mandag, september 26, 2005

VISJONER OG MÅL

Har mine blogg-venner reflektert over ordet ”visjon”?
Hvis svaret er ja, og dere dertil har undersøkt hva ordets betydning er, så har dere sikkert sett at det ikke kan oppstå som et gruppefenomen. Det er hos individer / enkeltmennesker de manifesterer seg.

Visjon betyr rett og slett å se, og eller å oppleve noe fremtidig, eller noe fjernt. Det er gjennom den psykologiske funksjonen intuisjon, gjennom fantasien, eller ved en mystisk åpenbaring at visjoner dukker opp. Vi snakker gjerne om en kunstners visjoner som realiseres gjennom et aktstykke, en komposisjon, et dikt eller et maleri. Ordet er avledet fra det latinske ”videre” som betyr ”å se”. Og - man bør vitterlig se for å komme videre!

Har da visjoner ingen ting med grupper å gjøre? Jo da, selvsagt har de det, men hvis vi vil snakkeen om en gruppes visjon må en visjonær på en eller annen måte ha ”plantet” den i gruppen. Og det kan gjøres på mange måter, men i hovedsak innenfor to. Ved skjult påvirkning, eller ved åpen argumentering.

Når en person har fått en idé og gjerne vil ha den realisert, og ikke klarer det selv, men trenger andres hjelp for å få det til,
tar gjerne vedkommende i bruk noen knep. De viktigste går ut på å få andre til å uttrykke sine tanker, meninger og synspunkter rundt den visjonæres idé. Og hvis disse faller i god jord hos den visjonære er vedkommende aldri sen med oppmuntrende ord og belønninger.

At en slik måte å ”plante” en idé på blir oppfattet som en klok-, smart-, og fin lederegenskap er det utallige eksempler på. At det er en finurlig forførerisk manipulasjon er en helt annen sak.

Så kan man spørre om det alltid er klokt å gå ut med en åpen, klar og tydelig presentasjon av egne ideer og visjoner, for deretter å invitere til en åpen og helst saklig argumentering for og mot.

Svaret er selvsagt nei. Det er ikke lurt for da må man være villig til å akseptere at saklige og velbegrunnede argumenter kan knuse visjonen eller avvise ideen . Det er altså ikke så lurt, la gå med det, men det er det eneste som er moralsk forsvarlig.

Selv er jeg blant dem som mener at fenomenet visjon dukker opp i enkeltmennesker, og ikke i grupper. Gruppen kan benytte seg av enklere og mer forståelige begrep som mål og målsetting. Men også disse bør man kjempe for på demokratisk vis.

Når det påstås at visjoner er viktige for et folk, for en gruppe, og for en menighet; da kommer man ikke utenom spørsmålet om hva man bør gjøre for realisere dem.

Som bedriftskonsulent har jeg vært nødt til å utvikle måter å gjøre dette på. Den mest suksessfulle har vært den følgende:

I ledergrupper samles alle definerte lederre i plenum og får følgende utfordring. (Men først må utfordringen være akseptert av gruppen):

1. Alle skal tenke ut (uten påvirkning og samarbeid med de andre) og skrive ned to som man selv mener bør være bedriftens mål, en ide på hver sin lapp,
2. Disse levers den administrative leder som
noterer dem vilkårlig på tavlen. Er det 15 personer skal det til slutt 30 punkter på tavlen.
3. Så utfordres gruppen til å organisere ideene slik at de som hører sammen blir ført under samme punkt.
4. Alle får utlevert fem klebemerker (stemmer) som de på forhånd, og uten påvirkning fra andre, skal stemme på. (Et merke på en hver, eller alle fem på én).
5. Så teller man til slutt opp de ideene (visjonene) som har fått flest klebemerker og rangerer dem på tavlen.

Nå vet alle i gruppen hvilke visjoner som flest vil gå inn for, og som det vil ligge mest energi bak, og som av den grunn blir lettest å gjennomføre.

Det er viktig at ikke et eneste ide eller visjon blir glemt fordi den blir oppfattet mindre verd. Alle skal bokføres og tas vare på. Den visjonen som får færrest stemmer i dag kan være den som bli den viktigste om ett år.

