tirsdag, juli 31, 2007

Miniatyrmaleriet

Det henger et lite maleri på veggen foran meg, bare 22 cm høyt og 15 cm bredt. Det er nok bare en reproduksjon selv om det virker ekte. Det er malt på et lerret med fin greng. Om det er malt på lerretet, eller om det er mesterlig trykket på lerret og deretter limt på plate, det vet jeg heller ikke. Jeg har ikke villet demontere bilde for å finne svaret.

Det er et enkelt komponert bilde av den korsfestede Jesus. Hovedstammen ligger loddrett i bildets midtakse. Den smalere tverrstamme ligger vinkelrett på denne, og så høyt oppe at platen med inskripsjonen: Jesus fra Nasaret. Jødenes konge, skrevet på arameisk, gresk og latin, så vidt får plass mellom bjelken og billedrammen. Teksten er skrevet med leselige bokstaver til tross for at høyden på dem er knappe halvannen millimeter.

Den slanke, nakne kroppen, uttrykker ikke fysisk smerte. Lendeklede som er drapert rundt midjen, minner om en troende siks turban. Hode er bøyd forover, håret henger ned over venstre skulder. Ansiktet har fine trekk, skjegget virker flidd, øynene er lukket. Tornekronen er lett plassert på mannens hode. En glorie lyser svakt og forsterker det enkle uttrykket.

Bildet er malt i en meget sparsom skala av grått og grønt. Bare den døendes kropp er modellert i sjatteringer av hvitt og nesten usynlige røde toner. Svake striper av blod er synlig fra såret i siden.

Dess mer jeg studerer bilde blir jeg sikrere på at maleren er en av de store kunstnere. En med anatomiske kunnskaper. En som kan forenklingens kunst. Den fysiske lidelsen er tonet ned så den ikke kommer i veien for den egentlige lidelsens mystikk.

Bilde har hengt på veggen foran meg i mange år. Jeg har glemt hvem jeg har fått det av. Det har ingen økonomisk eller dekorativ verdi. Verdi ligger i dette at det tvinger meg til å tenke, for bilde angår meg.

Jeg har studert teologi, er ordinert prest, og har helhjertet forsøkt å skjøtte mitt kall på en god måte og etter mine evner. Og når alt kommer til alt er det historien i dette bilde jeg har bygd min tro og mitt liv på. ”For jeg vil ikke vite noe iblant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet” (1.Kor. 2, 2).

Når jeg betrakter bilde forbauses jeg over min naivitet som har satset på denne scenen, og at jeg har brukt et langt liv til å fortelle andre om korsfestelsens dårskap.

Når jeg setter dette opp mot alt jeg har lest av filosofi, psykologi, og av naturvitenskapen kjenner jeg dypt inne i meg at alt blir så menneskelig smått og ubehjelpelig.

Jeg tilber deg Herre. Du mestret livet og overvant døden. Jeg går evigheten i møte med takknemlighet og trygghet.

Jeg vet ikke om jeg skal bruke tid på å spore opp kunstneren av mitt usignerte bilde.

mandag, juli 30, 2007

KST I USA

På veggen foran meg henger et lite bilde av venner fra Minnesota i USA. Det er Julie L. Thorsheim, og hennes
mann Howard. Som etternavnet røper har de norske røtter.
Julie er: ”President, KST Associates, since 1995”. Hun har fra da av også vært redaktør av: www.healthyhumansystems.com som snart får en profesjonell utforming.

Hun har gjort en fantastisk innsats for gjøre fagfolk på det amerikanske kontinentet kjent - og fortrolig med teknikkens anvendelighet.

På en lengre foredragsreise i USA 1973 tok jeg med meg ”Skulpturtesten”. Jeg ønsket i få klarhet i om amerikanske vitenskapsfolk kunne vurdere Skulpturtestens vitenskapelige anvendelse. Svaret var flatterende: ”Om den kan? Dette er det verktøyet vi har ventet på!”. De tok det i bruk øyeblikkelig. I løpet av noen få år forelå det et trettitalls doktorarbeider hvor forskningsverktøyet de hadde brukt var ”Skulpturtesten”.

