fredag, september 14, 2007

ÅPENT HUS HOS KVEBÆK

Helt fra vår første tid som prestefamilie på Jevnaker (1959) har vi levd med åpne dører, dog ikke ulåste.
Fru Gregersen kom ikke hver formiddag, men ofte, og hadde med seg en pose ferske smultringer. Hva hennes motiv for besøkene var ble aldri uttalt. Kanskje var det så enkelt som dette at hun ville gi oss en god start på dagen med nybakte smultringer? Kanskje ønsket hun å bare å oppleve prestehjemmets atmosfære? Kanskje ville hun bare ha oss litt for seg selv. Besøkene varte i tre år. Hun ble en del av vår timeplan. Uteble hun, savnet vi henne.

Det gode med fru Gregersen var at hun alltid hadde med seg noe til kaffen. Andre hadde andre ting med seg. Menighetens omsorg for sin lille prestefamilie var overveldende. Reidun serverte alltid kaffe og en kringlebit eller annet kaffebrød som hun hadde ”slått sammen” for å ha i beredskap.

Ønsket om å ha et åpent hjem tok vi med oss til Levanger og Kristiansand, men også til Modum på sette og vis. Men der var vi ikke de eneste som praktiserte denne skikken. Der inne på furumoen levde stort sett alle med åpne dører. Flere av kom ikke engang på tanken at dørene burde låses.

En dag vi kom hjem hadde våre venner fra Kristiansand - Matti og Kari l regelrett flyttet inn hos os og tatt seg selvfølgelig tilrette. Først forvirret det oss, så gledet det oss hjertelig.

På Modum møtte vi åpne dører over alt. Sykehusets dører ble låst til natten. Ikke for å stenge pasientene inne, men for å stenge uvedkommende ute.

Helt fra min første sommer ved sykehuset – i 1961 - fikk jeg oppleve Inga og Gordon Johnsens åpne hjem. De låste aldri dørene. Selv ikke når de dro på flere ukers ferie. En kveld i uken – gjennom alle årene jeg kjente dem – åpnet de dørene på vidt gap og ventet at venner og kolleger skulle fylle de koselige stuene. De ble kalt ”Fredags kveld hos Inga og Gordon”. Dette var det enkleste arrangementet man kunne tenke seg. Vi kom ved syvtiden, fikk servert en kopp kaffe og en kringlebit, og satt og småpratet til Gordon fant det hensiktsmessig å hente fram sin fars predikantbibel. Ofte ga han den til meg. (Jeg kom gjerne rett fra jobben og hadde ikke min egen bibel med meg). Da jeg bladde i denne bibelen for første gang spurte jeg hva alle strekene etter hvert kapittel sto for. Gordon fortalte at det var en systematisk avmerking av hver gang den gamle frikirkpastoren, Ludvig Johnsen, hadde lest dette kapitlet. Etter fylte 70 år hadde han som mål å lese bibelen hundre ganger, fra perm til perm, før han døde. Strekene ble samlet i bunter på fem, og jeg telte tjue slik bunter under samtlige kapitler. Det var ikke bare enkelt å holde denne boken i fanget eller lese fra den.

Bibellesingen foregikk på den måten at alle som hadde lyst leste et avsnitt hver av kommende søndags bibeltekster. Så leste en søndagens prekentekst en gang til og så kunne samtalen starte. Ett av spørsmålene som alltid ble stilt var dette: ”Hva har du behov for at presten skal tale om på søndag?”

En av mine kolleger i Den Norske Kirke reiste fra Oslo til Modum for å være tilstede ved disse samtalekveldene. Det var fra disse han hentet stoff til sine eksistensielle og virkelighetsnære prekener.

Disse fredagskveldene satte dype spor i Reidun om meg. Og da vi flyttet til Lillestrøm bestemte vi oss for å bringen denne tradisjonen videre. Helst burde vi ha ”Åpent Hus” hver fredag. Det fikk vi ikke til på grunn av min store reiseaktivitet. Vi begrenset det til en fredag i måneden, og den prøvde jeg å holde fri fra oppdrag.

Da vi - av ulike årsaker- tok en pause fikk vi stadig spørsmål om når vi skulle starte opp igjen. Det dro ut, men nå i kveld åpner ”Vertshuset” sine dører på nytt Reidun byr på fersk kringle og eplekake, med kaffe eller tea til. Det uhøytidelige sosiale samværet vil vare en time. Så tenner vi det store, hvite ”Bønn for menighetsbarna lyset" og åpner for skriftlesning, samtale og bønn. Og så, kl. 21.00 er det slutt, og gjestene går hver til sitt. Noen stikker ut på kjøkkenet for å hjelpe til med å få kopper og fat i vaskemaskinen.

Nå blir det viktig å komme til kirken på søndag, for å høre de samme versene bli lest på nytt. Nå lyttes det spesielt intenst til prekenen. Blir noe av det - som bringes fram - til hjelp for meg?

Vårt klare ønske er at ingen skal behøve å komme til oss fordi det forventes av dem. ”Åpent hus hos Kvebæk” er for dem som har behov, ønsker og tid til det. Vi teller ikke hodene disse kveldene, bare velsignelsene.

fredag, september 07, 2007

MARIAS BLOMSTER og en vandringsstav

På veggen foran meg henger et postkort. Det har faktisk en tittel: Marias ”blomster”, som er en einer (juniperus communis). Det er et bilde i en samleserie som er laget av Berit Dahl Soltvedt, som jobber i ”Kjernehuset – kulturelt og helsefaglig miniverksted”, 3401 Lier.

Det er et fortellende lite bilde. Menge vakre blåtoner rammer inn en sceneidyll, hvor den hvitkledd Maria bøyer seg beskyttende over Jesusbarnet. Her ligger en rev og ammer sitt ungekull på tre. To hvite harer – en stor og en liten – betrakter denne hellige familie, hvor Josef for øyeblikket er ute av bilde.

I venstre bildehalvdel bøyer en mørk blå einer seg beskyttende over de tre familiene. I Høyre billedflate heller en gyllen og lysende einerbusk seg innover mot gruppen, som sitter på marken og utgjør en likebenet trekant – som tråler av indre lys.

Et sagn forteller at da den hellige familie flyktet til Egypt var Herodes soldater nær ved å ta dem igjen. Maria ba plantene langs veien om beskyttelse, men alle var på Herodes parti. Så kom de til en einerbusk som åpnet sine tornet greier og ga den hellige familien et trygt skjulested. Det sies at Maria forbannet noen av plantene, tilga en, og velsignet eineren.

Eineren er en plante det er skapt mange myter om. På samme måte som den beskyttet den hellige familie, beskytter den både rev og hare og alt annet som søker hjelp hos den. I norrøn mytologi var det Tors plante. Da de kristne oppdaget korset der kongleskjellene møtes i den øvre del av bæret, og ikke Tors hammer, tok de eineren inn i sin mytekunst.

Jeg har alltid vært fascinert av einerbusken. Einerbaret la mor i salt-flesk-tønna, og ellers strødd hun det ut over gulvene til jul. Det luktet vidunderlig. Bærene ble brukt som krydder i sauser. De lange, slanke greine laget vi buer av til indianerleken vår. I tørket tilstand var de harde å forme, men de hadde en forbausende spenst som tok pilene våre langt avsted. Lykkelig den gutt som hadde en ekte ”brusebåga”. Vi kalte nemlig einerbusken for ”bruse” og bue for ”båga”.

Jeg lager vandringsstaver og søker etter gode emner, men har ikke hjerte til å skjære greiner av einerbuskene der de vokser i skrinn utmarkjord. Men – det hadde vært kjekt med noen fine, lange og slanke emner på tørkehylla! Fra 12 til 18 måneders tålmodighet må til for å lage en god vandringsstav av einer. Men så har man da også en god venn å støtte seg til i møte med trolldom og annet uvesen.

Men hassel er da heller ikke noe man kimser av. Etter istiden var hasselbusken tidlig ute med å slå rot her nord. Noen mener den var den aller første.

Det finnes en lignede fortelling om den hellige familie og hasselbusken. Under et kraftig tordenvær søkte de ly under en hasselkrone. Lynet slo ned over alt, men ikke i hasselbusken. Derfor ble den velsignet. Siden har aldri lynet slått ned i en hasselbusk (Jeg anbefaler likevel ingen vandringsmann å la seg friste til å søke ly for tordenvær under trær og busker, og heller ikke om det står en hassel i nærheten)

Jeg lager gjerne staver av hassel. Etter ett års tørking - med barken på - på en hylle i garasjen, er de blitt lette, stive og sterke. Når de pusses og oljes blir de meget vakre. Har man tid til å lage en figur av reinsdyrhorn o.l. som festes til toppen, vel – da har man en eksklusiv venn å gå tur med i krunglete terreng.

Skulle gjerne hatt et bukkehorn med den flotte kromingen du vet. Da ville jeg laget en hyrdestav. Men jeg kjenner ingen som kan fremskaffe et slikt klenodium. Værer er det ikke mange av lenger.
Og de få som finnes skal betjene en hel ”værrings” behov for lam til våren.

Jeg har lett i litteraturen men ikke funnet informasjon om hvordan man går fram for å bøye og forme gevir av reinbukk i en vakker bue. Hyrdestaven med den flotte kroken lar vente på seg.

Kanskje er det bedre å vandre en tur i stedet for å sitte inne og lage vandringsstaver? Søren Kierkegaard var avhengig av sine daglige vandringer. Han mente han gikk seg til helse, og sine beste tanker, med sin stav i hånden.

tirsdag, september 04, 2007

Å HA, ELLER VÆRE FANTASI

Vitnesbyrdet

Jeg skriver om handipaks.
Mitt største handikap er at jeg er den jeg er.
Jeg har ikke fantasier, jeg er fantasi.
Dette er måten jeg lever på.
Jeg åpner mine sanser,strekker meg ut etter det som fins der ute.
Tar det inn i meg og berører det med alt i meg, som er meg.
Så tar jeg det ut av meg for å forandre virkeligheten.

Slik er jeg.
"Men slik bør jeg jo ikke være".
Når det jeg har sanset blir eltet og knadd,
og så sendes ut for å forandre virkeligheten.
så kan det hende at forandringen ikke er ønskelig.

Kanskje bør alt være som det alltid har vært?

Helt helt, eller halvt fiende - - - -.

Mitt største handikap er meg selv.

Men hvordan kan jeg være annerledes,
være som dem som har sin trygghet i det uforanderlige,
og i det at alt skal være som det alltid har vært?

Kan jeg som fantasi la være å være fantasi?
Ville det ikke vært bedre for meg, og andre,
om jeg bare hadde hatt fantasier?

Kan en sort bli en hvit, og kan en ravnen bli spurv?

Den sortes væren er å være sort, og den hvites - å være hvit.
En ravns væren er å være ravn, og spurvens å være spurv,
og så langt som deres sanser kan bringe dem ut..

Hva kan man si om en som er sin fantasis væren?

At det er lagnad?

En som er, kan ikke ha det han er.
Og ikke være det han har.

Skal jeg kjempe min værens kamp?
Skal jeg tie min værens taushet?

Skal jeg gå inn i mitt rom, lukke min dør,
og være min fantasis væren
til ingens sjenanse, og ingens frykt?

Hvordan unngå at fantasien ser i meg, tenker i meg, og taler i meg?

Ved at de som er redde, som ikke vil forandring,
kommer til mitt sted for å forandre meg?
Våger de det?
Når de vet at fantasien forandrer, også dem.

Hvis jeg kunne velge, og det kan jeg ikke,
ville jeg heller ha fantasier, enn å være fantasi.
Men jeg kan ikke velge.

Skal jeg - ut fra min væren - bruke meg selv i trass-
og forandre det som ikke ønsker forandring -
men forandre det likevel -
så det blir plass til min væren i verden?

Mitt handikap er min væren.
Hva annet kan jeg være?
Kan jeg være min ikkeværen?

Ikkeværen?

Døden?

Jeg vil være den jeg er,
være fantasien,
Være det så langt mine sansers hender når,
og så langt kjærlighet vil følge meg.

lørdag, august 18, 2007

MINE VELSIGNEDE HANDIKAPS

Jeg var 16 år og en turbopropp, som fikk tid til det meste. Som barn leste jeg bøker, mange bøker, og gjenfortalte - dem med stor innlevelse - til vennene mine, som på regnværsdager flokket seg rundt meg. Jeg tror det var da ”fortelleren” i meg gestaltet seg. Men, som 16 åring rakk jeg sjelden å lese bøker. Jeg måtte nøye meg med The Reader’s Digest,

Her i ”Det Beste” fant jeg prismer og paradokser til mine oppgaver som ”Stand up comedian” flere tiår før begrepet ble norsk. Her fant jeg korte, velskrevne fortellinger, og spennende sammendrag av verdenslitteraturens bestselgere. Jeg forsto av andre, som hadde hørt av andre, at den slags var useriøs lesning og egentlig fusk. Men jeg holt meg relativt orientert.

Av alt det jeg leste var det en passasje i en artikkel som bordet mitt unge sinn. En klok bestefar sa under en fortrolig samtale til sitt 16 år gamle barnebarn: Når du står ansikt til ansikt med det som synes umulig skal du si til deg selv: ”Jeg kan alt, inntil jeg har bevist det motsatte”.

Den setningen hadde festnet seg i tenåringen, og den bet seg også fast i meg.

Jeg har av og til under mine oppdrag som leder- og personalutvikler trukket fram dette motto. Det forbauser meg at så mange oppfatter det som hovmodig, frekt og freidig. ”Du må ha store tanker om deg selv” har de påstått, og røper med det at de ikke har forstått hvilket arbeid mottoet rommer. Jeg tror heller ikke de forstår at det er ”janten” i dem som er blitt provosert. ”Du er ikke bedre enn oss”.

