mandag, november 29, 2010

MED KONGENS GULL PÅ BRYSTET

Det er ti år siden jeg bråstoppet min virksomhet. Jeg fryktet nemlig ikke pensjonstilværelsen. Jeg hadde forberedt meg grundig på den, og faktisk lengtet etter den. Jeg skulle få kortere vei til jobben. I femten år hadde jeg fartet landet rundt med hundre seminarforelesninger i året. Nå skulle jeg gå atten skritt fra ytterdøren til det døren inn til mitt nyoppførte atelieret. Der skulle jeg kose meg med billedskapende arbeid og litt skrivig. Det fungerte strålende i fem år. Jeg kunne sykle og gå turer. Hadde faktisk vært med på å starte en gåklubb for pensjonister.
Men så en dag tok alt en brå slutt. Jeg trengte hjelp for en dysfungerende kropp. Etter en lang rekke ulike behandlinger sitter jeg igjen med et kontrollprogram hos fem spesialister, som alle er herlige mennesker som gjerne vil hjelpe meg. Og visst får jeg hjelp. Men tablettene gir bivirkninger, hvor noen rett og slett må behandles med nye medisiner., som selvsagt har sine bivirkninger. Egentlig er jeg helt frisk. Jeg har bare bivirkninger. Men disse er så kraftige at de pasifiserer meg helt.
Jeg kan sitte i en stol og føle meg aldeles utmerket. Jeg tar meg i å planlegge en ny skitur. Men når jeg reiser meg opp blir jeg konfrontert med en rekke handycaps. Jeg må være forsiktig så jeg ikke faller. Og faller jeg kommer jeg ikke opp ved egen hjelp. Drømmen om en skitur går opp i røyk. Skulle jeg trasse i gjennom et forsøk , måtte jeg rekvirer en avdeling av Hjelpekorpset som kan gripe inn hver gang jeg gikk på trynet. Vet sannelig ikke om jeg har krav på en slik service heller.
Jeg har god tid til å gruble. Det er ikke få timer jeg har brukt til å gruble over om det jeg har gjort i livet egentlig har vært nyttig. Jeg savner ikke venner som understreker min betydningsfullhet, men selv kommer jeg sjelden på slike tanker.
Men nå forleden skjedde det noe som har satt tingene på plass oppe i hodet mitt. En gammel konsulentkollega, Annar Aasheim, tok initiativ til å søke Kongen om gi meg en fortjenstmedalje i gull. Søknaden ble innvilget den, og onsdag i forrige uke fikk jeg den overlevert av Fylkesmann Han J. Røsjord under en tilstelning på Grand Hotell. Den samme Aasheim hadde invitert en masse mennesker, som kvitterte med å holde veformulerte hylningstaler. Raust spanderte han en utsøkt lunsj på alle gjestene. Jeg har ikke følt meg så vel på lenge. Har siden tenkt: ”Du verden hvor skryt smaker godt for kjødet. Minst like godt som en god lunsj”. Det har vært tider da jeg trodde de faktisk snakket sant. En bivirkning av alt dette er en masse vakre blomster til heimen og en mengde etterpå-gratulasjoner. Ennå er det ikke over. Fylkesmannen kunne fortelle at Kongen ville invitere meg til audiens på slottet, mest for å gi meg anledning til å takke for medaljen. Den har portrettet av kongen i relieff på framsiden. På reversen står mitt fulle navn og datoen for beslutningen.
Det store spørsmålet er nå om medaljen kan gjøre noe med alle de negative bivirkningene, som har hindret meg i å arbeide i atelieret. En slik effekt ville jeg imøtese med stor glede.

onsdag, november 03, 2010

Ubehagelige spasmer.

Kanskje er det bare en bivirkning av medisinene jeg bruker, kanskje er det en ny sykdom. Jeg vet ikke, men jeg vet det er ubehagelig. Jeg har fått ukontrollerte spasmer i hender og føtter. I føttene merker jeg lite til ubehaget, men i hendene merker jeg at de plutselige rykningene er ubehagelige når jeg løfter en kopp eller et glass vil innholdet skvulpe over. Jeg kan ikke styre hånden dit jeg vil, og det er svært utilfredsstillende når jeg forsøker å male, ja å skrive, for den saks skyld. Legene sier de vil se an utviklingen. Jeg håper i det lengste at det er en bivirkning, for da forsvinner vel ubehaget når medisinene en dag seponeres, får vi håpe.
Ellers går dagene med til å forberede mottagelsen av gullmedaljen som kongen så raust har tildelt meg. Seremonien skal skje i Kongens sal i Grand hotell den 24. November. Fylkesmannen selv vil overrekke medaljen. Jeg hadde håpet å få høre klavermusikk av Elzbieta Nawroka, men selve arrangementet blir kortet inn slik at det går dessverre ikke.
Elzbieta er polsk og lærer ved musikklassen ved Lillestrøm Videregående Skole. Med jevne mellomrom fungerer hun som organist ved gudstjenesten i Metodistkirken i Lillestrøm. Når hun spiller postludiet på piano får hun alltid spontan applaus. Min bror, som har vært professor ved høyskolen i Oslo opplever henne som en av vårt lands fremste akkompagnatører, og det sier ikke lite. Da jeg var svært syk kom hun hjem og holt en vakker konsert for meg. ”I stedet for blomster”, som hun sa. Aldri har stuene våre blitt fylt med så vakker musikk. Jeg tror jeg aldri vil glemme dette.
Så vidt jeg har forstått programlederen, Annar Aasheim, skal mitt bidrag kun være en seanse hvor han stiller spørsmål som jeg skal svare på. Selv denne anstrengelsen er min omsorgsfulle kone redd skal bli for stor for meg. Men selv er jeg innstilt på å klare det. Skulle jeg falle, får jeg straks hjelp av et par sterke karer til å komme meg på beina igjen.
Jeg skriver ikke mer om dette nå. Får heller komme tilbake når seremonien har funnet sted.