Amerikanerne foreslo å forandre på navnet, fordi det var mer enn en test. De ville kalle den ”The Kvebaek Family Sculpture Technique”, forkortet til KFST.

Det skulle gå mange år før amerikanerne tok i bruk de tre andre anvendelsesområdene (diagnostikk, terapi og pedagogikk). Det var Stein Hardeng ved Diakonhjemmets Høyskole som demonstrerte disse tre mulighetene for Julie Thorsheim, som straks fant teknikken anvendelig til familieterapeutiske oppgaver.

Julie er nå leder av KST Assosiation i USA. Hun holder seminarer, sertifiserer og veileder brukerne. KST Hjemmesiden viser en høy aktivitet med et verdensomspennende nettverk.
Hun har også fått rettighetene til å produsere og selge verktøysettet i USA.

Flere ganger har jeg hatt gleden av å ha Julie og Howard som gjester i vårt hjem. Vi har en rik mail korrespondanse. Nå kommer hun til Norge i oktober for å være med i ledelsen av et seminar om skulpturteknikker. Det skal være på Diakonhjemmets Høyskole i Oslo.

Det føles sterkt, men veldig godt, å få oppleve at det jeg utviklet på ”Modum” for omlag 40 år siden, har fått en slik enestående mottagelse, og at det finnes mennesker som bruker masse tid og krefter på å ta vare på, bruke, utvikle og utbre metoden.

Jeg vil ikke stikke under en stol at KST her i Norge har hatt sine negative kritikere. Enkelte har trodd jeg har stjålet teknikken. En har endog bedt om unnskyldning for å ha mistenkt meg for juks.
Under en permisjonsreise i statene ble han ved et universitet presentert for et sett personfigurer i tre, og trodde han at nå kunne avsløre jukset. Da han spurte hva figurene forestilte. ble professoren forbauset: Dette er en teknikk vi har fått fra Norge! Vi kaller den Kvebaeks Schulpture Technique, sa han.

Nå, på mine eldre dager, har jeg behov for å takke snekkerverkstedet på ”Modum” som laget det første settet etter mine tegninger, mine kolleger i Familieavdelingen, som ikke avviste teknikken, Gordon Johnsen som sjenerøst ga meg opphavsretten til testen (alle nyvinninger innenfor en sykehusavdeling tilhører i prinsippet overlegen). Jeg vil også takke Sandoz Informasjon som produserte de første testsettene, den første fagartikkelen i sitt medisinske tidsskrift, og som laget to undervisningsvideoer som de viste for flere tusen fagfolk. Etter Sandoz tok Åsnes Asvo over produksjonen. De heter nå ATICO A/S (www.atico.no) . De har solgt ca 15 – 20 trekofferter med hele testsett i en årrekke.

I USA har professorene David H. Olson, David Fournier og Ron Cromwell vært til uvurderlig hjelp med undersøkelser av verktøyets vitenskapelige validitet.

Nå er Stein Hardeng og Mai Britt Solem, Norge, og Julie Thorsheim USA, mine nærmeste KST-medhjelpere. Disse skylder jeg stor takk.

Vi fjernet etter en tid F’n i KFST fordi metoden har vist seg meget godt anvendelig i arbeidsmiljøer. Det foreligger nå to versjoner: ”KST – family version”, og ”KST – management version”. Den siste har kun kvinne- og mannsfigurer i trehvitt, og er betydelig større. Jeg brukte flittig metoden de 15 årene jeg arbeidet med leder og personalutvikling. Flere er blitt sertifisert til å ta i bruk KST - management version i sine konsulentporteføljer, blant disse er Julie og Howard Thorsheim.

På veggen foran meg henger altså et lite fotografi av to kjærlige amerikanere. Også dette foto forløser en rik mengde minner som gir gode følelser.

søndag, juli 22, 2007

Seks av ti ville gått til kirken om de ble bedt

På veggen foran meg henger et gulnet utklipp fra Vårt Land, mandag 11. januar 1999. Den korte artikkel forteller om en undersøkelse som ble gjort i 20 menigheter i Rogaland i forbindelse med bispevisitas. Den ble ikke foretatt etter strenge vitenskapelige kriterier, men resultatet var klart nok.

