fredag, august 30, 2013

DESIGN FOR OLDINGER

Nei nå har det hendt meg noe rart. En ung mann ringte meg opp en dag og spurte om jeg ville komme til Høyskolen og være med på en samtale om emablasje med en gammel manns erfaring. Jeg ble hentet kl. 10.00 og på Høyskolen møtte jeg tre studenter, og en venn og kollega fra menigheten, Professor emeritus Peder Borgen, han med to doktoravhandlinger. Disse tre unge studentene tok møte særdeles høytidelig og hadde forberedt seg med kaffe, kjeks og frukt, samt en mengde varer i ulik embalasje. Vi ble spurt om hvordan vi som eldre mennesker opplevde møte med moderne embalasje. Vi kom med noen sjenerelle bemerkninger om at det ble så utrolig mye søppel bare for å pakke ut noe så enkelt som barberblad. Og selv når en skulle åpne en pakke med pålegg var det sværet vanskelig å få tak i den likke flippen vi skulle trekke i, for ikke å snakke om katastrofen som ofte oppsto under åpningen av en boks med makrell i tomat. Helt på slutten sto lokket spendt som ei fjær, og når vi trakk den over kanten, utløstes fjæren med det resulatet av tomatpurreen sprutet ut på skjorter og hva verre var. De unge noteterte like flittig som under en viktig forelesni. De stilte oss mange spennende spørsmål. Det vi var mest opptatt av var all sløsingen i moderene embalasje. Da Peder og jeg var unge fikk vi med oss en ”bøffelveske” hjemmefra som rommet like meget som moderne palastposer, men som var så solid at de holt til formålet i mange år. Det hendte vel at bakeren pakket inn brødet i gråpappir, men nå ligger de i fine plastposter og brødposer, som vi bytter med andre plastposer når vi kommer hjem for at brødet skal holde seg friskt lengst mulig. Vi prøvde å pense de unge in på andre ting som ville være til stor hjelp for oss gamle. De hørte høflig på oss, men minnet oss forsiktig om at det var embalsje de hadde i tenkene sine, for det var det de skulle gjøre et ”forskningsarbeid” med og lage prototyper på, som skulle bedømmes av en fagjury. Dette var en spesiell opplevelse. Både Peder og jeg var vant med å snakke til et betydelig større antall studenter. Det hendte i min tid at auditoriene var stapp fulle da mine temaer sto på dagsorden. Her var det tre, vakre og smilende studenter, som studerte industridesign, som hadde behov for å intervjue et par eldre mennesker for å få tankestoff til sine oppgaver. Det var litt rart, men en herlig forandring i en ellers ensformig dagsrytme. Da vi tok farvell fikk vi spørsmål om vi ville møte dem en gang til når de hadde valgt oppgave, for å se hvordan de hadde lagt opp prosjektet. Da jeg er vanskelig å forflytte spurte jeg om de kanskje kunne ha glede av å møte oss i atelieret mitt. På dette fikk jeg et hyggelig ja som tilbakemelding. Det ville gi studiet en annen dimensjon. De holt jo ellers hele tiden til i Høyskolens lokaler. Jeg ble kjørt hjem av han som tydeligvis var gruppens leder. Ja, det hendte noe rart i går. Jeg ble trukket inn i unge designstudenters hverdagsproblemer. Det eneste øneske med dette var å intervjue oss i relasjon til moderne desig. Og om den var et problem for oss. Dette med tanke på at de kanskje kunne forandre og designe nye og mer praktiske embalasjer, til gavn og glede for gamle mennesker.

