onsdag, mai 29, 2013

PINSE VAR PORTEN TIL SOMMEREN

Mine foreldre var pinsevenner, som før sagt, selv om de ikke talte i tunger. Jeg vet ikke om de var like lykkelige over at vi ikke fulgte i deres spor, for de hdde det ikke godt som pinsenvenner. Fars kreative musikalitet og mors store omsorgsevner fant aldri plass innenfor det miljøets grenser. Det var en håndfull enkle ledere som satte dagsorden for hva som skulle aksepteres, og hva ikke. Pinsehelgen var spesiell for pinsevennene på Salem. Da var det stevne og full utfoldelse. Mor likte seg best på kjøkkenet, og hvordan far kom seg igjennom helgen vet jeg faktisk ikke, men han traff kanskje noen likesinnede fra andre menigheter. Det gikk ikke mange pinsehelger før jeg fant andre interesser. Det deiligste jeg visste var å dra på telttur med speiderpatruljen min. Ja, for det var min patrulje, det var jeg overbevist om. På slike turer skulle vi øve på ferdigheter jeg hadde lært i speiderbøkene jeg leste, og som ble rene oppslgasverk for min fritid. Vi hadde et samlingssted, og så la vi plan om hvor vi skulle gå. Det måtte være et lite vann eller et tjærn som ble målet, og så var det fram med kart og kompass. Vi ble ganske dyktige til å orientere oss gjennom skog og mark med kompasset rett innstilt. Det hendet vel aldri at vi orienterte oss feil. Vi ble ganske trygge. Jeg har skrytt av det før i en blogg, men en av gutta var han som senere ble Kong Olavs adjutant. Han fortalte meg dette en dag jeg holt foredrag på et Rotary-møte. Han fortalte også at orientering var blitt hans store interesse, og at han var engasjert i det nasjonale orienteringsforbundet. Ute på tur måtte alt gå ordentlig for seg. Om det så bare var å tenne et bål, så måtte det gjøres på rett måte, og alt etter hva vi skulle bruke det til. Når det gjaldt mat hadde jeg stor interesse for det, og tok ansvar for matlagingen. Å koke poteter var såre enkelt, men å lage kjøttkaker krevde litt mer innsikt, særlig når alt skulle gjøres fra bunnen av. Men selve steikingen ble gjort ved å regulere bålet under panna så det passet perfekt. Å komme seg over små åér og bekker ble en kunst som gutta måtte lære. Jeg hadde ideene og kunnskapene. Det var bare å sette lesingen ut i praksis, og det var ikke verre enn det. Vi ble kløppere til å bruke livlina, ikke minst til å kaste den mellom pinner, og som ikke skulle stå langt fra hverandre. Livalina i sekken min lå alltid sammenrullet på riktig måte i ryggsekkens høyre ytterlomme. Det var bare å hente selve posen opp, trekke ut litt line og kaste. Dette var viktig for å redde liv, for eksempel for noen som hadde gått gjennom isen. Pinsehelgen ble lissom åpningen til de store sommerutfluktene. På den tiden var det aldri noen som dro på sommerferie til hytta eller til syden, så alle turer vi arrangerte ble som regel en lykkelig og ny naturopplevelse. Sykkelen var et kjærkomment transportmiddel, men vi lasten den ikke ned med sidevesker og slikt. Forlot vi sykkelen, for å gå i vilde skogen, var ryggsekken vår eneste utrustning. Vi kunne gå lange turer, men vi ville alltid ende opp ved et skogstjern. Få ting opplevdes mer romantisk enn et bål ved stranda og speidersanger før vi dro glidelåsen opp og sovnet i soveposen. Men patruljeføreren og hans assistent satt gjerne litt lengre ved bålet og drakk buljong og spise Mariekjeks, før vi tok en tur rundt i leiren for å forsikre oss om at alt var som det skulle være. Vi har en solid speidertropp i kirken vår med dyktige ledere. Ofte har jeg hatt lyst til å slå følge med dem ut på tur, men jeg vet selvfølgelig at jeg hadde blitt en virkelig ubehagelig hemsko. En ting er å sitte her og drømm seg tilbake til ”gamle” dager, noe helt annet å ta seg opp på sykkelen. Den har jeg da også gitt bort. Selv bilen ser jeg helst at Reidun kjører. Men jeg kan fortsatt steike kjøttkaker.

tirsdag, mai 28, 2013

"ALT FÅR EN NY BEGYNNELSE"

Jeg så ham i en nyhetssending på TV. Han han hadde besteget Mount Everest., og ble motatt med stor jubel av sine landsmenn. Han var japaner og utrolig brun i fjeset. Han sa noe i en mikrofon, som ble stukket opp under nesen hans: Det er fint å være åtti, for alt får en ny begynnelse. Jeg skvatt i stolen der jeg satt. Hadde virkelig denne gamle gubben besteget Mount Everest i en alder av åtti år? Jeg tenkte: Når får vi høre om Olav Thons klatringsbragd? Han er bare nitti nå i juni. Jeg snakket med ham da han rundet 75 år, og da var han helt innforstått med at hos han fantes igjen pensjonsalder. Han ville holde på med kjøp og salg til han ble nitti. Hans forbilde var Erling Dekke Næss, en utflagget skipsreder, som da var nitti, og i full sving. Nå fyller Olav Thon nitti, og vi ser ham tid om annen i nyhetsbilde med sin hjemmestrikkede topplue på snei. Han forteller, med glimt i øye, om sine nyeste planer, og at han har sannelig ikke tenkt å legge inn årene. At det blir fjellklatring i Himalaya tror jeg ikke, selv om han elsker fjellet. Men tilbake til denne sterke japaneren, som hadde besteget Mount Everest: Det er fint å være åtti, for alt får en nye begynnelse. Jeg skulle gjerne sagt det samme, men det kan jeg ikke, for mine nye begynnelser er nok begrenset av min udugelighet. Men fantasien er like ung og dristig. Jeg klarer bare ikke å henge med i virkeliggjøringen. Jeg fantaserer om en ny maleriutstilling f. Eks. Den skal være ny i dobbel forstand, for bildene jeg drømmer om å lage er all nye i uttrykk og innhold. Nå spør du kanskje: ”Vel, David, nå gjenstår det bare å kaste seg ut på de søtti tusen favner!” Jo da, jeg kjenner både uttrykket fra Søren Kierkegaard, og fra min egen holdning til det ukjente. Men jeg knekker sammen bare ved å tenke på å dra fram staffeliet og gå til innkjøp av oppspendte lerreter og riktig maling. Det nærmste jeg er kommet en ”ny begynnelse” er at jeg leser om kunst. Van Gogh malte frenetisk fra han var ca 30 år til han skjøt seg selv 37 år gammel. Over 2000 bilder kom fra hans hånd, hvorav 900 malerier. Men, så orket han altså ikke mer, og døde for egen hånd. Men ærlig talt, på en riktig god dag vil det ikke forbause meg at jeg rigger meg til foran ett av mine staffelier. Jeg spurte min kone om hva hun følte ved dette. Hun svarte at det bare ville glede henne, men hun bekymret seg for om jeg klarte å stå på bena så lenge. Jeg forklarte henne at jeg ville bruke en kontorstol med hjul, og at jeg kunne regulere lerretets høyde ved hjelp av en mekanisme på staffeliet. ”Nei da så”. Måtte benytte anledningen til å fortelle om Claud Monet som hadde fått laget en dyp forsenkning i sitt atelier som han kunne senke bildene ned i når det var nødvendig å arbeide med lerretets øverste deler. Men oppriktig talt, jeg vil ikke ha tålmodighet til å arbeide med så digre formater. Fem år uten en pensel i hånden? Vil jeg klare å komme inn i prosessene igjen? Vil det i så fall ta lang tid? Vil tålmodigheten være oppbrukt før jeg kommer i gang med å male et bilde? Alle disse spørsmålene ralmer rundt i hode mitt. Jeg vet så inderlig vel at det ikke bare er å ”sette i gang”. Når det ”settes i gange” blir hele mitt tanke- og følelsesliv engasjert, og bare det kan være slitsomt, særlig hvis det ikke kommer noe fruktbart ut av det. Da blir arbeidet enerverende. Men dette kan jeg ikke vite noe om på forhånd. Jeg tror jeg kan finne en vei inn i maleriet igjen, det er ved å male videre på de bilder jeg opplever mislykte. Kan jeg gøre noe med dem? Kan jeg gi dem nytt liv for derigjennom selv å kjenne nytt liv? Jeg er like gammel som den japanske fjellklatreren. Blir opplevelsen av å fylle åtti år en opplevelse av en ny begynnelse, eller planleggingen av min begravelse? Mye i meg ser for seg en ny begynnelse, ikke først og fremst i religiøs forstand, men rent menneskelig. Jeg har like friske tanker og sterke følelser nå som jeg hadde som ungdom. Det er "fjellklatringen" som volder motstand i meg, det vil si, inntil jeg finner min form for "fjellklatring".