I mange sammenhenger opplever jeg meg selv som temmelig mislykket og udugelig. Ofte når jeg står ansikt til ansikt med oppgaver, som føles alt for svære, kan jeg si til meg selv: Enten forsøker du ikke og flykter, eller så sier du: Jeg klarer da dette. Og det vil jeg innbilt meg helt til jeg fikk bevist det motsatte: Dette klarte du ikke, gutt! Ok, så får jeg bite i gresset og erkjenne det. Nå vet jeg i alle fall hva jeg ikke kan.

Når jeg ser meg tilbake finner jeg få tilfeller hvor jeg har vært nødt til å gjøre denne fornuftige innrømmelsen.

Å vite hva jeg ikke kan er ikke udugelighet.

Men å si til seg selv. Ikke prøv en gang, for dette får du likevel ikke til - ! det er udugelighet av verste slag, for man gir opp uten prøve, og så må man leve med usikkerheten hele tiden, som sier til deg: Skal se jeg hadde klart det jeg også, hvis jeg hadde prøvd.

Mitt gamle motto var ikke et selvbedrag.

Nå vet jeg at jeg har klart det ”umulige”, om og om igjen. Forskjellen mellom - ”Jeg kan alt inntil jeg har bevist det motsatte”, og ”Jeg kan i grunn ingen ting før jeg får beviset på at jeg kan det” er arbeid og atter arbeid.

Troen skaper arbeidslyst og seiersvilje. Tvilen skaper latskap. som er frukten av frykten for å dumme seg ut.

Mitt motto har også en annen fordel. Jeg har lært å ikke fortvile over mine handikaps. Erkjennelsen av handikaps, paret med troen på min betingede allmakt, utretter - for meg - forståelige mirakler.

Som illustrasjon til denne påstand vil jeg bruke ordtaket:
”Nød lærer naken kvinne spinne!” Forstår du hvorfor?

En nakne kvinen er ikke likegyldig med seg selv og sin kropp. Anta at hun fryser så hun hakker tenner. Hun vet at hun må beskytte kroppen mot kulden, ellers vil hun dø. Sauen hennes fryser ikke. Hva om hun låner litt av sauens overskuddsull?
Hun kunne ikke drepe sauen og stjele huden av dyrets kropp. Fa ville hun miste melken. Når hun nappet til seg av overskuddet, er det nok varmt, men uegnet til klær. Nøden for sin hutrende kropp manifesterer seg omsorg for den.

Når hennes omsorg støter sammen med hennes samlede lager av kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initiativ, så trigger de hverandre på samme måte som når en negativ ladet strømkrets møter en positiv ladet.

Møtes de aldri, skjer det ingen ting.
Barker de sammen, brenner de hverandre ut.
Men kommer de i et skapende forhold - ikke for nær, ikke for fjern - trigger de hverandre gjensidig. Og da blir to ting, som ikke har vært der før, tre fram som lys og varme!

Den aller største oppfinnelsen i verden står kvinnen for. Hun nappet ull av sauen, oppfant karingen, oppfant rokken, oppfant veven, og sydde seg klær, og så frøs hun ikke lenger, ikke hun, ikke mannen og ikke barna.

Hvorfor fortvile over handikaps når man har evnen til å elske? Kjærlighet gjøre kreativ!

onsdag, august 15, 2007

GUTTEN PÅ VEGGEN

På veggen foran meg, oppå en diger svart dings med mange stikkontakter, en slik nymotens grei man bruker til datautstyr som vern mot lynnedslag, står et utklipp av en liten kar med sort og hvitstripet genser. Jeg kjenner ham godt, men vet ikke hvem han er.

Jeg skal forklare. Bilde står utenpå brosjyren til Andreas-skapet. Jeg tror det ble trykt i 5000 eksemplarer. De ble sendt - sammen med masse annet informasjonsmateriell - til alle menigheter som står tilsluttet NKR (Norges Kristne Råd) i forbindelse med Kirkens 2000 års jubileum. Det er forklaringen på at jeg kjenner ham godt, for jeg ser ham hver gang jeg deler ut en folder, og så står han her, like foran meg.

Jeg vet altså ikke hvem han er. Det var reklamebyrået som fant ham i ett eller annet arkiv. Men han står her like over vinduet til min laptop, en iBookG4. Han ser ikke på kamera, og derfor ikke på meg. Hans blikk glir til siden, og er festet på noe jeg ikke kan se, men som ansiktutrykket røper er det ikke skremmende, men kanskje hyggelig, i alle fall spennende.

Øynene er oppspilt og litt drømmende, slik de er på små barn som persiperer noe viktig. Ansiktsfargen og de lubne hendene
forteller at han pleier å være mye ute. Det silkemyke håret er litt ugreit, som når ei ullue tas av det varme hode. Men panneluggen har mamma børstet litt til siden - for fotograferingens skyld.

Jeg kan tenke at han nettopp er kommet inn fra aktive utlek. De røde kinnene og hendene forteller meg at det kan være vinter ute. Den tykke genseren er hjemmestrikket av en kjærlig bestemor, det tror jeg, for unge mødre har ikke tid til slikt lenger, og dessuten er mønsteret litt gammeldags, og det mørke garnet loer litt, etter hyppig vask.

At gutten er hentet inn til en liten blund midt på dagen forstår jeg av det at han har en smukk mellom hendene. At han ikke alt har puttet den i munnen, som røper bitte små melketenner, skyldes nok en eller annen voksen som har sagt til ham at han ikke må det, for han skal fotograferes først.

For meg er han en klar representanten for alle barn i verden som trenger daglig forbønn. Vi – besteforeldre – har forsynt oss så grådig av klodens goder, og på en slik måte at vi har røvet eksistensgrunnlaget fra millioner små, jenter og gutter, og såret deres klima smertelig. Men også dem ved å oppløse familien de skulle være grunntrygge i. Jeg har spurt mange barn hva de frykter mest; At mor og far krangler, eller at de truer med å gå dra hverandre. Svaret var entydig.

Og nå må vi lære oss å erkjenne vår skyld og vår brøde, og angre. For som vi vet går angeren foran bønnen om tilgivelse. Men en bønn om tilgivelse er en bønn til beste for oss selv. Vår bot må være å gjøre alt vi kan for å hjelpe barna vår, barnebarna og oldebarna våre. Gamle som vi er (vi kan vel kalle oss gamle når vi er blitt oldeforeldre?) må vi gjøre det vi kan. Og det vi kan er å folde våre hender i bønn for barna – hver dag, og mange ganger om dagen.

Andreas-skapet er vår konkrete bønnehjelp. Midt i skapet står foto av ukens bønnebarn. I en lomme bak ligger fotografier av alle bønnebarna, som etter hvert skal bli ukens bønnebarn.

Interiøret ”gutten på veggen” befinner seg i virker gammel, i alle fall fra en tiden da man ikke hadde dårlig samvittighet for å kjøpte møbler i teak.

søndag, august 12, 2007

PENGA - ELLER LIVET?

Preken. 12. 08. 07, holt ved en økumeniske friluftsgudstjeneste i ”Lensekirka”, ved Fetsund. Prekenteksten er fra: Matt. 6, 25 – 34

God søndag til alle som har benket seg i Lensekirka, her ved elvebredden. La oss hedre Adler Blakseth som fikk ideen. Vi gjør det best ved å bygge videre på det som allerede er blitt en tradisjon.

****
Og så var det preken.
Teksten er allerede lest.

Nå ber jeg dere lytte til noen av versene én gang til:

Derfor sier jeg dere:
Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med.

Er ikke livet mer enn maten
og kroppen mer enn klærne?

Se på fuglene under himmelen!
De sår ikke, de høster ikke
og samler ikke i hus,
men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel.
* * *
Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.

Denne preken ble holt i friluft for 2000 år siden.
Predikanten var en ung tømmermann fra landsbyen Nasaret.

Tilhørerne var ti ganger fler, kanskje tjue ganger fler enn dere som sitter her.

Jeg er fristet til å tro de var arbeidsløse, etter som de kunne dra ut i ødemarka, midt i uka, for å høre på en omreisende predikant.

Og som arbeidsløse var de selvsagt bekymret for hva de skulle spise og drikke, og ha på seg av klær.

Dette er jo de arbeidsløses store bekymring.

I de ”harde trettiåra” var arbeidsledigheten stor her i landet, også her i Fet.

Litt lenger opp i elva her ble Berntsesaga bygget av iderike menn med initiativ og omsorg. Det ble gjort for å begrense bekymringene til et tjuetall arbeidsløse forsørgere.

Går vi nå tilbake til tømmermannens preken og spør: Hadde det ikke vært klokere om denne unge mannen hadde tatt initiativet til å etablere arbeidsplasser, enn å si til denne flokken på flere tusen mennesker:
Vær ikke bekymret for hva dere skal spise og drikke og hva dere skal kle dere med?

Og hvis han hadde stått her jeg står, og i dag, ville han da ha sagt det samme?

Jeg tro han kanskje ville sagt det slik: Kjære romerikinger, nå må dere virkelig bekymre dere for morgendagen! Ikke for mat, ikke for drikke og ikke for klær, men for jordens klimaendringer! Dere ødelegger hele den skjønne jordkloden på grunn av uvett og grådighet!

Og så ville han ha fortalt dem en lignelse:

En kortvokst kar klatret opp i et Morbærtre for å se bedre. Men løvverket skygget for utsikten. Da kappet han av en gren. Dessverre for ham, det var den grenen han satt på.


Og ville han ha sagt: Kjære venner. Dere må ikke være så bekymret for hva dere skal spise?

Jeg tror kanskje han ville ha formulert seg omtrent slik: Kjære venner, nå må dere bekymre dere for hva de fattige i verden skal spise. For hvem ett måltid mat om dagen ikke er en selvfølgelighet.

Og ville han ha sagt: Bekymre dere ikke for hva dere skal drikke?
Kanskje ikke. For den bekymringer har ikke vi.

Han ville i stedet sagt omtrent slik: Kjære venner, dere som har elver og sjøer fulle av rent vann - og som lar springen renne de minuttene dere pusser tennene - Nå må dere begynne å bekymre dere for alle dem som ikke har vann, verken til å drikke, pusse tennene eller vaske seg i, enn si å vanne sin tørre åker med.

Og ville han ha sagt: Hvorfor bekymre dere for klærne?

Jeg tror kanskje han ville sagt: Kjære venner, dere som har garderobene full av klær? Nå må dere bekymrer dere for dem som syr skjortene deres for slavelønninger!

Ville denne, unge mannen, ha klart å endre vår tankegang, og vår hverdagsetikk; med slikt prat?

Og om jeg sier at jeg står her i stedet for ham !
Vil dere da ha lyttet mer intensivt, og forandre dere raskere?
Den unge mannen talte uten mikrofon og høyttaleranlegg. Og de hørte ham godt likevel. (I dag kan det være problematisk å høre hva presten sier selv med et topp moderne høyttaleranlegg).

I omlag tre år vandret han rundt i sitt lille fjelland nordøst i Middelhavet.
Var han en ung politiker som sanket stemmer til kommunevalget?
Var han sosialisten som hadde programmert at han ville gjøre revolusjon og forandre sitt folks levevilkår?

Vi vet at det i flokken befant seg en liten gruppe unge menn som lyttet intenst. De var hans elever. De skulle snart ta over der han slapp.
Det skulle vise seg at en rettroende gruppe religiøse menn samarbeidet med kyniske okkupanter om å få fjernet ham. Og de lykkes ved å nagle ham til et kors og drepe ham.

Ærlig talt, mine venner: Var Jesus revolusjonær?
Ja, i høyeste grad. Og mer radikal enn dem som har stått bak de store politiske revolusjoner i vår nære fortid.

For denne mannen hadde høyere mål. Han snakket om et annet rike, og et helt annerledes rike. Han snakket ikke om Kong Haralds eller Jens Stoltenbergs rike, men om Guds.

Den bevegelsen han startet har utbredt seg som ringer i vannet. Budskapet hans har nådd ut over hele jorden, og det har ikke forandret seg en tøddel:

”Søk først Guds rike, og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg!”

I dag har bevegelsen nådd til Glommas vestbredde, og det lyder som alltid tidligere:

Kjære bekymringsfulle romerikinger! Søk først Guds rike. For Gud søker dere først.

Søk det ved å åpne ditt sinn og si: Kom Herre Jesus, Guds Sønn,
kom hit inn i mitt subjektive rike, og bli hos meg.

Og dermed begynner Guds rike å utvikle seg - inne i deg.

Og en vakker dag vil du kunne høre Gudsstemmen inne i deg si:
Du er mitt barn! Min enbårne Sønn, Jesus Kristus, har båret deg gjennom dødsskyggens dal, og like inn i mitt rike. Du er min! Og mitt rike er ditt.

Og da vil din stemme inne i deg svare: ”Ja, Herre, jeg er ditt barn. Du er min Far. Takk Jesus som bar meg hjem, hjem til Gud, min far!”
Og inn i hans rettferdighet i hans rike.

Hvis du gidder kan du kalle det jeg nå skal si - et eventyr, eller en forteller skrøne:

Dette at Guds Sønn ble født av en jomfru, i en stall i landsbyen Betlehem. At tømmermannen Josef adopterte ham og satte ham i snekkerlære. At han var den eldste i en søskenflokk på minst seks.
At han, helt fra han var en smågutt, forundret den religiøse eliten i tempelet med sin kunnskaper og sin visdom.

At han i trettiårs alderen lot snekkerverktøyet ligge og bega seg ut på vandring.

At det skjedde merkelige ting der han gikk fram. Blinde fikk synet tilbake. Døve ble hørende. Lamme fikk førligheten tilbake og kunne gå.
Spedalske ble renset. Døde ble kalt ut av dødsriket.

