fredag, desember 23, 2011

Et juleminne

Jeg var sivilarbeider og kokk på forlegningen som ble kalt Havnåsleieren. Det var min tur å ha tjeneste julaften, for det var én av gutta som skulle være i leieren, og han skulle ha det som han hadde krav på. Jeg vet egentlig ikke hvorfor han ble igjen i leiren, men trolig følte han det for stusselig å reise hjem til seg selv, og til ensomheten.
Han skulle ha full pakke. Middagen var den tradisjonelle her på Østlandet. Ribbe med medisterkaker og medisterpølse og surkål. Jeg kan huske jeg hadde eplebiter i surkålen og det hevet smaken betydelig. Til dessert fikk han riskrem med bringebærsaus. Straks etter den fyldige middagen serverte jeg ham kaffe og småkaker. Han hadde stor appetitt og ga uttrykk for at han likte maten.
Jeg ryddet, vasket opp og bega meg ned på rommet mitt. Men det var stusselige greier. Tankene var hele tiden hos kjæresten min og hos familien hjemme på Fetsund.
Plutselig banker det på døren. Der står min sivilarbeiderkollega og spør om han kan få komme inn. Selvsagt får han det. Denne karen var en av de opposisjonelle. Han var kommunist av overbevisning og av den grunn ville han ikke frekventere Det norske forsvaret, som kanskje måtte krige mot Russland. Han studerte endog russisk.
Jeg bød ham en pinnestol, og han slo seg ned. Da jeg tittet på ham viste deg seg at han var ganske sipete. Ja, han gråt og ville snakke med meg om julens innhold. Til slutte ba han meg om hjelp til å bli en kristen. Han hadde lagt merke til at de kristne pasifistene holdt sammen og virket glade og tilfredse. De andre diskuterte og kom ofte i munnhuggeri.
Jeg mener å huske at jeg gjorde det klart for ham hva en omvendelse var for noe, og spesielt at den innebar troen på at Jesus Kristus døde for at han skulle arve det evige liv. Ja, han forsto det. Vi bøyde kne ved stolene våre og jeg ba en bønn og takket Gud for hans kjærlighet til min venn, og at han ville ta ham inn i sitt hellige rike.
Jeg kan ikke huske at han ba, bare at han hikstet og gråt. Da vi reiste oss opp ga jeg ham en ”broderklem” og ønsket ham lykke til på den nye veien. Han sa: ”Hadde mor levd nå ville hun blitt veldig glad. Hun har bedt for meg gjennom hele livet”.
Jeg fulgte ham ut, og jeg kan huske at jeg syntes det luktet alkohol av ham. Trolig hadde han gått fra middagen og rett ne på rommet sitt og ”koset” seg med sitt jule brennevin.
Dagen etter laget eg en god julefrokost for ham, men det var ingen lykkelig ”nyfrelst” som satt vis a vis meg. Han var heller litt trist og veldig fåmælt. Han drakk mye kaffe, og jeg tenkte: OK. Brennevinet hadde gjort deg litt sentimental, og det var selveste julaften, du tenkte på mor som så gjerne ville du skulle overgi ditt liv til Jesus Kristus. Du fikk mot til å gjøre det, og gjorde det. Nå var ”dagen derpå”. Hvorfor skulle jeg sette spørsmålstegn ved gehalten i din omvendelse?
Jeg lot ham i fred, pakket baggen min og reiste på julepermisjon hjem. Hva som skjedde med ham etterpå vet jeg ikke. Han fortsatte sine studier i russisk, og var sjelden med i aggressive debatter, og lot oss kristne pasifister være i fred. Og jeg kan huske at jeg har båret denne hendelsen med meg som et godt juleminne fram til denne dag.

torsdag, desember 22, 2011

HANNA ER SOLIST I “VOICE OF JOY”

Det er noen ganger en gammel manns hjerte er større en vanlig, det svulmer lissom. Ikke slik å forstå at jeg lider av en ny hjertesykdom, det er heller en gammel og god en, en som det ikke finnes behandling for – heldig vis.
Som bestefar ble jeg kjent med at det finnes et gospelkor der “vest” som er blant landets beste. “Voice of joy”, ja netteopp, det er et kor med stemmer som som gjør folk glade. Våre barnebarn på Karmøy, og spesielt Henriette og Kamilla, og hennes manne Ole Christian, har vært medlemmer av koret I mange år og sunget til glede for en stor skare mennesker. De har flere turner til USA, og har faktisk sunget I Senatet.
Ny av året er Hanna. Hun er vårt første oldebarn. Hun har under to julekonserter sunget solo og duett I koret, klokkerent og vakkert. Og I følge Karmøy avis ble hun konsertenes store gledelige overraskelse. Hun er bare fire år må vite! Og sangen hun sang var “Det lyser i stille grender”.
Da hennes bestefar, min sønn altså, ringte og fortalte om begivenheten, var han så beveget som en ordentlig bestefar børe være. Han ba meg klikke meg inn på “Karmoynytt.no”. Det gjorde jeg. Og der, blant alle de store og vakre jentene, sto vesle, skjønne Hanna med mikrofonen I hånda, og sang som om det var det naturligste I verden for henne. Og da svulmet oldefars hjerte. Han ble så beveget at han kom på grineren han også.
Da jeg fikk nyheten om at jeg skulle få oldebarn var jeg overbevist om at jeg skulle forlenge den herlige tiden jeg hadde hatt med mine elleve barnebarn, men slik ble det ikke. Det viste seg at først kom pappa, så bestefar, og så kom oldefar. Det var neimen ikke så lett for oldebarnet å plassere en oldefar, og særlig ikke en som så skjelden kommer på besøk. Det er mye lettere med bestefar som kommer innom med ferske “hådden” (hvetehorn) hver lørdag morgen.
Hanna har en bror, som heter Peter, som ennå ikke er to år. Han synger høyt, rent og vakkert. Han lærer seg fort melodiene, men ordene har han litt problemer med. Men han kan si oldfar på sin måte, og det blir “offa”, og det kan jeg selvsagt like. Men han er en bestefargutt. Jeg prøver selvsagt ikke å forstyrre den prioriteringen. Ikke vil jeg klare det heller.
Nå er det snart jul her I “Vertshuset”. Nå gleder vi gamle oss til innrykk fra Lillehammer. Fire herlige mennesker vil invadere “juleheimen” og fylle den med glede. Guttene vil også fylle den med musikk. Magnus med sin klarinett og Kyrre med klaveret. Og kommer ikke kakelina nå, så får vi en hvit jul I år.

Gledelig jul til alle bloggens lesere.

mandag, desember 12, 2011

Det gode mennesket

Det er noen mennesker som er helt annerledes! Noen er rett og slett onde, og om disse skrives det spalte opp og spalte ned. Noen er rett og slett gode, men om disse skrives det sjelden en spalte. Stoff om de gode er ikke pirrende lesning. På første siden i middagsavisene kommer de aldri. Slikt stoff øker ikke salgstallene.
Men de gode mennesker finnes. Og lykkelige er vi som kjenner en av dem. Min bror Erik var et slikt menneske. Han lærte psykisk utviklingshemmede å spile i orkester til andres glede. Jeg fikk et skikkelig sjokk da jeg fikk høre at han var død. Jeg savner ham fortsatt. Det gjør vondt å besøke graven hans og tenke at her, under jorden, ligger han død og urørlig i en kiste. Denne vitale og kjærlige mannen, dette gode menneske, er her ikke mer.
Reidun og jeg satt og snakket om gode mennesker ved formiddagskaffen i dag. Vi snakket selvsagt om Erik, men kanskje mer om Reiduns bror, Tore. Han er nemlig laget av godhet fra innerst til ytterst. Og han har alltid vært sånn.
Det var to leker han satte stor pris på som barn, en liten trillebør og en snøplog. Han lekte ikke med disse som andre barn, han brukte dem på ordentlig. Hadde det falt nysnø om natten var han tidlig påkledd og rustet for en tørn med snøplogen. Han oppsøkte de husene i gata hvor han visste det bodde gamle damer som skulle tidlig i butikken. Plogen satte han ned ved trappa og trakk den helt opp til veien så de gamle damene slappe å vasse i høy snø.
Alt dette gikk stille for seg. Han var det gode vesen som bare var der når man trengte ham, usynlig og effektiv alt som barn. Og trillebøra brukte han til å kjøre ved i. Det hendte nemlig at lastebilene tippet veden i innkjørselen så den lå langt ute i veien. Straks var Tore der med trillebøra. Han hadde en medfødt evne til å forstå hvordan man skulle angripe slike problemer, og han ga seg ikke før det var orden i haugen.
Han og storesøster var under oppveksten særdeles gode venner. De beskyttet og hjalp hverandre. Han var spesielt flink til å holde hemmelig det storesøster ba han holde tett om. Han formlig elsket slike hemmeligheter. Han var som skapt for taushetsplikt.
Gjennom bekjente fikk han arbeid som lærling ved et kontormaskinfirma. Det tok ikke lang tid før Tore hadde satt seg inn i kontormaskinenes funksjoner og hemmeligheter og var i stand til å søke feil og reparere dem. Han var ikke stor karen da han reiste til Tyskland med rutebåt for å studere hvordan maskinene i Facit fabrikkene ble produsert. Han bodde hos en av sjefene og klarte seg utmerket selv om han ikke kunne et ord tysk. Han kunne kun godhetens språk, og det blir forstått av alle.
Han ble etter hvert leder av kontormaskinfilialer, men hans godhet ble grovt utnyttet av eierne. Ikke før han, på grunn av konkurser, startet for seg selv gikk det så mye bedre. I begynnelsen var det noen som forsøkte å radere ham ut av markedet, men da tok folk i markedet selv affære, og markedsførte ham med heftige annonser. ”Hvis noe går galt, slå i bor’e, eller ring til Tore!”
Tore forsto smilets betydning lenge før Janne Carlzon i SAS. Tore var i alle sammenhenger et eneste stort smil. Han kom med et smil, jobbet med et smil og gikk med et smil.
Da vi fikk problemer med snømåking, kom Tore med sin ”plog”, en moderne snøfreser. Og før vi har spist vår frokost er både veien inn og hele parkeringsplassen ryddet for snø. Flere har forstått å utfordre han på dette, og nå har han så mye snøfresing at han knapt får tid til å kjøre freseren hos seg selv.
Vi føler at dette kan bli i meste laget og foreslår betaling, men nei, slike bagateller tar han ikke betalt for. Det ødelegger lissom gleden hans.
Jeg har bestemt meg for å studere ”det gode mennesket”, og det går greit, for Tore bor rett nedi gata her. Han er født god og har fortsatt å være det gjennom hele livet.

onsdag, desember 07, 2011

ADVENT OG LUCIADAGEN

Det var da jeg leste Charlotte Thaarups blogg, Tro og Håp, at minnene raste fram.
Vi, ved den Theologiska Skolan, Överås, det var både studenter og lærere, fulgte hvert år opp en vakker tradisjon; vi arrangerte Adventvesper.
Å feire advent var jeg slett ikke vant til, og ordet vesper var absolutt et fremmed ord. Likevel, ble jeg involvert i arrangementet. Fikk oppgaven å designe det trykte programmet. Nå ble jeg nødt til å sette meg inn i både feiringen av advent og hva ordet vesper sto for. Kunnskapen om begge deler har beriket meg.
Adventvesperen på Överås krevde masse forarbeide, for utenfor og inn i det store ”palasset” skulle det bare være levende lys. Innkjørselen og hele fasaden ble opplyst av fakler, og inne i hallene og kapellet var det massevis av levende lys, ja bare levende, hvite lys.
Jeg husker dette som en utrolig romantisk måte å feire føre juls tiden på. Folk fra hele byen ville være med på denne vesperen, som alltid ble arrangert en lørdag kveld. Programmet var overøst av masse sang og musikk, av lysprosesjon og tenning av adventslys. Det var en ære for prester å bli invitert til å tale under vesperen.
Som avslutning ble alle invitert ned i ”Munkkammer’n”, som var et stort kjellerrom med buet tak, lav takhøyde, med levende lys i nisjer, lampetter og på bordene. Kokken Märta sto for kaffen, som var kokt i en diger kopperkjele og som smakte aldeles fortreffelig. Hun hadde også bakt deilig hvetebrød og store smakfulle pepperkaker.
Jeg husker stemningen. Den har skrudd seg fast i mitt minne, og jeg kan huske at jeg likte alt jeg var med på.
Men midt i adventtiden, dvs. den 13. Desember ble Luciadagen feiret. Byens vakre unge piker, og helst med langt lyst hår hadde satt Överås på listen for et grytidlig besøk. Allerede første høsten fikk vi vite om dette besøket, og at vi måtte ha nyvaskede og strøkne pysjamaser, for gruppen kom helt inn i rommet. Det var forunderlig å våkne av at døren gled stille opp og at Lucia sto på terskelen med lys i håret, og etter henne fulgte hvitkledde jenter med gull i håret og gutter med lange spisse hatter og alle sang: ”Se på vår törskel står, hvitklädd med lys i hår—Santa Lucia. Noen skjenket kaffe, noen kom med Lussekatter og pepperkaker. Det var som himmelen hadde senket seg ned på jorden en liten morgentime. Dagen ble annerledes, den ble velsignet på sett og vis.
Jeg forsøkte å ta med meg disse verdifulle opplevelsene hjem til Norge, men det var neimen ikke lett å få nordmenn til å tenke nytt om hvordan førejulstiden kunne feires annerledes. Det nærmeste jeg kom en Luciafeiring var i Levanger. Her klarte jeg, ved hjelp av Levanger Avisa, å kåre byens første Lucia, som selvsagt var en av jentene i ungdomsgruppa i kirken vår.
Lucia besøkte aldershjemmene og sykehuset. Men på sykehuset ble jeg innkalt til overlegen og fortalt hvor skjødesløs jeg var som kunnen la Lucia gå gjennom korridorene med levende lys i håret. Jeg hadde jo lagt merke til en mann i hvit frakk som fulgte etter opptoget med ei sinkbøtte i handa. Det var den livredde overlegen som var i aktiv beredskap. Neste år fikk Lucia elektriske lys i håret, men det ble ikke på langt nær det samme.
Restene etter opplevelsen fra Sverige er at vi i vårt hjem under hele adventtiden tenner lys i adventstaken vår, og at Reidun baker lussekatter til den 13. I år får vi på Luciadagen besøk av Henriette og Andreas, og Kristina og kjæresten Jens. Og da er det bare elleve dager igjen til Julaften, som i år skal feires her i huset sammen med våre fire fra Lillehammer.
Fortsatt god adventtid.