mandag, mai 27, 2013

DE DER UTE

Vi går til gudstjeneste i en liten Metodistkirke i Lillestrøm, dvs når helsa mi er godt nok til å klare turen. Sist søndag var det konfirmajonsgudstjeneste! Vi hadde én knfirmant, ei mørkhudet vakker jente som klarte brasene godt. Hun leste også søndagens tekster flytende og fint. Til gudstjenesten kom venner fra det afrikanske samfunnet og satte, i dobbelt forstand, farge på fellesskapet. Jeg tenkte der jeg satt: ”Gid de alle tilhørte vår menighet”. Noen gjør det faktisk, som vaktmesteren og kona med en tenårsdatter, og noen andre. Det er ikke lenge siden en klok mann sa at vår menighet ville dø ut i løpet av en tiårsperiode. Så viser det seg at det motsatte er tilfelle, men tilveksten kommer ikke fra ”gamle metodistfamilier”., men fra uventet hold. Det er nye mennesker som dukker opp blant oss, og som smiler og synes tilfredse i fellesskapet, noen av disse er fakisk afrikanere. Antall gudstjenestebesøkere synker faktisk ikke. Nå vet ikke jeg hva presten vår gjør i sin arbeidstid, men på prekestolen snakker han alltid om at vi må strekke oss ut etter ”de der ute”, at vi må engasjere oss i nærmiljøet og være kontaktskapende. Det er mulig hans hverdag er preget av hans forkynnelse, hva vet jeg? Men når jeg kommer ut av kirken og ser meg rundt på byen jeg bor i, tenker jeg ofte: Hva vet alle disse menneskene om oss, og hva vi driver med søndag formiddag, eller for den saks skyld i vår hverdag? Jeg har en sterk fornemmelse av at for de aller, aller fleste eksisterer vi overhode ikke. Fotballklubben LSK eksisterer i alles bevissthet, om de taper eller vinner angår det den jevne lillestrømlings følelser. Dess oftere de vinner, dess flere kommer det tilskuere til neste kamp, for de leverer sitt produkt for åpen scene på ei grønn gressmatte. Det tas ikke opp kollekt på disse kampene, men bilettene koster minst like mye som det ligger i en ukeoffrekonvolutt av det beste slaget. Som ung prest på Jevnaker opptok denne problemstillingen meg sterkt. Vi var ikke flere enn et tyvetalls mennesker på gudstjenestene, og det føltes forsmedlig. Men det var ikke flere i de andre menighetene heller. Og slo vi oss sammen i fellesmøter, ja så kom det ikke flere enn summen av de som pleide å gå til Guds hus. Vi jobbet hardt med tro på noe som overhode ikke fungerte. Jeg bestemte meg for å gjøre som presten vår snakker om. Jeg ville søke kontakt med folket i bygda. Jeg ble vikarlærer på barne- og ungdomsskolen, jeg ble trener for friidrettsgruppa, jeg tok initiativ til et nasjonalt treningssenter oppe i Nordmarka, og var med i nær sagt alt som rørte seg i kommunen. Det gjorde jeg i Levanger også, og i Kristitansand. Men hva ble resultatet? I Kristiansand arrangerte menigheten avskjedsgudstjeneste for meg en søndag formiddag før vi reiste til ”Modum”. Kirken var stapp full av mennesker. Menighetens egne forsvant i mengden og følte seg bortkomne. En av menighetens ledere spurte meg: ”Hvem er alle disse menneskene?” Jeg svarte at de var mine venner, og at de kanskje om en stund hadde vært vår menighets nye medlemmer. Han ristet bare på hode. Det var ikke slik det skulle være. Nå er de to første menighetene døde, og den tredje strever med dødskramper. Min tid som metodistprest må sies å være mislykket, men jeg tror på prestens ord om å møte ”de der ute”. Jeg har brukt resten av min arbeidsføre tid til nettopp det, og den siden av min virksomhet føler jeg som serdeles vellykket. Med andre ord: Jeg tror på det presten forkynner!”

