mandag, september 30, 2013

ENGEL MED BOKSEHANSKER

Jeg burde ringt biskop emeritus Øystein Larsen, som talite i gudstjenesten vår sist søndag, og spurt ham om hva kunstneren het som hadde laget keramikkfiguren ”Engel med boksehansker”. Ham hadde med seg figuren for å illustrere et poeng i sin preken. Men akk min beskjedenhet er dessverre alt for stor at jeg våger noe slikt. Enskjønt han var en av elevene mine under ett av de tre måneders seminarene vi hadde i klinisk sjelesorg i ”Institutt for sjelesorg” på ”Modum”. Nå fikk jeg i grunn sagt veldig mye, men altså ingen ting om engelen med boksehansker. Piskop Larsen polimiserte mot uttrykket: Han/hun hadde englevakt da ulykken var ute og de ble reddet fordi de hadde stor flaks. Han ville ikke avskrive engler, på ingen måte, men innrømmet at han aldri hadde sett ei fjær av en engel. Men hadde i sin sjelesorg møtte mange som hadde slike merkelige opplevelsen av å ha sett en lysende figur ved sengen når de hadde det som vanskeligst. Han hadde heller aldri unnerkjendt slike opplevelsen hos andre. I lange tider var det aldri snakk om engler i kirken, men under frembruddet av de nyreligiøse strømninger hadde engle komet på mote igjen. En av dem som hadde stått bak denne engltroen er vår egen prinsesse, som både har startet en engleskole og skervet bøker om engler. Hun tror på engler. Det gjør også biskopen, men ikke som bevingede fenomener som flyr gjennom lufta for å gøre sine diakonale gjerninger. Biskopen tror på engler som Guds fightere, som slåss for oss mot ondskapen og de destruktive krefeter. Dette er, i følge biskopen, både det gammeltestamentlige og nytestamentlige synet på engler. De slåss for oss mot det som vil ødelegge for oss. Jeg vet ikke om prekenen gjorde så stort inntrykk på forsamlingen, for piskoppens opplevelse av engeler var vel omtrent som hver enkelt kristens. Han ga verken støtte eller kritikk av psinsessen engleforståelse. Han hadde bare sin egen, og den var nok ganske lik forsamlingens, vil jeg tro. Nå ber man ikke til engler, eller på kaller deres hjelp. De er ikke gitt oss til bruk i vanskelige situasjoner. Vi ber til Gud, som har en herskare engeler i sin tjeneste, og som han kan bruke når han ser det er nødvendig. De er Hans utsendinger, ikke våre. De er Hans arbeidsfolk, Hans krigere. Når vi ber til Gud om hjelp er det opp til ham om han skal bruke en engel, eller en tropp for å fulleføre jobben. At noen får et glimt av dem skyldes nok Guds vurdering at de trenger det, eller tåler det. Men at han gør det i alle de tilfeller englehæren utkalles, kan man stille seg tvilende til. Nå kan man spørre: ”Hvorfor er det så viktig at noen får se engler, eller opplever at de har hatt enlevakt?” Jeg finner ikke noe godt svar på dette. Kjører man utfor veien og kan krabbe levende ut av bilen som er 100 % vrak, så er det påfallende lett å si: Vi hadde engevakt. Men det går også godt an å si som lensammenen sa, da Reidun og jeg var utsatt for en slik situasjon: ”Hadde det ikke vært fordi dere valgte dette bilmerket, ville dere trolig ikke sluppet levende fra den utforkjøringen!” Lensamennen ga bilprodusentene æren for at det gikk så bra. Og visst ble jeg fløyet, som på englevinger, til Haukeland sykehus for en indre sjekk. Men jeg kom så ubeleilig på sykehuspersonal at jeg slett ikke fikk hjertelig behandlng ev hvitkledde engler. Jeg fikk ikke mat en gang. Hjelpepersonalet ved ulykkesstedet klippet av meg klærne, både den nydelige jakka min, og skjorta og det hele. De la bare et ullteppe over meg der jeg lå i helikopteret. Men da jeg skulle reise hjem sent på kvelden var ikke sykehuset istand til å skaffe meg ei skjorte en gang. Var det ikke for en litt våken sykepleier som gikk imot regelmentet og ga meg tillatelse til å bruke sykehusskjorta, ville jeg vært tvunget til å utskrives og reise i bar overkropp. Kanskje var den damen en engel? Hun var faktisk innstilt på å slåss litt for meg, med eller uten boksehansker. Å tenke seg en engel med boksehansker er heller ikke enkelt. Jeg har vanskelig for å se for meg en høyre svinge fra en engel som påfører min motstander en saftig blåveis, og som i neste omgang er nødt til å slåss litt for ham som provoserete meg. Hvis jeg ble reddet av en englevakt med dynamiske krefter, hva da med alle dem som ikke blir det? Det dør mange hundre mennesker i trafikken hvert år. Hvem er stakkars meg som blir vist slik utsøkt oppmekrksomhet? Har jeg fortjent den? Hvem er i så fall jeg? Dette siste spørsmålet burde jeg kunne svare på. Jeg er en gammel mann som er plaget av diverse sykdommer som har gjort livet mitt en smule problemfylt. Da jeg var sytti ba jeg Gud om få styrke til å leve i ti år til. Da jeg fylte åtti ba jeg om å få leve ett år til, for jeg mente at ut fra min aktuelle tilstad ville det være å provosere Gud å be om ti år til. Det er en viss forskjell mellom det hode som har skrevet denne bloggartikkelen og føttene jeg går på. Hode fungerer så bra som jeg kan forvente. Føttene svikter meg stadig vekk. Jeg har bedt om Guds hjelp for dem, og for min inmarig smertefulle trigeminus. Det oppleves som Han mener jeg kan bære den første, og så får han heller hjelpe meg med det andre. Ja sånn føler jeg livet er nå om dagen. Men englene, hvor er nå de? Er de kanskje kona mi, og alle som løper til å byr meg en arm når jeg sliter meg opp noen trappetrinn? Det gjør i alle fall godt å tro det. De ønsker i alle fall ikke belønning for tjenesten. Det er vel en engleegenskap.

