tirsdag, september 29, 2009

”LET IT GO!” - HVORFOR IKKE?

Det norske synonymet til dette uttrykket er ikke spesielt vakkert, men det er viktig. Jeg har benyttet det i terapien der pasientens lidelse ble knyttet til ikke å våge å slippe taket. Pasienten kunne ha full innsikt og forståelse for å slippe taket, men manglet den autoritære tillatelse. I slike situasjoner opphøyet jeg meg selv til å være en slik autoritet. ”I give you permition!” Jeg gir deg tillatelse.
Å se problematikken hos andre, ja og å ha innsikt og evne til å løse den, er en sak,¨. Men å se den hos seg selv, og å gjøre noe med den, er en helt annen sak. Det er som om en selv ikke kan gi seg selv tillatelse til å slippe taket.
Opp gjennom årene har jeg, som en følge av mitt arbeid, utviklet noen konsepter som jeg har forsøkt å ta vare på så godt jeg har kunnet. Min tro på konseptene, min stahet og ergjerrighet har dessverre bundet meg fast til dem. Og dette har naturligvis gjort meg ufri og selvopptatt.
Nå er jeg blitt så gammel at jeg burde for lenge siden vært løst fra alle disse konseptene. Jeg skiver – alle - fordi det dreier seg om fler enn to. Og når jeg tenker meg om er det ingen i min nære familie, eller i mitt sosiale nettverk, som forsøker å hindre meg. Tvert om blir jeg av flere gitt ”permition to let it go”.
Junior, filosofen, forsøker å gi meg god samvittighet til å la fortidens konsepter få være det de er, og tillate meg å ”nyte mitt otium”. Men ordet nyte er et skjellsord i min etiske arv. Jeg har et sundt rasjonelt forhold til nytelse, tror jeg, men sterkere enn det rasjonelle er det i det ubevisste som dikterer følelser.
Å kose seg foran staffeliet, og Mac´en virker helt fjernt. Det skal arbeides! Det skal skapes noe! Diktatoren er nådeløs i så måte. Og visst vet jeg hvem han er. Han er den i meg som jeg aldri har klart å ta knekken på. ”Sagamurten fra Sagabrakka” som ikke skulle tro han var noe, og som for all del ikke måtte streve etter formelle dokumenter på at han var det.
Jeg arbeidet i 13 år på ”Modum”, ble landets første familieterapeut, og sykehusets ledende familieterapeut, sto sentralt i utviklingen av familieterapien ved sykehuset, var initiativtager og redaksjonssekretær for Europas første fagtidsskrift for familieterapi, gjennomførte sykehusets fireårige spesialistutdanning i psykiatri, endog i to omganger. En av landets mest berømte psykiatere var min ukentlige mentor i 13 år. Du skal være en utrolig dyktig kildesøker for å finne formelle dokumentasjoner for alt dette.
Har naturligvis tenkt på at hvis jeg slipper taket i mine konsepter vil jeg ikke etterlate meg et eneste formelt bevis på at jeg har seiret over janteloven, og selve janten i meg.
Likevel. Det er ikke helsvart. Jeg har faktisk klart å slippe taket i ”Skulpturtesten”. Nå er den i gode hender i USA. Der er faktisk også navnet mitt festet til konseptet. Der er det konseptet som holder fast i mannen.
I morgen håper jeg å kunne slippe taket i ”Andeaskonseptet” (det som rommer et kreativt opplegg for de eldres bønn for barna i hjem og kirke). Da får jeg besøk av formannen og generalsekretæren for Norges Kristne Råd (NKR) for å drøfte konseptet. Jeg håper og ber om at de vil ta imot det, så jeg kan slippe det fra meg. Ja, endelig slippe taket.
Nå er det bare konseptene ”Ditt rom i mitt hus” og ”Det myndiggjorte menneske” som jeg fortsatt klamrer meg fast til. Men jeg aner faktisk en kommende frigjøring fra disse også, men det skjer ikke uten angst.
Og det er kanskje en viktig årsak til at man ikke tør ”let it go”? Jeg føler jeg kommer i fritt fall, og det er sannelig i seg selv angstfremkallende.
Hvorfor skriver jeg en blogg om dette? Det er kanskje en vel stor åpenhet? Akkurat det frykter jeg ikke. Jeg er mer redd skjulte motiver. Så hva vil jeg oppnå med dette? Skal se at falskheten ligger i det en amerikaner sa under en forelesningstime da jeg beklaget mine dårlige engelskkunnskaper: ”Shut up, you are fishing for compliments onely!” Kanskje blogger man for å få kommentarer, compliments og kanskje korreksjoner? Enskjønt – tåler jeg det siste?