søndag, mai 26, 2013

ROHODODENDRON ER NÅ DØD

Vi har vært litt uenige om den digre Rhododendron var død, eller om den bare sto å sturet etter den strenge vinteren. Den hadde stått på samme stedet i 50 år og gledet oss med en voldsom blomstring hvert år. Nå var den så stor at den dekket minst 50 kvm. Flere mente den var byens størst og rikest blomstrende, men vi så aldri på den som en champion. Fra midten av mai til midten av juni var den, hvert år, vår sterkeste blomsterglede. Men nå krøllet bladene seg og ble livløse og mørke. Min kone var ikke i tvil om at den var død, men jeg hadde sett skudd på toppene og en og annen frisk gren med levende blader. Men det var ikke overbevisende nok. Min blomsterdyktige kone fikk siste ordet, og så en ettermiddag kom hennes bror og skar den ned. Hele huset mistet sin karakter synes jeg. Det ble med ett så tamt og nakent. Forslaget er at vi bør plante en Sørgepil på området. Det er ikke ment som uttrykk for sorg over Rhododendron, men fruen har alltid likt de høye Pilene med gult grenverk som henger ned og nærmest danner en paraply. Min tanke er at det tar så utrolig lang tid før en pil vokser seg stor og vakker. Jeg vil helst legge ut en ferdigplen på hele området og få det grønt og fint, og så kan vi plante blomstrende busker rundt hele terrassen. For meg har Rhododendron vært mer enn en blomstrende busk. Den har vært som en kjær og trofast venn. Men er den død, vel så er den død. Jeg må akseptere det. Men den dør på et tidspunkt vi arbeider oss ut av eiendommen. Vi skal selge huset etter 23 års samliv. Det så ikke innbydende ut da vi for førte gang tittet på det , og før vi bestemt oss for å kjøpe det. Det viste seg likevel at det bare var fernissen som var slitt og gjorde huset lite representativt. Huset i seg selv var solid og hadde en god og praktisk planløsning. Det er satt opp av en av stedets dyktigste byggmestere etter tegninger av en arkitekt, som jeg ,utrolig nok, har hatt til samtaler. Dører og vinduer var av solid teak, og alle hengsler var av fineste messing. Men tapetene var helt umoderne, og eikeparketten var ikke holdt vedlikeholt annet enn ved boning. Så bonevoksen lå i tykt lag over alle gulvene. Det var et traust hus, men nedslitt i fernissen. Det kom tydeligst til uttrykk på ytterveggene og på garasjen, som nærmest var kondemnabel. Huset hadde ingen kjøpere. En dag bestemte vi oss for å kjøpe eiendommen, for vår pris, og det fikk vi. Vi har renovert hele huset innvendig og utvendig, bygd til og forandret, satt opp en ny garasje og bygde til et atelier med samme kvalitet som et bolighus. Vi har brukt eiendommen som en sparebøsse. Alt vi sparte opp av penger ble lagt i prosjektet. Våre gode hjelpere var proffe fagfolk som utførte alt arbeid på en glimrende måte. Det kunne ikke bli gjort bedre. Vi har passet på å male ytterveggene hvert tredje år, så huset skal se nytt og velstelt ut. Men akk, så ble jeg nærmst slått i senk av en rekke merkverdige sykdommer som gjorde meg helt arbeidsufør. Selv om jeg har elsket dette stedet må jeg nå akseptere at Reidun må frigjøres fra alt det tunge arbeidet som har hvilt på hennes skuldre. Vi går på visninger. Vi ser etter en leilighet, men sjokkeres over de usypatiske prisene som skal betales for en leilighet på 70 kvm. Og vi trenger en på minst 100. Salg av ”Vertshuset De Gamles Gleder” dekker knapt kjøpet av en liten leilighet. Målt i kvm. går det tre moderne leiligheter inn i vårt hus. Det er nesten slik at vi ikke vil være med på denne usympatiske leken: ”Hvis du gir meg våtten dine skal du få frakken min”. Men slik fungerer markedet. Ja, men hvem er det som har bestemt at vi må følge spillereglene? Ok! Bare prøv deg fram du, så skal du se at du er i systemets hender, du som alle andre. Man kan ikke lure seg unna markedskreftene, David. Og du er for gammel til å skape en ny politikk.

lørdag, mai 25, 2013

RHODODENDRON ER NÅ DØD

Vi har vært litt uenige om den digre Rhododendron var død, eller om den bare sto å sturet etter den strenge vinteren. Den hadde stått på samme stedet i 50 år og gledet oss med en voldsom blomstring hvert år. Nå var den så stor at den dekket minst 50 kvm. Flere mente den var byens størst og rikest blomstrende, men vi så aldri på den som en champion. Fra midten av mai til midten av juni var den, hvert år, vår sterkeste blomsterglede. Men nå krøllet bladene seg og ble livløse og mørke. Min kone var ikke i tvil om at den var død, men jeg hadde sett skudd på toppene og en og annen frisk gren med levende blader. Men det var ikke overbevisende nok. Min blomsterdyktige kone fikk siste ordet, og så en ettermiddag kom hennes bror og skar den ned. Hele huset har mistet sin karakter synes jeg. Det ble med ett så tamt og nakent. Forslaget er at vi bør plante en Sørgepil på området. Det er ikke ment som uttrykk for sorg, men fruen har alltid likt de høye Pilene med gult grenverk som henger ned og nærmest danner en paraply. Min tanke er at det tar så utrolig lang tid før en pil vokser seg stor og vakker. Jeg vil helst legge ut en ferdigplen på hele området og få det grønt og fint, og så kan vi plante blomstrende busker rundt hele terrassen. For meg har Rhododendron vært mer enn en blomstrende busk. Den har vært som en kjær og trofast venn. Men er den død, vel så er den død. Jeg må akseptere det. Men den dør på et tidspunkt vi arbeider oss ut av eiendommen. Vi skal selge huset etter 23 års samliv. Det så ikke innbydende ut da vi tittet på det før vi bestemt oss for å kjøpe det. Det viste seg likevel at det bare var fernissen som var slitt og lite representativ. Huset i seg selv var både solid og hadde en god og praktisk planløsning. Det er satt opp av en av stedets dyktigste byggmestere etter tegninger av en arkitekt, som jeg utrolig nok, har hatt til samtaler. Dører og vinduer var av solid teak, og alle hengsler var av fin messing. Men tapetene var helt umoderne, og eikeparketten var ikke holdt vedlike annet enn ved boning. Så bonevoksen lå i tykt lag over alle gulvene. Det var et traust hus, men nedslitt i fernissen. Det kom tydeligst til uttrykk på garasjen, som nærmest var kondemnabel. Huset hadde ingen kjøpere. En dag bestemte vi oss for å kjøpe eiendommen, for vår pris, og det fikk vi. Vi har renovert hele huset innvendig og utvendig, bygd til og forandret, satt opp en ny garasje og bygde til et atelier med samme kvalitet som et bolighus. Vi har brukt eiendommen som en sparebøsse. Alt vi sparte opp av penger ble lagt i prosjektet. Våre gode hjelpere var proffe fagfolk som utførte alt arbeid på en glimrende måte. Det kunne ikke bli gjort bedre. Vi har passet på å male ytterveggene hvert tredje år, så huset skal se nytt og velstelt ut. Men akk, så ble jeg nærmst slått i senk av en rekke merkverdige sykdommer som gjorde meg helt arbeidsufør. Selv om jeg har elsket dette stedet må jeg nå akseptere at Reidun må frigjøres fra alt det tunge arbeidet som har hvilt på hennes skuldre. Vi går på visninger. Vi ser etter en leilighet, men sjokkeres over de usypatiske prisene som skal betales for en leilighet på 70 kvm. Og vi trenger en på minst 100. Salg av ”Vertshuset De Gamles Gleder” dekker knapt kjøpet av en liten leilighet. Målt i kvm. går det tre moderne leiligheter inn i vårt hus. Det er nesten slik at vi ikke vil være med på denne usympatiske leken: ”Hvis du gir meg våttene dine skal du få krakken min”. Men slik fungerer markedet. Ja, men hvem er det som har bestemt at vi må følge spillereglene? Ok! Bare prøv deg fram du, så skal du se at du er i systemets hender, du som alle andre. Man kan ikke lure markedskreftene, David. Og du er for gammel til å skape en ny politikk.

