torsdag, oktober 13, 2011

Omskriving.

Jeg har sikkert fortalt at jeg fikk mitt siste bokmanus refusert. Og med det stoppet målrettet skriving. Jeg ble ikke overrasket, for jeg sendte inn et råutkast til forleggeren min som han skulle lese å gi meg tilbakemelding på. I stedet sendte han det til en særdeles kompetent konsulent, som altså vendte tommelen ned. Jeg følte jeg ble tatt på sengen. Det var så utrolig mye jeg ville forandret før en konsulent fikk lese manuskriptet.
Nå, etter minst fem år, har jeg hentet det fram igjen, lest det på nytt, og selv refusert det, i den form det forelå. Men, og det er interessant, jeg har funnet historien så brukbar at jeg har gjennomført første omskriving. Jeg startet med å fjerne mer enn femti sider. Det vil si hele slutten, som faktisk ikke hørte hjemme i historien jeg ville fortelle. Og så har jeg finpusset språket, noe jeg sikkert må gjøre om og om igjen.
Handlingen er utrolig enkel. Jeg forteller om en fottur jeg hadde på Grand Canaria. Kona mi og vennene våre ville kose seg på stranden, men jeg har aldri helt fått strand liv under huden. I stedet utrustet jeg meg med en plastpose som jeg hadde ei flaske vann i, et fotoapparat og en frukt. Jeg ville følge det uttørkede elveleiet fra byen og så langt opp i fjellet jeg kunne.
Manuskriptet handler om denne turen og alle de tankene jeg balet med under veis. Turen ble avsluttet i ruinene av en spansk finka. Jeg sitter på en lang flat stein og opplever en sansekonvertering. Ruinene blir brått et levende miljø med mennesker og dyr. Og jeg ser en gammel mann komme stabbende opp til plassen der jeg sitter og ber om å få lå seg ned ved siden av meg.
Det finnes nok en rasjonell forklaring på dette. Det var varmt. Jeg var sliten. Og jeg hadde hele tiden vært svært tankeopptatt. Jeg skal ikke røpe her hvem den gamle mannen var, eller hva vi pratet om, men jeg fikk en tankevekker som hang igjen i meg på turen hjemover, og etter jeg kom tilbake til hotellet. Egentlig henger den i meg ennå, og særlig når jeg tenker på at jeg ikke har guts til å male lenger.
Nå lurer jeg på om det er klokt av meg å sende en søknad til NFF (Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforbund) om et lite stipendium til en profesjonell gjennomskriving av manuskriptet. Jeg har vært medlem i mange år, men aldri utnyttet de fordeler det er å være medlem. Det er lissom ikke meg dette. Man vil klare seg sjøl, lissom.

lørdag, oktober 08, 2011

Ja, nå skriver jeg litt igjen---.

Jeg har begynt å skrive igjen. Det går ikke fort. Men så klarer jeg ikke en så lang arbeidsdag som jeg håpet på, heller.
Jeg tenkte jeg ville klare fem timer pr. dag, men det var for optimistisk. Jeg blir vanligvis så sliten etter to til tre timer at jeg må hvile. Og dette forstår jeg ikke helt. Jeg sitter jo bare, rett opp og ned, og hamrer med to fingre løst på et tastatur. Altså ingen fysisk overbelastning. Det som er slitsomt må vel være å leve seg inn i stoffet jeg skriver om
For å gjøre skrivingen litt enklere har jeg tatt fram et gammelt manus, som egentlig ble refusert i sin tid. Det handler om en vandring i et ganske grått og livløst terren. Jeg går for å få klarhet i tankene, men jeg støter på små og tilsynelatende ubetydelig elementer som setter i gang forskjellige tankerekker, og disse oppleves ikke ubetydelige.
Tankerekkene er i prinsippet erindringer. Jeg prøver ikke å skrive dem ned så kort og objektivt som mulig, men på en måte som gjør dem til narratives i en lengre historie. Disse narratives kommer derfor ikke i kronologisk følge. De dikteres av hva jeg opplever under vandringen.
Vandringen har skjedd i virkeligheten. Jeg forlot kona mi og vennene våre, som hadde planlagt en lang dag på stranden, noe som aldri har vært min grei, og gav meg av sted på en lengre fottur opp mot fjellene.
Jeg gikk i et uttørket elveleie et langt stykke, helt til jeg fulgte en godt opptråkket sti så langt det var mulig, for så å gå videre oppover mot fjellene, mellom tørre kjerr og på steinete underlag. Jeg hadde kamera med meg, men tok ingen bilder. Jeg hadde ikke mat med meg, bare ei flaske vann med nippelkork, som jeg av og til vætet tungen med.
Når jeg nå forsøker å gjengi opplevelsene, og spesielt det rike tankelivet, så legger jeg faktisk også merke til at jeg berøres av den fysiske anstrengelsen det var å gå, selv om den ikke var så stor, den gang dette hendte.
Jeg skriver altså, og det føles bra. Hva det blir til aner jeg ikke. Jeg vet heller ikke om jeg tør presentere stoffet for en forlegger. I så fall vil jeg først , privat, sette konsulenter på det. En refusjon er en tøff sak, særlig når den kommer helt uventet. Da skaper den en hemmende lav selvfølelse.
Ja, det var bare det jeg ville skrive om denne gang. Jeg skriver, altså er jeg.