Men dette eventyret slutter ikke med den dramatiske og sadistiske henrettelse - korsfestelse.

Nei, denne hendelsen på Golgata er selve begynnelsen Guds nyskapende handling i historien. Der og da skjer rettferdiggjørelsen.

Menneskene har aldri klart å overvinne synden.

Først da Gud ble menneske - ble synden overvunnet. Det var ikke bare en jødegutt fra Nasaret de korsfestet. Det var Gud selv de slo i hjel.

Syndens følger er døden.

Men fordi han var tvers gjennom ren, kunne ikke døden holde på ham. men slapp ham ut av sitt demoniske favntak. Rent fysisk og geografisk skjedde det ved at gravsteinen som hadde skjult ham ble rullet tilside,
Og ut av gravkammeret kommer Jesus, Menneskesønnen.

Her ved gravens terskel er Gudsrikets - , og retterighetens arnestedet.

Hvor lenge kan du leve av din jordiske rikdom? Hvor langt vil du kunne stole på helsa di? Vi var fire brødre i fjor. Nå er vi tre. Den ene av oss ligger i en grav her oppe på den andre siden av elva. Vi tre følger snart etter.

Jeg kunne fortalt deg mange eventyr, for livet har gitt meg mange narratives (historier). Men historien jeg har fortalt deg i dag er ikke et eventyr, selv om konsekvensen av det jeg har talt om er eventyrlig.

Er ikke livet mer verd enn biffene du spiser, og vinen du drikker?
Er ikke livet mer verd enn luksusklær gra Gant og Dior ?

Jeg kunne ha lyst til å synge den hollandsksvenske visesangerens kjente strofe nå: ”Du får ingen ting ta med deg dit du går!”

Det er LIVET det hele dreier seg om. Ikke mat, drikke og klær, men livet! Livet som trenger både mat og drikke og klær. Men her er ikke faktorenes orden likegyldig. Noe må alltid komme først: Livet! Livet i Guds rike. Søk først Guds rike (og det vil etablere seg inne i deg og gi deg mening) og Hans rettferdighet, som er styrt av kjærligheten og ikke jussen.

Så? Ja så vil du oppleve at du lever selve livet………

Amen.

lørdag, august 11, 2007

KAN LYSTEN KOMME TILBAKE?

Etter separatutstillingen i fjor har jeg malt ett, kanskje to bilder. Lysten forsvant da jeg kom hjem og hang opp i atelieret alle 25 bildene som ikke ble solgt.

Skuffelsen kom etter at jeg kritisk hadde analysert dem, ett etter ett. Alt for mange holt ikke mål i forhold til de kvalitetskravene jeg stiller før jeg signerer. Jeg tror jeg har latt meg forføre, og nå svir det i min forfengelighet.

Etter å ha sett utstillingen til den danske billedhuggeren Robert Jacobsen i Galleri Würth ved Gjelleråsen, og gjenoppdaget den franske maleren Pierre Wemaëre, har sterke kunstopplevelser fra studietiden i Göteborg veltet opp i meg.

Nå stiller jeg meg et nærgående spørsmål: Hvorfor fjernet jeg meg fra Wassily Kandinsky, Paul Klee, Joan Miró, Asger Jorn, Karel Appell og alle herlige ekspressive og nonfigurative malerne?

Mitt første svar er enkelt: På grunn av miljøene jeg har levd i?
Det sier seg selv at jeg ikke fant aksept for den måten jeg følte naturlig å uttrykke meg på. Hadde jeg trassig gått videre, og malt slik, ville ingen kjøpt bildene mine. Jeg kom dessverre til å skru ned ambisjonene. Jeg prøvede å finne glede ved å male ”vakkert”, som impresjonistene, eller enda ”vakrere” – som skigardsmalerne hjemme i Norge.

Jeg har faktisk vært inne på tanken å legge inne årene (les penslene). Men nå er jeg sannelig ikke sikker lenger. Er det mulig å lysten tilbake ved å søke tilbake til en epoke som egentlig er passé?

CoBrA-gruppen oppløste seg selv etter tre år. Vil jeg klare å utvikle meg videre hvis jeg søker meg tilbake til mine egne ekspressive bilder?

Så plutselig kommer Pierre Wemaëre ”på besøk”. Og han gir meg noe å tenke på:

Han har alltid, og med vilje, atskilt seg fra den etablerte kunstverdens idé om ”kunstneren”. Han ser på seg selv som et helt alminnelig menneske, som en håndverker, som én som har sitt hjerte og sine følelser i det han konkret arbeider med.

Viktigst for ham er å forberede seg for livet etter dette. Han er troende katolikk, og var – pussig nok - en nær venn av en kommunist, dansken Asger Jorn, som oppsøkte ham og samarbeidet med ham etter 2. verdenskrig. Trolig var det Jorn som satte Wemaëre i gang å male igjen. Du kan se bildet ”Den lange reisen” en langstrakt vevnad som de samarbeidet om. Den henger i Galerie Moderne, i Silkeborg.

Jeg har allerede rukket å se endel av Pierre Wemaëres bilder på nettet. Kanskje får jeg se dem utstilt i et galleri- -? Jeg er takknemlig til Jorn som inspirerte denne maleren så han fikk lyst til å male igjen.

Jeg selv strir litt med å komme i gang med malingen. Men når det første bilde er signert skal jeg vel skrive en post til bloggen min om det, også.

Men nå skal jeg konsentrere meg om prekenen til søndagens økumeniske friluftsgudstjeneste i ”Lensekirka” i Fet. Og så skal jeg gjøre ferdig arbeidstegningene til en skulpturell utsmykning til friluftkirka ved Glommas bredd.

God helg!

onsdag, august 01, 2007

Hip.Hip. Hurra!

Det henger et postkort på veggen foran meg. Det var festet til en gavepakke jeg fikk av venner. Når folk skal være riktig oppfinnsomme sender de meg et prospektkort med bilde av kunst, og alt fra Picasso til Søren Krøyer. De tror at de vil glede meg når de forteller de har vært innom et kunstgalleri i Barcelona, eller på Skagen. Og når sant skal skrives, så gleder det meg, svært meget, og mer enn de kanskje tror. Etter galleribesøk berikes vårt vennskap av samtaler om kunstopplevelser. Venners berikelse, beriker også meg.

Motivet på postkortet foran meg på veggen, er en fest blant kunstnervenner på Skagen. Malt av danskenes yndlingsmaler Søren Krøyer, født av en fortvilet norsk kvinne i Stavanger i 1851, som uegnet til å ta seg av ham, derfor ble han bortsatt og senere adoptert av kjærlige mennesker i København.

Danskene bruker bilde for hva det er verd for å lokke steinrike nordmenn til Det yndige land. Og når de vil være litt ”slemme” presenterer de Edvard Muncks bilde ”Skriket” ved siden av Søren Krøyers: ”Hip. Hip. Hurra !” For å vise forskjellen på det gleden i Norge og den i Danmark.

Jeg elsker vårt naboland. Ikke så meget for dets pannekagenatur, men for menneskene som bor i det land som bukter seg i bakkedal og kalles gamle Danmark. Det ere det danske lynne og kultur. Og ikke minst humoren, som er så rik på vidd. Men det er Norge som vinner ”Gullroser” og slikt, for morsomme TV-programmer i Europa. TV egner seg ikke for vidd. Men det gjør en hagefest med glade kunstnervenner på Skagen, en vakker høysommerdag, hvor selv et barn får være med.

I forgrunnen har Krøyer malt fire kvinner. Lager vi en horisontal linje rett over kvinnenes hode ser vi at 3/4 av billedflaten domineres av tre sittende damene og en pike. De syv lystige begersvingerne er alle skjeggete menn, bortsett fra én, som står skjult bak løv i det fjerne, som vel ikke er gammel nok, kanskje, eller mandig nok til å utstyre seg med fullskjegg, Vel, vel så får nøye seg med å stå sammenklemt i bildets øverste fjerdedel.
Det ser festlig ut, og jeg forstår godt at danskene vil bruke det i sin reklame i Norge. Men, dette er et bilde som skjuler smertefulle tragedier.

Søren, het ikke Søren for søren. Han ble døpt - dagen etter sin fødsel - til Peder Severin. Hans ankomst til denne verden oser av tragedie. To ting berget ham. Hans egen eminente hånd, og andre menneskers kjærlighet. Allerede ni år gammel startet hans kunstutdannelse. Han var bare tretten år da han slapp inn på Københavns Kunstakademi. Han ble berømt allerede som ung mann, fikk mesener som hjalp ham opp og fram. Han kvitterte med å male pene, ja utsøkt geniale portretter, men helst av dem med fet lommebok, og av sin gudinne, den vakre, seksten år yngre Marie. Maria var 22 og Søren 38 da de giftet seg.

Hennes skjønnet var berømt, hennes lidenskap også. Hun ble dratt mot komponisten Hugo Alfvén, sviktet sin Søren og gifte seg med Hugo, som senere sviktet sin Maria - han elsket så mange kvinner - og giftet seg med en yngre.

Søren skjulte mørke skygger. Han ble sinnssyk, en arv fra sin kjødelige familie. Han hadde også syfilis. Ikke så merkelig. Han var omsvermet av kvinner som ville leve i lyset av hans genius.

Hip. Hip. Hurra, at den tid er forbi. Se på bilde én gang til.
De lystige menn er kun opptatt av hverandre. Se på Maria. Er det Søren eller Hugo som opptar henne? Hvorfor søkte hun de geniale menn, og ikke sitt eget strålende talent?
-
Nei, se! Der kom solen på besøk. Hei, sa’n, det burde feires med en fest i hagen. Men er her ingen hjemme. Får vente med et: Hip. Hip. Hurra! til en annen gang. Jeg tar en tur til Galleri Würth, ved Gjelleråsen i Nittedal.
Hjemme igjen: Hipp, hipp hurra for en ekte danske, billedhuggeren og maleren Robert Jacobsen, født i København i 1912, og som Galleri Würth nå så sjenerøst viser det norske publikum.

tirsdag, juli 31, 2007

Miniatyrmaleriet

Det henger et lite maleri på veggen foran meg, bare 22 cm høyt og 15 cm bredt. Det er nok bare en reproduksjon selv om det virker ekte. Det er malt på et lerret med fin greng. Om det er malt på lerretet, eller om det er mesterlig trykket på lerret og deretter limt på plate, det vet jeg heller ikke. Jeg har ikke villet demontere bilde for å finne svaret.

Det er et enkelt komponert bilde av den korsfestede Jesus. Hovedstammen ligger loddrett i bildets midtakse. Den smalere tverrstamme ligger vinkelrett på denne, og så høyt oppe at platen med inskripsjonen: Jesus fra Nasaret. Jødenes konge, skrevet på arameisk, gresk og latin, så vidt får plass mellom bjelken og billedrammen. Teksten er skrevet med leselige bokstaver til tross for at høyden på dem er knappe halvannen millimeter.

Den slanke, nakne kroppen, uttrykker ikke fysisk smerte. Lendeklede som er drapert rundt midjen, minner om en troende siks turban. Hode er bøyd forover, håret henger ned over venstre skulder. Ansiktet har fine trekk, skjegget virker flidd, øynene er lukket. Tornekronen er lett plassert på mannens hode. En glorie lyser svakt og forsterker det enkle uttrykket.

Bildet er malt i en meget sparsom skala av grått og grønt. Bare den døendes kropp er modellert i sjatteringer av hvitt og nesten usynlige røde toner. Svake striper av blod er synlig fra såret i siden.

Dess mer jeg studerer bilde blir jeg sikrere på at maleren er en av de store kunstnere. En med anatomiske kunnskaper. En som kan forenklingens kunst. Den fysiske lidelsen er tonet ned så den ikke kommer i veien for den egentlige lidelsens mystikk.

Bilde har hengt på veggen foran meg i mange år. Jeg har glemt hvem jeg har fått det av. Det har ingen økonomisk eller dekorativ verdi. Verdi ligger i dette at det tvinger meg til å tenke, for bilde angår meg.

Jeg har studert teologi, er ordinert prest, og har helhjertet forsøkt å skjøtte mitt kall på en god måte og etter mine evner. Og når alt kommer til alt er det historien i dette bilde jeg har bygd min tro og mitt liv på. ”For jeg vil ikke vite noe iblant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet” (1.Kor. 2, 2).

Når jeg betrakter bilde forbauses jeg over min naivitet som har satset på denne scenen, og at jeg har brukt et langt liv til å fortelle andre om korsfestelsens dårskap.

Når jeg setter dette opp mot alt jeg har lest av filosofi, psykologi, og av naturvitenskapen kjenner jeg dypt inne i meg at alt blir så menneskelig smått og ubehjelpelig.

Jeg tilber deg Herre. Du mestret livet og overvant døden. Jeg går evigheten i møte med takknemlighet og trygghet.

Jeg vet ikke om jeg skal bruke tid på å spore opp kunstneren av mitt usignerte bilde.

mandag, juli 30, 2007

KST I USA

På veggen foran meg henger et lite bilde av venner fra Minnesota i USA. Det er Julie L. Thorsheim, og hennes
mann Howard. Som etternavnet røper har de norske røtter.
Julie er: ”President, KST Associates, since 1995”. Hun har fra da av også vært redaktør av: www.healthyhumansystems.com som snart får en profesjonell utforming.

Hun har gjort en fantastisk innsats for gjøre fagfolk på det amerikanske kontinentet kjent - og fortrolig med teknikkens anvendelighet.