fredag, mai 24, 2013

SØREN OG MEG SELV

Søren Kierkegaard har vært mitt reisefølge helt siden jeg skrev meg inn som student ved Metodistkirkens Teologiske Skole, Överås i Göteborg høsten 1955. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, kanskje han virket familiær. Han het det samme som min far, Søren. Forsto jeg min far så bude jeg kanskje også forstå Søren Kierkegaard? Men når sant skal sies så forsto jeg ikke meget av det han skrev, men dess mer av det som ble skrevet om han. Jeg forsto i alle fall så meget at hans tenkning var eksistensiell. Det følte jeg også at min var , selv om jeg ikke klarte å uttrykke det så genialt som han. Jeg hadde et slags medfødt kompleks for akademia. Jeg var født og oppdratt av helt alminnelige arbeidsfolk som var ribbet for alt som smakte av intellektuellt jåleri. Hvis man måtte omtale en sak med annet enn det som kunne sies rett fram, så ble vi mistenksomme. Hos oss var en spade en spade, et typisk arbeidsredskap til å grave i jorda med. Ble det kalt noe annet så måtte det ligge lureri bak, og det var vi på vakt mot. Søren Kierkegaard var en tenker, og det var greit nok for meg. At han gjennom hele sitt liv var antiakademisk, det kunne jeg like. Men sannheten var at han artikulerte seg på en måte som satte en hvilken som helst akademiker mot veggen. Dette likte jeg godt selv om heller ikke jeg alltid forsto hva han snakket om. En dag skulle jeg legge fram en skriftlig oppgave om rettferdiggjøresen,for mine prestelærere, men unnlot å gjøre det. Selve ordet og begrepet rettferdiggjørelse fantes ikke i mitt ordforåd og derfor kunne jeg ikke behandle det tankemessig. Det hjalp ikke at læreren sa at dette var et helt sentralt begrep som en teologisk student burde kunne forholde seg til. Jeg satte foten ned. Men læreren var streng. Han satte en ny innleveringsfrist med den betingelse at overholt jeg ikke den, så kunne jeg pakke sammen og reise hjem. Nå tok jeg meg sammen og begynte å lese om begrepet. Etter hvert ble jeg så overveldet av interesse at jeg startet opp min skriftelige avhandling. Det ble levert i god tid, og tilbakemeldingen ble god. Jeg hadde forstått begrepet og kunne behandle det intelektuelt. Læreren ble begeistret. Fra da av fikk jeg støtte i Kierkegaards holdning til de foresatte, jeg ble utpreget selvstendig og tok ikke lenger en fisk for en fisk. I Øyeren, hvor jeg kom fra, var det 25 ulike fiskeslag. Jeg kom fort i opposisjon, og jeg var ikke en enkel student. Det store i studeitiden var at jeg vant stor respekt hos mine lærere, selv om mine medstudenter ikke kunne følge med meg, og derfor devaluerte meg. Etter som jeg forsto var det ingen av dem som trivdes i lag med den danske filosof. Som ung menighetsprest leste jeg hva jeg kom over av litteratur som var skrevet om denne merkelige danske. Hans tenkning passet meg utmerket, og han lærte meg masse om ”det eksistensielle”. Men jeg tror jeg utviklet min egen eksistensielle teologi, psykologi og filosofi. Kierkegaard var teolog, psykolog og filosof. Hans eksistensialisme var integrert i hans personlighet. Han hadde den i blodet fra barnsben av. Og det var der vi var like. Det bare var sånn. Og slik tror jeg Søren Kierkegaard kunne si også, selv om han analyserte sitt blod helt inn til cellen og cellekjærnen. Jeg ville være ærlig i alt jeg gjorde, men kom til å provosere mine omgivelser på grunn av det. En ting er å snakke sant, noe annet å være sann i ett og alt. Kompromisser fantes ikke. Det er klart jeg provoserte. Men aller best har jeg dratt nytte av eksistensialismen i mitt arbeid som ekteskaps- og familieteapeut, for her fikk jeg en annen fagmann å kvesse mine tankers kniver mot, amerikaneren Rollo May, som skrev boken ”Kjærlighet og vilje”. Allerede i tittelen antyder han at viljen er et fenomen som ikke bør oversees i arbeidet med kjærlighetsforhold. Jeg ble ofte fortalt av den ene eller den andre at de ikke hadde flere følelser igjen for sin ektemake. De var brukt opp, lissom. Men følelser er ikke noen man har et visst kvantum av, som kan brukes opp, mente jeg. Det er noe som skapes i et møte. For meg ble det derfor viktig å få de aktuelle personene til å ville møtes, og min oppgave å skape gode møteplasser som kunne være av betydning for dem. Jeg vil ikke skjule at når en av ektefellene sa at det ikke var flere følelser igjen, så var som regel det de seksuelle følelsene de hadde i tankene. Her ble det viktig å arrangere møteplasser hvor følelsene fikk en ny sjanse. Men intimterapi måtte aldri ha preg av noe som skulle tvings på dem, eller lokke dem igjennom. Det gjalt først å forklare hva øvelsene gikk ut på før de sa sitt ja, eller nei. Av dem som sa nei kan jeg telle på en finger, eller maksimum en hånd. Utrolig mange fikk løst sine følelsesmessige sperrer under slike øvelser. Og det dreide seg ikke utelukkende om seksuelle dysfunksjoner, men komunikasjonsproblemer generelt. Søren Kierkegaard kom vel ikke nærmere et seksuelt forhold enn forelskelsen til Regine Olsen, som han brøt forlovelsen med etter kort tid. Jeg har snart seksti års samliv med samme kvinne å se tilbake på, og kanskje tusen behandlinger av mennesker med følelsesmessige sperrer. Så min tenkning er i høyeste grad eksistensiell. Mitt problem har vært at i mitt miljø skulle en god psykoterapeut helst kunne sitere ”de store gutta” som har satt spor etter seg. Jeg har møtte mange av dem, også personlig, men aldri opplevd annet enn at de har vært helt vanlige, sårbare mennesker. Jeg ser på ironien hos Søren Kierkegaard som uttrykk for en sårbar selvfølelse. Nå er det Søren K.s forhold til Bibelen som har opptatt meg, og jeg gripes av denne kjempens fromhet. Særlig hans personlige bønner har gjort meg glad over å kunne dele en slik manns tillit til, og tro på Gud.

