fredag, august 31, 2012

KINO MITT PÅ DAGEN

Sammen med et vennepar gikk vi på kino for å se den nye filmen om Thor Heyerdahls flåteferd over Stillehavet. Jeg gikk med forventninger for jeg hadde sett dokumentarfilmen Kon-Tiki, den som vant en Oscar pris. Jeg syns dette var en fattig fim. Den hadde kanskje egnet seg best som teater. Det skal noe til for å lage en spennende film av noen mannfolk på et flåtedekk. Og Stillehavet er for stort til å gjøre reisen spennende til enhver tid. Hos meg fikk den ikke mer enn terningkast to. Disse to filmene forteller oss at det virkelige liv er mer dramatisk enn det man skaper i et filmstudio. Jeg husker det eutentiske drama fra den første ferden som en emosjonell besettelse. Her ble følelsene vist oss helt eutentisk. Livet om bord i flåten var ikke skuespill, det var filmet levende liv. Som unggutt så jeg filmen, leste bøkene og møtte heltene Som voksen tok jeg med et amerikansk ektepar til Bygdø. Ron fortalte at han som barn hadde Thor Heyerdahl som sin store helt. Han hadde sett filmen og lest bøkene og presset på for at vi skulle gå til Kon-Tiki museet. Der så jeg tilfeldig at Heyerdahl var tilstede og jeg spurte Ron om han hadde lyst til å bli introdusert for ham. Han bare ristet på hode og trodde jeg drev gjøn med ham. Jeg gikk bort til Heyerdahl og hilste på ham og fortalte om mine amerikanske venner. Heyerdahl smilte opp og ba meg hente dem. Nå ble de riktig forskrekket og trodde det hele var en spøk. Men Heyerdahl tok hjertelig imot dem og ga uttrykk for at han satte stor pris på å hilse på dem, og sa: Men vil dere kanskje hilse på Danielsson også? Han er tilfeldigvis her i dag, og så kalte han på svensken. Mine amerikanske venner ble så overveldet at ingen ting av det jeg senere tok dem med på kunne måle seg med møte med denne store eventyreren. Kon Tiki filmen var ekte vare. Møte med Heyerdal og Danielsson var ekte vare. Om hans vitenskapelige konklusjoner var av samme sterke ekthet, det kan jeg ikke bedømme. Men få nordmenn har satt Norge på kartet som Thor Heyerdahl, og så var han så folkelig. Om ikke denne formiddagsfilmen var av det beste slaget klarte den i alle falle å ta oss med tilbake til denne eventyrlig flåteferden på 101 dager over åpne havet.