På en lengre foredragsreise i USA 1973 tok jeg med meg ”Skulpturtesten”. Jeg ønsket i få klarhet i om amerikanske vitenskapsfolk kunne vurdere Skulpturtestens vitenskapelige anvendelse. Svaret var flatterende: ”Om den kan? Dette er det verktøyet vi har ventet på!”. De tok det i bruk øyeblikkelig. I løpet av noen få år forelå det et trettitalls doktorarbeider hvor forskningsverktøyet de hadde brukt var ”Skulpturtesten”.

Amerikanerne foreslo å forandre på navnet, fordi det var mer enn en test. De ville kalle den ”The Kvebaek Family Sculpture Technique”, forkortet til KFST.

Det skulle gå mange år før amerikanerne tok i bruk de tre andre anvendelsesområdene (diagnostikk, terapi og pedagogikk). Det var Stein Hardeng ved Diakonhjemmets Høyskole som demonstrerte disse tre mulighetene for Julie Thorsheim, som straks fant teknikken anvendelig til familieterapeutiske oppgaver.

Julie er nå leder av KST Assosiation i USA. Hun holder seminarer, sertifiserer og veileder brukerne. KST Hjemmesiden viser en høy aktivitet med et verdensomspennende nettverk.
Hun har også fått rettighetene til å produsere og selge verktøysettet i USA.

Flere ganger har jeg hatt gleden av å ha Julie og Howard som gjester i vårt hjem. Vi har en rik mail korrespondanse. Nå kommer hun til Norge i oktober for å være med i ledelsen av et seminar om skulpturteknikker. Det skal være på Diakonhjemmets Høyskole i Oslo.

Det føles sterkt, men veldig godt, å få oppleve at det jeg utviklet på ”Modum” for omlag 40 år siden, har fått en slik enestående mottagelse, og at det finnes mennesker som bruker masse tid og krefter på å ta vare på, bruke, utvikle og utbre metoden.

Jeg vil ikke stikke under en stol at KST her i Norge har hatt sine negative kritikere. Enkelte har trodd jeg har stjålet teknikken. En har endog bedt om unnskyldning for å ha mistenkt meg for juks.
Under en permisjonsreise i statene ble han ved et universitet presentert for et sett personfigurer i tre, og trodde han at nå kunne avsløre jukset. Da han spurte hva figurene forestilte. ble professoren forbauset: Dette er en teknikk vi har fått fra Norge! Vi kaller den Kvebaeks Schulpture Technique, sa han.

Nå, på mine eldre dager, har jeg behov for å takke snekkerverkstedet på ”Modum” som laget det første settet etter mine tegninger, mine kolleger i Familieavdelingen, som ikke avviste teknikken, Gordon Johnsen som sjenerøst ga meg opphavsretten til testen (alle nyvinninger innenfor en sykehusavdeling tilhører i prinsippet overlegen). Jeg vil også takke Sandoz Informasjon som produserte de første testsettene, den første fagartikkelen i sitt medisinske tidsskrift, og som laget to undervisningsvideoer som de viste for flere tusen fagfolk. Etter Sandoz tok Åsnes Asvo over produksjonen. De heter nå ATICO A/S (www.atico.no) . De har solgt ca 15 – 20 trekofferter med hele testsett i en årrekke.

I USA har professorene David H. Olson, David Fournier og Ron Cromwell vært til uvurderlig hjelp med undersøkelser av verktøyets vitenskapelige validitet.

Nå er Stein Hardeng og Mai Britt Solem, Norge, og Julie Thorsheim USA, mine nærmeste KST-medhjelpere. Disse skylder jeg stor takk.

Vi fjernet etter en tid F’n i KFST fordi metoden har vist seg meget godt anvendelig i arbeidsmiljøer. Det foreligger nå to versjoner: ”KST – family version”, og ”KST – management version”. Den siste har kun kvinne- og mannsfigurer i trehvitt, og er betydelig større. Jeg brukte flittig metoden de 15 årene jeg arbeidet med leder og personalutvikling. Flere er blitt sertifisert til å ta i bruk KST - management version i sine konsulentporteføljer, blant disse er Julie og Howard Thorsheim.

På veggen foran meg henger altså et lite fotografi av to kjærlige amerikanere. Også dette foto forløser en rik mengde minner som gir gode følelser.

søndag, juli 22, 2007

Seks av ti ville gått til kirken om de ble bedt

På veggen foran meg henger et gulnet utklipp fra Vårt Land, mandag 11. januar 1999. Den korte artikkel forteller om en undersøkelse som ble gjort i 20 menigheter i Rogaland i forbindelse med bispevisitas. Den ble ikke foretatt etter strenge vitenskapelige kriterier, men resultatet var klart nok.

Over 60 prosent av de spurte i undersøkelsen svarte at de kunne tenke seg å gå til gudstjeneste hvis de ble invitert av naboer og venner. Et sensasjonelt utsagn, eller?

På den tiden var jeg med i en komité som skulle legge fram ideer for feiring av menighetens 100 års-jubileum. Inspirert av undersøkelsen presenterte jeg Vennegudstjenesten. Den var ikke ny i formen og heller ikke i innholdet. Målgruppen var ny. Innbydelsen skulle rettes mot våre venner og naboer.

Det ble laget en vakker innbydelse med plass til navn på dem vi innbød, og på dem som innbød. Brevene ble postlagt en drøy uke før den aktuelle datoen. Jeg var meget spent på resultatet. Vi hadde sendt ut fler enn femti brev. Sytti takket ja og kom, flere sendte skriftelig svar og sa de gjerne ville ha kommet, men at de var forhindret. Regnestykket ble galt. Det kom nemlig fler enn én person pr. brev.

Så langt tilbake som jeg kan huske har den mest avanserte invitasjonen vært å putte løpesedler til postkassene. Det var en anonym fromhetsøvelse for dem som gikk, og derfor sikkert nyttig, men effekten lå på under en prosent.

Siden har vi arrangert en Vennegudstjeneste i året med skriftlig invitasjon. Hver gang ligger effekten på 60 prosent eller mer, og menighetens egne er alltid i mindretall ved slike gudstjenester.

Påstanden i artikkelen viser seg å være korrekt. Men hvorfor
benytter vi ikke denne metoden oftere når ingen tidligere anstrengelse har vist seg mer effektive?

Svarene jeg har fått er nedslående: - Jeg har ingen å sende innbydelsen til. - Jeg har ingen andre venner enn dem i menigheten. - Jeg føler meg bortkommen blant så mange fremmede. - Utlegget til frimerker blir i meste laget.

De første argumentene er det på kort sikt vanskelig å gjøre noe med. Men frankeringsutgiftene kan menigheten ta seg av.
Hvis løskollekten under Vennegudstjenestene ble øremerket
frankering av nye invitasjonsbrev kunne vi sende ut mange, mange flere innbydelser til neste arrangement.

Biskop Ernst Baasland tror at det i mange tilfeller har med treghet å gjøre når folk ønsker kontakt med kirken, men ikke kommer til gudstjeneste. Det er sikkert riktig. Men en annen treghet er minst like beklagelig, nemlig kirkens manglende evne til å sende ut vennlige innbydelser.

”Kirken med de åpne dører” er et ærlig ønske, men krever åpne og inkluderende kristne om det skal bli mer enn et ønske.

lørdag, juli 21, 2007

Det henger et krusifiks på veggen foran meg

Det henger et krusifiks på veggen foran meg. Det henger under bilde av min studievenn Poul Rasmussen, til høyre for termometeret og til venstre for et avisutklipp. Det henger med andre ord midt i min alminnelige hverdag.

Jeg fikk krusifikset som avskjedsgave av en familie jeg ble kjent med i Borås. Korset er av edelt tre og er et latinsk kors der tverrarmene er føyet inn i stammen. Forskerne heller til den oppfatning at slik må Jesu kors ha sett ut. Men ingen kan si noe sikkert. Det er dette korset som er mest kjent i hele verden.

Det finnes ingen oversikt over salmer og sanger som har besunget dette seiersmerke. Det er vårt kjæreste eie. Intet religiøst objekt formidler en slik rikdom, som Jesu kors. Det er frelsens og troens sterkeste symbol. Det er elsket av millioner. Det står som et håpets plusstegn på kristnes graver og sier. ”Noe mer er i vente”.

I dag fikk jeg et vakkert takkekort fra Per, Marits mann. To fotografier fra Marits grav med masse blomster, og det hvite, korset. Marit, vår kjære Marit er død, død som en overskåret rose. Men minnene om Marit lever.

Jeg møtte henne som et skjønt menneske da jeg var prest i Levanger. Hun var en våken gymnasiast som kom til gudstjenestene med bibel, notisbok og blyant. Hun lærte meg å vær forberedt og ha et bevisst og gjennomtenkt forhold til hvert eneste ord jeg talte. Hun var ingen bråkjekk og kverulerende ungdom. Han bar på et dypt ønske om å forstå mitt budskap.
Som prest har jeg aldri hatt en bedre mentor, enn Marit.

Det gikk flere tiår før jeg møtte Marit igjen. Hun hadde utdannet seg til sosionom og senere til familieterapeut, og ledet da et familievernkontor. Dett vakre, åndsrike og forfinede menneske
hadde valgt et ”gå-i-mellom-yrke”, det tøffeste og mest personlighetskrevende yrke man kan velge. Marit hadde empatiens nådegave. Ikke den devaluerte utgaven som forveksles med sympati, men den vi i faglige sammenhenger
beskriver som evnen til å bruke seg selv i emosjonell innlevelse uten å miste fotfeste i den profesjonelle virkelighet.

Da jeg under et seminar jeg holt, møtte hennes mann, reiste jeg lykkelig hjem til min Reidun og sa: ”Nå har jeg møtt Marits mann. Nå er jeg overbevist om at hun har hatt et rikt og vakkert ekteskap og familieliv.

På Marits grav står korset planet. Det var også plantet i hennes edle hjerte, som et forsoningens og oppstandelsens tegn. Hun elsket å arbeide med forsoning, og med oppstandelse fra et liv i rennesteinen.

Men på det latinske korset henger Jesus som skulptur, trolig opprinnelig støpt i sølv. Jeg har en forsølvet utgave. Det oppdaget jeg da krusifikset under en transport brakk figurens høyre arm litt over albueleddet. Nå er delene føyd sammen igjen. Dette er smertens mann, det rene og rettferdige mennesket som døden og graven ikke kunne holde på. Skulpturen av den døde på korset tvinger meg til å leve i en tro som har en levende fortid og en levende framtid.

I vårt fattige og angstfylte trosliv var det ikke plass for krusifikset. Korset skulle være nakent og bart. Korset og graven er tomme sier man. Ja, selvsagt er de det. Men gravstedet er meget sannsynlig forsvunnet. Plankene er enten råtnet bort, eller fliset opp. Korset og krusifikset er våre øynes trosforankring.

Jeg ser opp på krusifikset og sukker: ”Takk Herre, ditt live er mitt liv. Din død er min død. Og din oppstandelse er min oppstandelse.”

mandag, juli 16, 2007

PÅ VEGGEN FORAN MEG

På veggen foran meg har jeg hengt opp bilder, avisutklipp, kors og krusifikser og et termometer, som i skrivende øyeblikk viser passelige 21 grader Celsius. Felles for dem alle er at de har hatt – og derfor fortsatt har – en stor betydning for meg.

Øverst til venstre har jeg festet med tape et bilde av min gamle studiekamerat fra Överås-tiden, Poul Rasmussen. Han var fiskeren som brøt med sitt barske yrke, og gjennomførte et tungt teologisk studium for å tjene som prest i den danske Metodistkirke. Nå er han pensjonist og bor sin hjemby, Strandby på Nord Jylland. Det sies at han har gjenopptatt sitt gamle yrke. Nå fisker han fra sin ringe jolle. Ikke så mye for fiskens skyld, som for gleden ved å lukte havet, og høre bølgeskvulpet og måkeskrik, og lyden av kraftige dieselmotorer litt lengre ute.

Hans kullsvarte, kraftige hår har forsvunnet. Fiskerens never er ikke fullt så brede og kraftige som før. Den ene er gjemt i lommen. I den andre holder han nøkkelen til kirken. Han er en slags kirkevert – tror jeg - som stolt viser fram den nyresaturerte skuta si. Gulvet i alterpartiet har solide skipsplanker med sorte gummifuger. Selve alterringen er som rekka på den gamle båten hans. Det brede alterbordet er dekket med hvit duk i - det vi nordmenn kaller - hardangersøm. Her er styrbord - og babord ”lanterner”. Her er skipskjeks og vin. Her ligger skipperens viktigste verktøy, det hellige skipets ”kartmappe” innbundet i skinn og med gullsnitt. Alterveggen er dyp blå, som når hav og himmel flyter sammen før dagen demrer. På det hvite feltet over alteret står skrevet med "predpenn": Jesus alene. "Hva annet kunne står der, Poul?"

Jeg studerer min barkede, og sterkt mannlige, studievenns pensjonsitansikt. Det er preget av et langt liv ombord i en annen skute. Stålbrillene rammer inn et par mørke brune øyne, faste som bjergene på Bornholm, og myke som bølgeskvulp ved Skagens strender. Det er som om de stirrer baklengs inn i en håpefull framtiden.

Jeg hvisker inn i hans nakne venstre øre: ”Ble det slik du drømte om, Poul?” og svaret jeg leser ut av bilde er tydelig nok: ”Ja. Jeg var i min ungdom ikke i stand til å drømme om noe i nærheten av all den rikdom jeg har opplevd”.

Nå henger han på veggen - rett mot meg - her jeg sitter ved min arbeidspult. Poul er en viktig del av mitt liv. Vi var i slutten av femtiårene teologiske studenter, som hadde brutt med våre borgelige fortid for å tjene Gud og vår samtid på beste måte. Jeg er glad i disse minnene, og i ham som var en viktig del av dem.