lørdag, september 26, 2009

HØST I HAGEN OG I LIVET

Det jobbes i hagen i dag. To unge polakker, to kjernekarer, klipper hekker, beskjærer busker, rydder opp og kjører søppelet på fyllinga. Til slutt drikker de en kopp tea med oss. Den ene, Marcin, liker å søte teen med honningen han hadde med til oss sist han kom fra Polen.
Marcin er en kar som gjør det mulig for oss å bo slik vi bor. Han gjør alle de jobbene som jeg burde gjort, og han gjør det både raskere og bedre.
Etter sykdomsperioden er kroppskreftene blitt så redusert at jeg må hvile lenge etter enhver fysisk anstrengelse, om anstrengelsen kun var å kle på seg. Men jeg vil ikke klage, for tar jeg bare hensyn til dette er min hverdag så god som gull.
Jeg har min skrivekrok og mitt maleratelier som er til stor velsignelse for oss begge. Men når jeg sammenligner det lille jeg gjør mot alt det Reidun får gjort, er jeg beskjemmet. I dag ved frokostbordet måtte jeg fortelle henne at hun er mitt livs største gave og velsignelse.
Da jeg ikke lenger klarte å klippe plenen, og måtte gi opp etter fem minutter, tok hun over jobben og nå gjør hun den med glans.
Det er sannelig ikke lett å erkjenne at det er Reiduns innsats som gjør det mulig for meg å opprettholde det store privilegium det er å bo her i Lundsalleen. En trøst er det at vi kan ringe til Marcin og be om hjelp.
Etter tea pausen fjerner Marcin listene rundt et vindu for å ta eksakt mål av det. Fire vinduer skal skiftes ut. Det er så enkelt for Marcin, for han kan alt.
Polen er kommet oss veldig nær. På Modum hadde jeg en polsk kollega, Iga Houmb, som ble vår hyggelig nabo og en viktig person i vårt sosiale nettverk. I menigheten vår i Lillestrøm har vi en organist som er polsk, Elzbieta Nawrocka, hun er lærer ved musikklinjen på den videregående skolen her I byen, og en fremragende konsertpianist. Da jeg hadde det som tyngst ba hun om å få komme hjem til meg å spille. Det ble en konsert jeg aldri vil glemme.
Verden er blitt så vidunderlig liten med tiden. I vår lille menighet er åtte nasjoner representert, og ikke opplever jeg det som noe annet enn en stor berikelse.
Kristina, vårt barnebarn nr. tre, ble i vår uteksaminert fra Framnes Videregående skole. Før hun flyttet hjem til Åkra hadde hun bestemt å reise jorden rundt samme med en venninne. Hun har brukt sommeren til å bygge opp en betydelig reisekonto, og har planlagt reisen i detalj. Jeg gleder meg til å følge dem på reisen, for selvsagt er de utrustet med en nett liten datamaskin som gjør det mulig å kommunisere med dem på Blogg, Facebook og Skype.
Vårt barnebarn nr. to, Henriette har forlovet seg med Andreas Dahl, og har rukket å turnere i USA med Hanne Kroghs gruppe Team Hanne fra Korslaget på TV, som de vant. Og nå står begivenhetene i kø. Det er slett ikke kjedelig å bli gammel når ”underveksten” er så mangfoldig.
Jeg har fortsatt Kahlil Gibrans ord i tydelig erindring: ”Prøv ikke å få barna til å leve deres liv. Da stanser livet ved i går”. Og det er faktisk sant. Men forsøker vi å leve barnas liv trekker de oss med seg inn i framtiden og deler sine opplevelser med oss.

Det er høst i hagen! Det er også høst i livet. Men du verden hvor vakker høsten kan være. Høsten er modningens tid. Og modningen preges av fargerikdom, sødme og frigjøring.
Herre fyll meg med sødme og gi meg visdom og mot til å slippe taket.