tirsdag, mai 07, 2013

KNIVEN

Vi bodde i Sagabrakka da far en ettermiddag ropte på meg fra stuen. Han ville vite om jeg hadde sett hans foldekniv. Jeg svarte ”Nei”, men på en ikke særlig overbevisende måte, så far spurte meg om og om igjen. Det var synlig for all verden at jeg hadde skydfølelse. Til slutt ga jeg meg og pekte under skatollet: ”Den ligger der!” sa jeg, og far ba meg hente den fram. Det var ingen lett oppgave. Ikke fordi det fysisk sett var vanskelig, men fordi jeg visste at nå skulle far få se, med egne øyne, at jeg hadde ødelagt kniven. Jeg viste den til far som sa at han ikke hadde gitt meg lov til å bruke den. Den var hans og han brukte den til å hvesse blyanter, som han brukte til å skrive noter med. Jeg stor der full av skam over min ulydighet, for jeg husket selvsagt alt far sa. Da han sa at jeg hadde vært ulydig var det ikke mulig å komme unna, men jeg hadde et forsøk igjen. Jeg sa til far at jeg hadde bedt til Jesus om at han måtte reparere kniven, men så gjorde han det ikke. Jeg kan ikke huske om jeg fortalte far hele historien, men den gikk ut på at min jevngamle fetter Ivar og jeg skulle leke med barkbåter i sølepyttene etter regnværet. Vi hadde bark nok, men de måtte formes til båter. Det var under den prosessen jeg tok for hardt i så bladet knakk. Opplevelsen av en ødelagt kniv gjorde meg redd og fortviet. Jeg ville be til Jesus, som jeg hadde som vane da jeg hadde problemer, og jeg mente at hvis jeg klatret opp på taket til en av de mange plankestablene, så kom jeg så nær himmelen at Jesus helt sikkert vile høre meg. Ivar ble med på operasjonen, men forsto egentlig ikke vitsen. For ham var kniven i stykker, og det var ingen ting vi kunne gjøre med det. Men jeg trodde blint på at Jesus kunne fikse den. Jeg ba og jeg ba, men hver gang jeg stakk hande ned i bukselomma var kniven like ødelagt. Til slutte resignerte jeg, klatret ned fra taket og gikk opp til fars arbeidsplass i stuen, og kastet jeg kniven inn under skatollet, og gikk ut igjen. Men situasjonen preget meg sterkt da vi spiste middag, og allerede da forsto far at jeg hadde gjort noe galt. Ja,og så ble jeg innkalt. Far tok meg nå opp i fanget sitt og sa: Det var i grunnen bra at Jesus ikke reparerte kniven, for da ville jeg aldri fått vite at du hadde vært ulydig. Jesus hjelper ikke smågutter, ikke store gutter heller, til å skjule sine feil. Det er ikke hans metode. Han vil at vi skal være ærlige å si det som er sant. Forstår du dette, gutten min? Og selvsagt forsto jeg det når far sa det på den måten. Men så spør far om det er noe mer jeg burde si til ham. Jeg tenke fælt over spørsmålet, men til slutt kom jeg på at jeg burde be ham om tilgivelse, og det gjorde jeg. Jeg trengte ikke vente på fars reaksjon. Han klemte meg hardt inntil seg og sa: ”Ja, jeg har tilgitt deg gutten min. Men du må love meg at du ikke gjøre slike ting om igjen”. Selvsagt lovet jeg ham det. Og når jeg tenker meg godt om så kan jeg ikke komme på noe som skulle tyde på at jeg glemte det.