Dette var Pouls bilde. Tolv andre har allerede begynte å spørre om når jeg skal skrive et notat om dem.

tirsdag, juli 03, 2007

VELSIGNELSEN - et Herrens kjærtegn

Dette hendte meg etter en Gudstjeneste.

- Jeg er så stiv i nakken, etter hver gudstjeneste, pastor?
- Det var da trist. Kan jeg gjøre noe med det?
- Å nei, det må De ikke, for det er det største jeg opplever under gudstjenesten. De må love meg og ikke forandre på det i det heletatt.
- Men hva er det du sikter til?
- Velsignelsen. Det er velsignelsen! For når De lyser Herrens velsignelsen så opplever jeg det som om Gud berører meg, og det er det jeg sitter og venter på hver søndag.
- Men det er da ille at du skal bli stiv nakken.
- Det bryr jeg meg ikke om. Jeg blir stiv av konsentrasjonen og forventningen forstår De. Vær snill, ikke gjør noen forandring.

Som om Gud berører meg, sa hun.
Velsignelse er faktisk berøring. ”Vel-” betyr å gjøre noe vel, dvs noe godt. ”Signe” betyr vel å berøre, sette sitt tegn på, signere.

Neste gang jeg løfter mine hender som tegn på at jeg vil lyse velsignelsen over menigheten, så har jeg lyst til å si:
”Ta i mot Herrens kjærtegn”, og så vil jeg tegne korsets kjærtegn for alles øyne.

Å få en autograf, er å få noe av personen selv, noe som vedkommende selv har skrevet for å glede autografjegeren personlig.

Som prest er det mitt privilegium å dele ut Herrens autografer. Det er noe svært personlig.
Herrens nåde og fred lyser ut av Jesu død på et kors. Derfor er det rimelig å synliggjøre korsets tegn ved å male det for øynene på menigheten.

Da jeg for et par uker siden var innom en Katolsk kirke på Sao Miguel falt det meg naturlig å stikke to fingre i vievannet og føre dem opp til pannen over munnen og brystet, og så opp til venstre skulder og derfra tvers over brystet til høyre skulder og så tilbake til midt på brystet.

Jeg følte det velsignet riktig. Jeg bekjente meg til den hellige dåpen, og stilte meg inn under korsets beskyttende kraft.

I min oppvekst hørte jeg ofte pinsevennenes fromhetsmumling: ”Jesus” - ”Kjære Herre Jesus”. På reiser i katolske land
har jeg sett fromme, mørkkledde kvinner be rosenkransbønner og gjøre korstegnet.

Jeg har lengtet etter å kunne gjøre dette fromhetstegnet. Det er nok janten som hvisker meg i øret: Ikke gjør det. Folk vil tro du vil være annerledes. Dessuten vil de tro du er blitt katolsk høy på pæra.

Kjære bloggevenner : Ta imot Herrens kjærtegn: +


.

søndag, juni 24, 2007

KIRKENS SOS , ET GLEMSELENS HAV

Under vår private Andreas-messe, hjemme hos oss, leste Reidun fra andaktshefte ”I Dag” om en som satt nettevakt ved mottagelsen til et psykiatrisk sykehus. Blant de mange telefoner han ekspederte kom det også en og annen fra en privatperson som var i krise, og trengte en å snakke med. Han kunne ikke gjøre noe annet enn å lytte, skriver han.

Jeg hadde bare vært prest en kort tid ved Modum Bads Nervesanatorium da overlegen og jeg snakket sammen om en sjelesorgens akuttmottak. Gordon mente jeg burde ta initiativet til noe lignende i Norge. Jeg sa meg villig til å reise til Stockholm for å undersøke hvordan sjelesørgerne der hadde organisert en slik tjeneste. På norsk ville kalt den: ”Vakthavende prestetjeneste”. Jeg skrev en rapport og noen refleksjoner, men prestetjenesten og arbeidet med Familieterapi avdelingen krevde det meste, og jeg hadde ikke overskudd til særlig mer.

Kort tid etter grep presten Hans Christian Lier tak i utfordringen og etablerte Kirkens SOS., til vår og andres store glede og fulle støtte.

Det geniale ved denne tjenesten er at den i stedet for å være en prestenes vakttjeneste, ble en tjeneste som både prester og legfolk kunne gå inn i.

Kirkens SOS ble en 24 timers telefontjeneste som folk i krise og nød kunne ringe til.

Vel hadde man ambisjoner om å fostre et korps av kvalifiserte lyttere. De ble laget studieopplegg og kursmateriell, og noen ble vel også fristet til å prøve seg på litt avansert sjelesorg og terapi, men de aller fleste forsto raskt at deres oppgave var å lytte. Og fordi de som hjelpere ellers hadde store praktiske handikaps utviklet de kunsten å lytte.

Å lytte er kunst. Det er mange av oss som er opphengt i det at kirken og vi skal ”hjelpe”, - som Den gode samaritan, dvs å trå til med salve og bandasje, og med penger der vi selv ikke har tid til å fullføre ”behandlingen”, eller som hos leger, å skrive ut en resept.

Som et apropos til dette sitter SOS-hjelperne med en telefon til øre og lytter til klagen som et menneske langt, langt borte kommer med. Lysten til å komme med praktiske råd og vennlige formaninger dukker stadig opp. Noen ganger overveldes de av problemene og får behov for vise den nødstedte til profesjonell hjelp. Men få er mer profesjonelle hjelpere enn staben ved SOS, for deres profesjon er å lytte, og lytte levende bevisst til det som blir dem betrodd.

Den lyttendes styrke ligger i ikke å kunne gjøre noe. Og med dette som forutsetning får konfidenten satt ord på sitt problem, og det er halve veien til løsningen. Dessuten ansvarliggjøres konfidenten for å gjøre jobben selv.

Det er mange klienter som håper å få konkret hjelp, og like mange håper å kunne være de gode hjelperne. Men den beste hjelp er den hvor konfidenten hjelper seg selv og glemmer hjelperen.

Konfidenten setter ord på sine problem, taler det inn i hjelperens lyttende øre. Denne hører på en slik måte at det som blir sagt havner i glemselens bunnløse hav. Ikke fordi hjelperen har taushetsplikt, men fordi han, eller hun har sluset problemene inn i glemselens hav, den bunnløse glemselens hav.

Jeg har lyst til å kalle disse omsorgskjempene for lyttende vektere ved glemselens osean. Og så vil jeg takke dem for viljen til hjelpeløshet, som er hjelperens adelsmerke.

onsdag, juni 20, 2007

GULLBRYLLUPSREISEN TIL AZORENE

Vår første bryllupsreise gikk til Staveren, utenfor Larvik, til kirkens ungdomsleir. Syklene var pakket som kløvhester med mat, klær, telt og soveposer! Vi brukte to dager på veien nedover, men bare én dag hjemover. Utbyttet var omvendt proporsjonalt til budsjettet. Det var tider det. I dag blir vi slitne av å tenke på en så lang tur – med bil.
Vår andre bryllupsreise ble behagelig enklere, og litt dyrere. SAS tok oss på sølvvinger ut til ei øygruppe i Atlanteren, til lilleputtøya Sao Miguel med hovedstaden Ponta Delgada. Vi var med på alle turene bortsatt fra Azorisk aften, da gikk vi to ut for å spise, alene. Øya ligger midt i fiskelykka, men en god fiskerestaurant var ikke å oppdrive. Vi fikk anbefalt St. Pauli som mottok oss med surprise og sparkling vine, og med finsk sisu og latterbrøl fra et langbordet tett ved vårt.

Jeg vet ikke om Reidun hørte mine poetiske kjærlighets erklæringer, men hun smilte bredt da hun fikk sin diamant, Av praktiske grunner ikke fikk hengt det rundt hennes vakre hals. Og jeg fikk slipsnål, i gull, med vakker stein. Under finnenes lystighet rakk vi hverandre hendene over bordet og lovet hverandre troskap for resten av livet. Det var i grunn ikke så vanskelig, vi har jo 50 års praksis i troskapens tjeneste.

Ingen lydkulisse kunne høyne eller forsimple vår lykke den kvelden. Det lyste ungdom av min hjertens kjære. Alle i reise
følget nektet å tro at hun var en dag år over seksti. Alle turer gikk så i glansen av hennes ungdom. På den siste turen var jeg enige med de andre om at det ikke var særlig mer å se på - enn….!

Sønnavinden forsto vår hjemlengsel. I 16.000 fot over Atlanterhavet blåste den oss hjem til Gardermoen, en drøy time før ruteplanen. Og Prestegårdsrosene duftet mot oss i sin blekrosa skjønnhet og ønsket oss hjertelig velkommen hjem igjen. På den andre siden av dørkterskelen klemte vi hverandre – uten sjenanse – og i kor sa vi: - Å. så godt det er å komme hjem!

mandag, juni 11, 2007

DET BURDE VÆRT 50

Det burde vært 50, men økonomien tillater ikke mer enn 20.
Jeg snakker om det vedhenget hun burde fått, og det hun får på vår gullbryllupsdag, og som jeg gleder meg til å feste rundt den vakre halsen hennes. Det skal skje på en herlig fiskerestaurant et sted på Azorene, mens resiefølge slår seg løs et annet sted på øya.

Vi har faktisk vært lykkelige i hverandres selskap i 50 eventyrlig år. To ting har vært viktig for oss. At avstanden mellom oss skulle fylles med kjærlighetens gjerninger. At kjærligheten ikke vil ha noe, som den ikke får frivillig. Vi fikk tre barn, som har gitt oss tre utrolig skjønne svigerbarn, som har gitt oss elleve barnebarn, et svigerbarnebarn og ett oldebarn.

På bakgrunn av alle denne rikdom kan man forstå hvorfor vår yrkesaktive hverdag ble et arbeid med å løse menneskelige spenninger, kriser og konflikter. Min trygghet og mitt mot skylles diamanten i mitt liv.

fredag, juni 08, 2007

KIRKENS STØRSTE MENNESKERESSURS

Jeg skal være gudstjenesteprest kommende søndag. Jeg har valgt en annen tekst enn Bibelskapets oppsatte prekentekst, og den som vår kirke har valgt for meg. Grunnen er enkel. Jeg preker så sjelden at jeg føler det som et privilegium å få velge mine tekster selv.

Jeg skal preke for en menighet som består av et halvt hundre mennesker – maksimum – med en gjennomsnittsalder på 70 år – minimum.

Hva skal man si til mennesker som har hørt alt, og det meste av alt både tre og flere ganger?

Skal jeg våge meg frampå med et: Dere bør---! Nei, de fleste har en krom sjel takket være alle ”bører” som er lagt på den.

Jeg har valgt teksten fra Matt. 19, 13-15, hvor det står om mødrene som bærer sine barn til Jesus for at han skal legge sine hender på dem og be; men som jages vekk av disiplene, og blir irettesatt av si rabbi: ”La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg!”

Er ikke det å tale til gamle mennesker, hvor de fleste er enslige, enker, enkemann og ugifte, om barn, egentlig å misforstå sin oppgave?

Jeg tror ikke det.
Helt siden jeg flyttet tilbake til min ungdoms menighet, har jeg hørt fortvilelsen over at vi vil gå mot en snarlig død hvis vi ikke snart får oppleve at barn, og unge finner sitt åndelige hjem i kirken.

Og for hvert år deretter har jeg vært med på å følge menigheten til graven. Ja, både to og tre ganger.
Til døpefonten kommer det få barn. De få som kommer, kommer ikke lenger enn til menighetsprotokollens rubrikk for menighetsbarn.

Når menigheten ønsker så sterkt at barn og unge skal komme til kirken, og når menigheten består av svært gamle medarbeidere, hva kan vi gjøre?

Vi gamle er menighetens største ressurs, og den eneste, (når vi ser bort fra presten).

Men mitt problem – kommende søndag - er at hvis jeg utfordrer dem til tjeneste, er jeg redd det blir oppfattet som ennå en tjeneste-bør de ikke har krefter til å bære.

Når svaret ligger hos oss gamle, og er de gamle, og svaret er bønn, da kommer jeg vel ikke utenom.

Jeg må, med stor kjærlighet og Guds hjelp – etter beste evne – forme utfordringen på en slik måte at alle med glede og takknemlighet føler trang til å be for barna, regelmessig, vedvarende og konsentrert målrettet.

Vi har ikke alltid vært vant til å se på bønnen som et gledefylt arbeid i vingården. Å be er for mange et tiltak og et ork.

Slik var det i alle fall for meg. Og helt til vårt niende barnebarn lærte oss å be systematisk, regelmessig og i et evighetens perspektiv.

Min kone og jeg kalte tjenesten – ”vår private lille Andreasmesse”. Gutten het nemlig Andreas. Men for ikke å belaste ham unødvendig fant vi fram til en annen Andreas, som vi kunne knytte vår nyoppdagede og private, morgenmesse til. Det ble Jesu første disippel, den familiekjære mannen med syn for det store i det lille barnet. Andreas, bror til Peter, apostelen som ble korsfestet til et x-lignende kors.

Nå er Andreas-fellesskapet blitt en arbeidskonsept for gamle mennesker. Det eneste som kreves er viljen til å være med i en daglig bønnetjeneste. Under f.eks. morgenbønnen ber mann for barn og barnebarn. Som en liten reminder har vi tegnet et lite bønneskap ”Andreas-skapet”, hvor det er plass til foto av ukens spesielle bønnebarn.

Ønsker man, og har man krefter til det, blir man med i en ”Andreas-gruppe”, et felleskap for forbønn for barna, og et samtaleforum for hva vi praktisk kan gjøre for dem – og hverandre.

Som en vakker bro over kløften mellom hjemmene og kirken har vi laget en spirituell generasjonsgudstjeneste hvor barna og de gamle deltar aktivt i liturgien – og hvor det nesten ikke blir plass til preken.