tirsdag, september 10, 2013

DA JEG SA NEI TIL EN "TABURETT"

Det oppleves litt spesielt å sitte foran TV og se på det politiske drama utvikle seg. Denne gang visste vi at vi ville få en ny regjering, og det til tross for at AP ble det største partiet med nesten 1/3 av stemmene. Takket være noen små partier som balanserte på sperregrensen, ble summen på Høyresiden så stor at gruppen, som gruppe, kan ta på seg regjeringsmakten, med Erna Solberg som statsminister, det er lissom vedtatt og akeseptert. Men den gamle regjeringen blir sittende til statsbudsjettet blir lagt fram en gang i oktober. Spørsmålet blir om budsjettet blir klippet i biter og limt sammen med den nye regjeringens budsjettideer. Jeg var i mine første år som prest svært opptatt av KrFs politikk, og deltok aktivt i arbeidet på de stedene jeg var ansatt. I Nord Trøndelag ble jeg formann i FrFU, og deltok på landsmøter osv. Jeg hadde to ideer som jeg en gang presenterte påunder et Landsmøte. Det ene var at KrF skulle utgi et idétidsskrift hvor man skulle diskutere idepolitikk relatert til det amfunnet vi levde i. KrF hadde på det tidepunktet bare Bibelen som politisk plattform. Men alle som kjenner det kristne ivet i Norge vet at Bibelen ble ikke tolket ensartet, og at den derfor ikke kunne tjene som plattform forpartiets idepolitikk. Ideen ble aksptert og tidsskriftet så dagens lys straks etterpå. Den andre ideen jeg la fram var en politisk ”skole”. En institusjon som særlig skulle arbeide med partiets organisasjonsutvikling. Fordi et godt og knirkefritt organisasonsapparat ville være en fantastisk hjelp til å få medlemstallet til å vokse seg sterkt og stort. En annen oppgave for skolen var å tilby trening til alle dem som hadde blitt nyvalgt inn i stortinget og i kommunestyrene. Jeg hadde sett meg flau på alle de velmenende personene som kom rett fra grasrota og dummet seg ut fordi de ikke hadde peiling på hvordan det parlamentariske arebeidet forgikk, for det var helt annerledes enn i en husmorforening. Denne ideen synets for vanskelig å gjennomføre, så den fikk ikke flertall da den kom opp til avstemming. Da jeg reiste fra ”Uppigard Hotell” fikk jeg skyss til Oslo sammen med pinsevennen Martin Ski, som også hadde engasjert seg i politikken. Under landsøte tok han ordet og kritiserte ideen om idétidskriftet nord og ned. Han ble heldigvis for meg imøtegått kraftig av alle de gamle KrF politikerne. Jeg spurte av nysgjerrighet hvorfor Ski var så imot et slikt tidsskrift. Da svarte han noe som fikk stor betydning for meg. Han sa: Prinsippielt var jeg for, men du forstår at om landsstyret hadde vedtatt å gi ut et slikt tidsskrift, ville mine planer med et slikt tidsskrift gå i vasken. Jeg hadde sammen