DEN FORTAPTE SØNNS HJEMKOMST

Jeg kjenner godt til at Rembrandt har malt en utrolig vakkert bilde av den bortkomne sønnen og faren. Jeg vet godt at fok har reist langveis for å se dette bilde der det henger i Eremitasjen. Jeg vet også at hvis jeg skulle reise for å se det, var det først og fremst for å se kunsten i bilde, for jeg har ingen problemer med å beundre det som et av tidens ypperste kunstverk, uansett om det er Rembrandt som har malt det eller ikke. Men historien det forteller passer overhode ikke til det bilde jeg har av møte mellom den yngste sønnen og faren. Rembrandt har malt den bortkomne sønnens hjemkomst og farens vidunderlige kjærlighet til ham. Det er en rørende scene hvor Rembrandt har klart å få fram inderligheten i en far som tror han har mistet sin yngste sønn for godt, og som blir overveldet av å få ham tilbake. Rembrant har klart å sprenge alle jordiske grenser for en ekte, og overveldende farskjærlighet. Men min kunskap om unge menn på rømmen hjemmefra stemmer ikke helt med Rembrandts. Den bortkomne sønnen er en ungdom som vil frigjøre seg fra fars autoritet. Han ber om sin rettmessige del av arven, får den, veksler den i penger, som er lettere å få med seg på reisen. Det står at han drar til et land langt borte. Jeg har ikke spekulert i hvor langt borte, men bare at det kan ikke ha vært et naboland. I dette landet søker han nå å markere sin betydninsgfullhet og selvstendighet. Men det skriften ikke forteller oss er at han bærer sin far i pengepungen helt til siste øre er oppbrukt. Da han ikke har mer igjen står han der som den han er, en forkommen stakkers flyktning. Dt er dårlige tider i landet og lite med arbeid å få. Til slutt får han jobb som svinegjeter hos en bekjent, med det som lønn å spise av grisematen. Det er i denne elendige situasjonen han begynner å tenke på hva som hadde skjedd hvis han ikke hadde rømt hjemmefra. Konklusjonen han kommer fram til er tydelig: Jeg ville hatt det så mye, mye bedre. Selv fars tjenerne har det bedre enn meg. Og når han forstår hvor ufornuftig han har vært opplever han det, som etter mitt skjønn er lignelsen hovedpoeng. Han kommer til seg selv. Og dette betyr ikke at han får en slags sosial oppvåkning, men rett og slett det som står skrevet. Han kommer til seg selv. Og skulle jeg formulert det annerledes måtte det bli: Han kom til sitt selv. En som er på rømmen fra autotitetene styres ikke av sitt selv/sitt Jeg, men av dem eller den man rømmer fra. Når man ser dette kommer selverkjennelsen. Jeg har handlet galt. Jeg vil stå opp og gå tibake til min far og innrømme overfor ham at jeg har syndet mot ham og selve Gudsideen. Jeg vil ikke be om å bli akseptert som sønn, den sjansen har jeg misbrukt, men jeg vil be om å få være som en av fars tjenere. Og dette er den eneste måten han kan få tilbakebetalt arven han har forspilt. Og så står han opp og peiler seg inn mot sitt gamle hjem. Jeg tror at han som et myndiggjort menneske følre trang til å presentere seg som best han kan. Han har ikke penger til å kjøpe nye klær, men jeg er helt sikker på at han vasker sine klær i bekke, og seg selv fra innerst til ytterst. Han vil selvfølgelig se velstelt ut når han møter sin far. Høyreist og staut går ha de siste kilometerne mot sitt hjem, men på veien møter han en mann som kommer springede mot ham. Det viser seg å være hans far. Og skulle Rembrandt ha valgt den riktige scenen måtte det vært et sted på landeveien. Jeg tror ikke at sønnen femstår som en veik og skitten rømling, men som en oppreist og nyvasket ung mann. Omfavnelsen er nok en fantastis situasjon. Men jeg tror ikke at sønnen faller på knærne for sin far. To menn møtes ansikt til ansikt og gir hverandre den klemmen som aldri kan foreviges, verken med et fotoaparat eller pensler. Gjenforeningens lykke. Faren hadde fått tilbake det han hadde mistet. Hans farslykke var grenseløs. Sønnen hadde kommet hjem til sin far fullt innstilt på å gjøre opp for seg, men far hører tydeligvis ikke på det øret. Nå skal det lages fest. Nå skal det slaktes gjøkalv og grilles. Nå skal vinen flyte og nå skal det splles og danses. Den hjemkomne rømlingen får både nye klær og sandaler, endog en gullring på fingeren. Faren sørger for at hans verdighet blir gjenopprettet. Men én blir fornærmet. Det er den eldste arvingen, selve odelsgutten, som kommer til å tenke på at faren aldri har laget fest for ham. Aldri, ikke en dag har han sviktet sitt kall. Men ikke én gang har faren påskjønnet ham. Han blir derfor sur, furten, fornærmet og avvisende. Det er tydelig at han viser forakt for sin hjemkomne bror. Og her er det sørgelige bilde av en ung mann som ikke har klart å frigjøre seg. Som ikke har klar å innta hovedcenen i sitt eget liv. Alt er hans, likevel er han ikke verd sin fars oppmerksomhet en gang. Han forble andreperson i sitt liv, mens brorern hadde opplevd omvendelsen i grisebingen. Omvendelsen innebar at han kom til seg selv. Selve språket forandrer seg fra dette øyeblikk. Nå kan han si Jeg! Nå lar hans Jeg ham gjøre innrømmelser, skape anger og forståelse av bønnen om tilgivelse. Jeget fører ham hjem til en ny tilværelse. Snart begynner hans arbeid med å betale tilbake på gjelden. Snart kommer hans liv i balanse.

mandag, mai 06, 2013

BARN

Under mitt arbeid med ektepar hendte det at de to ville skilles. Noen ganger kom det så langt at de fikk hver sin advokat til å jobbe for seg. Jeg spurte da hvilken advokat barna hadde fått, men svaret var alltid: ”Nei, de har ikke fått noen!” Jeg ville vite hvorfor, for de var jo den svakeste part i oppgjøret. De mente at deres advokater ville ta seg av dem, som de tok seg av alt det andre. Nåvel, svarte jeg: ”Dere ser på barna som kapital i likhet med penger?” Dette fikk dem til å tenke, og det hendte de gikk med på at det var kun behov for én advokat, og han skule føre barnas sak. Når det kom til fordelingen av innbo la jeg merke til at kampen i ekteskapet fortsatte under fordelingen. Det hendte i noen tilfeller at det kun var to gjenstander tilbake som de ikke kunne fordele. En gang var det et amatørbilde i akvarell og et defekt kamera. De virkelig sloss om disse helt ubetydelige gjenstandene. Det er klart at dette handlet om noe annet enn fordeling av jordisk eiendom. Det var den siste bindingen som nå måtte rives over. De gangene jeg kom inn i delingsoppgjøret ba jeg dem å plukket ut det av innboet som de ønsket den andre skulle ha. Dette ble et spennende oppgjør. Da alt var fordelt satt begge igjen med det de hadde ønsket, men så på det som en”gave” fra ektefellen. Det var ingen ting å slåss om. Alt ble fordelt på en fredelig og god måte. Det hente endog at de ga tibake enn eller to gjenstander som de visste motparten ønsket seg, og dette skapte glede og takknmelighet. En gang sa den ene ektefellen: ”Er det noen vits i å skille seg hvis vi kan få ekteskapet til å fungere på denne måten?” Advokatene ga uttrykk for at de aldri hadde stått overfor et slikt delingsprinsipp og var forbauset hvor smertefritt det fungerte. Men tror du de fulgte samme prinsipp selv når de sto overfor et nytt ektepar som ba om hjelp under skillsmisse? Nei, de fulgte de gamle prinsippene som de alltid hadde fulgt, og som altså gikk ut på å sloss for sin klient ”to the bitter end”. For dem handlet det om deres daglige brød. Jeg var en svoren fiende av å bruke barna i kampen mellom ektefellene. Det var både sjofelt og uvettig. Jeg var, om jeg tør si det sånn, barnas mann i alle slike saker. Var skillsmisse uungåelig, som det var noen ganger, så var det om å gjøre for meg at foreldrene innredet rommet til bara eller først. De skulle vite hva som var deres. Hvor de skulle sove, gjøre lekser og leke. Hvis man slurvet med dette saget man av den grenen man satt på. Det hente noen ganger at jeg fikk følgende replikk fra barna: ”Det er da ikke synd på meg. Jeg har to hjem, jeg”. Men jeg har også hørt noen si: ”Det er helt greit for oss at mor og far skiller seg, hadde det ikke vært for at når vi kommer til far er alt bare rot. Vi vet ikke hvor vi skal sove eller gjøre lekser, og så må vi alltid handle og lage middagsmat til far. Han bryr seg ikke om noen ting. Vi kunne hatt to hjem. Nå har vi bare ett, og en stor arbeidsplass. Far er mer ubehjelpelig enn oss”. Jeg har ofte tenkt: Hva slags morsbilde og farsbilde fikk disse barna? Mor var vakker, varm og raus. Far var vakker, og kunnskapsrik, men krevende og veik. Mor ga barna varme og støtte. Far trengte alt dette og forventet at barna skulle gi ham det. Jeg tror ikke at barna skeiet ut, eller ble nevrotikere. Det er mest sansynlig at de ble selvhjulpne og dyktige, men sikkert alt for tidlig modne. Nå er det ikke bare møte med den konkrete far eller mor som bestemmer mors- og fars-bilde, men den evnen foreldrene har til å gi sine barn et godt bilde av den andre. Tenk på alle sjømannshustruer som ble alene med å oppdra sine barn? De fleste klarte denne oppgaven utmerket, for de tegnet et modig, romantisk og heroiske bilde av sjømannspappa´n. Riktignok fikk bildene sprekker da sjømannen vendte hjem, men trøsten var at han snart skulle ut igjen. Ofte med enda et barn å se fram til ved neste landgang. Hva skal jeg gjøre, spurte han. Hun har stukket av med eneboligen, hytta vår og en splitter ny bil. Hun har fått omsorgsretten til alle fire barna våre også. Da jeg fik erstatning for et ødelagt øye, så sannelig ba hun om halve erstatningsbeløpet. Jeg svarte med det jeg trodde på. Når du er sammen med barna dine så må du beflitte deg på å tegne et positivt bilde av barnas mor, selv om du ikke klarte å leve sammen med henne lenger. Her må du ikke svikte. Men hun bruker jo hver anledning til å kaste skitt på meg, og særlig når hun er sammen med barna. Ja, men det betyr ikke at du må gjøre det samme. Hvis barna dine opplever at du tegner et positivt bilde av moren, og ellers oppfører deg som en god far, vil barna selv dømme i denne saken. Når mors anklager ikke passer med deres egne observasjoner, så stoler de på hva de ser og hører, og tar avstand fra morens løgner. Før du vet av det skal du se at barna kommer tilbake til deg. Det gikk ikke lenge før den ene etter den andre kom tilbake til faren. Han viste stor omsorg for dem, og ba dem heletiden ta godt vare på moren. Barna fikk store problemer med moren som de oppevde manipulerende og usann, noe som ga dem utrygghet Nå er foreldrene pensjonerte, og faren har overdratt store verdier til sine barn. Hva de til syvende og sist får fra moren vet jeg ikke, men jeg antar at det ikke er rare greiene. Moren har brukt sin kapital til å være god mot seg selv. Fordi man ikke er lært opp til å følge de etiske prinsipper i alle mellommenneskelige forhold, går det lett galt for enkelte. Nå serverer TV den ene saken etter den andre hvor voksne mennesker må stå til rette for overgrep på mindreårige. Ja, også foreldre dømmes for overgrep mot sine barn. Ethvert barn er født med en selvfølelse. Den skal ikke krenkes eller såres, men stimuleres positivt og være med på å forme selvstendige og selvfungerende barn, som er lært opp til å holde vakt ved grensene til sin integritet.