onsdag, november 30, 2011

ANDREASMESSEN

Jeg ble vekket kl. 00.00 i natt av en melding som fortalte meg at nå var vi gått inn i det døgnet som på primstaven blir kalt Anedreasmessen.
Som mine lesere vet har jeg i mange år vært opptatt av å bruke disippelen Andreas som en samlende person for Andreasmessen, slik foreligger et nytt gudstjenesterituale til kirkebruk, og et bønneskapet som vi bruker i familieandakten i hjemmene.
Vi var en gruppe på fire eldre menn som jobbet med dette, men det vi ikke klarte var å få menighetene til å tenne på den nye liturgien. ”Den krevde for store ressurser” var alltid svaret.
Vår tanke var at de ressurser man ikke hadde i den aktive menigheten kunne man hente inn utenfra. Både korgrupper, sangere, instrumentalgrupper og dansegrupper elsker å opptre i kirken. Hvorfor ikke be dem om hjelp til å gjennomføre Andreasmessen?
Denne tanken virker fremmed for kirken som mener at det er den som skal hjelpe. Å be om hjelp er som en fallitterklæring og regne. Jeg mener det ligger store muligheter i at kirken selv ber om hjelp. Men det krever en del arbeid til koordinering.
Det som har skjedd er at man nå kutter opp liturgien og tar i bruk de forskjellige elementene. Dette er ikke ”å stjele”. Dette forteller oss at Andreasmessen har mange elementer som kan brukes. Og vi gleder oss hver gang de blir brukt. Men det hadde vært enda mer gledelig om man benyttet seg av hovedideen, nemlig å bygge bro mellom hjem og kirke, og mellom de eldre og de yngre i menigheten. Dessuten er de eldre en fantastisk forbønnsressurs for barna og de unge.
Her er en tilbakemelding fra en av våre ungdommer, 18 år som har fått melding om at dette er hans bønneuke hos oss: ”Det er godt å vite, jeg setter virkelig pris på det :). ” En annen, også 18 år, skrev: ”Tusen takk, bestefar ☺ det betyr mye!”
Jeg er blitt en gammel mann med dårlige bein, så det er ikke så mye jeg kan gjøre rent fysisk, men Andreasmessen har lært meg å be systematisk, og å være utholdende i bønnen. Vi ber selvsagt for mange flere, både barn og voksne, både friske og syke.
Til å begynne med var det bare om morgenen jeg ba slik. Nå ber jeg også på samme måte om kvelden før jeg går til sengs. Og setter jeg meg ned for å hvile litt midt på dagen, ja – så faller tankene mine i bønn. Jeg kan ikke si som min gamle venn Gerhard Berg: ”Du forstår, jeg er hekta på bønn!”, men jeg tror jeg er underveis.
I dag er det altså Andreasmesse. For lang tid tilbake var dagen aktuell. I Saltdalen området er den det fortsatt. Man kler seg ut og går Jul-Anders, banker på hos de rike og tigger mat, eller som nå – smågodt. Som du ser er den en klar parallell til Halloween.
I veldig overmodige stunder har jeg drømt om at Kirken skulle konkurrere ut Halloween ved å gi nytt liv til Jul-Anders. I stedet for å tigge skulle man gi noe til de gamle, en koselig barnesang, en danseoppvisning eller tilbud om å gå ærend. Så kunne man møtes i kirken til Andreasmesse. Jeg understreker at det er en gammel manns overmodige drøm.
Og med dette ønsker jeg dere alle en god adventtid.

onsdag, november 23, 2011

EN KOSELIG, MEN TRAVEL WEEKEND

Sist weekend var spesielt innholdsrik. På lørdag ettermiddag var vi i bursdagsselskap til min eldste niese, Jane, som fylte 65 år.
Hun er et rikt begavet menneske som brukte de første yrkesaktive årene av sitt liv til å lese korrektur i Vårt Land. En bekjent av meg i avisen oppfattet dette som sløsing med ressurser. Jane arvet interesse for blåseinstrumenter av sin far, og jobbet seg fram til en debut på Walthorn. Så fikk hun jobb i ukebladet Familien og har jobbet der helt fram til nå.
Bursdagen var koselig den, og noen taler fikk hun også. Tøffest var den som hennes nevø, Johannes på tretten år, holt for henne, den var full av gode poenger, og presentert med stor trygghet.
Vi kom tidlig hjem. Sent på kvelden fikk vi besøk av ¾ fra Lillehammergjengen. De hadde vært i Oslo. To på teater og en på ballett. Fjerdemann har kjærest og ville ikke være med. Vi benket oss rundt kjøkkenbordet, og på spørsmål fra junior serverte mor wienerpølser, som før i tida.
Junior hadde med en forsinket farsdagsgave, boken ”Babettes gjestebud”, som jeg startet opp å lese da alle hadde gått og lagt seg. Karen Blixen har her skrevet ned en helt fascinerende historie om den store kokken Babette fra Paris, som tryllet fram vin og retter så utsøkte at det snakkes om dem fortsatt.
Søndag ble det kaffe på sengen for damene, og ved peisen for oss herrene. Magnus , tullet inn i dyna si, ville sitte for seg selv å se TV. Det ble sen, men en utsøkt frokost med bestemors medisterkaker og eggerøre ala bestefar. Etter en tid ble besøket avsluttet med en kopp kaffe og boller og herlig jordbærsyltetøy. Før vi fikk sukk for oss hadde de satt seg i Jeepen og startet opp hjemturen.
Nå fikk vi gamle slappe av litt før vi tok av sted til Oslo, til Konserthuset, hvor Frelsesarmeen arrangerte sin årlige julekonsert. Det ble et artistspekket program som Blomster-Finn ledet oss gjennom. Jeg var imidlertid glad det ble satt sluttstrek, for ørene tålte ikke mer.
Det tok faktisk ikke mer enn en halv time før vi låste opp ytterdøra og var hjemme igjen. Nå laget fruen herlige snitter og varm sjokolade, og vi sank inn i siste rest av søndagsfreden.
Slik kan en weekend være. Ofte er den annerledes, og dirigert av hva mine ankler kan tåle.

tirsdag, november 22, 2011

LASTEBILEN

Jeg hadde begynt min lærlingtid ved Strømmen Verksted da min nevø Rein, lærte å krabbe og gå. Jeg følte at jeg som skikkelig onkel burde gi ham en ordentlig gutteleke. Jeg bestemte meg for å lage en lastebil til ham, en ekte guttebil.
Jeg hadde et par spisepauser om dagen, så kunne jeg jobbe litt lenger, så tid skulle jeg nok få. Jeg tegnet først en modell etter en gammel og god lastebiltype, og startet arbeidet. Selve rammen var av solid tre. Hjulene ble dreid med mønster i dekkene. Bak laget jeg doble hjul. Så laget jeg styrhuset. Pleksiglass til styrerommet, både foran bak og på siden. Skjermene foran hamret jeg ut av aluminium, de fikk lykter med lys i. Lasteplanet kunne heves og senkes ved hjelp av en sveivordning, slike det var på lastebiler i min barndom. Baklemmen var til å åpne og lukke.
Selve bilen ble sprøytelakkert i den samme rødbrune fargen som var på jernbanevognene vi produserte. Alle detaljene ble malt på for hånd.
Jeg kan huske det tok veldig lang tid å få vidunderet ferdig. Kolleger fra de andre avdelingene la turen bortom arbeidsbenken min for å se på bilen. Det var nok en guttedrøm som ble vakt hos dem, som hos meg.
Selv om jeg hadde relativ god samvittighet, var det likevel noe som skurret. Materialet hadde jeg jo ”stjålet”, dvs. fra vrakhaugene. Men det ferdige produkt var jo like fint som jernbanevognene vi produserte, så fra den synsvinkel sett hadde jeg vel jukset litt. Problemet var å få bilen forbi vaktbua uten å bli sett.
Jeg fikk en glup idé. Jeg ville feste en langt fiskesnøre til bilen å trekke den etter meg. Som sagt, så gjort. Jeg gikk fra jobb i rett tid og ti meter etter meg kom lastebilen rullende. Kollegene mine så dette, men ikke vakta i bua, for jeg gikk tett innpå bua. Alle lo uforskammet høyt av opptrinnet, vakta også, men han visste ikke hvorfor han lo. Da jeg passerte porten halte jeg inn bilen, tok den under armen og satte nesa mot stasjonen for å ta toget hjem.
Nå skjedde det ikke noe annet enn at bilen og jeg fikk manges beundring under vegs, for slike biler var ikke å få kjøpt i butikker. Som du forstår skjedde dette før plastikk lekene invaderte butikkene.
Jeg fikk i meg maten faderlig fort, pakket inn bilen i et stort gråpapir, og trasket i veg til broren min. Det var ikke lange veien å gå, om lag fem minutter. Små karer på Reins alder la seg tidlig, og jeg håpet nå på at han ikke var kommet i senga. Det var han ikke. Han løp rundt i stua og var slett ikke trøtt. Jeg vinket ham til meg, men han var redd for å åpne pakken. Den kunne romme noe farlig. Storesøster åpnet pakka uten besvær og avdekket bilen.
I det øyeblikket som gutten forsto at den var til ham, skjedde det noe med ham som kan beskrives som et lite barnesjokk. Han sto som lammet. Han var fjetret. Han bare stirret på vidunderet. Han våknet ikke før jeg trillet bilen bort til ham å sa: Den er til deg! Men da våknet han til gangs og hev seg over bilen og sa høyt og tydelig: Min!
Jeg tenkte ikke så mye over det, men jeg undret meg litt over hvorfor det ble så taust om den fine lastebilen. Forsøkte jeg å spørre ble jeg straks avledet og penset inn på et annet spor. Jeg følte det som om bilen var et problem de helst ikke ville berøre. Men hvilket problem det var fikk jeg aldri greie på.
Det gikk mange år før jeg ble fortalt om bilens endelikt. Dagen etter at Rein fikk bilen, lekte han med den nede på veien. Der var både sand og grus han kunne kjøre. Uheldigvis tok han ikke med seg bilen da han ble ropt inn til formiddagsmat. En diger lastebil, omtrent av samme slaget, kom i skade for å rygge over den vakre, lille bilen til Rein, og knuste den til pinneved. Den ble totalvrak og kunne ikke repareres.
Rein glemte aldri lastebilen sin. Kanskje ble den motivet som førte ham inn i bilbransjen? Han fikk, før han var tretti, sitt eget bilfirma.

onsdag, november 16, 2011

HOS FRISØREN

Frisøren jeg har brukt noen år, har sjappa si like borti gata her. Han kjenner meg godt, og er en smilende og blid innvandrer med blank isse og en kullsort hårkrans. Han ser eldre ut enn det han er. Jeg var hans første kunde i dag og han smilte da jeg kom:
- Du vil ha kaffe?
- Ja takk, gjerne.
Han fylte to pappkrus halvfulle og viste meg inn til stolen. Jeg trodde han hadde tid til en liten prat før han startet, men nei – han ville begynne med én gang. I dag var han interessert i hva jeg hadde jobbet med, og jeg forsøkte å forklare ham at jeg hadde arbeidet som familieterapeut, men det fikk ingen bjeller til å ringe hos ham. Han ville vite mer eksakt. Jeg forsøkte å forklare ham at jeg arbeidet med ektepar og familier med problemer.
- Hva problemer?
Jeg forsøkte å fortelle ham at det ofte var snakk om ubalanse i maktforholdet.
- Ingen problem. Mannen vet alt. Kvinnen vet ingen ting. Mannen bestemme. Hun like sitte inne, se på TV, lage mat. Kan ikke noe annet. Kanskje litt mer.
Jeg forteller ham at her i landet går jenter og gutter i samme skole, senere i samme høyskole, og når de er ferdig utdannet vet de like meget. Kvinnen vil ikke underordne seg mannen. Mann og kvinne er like ansvarlige.
- Ikke sånn i mitt land Mannen tjene penger. Ikke kvinnen. Mannen gi kvinnen penger til mat og klær. Hun være glad.
I Norge tjener begge to penger. De hjelper hverandre med å betale for hus og hjem, mat og klær og alt annet.
- Det går ikke. Kvinner ikke kan lese og skrive, bare se på TV. Mannen er sjefen, ordne alt.
- Min kone har lenge bedt meg om å klippe håret og stusse skjegget. Nå blir hun nok glad når jeg kommer hem.
- Hva? Hun fortelle deg når du klippe deg?
- Ja, men jeg sa at det var jeg som eide håret.
- Ha, ha morsom du! Du gammel mann. Har vondt i kroppen? Alle problemer med kroppen. Blir født, siden bare problemer. Dør, og så ikke problemer mer.
- Tror du på Paradis?
- Ja, jeg tror på Paradis, men jeg ikke sånn kristen muslim. Ikke be. Ikke gå til Mekka. Jeg tro på Gud. Gud vil gode mennesker. Gå til Mekka, stjele fra min bror, Gud ikke like det. Snill mot alle. Gud like det. Jeg klippe pent. Det viktig. Ikke penger. Jeg like deg. Du like meg. Vi brødre. Gud like det!
- Jeg liker deg. Jeg prøver å være god og snill. Jeg ber til Gud og tror at Gud liker det.
- Sånn ikke jeg. Jeg ikke be. Gud like meg likevel.
- Du har en snill Gud Lorin. Men jeg har stor glede av å be. For meg er det ingen tvang. Når jeg ber føler jeg at Gud kommer meg veldig nær, og det gjør meg glad.
- Vi brødre likevel. Ikke sant?
- Jo, vi er brødre, og du klipper meg så fint.
- Det jeg liker høre.
Så spør han meg på hvilken side jeg skal ha skillen. Jeg forteller ham det. Så spør jeg ham på hvilken side han har skillen. Da smiler han bredt og svarer:
- Ikke mitt problem. Jeg skill over hele hode. Du drikke opp kaffen din.
Han stusser skjegget mitt, trimmer øyebrynene og fjerner litt hår i ørene. Så blåser han, med føneren sin, meg ren for hår på klærne og sier:
- Ferdig. Hva sier du?
Jeg setter på meg brillen og høreapparatet, ser meg i speilet og sier at jeg er svært tilfreds og at han er en dyktig frisør. Dette liker han å høre. Men, legger jeg til, hvis en kunde ikke er tilfreds kan du huske at misfornøyde kunder får håret tilbake.
- Ha, ha! Du morsom. Den jeg ikke glemme aldri!
Jeg går til skranken for å betale. Leverer 300,- kroner. Han gir meg 50.- kroner tilbake og teller opp mynt, for det hele skulle ikke koste mer enn 220,- kroner. Jeg tar femtilappen og sier det er OK. Han strekker fram hånda og bukker dypt.
- Takk, takk skal du ha. Kommer du en gang til før Jul?
- Det tror jeg nok, for kona mi vil helst jeg skal være pen på håret i julehelgen.
- Du eie ditt hår, sier han og smiler.
Det er kommet tre kunder til i sjappa. Jeg tror han har en god forretning. Alle liker ham og han gjør et fint arbeid, og så er han svært rimelig, og ikke bare for pensjonister.