Vi har også laget en enklere versjon til kveldsbruk, som vi kaller Andreas-vesper.

Den vanlige kritikken disse gudstjenestene får, er at de er for krevende å gjennomfør. De rommer nemlig voksenkor og barnekor, visesanger, instrumentalgruppe og dansegruppe.

Min grunnfilosofi – også når det gjelder evangelisering – er
å gjøre andre store ved å be dem om hjel! I lokalsamfunnet finnes nemlig alle disse ressursene. Og de vil se det som et privilegium å få hjelpe ”kirka”.

Jeg er sterk på ideer, men elendig på organisering og markedsføring. Nå har jeg bedt Gud om hjelp til det arbeidet som står igjen å gjøre, så de gamles Andreas-konsept blir en verdensomspennende bønnebevegelse med forbønn for barn og unge.

Så, tilbake til søndagens preken. Jeg føler jeg blir i stand til å tale med de gamle – fra prekestolen på søndag. Hvis du, som leser min blogg, og tror på bønn, ber for meg – ja, så er vi i gang med å gjøre noe stort – å fjerne de hindringer som må fjernes så unge mødre igjen føler trang til å bære sine barn til Jesus.

søndag, juni 03, 2007

HELBREDELSER OG SÅNT

- Mor, jeg skal be for hun damen som bor på den andre siden av veien.
- Hvorfor det?
- Hun har kreft.

Hvilken bønnemann er dette? Det er likegyldig for det jeg her skal skrive. Han er 10 år og vet at bønn kan hjelpe.

I mitt lange liv har jeg sett hva et barn kan bety for mennesker som er syke.

- Bestefar, hvor lenge skal du være syk, egentlig?

Hun som spurte var et lite barnebarn, som tålmodig hadde ventet på at hennes koselige bestefar skulle ta henne på fange og fortelle fra den tiden - for lenge siden - da han var barn. Men bestefar hadde vært deprimert i mange måneder, og satt og gynget, fram og tilbake, og så ned i gulvet.

Da barnebarnet kom på besøk igjen, og fant han satt i den samme stolen og stirret i gulvet, ble hun utålmodig. Hun gikk bort til ham, stilte seg mellom bene hans, løftet opp hode hans og så ham rett inn i øynene:

- Bestefar, hvor lenge skal du være syk, egentlig?

Historien har jeg fra bestefar selv, som var kommet til sin faste samtaletime for å fortelle at han ikke var deprimert lenger.

- Vet du, Kvebæk, jeg ble frisk i samme øyeblikk.

Sykdommer er en realitet, og vi er alle truet av dem. Fra mors liv og like til ”godstolen” på aldershjemmet, kan vi rammes av sykdom. Sykdom, og frykt for å bli syk, opptar en stor del av vårt daglige liv.
De aller, aller fleste sykdommer blir vi friske av – både med og uten legehjelp. Fra tidenes morgen har man trodd at sykdom var noe som kom inn i oss utenfra. Og det er jo riktig. Mange sykdommer kommer faktisk inn i oss ved overføring fra en annen som er syk.

Det er ikke umulig at man trodde at all sykdom kom utenfra og inn i oss. Da er ikke så fjernt å tenke at helbredelsen også måtte komme utenfra. Og som tiden gikk fikk menneskene kunnskaper om planter med helbredende virkning. Så åt man dem, og håpet på helbredelse.

I moderne medisin vet man mye om smittsomme sykdommer, og hva som kan helbrede dem.

Kroppens eget fabelaktige kjemianlegg bearbeider stoffene ytterligere og fører dem dit - i kroppen - hvor de setter i gang de helbredende prosesser.

Kroppen har – med andre ord – sitt eget medisinske kjemianlegg, hvor prosesser kan starte, nær sagt av hva som helst, i alle fall ved at et barn sier :

- Skal du være syk lenger nå, bestefar?

Og når slikt skjer, og vi vet at slikt skjer ofte, så er det riktig av oss å spørre om det også er dette som skjer når vi snakker om guddommelig helbredelse?

Kan troen på Gud sette kroppens egne helbredelsesprosesser i gang?

Mitt svar er: Ja, og hvorfor skulle den ikke det? Jeg har sagt det mange ganger at Gud gjør ikke mirakler, bare selvfølgeligheter.
Det er vi som har lært om begrensninger og umuligheter, og kaller det ”vitenskapelig holdning”. Gud har ingen begrensning som ikke er pålagt av ham selv.

Da overlegen på lungeavdelingen ved AHUS ringte meg opp en fredag sa han følgende:
- Ja, Kvebæk, jeg kan i dag skrive deg ut av sykehuset som fullstendig frisk - (jeg hadde vært dagpasient der i to uker)

- Ja, for jeg ble frisk tre dager før jeg kom til dere.

- Jeg sitter med to røntgenbilder av lungene dine. Det ene er fra Glitre, og det er det styggeste jeg har sett. De andre er fra oss, og det er helt klart, rent og fint. Vi har sjekket, og dobbeltsjekket, men forstår ikke hva som har skjedd.

Jeg fortalte om den korte Jesus-bønnen, som jeg begynte å be på Glitre, hvor jeg på innbust sa: ”Se”. Og på utpust: ”Han bor i meg”. (Jeg hadde ikke pustekapasitet til mer). Jeg ba denne bønnen ”uopphørlig” i én måned, og så, tre dager før jeg skulle innlegges i Ahus, sto jeg opp kl. O6.00 en morgen og var helt frisk. Ja, så frisk at jeg måkte den brede gangveien, og hele parkeringsplassen ren for snø – uten å bli andpusten. Det hadde jeg ikke klart på to år.

Da svarte overlegen:
- Ja, du er nok blitt behandlet av en med større kompetanse enn oss!

Kompetanse, og kompetanse, fru Blom. Jeg vet at den kloke Skaperen har forstått at menneskene kan bli syke, og at han derfor la ned i oss – og i alle sine skapninger – evnen til å helbrede seg selv.

- Så du tror ikke på guddommelig helbredelse?

- Det er jo nettopp det jeg gjør! Og at det skjer oftere enn vi er villige til å tro.

-
Terapi er for meg å bruke alle mine myndighetselementer i et etisk samspill med alle mine omsorgelementer i en setting av hellig ærefrykt for ”pasienten”, ”konfidenten” eller ”klienten” – eller hvorfor ikke ”min neste”?

lørdag, juni 02, 2007

NOEN KRØLLETE TANKER OM MANGEFOLDIGHET

Vi bor på den samme klode. Vi som bor er i prinsippet like mye verd, men vi er aldeles ikke like. Ytre sett er det store forskjeller. Selv eneggede tvillinger har sine individuelle særpreg. Og når noen vil lære oss at ”inni er vi like” – er dette – selvfølgelig – helt absurd.

Det har falt i min lodd å bli invitert inn i mange menneskers indre verden. Når sant skal sies var det jeg fikk se så ufattelig forskjellig fra person til person.

C.G. Jung har forsøkt å katalogisere ulikheten, Han kom fram til
to holdningsgrupper. Den utadvendte og den innadvendte. Og mellom to ekstrem yterpunkter på vektstangen laget han en skala
med et midtpunkt / moment hvor man var begge deler like meget.

Jung observerte også at folks psykologiske funksjoner var helt forskjellige. Noen var rasjonelle, og andre irrasjonelle.

På den rasjonelle aksen plasserte han ytterst på den ene siden dem som vurderte ut fra rett og galt. På det andre yterpunkt dem som vurderte ut fra godt og ondt. Pussig, ikke sant? Grunnet til at han opplevde dem begge som rasjonelle er rett og slett at begge er opptatt av evaluering, men ut fra ulike kriterier.

Også her tenkte Jung seg en skala fra det ekstreme på den ene siden av aksen til det ekstremt motsatte. Og midt i mellom var balansepunkt, hvor man var like meget begge deler. Jung ga, sympatisk nok, rom for store og normale variasjoner.

Jung beskrev som nevnt en annen funksjonsakse, den irrasjonelle. Noen mennesker fungerer irrasjonelt, dvs uten å vurdere noe opp mot hverandre.

Det ene yterpunktet kaller han fornemmelse eller sansning. Det andre intuisjon. Med sansning mener han evnen til å se, høre, lukte, smake og føle, og så forholde seg til dette som fakta, dvs noe som man har persipert og som man beholder tilgjengelig i bevisstheten.

På den motsatte ende av skalaen er intuisjonen. Den intuitive persiperer på samme måte, og i like stor mengde, men det persiperte ”synker” ettervert ned til det ubevisste, og kan ikke hentes opp ved hukommelse.
Men når personen opplever noe ”sjelerystende” kan en godt gjemt persepsjon dukke opp i bevisstheten for å kreve å bli tatt med i beregningene. Også her dreier det seg om, i følge Jung, en skala fra dominerende overvekt til balanse.

Forsøker man nå å sette sammen et bilde av menneskenes (psykologiske) struktur, blir forskjellene tilnærmet uendelig.
Og så har jeg ikke engang antydet de tusen andre elementer som befinner seg i et menneske, og gjør oss ekstremt forskjellige personligheter.

Hver gang du synger denne strofen: ”Meget er forskjellig, og så konkluderer med at –men inni er vi like!” Ja, så er en meget vakker ønsketenkning, og et kjempebedrag.

Alle oss, som har fått vår tilmålte tid til å traske rundt på denne kloden, er altså helt forskjellige, både i vårt ytre og i vårt indre. Og denne forskjellen er det vi utnytter maksimalt, til å være oss selv, og til tider - dessverre oss selv nok,

Når vi kjemper med faner og kanoner for frihet, likhet og brorskap så er det en kontradiksjon. Man kan ikke slåss for noe som er en selvfølgelighet. Det selvfølgelige griper man og gjør til sitt.

Du er annerledes enn hva jeg er. Jeg har valgt å være fri, og vil selvfølgelig hjelpe deg så du kan gripe det som er selvfølgelig, og - som altså er din frihet. Men likhet? Nei, man behøver ikke å prøve ut det kommunistiske manifest, for å forstå at det er umulig. Under forsøket ble noen diktatorer, og despoter, og noen ble begge deler.

Den geniale tanke er brorskapet! Det på tross av -, og ikke på grunn av likhet.

Når du fungerer som den du er, og jeg fungerer som den jeg er, kan vi samarbeide – til tross for den store ulikheten – . Og summen av det vi utrettet er mer enn summen av dine og mine ressurser. Og dette skjer uten at vi må gi opp noe som helst av vår egenart.

1 + 1 > 2.
Sannheten ligger i dette tegnet ”> ”, og viser synergieffekten!
Litt for krøllete dette? Ja, og det takker jeg Skaperen for.

mandag, mai 28, 2007

JEG HAR SETT TIDEN

Jeg så den en morgen, under frokosten. Jeg så den da Reidun leste andakten. Den lå som en lysstripe skrått over vår hvitskurte kjøkkenbord. Den beveget seg mot høyre i sneglefart.
Jeg tenkte: Vil den bevege seg helt bort til smøret før vi har bedt bønnen: Vår Far. Ja for Fadervår kan ikke hete Fadervår lenger, for nå sier vi: Vår Far som er i himmelen. Av frykt for ikke å henge med i tiden, som er i ferd med å snike seg fra oss, har vi lært oss Herrens bønn i den nye språkdrakten. Og nå som vi kan den utenat liker vi den svært godt.
Hun sier amen, og jeg ser at den lyse tidsstripen har et lite stykke igjen før den når bort til smørskålen. Jeg lukker øynene. Det gjør jeg alltid når jeg ber. Mitt hjerte samtaler med Gud, min ånd taler med Hans, og da må jeg ikke forstyrres, ikke engang av tiden som kryper skrått over kjøkkenbordet.
Etter frokostmåltidet går vi rett over til Andreas-messen.
Tre lys er tent – og kanskje et fjerde, det vi nå har tent for 15 år gamle Guro, som er operert for kreft i bukhulen. Andreas-skapets fløydører er åpnet, og vi ser bilde av ukens spesielle bønnebarn. Vi smiler til ham, eller henne, "kiler" dem litt på nesetippen og kjenner besteforeldre lykken trekker munnvikene et godt stykke utover. Vi har elleve, som hver sin uke får bilde sitt i skapet. Når de gifter seg, som Kamilla, kommer Ole Christian, med på bilde – ja, og for all del den nye gledessprederen, Hanna, deres førstefødte, hun som har gjort oss til oldeforeldre.
Jeg holder gjerne den sorte forbønnsboken mellom hendene når jeg ber, i tilfelle jeg har en nådegave. Denne bønnen er rituell, i den forstand at dem vi ber for er delt inn i grupper. Og du kan sikker forestille deg at den kan bli lang.
Og når jeg så helt til slutt sier: Hør vår bønn, alle godhets giver, Fader, Sønn og Hellig Ånd, og slår øynene opp, så er tiden allerede krabbet opp i smørskålen.
I år kan vi feire Andreas-messens tiårsjubileum. Den som ble unnfanget fordi jeg ikke hadde rukket å fiksere ansiktet til vårt nyfødte barnebarn, det niende.
Nå foreligger partiturheftet til den spirituelle generasjonsgudstjenesten som vi kaller Andreas-messe, og den forenklede utgaven, Andreas-vesper. 500 Andreas-skap er spredt ut over landet. Og nå, endelig ser det ut som om vi har lykkes med å finne ny produsent, og ny distributør.
Det er snart 2000 år siden Jesus første disippel ble korsfestet til sitt X-kors. Jeg beveges til tårer når jeg tenker på
hvilken nåde Gud har vist meg - ved å ha lært meg - at selv om tiden går - og alderen svekker min gamle kropp – så kan jeg rope til min gamle, tunghørte medvandrer, og i beste Andreas ånd: La oss be for barna! Jeg har med mine egne øyne sett tiden dra seg skrått over kjøkkenbordet.