lørdag, mai 04, 2013

TIGGERE

Jeg liker ikke synet av dem. De avslører min hjelpeløshet. Hva betyr vel en tier eller en hundrekroneseddel i tiggerens skål? Ingen verdens ting – eller kanskje bare en litt bedre dag enn i går? Tiggere hjelpes ikke av veldedighet på et gatehjørne. Jeg har lekt med tanken om å begynne som skopusser. Jeg ville sette meg tett inntil en tigger. Alt jeg tjente på pussingen ville jeg legge i tiggerens skål. Så, når kontakten var opprettet med tiggeren, ville jeg tilby ham mine skopusserverktøy og ønske ham lykke til., og straks ville han fått et verdigere liv. Jeg tror tiggerne fra Romania helst ville arbeide for pengene. Enhver tigger på gateplan føler seg ydmykende små og ubetydelige blant skaren som fosser forbi dem og kaster slanter i eller i nærheten av tiggerskålen. Hadde jeg våget å sette hele meg bak spørsmålet til tiggeren: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Da ville jeg nok tro, om vi kunne forstå hverandres språk, at svaret ville bli langt mer eksistensielt enn: ”noen slanter i skålen min mister!” Tiggeren Bartimeus hadde et pluss som tigger. Han var blind. Man kunne synes synd på ham, og vise ham barmhjertighet. Jeg har grunn til å tro at Bartimeus helst ville ut av sin elendige situasjon. En dag står mirakelmannen Jesu, som han hadde hørt så mye om, rett foran ham. Utrolig mange tanker flyr sikkert gjennom denne blinde tiggerens hode: Får jeg en sjanse, eller ikke? Så kommer ordene: ”Hva vil du at jeg skal gjøre for deg?” Det Bartimeus svarer er helt fantastisk: ”At jeg må få mitt syn tilbake!” Det var et dristig svar. Fikk han det som han ønsket var han plutselig blitt uten inntekt. I Jesu svar lå det ikke en rehabiliteringspakke. Fikk han sitt syn igjen måtte han ta konsekvensen av å være seende og finne seg et arbeid. Han fikk sitt livs største ønske oppfylt. Jesus ga ham ikke bare hans syn tilbake. Han gjorde tiggeren til et ansvarlig menneske. Fra dette øyeblikk av hadde Bartimeus ikke noe annet å støtte seg til enn seg selv og sitt syn. Han var blitt ansvarliggjort. Jeg finner ikke mer om Bartimeus i Skriften. Skulle jeg vite noe mer om ham burde jeg skrive en roman. Det er slike tanker jeg gjør meg når jeg ser en tigger sitte på fortauet med ryggen mot veggen og et pappbeger fra Narvesen foran seg. Han er ikke blind. Hun er ikke ufør. De er bare fattige i Norge, men kanskje nyrike i sitt hjemland. Tigging har gitt ham råd til å kjøpe dører til sitt nybygde hus. Håpet om en dag å kunne leve et anstendig liv sammen med sin familie får ham til å ta turen til kalde Norge, år etter år. Vi ser han sitter der, men vi ser han likevel ikke. Søster Avarda så ham. Hun samlet inn klær og annet nødvendig utstyr og dro flere enn 30 ganger til Spania, etter hun ble pensjonert fra sykepleien, for å hjelpe sine romfolk venner. Hun hadde et hjerte som fylte hele kroppen, og den var ganske stor. Tiggere gjør meg hjelpeløs. Jeg føler meg aldri bedre etter å ha gitt en femtilapp i tiggerskålen. Han burde fått hundre. Kanskje enda mer. Det er det samme hvor meget jeg gir så har jeg likevel ikke gitt nok. Det er noe hjelpeløst inne i meg som ikke helbredes ved å gi gaver til tiggere.