onsdag, august 22, 2012

VEIEN ER IKKE LANG LENGER

Jeg husker at å gå fra A til Å kunne oppleves veldig langt. Jeg pleide å kutte ned på lengden ved å gå fra lyktestolpe til lyktestolpe. Men likest var det å gå i skogen med kneiker og kroker. En kunne gå langt i skogen uten å legge merke til det. På skogsturene var det egentlig de nære ting, som blomster, røtter, lyngtuer med bær som stjal oppmerksomheten. Stiene førte en inn i mørke rom hvor store trær skygget for himmelen, men like snart inn i lyse glenter med skarpt og vennlig lys. Før gikk jeg med hevet hode og så veien langt foran meg. Det lå nærmest en intuitiv viten om hvor hull eller steiner i veien befant seg, og som jeg rent intuitivt gikk utenom. Det er annerledes nå. Skrittene er blitt korter med årene. Det kommer ikke av at jeg ikke kan skritte ut som før. Det er blitt til at synet leter etter plasser der foten kan settes ned, uten fare. Før var det ikke så farlig å trampe ned i ei grop. Det er det nå, for nå mister en balansen før en vet ord av det. Det er ikke kjekt å rave, folk kan tro man er full. Nå går jeg med hode bøyd, som om jeg leter etter noe spesielt. Jeg tar meg i det. Jeg sier ikke at dette er noe alle gamle mennesker gjør, men jeg har begynt med det. Verst er det når jeg registrerer at jeg knapt legger merke til at folk går forbi meg. Jeg ser ikke lenger dem som sitter bak rattet på bilene en gang. Det er mange kjente blant dem. Og hva som skjer med naboens hus eller i hans hage ligger ikke lenger innenfor mitt synsfelt når jeg er ute og går. Min svigerfar hadde det på samme måte. Jeg skulle gå i møte med ham da ha kom med toget til Hønefoss. Jeg fikk øye på ham langt oppe i gata. Han kom, stirrende ned i asfalten, og enset ikke dem han møtte. Jeg forsto at han heller ikke ville enset meg. Jeg prøvde ham ut og ventet med å si ”Hei Simon!” til han var nær ved å gå butt i meg. Da stanset han brått, rettet seg opp og så meg rett inn i øynene og sa: ”Nei, er det deg gutt!” og så smilte han sitt brede men litt sjenerte smil. Jeg ville ta veska hans, men det protesterte han høylytt på. Den var da ikke tung og den kunne han fint bære selv. Da jeg fikk eglet meg til bære den viste det seg at den var tung som bly. Men nå, side om side, kunne han gå med hevet hode og kommentere hva han så og opplevde under veis. Nå var han ikke redd for hvor han skulle sette foten. En annen tok ansvaret for det. Jeg fikk time hos en spesialist i nevrologi for flere år siden. Jeg ønsket hjelp for føttene mine. Jeg fikk ingen hjelp til en flott diagnose – fysionevropati – men ikke til adekvat behandling, så lidelsen har jeg slitt med siden. Den arter seg slik at jeg ikke lenger har evne til å styre føttene, dessuten har jeg smerter og hevelse. Det mangler ikke på gode råd om å trene meg opp til å gå ture, men det ser ikke ut til at problemene i føttene kan trenes bort. Det blir bare verre dess mer jeg går. Nå foreslås det både rullator og rullestol, men forfengeligheten, som er sterkt utpreget, aksepterer inntil vider bare en spaserstokk. Den kan jeg hvile på, og den hjelper meg til å holde ballansen. Med øynene skanner jeg veien omtrent et par meter foran meg. I overskriften skrev jeg: ”Veien er ikke lang lenger”. Det er to grunner til det. Jeg ser aldri etter målet lenger, og jeg går ikke svært langt heller. Men gjett om jeg drømmer om en dag å kunne gjøre det.

torsdag, august 09, 2012

ANGST ELLER FRYKT?