med domprost Mathisen i Stavanger kommet langt i forberedelsene. Så la han til: Du må huske på at du er i politikken nå, David, og her gjelder det å beskytte seg selv om man skal vinne fram med noe. Og det ble dråpen som fikk mitt beger til å flyte over. Jeg spurte meg selv: Finnes det ikke en gnist av idealisme i den politikken som KrF fører? Da er politikk ikke noe for meg. Jeg mener ikke at KrF er det eneste parti hvor man slåss om posisjonene. Nei, dessverre, det gjør man i alle partier. Idealisme synes å være en kontraindikasjon. Vel, jeg slang litt med de årene jeg var i Kristiansand også, ikke minst fordi jeg var blitt kjent med aktive KrF politikere. Men det eneste jeg fikk uttrettet var å designe et meldingsblad som skulle fungere som informasjonsverktøy mellom de som satt i bystyret og velgerne. Et blad med toveisinformasjon. Jeg husker vi kalte bladet for FrF Ekko. Men da vi flyttet fra Stiftsstaden etter tre år var det over og ut med politikken for mitt vedkommende. Siden har jeg følt meg helt fri i forhold til partipolitikk. Som et lite apropos vil jeg nevne at da jeg så vidt hadde kommet i gang med mitt arbeid på ”Modum” fikk jeg en seriøs hendvendelse fra KrF i Nord Trøndelag om jeg kunne ta meg fri fra jobben og jobbe for dem i forkanten av kommende stortingsvalg. Jeg skulle reise rundt i fylke og holde folkelige foredrag med politisk innhold for FrF. Gjorde jeg det ville jeg få førsteplass på listen. Jeg svarte nei takk. Men jeg fulgte med på hva som skjedde der nord. Det viste seg at det ble et samarbeid mellom Høyre og KrF. Og de fikk inn en representant som ble delt mellom Høyre og KrF. Det vil si at hvis jeg hadde sagt JA, ville jeg ha sittet to år på Stortinget. En Artig tanke – ikke sant? Han som fikk ”min” plass ble medlem av Forsvarskomiteen, kan jeg huske. Han var yrkesmilitær. I hvilken komite jeg hadde fått plass, se det vet jeg ikke. Kanskje Sosialkomiteen? Nå ja, det er godt det gikk som det gikk. Jeg har hatt et spennende liv likevel, og folk har jeg møtt i tusentall de femten årene jeg drev som leder-og personalkonsulent med oppdrgagivere over hele landet. Kan man kalle det en slags politisk aktivitet? Mitt hovedmål var i allefall å spre budskapet om ”Det myndiggjorte meneske” og hvordan man skule legge opp sin organisasjon for å myndiggjøre sine medarbeidere. Sier jeg 3 oppdrag i uken i 40 uker gjennom 15 år, så blir det en anseelig virskomhet. Faktisk mer enn en politiker ville ha på dagsorden, for ikke å snakke om en menighetsprest. Et tilbakeblikk forteller meg at min virksomhet lyktes langt bedre enn jeg i min mest ublue fantasi kunne drømme om. Så – jeg er en takknemmelig gammel gubbe som har blogg-mimring som hobby.