Over 60 prosent av de spurte i undersøkelsen svarte at de kunne tenke seg å gå til gudstjeneste hvis de ble invitert av naboer og venner. Et sensasjonelt utsagn, eller?

På den tiden var jeg med i en komité som skulle legge fram ideer for feiring av menighetens 100 års-jubileum. Inspirert av undersøkelsen presenterte jeg Vennegudstjenesten. Den var ikke ny i formen og heller ikke i innholdet. Målgruppen var ny. Innbydelsen skulle rettes mot våre venner og naboer.

Det ble laget en vakker innbydelse med plass til navn på dem vi innbød, og på dem som innbød. Brevene ble postlagt en drøy uke før den aktuelle datoen. Jeg var meget spent på resultatet. Vi hadde sendt ut fler enn femti brev. Sytti takket ja og kom, flere sendte skriftelig svar og sa de gjerne ville ha kommet, men at de var forhindret. Regnestykket ble galt. Det kom nemlig fler enn én person pr. brev.

Så langt tilbake som jeg kan huske har den mest avanserte invitasjonen vært å putte løpesedler til postkassene. Det var en anonym fromhetsøvelse for dem som gikk, og derfor sikkert nyttig, men effekten lå på under en prosent.

Siden har vi arrangert en Vennegudstjeneste i året med skriftlig invitasjon. Hver gang ligger effekten på 60 prosent eller mer, og menighetens egne er alltid i mindretall ved slike gudstjenester.

Påstanden i artikkelen viser seg å være korrekt. Men hvorfor
benytter vi ikke denne metoden oftere når ingen tidligere anstrengelse har vist seg mer effektive?

Svarene jeg har fått er nedslående: - Jeg har ingen å sende innbydelsen til. - Jeg har ingen andre venner enn dem i menigheten. - Jeg føler meg bortkommen blant så mange fremmede. - Utlegget til frimerker blir i meste laget.

De første argumentene er det på kort sikt vanskelig å gjøre noe med. Men frankeringsutgiftene kan menigheten ta seg av.
Hvis løskollekten under Vennegudstjenestene ble øremerket
frankering av nye invitasjonsbrev kunne vi sende ut mange, mange flere innbydelser til neste arrangement.

Biskop Ernst Baasland tror at det i mange tilfeller har med treghet å gjøre når folk ønsker kontakt med kirken, men ikke kommer til gudstjeneste. Det er sikkert riktig. Men en annen treghet er minst like beklagelig, nemlig kirkens manglende evne til å sende ut vennlige innbydelser.

”Kirken med de åpne dører” er et ærlig ønske, men krever åpne og inkluderende kristne om det skal bli mer enn et ønske.

lørdag, juli 21, 2007

Det henger et krusifiks på veggen foran meg

Det henger et krusifiks på veggen foran meg. Det henger under bilde av min studievenn Poul Rasmussen, til høyre for termometeret og til venstre for et avisutklipp. Det henger med andre ord midt i min alminnelige hverdag.

Jeg fikk krusifikset som avskjedsgave av en familie jeg ble kjent med i Borås. Korset er av edelt tre og er et latinsk kors der tverrarmene er føyet inn i stammen. Forskerne heller til den oppfatning at slik må Jesu kors ha sett ut. Men ingen kan si noe sikkert. Det er dette korset som er mest kjent i hele verden.

Det finnes ingen oversikt over salmer og sanger som har besunget dette seiersmerke. Det er vårt kjæreste eie. Intet religiøst objekt formidler en slik rikdom, som Jesu kors. Det er frelsens og troens sterkeste symbol. Det er elsket av millioner. Det står som et håpets plusstegn på kristnes graver og sier. ”Noe mer er i vente”.

I dag fikk jeg et vakkert takkekort fra Per, Marits mann. To fotografier fra Marits grav med masse blomster, og det hvite, korset. Marit, vår kjære Marit er død, død som en overskåret rose. Men minnene om Marit lever.