Jeg har beskrevet forskjellen på angst og frykt slik: Angst er å være redd en fare jeg ikke kan beskrive. Frykt er å være redd det som kan oppleves farlig. Fobi er å være redd det jeg tror er farlig, men som vanligvis ikke er det. Det de har felles er opplevelsen av frykt eller redsel. Smerteopplevelsen kan være like stor hos alle tre, ja den kan være lammende. Hva er da angst for døden? I følge Freud er den opprinnelig, tilstede i alle mennesker fra fødselen, og det som bestemmer over livet vårt så lenge vi lever. Den er en av de to grunndriftene (tanatoi og libido), det som bygger opp og det som bryter ned. Hos normale mennesker dukker sjelden disse fenomenene opp i dagen. Man lever sitt lange eller korte liv uten å ha et bevisst forhold til dem. Jeg erkjenner åpent at jeg har slitt med en fobisk angst helt siden jeg var lite gutt. Jeg er redd for hunder. Det vil si, jeg var redd dem, men angsten for hunder generelt ble helbredet av Rex, hunden til min venn Hans Jørgen. Det var en stor setter, som når vi kom på besøk, møtte meg med ”vennlighet”. Den fant ut at den hele tiden ville ligge ved mine føtter, og på turer i marka fulgte den meg og ikke herren sin. Det ble etter hvert en ubeskrivelig trygghetsfølelse å oppleve Rex’s hengivenhet. Den var så åpenbar at den irriterte ”herren”. Men Rex hadde en misjon. Han skulle gjøre meg trygg på hunder, og det klarte han. Selv sjæfere, som var opphavet til min fobi, møtte jeg etter hvert med større trygghet. Snuser hunden min angst, og jeg går mot den likevel, legger den seg ned og underkaster seg. Fobier er relativt enkelt å helbrede. Jeg benyttet meg av en teknikk som het flooding. Pasienten forteller meg alle situasjonene som vanligvis fremkalte angsten. Jeg dannet meg et bilde av hvordan angsten angrep pasienten. Så avsatte jeg en time og fortalte at i denne skulle vi gå igjennom angsten, at pasienten måtte være forberedt på en fæl time. Så kom timen, og jeg hadde satt sammen en historie av alle de elementene pasienten hadde gitt meg. Så fortalte jeg historien, og på de traumatiske stedene overmannet angsten vedkommende. Verst var angsten for mannens død. Han ”døde” i historien og pasienten måtte gjennom alt som var forbundet med begravelsen. Hun gråt så hun ristet. Så sa jeg til henne. Nå har vi til og med begravet ham på kirkegården. Intet verre kan hende deg. Du har gått tvers gjennom angsten. Nå skal du få slappe av og få en premie: Nede i hallen står nemlig din mann og venter på deg. Hun trodde meg ikke og fikk sitte ned og roe seg og hente seg inn. Så gikk hun nølende ut Jeg hadde avtalt med mannen at han måtte stå i hallen og vente på henne på det avtalte tidspunktet. Da hun kom ned trappen og fikk øye på ham, sprang hun mot ham og kastet seg rundt halsen hans og gråt av glede. Fra dette øyeblikk forsvant angsten for aldri å komme tilbake. Hun ble et nytt og fritt menneske som kunne satse på sin egenutdannelse, og de hadde nå frihet til å studere, endog i et annet land. Verst var den frittflytende angsten, den som ikke kunne føres tilbake til en påtagelig hendelse, men som duket opp når man minst ventet den. En ulykke for pasienten, men sannelig også for familien. Jeg innrømmer at det har vært vanskelig å behandle denne type angst. Jeg hadde ikke rett til å skrive ut medisiner og var derfor handycapt fra å yte medikamentell behandling. Ville jeg gjøre noe måtte jeg følge pasienten inn i angstens helvete med et håpets likevel. Å få pasienten til å snu blikket mot dette ”likevel”, og bort fra alle de vonde erfaringene. Og selv når de veltet frem lå håpet i dette fantastiske ”likevel”. Jeg hadde brukt to år på å lirke en pasient ut av sitt hjem og til å reise til sykehuset hvor jeg jobbet. Hun kom sammen med sin mann. Hun var en intelligent og flott kvinne, men helt slave av angsten. Behandlingen strakk seg over flere uker og til slutt følte hun seg nærmest helbredet. Da fikk hun en somatisk sykdom, og den somatiske legen ville legge henne inn på sykehus. Da dukket angsten opp igjen. Jeg ba legen annullere søknaden og gi pasienten den somatiske behandlingen som var nødvendig. Han turte ikke å bære dette ”store” ansvaret på sine egne skuldre og nektet å annullere søknaden. Jeg måtte nå innkludre sykehusinnleggelse i psykoterapien, og lyktes heldig vis med det. Til slutte kunne hun utskrives ut til hjemmet. Undertiden skrev jeg i ”Søndgshilsen” en artikkel om ”likevel”. Denne kom til å bety mye for henne. Når hun sto på terskelen og ikke turte gå i butikken leste hun artikkelen, og fikk mot til å gå likevel. Artikkelen lå i vesken hennes som en forsikring mot angstanfall ute blant folk. Vissheten om at den lå der gjorde det unødvendig å ta artikkelen fram og lese den. Hun kunne den utenat. Hun skrev til meg og fortalte at hun mestret angsten og hadde gjort store forandringer i livet sitt. Husk, du er større enn angsten.