Den gruppen – menigheten – som ikke har visjoner (les visjonære mennesker) har ingen framtid. ”Uten visjoner går folket tilgrunne!”

I mitt arbeid har jeg opplevd at en stor og tung divisjon i et konsern ba konsernledelsen om å bli nedlag, rett og slett fordi divisjonslederne ikke hadde en eneste visjon for sin bedrift. Det de hadde var ekstremt ærlig lederskap med stort mot.
----
Denne artikkelen skrev jeg fredag den 23. 09. 05. og korrigerte den språklig tidlig på morgenen 26. 09.05.

I går kveld (søndag) holt presten Per Anders Nordengen sitt temaforedrag ”Uten visjoner går folket tilgrunne” i Metodistkirken på Lillestrøm. Han hadde et særdeles viktig anliggende.

fredag, september 16, 2005

"LET IT GO!"

Mine blogg-venner har forstått at det har tatt tid å svare på de tre spørsmålene min sønn (for omlag halvannet år siden) konfronterte meg med: Far; - har du trygghet nok, mot nok og tro nok..? Jeg kunne selvsagt liret av meg en klisjé og sagt: ”Ja, jeg tror da det! Hva får deg til å tro noe annet? ”I stedet har jeg forsøkt å gjøre en kritisk gjennomgang av meg selv, og det har vært en vanskelig og tøff prosess.
Har jeg mot nok til å frigjøre meg fra de teoretiske elementer, metoder og verktøy i familiepsykiatrien som jeg har tilegnet meg og fått være med å utvikle, og som har gitt meg mye prestisje, også internasjonalt?
Jeg tror jeg nå har trygghet nok til å si: ”Let it go!”
Vanskeligere har det vært å opparbeide trygghet nok til å slippe taket i de teoretiske elementene i filosofien om ”det myndiggjorte menneske”, en tenkning som har betydd så mye for mitt konsulentarbeid gjennom tjue år, og som har dannet grunnlaget for bedriftsfilosofien jeg har fått være med å plante i så mange foretak.
Men jeg tror at jeg nå har mot nok til å si: ”Let it go!”
Men aller vanskeligst har det vært å granske min tro, om den er sterk nok til å frigjøre meg fra de teoretiske elementer i den dogmatikk jeg som prest er opplært i. Og å gjøre meg fri fra det verdisystem som har preget det sosiale miljøet jeg har vært en del av.
Dette siste har kostet meg mest. I en lang periode har jeg vært nødt til å distansere meg både fra forkynnelsen og samværsformene i menigheten. Under alle disse månedene har jeg gjort interessante observasjoner om lojalitet, gruppe-tilhørighet, ryggmargsverdier og mye annet. For meg som person har det jeg observerte ingen betydning, heldig vis,. Ikke nå lenger. Jeg føler at jeg er i stand til å erkjenne at jeg har en tro som er sterk nok til å si: ”Let it go!”. Jeg kan slippe forankringen til konfesjonens dogmatiske byggeverk som jeg har tatt tilflukt til, og til konfesjonens lukkede miljø, som jeg så alt for lenge har vært bundet av.
Dog, ingen ting av alt jeg har lært, tenkt og erfart vil noen gang kunne gjøres ugjort. Jeg må vedkjenne meg, og være min livsvev helt fram til deadline. Når jeg sier ”Let it go!” så er det forankringen til fenomenene jeg snakker om. Jeg føler jeg allerede har sluppet taket! Jeg har ingen angst av den grunn.
Når skjedde det?
Mine blogg-venner vet at ting snørte seg kraftig sammen for meg for en tid siden. Jeg fikk problemer med pusten, og som en følge av det fikk jeg høyt blodtrykk og hjertearytmi. Jeg var hele januar 2005 pasient ved Glittre sanatorium, men der kunne de ikke annet enn å konstatere at lungene var i elendig forfatning, at de ikke hadde kompetanse til å hjelpe meg, og at de derfor ville overføre meg til AHUS for videre undersøkelser og behandling.
Min tro ble satt grundig på prøve denne tiden. Bare noen av mine aller nærmeste var kjent med hva slags kampen jeg kjempet. De fleste har trodde det bare var en kamp mot sykdommen.