søndag, mai 27, 2007

Guds Ånd og min ånd

Da jeg var barn opplevde jeg at pinsehelgen var stevnedager for pinsevenner. Mor og far var pinsevenner. Folk kom med tog og buss, noen syklet, men de fleste kom gående på sine ben, som apostlene i sin tid. Salem var stevneplassen og det krydde av voksne og barn over alt. Her var latter, sang og tungetale. Mor med sitt store, kritthvite og nystrøkne forkle, sto på kjøkkenet og laget stevnemat. Far satt på plattformen og ledet sangen og musikken.
Jeg oppfattet Den Hellige Ånd som noe skummelt. Når den fór inn i folk ble de skremmende og rare, og skrek og talte ord jeg ikke forsto. Og så strakk de armene i været for å gripe tak i noe jeg ikke kunne se. Jeg likte ikke den hellige ånd. Men det kunne jeg ikke si, for da ble den bedrøvet. Og hvis jeg syndet mot den – ved å bedrøve den - kunne den bli så fornærmet at den ikke ville tilgi meg.
Gud kunne tilgi at jeg syndet mot ham. Og snille Jesus tilgav meg syndene mine ved å dø for meg på korset! Ja,selv dem som hånet ham og torturerte fikk hans tilgivelse. Men Ånden, huff nei, det var noe farlige greier.
Da Jesus fortalte sine disipler at når han dro fra dem skulle han ikke forlate dem farløse, men komme til dem, og bo i dem.
Har han holt hva han har lovet? Eller er det slik at han inntil nå ikke har hatt tid til å komme tilbake. Det er jo så ubegripelig mange ”rom” som skal settes i stand, og stadig nye kommer til.
Jeg har lurt på om Jesus holt sitt løfte om å komme tilbake til disiplene ved å sende en vikar, eller stedfortreder? Og at det skjedde bare noen få dager etter hans luftige himmelfart. Og at stedfortrederen var Ånden.
Jeg lærte fort hva som hendte da Ånden slo seg ned i disiplenes rufsete hoder og begynte å brenne. Rart at de ikke svidde bort håret---, Da ilden sluknet hadde den rukket å tenne disiplenes hjerter så de med stor frimodighet kunne erobre verden for sin store Mester.
Det er ikke så greit for en liten gutt med livlig fantasi å forstå alt dette merkelige med pinsen og Ånden. Men jeg forsto jo så pass at apostlene måtte lære å snakke språket til dem de skulle tale til om Jesus. Men på Salem var det bare nordmenn! Likevel talte de en hel mengde uforståelig ord. Noen fikk talen sin oversatt til norsk, og da ble den tre ganger så lang.
Etter hvert som jeg vokste til, og ble fortrolig med det skrevne ordet, opplevde jeg at også jeg var et åndsmenneske, og at min ånd kunne være både livlig og modig.
Guds ånd er en hellig ånd, fordi Gud er hellig. Min ånd er ingen hellig ånd, og jeg selv er langt fra hellig. Spørsmålet som etter hvert ble påtrengende var om jeg, gjennom min egen - men akk så skrøpelig - ånd, våget å henvende meg til Guds ånd.
Jeg våget! Og det første Guds hellige ånd fortalte meg var at jeg hadde alle barnets rettigheter, ja – at jeg var et Guds barn.
Det min ånd fortalte Guds ånd var hvor takknemlig jeg var som hadde en slik far som ville hjelpe meg med helliggjøring av min ånd.
Siden har jeg lært at Guds ånd er en hellig inspirasjon, og
i stand til å motivere meg til å holde alle rom i min sjels hus i proper stand, og at dette er et privilegium, og min private gudstjeneste.
Arbeidsutvalget i vår menighet har bestemt at vi ikke skal ha gudstjeneste i kirken 1. Pinsedag. I stedet oppfordres vi til å høre pastoren vår tale i en nærliggende staskirke 2. Pinsedag.
I dag – 1. pinsedag – kjører vi derfor til Blaafarveværket for å se hva gamle og nye åndsmennesker ved sin begavelser har skapt av vakre åndsverk.
God pinse til alle mine bloggvenner.

onsdag, mai 09, 2007

"QUO VADIS"

Vi har startet ”gutteklubben Quo Vaids!” Navnet er naivt oppfinnsomt – ikke sant?

Vi lurte lenge på om vi heller skulle kalle oss ”Vedemecum” – (det navnet har vi spart til ”jenteklubben”). Egentlig burde vi kalt oss ”Volvo” for noen av oss føler vi ruller avsted som damplokomotiv. Vårt foreløpige mål og faste beslutning er at vi hver onsdag, et sted mellom 09,30 og 10.00 - skal ut å gå.

Quo Vadis?
Hvor vi går?

Viktigere enn målet, er veien. Viktigere enn selve veien, er at vi går den. Noen ganger blir veien til mens vi går. Andre ganger har den ligget der opptråkket og ventet på oss.

En gammel prest forklarte hva det vil si å gå. Han benyttet poetiske vendinger, og sa: ”At vandre er at sette det ene ben foran det annet idet man ideligen skrider frem”. Vakkert? Ja, og fullstendig på jordet. Følger man prinsippet faller man på ryggen, med fare for å slå bakhode i grusveien ved neste steg.
En løgn blir ikke sannhet fordi den uttrykkes poetisk.

Jeg vet ikke om jeg kan utlegge min påstand like poetisk, men la meg prøve:
”At vandre er at sette sin hele kropp i fallbevegelse fremover, for så - i det man føler man mister ballansen – strekker ut et ben for så at gjenvinne den. Og gjør man dette ideligen, ja da går man – fremover”.

All kreativ framgang forutsetter vilje til ”at vove” - for å si det
på foreldet norsk. Risikomomentet ligger akkurat der hvor trygghetsmomentet overstiges. Det uttrykkes gjerne slik: ”Den der intet vover, intet vinner”.

Fire menn befant seg fysisk innaktive. Så ”vovet” en av dem å ta et initiativ. ”Quo Vaids” startet med tre. I dag var vi fire. Neste gang? Ja, da må kanskje én til ”vove” at sette sin kopp i bevegelse fremover, for da vil vi være fem?

Vi møtes utenfor kirken vår hver onsdag i tidsrommet 09.30-10.00. – men altså ikke den 16. mai. Hvem våger å stikke av fra sine gjøremål dagen før selve dag? Ta gjerne med din favorittmatpakke.

Når vi – hver for oss - har gått 1465 kilometer har vi gått hele strekningen fra Le Puy til Santiago de Compostela. Men i tillegg har vi spart budsjettet for store utgifter, og naturen for utrolig mye CO2 utslipp,

KRØLLEDE TANKER

Selv om jeg i fire år har levd blant danske og svenske studenter, og kommunisert med dem - de på sitt og jeg på mitt morsmål - så er det en mengde ord og uttrykk i dansk og svensk jeg ikke helt forstår den dypere meningen av.

Når en venn sier hun har lest mine blogposts ”krøllede tanker" så undres jeg: Er ”krøllede tanker” et kompliment, eller en sjarmerende kritikk av at det jeg skriver er vanskelig å forstå? I så fall takk for begge deler.

Er det med ”krøllede tanker” som med krøllete hår? Noen har helt naturlige krøller, andre kjøper seg krøller hos frisøren. Hvis sammenligningen holder blir da mine tanker opplevd som naturlig- eller kunstig ”krølled”?

Både i skrift og tale har jeg beflittet meg på å ha en åpen, enkel og direkte form, og å unngå å fremmedord. Men jeg har funnet det vanskelig. I enkelte akademiske miljøer blir man endog forvirret av min åpne, enkle og direkte tale. Den blir lissom for vulgært når man ikke kan gjemme sin usikkerhet i et indirekte språk.

Når den ene velger en åpen, enkel og direkte form tvinges nemlig den andre til å gjøre det samme, etterhvert. Men det kan oppleves farlig, for man må da stå fram med den usikkerhet man har til sine egne synspunkter. Tenk om vi var uenige?

Hvorfor oppnådde bøkene jeg skrev så høye salgstall? Hvorfor ble de sjelden anmeldt i fagtidsskrifter? Hvorfor inngår de sjelden i referanselister?

Svaret på alle tre spørsmål er; de har henvendt seg til helt ordinære mennesker, og ikke til ekstraordinære.

Jeg skrev en gang en artikkel i et utpreget faglig-akademisk språk. Både ordvalg, språkform og tankestoff viste seg å være for vanskelige for de strengt akademiske redaktører. Jeg skrev aldri mer på denne måten. Tvert om gikk jeg inn for å skrive ekstremt enkelt.

I elleve år var jeg redaksjonssekretær i Europas første fagtidsskrift for familieterapi. Angsten for ikke å ha en høy akademisk profil kom ofte til uttrykk ved at viktig og originalt stoff ble refusert fordi språket var for hverdagslig. Artikler som var skrevet akademisk korrekt ble gladelig tatt inn, selv om innholdet var totalt uinteressant. Noen av de disse forfatterne ble faktisk medlemmer av Darwin P. Erlandsens Dusteforbund, i Dagbladet.

”Skriv enkelt!” var da også min ledetråd da jeg skrev manus til boken: ”Alt som betyr noe lærte jeg som barn”. Den ble lest av mange lærere og småbarnspedagoger. Under et seminar for lærere fikk jeg følgende kommentar: ”Alt som betyr noe - -, er en herlig bok, men den har dybder vi ikke forstår?” Jeg svarte at de nok hadde søkt etter noe storartet som jeg ikke hadde skrevet.

Jeg har Søren Kierkegaards samlede verker. For meg rager ingen filosofi høyere enn hans. Hans gamle språkform er så ”krølled” at jeg ofte mister grepet om meningen. Likevel leser jeg. Og når jeg leser, er det som om jeg beveger meg i et gåtefullt tankelandskap som er innhyllet i språklig tåke. Men plutselig stikker solen fram og jeg kan lese landskapet.

Salmedikteren Svein Ellingsen ringte til meg en dag for lenge siden: ”Nå har jeg funnet et spennende ord, David.” Jeg undret hvilket ord det var: ”Det kan jeg ikke fortelle deg for jeg har ennå ikke rukket å fylle det med mening”. Det er klart at det blir salmediktere av slike personer.

Strekker man sine tanker ut i lange dynamiske setninger, og slipper dem løs på papiret, så kan de saktens krølle seg til for leseren. En poet gjør det motsatte. Han klipper bort alt unødvendig. Blankpusser de spennende ordene som blir tilbake, og så fyller han dem med mening.

Gid jeg hadde poetens selvbeherskelse.

mandag, april 30, 2007

DETTE ER DA INGEN KUNST

Ari Ben skrev en bok, kritikerne ga den terningkast seks, og forfatteren tatoverte en terning med seks øyne et sted på kroppen. Noen gjør slik sære ting, når gleden blir overveldende, fordi kritikken var overraskende. Et sympatisk og barnslig trekk ved en unge mann, dette.
Nå har han designet et nytt mønster til et porselenservice,
en påfuglfjære. Han har også gitt form til et nytt drikkeglass. For dette har han fått stor reklame i et debattprogram på TV. Presis hva oppdragsgiverne drømte om.
De fleste i panalet syns det var greit at kongesvigersønnen har begått slike ufarlige greier. Men noen – i alle fall én – var indignerte. Ari Bens brukskunst er dårlige greier, mente brukskunstneren, som ikke helt klarte å skjule sin skuffelse over at ikke proffe designere, som ham, fikk tildelt en slik oppgave.
Er Ari Ben kunstner?
Hva er i veien for at ikke han får være kunstner?
Føler han seg som kunstner, vel så er han det nok?
Hans svigermor, har stor interesse for kunst, og særlig billedkunst. Hun har store kunnskaper om kunst, og noen hevder at hun endog har ”blikk for god kunst”. Hans kones tante har utpreget sans for brukskunst, og har faktisk bedrevet skapende arbeid på skiven. Så har er i godt selskap den unge, pene mannen, som kler seg med en kunstners sofistikerte eleganse.
Selv har jeg, helt fra jeg var barn, følt meg som kunstner. Og selv om jeg aldri fikk sjansen til å utdanne meg til maler, tegner, eller til å forme i leire, så har jeg hatt en kunstners identitet, og det lenge før min debututstilling i 1993.
Hva gjør kunst til god kunst?
Det samme som gjør design til god design, musikk til god musikk, litteratur til god litteratur, og mat til god mat.
At en utøvende kunstner bør beherske alle sider av sitt medium er en soleklar forutsetning, men det er ikke nok. At de må ha kontakt med strømningene som løper gjennom tiden er absolutt en fordel, men det er heller ikke nok.
Med fare for å bli oppfattet som banal, vil jeg påstå at min egen mor var en eminent matkunstner. Jeg tenker ikke nå på ”mors kjøttkaker”. Hun var viden kjent for å lage smaksrik og deilig mat. De ”fine” - som ville ha maten pyntet - spurte aldri mor om å koke til sine fester. Men alle som likte god mat og satte pris på rike smaksopplevelser, var tidlige ut med å bestille mors tjenester.
Mor hadde ingen vanlig kokkeutdannelse, ikke engang en husmorskole. Men hun klarte på en mesterlig måte å integrere sin svenske matkunnskap med det hun møtte av matkultur i Norge, og det hun tilegnet som stuepike hos en rik familie i hovedstaden.
Hun likte helst å være alene på kjøkkenet når hun laget mat. Mor hadde det med å synge og prate høyt med seg selv når hun skapte sine retter. I så måte minner hun om enkelte billedkunstnere jeg kjenner.
Jeg har overhørt hennes verbale geberder under kokingen. Alle sansene var åpne, og hendene jobbet følsomt med råvarene.
”Å du er fin ja, mør og fin. Jeg skal bare dulte deg litt her og strekke deg litt der, og så skal du få litt deilig krydderpudder her, og litt der. Sånn ja,. Og nå har smøret sluttet å skumme og er blitt passe brunt, så nå legger deg forsiktig ned i den varme panna, og der skal du ligge og kose deg. Nå skal jeg snu deg på magen og øse litt sky over den brune ryggen din. Sånn ja, det var godt tenker jeg. Å, det her kommer til å bli deilig. Nå freser det så fint rundt deg at jeg får lyst til å gi deg en skvett fløte for å kjøle deg ned litt, og så trekker jeg panna litt bort fra den sterkeste varmen, sånn ja. Og hvis det behager deg gi fra deg litt av saftene dine nå så blir det sus i sausen, og da smaker det ekstra godt. Og vent bar litt skal du få se hvor salig predikantgjesten blir. Ja, ja nå er det på tide å flytter deg over i fatet her, så skal jeg bare sette litt spiss på sausen og gjøre den skinnende brun. Så der ja, der er den, og nå heller jeg den forsiktig over i sausenebbet og drypper litt på fatet, rundt deg. Nå kommer han til å kose seg fælt. Dette vil smake, det er jeg overbevist om”. Den Herrens ydmyke tjener spiste i finstua, alene.
Det er klart dette blir matkunst av ypperste klasse. Rustikk i uttrykket, enkel i formen og aldeles forførende på smak. Mor ville svart helt ærlig på komplementene med et: ”Nei, dette var da ingen kunst”.
Det som gjør kunst til stor kunst er den kjærlighet som kunstneren går til sitt verk med. Så, hvem vet, kanskje har Ari Ben – med sine majestetiske fortrinn og formelle handycaps – gjort nettopp det? Og kanskje svarer han på komplimenter som mi mor Märtha Katarina – : ”Nei, dette er da ingen kunst”.