tirsdag, august 07, 2012

PÅ VEI MOT DØDEN

Jeg vet når jeg fyller 79 år, og jeg vet at jeg har bedt til Gud om å få leve til jeg blir 80. Men jeg vet ikke hva jeg skal bruke dette året til, for det skal jo brukes? Men er å bruke det samme som å leve? Går det ann å tenke seg et liv uten å måtte bruke det til noe spesielt? Finnes det noe som kan kalles ”bare å leve”. For ordens skyld må jeg fortell at hvis jeg fikk leve til jeg ble 80 år, så skulle jeg be om å få leve ett år til, og så ett år til, alt ut fra det som oppleves sannsynlig. Er helsa så god at det føles naturlig å be om få leve ett år til? Ingen vet om sin livslengde, dagen eller timen for døden. Den bare ligger der fremme i fremtiden. Det er Guds time hvor han sier. Hit, og ikke lenger. Her skal dine stolte bølger legge seg. Stolte bølger? Hva menes nå egentlig med det. Vel kan jeg forstå bølger og bølgebevegelser, men at de skulle være stolte? Nei, det kan jeg ikke forstå. Mine stolte bølger har, i så måte, flatet ut for lenge siden. De som nå kruser vannet kan ikke karakteriseres som stolte, ikke på noen måte. Jeg lager kaffe til min kone og meg ved sju tiden. Så henter jeg de to avisene og tar den ene med opp til Reidun. Hun har alltid likt å lese på sengen. Jeg går inn i den store stuen hvor jeg har min lesekrok like innenfor døren til venstre. Etter frokost går jeg tilbake til denne plassen og leser den andre avisen. I dag sto det en ny nekrolog i anledning min brors død. Hans bølger var høye og stolte til siste time. Jeg legger avisen fra meg. Tar Irvin Jalomes bok: Eksistensialisme og psykoterapi, og leser et par avsnitt. Blir deretter sittende å se inn i den store, fargeglade stuen, og inn til spisestuen som har kistetak. Det vi si at hele taket er som et kistelokk. Det er vakre stuer, og det slår meg hvor masse blomster det er her. I det store vinduet står mange, praktfulle, hvite orkideer, og en blå plate i kunstglass med et rustikt kors preget inn i glasset. Ellers er stueveggene preget av noen store malerier jeg i sin tid har malte. Det ene med motiv fra et tjern i hjembygda mi. Det andre her sitt motiv fra ei gresk øy i Middelhavet. Tanker om restaurering av interiøret blir avvist så fort de dukker opp, hvis de dukker opp. Tanken jeg tenker er ikke veldig oppbyggelig: Her sitter jeg og ser inn i stuene mine. ”Slik kan jeg komme til å sitt hver morgen så lenge jeg lever”. Jeg tenker på Reidun, og gremmes over tanken. Så går jeg ut og retter nesen mot atelieret. Et koselig lite hus, som bare er mitt. Det ble bygd for mange år siden for å være mitt arbeidsrom da det å male bilder fortsatt var en sterk og sjeledirrende opplevelse. Jeg setter meg til min I Mac for å sjekke om jeg har fått e Mail. I dag var det ingen som lå inne. Ikke engang fra Vårt Land, som alltid har vært tidlig ute med sine Mails. Jeg leiter fra programmet Microsoft Word og henter fram et nytt, blankt ark og gjør meg klar til å skrive denne bloggen, bare en liten krusning på sjøen, men en krusning.

mandag, august 06, 2012

MYNDIGGJØRING

Jeg har fått spørsmål om det er noe nytt vedrørende tenkningen om ”Det myndiggjorte menneske”. Jeg har ikke publisert nytt stoff siden Konpetanseunionen as utga boken i nytt opplag. Da ville jeg ha med begrepet ”ansvar” som uuttalt har ligget mellom fenomenene Myndighet og Omsorg. Nå skrev jeg en tilføyelse for å få det til å fungere bedre på papiret også. Nå kan man saktens spørre om hvilke av de tre fenomenene som er det viktigste. Mitt svar blir da at de kan ikke sees uavhengig av hverandre. Det er sammen de har sin kvalitet. Ansvarsfenomenet vil trekke myndighetskriteriene inn i omsorgskriteriene og omvendt. Myndighet uten Omsorg skaper en skjevhet som har preget oss mennesker opp gjennom alle tider. Først når fenomenet Ansvar har begge disse ressursområdene til disposisjon kan vi vente reelle forandringer til beste for hvermann. Jeg dannet ingen skole. Jeg skrev en bok, og jeg gjennomførte flere konsulent oppgaver for norske bedrifter. Den bedriften som har vært mest trofast mot denne grunnfilosofien er Toyota i Norge. Selv når sentrale ledere byttes ut holder bedriften fast på myndiggjøringsprinsippet. Selv om bedrifter ikke har tatt i bruk alle elementene i filosofien så benytter de seg av hovedelementene. Det ser for meg ut som om begrepene Myndiggjøring og Omsorgsgjøring er gått inn i manges vokabular. Jeg finner ordene igjen i brosjyrer og dokumenter som om det var helt vanlige ord som enhver kan bruke som man vil, og det er de jo også. Jeg har ikke patent verken på begrepene eller tenkningen. Når jeg ser alt dette, og hører begrepene brukt i f. eks debatter på TV, føler jeg en viss glede over at jeg brukte så mye tid på denne tenkningen i på syttitallet. Jeg ser at selv i offentlige sammenhenger skrivers det brosjyrer og holdes seminarer om myndiggjøring. Jeg har spurt dem om hvorfor de ikke refererer til undertegnede, Da bare kniser de og sier at de ikke har funnet det nødvendig. Jeg har i grunn intet tungt prestisjebehov i denne sammenheng. Jeg vet at når man har gjort dette til sin tenkning har jeg i grunn oppnådd det viktigste. Når jeg ba om plass til fenomenet ansvar i den siste utgaven ev boken, så var det for å trekke fram den sentrale betydning ansvar har, både for myndiggjøring og omsorgsgjøring. Jeg har tidligere skrevet at Myndighet uten en setting av ansvar er demagogi, man vil kunne dominere. Og Omsorg uten ansvar er promiskuitet, man kan forgripe seg. En ansvarliggjort omsorg vil hele tiden ha behov for å integrere alle myndighteskriteriene i sine omsorgsoppgaver. Og slik er det også med myndighetskriteriene, de bør ha omsorgskriteriene integrert i seg. Historien om Bartimeus møte med Jesus beskriver dette på en utmerket måte. Den blinde tiggeren får høre Jesus si: Hva vil du jeg skal gjøre for deg. Tiggeren sier: At jeg må få mitt syn igjen! Da jeg oppsøkte øyelegen fikk jeg det samme spørsmål, og jeg svarte: Kan du hjelpe meg med å få et bedre syn? Jeg skal ikke si at legen av kjærlighet og omsorg for meg startet alle slags undersøkelser for å finne ut hva som var galt med øynene mine, og hva han kunne gjøre for å hjelpe meg. Nei, det var hans jobb. Det var dette han var betalt for å gjøre. Jeg satte min lit til hans kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initiativ, men merket snart at han hadde en menneskeligomsorg for meg også. Han var et menneske med begrensninger, men jeg er blitt godt hjulpet. Jesus hadde ingen myndighetsbegrensninger. Hans stor kjærlighet tok alle myndighetskriterier i bruk og Bartimeus fikk synet tilbake, men mer enn det. Han fikk ansvaret for resten av sitt liv tilbake, for hva han skulle spise og drikke, og sove om natten. Bartimeus er, slik jeg ser det, det første myndiggjorte menneske jeg kjenner. Han ble ikke en som fulgte etter Jesus for å få mat og drikke. Han ble et selvstendig menneske som tok ansvar for sin ferd gjennom livet. Han kunne jo se. Han kunne sikker både gå på sine bein og jobbe med sine hender. Nødhjelpsaksjoner fungerer dårlig fordi de ikke er myndiggjørende. Omsorgsaksjonene gjør mottakerne til ubehjelpelige tiggere. Menneskeverdet ligger i ansvarliggjøring. Jeg tenker på nødhjelpsaksjonen som nådde fram til en fattig krål i Afrika. De hadde med seg alt den fattige familien trengte. Faren møtte dem ute, bukket og gikk tilbake til krålen og hentet fram et egg. Den kloke nødhjelperen tok selvsagt imot dette med tårer i øynene. Først da kunne den fattige faren ta imot den rike mannens hjelp. Her ser vi likeverd i holdning. Heller dø av sult enn å få drept sitt menneskeverd.