Jeg møtte henne som et skjønt menneske da jeg var prest i Levanger. Hun var en våken gymnasiast som kom til gudstjenestene med bibel, notisbok og blyant. Hun lærte meg å vær forberedt og ha et bevisst og gjennomtenkt forhold til hvert eneste ord jeg talte. Hun var ingen bråkjekk og kverulerende ungdom. Han bar på et dypt ønske om å forstå mitt budskap.
Som prest har jeg aldri hatt en bedre mentor, enn Marit.

Det gikk flere tiår før jeg møtte Marit igjen. Hun hadde utdannet seg til sosionom og senere til familieterapeut, og ledet da et familievernkontor. Dett vakre, åndsrike og forfinede menneske
hadde valgt et ”gå-i-mellom-yrke”, det tøffeste og mest personlighetskrevende yrke man kan velge. Marit hadde empatiens nådegave. Ikke den devaluerte utgaven som forveksles med sympati, men den vi i faglige sammenhenger
beskriver som evnen til å bruke seg selv i emosjonell innlevelse uten å miste fotfeste i den profesjonelle virkelighet.

Da jeg under et seminar jeg holt, møtte hennes mann, reiste jeg lykkelig hjem til min Reidun og sa: ”Nå har jeg møtt Marits mann. Nå er jeg overbevist om at hun har hatt et rikt og vakkert ekteskap og familieliv.

På Marits grav står korset planet. Det var også plantet i hennes edle hjerte, som et forsoningens og oppstandelsens tegn. Hun elsket å arbeide med forsoning, og med oppstandelse fra et liv i rennesteinen.

Men på det latinske korset henger Jesus som skulptur, trolig opprinnelig støpt i sølv. Jeg har en forsølvet utgave. Det oppdaget jeg da krusifikset under en transport brakk figurens høyre arm litt over albueleddet. Nå er delene føyd sammen igjen. Dette er smertens mann, det rene og rettferdige mennesket som døden og graven ikke kunne holde på. Skulpturen av den døde på korset tvinger meg til å leve i en tro som har en levende fortid og en levende framtid.

I vårt fattige og angstfylte trosliv var det ikke plass for krusifikset. Korset skulle være nakent og bart. Korset og graven er tomme sier man. Ja, selvsagt er de det. Men gravstedet er meget sannsynlig forsvunnet. Plankene er enten råtnet bort, eller fliset opp. Korset og krusifikset er våre øynes trosforankring.

Jeg ser opp på krusifikset og sukker: ”Takk Herre, ditt live er mitt liv. Din død er min død. Og din oppstandelse er min oppstandelse.”

mandag, juli 16, 2007

PÅ VEGGEN FORAN MEG

På veggen foran meg har jeg hengt opp bilder, avisutklipp, kors og krusifikser og et termometer, som i skrivende øyeblikk viser passelige 21 grader Celsius. Felles for dem alle er at de har hatt – og derfor fortsatt har – en stor betydning for meg.

Øverst til venstre har jeg festet med tape et bilde av min gamle studiekamerat fra Överås-tiden, Poul Rasmussen. Han var fiskeren som brøt med sitt barske yrke, og gjennomførte et tungt teologisk studium for å tjene som prest i den danske Metodistkirke. Nå er han pensjonist og bor sin hjemby, Strandby på Nord Jylland. Det sies at han har gjenopptatt sitt gamle yrke. Nå fisker han fra sin ringe jolle. Ikke så mye for fiskens skyld, som for gleden ved å lukte havet, og høre bølgeskvulpet og måkeskrik, og lyden av kraftige dieselmotorer litt lengre ute.

Hans kullsvarte, kraftige hår har forsvunnet. Fiskerens never er ikke fullt så brede og kraftige som før. Den ene er gjemt i lommen. I den andre holder han nøkkelen til kirken. Han er en slags kirkevert – tror jeg - som stolt viser fram den nyresaturerte skuta si. Gulvet i alterpartiet har solide skipsplanker med sorte gummifuger. Selve alterringen er som rekka på den gamle båten hans. Det brede alterbordet er dekket med hvit duk i - det vi nordmenn kaller - hardangersøm. Her er styrbord - og babord ”lanterner”. Her er skipskjeks og vin. Her ligger skipperens viktigste verktøy, det hellige skipets ”kartmappe” innbundet i skinn og med gullsnitt. Alterveggen er dyp blå, som når hav og himmel flyter sammen før dagen demrer. På det hvite feltet over alteret står skrevet med "predpenn": Jesus alene. "Hva annet kunne står der, Poul?"