lørdag, november 05, 2011

STATUS PRESENS

Dette uttrykket lærte jeg allerede i min første terapeut tid. Jeg måtte kunne beskrive pasienten(es) situasjon her og nå. Jeg kan huske med stolthet tilbake på alle morgenmøtene jeg var med på som sykehusprest. Det som sitter spikret fast i meg er at avdelingssykepleierne rapporterte fra sine avdelinger om pasientenes ”status presens”. Og dette ble gjort med stor omtanke, og ble møtt med stor respekt og faglig tilbakemelding. Det som imponerte meg aller mest var overlegens evne til å huske alle pasientene, og det var faktisk opp i mot hundre i de tre avdelingene.
Det er klart denne omsorgen gjorde sterkt inntrykk på meg. Uttrykket ”Hvordan har du det?” ble med dette så mye mer realistisk. Man spurte jo faktisk etter den annens ”status presens”. Amerikanerne har gjort uttrykket til en alminnelig hilsen: ”How are you?” og svaret man forventer er ”Fine, thank you. How are you?” ”I am fine, thank you”.. Men når jeg spør: ”Hvordan har du det?” så føler jeg nok at jeg blir svært nærgående. Nå har jeg snudd litt på uttrykket og spør: ”Har du det bara, eller?” Og oftere enn før får jeg vite ”status presens”.
Nå er det ikke slik at jeg er motivert og utrustet til å hjelpe folk som bekjenner at det ikke står så bra til. Men når noen bekjenner at de har det ikke så bra, så spør jeg gjerne: ”Har du noe imot at jeg tar deg med i min morgenbønn?” Det har ikke hendt til denne dag at noen har takket nei til dette. Men forbønns listen kan bli så lang at jeg noen ganger plutselig glemmer navn.
Min kona, som alltid er med på disse morgenbønne kan noen ganger si litt spøkefullt: ”Jeg tror du har litt tvang, David”. Svaret er at jeg har nok det, særlig når det gjelder å huske navnene på dem jeg har lovet å be for. Og for å huske dem må jeg dele dem inn i ulike grupperinger, som hjelper meg å huske dem alle. Og når jeg ber går jeg fra gruppe til gruppe, og alltid i samme orden og rekkefølge. Det store spørsmål blir alltid: Når skal jeg slutte? Hvem skal jeg stryke av listen, som bare øker og øker, og hvorfor?
For mange år siden spurte menighetsdiakonen vår om vi ville være med i en bønnetjeneste for dem som var døpt i menigheten, men som vi ellers ikke hadde noen kontakt med. Vi svarte ja, og fikk utdelt et navn. Denne personen vi fikk har vi bedt for daglig i alle fall i ti år, men jeg tror ikke menighetsdiakonen er spesielt opptatt av denne bønnetjenesten lenger. Men gutten har kommet oss svært nær, og vi følger hans utvikling fra vårt ståsted. Vi syns han har skikket seg bra, og det takker vi Gud for.
Men nå var det ”status presens” jeg ville skrive om. Det hender, og ikke så sjelden, at noen spør meg: ”Hvordan har du det?” Noen ganger lurer jeg på om jeg skal fortelle dem det, eller bare takke høflig for omtanken. Men nå skal jeg fortelle det til mine bloggvenner, for det er ganske enkelt: Når jeg sitter føler jeg meg i topp form. Alt fungerer som det skal. Alle kontroller hos legen understreker dette. Det er når jeg reiser meg at ikke alt er som det var før. Føttene, selve det fysiske fundamentet, reagerer ikke som før. Jeg har fått en diagnose for dette: ”Nevropati”. Problemet har manifestert seg fra anklene og ned.
Det mangler ikke på gode råd om å trene. ”Du må gå deg en tur hver dag!” sier de. Men følger jeg dette velmente rådet må jeg regne med kraftige ødemer i føttene i flere timer etterpå. Og akkurat det føler jeg ikke behov for. Men gå skulle jeg gjerne. I mine yngre år var jeg hva jeg kan kalle en ”lyst ganger”. Jeg hadde faktisk stor glede av å gå, og i en motbakker økte jeg ofte farten.
Jeg pleier av og til å skryte litt av at jeg en dag gikk ca 70 km (jeg har aldri målt distansen nøyaktig). Jeg gikk fra min kjæreste på Strømmen til Nerdrum, hvor jeg bodde. Det er i alle fall en distanse på 12 – 13 km. Jeg pakket baggen min og la i veg opp til bussholdeplassen, og det var ca 3 km. Jeg kom for sent. Bussen reiste fra meg. Da la jeg i veg mot Havnås leiren, en strekning på i alle fall 50 km. Jeg kom fram etter kveldsmaten. Gutta arrangerte en fotballkamp, og da de fikk vite at jeg var tilbake i leiren, tvang de meg ut på banen. Det var det klokeste jeg kunne være med på. Nå ble stive muskler myket opp. Jeg var verken støl, eller hadde andre plager, dagen etterpå.
I dag snakket jeg med sønnen min, som er fysioterapeut, om disse plagene. Hva kunne jeg gjøre når å gå ga så mange ubehageligheter? Du skule hatt en tredemølle i taket , svarte han. Ideen var glimrende. Vi visste bare ikke hvordan en slik skulle konstrueres. Som kompensasjon for dårlige føtter er forslagene mange. Hva med en rullator, en rullestol (finnes også motoriserte, endog med kupe). Problemet er at jeg føler meg alt for frisk til slike hjelpemidler. Kanskje er jeg bare forfengelig?
Status presens? Alt over anklene er i utmerket stand, og det er i alle fall mye å takke for.

torsdag, oktober 13, 2011

Omskriving.

Jeg har sikkert fortalt at jeg fikk mitt siste bokmanus refusert. Og med det stoppet målrettet skriving. Jeg ble ikke overrasket, for jeg sendte inn et råutkast til forleggeren min som han skulle lese å gi meg tilbakemelding på. I stedet sendte han det til en særdeles kompetent konsulent, som altså vendte tommelen ned. Jeg følte jeg ble tatt på sengen. Det var så utrolig mye jeg ville forandret før en konsulent fikk lese manuskriptet.
Nå, etter minst fem år, har jeg hentet det fram igjen, lest det på nytt, og selv refusert det, i den form det forelå. Men, og det er interessant, jeg har funnet historien så brukbar at jeg har gjennomført første omskriving. Jeg startet med å fjerne mer enn femti sider. Det vil si hele slutten, som faktisk ikke hørte hjemme i historien jeg ville fortelle. Og så har jeg finpusset språket, noe jeg sikkert må gjøre om og om igjen.
Handlingen er utrolig enkel. Jeg forteller om en fottur jeg hadde på Grand Canaria. Kona mi og vennene våre ville kose seg på stranden, men jeg har aldri helt fått strand liv under huden. I stedet utrustet jeg meg med en plastpose som jeg hadde ei flaske vann i, et fotoapparat og en frukt. Jeg ville følge det uttørkede elveleiet fra byen og så langt opp i fjellet jeg kunne.
Manuskriptet handler om denne turen og alle de tankene jeg balet med under veis. Turen ble avsluttet i ruinene av en spansk finka. Jeg sitter på en lang flat stein og opplever en sansekonvertering. Ruinene blir brått et levende miljø med mennesker og dyr. Og jeg ser en gammel mann komme stabbende opp til plassen der jeg sitter og ber om å få lå seg ned ved siden av meg.
Det finnes nok en rasjonell forklaring på dette. Det var varmt. Jeg var sliten. Og jeg hadde hele tiden vært svært tankeopptatt. Jeg skal ikke røpe her hvem den gamle mannen var, eller hva vi pratet om, men jeg fikk en tankevekker som hang igjen i meg på turen hjemover, og etter jeg kom tilbake til hotellet. Egentlig henger den i meg ennå, og særlig når jeg tenker på at jeg ikke har guts til å male lenger.
Nå lurer jeg på om det er klokt av meg å sende en søknad til NFF (Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforbund) om et lite stipendium til en profesjonell gjennomskriving av manuskriptet. Jeg har vært medlem i mange år, men aldri utnyttet de fordeler det er å være medlem. Det er lissom ikke meg dette. Man vil klare seg sjøl, lissom.

lørdag, oktober 08, 2011

Ja, nå skriver jeg litt igjen---.

Jeg har begynt å skrive igjen. Det går ikke fort. Men så klarer jeg ikke en så lang arbeidsdag som jeg håpet på, heller.
Jeg tenkte jeg ville klare fem timer pr. dag, men det var for optimistisk. Jeg blir vanligvis så sliten etter to til tre timer at jeg må hvile. Og dette forstår jeg ikke helt. Jeg sitter jo bare, rett opp og ned, og hamrer med to fingre løst på et tastatur. Altså ingen fysisk overbelastning. Det som er slitsomt må vel være å leve seg inn i stoffet jeg skriver om
For å gjøre skrivingen litt enklere har jeg tatt fram et gammelt manus, som egentlig ble refusert i sin tid. Det handler om en vandring i et ganske grått og livløst terren. Jeg går for å få klarhet i tankene, men jeg støter på små og tilsynelatende ubetydelig elementer som setter i gang forskjellige tankerekker, og disse oppleves ikke ubetydelige.
Tankerekkene er i prinsippet erindringer. Jeg prøver ikke å skrive dem ned så kort og objektivt som mulig, men på en måte som gjør dem til narratives i en lengre historie. Disse narratives kommer derfor ikke i kronologisk følge. De dikteres av hva jeg opplever under vandringen.
Vandringen har skjedd i virkeligheten. Jeg forlot kona mi og vennene våre, som hadde planlagt en lang dag på stranden, noe som aldri har vært min grei, og gav meg av sted på en lengre fottur opp mot fjellene.
Jeg gikk i et uttørket elveleie et langt stykke, helt til jeg fulgte en godt opptråkket sti så langt det var mulig, for så å gå videre oppover mot fjellene, mellom tørre kjerr og på steinete underlag. Jeg hadde kamera med meg, men tok ingen bilder. Jeg hadde ikke mat med meg, bare ei flaske vann med nippelkork, som jeg av og til vætet tungen med.
Når jeg nå forsøker å gjengi opplevelsene, og spesielt det rike tankelivet, så legger jeg faktisk også merke til at jeg berøres av den fysiske anstrengelsen det var å gå, selv om den ikke var så stor, den gang dette hendte.
Jeg skriver altså, og det føles bra. Hva det blir til aner jeg ikke. Jeg vet heller ikke om jeg tør presentere stoffet for en forlegger. I så fall vil jeg først , privat, sette konsulenter på det. En refusjon er en tøff sak, særlig når den kommer helt uventet. Da skaper den en hemmende lav selvfølelse.
Ja, det var bare det jeg ville skrive om denne gang. Jeg skriver, altså er jeg.