onsdag, august 01, 2012

Kvalitetsvennskap

Det var godt vær sist søndag. Slikt vær som ledet tankene mot ”uventet” besøk av en av brødrene mine, som ville nyte en kopp kaffe med oss på terrassen. Men det kom ingen. Ikke så rart kanskje, alle tre er døde. Og når døden tar en bror, tar den også et hjem. Husene står der vel, men ingen av brødrene bor der lenger. I Eriks hjem bor fortsatt hans kone Elsa, og hun forsøker nok å opprettholde hjemmet som når Erik bodde der. Men det blir bare, som om, til tross for all hennes gjestfrihet. Døden griper dypt inn i levende menneskers liv. Den ribber oss for utrolige mange skatter og gjør oss fattigere. Nå opplever vi hva vennskap betyr. Det fyller ikke på samme måte en brors plass. Et vennskap er et vennskap. Båndene mellom venner er ikke kjødlige. De er psykologiske. Og følelsene er ofte like rike og intense. Å ha venner er sterkt, men å vite at man er noens venn er ubeskrivelig. Vi er beriket med mange venner. Vi har lagt merke til at det er vanskelig å etablere et sterkt og varig vennskap når man blir eldre, for ikke å si gamle. Det er helst venner som kjenner oss fra innsiden så vel som fra utsiden, som holder , år ut og år inn. Venner som kan gråte med oss, men også le med oss. Vennskapet med dem som bor langt borte opprettholdes med telefoner og sms’er og besøk til fester ved runde år og slikt, og dette er herlig. Varighetskriteriene er tilstede og det fryder oss. Heldig vis har vi venner som bor nær oss også, og vi sliter kanskje vel mye på disse, men signalene vi får er så positive at vi lar oss overbevise om at slike møter er veldige bra for begge parter. Vårt problem er at hvis vi må bile er det bare Reidun som kan sitte bak rattet nå, og hun liker ikke stor trafikk på veiene og i byene. Vi syns derfor at vi får mer enn vi gir. For sju år siden møtte vi et ektepar på Asorene. Vi følte at kjemien passet og har beholdt kontakten i alle disse årene. Det er en berikelse å få besøk av dem, for de synger og spiller med glede og til stor glede. Om de syns det samme om oss kan jeg nok være i tvil om, for jeg er ofte preget av sykdommen min. Verst er det når den dreper vitaliteten og gjør meg tung og trist. Det føles som om de har overbærenhet med dette. I går kom våre venner fra Røa på besøk. Vi spiste en herlig lunsj og fikk tid til å prate om oss selv og våre familier. Vi kan gledes over hverandres barns fremgang, og vi kan gråte over deres motgang, for de er ikke bare samtaleemner, de inngår i våre forbønnslister, så vi ber for dem både morgen og kveld. Vi er venner med et ektepar fra Kløfta som har hytte på fjellet, og som elsker å gå pilegrimsleder, men når sesongen er slutt møtes vi til særdeles spennende og oppmuntrende spise- og pratestunder. Mine brødres hjem forsvinner, men våre venners hjem fungerer nesten på samme måte. Vi har forstått hva vennskap betyr når døden tar våre nærmeste fra oss. Omsorgen er følbar og utholdende. Vi er redd for å miste vennene våre. De er en rikdom i helg og hverdag som er uvurderlig. De er ikke bare våre venner. Vi er også deres. Ja, vi vet det.