Den viktigste kampen var å prøvd ut om dogmatikken kunne hjelpe. Den hadde ingen betydning. Jeg fikk også prøvd ut hva menigheten som sosiologiske fenomen betydde for meg. Men heller ikke den hadde noen betydning.
I denne tøffe tiden fikk jeg satt min tro og min tillit til Gud og Hans Sønn på prøve.Det fikk betydning. De sviktet meg ikke! Under den vanskeligste tiden lærte meg to varianter av ”Jesus-bønnen”, og praktiserte dem. Den ene var for lang, for jeg hadde ikke innpust nok til å klare å si mer enn ”Kjære, Herre Jesus…” Den andre var passe lang, den lyder slik: På innpust: ”Se!”, og på utpust: ”Han bor i meg!” Det var nok, og det holt. ”Dersom dere (du) blir i meg og mine ord blir i dere (deg), da be om hva dere (du) vil, og dere (du) skal få det.
Torsdag 26. februar omkring kl. 06.00 om morgenen kjente jeg mitt hjerte ”forunderlig varmt”. Jeg sto opp, gikk ned i stuen, og for første gang på mange måneder kunne jeg trekke luften fritt, og helt ned til lungespissene, nederst i ryggen, for så å slippe all luften fritt ut igjen. Jeg var frisk! Jeg ropte høyt: ”Halleluja! Jeg er frisk! Takk Jesus! Jeg er frisk!” Og det var jeg, og det er jeg. Jeg er fri og frisk. Han har satt meg fri og gjorde meg frisk.
Noen dager etterpå ble jeg dagpasient ved AHUS. Etter fjorten dager med prøver og undersøkelser ringte overlegen og sa: ”Jeg har gått gjennom alle undersøkelsene og prøvene, sjekket og dobbelsjekket. Vi finner ingen ting som er galt med lungene dine lenger. Du er helt friske. Jeg har, i dette øyeblikk, gleden av å skrive deg ut herfra som, ja - som helt frisk!”
Mine barnebarns bønner, Jesus-bønnen, og alle mine venners bønner har fått ekspertisen på Glittre og AHUS til å si: Vi skjønner ingen ting. Her har en annen ekspertise, én som er større enn vår, vært i virksomhet! Helt utrolig!
Troen er kanskje ikke så stor, men den har vært sterk nok. Jeg føler at jeg snart er i stand til å artikulere svarene på min sønns spørsmål. Men - selv om jeg føler en sterk nok tro til å si: ”Let it go!” - så er jeg fortsatt i tvil om min kunst vil kunne kalles ”virkelig” kunst. For det var egentlig det han spurte meg om, sønnen min: ”Hvis du vil det skal bli virkelig kunst, far – har du da trygghet nok, mot nok og tro nok til å si: ”Let it go!”?
-
Kan det være klokt å legge disse tankene – dette vitnesbyrdet – ut i en blogg, den kan jo i prinsippet leses av alle som har tilgang til Internett?
Og hva så? Vil den støte noen? Vil noen i menigheten bli lei seg? Vil den kunne brukes mot meg? Setter den noen i forlegenhet? Burde jeg ventet litt?
Den friheten jeg har fått vil på ingen måte underkjenne det familiepsykiatriske fagområde, eller filosofien om det myndiggjorte menneske, eller de kristne dogmer og de helliges samfunn, per se. Men nå kan jeg forholde meg til alt dette på en annen og bedre måte. Den som kan stå alene, kan stå alene, og derfor også sammen med andre. Den som ikke kan stå alene vil alltid være avhengig av andres vilje og ork til å være krykke. Gud står aldri langt fra den som står alene.

torsdag, september 01, 2005

Gud, et lekende barn

Tanken slo meg her forleden da jeg tenkte på det skapte. Ja, nettopp det skapte. Jeg er kunstner og har alltid trodd at alt som er til er skapt, og av en større kunstner enn meg. Gud er den store, intelligente skaperkraften. Men fordi jeg i skapelsesberetningen har lest at han skapte menneske i sitt bilde har jeg tenkt at det må være en viss billedlikhet. Hvis vi er skapt i Guds bilde må også Gud ligne oss.