tirsdag, september 03, 2013

LENSEDAG MED HISTORISK SUS

Sist lørdag ble det arrangert en ”Lensedag” med svung. For første gang etter nedleggelsen av lensene ble det fløytet tømmer fra Bingen til Fetsund Lenser. Ved ankomst Lensene ble tømmeret tatt hånd om av ”lensearbeiderne” og sortert for samling i sopper etter godt gammeldags mønster, dvs håndarbeid. Flotte karer var kledd slik de oppfattet at lensearbeiderne var kledd, med sort bredbremmet hatt. buserull og vest. Om lenserabeiderne ikke var så feiende flåtte, så ble de framstilt i klær med historisk sus denne lørdagen. I Trådbua henger det bilder på veggene så det er bare å forsyne seg av forbildene. I min tid, dvs på midten av femtiåra, var det bare jeg som brukte hatt. Det var min vidbremmede speiderhatt som skygget godt for sola. De feste brukte en ordinær sixpence, som de snudde bak fram når sola stakk i nakken. Publikum fikk se hvordan karene buntet tømmeret sammen til de man kalte såpper, og som andre kalte moser. Men slik jeg husket det som foregikk i Såppelaget ble det lagt en stokk på tvers for at såppene skulle ble flatere og lettere å manøvrere over grunnene i Svelle. Denne stokken var ikke nødvendig nå som tømmerslepet skulle bukseres over dypere vann, mellom øyene til Gansvika. Før i tiden ble slepet over Øyeren trukket av de største dampbåtene, blant andre Mørkfoss. En betydelig mindre slepebåt ble brukt denne gang. Det var nok et herlig syn å se dette sentrale arbeide ved Lensene utført av karer som var sprettgutter de somrene det var fløting i elva. De kjente til fløtingen like godt som de voksne arbeiderne. Lenseanlegget var deres lekeplass i gutteårene. Her lærte de å svømme. Her lærte de å fiske abbor med drafjør, men sikrest med mark og dupp. Det er alltid en glede å hilse på disse kara når jeg besøker Lensene en sjelden gang. De er alltid hyggelige, våkne og interesserte, både i hva jeg driver med og hva som skjer ved elva. Jeg var endelår eldre, men de husker meg godt, for jeg gjorde av og til noen karstreker som imponerte en smågutt. Disse sptrttgutta ble ikke hegende ved Lensene i voksen alder. En ble lege, en annen bankmann og hva et jeg om deres yrkesvalg. Men Lensene var likevel en magnet, som lokket dem ned til anlegget når sommerne kom med godvær og fridager. I tillegg til at jeg jobbet som sprettgutt, og senere som voksen tømmersorterer, hadde jeg også en viss kunnskap om hvordan man saget tømmeret. Min far var tømmerbas i Sagavika som forsynte det store sagbruket Nerdrum Sagbruk og Høvleri med tømmer. Jeg fikk studere oppgangssagene som med flere sagblad ved siden av hverandre, skar opp tømmeret til planker og bord i en og samme operasjon. Senere gikk produket gjennom en kantesag som fjernet bakhonen med sirkelsag og dimensjonerte plankene og bordene. Der oppe ved sagene var det et fryktelig leven. Flisa føyk rundt i lufta og gulvet vi gikk på ristet. Honceden falt ned i etasjen under og ble kappet til 90 cm lang ved og trillet ut og kostlagt for tørking. Men denne spesielle lørdagen skulle tømmeret slepes ut til Gansvika hvor det fantes en gammel oppgangssag og et par sirkelsager. Her måtte tømmeret trekkes opp fra vannet ved hjelp av et paternosterverk, som ble kalt kjerrat. Fra jeg var 8 år jobbet jeg på Nedrum Bruk med å stikke tømmerstokkene bort til kjerraten så piggene som satt på et tverrjerne, fikk tak i stokken og trakk den oppover til oppgangssaga. Dette var ingen jobb for en voksen mann, men passet utmerket for en guttunge som ville tjene litt penger. Alt dette er borte nå. Men ved Fetsund Lenser jobber man iherdig med å skape liv i den gamle kulturen, og de er dyktige, meget dyktige. Her jeg sitter og skriver går tankene mine ti min storebror, Harry, som aldri arbeidet ved Lensene, men som hadde en inngående kunnskap, både om anlegget man forlot og historien. Hadde det ikke vært for hans geniale klarsyn, hadde alt dette vært borte nå. I stedet er det blitt ett av fylkets vikstigste turistatraksjoner. Prisverdig av Lenseminneforeningen er det blitt laget en statue av min bror. Den står på en gammel tømmerstokk som er rammet dypt ned i jorden. Herfra ser han ut over Glomma, lenseanlegget og øyene i bakgrunnen. Han kommer aldri til å bli glemt. Han vil for alltid være ”Mister Lensene”.