Vennskap

Det var godt vær sist søndag, slikt vær som ledet tankene mot ”uventet” besøk av en av brødrene mine som ville nyte en kopp kaffe med oss på terrassen. Men det kom ingen. Ikke så rart kanskje, alle tre er døde. Og når døden tar en bror, tar den også et hjem. Husene står der vel, men ingen av brødrene bor der lenger. I Eriks hjem bor fortsatt hans kone Elsa, og hun forsøker nok å opprettholde hjemmet som når Erik bodde der. Men det blir bare, som om, til tross for all hennes gjestfrihet. Døden griper dypt inn i et levende menneskes liv. Den ribber oss for utrolige rikdommer og gjør oss fattigere. Nå opplever vi hva vennskap betyr. Det fyller ikke på samme måte en brors plass. Et vennskap er et vennskap. Båndene mellom venner er ikke kjødlige. De er psykologiske. Og følelsene er ofte rike og intense. Å ha venner er sterkt, men å vite at man er noens venn er ubeskrivelig. Vi er beriket med mange venner. Vi har lagt merke til at det er vanskelig å etablere et sterkt og varig vennskap når man blir eldre, for ikke å si gamle. Det er helst venner som kjenner oss fra innsiden så vel som fra utside som holder . Venner som kan gråte med oss, men også le med oss. Vennskapet med dem som bor langt borte opprettholdes med telefoner og sms’er og besøk til fester ved runde år og slikt, og dette er herlig. Varighetskriteriene er tilstede. Heldig vis har vi venner som bor nær oss, og vi sliter kanskje vel mye på disse, men signalene vi får er så positive at vi lar oss overbevise om at slike møter er veldige bra. Vårt problem er at hvis vi må bile er det bare Reidun som kan sitte bak rattet, og hun liker ikke stor trafikk på veiene og i byene. Vi syns derfor at vi får mer enn vi gir. For sju år siden møtte vi et ektepar på Asorene. Vi følte at kjemien passet og har beholdt kontakten i alle disse årene. Det er en berikelse å få besøk av dem, for de synger og spiller med glede og til stor glede. Om de syns det samme om oss kan jeg nok være i tvil om, for jeg er ofte preget av sykdommen min. Verst er det når den dreper vitaliteten og gjør meg tung og trist. Det føles som om de har overbærenhet med dette. I går kom våre venner fra Røa på besøk. Vi spiste en herlig lunsj og fikk tid til å prate om oss selv og våre familier. Vi kan gledes over hverandres barns fremgang, og vi kan gråte over deres motgang, for de er ikke bare samtaleemner, de inngår i våre forbønnslister, så vi ber for dem både morgen og kveld. Vi er venner med et ektepar fra Kløfta som har hytte på fjellet, og som elsker å gå pilegrimsvandringer, men når sesongen er slutt møtes vi til særdeles spennende og oppmuntrende spise og pratestunder. Mine brødres hjem forsvinner, men våre venners hjem fungerer nesten på samme måte. Vi har forstått hva vennskap betyr når døden tar våre nærmeste.