tirsdag, september 20, 2011

OPPBRUDD

Hun har fulgt meg i alle år. Det har ikke alltid vært klokt, for mye gikk galt. En ting er å ha drømmer og visjoner, noe helt annet å få andre med på å realisere dem. Der har jeg ikke vært flink nok. Derfor har vi bitt i det sure eple noen ganger. Mine feilvurderinger har ikke gått ut over andre enn meg selv, og så min kone da, og til en viss grad barna.
Da vi satt på ei ”berghylle” mellom Lyngdal og Farsund og så at planene våre gikk i vasken, sammen med hundrevis av andres, under det store økonomiske krakket i slutten av åttiåra, resignerte jeg og sa: Nå bestemmer du, Reidun, og jeg skal følge deg og gjøre det beste jeg makter ut av situasjonen.
Vi hadde moret oss med replikken: ”Hvis en av oss dør, så flytter jeg til Rælingen” Ingen av oss døde, men vi flyttet til Rælingen, til en liten leilighet på 65 m2. Denne satte Reidun i stand på en suveren måte, og vi kom til å trives der. Med dette som utgangspunkt søkte vi etter en ennå bedre sted å bo, og jeg etter et kontor jeg kunne jobbe ut fra.
Vi fant kontoret først. Det lå midt i Lillestrøm og hadde plass nok til meg og min venn Harald Larsen, på den tiden han var tilsynsmann. Herfra vokst mitt arbeid og spredte seg over hele landet. Etter mye leiting fant vi fram til Lundsalleen 16, et hus som på avstand så shabby ut, men som ved nærmere ettersyn viste seg å være et kvalitetshus. Vi slo til og startet umiddelbart oppussingsarbeidet.
Nå flyttet jeg kontoret hjem, for her var plass nok. Vi var to ansatt i firma. Min kone med ansvar for den daglige drift, og jeg for alle konsulentoppdragene. Det gikk oss særdeles godt, men oppdragene var spredt over hele landet, så Reidun fikk etter hvert et alt for stort ansvar for å holde virksomheten sammen, i tillegg til at hun hadde høye krav for hus og hage.
Alt gikk utmerket. Jeg hadde til og med fått satt opp et herlig atelier på eiendommen, med tanke på pensjonstiden – som skulle brukes til billedkunst og forfatterarbeid. Også dette fungerte utmerket helt til sykdommen innhentet meg og slo meg ned. I mer enn fem år har jeg vært kraftløs og udugelig, selv til maling og skriving. Flere og større byrder er blitt lagt på Reiduns skuldre. Hun har stått på fra morgen til kveld, og alltid med et smil om munnen. Jeg brukte i sin tid ca en time på å klippe plenen, Reidun klipper den på 45 minutter.
Man kan ikke smile seg gjennom alle slags belastninger. Det kommer en dag hvor kreftene ikke strekker til. Og den dagen er kommet. Hun ønsker en enklere hverdag og vil flytte. Jeg har kommet fram til at hvis hun vil, så flytter jeg med. Når jeg ikke lenger kan male og skrive har jeg ikke brukt for et stort og krevende atelier. Konklusjonen min er enkel: Reidun vil flytte, og jeg har lovet å følge med. Og det skal jeg gjøre uten sutring og klage.
Å si farvel til ”Vertshuset De Gamle Gleder” er som å skille seg fra noe man har elsket lenge. Kjærligheten sier Ja! – men i mitt lange liv har jeg lært at den også kan si Nei! Ingen må forvente at jeg skal hate mitt gamle hjem for å kunne elske mitt nye. Jeg vil elske dem begge, men må forlate det ene til fordel for det andre.
Vi har lagt inn et bud på en leilighet vi begge gjerne ville flytte inn i, men budene steg raskt over den grensen vi hadde satt, og dermed var det slutt på fantasiene om det stedet. Nå tråler vi annonser for å finne et nytt prosjekt. Vi har et i tankene, men det ligger et par år fram i tiden. Der gjelder regelen ”først til mølla”. Her er det ikke bud over bud, som vi rett og slett ikke orker å belaste oss med. Prospektene ser herlige ut, men hva som kommer ut av dem vet vi ennå ikke.
Men dette vet vi: Det er oppbrudd i tanker og følelsesliv nå. Og dette for mist femtende gang i vårt lange samliv, men det er mer enn tjue år siden sist.
Lagt inn av David Kvebæk kl. 01:54
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar

lørdag, september 10, 2011

VALID ELLER INVALID?

Jeg har velmenende venner som sier jeg burde skaffe meg en motorisert rullestol. De finnes endog med tak!! Når sant skal sies har jeg ennå ikke vurdert en helt alminnelig rullestol en gang. Visst er jeg dårlig til beins. Blir trett etter å ha gått et par hundre meter. Men det er én ting, smertene i føttene som kommer etterpå er en helt annen ting. Senest i dag ble jeg forespeilet hvor kjekt det ville være med et slik rullende fenomen. ”Du kan faktisk kjøre inn i butikker og slikt med den, og så kan du komme deg ut – både hit og dit”. Det er jo hyggelig at så mange vet hva som vil glede og hjelpe meg, og som har ideer på mine vegne. Men saken er den at jeg aldri har klaget på min skjebne. Kona mi har bekreftet dette så sent som i dag. Sannet er at jeg er uendelig takknemlig til Gud for et langt og innholdsrikt liv. Hva skulle jeg klage over? Jo det var en periode i mitt liv at jeg klaget over kirken som hindret meg å realisere ”Samlivssenteret”. Men nå når jeg ser meg tilbake har Gud vist meg en annen vei, en vei som jeg overhode ikke hadde forutsetninger til å peile ut, eller forstå. Da jeg satte punktum og pensjonerte meg i 2000 hadde jeg samlet opp en oppdragsmasse på nær 1000 oppdrag, og de fleste handlet om samliv. Ikke først om samlivet mellom kvinne og mann i ekteskapet, eller foreldre og barn i familien, men om samlivet på arbeidsplassen. Men den kunnskapen jeg formidlet kunne både ledere og arbeidere ta med seg hjem og bruke i ekteskapet og familien. Rent medisinsk sett er jeg vel invalid, men jeg opplever meg ikke som det. Når jeg sitter i min godstol føler jeg meg så frisk og sprek som aldri før. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg burde meldt meg på til idrettsstevner for seniorer. Realismen kommer til meg med det samme jeg reiser meg: Hvordan i all verden skal jeg klare å komme meg ut til kasteringen, eller fram til satsplanken i lengdesprang? Når folk mener jeg bør ”komme meg ut i det fine været!”, vel så vet de ikke at det er lenge siden solen var god for min nakne hud. Det skal mindre enn fem minutters opphold i solen før den brenner meg skikkelig. Nå er skyggen min gode venn. Jeg klager ikke over mangel på sol på kroppen. Jeg har fått min dose. Tenk bare på de fem somrene jeg var tømmerfløter. Jeg var så brun at mine venner kjente meg ikke igjen på gaten. Jeg tror jeg er den eneste her på Østlandet som kan si: ”Jeg har hatt en strålende sommer”. Jeg har ingen spesiell interesse av å se på værmeldingen på TV heller. Jeg slår ikke engang opp paraplyen selv om det striregner, når jeg går ut for å hente morgenavisene. Skjorta tørker raskt på kroppen. Jeg ber sjelden om å bli frisk. Jeg har det godt. Men det skjærer meg i hjerte hver gang min kjære Reidun klipper plenen, selv om hun gjør det med et smil, og raskere enn jeg noen gang har klart det. Får heller servere en kopp tea og noe å bite i. Hun elsker å kose seg på terrassen etter dagens dont. Nå har hun sagt at hun vil flytte, og hvis hun vil, så flytter jeg med henne. Et liv uten valide Reidun vil i alle fall gjort meg meget invalid.

torsdag, september 08, 2011

Å VILLE OG VÅGE

Å VILLE OG VÅGE Jeg sitter med en helt fersk Roness bok i hendene. Den har den talende tittelen ”Å ville og våge”. På forsiden er det et foto av en aldrende mann, selv de mørke øyenbrynene som karakteriserte ham før, er nå grå, men smilet er det samme, litt lurt og litt fandenivoldsk. Jeg kjenner ham igjen, både på bilde og i tittel. Jeg har kjent ham siden 1969. Jeg var sykehusprest, og Atle var assistentlege ved Modum Bads Nervesanatorium. Han flyttet inn i ett av ”småhusene” med sin skjønne kone Eli, og to herlige sønner, Stein og Dag. Han ville meget, den unge bergenseren, og han var en vågal fyr. Ved siden av jobben i sykehuset, som grep ham fullstedig, ville han leve et aktivt familieliv. Noe vi hadde gleden av, for forbindelsen mellom våre to familier ble raskt etablert og var svært intens. Likevel måtte han sparke fotball. Noe han fikk rikelig anledning til for på sykehusområde var det en deilig liten bane med målstenger og det hele. Gjett om han utfoldet seg! Han var som en virvelvind der ute på banen, og hans skudd var om ikke alltid presise, så knallharde. Han slakket aldri på kravene, han spilte alltid for fullt og for å vinne. I boken jeg har mellom hendene leser jeg om en mann jeg kjenner. Både det biografiske stoffet og det faglige er i grunnen gammelt nytt for meg. Vi har snakket om alt, bortsett fra de månedene han var dekksgutt og jungmann og seilte helt til Amerika. Da jeg leste om dette fikk jeg en bedre forståelse for at han så raskt takket ja til å vikariere som sjømannsprest i New Orleons og Los Angeles. Det er jo ikke mer enn ett år siden han ble ordinert til prest i Den Norske Kirke. Atle tok etter en tid med seg familien og flyttet fra ”Modum”, men etter noen år kom han tilbake med brask og bram, og da var han blitt direktør og overlege ved sykehuset, og Gordons arvtager. En klok sjelesørger anbefalte ham, da han dro, at han ikke skulle forsøke å være Gordon den 2. men Atle den 1. Og slik ble det også. Ingen kunne fortsette i Gordons spor. Det ville bli alt for krevende fra første steg. Men Atle fant sin stil. Han ville ha oversikt over alt som foregikk og være involvert i det meste. Det ble ikke lett, for Gordon hadde samlet rundt seg en flokk dugelige personer som han hadde gitt stor frihet. Å få friheten begrenset til fordel for den nye lederens behov for oversikt, bød på mange problemer. Men Atle holt seg til avtalen og hadde sitt på det tørre hver gang han sa sin mening. Han skriver ikke så meget om disse problemene. Han velger å være åpen om barndommens og ungdommens eskapader. En gang resulterte det i utvisning fra skolen et par uker. Men i boka røper han at han ikke har så lett for å være følelsesmessig åpen. Atle er en rasjonell psykologisk type, som har en eventyrlig evne til å konsentrere seg. Han holder fast på fokus, samme hva som skjer. Dette førte til at han fikk både en medisinsk og en teologisk embetseksamen med få års mellomrom. Helt fra ungdommen av slet han mellom de to disipliner, lege eller prest. Han valgt legeyrket og spesialiserte seg i psykiatri, som er legeyrkets sjelesorg. Her har han gjennomført utallig psykoterapier. Han fikk sin doktorgrad på et materiale han skaffet seg under tiden som militærlege. Hans veiledere forespeilet ham en akademisk karriere, men Atle ønsket å jobbe med pasienter. Etter hvert ble han professor og fikk både undervisningsoppgaver, veiledning assistentleger, men også forskningsoppgaver. Han har en usedvanlig stor arbeidskapasitet. Da han ble pensjonist var det igjen så mye guts igjen i ham at han fikk tanker om å la seg ordinere til prest. Etter en tids utspørring av venner, og ikke minst prestevenner, tok han en dag beslutningen om å starte opp med praktikum studier. De ansvarlige på Menighetsfakultetet mente det kun var nødvendig å avlegge eksamen i kirkerett og liturgi. Og Atle kastet seg ut i studiet med ungdommens glød og besto prøvene med glans. Og så ble han ordinert i Biskopshavn kirke. Hans problem nå var av Ole Bromm karakter. Han ville ha pasienter i behandling, og samtidig forrette kirkelige handlinger, og tenkte vel at det ene må ikke gå ut over det andre. Kirken hadde utfordringer nok, og pasienter var det alltid tilgang på. Dessuten elsket han å holde foredrag med temaer i skjæringspunktet mellom sjelesorg og psykoterapi. Slik som stoa er vil nok Atle være i virksomhet i uoverskuelig framtid. Hans oppgave vil være å følge de råd han skriver om i bøkene sine, også denne siste, om å kjenne sine grenser og ta hensyn til dem, og at det finnes et fornuftig ”nei!” til nye utfordringer. Han har tidligere ”møtt veggen”. Han bør slippe å møte den igjen. Hytta på Reimegrend og den ved Brevikfjorden vil nok hjelpe ham i balansen mellom arbeid og hvile. Dessuten er han bestefar blitt! Og disse smårollingene tar ikke hensyn til bestefars yrkesplaner. Dette er Atles attende bok. En spesiell bok i grenselandet mellom selvbiografi og fagbok. Atle har villet meget, men sannelig har han også våget meget. Han kan ikke stå stille. Atles liv har vært arbeid. Atles arbeid har vært hans liv. Og slik vil det nok være så lenge helsa holder. ”Å ville og våge” er en presis overskrift over hans liv og arbeid.

tirsdag, august 16, 2011

KOM LA OSS LAGE REGNBUER

”Nå er det lenge siden vi laget en regnbue, Gud?” sa Jesus. ”Ja, kom la oss lage en i dag”, svarte Gud. Det er slik de snakker i himmelen mamma, sa Hege da hun var fem år. Moren svarte at hun ikke visste med sikkerhet hvordan de snakket sammen. ”Jo da, det er slik de snakker sammen!” svarte jentungen.
Som barn laget vi selv regnbuer. Vi sto med ansiktet vendt mot sola og slo med en kjepp i vannet så vannet sprutet. Og der i spruten så vi regnbuen. Likevel var vi fascinert av de digre buene som ble spendt over landskapet en bygeværs dag.
Da vi kom bilende over Liertoppen mot Asker sto to digre regnbuer over himmelen presis der ei gangbru var bygd over Europaveien. På brua var det malt en bue i regnbuens farger. De tre buene syntes ha det samme sentrum. Da så vi den store forskjellen. Selv ikke våre store mestere har klart å male en regnbue så fargesterk og lett og luftig som dem vi ser på himmelen når solen synker.
Hjemme hos oss har to spesielle bønneseremonier. En felles ved frokostbordet med foto av ukens bønnebarn i Andreasskapet. Og en individuell ved leggetid. Det er utrolig mange navn som blir nevnt under disse bønnene, for det er mange vi er spurt om å be for. Disse bønnene er rituelle, for vi ønsker å nevne alle med navn. Men noen ganger lurer vi på om Gud gidder å høre på oss. Noen ganger tenker vi på hvordan han kan mota en evig strøm av bønner fra folk over hele jorden, for så å sende svar tilbake til alle. Selv ikke de mest moderne datamaskiner er i stand til å behandle en liten brøkdel av alle disse informasjonene.
Til tross for at jeg burde vite bedre, hekter jeg meg opp i de tekniske problemene. Men saken er jo ganske enkel: Gud er Ånd. Det er jeg også. Guds Ånd bor i meg, og min ånd bor i meg. Det er koblingen mellom disse to som lager bønner. Når jeg tror at Gud kanskje blir trett av alle mine faste bønnelister, så er det nok ikke slik. Det er jeg som går trett, går trett av å nevne med navn alle disse jeg ber for, om og om igjen.
I gode stunder er det helt annerledes. Da er det som om Guds Ånd og min omslutter den personen jeg ber for. Vedkommende person blir plassert i et kraftfelt. Det føles godt og meget motiverende.
Jo visst lager Gud regnbuer. Det kan jeg også, men selvfølgeig ut fra de samme fysiske betingelser. Gud kan, sammen med meg, omslutte ethvert menneske jeg ber for med sin sterke Ånd, en ånd som lik regnbuen strekker seg fra Gud til meg med bønnepersonen i sirkelens sentrum.
Kom, la oss lage regnbuer. Store og fargerike.