tirsdag, april 24, 2007

TAUSHET OG ÅPENBARING

Fredag gjorde jeg en observasjon som var litt spesiell. En i gruppa vår - hun satt ca en meter til høyre for meg – hadde et innlegg jeg gjerne ville høre. Derfor lukket jeg øynene og konsentrerte meg om det hun sa. Da opplevde jeg at jeg befant meg i en kjempehall, og den som snakket befant seg 20 meter lengre borte. Fordi jeg hadde skjerpet oppmerksomheten kunne jeg høre hva hun sa, men ved minste lille forstyrrelse mistet jeg konsentrasjonen og dermed fløt ordene sammen og forsvant. Jeg hørte bare summing.

Jeg var én av ti, men følte meg likevel fullstendig ensom.

Jeg liker å være alene. Jeg har aldri radioen på når jeg biler og skrur den også av når jeg arbeider. Men mange elsker å jobbe til musikk.

Det finnes kunstnere som faktisk ønsker å påvirkes av musikk mens de maler. Jeg klarer det ikke, får det rett og slett ikke til. Jeg setter pris på tausheten så lenge jeg behersker den. Jeg liker å lytte på radio, men da for å gjøre bare det. Jeg liker å lytte til musikk for å lytte til musikk. Jeg kan ikke bruke den som et lydteppe. Slik musikk støy for meg.

Mitt arbeidssted, som ligger 18 skritt fra huset hvor jeg bor, er et
stille rom. Jeg kaller det gjerne min ”kellion” - som best kan oversettes som en munkecelle. Det er den gode stillhetens rom. Her er det bare meg og stillheten. Og stillhet er for meg nødvendig for alt mitt skapende arbeid.

Jeg har også hatt en annen, merkverdig hørselsopplevelse i det siste. Det skjedde slik:

En dag jeg satt bøyd over min iBook G4 hadde jeg døren åpen for å lufte ut litt gammel luft, Da hørte jeg en høy stemme fra døren som sa: ”Hallo!”. Jeg svarte med å løfte armen over hode og ropte høyt tilbake: ”Hallo-o!” men fortsatt å skrive setningen ferdig. Det tok bare et øyeblikk. Mens jeg skriver ser jeg i øyekroken at det står en beige skikkelse i døråpning. Jeg sier: ”Bare vent litt, jeg er straks ferdig”. Så reiser jeg meg for å ta i mot min gjest, men ser ingen.. Jeg går ut og kikker bak garasjen, men vedkommende er sporløst forsvunnet.

Da sier jeg til meg selv: Ta det nå helt med ro, David, det er bare en som vil erte deg litt.” Eller - o gru! Jeg kan vel ikke ha blitt en smule hallusinert? Det sto kanskje ingen i døråpningen? Det var kanskje ingen som sa: ”Hallo!”?
Jeg lukket døren og åpnet den . Da kom en kraftig knirkelyd som mitt tunghørte øre oppfattet som et vennlig: ”Hallo!”

Man hva med personfiguren i døren? Jeg går rilbake til stolen min. Når jeg skjeler mot døren ser jeg en beige gestalt i åpningen. Jeg snur brått på hode, og jo – der ser jeg ”vedkommende”.
Det er en strisekk vi har bunnet rundt en frostvár plante som står lent mot garasjen.

Kanskje kan enkelte åpenbaringer forklares?

For svaksynte, og tunghørte mennesker, kan det være klokt å undersøke alternative muligheter. For oss som er begge deler er det et must.

onsdag, april 18, 2007

FRA BLOGG TIL WEBB

Siden september 2004 har jeg hatt min egen bloggspott. Det var en venn som fortalte meg at det fantes en åpen notisbok, som kaltes blogg, og som var en slags enekl hjemmeside på Internett .
Jeg har ikke vært flink til å holde den oppdatert med ny ”posts” – (som kan oversettes med notiser, artikler og mer eller mindre seriøse innlegg).
Til å begynne med syntes jeg det var komplisert å legge inn nye notater. Jeg glemte mine passord rett som det var, og følte meg ikke helt hjemme med blogspråket, og derfor ble den nok litt forsømt. Leserne faller lett fra dersom det ikke kommer nytt stoff.
Som pensjonist har jeg stor glede av min IbookG4 og staffeliet. Men å male bilder og skrive artikler som forblir i mitt lukkede rom, mitt atelier og kellion, er ikke motiverende nok. Det finnes ekshibisjonistiske trekk ved enhver kunstner – forfatter, maler og musiker. Vi vil vise oss frem.
Dette skyldes ikke at vi som barn fikk knust behovet når vi stakk hode fram. ”Utstillingsbehov” er nedlagt i enhver kunstner, det er det skapendes egenart. Man skaper ikke for lukkede rom, eller for anonymiteten, men for at menneskene skal se det og kanskje dra nytte av det, og glede.
Etter oppmuntring fra venner og bekjente startet jeg for en tid siden med å lage en egen hjemmeside. Det var ikke lett det heller. Jeg søkte først på nettet og kom fram til firmaer som lovet å få meg på lufta innen 24 timer. Noen var rimelige, andre var svært kostbare. Men når jeg ikke visste hva jeg trengte for å dekke behovet, kunne jeg ikke bestemme meg før en bekjent tok grep og startet det nitidige ”broderi-arbeidet”.
Det første vi har fått på plass er min blogspot, med forandret utseende.
Selve hjemmesiden er foreløpig bare ett rammeverk, men med tid og stunder vil siden stå fram med et ryddig, praktisk og spennende design.
Da vil jeg etter hvert fylle de mange menyene med stoff fra et langt og spennende liv, og dele med meg endel av de erfaringer, kunnskaper, og kompetanse jeg har ervervet meg.
Men foreløpig er det bare bloggen som fungerer.
Hvis min leser vil være litt tålmodig så vil jeg snart være tilbake som redaktør av < www.kvebaek,no >.
God helg.

tirsdag, april 17, 2007

"LIKEVEL" - et mirakelord

Jeg skriver dette i fastetiden. Men søndagens prekentekst handler om mat, masse mat, overflod av mat. Men det hele begynner med noe ubetydelig.

Jesus hadde tatt med seg disiplene over til den andre siden av Galileasjøen, men en stor folkemengde fulgte etter dem, for de hadde sett ham helbrede syke, og håpet nok å få se flere mirakler. Jesus og disiplene gikk opp i fjellet og satte seg. Påsken nærmet seg.

Da Jesus så folkemengden som kom til ham, sier han til Filip: Hvor skal vi kjøpe brød så alle disse kan få noe å spise? Filip svarer: ”Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem får et lite stykke.”

Den store menneskeflokken hadde ikke kommet for å bli servert mat. De ville se mirakler. Menneskene har alltid følt dragning mot det uforståelige. Så sterk kan denne dragningen være at de glemmer å spise. Man sulter gjerne litt for et mirakel.

Bibelen forteller om fem tusen menn. I tillegg kommer kvinner og barn. Alle vil oppleve mirakler. Men i stedet for å få dekket dette behovet vil Jesus gi dem et ordinært måltid mat. Det er bare det at verken Jesus eller disiplene har mat, ikke en smule.

Det er her Jesus første disippel, Andreas, dukker fram i rampelyset. Også han vil hjelpe til, men er like hjelpeløs som sine brødre. Den eneste muligheten han ser ligger i matpakka til et barn, som består av fem brød og to småfisker. Intuitivt forstår Andreas at det i alle fall noe, men altså så alt for lite. Likevel bringer han både barnet og maten til Jesus. Og mer skulle det altså ikke til.

Andreas hadde helt opplagt fått en føling av storheten hos sin rabbi. Nå får han en kraftig innføring i hvilke muligheter det ligger i hans et likevel. Det utfordrer allmakten, hos Jesus, som ber en takkebønnen over fem brød og to småfisk.

Kjærligheten og omsorgen er den ene aksen i hendelsen. Den andre er takkebønnen som rettes mot Gud. I krysningen mellom omsorg og takk vil det alltid skje et mirakel, sette med våre øyne.

At over fem tusen ble mettet av fem brød og to småfisk er likevel ikke det største mirakelet i denne historien. For hos Gud, som har skapt fisk i havet og korn på marken, er det ingen ting som er umulig,

Når menneskene - som her Andreas - står i dette krysningspunktet med all sin indre tvil og fortvilelse – og satser på et likevel – og bringe det de har til Jesus, Guds Sønn, om det så ikke er mer enn noen skarve brødsmuler og et par fiskepinner, vil det alltid være duket for et mirakel.

tirsdag, mars 20, 2007

ELISABET OG MARIA

To mødre og deres sønner.

Marias budskapsdag
Lukas 1, 39-45

Ingen vet med sikkerhet hvor gamle de var men Elisabet var - som Sara –
I eldste laget til å få barn. Og om Maria har vi fått vite at hun kanskje bare var en tenåring. Det vi vet er at de var gravide på samme tid, og at de begge fødte hver sin gutt, med seks måneders mellomrom.

Elisabet fødte først. De ville kalle ham Sakarja etter faren, men moren sa han skulle hete Johannes. Faren, som engelen hadde gjort stum fordi han tvilte på at han som gammel mann kunne bli far, ble spurt hva han mente gutten skulle hete. Han skrev på en tavle at guttens navn var Johannes, og der med basta.

Marias sønn fikk navnet Jesus, slik engelen hadde sagt.

Det er vel rimelig å tro at mødrene og guttene møttes både titt og ofte. Maria bodde som vi vet hos Elisabet i tre måneder. Og hva vet jeg, kanskje fikk hun til og med være med under fødselen?

De var i slekt med hverandre, disse to, og i mer enn én forstand. De var utvalgt av den hellige Gud til å tjene ham på hver sin måte. Det er vel rimelig å tenke at foreldrene til guttene gjorde hva de kunne for å hjelpe dem med forberedelsene. Om de begge gikk på ”Nassireer-universitetet” er det vel bare forskerne som har meninger om, og de er ikke enige i ett og alt. Mye tyder på at disse ungdommene var godt forberedt, og fulle av kunnskaper.

Navnet Johannes er latinsk. På hebraisk ville han vel het noe slikt som ”Gud er nådig”! Navnet Jesus betyr ”frelser”.

Disse to gutten gikk til hver sin store oppgave. Johannes skulle avslutte Israels gamle historie. Samtidig skulle han knytte den sammen med en gryende nye tid, som hans slektning Jesus skulle innføre. Johannes viste – med sitt navn og sin gjerning – til Guds nåde. Jesus viste ved sitt navn og sin gjerning at Guds nåde er for alle, og ikke bare for jøder.

Da Jesus som preludium til sin gjerning går ned til elven Jordan, (den som Israels folk måtte krysse for å komme inn i det lovede land), var det for å la seg døpe av sin slektning Johannes, og innvies til den store tjenesten.

Selvsagt kjente Johannes igjen Jesus, men han ser i Jesus noe mer enn en slektning. Han sier i det han peker på ham: ”Se, det er Guds Lam, som bærer verdens synd!” Ja, Johannes ser ”lammet”, som om en stund skal ofres for å rense menneskene fra deres synder.

To unge menn, som begge ble slått i hjel straks de hadde rundet 30 års milepel. Men de rakk heldigvis å fullføre sine oppdrag på jorden. Johannes ryddet, og Jesus klippet snoren og åpnet veien inn til Guds rike. Veien ble farbar! for alle som vil gå på den.

Dette ble det sunget mange lovsanger om det som skjedde da guttene var små. Og etterpå ar vi ikke holt opp med å synge Gloria.

Maria budskapsdag forteller oss også at nå er det bare ni måneder til vi skal feire Jesu fødsel, det levende lyset skal drive mørk ut av vårt kalde indre.
Johannes skal feires seks måneder før, nemlig 24. juni med flammende bål i midtsommernatten. Det er noe merkelig jordnært og menneskelig drag over disse to guttene, og de angår oss.