torsdag, september 03, 2009

VENNSKAP, VENNSKAP OG VENNSKAP

Jeg har ennå en gang lest hva Aristoteles tenker om vennskap.
Han snakker om tre slags vennskap. Vennskap for nyttens skyld. Vennskap for fornøyelsens skyld. Og vennskapen mellom gode mennesker. (Aristoteles 384 – 322 f.Kr.)
Jeg kan kjenne meg igjen i alle tre.
Jeg har etablert vennskap med betydningsfulle mennesker jeg så opplagt ville ha nytte av. Selv om jeg ikke har vært bevisst motivet fra starten av, så er det blitt avslørt etter hvert. Ikke slik å forstå at jeg har anstrengt meg for å ha direkte fordeler av vedkommende selv. Men ved å bekjenne mitt vennskap med vedkommende har jeg markert min betydningsfullhet vis a vis andre. Jeg sier ikke at et slikt vennskap burde vært unngått. Man skal ikke se bort fra at ens egne kvaliteter også kan være til stor hjelp og nytte.
Jeg har også etablert vennskap med mennesker for fornøyelsens - og gledens skyld. Å ha vittige, spirituelle og slagferdige personer i sin vennskapskrets kan gi ekstra lys og varme både til hverdagen og festen. Alle syntes det var kjekt da N.N. ble innbudt til selskapet. Ensom som han egentlig var, slo han an tonene og ble selskapets midtpunkt. Så var han i alle fall ikke ensom den kvelden. Gjennom vårt ønske om å være sammen med ham dekket han sitt behov for vennskap på en ikke krevende måte. Det er da festlig med venner som kan sette oss i stemning og sette farge til vår hverdag.
I en periode av mitt liv var jeg en moromann som ble invitert i selskaper for å skape liv og hygge, faktisk også i selskaper hvor de fleste var ukjent for meg. Jeg var en glad vitsemaker med masse humor. Da jeg hadde bestemt meg for å studere teologi ba jeg Gud dempe dette karaktertrekket. Og det gjorde han så effektivt at jeg av flere studenter ble oppfattet som en som manglet humor.
Reidun og jeg takker Gud fordi han har beriket oss med mange herlige venner. Denne takkebønnen er blitt et moment i vår private Andreasmesse. I den tunge sykdomsperioden har disse vennene virkelig vis oss hva sant og ekte vennskap er. Jeg har kalt dem ”håpsentreprenører” fordi de har lært meg å holde fast på håpet, selv da alt virket håpløst.
Jeg tror jeg har skrevet om dette før, men da det er en av mine store rikdommer, skriver jeg om det på nytt.
Det dreier seg om mitt vennskap med gründeren av Modum Bads Nervesanatorium, overlege Gordon Johnsen. Hans vesen var av det slaget at man lett fikk et vennskapsforhold til ham. De vennskapsrelasjoner som utviklet seg mellom oss var til å begynne med av nytte og hygge karakter. Det var et eventyr for meg å være i hans stab. Aldri kunne vel en fattig metodistpastor drømme om å få være direkte delaktig i den eventyrlig utvikling som fant sted der oppe på furumoen. Han så mine iboende evner, hadde bruk for dem, og utfordret dem. Jeg følte dyp takknemlighet og sterke vennskapsbånd til ham.
Derfor ble jeg meget overrasket da han innkalte meg til sitt kontor til lunsj en dag. Jeg fryktet at min tid på ”Modum” nå var slutt. Jeg ventet spendt på hans utspill. Plutselig dreier han samtalen inn på vårt forhold til hverandre. Kort fortalt lød det slik:
- Vi har jobbet sammen i mange år nå, David.
- Ja, det er blitt ganske mange.
- Det har vært noen fine år.
- Ja, de fineste i mitt liv, og jeg vil takke deg for dem alle.
- Det er vel jeg som bør takke.
- Nei, det har ikke vært noen selvfølge at jeg har fått jobbe her, sammen med deg. Det er et utrykk for din godhet.
Så tar han opp fra innerlommen en sort notisbok med røde kanter og sier:
- Jeg har tenkt på dette lenge og er kommet fram til at jeg ønsker å tilby deg mitt vennskap.
- Ja, men Gordon – har ikke vi vært venner hele tiden, vi da?
- Jo, vi har hatt et vennskapsforhold, men det har vært uforpliktende. Det vennskap jeg ønsker å tilby deg vil forplikte meg. Hva sier du?
- Kan jeg si noe annet enn tusen takk? Dette overvelder meg.
Og så skrev han navnet mitt inn i notisboken og fortalte meg hva han forplikter seg til. Alt var av personlig karakter. Ingen ting hadde med jobben å gjøre. Han understreket tydelig at vi måtte være oppmerksomme på at vi ikke blandet jobb og privatliv. Jeg var enig. Jeg sa jeg kunne tåle en konfrontasjon når jeg visste at han var min venn. Jeg hadde ikke fått tenkt igjennom min rolle i dette vennskapet og sa:
- Men Gordon, jeg vet ikke hvilke privilegier du skal ha i ditt vennskap med meg.
- Jeg forventer meg ingen.
- Jo, jeg vil så gjerne ha noen jeg også. Det eneste jeg nå kan si er at jeg vil støtte deg og beskytte ditt gode navn og rykte.
Det eneste jeg fikk gjort var å ta på meg ansvaret for festskriftet til hans 70-årsdag, ”Visjon og vilje”, utfordre Alfred Hauge til å skrive boken ”Plogmann og såmann” og å samle inn penger til ”Gordon Johnsens Forskningsfond” som han fikk på sin 75-årsdag. Jeg har et vakkert bilde av ham i mitt atelier. Det er ladet med gode minner fra et sant vennskap med et godt menneske.