onsdag, august 10, 2011

FOTOGRAFIER ER SOM STØRKNET HUKOMMELSE

Jeg ville ikke husket meget fra min 75 års dag om det ikke hadde vært for min svigerdatter, den meget kreative Kristin. Hun laget en aldeles nydelig fotobok fra den dagen, som jeg fikk i julepresent. Nå kan jeg ta den fram, titte på bildene som hjelper meg til å huske. At jeg har glemt det som forgikk skyldes ikke noe annet enn at sykdommen hadde slått meg helt ut. Men bildene er som størknet hukommelse, og til stor glede for meg.
I morgen fyller jeg 78 år. Det skal ikke markeres på noen annen måte enn ved at våre gode venner gjennom mange år kommer på besøk. I dag er Reidun i full gang med å forberede besøket. Maten må nemlig være glutenfri, og det vet Reidun å ta på ramme alvor. Vi har en datter som har samme problemet, så det er alltid noe mat i fryseren som er glutenfri. Det har hendt meg (én gang) at jeg har kommet i skade for å bruke hvetemel i jevningen, men det skal aldri skje flere ganger når vi har søliakigjester på besøk.
78 år er en høy alder. Det må jeg erkjenne. For mange er det likevel ingen høy alder. Her om dagen sto det i lokalavisen vår om en mann som debuterte som forfatter 80 år gammel, og som alt hadde planene klare til en ny bok. Jeg innrømmer at han har inspirert meg. Jeg har så utrolig mye å skrive om. Det er i grunn farlig, for når store mengder stoff presser på får man dårlig tid, og da blir det vanskelig å arbeide målbevisst og systematisk.
Nå er i grunnen bare nevropatien i føttene som er en hemsko. Men det skulle ikke bety noe når jeg likevel sitter i en stol og hakker på et tastatur. Jeg må røpe at jeg allerede har skrevet en del, men her om dagen forsvant ca 25 sider sporløst. Jeg tror de må ligge på maskinen et sted, men jeg har leitet og leitet uten å finne det.
Det er ingen biografi jeg skriver på. Tror nemlig ingen har spesiell interesse av å bli orientert om mine biografiske data. Jeg skriver narratives, etter min sønn, psykomotorikerens, utfordring. Det var egentlig en klok utfordring, for nå kan jeg skrive historier om utrolig mange ting som jeg tror enhver kan være interessert i å lese. Jeg har faktisk levd et ganske variert og spennende liv, og historiene sitter fortsatt ganske løst i erindringen, og uten fotobok.
Om jeg ikke kan huske meget fra min 75 års dag, så kan jeg huske utrolig mange spennende historier fra min tid som elektriker, tømmerfløter, prest , familieterapeut og næringslivskonsulent. Det store og krevende arbeidet ligger ikke i å fortelle disse historiene, men å gi dem et språk som løfter dem fram i lyset på en litterær måte.
Jeg har tenkt: Når Roland Barthes kan skrive en meget leseverdig bok om sorgen etter sin mors død, da burde også jeg kunne skrive leseverdig om et utrag av mine mange historier. Mitt liv og min tenkning er blant annet formet av disse historiene. De er min egentlige biografi.
Nå håper jeg imidlertid jeg finner manuset jeg mistet. Det representerer mange dagers arbeid. Kanskje får jeg hjelp av min venn hivs hjerne er mye mer datalogisk enn min.

mandag, august 01, 2011

”IKKE GJØR NOE!”

Dagene etter den grusomme hendelsen i Oslo og på Utøya oppholt vi oss i vår sønns hytte på Tverdalsøya ved Bota. Det vakre Sørlandet omsluttet oss med sol, sjø og sommervind. Vi var lykkelige. Det vil si: Vi levde i en lykkelig ramme, men grunntonen var sorg og fortvilelse. Kunne vi leve så godt når så mange hadde det så vondt? Burde vi ikke kledd oss i sekk og aske og pine oss selv?
Vi var ikke rike på ord disse dagene. Avisene og radioen var fulle av ord om de grusomme hendelsene, utført av en eneste mann. Tenk om det hadde vært ti som hadde fulgt det samme mønster? Tanken er vanvittig. Men heldig vis var det kun én. Det kunne ikke vært flere, for dette var en demonisk handling.
Det skremmende er at dette djevelske mørke finnes i oss alle. Men det hører med til det sundt menneskelige å holde det i sjakk.
Jeg hørte følgende historie fra båtmiljøet der vi bodde: ”Jon falt i sjøen mellom to store båter. Han var bare fire år og klarte ikke å komme opp ved egen hjelp. Da var det at en av kameratene sa: Ikke gjør noe så får vi se hva som skjer når han drukner”. Dette var uvitende barns lek, ok – men det var en bisarr lek med døden.
Som en sterk kontrast til dette ble hele nasjonen vekket til dåd. Bomben var utløst, skuddene hadde falt. 77 mennesker døde, de fleste ungdommer. Jeg tenker på de heroiske mennene som tok seg over til Utøya for å avvæpne og arrestere villmannen. De gikk regelrett med sitt eget liv i hendene. Flere kunne vært plaffet ned før de fikk overmannet ham. Setningen ”Ikke gjør noe!” fantes ikke hos dem. Og det var flere som gjorde noe, som gjorde heroiske redningsaksjoner med fare for sitt eget liv.
Og de titusener som ikke kunne gjøre noe, gjorde likevel en kjempeinnsats. De tok til blomster. Plassen mellom Domkirken og Stortorget i Oslo ble på kort tid forvandlet til et blomsterhav. Og opp fra dette havet stiger hele tiden en mektig ånd, kjærlighetens ånd. En manns hat blir møtt med hele nasjonens kjærlighet.
Vi er hjemme nå. Minnene om en deilig sørlandsferie har vi selvsagt tatt med oss, men minnene fra det som skjedde 22. Juli og dagene etterpå vil være som en skygg over det hele og en kraftig kontrast. Men hendelsen maktet ikke å ta fra oss gleden over å leve i det skjønneste land i verden. Ingen skal få ta fra oss Norge!

tirsdag, juli 19, 2011

TERJE ER DØD

Terje er et alminnelig guttenavn, men den Terje jeg nå vil skrive om var intet alminnelig menneske. Han var en usedvanlig produktiv og allsidig kunstner. Han kom til verden i 1927. Hans far drev bokhandel i Drammen, men vi forbinner Terje med Telemark. Terje og hans tre år eldre bror Erlend dro som unge gutter til Telemark for å male. Det var det landskapet som Erik Werenskiold og Henrik Sørensen hadde latt seg fascinere av, som opptok de unge guttenes fantasi. De ble en tid værende i Flatdal, nærmere bestemt rundt gjestgiveriet Nutheim. Der var det nemlig to kjekke jenter, Anne og Synnøve Svartdal, døtrene til han som eide og drev kunstnerhotellet. Erlend fikk Anne, og Terje fikk Synnøve, og de slo seg ned på Nutheim.
Begge brødrene hadde en skikkelig kunst utdanning, og det gikk ikke lange før de var i full utvikling som kunstnere, begge to. Erlends liv og virksomhet var knyttet til ”Nutheim”, som han, sammen med sin Anna utviklet videre. På området førte han opp gamle telemarkhus, bl.a. en gammel prestebolig. Terje flyttet nedenfor veien til et romslig og koselig tømmerhus. Etter hvert fikk han bygd et snekkerverksted og et anselig atelier.
Erlend drev med mange ting, bl.a. meleskole. Terje var, og forble skapende kunstner hele sitt liv. Han kunne uttrykke seg på mange måter. Han utsmykket om lag tretti norske kirker, både med blyglassvinduer og spennende altersmykker. Han kunne uttrykke seg i oljemaling også. Han hadde en behersket men meget følsom koloritt, og motivene fant han rundt omkrig i Telemark.
Men det var tresnittet som ble hans uttrykksmåte mer enn noe annet. Han var med i gruppen som kalte seg ”Flisespikkerne”, og stilte ut sine arbeider sammen med dem. Det som særpreget han som tresnitt-kunstner var først og fremst fargetresnittene. Jeg kjenner til at han kunne bruke flere enn ti plater for å få fram de fargenyansene han ønsket.
På mine mange reiser rundt omkring i landet har Terjes kunst møtt meg i institusjoner og private hjem. Jeg tar sjelden feil av hans bilder. De har en stemning og et uttrykk som vitner om en mann som la hele sin sjel i sitt arbeid.
Jeg har en vag anelse av å ha møtt brødrene på Havnåsleieren for sivilarbeidere. Det var tidlig på femtitallet. De må ha gjort inntrykk, for jeg kom til å huske navnene. Ordentlig kjent med Terje ble jeg først da Reidun og jeg flyttet til Lyngdal. Det viste seg at ett av husene rundt tunet der vi bodde, var Terjes sommeratelier. Her oppsto en nærhet og et vennskap jeg aldri vil glemme.
Tidlig en lørdag morgen dro vi ut i Torleif Auneviks snekke for å fiske. Da vi ut på formiddagen fortøyet båten hadde vi bøtter fulle av fisk, som ble sløyet og filetert før vi tok dem med oss hjem. Jeg tror det var Terje som foreslo at vi skulle samles i hans hus for å ete fisk. Hele grenda ble invitert. Noen kom med kokte poteter andre med gulrøtter, og gilde kunne starte. Vi stekte og braste fisk, særlig sei, hele ettermiddagen. Stemning var høy og gleden stor og flere kom til etter hvert, bl.a. en prest. Han hadde aldri opplevd maken. Han så i gildet nærmest en bibelsk happening. Ut over kvelden kom det kaker på bordet, og kaffe., og smilene satt løst på alles lepper.
Men dette var ikke eneste gangen vi fylte Synnøve og Terjes hjem med glade mennesker. Vi fastboende ønsket å feire nyttår sammen. Det ønsket vi skulle skje med en gudstjeneste og deretter et venneselskap. En ringte til Nutheim for å spørre om vi fikk låne atelieret, og det fikk vi, men hyggeligst av alt var at Synnøve og Terje ville være med. De satte seg i sin Volvo Herregårdsvogn og kjørte den lange veien for å være sammen med oss.
Atelieret var som en liten kirkesal. Et påbegynt altersmykke ble montert på veggen og salen ble oppfylt av vakre Jærstoler. En banksjef var klokker og han spilte av klokkene i Peterskirken og vakker orgelmusikk. Vi hadde skrevet program, og selv ledet jeg gudstjenesten i mine enkle presteklær. Etter gudstjenesten var det ”kirkekaffe” hos banksjefen og hans kone, og den varte til langt ut på natten.
Terje var lykkelig! Det var alle vi andre også. De gangene Synnøve og Terje kom til huset sitt på ”Jølletoppen” var det fest og glede hos naboene. Terje ville arbeide, og han og jeg dro ut til Lista for å tegne skisser og male akvareller. På sånne turer hadde vi mange dyptpløyende samtaler.
Det hendte jeg hadde turer forbi Nutheim, men tok da alltid av og besøkte Synnøve og Terje. Synnøves åpne og kjærlige spisebord på kjøkkenet ble et samlingssted, men Terjes atelier var for meg også et annet lystbetont sted. Her hadde han sitt enorme lager av gamle tresnittplater og ferdige trykk. Der var kunst for millioner. I underetasjen hadde han flere gamle Heidelberg presser som var modifisert til trykking av tresnitt. Men det som egentlig var atelieret var et enormt rom med stor takhøyde og masse lys.
Jeg forsto av dødsannonsen at man etter begravelsen skulle ha et minnesamvær i atelieret. Og i skrivende stund er vel denne salen full av mennesker som vil holde tale for en av de virkelig store norske kunstnerne i vår tid.
Terje er død. Det gjør vondt å tenke på. Terje Grøstad var et raust menneske. I vårt hjem henger flere vakre arbeider, gaver fra venen Terje. Ett stort bilde er av en nabo på ”Jølletoppen”, gartneren Torgersen. Et portrett som vitner om en kunstner med stor menneskekunnskap og kjærlighet.
Terje er død. Jeg vil savne ham.

tirsdag, juli 12, 2011

JUBELFESTEN

Det ble en stor opplevelse for Reidun og meg å se så mange fra familien og vennekretsen samlet til fest. Det var omtrent like mange som antall år som skulle feires.
Det var bare Daniel og hans Birgitte som ikke kunne stille, men flere enn tjue av våre etterkommere satte farge på samværet. Selv de to minste. Peter og Hanna, forsto hvordan oldemor burde feires.
Vår gamle venner fra ”Modum-tiden” ga oss en ekstra stor glede. Det fortalte oss at soliditeten i vennskapet var tilstede fortsatt. Dessuten hadde de alle gleden av å møte hverandre, for flere hadde flyttet fra stedet for lenge siden.
Dette ble ikke en slik vanlig fest hvor man synger noen sanger, eter, holder taler, prater ved sidemannen og så går hjem. Vår datter Anne Kristin ledet festen trygt og smidig fra A til Å. Det var leiker, konkurranser og opptrinn av barnebarna som spilte klaver og klarinett, sang solo og avsluttet festen med å synge ”Herrens velsignelse” i kor.
Maten var herlig. Både den som kom fra ”Bordets Gleder” og tilleggstrettene. Ingar lager en helt vidunderlig gulrotsuppe og den var selvsagt på bordet. Kristin er en mester i konditorvarer, også denne gang vartet hun opp med ei ”plankekake”, dvs. ei marsipankake på en meterlang planke, mesterlig pyntet med all verdens deilige frukt. Ikke en liten bit ble til overs.
En artig lek gikk ut på å vise hvor godt man kjente jubilantens historie. Men sterkest inntrykk gjorde nok alle de små lappene hvor alle fikk anledning til å skrive hva de mente om denne ”gamle” dama. Fra uventet hold kom de vakreste uttalelser. Disse har hatt langvirkning, for hun koser seg med dem den dag i dag.
Jo visst ble jeg glad i denne damen da vi møttes for lenge, lenge siden. Vi var på vei til kirken begge to. Min far og hans søndagsskoleorkester ”Frimodig” skulle ha julekonsert. Og denne kjærligheten har blitt mye dypere og bredere med årene. Nå, i en alder av 75 år er hun fortsatt min store kjærlighet. Mens min styrke og vitalitet avtar, skjer det motsatte med Reidun. Hun gjør meg lykkelig hver dag.