fredag, mai 03, 2013

TRÆR

Helt siden jeg var en røverunge i Sgagabrakka har trær vært en viktig del av mitt liv. Jeg savnet gran og furu. Det var bare lautrær rundt huset jeg bodde, derfor fikk disse trærne en ekstra stor betydninge, men jeg kom aldri på at jeg kunne plante dem. De ville helt sikkert hatt gode vekstvilkår blant ordebuskene ute på ”Tangetuppen”. Likevel var det kastanietrærne i Pålsebakken som kom til å oppta min interesse da vi flyttet i 1943. Pålsebakken hadde en rad med kastanietrær på begge sider av veien, som dannet en skikkelig allé opp bakken til hjemmet vårt. De var så store og laurike at de dannet en mørk tuennel. Kastanietrærne var spennende på mange måter, ikke minst fordi de hadde en fantastisk rik blomstring, og om høsten en mengde spennende store grønne nøtter med en glinsende brun kjernenøtt inni. De plukket vi i store mengder for vi følte at slike herlige frukter ikke burde kastes. Vi hadde hørt at kastnienøtter kunne spises, men ikke våre. De var beske og kaltes ”hestekastanjer”. Vi klatret i disse trærne. Jeg husker spesielt da freden kom. Da fant jeg fram flagget, som vi hadde skjult under hele krigen, og klatret opp til den høyeste greina og bant flagget fast, og ropte høyt hurra! Jeg tittet ofte over gjerdet til de store eiketrærne inne på eiendommen til Pålsetunet, som var et gamlehjem. Disse trærne var ruvende, høye og majestetiske. Jeg klatret aldri i dem. Men jeg tok med meg naboens sønn, som hadde sett 100 ekorn! Jeg visste at ekorn holt til i eika. Vi frydet oss over den dristige klatret som sprang fra gren til gren som ingen ting, og som kunne løpe oppover og nedover stammen uten problemer. Ingar, som gutten het, elsket å bli med meg på disse ekskursjonene, enskjønt han kalte det bare turer. En dag vi kom bort til eika kunne vi ikke se et eneste ekorn. Ikke før jeg oppdaget en i en grenkløft. Den var død. Dette gikk sterkt inn på Ingar, og han gråt. Han ville vite hvorfor, og jeg måtte fortelle ham at trostene hadde spidde han i hjel med de spisse nebbene sine. De vernet om redene sine, og ekkornet var en eggtyv av verste slaget. Senere i livet kom jeg til Den Teologiske Skolen, Ôverås i Göteborg. Dette praktfulle huset, som minnet om et gammelt engelsk slott med tårn og store balkonger, lå mitt i en praktfull park, som ble kalt Överås-Parken. Her vokste det kjempestore trær, som sikkert var over hundre år gamle, men det var lauvtrær alle sammen. Likevel var det ett tre jeg kom til å sette stor pris på. Det sto rett til venstre for ingangen. Jeg hadde rommet mitt slik at jeg kunne se treets skiftninger gjennom hele året. Det var en lyse rød hengebøk. Grenene hang ned som kraftige tau, men de ga ikke etter selv om vi brukte all vår kraft da vi dro i dem. Det var ikke den minste svikt i grenene. Treet skiftet farger gjennom alle årets tider, og det var like vakkert hver eneste gang. Etter hvert ble det så betydningsfullt for meg at jeg ble andektig hver gang jeg så på det, eller gikk forbi det. Jeg hadde ingen problemer med å forstå at man kunne oppfatte det som et ”hellig” tre. Jeg tilbad det ikke, men jeg ble som nevnt andektig i dets nærhet. Jeg skulle komme til ”Modum” før jeg plukket ut trær som kom til å få betydning for meg. Noen hundre meter fra sykehuset kom vi til en bakketopp, og oppe på denne sto det i ring noen praktfulle bjørketrær. Jeg kalte dem ”Kjempene ved Verdens Ende”. En av disse bjerkene hadde to grener som skjøt vinkelrett ut fra den grove stammen. Hver av disse grenene var tykkere enn store, kraftige bjørketrær. Jeg undret meg over at de stakk rett ut fra stammen og minst 15 meter ut mot åkeren, som var nærmeste nabo mot øst, uten at tyngdekraften forstyrret dem. Midt inne i denne sirkelen av kjemper ble det hver vår satt ut en krakk. Den ble et yndet hvilested for alle som gikk turen ut til ”Verdens ende”. Herfra kunne vi mot vest se helt opp til ”Høge Varde” som ofte var snøkledd, i alle fall når vi kom litt ut på sensommeren. Jeg har malt denne lunden, som jeg har kalt ”Kjempene ved Verdens Ende”, ved hjelp av tittelen forsøker jeg å rette oppmerksomhet mot kjempene som bygde ”Modum Bad”. De er alle døde nå. Noen har spurt meg, hvilket tre skal forestille deg? Jo, se ned til høyre i bilde og du vil oppdage noen små furutrær. Jeg er kanskje en av dem?. Nå, mange år senere, er bjørkelunden foranderet. Store gamle trær måtte felles og nye plantes inn. Men det betyr at den karakteristiske kronen er der ikke lenger. Ett av disse bildene jeg har malt, henger nå i hallen til Institutt for Sjelesorg. Jeg har også malt noen replikker av eiketrærne fra ”Pålsehagen”. Ett henger i hallen i ”Pålsetunet”. Så selv om træne forsvinner etter hvert har jeg forsøk å forlenge deres liv med maleriene mine. En av replikkene henger i et aldershjem i Sørum. Det siste treet jeg har knyttet meg til står solitært i hagen vår. Det er ei høy og kraftig furu. Til en av grenene har vi festet to solide tau og laget ei huske. Det ble gjort for over tjue år siden. For at huska skal være helt trygg har vi fornyet tauene en gang iblant. Alle våre barnebarn har elsket denne huska. Nå er det oldebarna som fryder seg i de store pendelsvingningene. Jeg kan fortsatt fornemme ropet fra ungene: ”Bestefar! Gi meg fart!” Det har stått et par digre bjørketrær her i hagen også. Men de er felt for lege siden. De skygget og søplet fælt. Nå står en stubbe på en meter tilbake. Den har et brønnlokk på toppen, og der har Reidun ei diger blomsterpotte med sommerblomster. Jeg bør kanskje nevne at det tok en pensjonert oberstløyntnat tre hele dager å felle dette treet, så det var ei svær bjørk kan du tro. Den første bjørka, som var minst like så stort, felte Even i løpet av en drøy time en ettermiddag. Det er litt forskjell på folk, ikke sant? Hans svigerfar fikk veden, og det var nok for to vintere. Men furua skal få stå, den sjenerer ingen. Et skjærepar bygde rede i den en vår, men kråka ribbet det for egg, så skjærene fant det klokest å bygge reir i andre trær. Litt trist, for ingen ting er som å ha en skjærefamilie i hagen. Nå sjeler vi over til naboen, for skjærene har funnet det høye tette tujatreet ideelt til reirbygging. Jeg lurer på om interessen for trær skriver seg fra somrene jeg fløytet tømmer i Glomma. På en litt gunstig dag klarte vi å fløyte mer enn åtti tusen tømmerstokker, gran og furu , på vår side av elva. Men akk. Dette var døde trær. Best er de å se på når de lever. Jeg lengter etter å komme ut i skogen, og høre vinden synge i baret, og småfuglen plystre sine vakreste sanger. Jo, jeg er nok en skogens og trærnes mann.