LUCIADAGEN

I dag skriver vi 13. Desember, som er Lucia-dagen. For meg var det en helt fremmed dag inntil jeg flyttet til Ôverås, Metodistkirkens Teologiske Seminar i Göteborg. Dagen før den store begivenheten ble det fortalt at vi måtte ha nyvaskede og nystrøkne pyjamaser når toget med de hvitkledde ankom tidlig neste morgen.
Jeg lå våken og ventet. Sangen ljomet i de høye haller, og snart sto Lucia på terskelen, og før jeg helt hadde satt meg opp i sengen sto hele flokken av terner og stjernegutter i rommet og sang om denne vidunderlige ljusbärerinnan fra Tyrkia. Lussekatter, pepperkaker og en kopp varm sjokolade ble satt på nattbordet, og vips var de hvitkledde ute igjen.
Jeg likte dette opptrinnet og tok den svenske tradisjonen med meg hjem til Norge. Men først i Levanger ble det svung over feiringen. Sammen med Levangeravisa fikk vi valgt den lyse og vakre Astrid, en av jentene i ungdomsgruppa vår i Metodistkirken, til årets Lucia. Et gedigent offentlig program ble laget, og avisens fotograf knipset bilder i alle sammenhenger. Folket i småbyen sluttet godt opp om feiringen, og alt gikk bra inntil vi besøkte Levanger sykehus. Der møtte vi en rasende overlege som kalte meg inn på teppet og fortalte meg om brannfaren og min ubetenksomhet. Jeg sa at han overdrev, for vi var alltid en flokk i beredskap. Men neste år fikk Lucia elektriske lys i krona si, for sikkerhets skyld. Men det var ikke fullt så festlig.
Jeg kan ikke huske jeg la så mye arbeid i Lucia-feiingen de årene vi bodde i Kristiansand. Hos oss privat ble likevel tradisjonen holt ved like. Da vår datter Anne Kristin ble stor nok ble hun den selvskrevne Lucia. Med sitt lange lyse hår var hun som skapt til rollen. Men her var mange unge piker med langt lyst hår som konkurrerte om å bære lyskransen. Og husker jeg ikke feil så skiftet de på rollen. De fikk alle være Lucia når deres eget hjem ble besøkt.
Luciafeiringen har aldri tatt helt av i Norge. Det er i nabolandet denne feiringen har festnet seg i folkesjela. Men både vi, som dem, har opplagt et behov for å lage lysfest en mørk desemberdag, enskjønt nå pyntes det med elektriske lys, nær sagt utenfor enhvers bolig allerede tidlig i desember. Men når lysene blir kulørte, og dertil blinker, da synes selv jeg det blir i meste laget. Men lys i hjemmet, adventslys og andre lys, er med på å forberede sinnet til den store lysfesten, Julen.
Vi vil gjerne komme hjem til et julepyntet hus etter besøket i Stavanger. Vi får gjester allerede 3. Juledag av familien fra Lillehammer, som alle setter pris på et hus i julestemning, og mat som smaker av jul.
Dette er siste bloggartikkel i år, og jeg ønsker alle mine lesere en lys og velsignet julehelg.

ANVENDBAR KAPITAL

Vi har spart på bilder av barnebarna fra de var babyer. Ikke bare det. Vi har laget collager av dem. Mange av dem henger i gangen inn til kjøkkenet, så vi går forbi dem mange ganger om dagen, men det hender ofte at vi stopper og gransker denne kapitalen nøye.
I snart tretti år har barnebarna hatt en sterk innflytelse på oss. Bildene er snapshots fra scener vi aldri kan glemme. Her er leik med ball på plenene, høye sving i huska som har hengt i furua i mer enn tjue år. Her er jordbærsanking og leik med hageslangen under hylende glede. I perioder bygde de store og sinnrike palasser av presenninger og parasoller. Her ble det skutt med pil og bue. Buene hadde bestefar laget av spenstige bambusstenger, og pilene av blomsterpinner.
Mange av bildene er fra inneliv. Fra kos i sofakroken til pølsegrilling i den store peisen. Utkledninger var topp gøy, men helst hos jentene, som hadde fri adgang til bestemors avlagte garderobe med hatter og hansker og annet fint. Det er lett å gjenkalle fnisingen og latteren da de halvsmå hadde moteoppvisning. Selv bestemors sminke var lånt for anledningen. Og så alle bildene fra måltider, festmåltider og helt alminnelige frokoster.
Disse fotografiene har ikke verdier bare qua mer eller mindre god fotokunst. Den største verdien har de som fremkallingen av historien. Enkelte er til de grader så sterke at opplevelsen av scenene er nærmere enn fra i går. Et slikt foto er av Kristina som skal lære bestefar å lage eggsalat. I sin iver står hun på alle fire på benken med trusa halvveis ned på de lubne lårene. Resultatet ble at Kristina fòr inn til sin mor og sa: ”Bestefar kan ikkje laga eggsalat”. Og det kunne jeg nå heller ikke, men det ble spiselig.
Disse fotografiene er samlet sett et kvart århundre års levende historie. Det pussige er at hukommelsen min er i besittelse av utallige bilder som aldri er tatt med fotografiapparat. Situasjonen var bare så sterk at den ble brent inn i hukommelsen. Et slikt bilde er fra en sommer vi klippet den lange lindehekken. Kvistene ble raket sammen i hauger, og Håkon bar digre favner og la de i trillebøren. Han var kanskje fem år, tettvokst og sterk, og ble ikke sliten. Han var med oss hele dagen, til alle kvistene var fjernet. Snakk om arbeidskar!
Nå, når vi med stolthet kaller oss gamle, er disse bildene en viktig del av våre gledeskilder. Erindringen blir gjort levende, og gleden aktivisert.
Nå har to av barnebarna giftet seg. Det siste bryllupet var ved St. hans tider. Henriette giftet seg med Andreas. Her var over 120 gjester tilstede, og blitsene blinket ved enhver hendelse. Svigerdatter Kristin har satt sammen en gedigen fotobok, som vi ønsker oss i gave til jul. Kamilla har, sammen med Ole Christian, allerede rukket å etablere en familie på fire personer. Ikke bare det, de to voksne har kjøpt seg et hus som de stadig utvider og pusser opp. De bor i Vedavågen på Karmøy med kort vei til sjøen og holmene og båtturene. Hanna og Peter er fotografert på kryss og tvers og familien, som utvider seg stadig, utider også vårt minnes repertoar.
Vi to gamle har alltid følt oss rike. Nå har barn og barnebarn stått på og gjort oss styrtrike.
Om jeg husker navnene? Ja, hvert eneste ett og et tjuetall fler. Det kommer av Andreasmessen, hvor alle nevnes med navn, både i vår morgenbønn og aftenbønn.