onsdag, juli 06, 2011

ET OVERBUKKET VERTSHUS

Visst var her folksomt da vertinnen feiret sin 75 års dag. Her seg det inn mennesker fra vest og nord. Heldig vis har ”Vertshuset” et anneks som jeg høytidelig kaller ”Atelieret”, og det rommer så mange, som vil ta til takke med madrasser på gulvet. En av disse madrassene er 60 cm høy og pumpes opp ved å sette et støpsel i en stikkontakt, og vips utvikler den seg til en herlig dobbeltseng.
Men så en dag var alle forsvunnet. Noen skulle til hytta ved Kilsund, noen til Kypros og noen til Tyrkia. Jeg tror sannelig et ungt par skulle feriere på Kreta.
Nå fikk vertinnen og jeg noen rolig dager, men plutselig var de her igjen, men nå i puljer på vei hjem til seg selv. Stavangergjengen var til sammen fem, de dro i går. I natt kommer Karmøygjengen og de er ni. Men sengene står nyoppredde og klare. De kommer i natt mens vi sover, og sover mens vi har frokost.
Spør du hva vi skal gjøre resten av sommeren, er svaret enkelt. Vi skal feriere her. Er det vær til det skal vi slange oss i gode stoler på terrassen og nyte synet av en vakker hage og nymalte hus. Og så ser det ut til at vi vil klaske mygg, for nå er den kommet. Vi skal ikke klage, for det har sannelig vært lite mygg de siste somrene. I avisen kalles de ”flom-mygg”, og det er mulig det er det riktige navnet på denne lille stikkekroppen.
Men når sommeren heller drar vi til ”Modum”. Jeg spurte om å få være noen dager ved Sjelesorginstituttet, og det fikk jeg hvis jeg kunne tenke meg å dele ut noen sjelesørgeriske smuler under oppholdet. Reidun blir med, og jeg tro vel at vi vil oppleve at gamle minner dukker opp. For der inne i furuskogen har vi bodd og arbeidet i omlag tretten år.
Barna husker disse årene med stor glede. Her opplevde de friheten, og her kom den store verden til dem. Her spilte de fotballe og tennis, her badet de i bassenget, men også i den dype kulpen nedenfor Kaggefossen. Her lærte de elgens turnus gjennom skogen, og når haren hoppet. Nå, som foreldre, tar de barna sine med for å vise dem disse barndommens herligheter. De syntes det var dumt av oss å flytte fra stedet. Og kanskje var det nettopp det, enskjønt livet er større en ”Modum”. Men å mimre litt er det samme som å pusse støvet av gode minner.
Jeg er bedt om å holde meg til tema: ”Ditt rom i mitt hus”, og det skal jeg da gjøre, og med stor glede. Og jeg trøster meg med det som står på brikken i brødkurven vår: ”Smuler er også brød”. Så kanskje, får deltagerne ett godt brødmåltid, eller kanskje også fire.

tirsdag, mai 31, 2011

JUBILEUM I VERTSHUSET

I år er det stort jubileum i Vertshuset De Gamles Gleder. Vertinnen fyller 75 år!
Først ville hun la denne dagen fare hen uten feiring, men etter et par måneders tenkning hadde hun kommet fram til at hun likevel ønsket å lage fest for familie og venner. Og nå har hun vært i full virksomhet siden, enskjønt det er om lag en måned til ”Årets store sommerfest”.
Vi har en diger rododendron i hagen vår. Den pleier å blomstre på sitt aller beste på selve dagen hennes, som er midt i juni. Men nå er den meget tidlig ute og er full av vakre blomster. Tenk deg selv, ca 50 m2 hvor hver gren er bugnende full av blomster. Vi tror at den er byens største rododendron. Og jeg tror den viser seg fram for Reidun, for hun er hagens mester. Jeg bare ser på.
Hun kommer av og til med et spørsmål, jeg har vel et svar, men jeg har lært at hun har klare tenker om hva hun vil gjøre, og jeg gjør klokt i å si: Ja, det blir bra. For det blir det, når hun gjør som hun vil.
Til tross for at hun elsker hjemmet og hagen sin vil hun nå flytte. Hun ser for seg en leilighet med utsikt til elven, med garasje i kjelleren og med heis direkte opp til leiligheten. Jeg vil ikke flytte. Her har jeg det som plommen i egget. Jeg har i mange år kalt hjemmet vårt for Vertshuset De Gamles Gleder. Men jeg er nødt til å innrømme at det er Vertinnen som må stå for all jobbingen.
Nå ser jeg det klart at jeg må gi opp min stahet og la Reidun få det som hun vil. Det vil jeg faktisk tjene på. Jeg får ei fornøyd kone, og en enklere og like trivelig tilværelse. Og så får jeg bedre samvittighet, for jeg kan ikke bidra med noe for å holde denne heimen og hagen i proper stand. Det kan imidlertid Reidun, men hun fyller 75 om ikke så lenge, og det er et spørsmål om hvor lenge hennes krefter og motivasjon rekker.
Nå står hun på for å gjøre festen så koselig og meningsfull som hun ønsker den. Mitt bidrag er det som kan gjøres med min I Mack. Festen blir preget av sang og musikk for, og av, små og store, og sikkert av velformulerte taler
Den skal holdes i festsalen til Pinsekirken i Lørenskog. Her er plass til mer enn 75 personer, og det kommer det nok også. Det er litt pussig å tenke på at både Reidun og jeg har våre røtter i den karismatiske pinsebevegelsen. Festen er for Reidun, men den blir samtidig en attribusjon til våre foreldre.

mandag, mai 23, 2011

PÅ SEMINAR IGJEN

Det var Annar Aasheim som tok initiativet til søknaden om Kongens Gullmedalje, og som inviterte til lunsj på Grand Hotell da medaljen ble utlevert. Av den grunn tilbød min kollega Annar å holde en forelesning gratis i et av hans seminarer. Det satte ha pris på, og den 11. 05. gikk seminaret av stabelen i Thons hotell, Arena, på Lillestrøm. Det kom ca 35 – 40 deltagere.
Tema for dagen var ”Myndiggjøring”. Min oppgave var å fortelle hvordan filosofien om Det myndiggjorte menneske hadde vokst fram, og hvordan konseptet for leder- og personaltrening ble til.
Før jeg startet spilte jeg fra en CD som min bror Erik hadde fått laget av Torshovorkesteret, som består av ungdom med store lærevansker. I utgangspunktet trodde man at disse ungdommene måtte spille på signalhorn, for de hadde ikke evner til å spille på ventilinstrumenter. Men etter tretti år med målbevisst øving lærte Erik dem å spille på vanlige blåseinstrumenter, endog med fire stemmer.
Jeg spurte hva deltagerne syntes om musikken. Jeg forsto at de nølte med kommentarer. Jeg spurte videre om noen av deltagerne hadde spilt på et blåseinstrument. Det var få som hadde det. Så røpet jeg hemmeligheten. Dette vi hadde hørt var musikk fra 70 psykisk utviklingshemmede ungdommer. ”Det geniale i det dere har hørt er min bror Erik som overså det mulige og satset på det umulige”. Han skapte et mirakel under mottoet: Vi vil. Vi kan.
Hvordan klarte han det? Han hentet fram ressursene i hver enkelt. Ressurser som ingen hadde sett, og slett ikke trodd fantes der. Han hadde en intuitiv evne til å se ressursene og til å lirke dem fram. Etter hvert som de lyktes økte deres selvfølelse generelt. De kunne for eksempel gå i butikken å handle uten angst. ”De kunne jo spille, og var medlem av et orkester som hadde spilt på TV”, må vite.
De visste godt at de var annerledes, og ble såret av bemerkninger om det. Erik trodde ikke på den vanlige integreringstanken. Dette at en med utviklingshemning skulle integreres i ordinære sammenhenger. Dette kalte han velment tortur. Han trodde på integrering, men den måtte være omvendt. Såkalte normale burde integreres i grupper av psykisk utviklingshemmede! Det var dessverre få som tålte det. Men de som tålte det fikk lære meget om seg selv, og dem som var annerledes.
Hvis man ønsker å bli en god leder bør man ha som mål å myndiggjøre sine medarbeidere. Det betyr å lete etter de iboende ressursene som finnes i dem, og utfordre dem. Dette kalles i prinsippet å ”myndiggjøre”.
Når myndiggjøringsprinsippet blir lederens ledelsesideal finnes det knapt grenser for hva man kan oppnå. Fra Toyota-organisasjonen hentet jeg eksempler på at slike holdninger forvandlet en medarbeidergruppe som bygget om avdelingens struktur så fortjenesten økte med nesten 25 % på bunnlinjen, og det i løpet av ett år.
I seminaret holt den tidligere eieren og ansvarlige lederen for Toyota Norge et foredrag som tilskrev denne filosofien årsaken til firmaets eventyrlige vekst. En av hans ledere holt også en tale som lenket seg til denne og forsterket påstanden.
Jeg var berørt, selvfølgelig, men samtidig flau. Visst trodde jeg på mitt budskap, men ble sjenert når jeg fikk vite at det hadde stor innflytelse på bedrifters leder- og personalutvikling, når de fulgte mine prinsipper.
Jeg hadde håpet at jeg ville klare å holde min aktivitet oppe i alle fall i to timer. Dessverre ble jeg tom for krefter da det var ti minutter igjen av den tilmålte tiden. Det ble ingen katastrofe, for min gode venn og kollega, Annar Aasheim, tok over føringen og loste seminaret inn i gode spor. Dette har altså skjedd elleve år etter at jeg la årene inn.
Seminaret hadde en fantastisk bi effekt. Det har styrket min gamle selvfølelse.

fredag, april 22, 2011

LANGFREDAG

Jeg sitter alltid med lukkede øyne, både under samlesang og preken. Jeg sover ikke! Min indre billedverden er så livlig at å se på presten mens han taler forstyrrer hele opplevelsen.
I dag var skriftlesningen delt opp i fem adskilte bolker med salmesang imellom. Lydniåvet i høytaleranlegget var lavt, så jeg hørte nesten ikke hva skriftleseren sa, men jeg kjente jo så godt til tekstene at det forstyrret meg ikke meget.
Min indre billedfortellingen om Jesu lidelse og død var så sterk at jeg ble meget sliten. Da jeg sa til presten etterpå at gudstjenesten hadde vært meget slitsom, oppfattet han meg riktig. Det var nemlig ingen kritikk, heller et kompliment.
Jeg husker hvor sliten jeg var da jeg tegnet bilder fra pasjonshistorien med kullstift. I dag satt jeg midt blant bildene under kirkekaffen, og opplevde hvor smertefullt det var å møte dem igjen.
Under skriftlesningen ble jeg opptatt av da Jesus sto foran Pilatus. Det forbauser meg hvor mange ganger Pilatus forsøker å redde Jesu liv. Han fant ikke skyld hos ham, og ville helst satt ham fri. Men de forslagene han kom med provoserte bare de frammøtte jødene. Til slutte ga han etter og sendte ham ut til Golgata for å henrettes ved korsfestelese.
Når jeg senere i gudstjenesten leste trosbekjennelsen og kom til avsnittet hvor det står ”pint under Pontius Pilatus” tekte jeg på dette at Pilatus forsøkte på mange måter å få ham satt fri. Men så forsto jeg at uttrykket ”under” betydde under hans regjeringstid.
Denne sjokkerende fortellingen er ikke bare god skrivekunst, den er selve mirakelet i historien. Med lukkede øyne kan jeg fornemme ekko av hammerslagene som spikret hans hender og føtter fast til korsbjelene. Jeg presset fingrene mine inn i håndflatene og tenkte: Her omtrent var det naglene ble presset inn i Jesus hender.
Det var ikke noe hemmelighetskremmeri med Jesus. Alt han hadde å si, sa han åpent så alle kunne høre det. Alle undergjerninger skjedde åpent så hvem som helst kunne se dem. Nå er alt skrevet ned i de fire evangeliene. Nå kan vi lese om de forbausende ordene og handlingene som forteller om at han var en mann av Gud.
Mange vil påstå at Jesus startet ingen ny religion. Pinsevenner jeg har møtt heller til denne oppfatning. De er redd for at Jesu person, hans nakne ord og handlinger, ikke skal organiseres inn i systemer som utelukkende tjener til strid og splittelse.
Ofte har jeg tenkt, når jeg opplever debattene: Dette orker jeg ikke å være med om! For meg er det tilstrekkelig hva Jesus sa og gjorde, hans død og oppstandelse. Når alt kommer til alt er det i dette jeg finner hvile, fred og frelse.