Men menneskene er ikke like. Her er kvinner og menn, her er ulike hudfarger og kroppsformer, her er gamle og unge. Er det om den fysiske likheten bibelen forteller?

Det blir for problematisk å tro. Likevel er det slik at det bilde folk flest har av Gud er at han er mann, er gammel og har langt hvitt skjegg.

Her om dagen slo det meg at Gud må være som et barn. Når jeg er vitne til barns fantastiske lek, deres ufattelige fantasirikdom og skaperglede, tenker jeg: Ja, sånn må Gud være! Sånn må han ha hatt det den dagen han drysset glitrende diamanter ut over det blå firmament vi kaller himmelhvelvingen, og som vi, i vår lek, prøver å etterligner når vi lager julekrybbe.

Apropos barn og Guds himmel. Jeg har lest det Jesus sa da hans veldig voksne disipler ville hindre mødrene å komme til ham med sine små barn, så han kunne velsigne dem: La de små barn komme til meg. Dere må ikke hindre dem, for himmelriket er deres, - nemlig! Guds rike er altså et barnas rike, og et rike for barn.

Jeg føler jeg nå kan spørre: Er Guds skapende fantasi det samme som hans hellighet? Kan det samme sies om barnas? Er barnas skaperlyst og skaperevne, deres hellighet, og et gjenskinn av Guds?

Når vi betrakter det vi kaller det skapte, tenker jeg at alt dette må ha skjedd med barnslig glede og i en ellevill barnslig begeistringsrus.

Voksne, viss virkelighet er bøker og fjernsyn, sier litt oppgitt; Tror du virkelig at Gud har skapt det store universet?

Ja, selvfølgelig tror jeg det. Og dessuten føler jeg en barnslig glede av å forestille meg Gud som skaperen av alt i det ørlille mikrouniverset også.

Men hva med Darwin?

Har du problemer med Darwin? Ikke jeg! Denne herlige briten måtte selv vært i besittelse av en barnslig eventyrlyst, en lekende nysgjerrighet og en berusende forskerglede. Noe som fikk store følger for den moderne biologiens utvikling.

At noen ”rampete” barn vil sette briten på en pidestall og gjøre han større en Gud, er ikke mer enn man kan vente. Snille barn har alltid bygd sannslått. Rampete barn har alltid sparke dem i stykker. Snille barn leser ”Origin of Species”, rampete barn river den i filler uten å ha lest den.

Når jeg tenker på Gud og på Darwin, så tenker jeg på Gud som skaperen og Darwin som en god gammeldags ”nysgjerrigper” som stikker nesen sin opp i det Gud har skapt. Uten sånne nysgjerrige barn hadde verden aldri hatt en menneskeskapt utvikling. Den er litt guddommelig, ikke sant? Men ikke helt fullkommen.

Men Gud som - Theos Ludens - en lekende gud - fant det så spennende og interessant å legge utviklingsmekanismer inn i alt han skapte. Han må ha hatt stor glede av å leke ”titten på hjørne” med Darwin og hans likemenn.

Hjemme i atelieret har hatt glede av å studere skapende barn på nært hold. Med kunstmalerens utstyr tar de fatt på sitt skapende arbeid i en intens konsentrasjon. De minste bryr seg ikke en gang om at det er mange farger å velge mellom. De velger den de liker der og da, dypper penselen og stryker den ut over lerretet. Om og om igjen. Den samme fargen, ofte på det samme stedet. De maler monokromt! Og noen ganger med et innbitt uttrykk i ansiktet, og med kraftig grep om penselen. Det er som om det å skape er noe fryktelig alvorlig. Når de er ferdig, og tar et steg tilbake for å granske sitt skaperverk, så begynner de å danse og klappe i hendene.

Ingen skal innbille meg at de ikke har skapt noe fantastisk, og sett og opplevd noe storartet. I slike øyeblikk er det jeg aner barnets korona, det hellige gjenskinn fra Guds lys.

Bønn:
Hellige Gud.
Du har vist meg din storhet. Jeg har sett barnet i krybben.
Hellige Gud. Gi meg barnets tillit og tro, og mot til å leke frimodig - som mine barns barn gjør det - for ditt åsyn.
Amen.