Jeg studerer min barkede, og sterkt mannlige, studievenns pensjonsitansikt. Det er preget av et langt liv ombord i en annen skute. Stålbrillene rammer inn et par mørke brune øyne, faste som bjergene på Bornholm, og myke som bølgeskvulp ved Skagens strender. Det er som om de stirrer baklengs inn i en håpefull framtiden.

Jeg hvisker inn i hans nakne venstre øre: ”Ble det slik du drømte om, Poul?” og svaret jeg leser ut av bilde er tydelig nok: ”Ja. Jeg var i min ungdom ikke i stand til å drømme om noe i nærheten av all den rikdom jeg har opplevd”.

Nå henger han på veggen - rett mot meg - her jeg sitter ved min arbeidspult. Poul er en viktig del av mitt liv. Vi var i slutten av femtiårene teologiske studenter, som hadde brutt med våre borgelige fortid for å tjene Gud og vår samtid på beste måte. Jeg er glad i disse minnene, og i ham som var en viktig del av dem.

Dette var Pouls bilde. Tolv andre har allerede begynte å spørre om når jeg skal skrive et notat om dem.

tirsdag, juli 03, 2007

VELSIGNELSEN - et Herrens kjærtegn

Dette hendte meg etter en Gudstjeneste.

- Jeg er så stiv i nakken, etter hver gudstjeneste, pastor?
- Det var da trist. Kan jeg gjøre noe med det?
- Å nei, det må De ikke, for det er det største jeg opplever under gudstjenesten. De må love meg og ikke forandre på det i det heletatt.
- Men hva er det du sikter til?
- Velsignelsen. Det er velsignelsen! For når De lyser Herrens velsignelsen så opplever jeg det som om Gud berører meg, og det er det jeg sitter og venter på hver søndag.
- Men det er da ille at du skal bli stiv nakken.
- Det bryr jeg meg ikke om. Jeg blir stiv av konsentrasjonen og forventningen forstår De. Vær snill, ikke gjør noen forandring.

Som om Gud berører meg, sa hun.
Velsignelse er faktisk berøring. ”Vel-” betyr å gjøre noe vel, dvs noe godt. ”Signe” betyr vel å berøre, sette sitt tegn på, signere.

Neste gang jeg løfter mine hender som tegn på at jeg vil lyse velsignelsen over menigheten, så har jeg lyst til å si:
”Ta i mot Herrens kjærtegn”, og så vil jeg tegne korsets kjærtegn for alles øyne.

Å få en autograf, er å få noe av personen selv, noe som vedkommende selv har skrevet for å glede autografjegeren personlig.

Som prest er det mitt privilegium å dele ut Herrens autografer. Det er noe svært personlig.
Herrens nåde og fred lyser ut av Jesu død på et kors. Derfor er det rimelig å synliggjøre korsets tegn ved å male det for øynene på menigheten.

Da jeg for et par uker siden var innom en Katolsk kirke på Sao Miguel falt det meg naturlig å stikke to fingre i vievannet og føre dem opp til pannen over munnen og brystet, og så opp til venstre skulder og derfra tvers over brystet til høyre skulder og så tilbake til midt på brystet.

Jeg følte det velsignet riktig. Jeg bekjente meg til den hellige dåpen, og stilte meg inn under korsets beskyttende kraft.

I min oppvekst hørte jeg ofte pinsevennenes fromhetsmumling: ”Jesus” - ”Kjære Herre Jesus”. På reiser i katolske land
har jeg sett fromme, mørkkledde kvinner be rosenkransbønner og gjøre korstegnet.

Jeg har lengtet etter å kunne gjøre dette fromhetstegnet. Det er nok janten som hvisker meg i øret: Ikke gjør det. Folk vil tro du vil være annerledes. Dessuten vil de tro du er blitt katolsk høy på pæra.

Kjære bloggevenner : Ta imot Herrens kjærtegn: +


.