torsdag, april 14, 2011

TELEFONER

Brått sluttet vår fasttelefon å fungere. Det er ikke første gang. Vi ringte Feilmeldingen, men de fant ingen feil på linjene inn til huset.
Vårt alarmsystem bruker samme telefonlinje, og er den i stykker fungerer heller ikke alarmen. Vi ringte alarmselskapet som endte en hyggelig servicemann. Han fant intet galt med hustelefonene i huset, men fant ut at linjen inn hadde alt for lav volt, nemlig 9 v. i stedet for over 40 v.
Vi ringte på nytt Feilmeldingen. Nå for å si opp vår fasttelefon. Men nå fant de ut at det likevel var en feil på linjene inn til oss, og at de var villig til å sende en feilretter dagen etterpå. Men vi sa tydelig ifra at vi ønsket å si opp abonnementet. Men da var det ikke måte på hvor billig vi kunne få abonnementet.
Standhaftige som vi er holt vi fast på at vi ville si opp abonnementet på fasttelefonen, og endelig forsto damen vi snakket med at vi mente dette på alvor, og vips var mange tiårs kundeforhold opphørt. Men, sa hun, dere må betale Kr. 45,- for leie av linjene. Jeg spurte om det var sant at vi måtte betale for noe vi ikke brukte. Ja! var det lakoniske svaret.
Alarmselskapets servicemann monterte bare en dings på skapet, og vips hadde vi en fri og uavhengig forbindelse til sentralen.
Jeg skriver om dette i bloggen for å gjøre oppmerksom på at vi ikke lenger treffes på fasttelefonnummeret. Min mobiltelefon har nummer 41 43 83 23

tirsdag, april 12, 2011

MYNDIGGJØRING

Jeg skal holde foredrag i et seminar den 11. Mai. Hele seminaret er viet mine tenker og teorier om ”Det myndiggjorte mennesket”. Jeg avsluttet min seminar virksomhet i år 2000, men en nær venn ønsker å lirke ut av meg litt mer.
Denne gang skal jeg begynne med å spille av en DVD plate hvor min avdøde brors stolthet, Torshovkorpset spiller kjente musikkstykker. I alt er det 22 spor, så her er litt å velge mellom.
Så vil jeg spørre deltagerne, som er aktive ledere, hva de syns om musikken. Jeg tror de fleste vil si at de har hørt den fremført bedre. Jeg vil innrømme det, men så vil jeg spørre om noen av deltagerne har spilt et instrument. Sannsynligvis vil de fleste innrømme at det har de ikke.
Så vil jeg fortelle om det menneskelige mirakelet min lillebror har utført med disse musikantene. Da han kom til orkesteret spilte de på signalinstrumenter fordi ingen trodde de ville klare å spille på ordentlige ventilinstrumenter. Erik, som hadde en enorm innlevelsesevne sa til seg selv at han ville lære dem å spille på ventilinstrumenter. Og så etter en tid ville han at de skulle spille tostemt- Til slutt lærte han dem å spille firestemt. Så det dere har hørt i dag er psykisk utviklingshemmede som spiller firestemt med ventil-intrumenter. Et pedagogisk mirakel!
Erik og orkesteret hadde en gang en konsert i Wien Operahus. Denne ble tatt opp på bånd og sent gjennom NRK TV. Det resulterte i at programmet ble kåret til verdens beste barne- og ungdomsprogram. Korpset, med min bror i spissen, har vunnet mange utmerkelser, også slike som henger veldig høyt.
En gang kom en journalist fra en av Londons store avsier for å intervjue ham. Erik, som ikke kunne engelsk, fikk med seg en tolk. Journalisten ville vite hva hemmeligheten ved hans pedagogikk var. Erik sa til tolken: Fortell ham at jeg er så inderlig glad i disse barna.
Erik visste hva selvfølelse var, og hvor sårbar den kunne være. Han hadde følt det selv. Han store fortjeneste ble at han alltid tok hensyn til korpsmedlemmenes selvfølelse. En gang var det en som sa: ”Disse ungdommene har vel ikke behov for noter, de kan jo ikke lese en gang.” Eriks svar var tindrende klart: ”Alle musikere har noter. Hva vet vi om de kan lese dem, eller ikke?” Og noter fikk de, og noter ble viktig for dem alle.
Jeg vil bruk dette eksemplet for å vise hvor sentral medarbeidernes selvfølelsen er for alle som har ledelsesoppgaver. Med kunnskaper om selvfølelsen kan enorme kvaliteter og verdier utløses hos en gruppe mennesker.
Jeg har eksempler på at ved å henvende seg til medarbeidernes selvfølelse kan disse i løpet av ett år øke fortjenesten med over 20% på bunnlinjen. Viktigere er hver enkelts opplevelse av sitt verd.
For meg har selvfølelsen vært det sentrale poenget i all familie- og ekteskapsbehandling, i arbeidet med å utvikle gode forhold mellom elever og lærere, og ledere og deres medarbeidere.
Dette arbeidet har jeg samlet under overskriften ”Myndiggjøring”. Jeg har i prinsippet lært det av Mesteren, som en gang spurte den blinde tiggeren Bartimeus: ”Hva vil DU at jeg skal gjøre for deg?” Dette er et myndiggjørende spørsmål.

lørdag, april 09, 2011

MØTE MED FORTIDEN

Vi fikk en mail om at ”mamma” var død. Dessverre leste jeg ikke mailen nøye, så jeg trodde det var hun som eide mailadressen som hadde mistet sin mor. Jeg hadde aldri møtt denne mamman, så jeg undret meg litt over hvorfor jeg skulle få denne beskjeden. Men jeg tenkte: Hun har mistet sin mamma, og har sikkert sorg, så jeg prøvde å trøste henne så godt jeg kunne.
Straks etter fikk jeg en ny mail hvor jeg ble oppfordret til å lese den første på nytt. Først nå forsto jeg at det var mannen hennes som hadde mistet sin mamma, og dette mennesket kjente jeg utmerket.
Hun var medlem av Metodistkirken på Jevnaker, vår aller første menighet. Hun var én av de 28 medlemmene som tok imot oss med stor kjærlighet, og som åpnet sitt hjem for oss. Hjørdis het hun. Hun var ikke en av de mest utadvendte aktive. Hun var en heller tilbaketrukket person som brukte sine ressurser i det stille.
I presteboligen var det ikke bad. Noe som var en stor ulempe for en liten familie med et barn på to år, og ett underveis. Men Hjørdis åpnet sitt hjem på lørdager og lot oss ta lørdagsbadet hos dem.
Det åpnet gjerne med ettermiddagskaker og kaffe og deretter bad. Da renselsesseremonien var slutt spurte Hjørdis om vi ville spise aftens hos dem også. Noe vi takket lykkelig ja til. Nå ble vi integrert i en deilig barnefamilies lørdagskos. Og slikt glemmer vi aldri.
Men nå hadde dette herlige menneske nådd sin siste dag. Hun døde nær nittifire år gammel.
Det som forbauset oss, og gjorde oss svært galde, var at nesten alle som deltok i begravelsen hilste på oss og visste hvem vi var. Og Reidun, som er en kløpper til å gjenkjenne folk, fikk det travelt med å forklare for meg hvem det var som så smilende hilste på oss.
Under minnesamværet i den store deilige villaen på Torbjørnrud møtte vi enda flere ”gamle kjente”. Det er nesten 50 år siden vi flyttet fra stedet.
Mange av menighetens medlemmer hadde samlet seg på stasjonen for å vinke farvel da vi dro. Vi gråt, og de gråt. Dette at vi ble rykket opp med rot og flyttet til en annen menighet opplevde vi som en uklok og urettferdig avgjørelse.
På disse tre årene vi var prestefolk i den lille menigheten på Jevnaker var vi blitt dus med hele lokalsamfunnet. Jeg var vikarlærer i to syvendeklasser som jeg førte fram til eksamen. Jeg var også trener i friidrettsklubben og engelskguide ved Hadeland Glassverk i ny og ne, og offentlig taler ved mange anledninger. Vi hadde en kjempediger søndagsskole og et rikt ungdomsarbeide. Alt dette opphørte da vi ble byttet ut med en pensjonert, og delvis syk prest. Så det var faktisk en viss sannhet i det enkelte sa under minnesamværet: ”Dere var den siste ”ordentlige” prestefamilien på Jevnaker”. De mente i Metodistkirken, selvfølgelig. Enskjønt, folket la ikke så stor vekt på det at jeg ikke var Luthersk prest.
Vi skulle minnes Hjørdis. Det gjorde vi også. Men det ble i tillegg mange andre minner som ble hentet fram den formiddagen. Vi reiste hjem med en følelse av glede midt i sorgen. Tenk, disse menneskene hadde vært en stor del av vårt liv de tre første årene som prestefamilie. Vi var lykkelige på Jevnaker. Et helt lokalsamfunn gjorde oss lykkelige . Og lykken er der fortsatt, for disse menneskene husker oss med glede femti år etterpå., og vi dem. Hva mer kan man ønske seg. Det var jo vår aller første ansettelse.

torsdag, mars 31, 2011

Grand Canaria, ikke bare en øy i havet.

Værvarslingen på TV viser et kart hvor det nesten alltid står: Las Palmas, 22 grader. Jeg har mange venner som årlig reiser til denne øya for å komme bort fra is, snø og kulde. De fikk lokket meg dit ned en vinter. Vi skulle bruke tre uker til riktig å kose oss i verdens herligeste feriested.
Men akk, for min del ble det en skuffelse. Ikke bare på grunn av hotellet, som også var hospits for en mengde kakerlakker. Det kribler over hele kroppen når jeg tenker på dem. Det var ei øy uten sjel. Det opprinnelige var veket tilbake for turismen, som startet for omlag sytti år siden, da en svenske fant øya ideell for turisme, og bygde sitt første hotell.
Jeg mislikte øya fra jeg steg ut av flyet. Alt var preget av en smakløs turisme. Hotellet vårt, lå ikke ved stranden. Det hadde en stor terrasse med mange hyggelige elementer, men også den ulempen at når familien over oss spylte sin terrasse rant vannet ned til oss gjennom et lite hull i taket. Snart fikk vi vite at spanjoler kjøpte opp leilighetene i hotellet til private feriesteder.
Hotellet hadde ingen spisesal så vi måtte ordne oss mat i det knøttlille kjøkkenet. Det var OK det, for vi spiste på terrassen. Middagene ble spist på små familierestauranter i gangavstand fra hotellet. Alle hadde det til felles at vi kunne se solnedgangen i Atlanterhavet, men den luksus ble ikke påført regningen. Noen av disse laget ordentlig god mat. Og disse kveldsmåltidene med venner var opplagt høydepunkter under disse tre ukene.
Uheldig vis for oss, og tusenvis av andre, hadde en skikkelig storm ødelagt strender og havbassenger, så det var vanskelig å finne et koselig strandområde for soling og bading. Men vi hadde noen gale venner som hadde fast leieavtale med en luksuskompleks ikke langt fra der vi bodde. En dag ble vi innbudt til å bruke deres fasiliteter, men det passet meg dårlig. Jeg hadde andre ting fore.
Så mens Reidun, og noen flere venner dro ut til dette luksushotellet for å bade og sole seg, pakket jeg en plastpose med vann, fotoapparat og andre småting og starte på en fottur opp den tørrlagte elva. Dette ble en opplevelse på sand, grus og småstein som var så rik at jeg skrev etter hvert et helt bokmanuskript etter denne turen, og brun ble jeg da også, for solen sto rett inn i denne elvedalen.
Under denne vandringen med bare føtter i et par store sandaler fikk jeg rik anledning til å tenke over viktige hendelser i livet mitt. Om det var varmen, eller om det var noe annet, vet jeg ikke, men jeg opplevde en synshverving. Psykiateren i meg ville kanskje kalle det en halisunering.
Jeg var kommet til tuftene etter en finka. Der satte jeg meg på en lang flat stein, og plutselig så jeg den slik den engang hadde vært, og en eldre mann kom opp til meg og slo seg ned på steinen ved siden av meg. Han hadde alle ytre kjennetegn fra min far. Plutselig våger jeg å spørre: Er det deg far? Mannen ved siden av meg svarer: Ja. Jeg spør videre: Men hvorfor er du her? Han svarer: Fordi du er her! Jeg føler glede nå og spør videre. Ja, men far er ikke du død? Han pirker med stokken sin i grusen og svarer: Døde og død, David. Jeg kan vel ikke dø helt for jeg har behov for å følge med deg. Jeg blir stille en stund, men spør ham så: Er det noe spesielt du lurer på?: Ja, svarer han, jeg spurte deg en gang om du ville love meg å bruke all din tid og kraft på maleriet. Har du gjort det? Ja, far, jeg mener da virkelig det. Jeg har debutert som maler og hatt flere utstillinger! - - Ja, og du har hatt suksess, det kjenner jeg til, men har du brukt all din kraft og tid? sa han. Jeg tenkte meg om lenge, og måtte erkjenne at det hadde jeg nok ikke. Jeg har vært opptatt av mange andre ting også, sa jeg, og opplevde at far ikke ble glad av svaret mitt. Hva mener du at jeg bør gjøre da? Spurte jeg. - Ikke noe annet enn å innfri ditt løfte til meg.
Jeg snudde meg for å se på ham, men han var der ikke lenger. Hele finkaen var også borte. Alt var som det var. Jeg reiste meg, så på klokka og begynte på hjemveien.
Jeg brukte nå min lille, hvite, iBook G4 flittig, helst om morgenen før Reidun våknet, og om ettermiddagen mens hun solte seg. Jeg forsto at det jeg skrev var godt, og var helt sikker på at min forlegger ville like det. Det viste seg at manus ble på hele 350 sider. Men jeg følte det på ingen måte ferdig, så jeg ba forleggeren å lese det og gi meg nødvendige ideer om hvordan jeg burde redigere det. I stedet sendte han det så rufsete det var, til en tidligere forlegger som anbefalte min forlegger om ikke gi det ut.
En ting er å få et ferdig utarbeidet og redigert manus refusert, det må alle tåle som skriver for publikum. Men dette manus, var ikke et manus, men et helt rått utkast som jeg ba forleggeren om hjelp til å gå videre med. Å få dette refusert forvirret meg, og skrivegleden sanset helt opp. Kanskje var det dette som måtte til for å pense hele min oppmerksomhet over på maleriet?
Det er gått mange år siden denne turen til Grand Canaria. Jeg fikk nok av den øya, men Reidun har besøkt den flere ganger siden. Jeg har forsøkt å male, men det føles som mine kunstneriske kilder har tørket helt ut. Det er ingen god opplevelse. Nå er det snart gått et halvt år siden jeg oppsøkte atelieret. Nå kommer våren med hele sin kraft og sitt lys, og jeg spør meg selv: Vil jeg nå kunne vie all min tid og hele min kraft til maleriet? Jeg føler noen følger med meg som forventer at jeg innfrir et løfte.

