døren? Jeg går rilbake til stolen min. Når jeg skjeler mot døren ser jeg en beige gestalt i åpningen. Jeg snur brått på hode, og jo – der ser jeg ”vedkommende”.
Det er en strisekk vi har bunnet rundt en frostvár plante som står lent mot garasjen.

Kanskje kan enkelte åpenbaringer forklares?

For svaksynte, og tunghørte mennesker, kan det være klokt å undersøke alternative muligheter. For oss som er begge deler er det et must.

onsdag, april 18, 2007

FRA BLOGG TIL WEBB

Siden september 2004 har jeg hatt min egen bloggspott. Det var en venn som fortalte meg at det fantes en åpen notisbok, som kaltes blogg, og som var en slags enekl hjemmeside på Internett .
Jeg har ikke vært flink til å holde den oppdatert med ny ”posts” – (som kan oversettes med notiser, artikler og mer eller mindre seriøse innlegg).
Til å begynne med syntes jeg det var komplisert å legge inn nye notater. Jeg glemte mine passord rett som det var, og følte meg ikke helt hjemme med blogspråket, og derfor ble den nok litt forsømt. Leserne faller lett fra dersom det ikke kommer nytt stoff.
Som pensjonist har jeg stor glede av min IbookG4 og staffeliet. Men å male bilder og skrive artikler som forblir i mitt lukkede rom, mitt atelier og kellion, er ikke motiverende nok. Det finnes ekshibisjonistiske trekk ved enhver kunstner – forfatter, maler og musiker. Vi vil vise oss frem.
Dette skyldes ikke at vi som barn fikk knust behovet når vi stakk hode fram. ”Utstillingsbehov” er nedlagt i enhver kunstner, det er det skapendes egenart. Man skaper ikke for lukkede rom, eller for anonymiteten, men for at menneskene skal se det og kanskje dra nytte av det, og glede.
Etter oppmuntring fra venner og bekjente startet jeg for en tid siden med å lage en egen hjemmeside. Det var ikke lett det heller. Jeg søkte først på nettet og kom fram til firmaer som lovet å få meg på lufta innen 24 timer. Noen var rimelige, andre var svært kostbare. Men når jeg ikke visste hva jeg trengte for å dekke behovet, kunne jeg ikke bestemme meg før en bekjent tok grep og startet det nitidige ”broderi-arbeidet”.
Det første vi har fått på plass er min blogspot, med forandret utseende.
Selve hjemmesiden er foreløpig bare ett rammeverk, men med tid og stunder vil siden stå fram med et ryddig, praktisk og spennende design.
Da vil jeg etter hvert fylle de mange menyene med stoff fra et langt og spennende liv, og dele med meg endel av de erfaringer, kunnskaper, og kompetanse jeg har ervervet meg.
Men foreløpig er det bare bloggen som fungerer.
Hvis min leser vil være litt tålmodig så vil jeg snart være tilbake som redaktør av < www.kvebaek,no >.
God helg.

tirsdag, april 17, 2007

"LIKEVEL" - et mirakelord

Jeg skriver dette i fastetiden. Men søndagens prekentekst handler om mat, masse mat, overflod av mat. Men det hele begynner med noe ubetydelig.

Jesus hadde tatt med seg disiplene over til den andre siden av Galileasjøen, men en stor folkemengde fulgte etter dem, for de hadde sett ham helbrede syke, og håpet nok å få se flere mirakler. Jesus og disiplene gikk opp i fjellet og satte seg. Påsken nærmet seg.

Da Jesus så folkemengden som kom til ham, sier han til Filip: Hvor skal vi kjøpe brød så alle disse kan få noe å spise? Filip svarer: ”Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem får et lite stykke.”

Den store menneskeflokken hadde ikke kommet for å bli servert mat. De ville se mirakler. Menneskene har alltid følt dragning mot det uforståelige. Så sterk kan denne dragningen være at de glemmer å spise. Man sulter gjerne litt for et mirakel.

Bibelen forteller om fem tusen menn. I tillegg kommer kvinner og barn. Alle vil oppleve mirakler. Men i stedet for å få dekket dette behovet vil Jesus gi dem et ordinært måltid mat. Det er bare det at verken Jesus eller disiplene har mat, ikke en smule.

Det er her Jesus første disippel, Andreas, dukker fram i rampelyset. Også han vil hjelpe til, men er like hjelpeløs som sine brødre. Den eneste muligheten han ser ligger i matpakka til et barn, som består av fem brød og to småfisker. Intuitivt forstår Andreas at det i alle fall noe, men altså så alt for lite. Likevel bringer han både barnet og maten til Jesus. Og mer skulle det altså ikke til.

Andreas hadde helt opplagt fått en føling av storheten hos sin rabbi. Nå får han en kraftig innføring i hvilke muligheter det ligger i hans et likevel. Det utfordrer allmakten, hos Jesus, som ber en takkebønnen over fem brød og to småfisk.

Kjærligheten og omsorgen er den ene aksen i hendelsen. Den andre er takkebønnen som rettes mot Gud. I krysningen mellom omsorg og takk vil det alltid skje et mirakel, sette med våre øyne.

At over fem tusen ble mettet av fem brød og to småfisk er likevel ikke det største mirakelet i denne historien. For hos Gud, som har skapt fisk i havet og korn på marken, er det ingen ting som er umulig,

Når menneskene - som her Andreas - står i dette krysningspunktet med all sin indre tvil og fortvilelse – og satser på et likevel – og bringe det de har til Jesus, Guds Sønn, om det så ikke er mer enn noen skarve brødsmuler og et par fiskepinner, vil det alltid være duket for et mirakel.