tirsdag, mars 08, 2011

HANNA OG PETER

Gjevere enn oldemor og oldefar er tantene i Oslo. Hanna, vårt første oldebarn fylte fire år forleden og har kommet på besøk noen dager. Det har vært veldig hyggelig. Jeg sto i døråpningen og ventet. Den herlige jenta kom alene i oppgangen. Plutselig ser hun meg, og jeg ser at hun bremser opp et øyeblikk. Jeg tenker at hun kanskje vil snu og gå tilbake til bestemoren, men nei, Hanna fortsetter å gå mot den store, skremmende personen som fyller neste hele inngange. Hun trosser sin usikkerhet og tar sjansen på å møte oldefar helt alene. Jeg strekker ut hånda og bukker dypt og sier: ”Velkommen til oldemor og oldefars hus!”. Hun strekker fram sin venstre hånd, og den er god nok for meg. Nå tar det ikke lang tid før hun tar av seg ytterjakka, som jeg henger opp på barneknaggen, og ulljakka, og etter hvert støvlettene som hun stiller ryddig og pent opp ved siden av minne. Jeg spør om hun vil bli med meg rundt i huset, og det vi hun. Nå går vi hånd i hånd gjennom hallen, den store peisestuen og inn i spisestuen, hvor det er så høyt til taket, og så svinger vi inn i det store kjøkkenet. Jeg spør om hun kjenner seg igjen. Hun nikker og smiler og farer ut i hallen igjen for å smile til bestemor og oldemor. Hanna hadde funnet seg til rette. Alt var som før, bare så utrolig mye snø rett utenfor de store vinduene.
”Hvor gammel er Peter”, spør jeg. ”Han er null”, svarer Hanna. Han blir nemlig ikke ett år før bursdagen sin. Han selv var tre helt til dagen hun fylte fire. Beste å holde orden på slikt.
Men Peter er en aktiv kar som kommer seg rundt i huset uten problemer. Skuffer og skap inspiseres om og om igjen, og trappa opp til andre etasje kravler han opp så fort som svint. Ned kommer han også, uten hjelp. Han kan stå stødig midt på gulvet, men tørr ikke slippe seg løs riktig ennå. Det kjekkeste med Peter er at han er i godt humør hele dagen. Han smiler og ler og har det veldig kjekt. Hvordan det går den dagen Peter dukker opp i barnehagen er ikke så godt å forutsi, for Hanna er en meget sentral person i det miljøet. Det er vel lett å tenke seg at Hannas søskenkjærlighet vil garantere Peters trygghet.
Bestefar spiller golf, og mye tyder på at Peter går samme vei, i alle fall når det blir snakk om klær. Denne lua er allerede blitt for lite, men mor har kjøpt en ny. Om han ikke blir golfer så blir han nok fisker, for båten og sjøen ligger ikke langt unna. Om han vil ha med oldefar i båten oppstår straks problemene. Den enkleste måten å få meg om bord på er ved hjelp av lift. Men kommer jeg først om bord skal det ikke gå lenge før vi har fisk på kroken.


Ja, dette er altså Peter, kledd for en tur på golfbanen, eller for en fisketur.

onsdag, februar 23, 2011

MAJESTETENE nok en gang.

Møte med Kongen og Dronningen har i ettertid skapt noen refleksjoner jeg har lyst til å dele med dere. Jeg har hele tiden tenkt meg disse personer som helt alminnelige mennesker.
De sto ved døren inn til den store speilsalen. Kongen virket trett og jeg tenkte: Det må da være slitsomt å stå der og håndhilse på sytti fremmede mennesker. Vel, alle var jo borgere av deres kongedømme og således viktige personer, men hva ellers betydde vi for regentparet? Hva visste de om hver enkelt av oss? Trolig ingen verdens ting. Og hva satt de igjen med etter vi hadde forlatt Slottet? Trolig ingen verdens ting.
Vi fikk vite at medaljen hadde rangen, ledsageren – kvinne eller mann – måtte akseptere å være nr. to. Da det var vår tur å gå til døren og hilse på de kongelige, tenkte jeg raskt: ”Jeg får da hilse blidt og hyggelig”. Jeg strakk fram hånden, smilte bredt og sa, kanskje litt vel kjekt: ”Nei, god dag Deres majestet!” Jeg tror kanskje det var et lite brudd på det vanlige, men Kongen smilte varmt og bredt og svarte med et ”God dag!” Dronningen så litt forundret på meg, og her ble det bare ”God dag! God dag!” og et dypt bukk. Også Dronningen smilte hjertelig. Det forundret meg at begge majestetene kunne legge så mye varme og oppmerksomhet i denne korte hilsen. Nå gledet jeg meg virkelig å få snakke med dem.
Mens medaljørene strømmet på ble vi vist til et vakkert dekket bord med en utrolig mengde forskjellige kanapeer. Så kunne vi velge mellom eplemost og champagne i høye glass. Hver kanapé var jo bare en munnfull, men du verden for en smakfull munnfull!
Så kom en av tjenerne, en ung mann i uniform fra Luftforsvaret, sikkert en med høy rang. Han ba oss stille oss i ring, og han kunne lissom ikke få oss tett nok, for nå ville Dronningen snakke med oss. Kort tid etter sto hun der, og jeg tenkte: Så vakker drakt hun har, og så velstelt hun er på håret. Hun ville vite hva vi som hadde medalje på bryste hadde gjort for å fortjene medaljen, og svarene var alt fra 45 år som søndagsskolelærer, og distriktets først kvinnelige inseminator. En hadde jobbet med soveposer hele sitt liv og en annen hadde startet en rekke Kivi butikker. Da jeg la ut om mine ting ble hun svært nysgjerrig og røpet betydelige kunnskaper om hva jeg hadde jobbet med. Da jeg til slutt sa at jeg hadde bygget meg et maleriatelier som sto ferdig det året jeg pensjonerte meg, ble hun veldig nysgjerrig. Men jeg hadde dessverre, eller heldig vis, ikke frimodighet til å invitere henne på besøk. Aktiviteten hadde jo stanset opp etter at jeg ble sjuk. Da jeg fortalte det så hun trist på meg og sa: ”Nei, så leit da”.
Jeg tror det var dannet sju ringer rundt bordet, og nå fikk vi god tid før Kongen besøke oss. Den hyggelige, sivile, damen som hadde oppsyn med bordet ba oss å forsyne oss så mye vi ville, om og om igjen, for det ville bli fylt etter hele tiden.
Ventingen på Kongen dro ut så fikk rik anledning til å snakke med andre gjester. Men så begynte Kongen å nærme seg, og vi ble høflig bedt om å danne ring igjen. Vi fant våre plasser og Kongen kom. Også han ville vite om vår yrkesbakgrunn. Jeg fikk anledning til å takke for medaljen og fortelle ham at to til i familien hadde fått gullmedaljer. Da han forsto at de var mine brødre smilte han hjertelig og sa: ”Det var sannelig ikke verst”. Men vi var til sammen fire brødre, men den fjerde fikk ingen medalje for han døde litt for tidlig. Da satte Kongen opp et meget trist ansikt og sa: ”Men, nei så trist det var da!” Og da virket han nesten familiær.
Og så var festen slutt. De kongelige stilte seg opp ved veggen og kongen takket oss for alt vi hadde gjort, som hadde ført oss til Slottet. Og jeg, mitt naut, fikk meg ikke til å ta ordet og på vegne av oss alle, og takket Majestetene for medaljene og den hyggelig mottagelsen på Slottet. Så ble det håndhilsing og farvel.
Nå i ettertid har jeg tenkt at disse to hadde det ikke vært vanskelig å invitere på suppe, hvitvin og rundstykker. Men det komme nok ikke til å skje. Jeg opplevde jo at det var en viss avstand mellom de Kongelige og oss gjestene. En avstand som ikke var sjenerende.
Jeg kunne tenke meg denne seansen en gang til, men her finnes vel ingen som vil tro at jeg fortjener flere utmerkelser nå. Ikke jeg selv en gang.

fredag, februar 18, 2011

GULLGUTTA GULLI

Øyvind heter han. Han gråt helt sikkert da han ble født. Men siden har han ledd. Jeg kjenner han, han er et stort smil. Han er barnebarnet til engelen jeg skrev om i en tidligere blogg. Ja, jeg kjenner ham som en solstråle. Han bor like på den andre siden av Leirelva, men vi regner ham som ”vår”. Han er ikke en ”Mister hvem som helst”. Han er på alle måter en ener. Hans foreldre har vært, og er fortsatt speiderledere i kirken vår. Øyvind og hans to yngre brødre har vært med i ”speider`n” fra de var bitte små. De er så ulike som tre dråper vann, men ”speider´n” har de hatt som felles interesse, og har det fortsatt. Øyvind er nå leder for rovergruppa. Hvor langt opp i speiderhierarkiet brødrene er kommet vet jeg faktisk ikke, men jeg ser dem alle tre under familiegudstjenesten når de marsjerer inn og ut i prosesjon.
Yngstemann Thomas er konfirmant i år. Han har markert seg som en meget habil musiker. Han spiller trombone og gleder oss med sitt spill både titt og ofte, og helt fra han var så liten at han knapt kunne løfte trombonen. Flere korps er ute etter ham, og det er tydelig at han elsker sitt instrument og at han har vokst som musiker. Hvorvidt han vil velge musikk som yrke, nei det er for tidlig si. Men dyktig er han. Dyktig som få.
Mellommannen heter Vegard. Han elsker å jobbe med jorda, med blomster og andre vekster. Han er sart ferdig med videregående, hvor han har gått på hagebrukslinja, hvis det er noe som heter det. Hvis du vil kontakte ham utenfor skoletiden er han lettest å finne i gamle Jørgensens gartneri. Der jobber han som en gartner, og det er tydelig for alle at han elsker planter og blomster. Han er litt av en forretningsmann også, og tar godt vare på pengene han tjener i de forskjelligste arbeidsoppgavene. Hos oss har han slått plenen, og gitt oss praktiske hageråd. Vi er ikke i tvil om hva han kommer til å bli, for han er det allerede.
Øyvind, den eldste i flokken, er i ferd med å avslutte studiene på BI. Man skulle tro det var krevende nok, men nei, gutten har overskudd til mye mer. Han leder rovergruppa, som nevnt, han skriver flittig i kirkens hjemmeside. Det gjør også hans yngre bror. Men det som gjør Øyvind unik er hans danseferdigheter. Han er både kretsmester, norgesmester, europamester og endog verdensmester. Nettopp fordi han lever et disiplinert liv får han tid til alt dette. Det er ikke tamme selskapsdanser som har fanget hans interesse, men danser som krever god rytme, stor hastighet og utrolig akrobatisme. Han har opptrådt i kirken med sin kunst så jeg vet at han er dyktig. Jeg vet ikke om jeg skriver riktig nå, men jeg mener jeg har hørt ord som: Freestyle/Discojazz, IDO Disco og IDO Freestyle. Samma det, men kraftfullt og feiende flott er det i alle fall.

Klikker du deg inn på hjemmesiden til menigheten vil du se at de to eldste brødrene er flittige bidragsytere, både når det gjelder å referere begivenheter, men også tankevekkende, andaktspregede lesestykker. Bare så trist at menighetens aktiviteter er lagt opp for å tilfredsstille oss pensjonister, og ikke disse begavede ungdommene. Jeg kommer til å følge med ”Gullgutta Gulli” i tiden fremover, og jeg ønsker dem alt det beste jeg kan tenke på.

torsdag, februar 17, 2011

REPLIKKER SOM HUSKES

Jeg har et barnebarn som går dypt inn i sine interesser. En periode var det stein som fanget hans oppmerksomhet. Han hadde funnet et spennende eksemplar som han tok med til skolen for å spørre læreren om han trodde den var fra Steinalderen. Han fikk et noe ullent svar. Hjemme igjen spurte han sin mor, men hun visste heller ikke hva hun skulle svare. Da sier han litt oppgitt: ”Ok, da får jeg spørre bestefar, for han er jo fra Steinalderen”. Og jeg måtte forklare ham at man klassifiserer ikke stein på den måten. Steinalderen er en tidsperiode hvor stein ble brukt til redskap og våpen og slikt, men om denne steinen var brukt til noe slikt, det tror jeg ikke. Men hvem vet? Kanskje er den en bit fra en øks som har gått i stykker.
Jeg kan si om samme karen at han begynte å interessere seg for den norske kongerekken. Han lærte seg alle navnene og tidsrommet de regjerte i, helt utenat, og dertil en masse om deres personligheter og måten de døde på. Han er en oppvakt krabat. En dag han er ute å kjører med bestemor, kjører de inn på en bensinstasjon for å fylle bensin, da spør han: ”Hvorfor kjøper du bensin her, bestemor? Det var ti øre billige pr literen på den stasjonen vi nettopp kjørte forbi”.
Da han startet opp i Ungdomsskolen kunne han ikke begripe at han ikke fikk topp karakterer. Det hadde han jo alltid fått. Det hadde ikke gått opp for ham at han måtte jobbe med lekser og slik for å holde det samme karakternivå. Da jeg kom på besøk spurte han meg: ”Du bestefar, kan du ikkje spørre meg om någe?” Han følte seg stappfull av kunnskaper og ville gjerne bli testet.
Jeg har alltid hatt en stor svakhet for mine barnebarn, og jeg har elleve. Alle er forskjellige, men alle er like sennende. En av dem holt meg i ånde i flere uker mens hun med sekk på ryggen fór jorda rundt med en venninne. Hun var en flittig bloggskriver og kunne benytte seg av Skype, billig og effektivt, og så så vi hverandre. Nå bor hun i Oslo, og vi får besøk av henne på mandag.
Vår eldste sønn pleier å ta med seg en pose rykende ferske hvetehorn (hådden) og reise ut til sine barnebarn i Vedavågen tidlig lørdag morgen. Der blir det kaffe og herlige ”hådden”. Men en gang da han sto på farten hjem igjen, spør veslejenta om å få bli med ham. Det ordner seg greit det. Det rigges til et barnesete og de tar avsted. Da de har kjørt et stykke, snur fireåringen seg mot sin bestefar og sier: ”Du bestefar. Du er den kjekkaste guten eg veit!” Du må tro bestefar følte seg lykkelig. Den replikken festnet seg, og vil sitte i hans minne bestandig. Ja, men også i oldefars.