torsdag, august 22, 2013

80 +

80 + Å passere 80 års milepel var ikke så skremmende som jeg fryktet. Men like før jeg skull legge meg, på selve bursdagen min, kvakke jeg plutselig til og tenkte: ”Dette er de siste minuttene i det tiåret jeg på min 70 årsdag ba om å få ekstra,. Så hva nå? Vil jeg bli henten hejm, eller? Jeg våget ikke annet enn å be om å få leve ett år til. Du burde bedt om ti, sier mine venner, men jeg svarer at jeg ønsker å forholde meg realistisk i mine bønner. Å be om å få leve i ti år til er å be om et mirakel. Ikke vet jeg hvordan man lever et mirakelliv. Jeg trøster meg til Lina Sandells salme: ”Blått en dag, et øyblikk om gangen-”. Jubileet ble en herlig opplevelse. Vi tok toget til Stavanger og spanderte på oss komfortkupé. Men det var en varm dag og skinnstolene ble glatte og klamme, og komforten ble kaffe og dagens aviser. Vi sparer disse 180 kronene neste gang. Vi ”logget inn” i Anne Kristins og Kurts nye, store, moderne og lyse enebolig ute ved kysten i Tananger. Her var det plass nok til inne- og uteliv. Barna og svigerbarna tok hånd om selve arangementet, som var lagt til ”Hummeren” restaurant nede ved kaien. Vi var tretti til bords. Bare Reiduns bror og svigerinne, og søster kom i tillegg til våre barn, svigernarn, barnebarn, svigerbarnebarn og oldebarn. Så mange er vi faktisk blitt. Det var et herlig syn å se dem alle sammen festkledde rundt det vakre hesteskoformede bordet, og med kaien, båtliv og måker som levende kulisse. Mine to kvinner talte så jeg ikke klarte å holde tåreflommen tilbake. Foruten Rune, som ledet middagen, var det bare svoger Tore som takket for maten og ingen andre som talte. Men det ble laget opptrinn av store og små som strålte av spille glede. Andreas leste Garborgs dikt: ”Det stig av hav eit alveland - -”, og Kyrre ga oss en vakker pianokonsert. De tre oldebarna fant rommet i hesteskoen ideell til hopp og spring, sang og skøyerstreker. Det var spontan taffelunderholdning som ingen ende ville ta. Som gave fra familiene til barnebarna skal jeg få en billedbok med fotografier tatt av en prof. fotograf. Den flotte parken ovenfor kaien, med de høye laurike trærne var scenen for fotograferingen. En hel rekke scenekombinasjoner ble fotografert og jeg gleder meg som et barn til boken er ferdig redigert. Etter middagen kjørte vi alle hjem til Anne og Kurt for å fortsette festen med masse kaker og kaffe. I den romslige stuen fikk barn unge og eldre og oss gamle anledning til å sitte ned å konversere både dypere og lengre enn vanlig. Været var strålende hele dagen. Vi koste oss inne og ute på de store terrassene. Reidun og jeg ble så glad da vi registrerte at søskenbarna ”fant” hverandre og kunne føre lange samtaler sammen. Familien funker! Selv oldebarna oppførte seg som om fest for en gammel gubbe var noe helt vanlig og meget naturlig. Festen løste seg naturlig opp ved midnatt. Jeg forbauset meg selv ved å være med helt til slutt. Dagen etter reiste Reidun og henns søsken på ”kulturtur” til Karmøy, mens jeg ble kjørt rundt i områdene for å se det nye stedet familien hadde slått seg ned. Håkon, som hadde reist fra lengst i nord, til lengst i sør for å være med på festen, kjørt meg rundt og viste meg herlighetene, bl.a. de store hvite sandstrendene. På selve dagen, som var søndag, spiste vi middag hos Anne og Kurt. Det ble en meget sterk opplevelse å se hele familien, foreldre og fire barn sitte rundt bordet sammen med bestemor og bestefar. Det ble en stemingsfull middag som fikk Reidun og meg til å reflektere over Guds godhet. Herren har virkelig velsignet oss rikt! Så fløy vi hjem på mandagen. Det ble en tur med ganske mange forviklinger. Men ved Sekuritas hjelp ble vi endelig låst inn i vårt eget hjem. Vi sank ned i myke stoler og kjente at gleden på ingen måte hadde forlatt oss. Bagateller er bagateller, og kan smiles av. Etterpå er det blitt noen lunsjer for folk som gjerne ville møte oss og gratulere i hånden. Da våre gamle venner fra ”Modum” forlot oss forleden ettermiddag, gikk det bare få minutter før trigenimus smerten dukket fram igjen. Jeg hadde nemlig bedt Gud holde denne irriterende smerten borte under hele feiringen. Og den bønnen innfridde han helt og holdent. Men er det så ille med en kortvarig smerte da David? Ja, for den er så inmarig vond at hele ansiktet er forvridd i smerte. Jeg kan tåle den når jeg er alene, men jeg blir fortvilet når folk er tilstede. Jeg ser ut som E. Munch´s "Skriket" og har funnet ut at den riktige tittelen burde være ”Trigeminus”.

tirsdag, august 06, 2013

80 ÅR

Jeg er fortsatt på ungdomssiden av denne milepælen, men nå er det bare noen få dager igjen så er grensen passert. Da jeg var 70 år ba jeg om å få leve til jeg ble 80 år. Det ser ut til at den bønnen blir oppfylt. Men tør jeg be om å få leve ti år til? Med alle de rare sykdommer jeg har slitt med disse siste ti årene så tørr jeg ikke det. Det kan virke for krevende. Men kanskje jeg kan be om å få leve ett år til? Og dertter ett og ett år om gangen. Jeg føler at mine bønner må være realistiske, og ikke ufornuftig tigging om noe som egentig er å be om mirakler. Dessuten vet jeg ikke hvordan jeg eventuelt skal leve et mirakelliv. Jeg trøster meg til løftet: ”Som din dag er, skal din styrke være”. Det har hent mine dager har vært så tøffe at jeg har håpet Herren ville hente meg hjem. Men så glad som jeg er i livet, har Han hjulpet meg gjennom smerten og inn i gleden over å være til. Det er i grunn ganske urimelig at jeg skulle vite mine dagers ende. Jeg burde leve hver dag i takknemlighet og ikke sørge over morgendagen. Hver dag har fullstendig nok med sin egen plage. Men la det være sagt: Mine plager har åpnet meg for Gud, så nå føler jeg Ham nærmere enn noen gang. Han er Herre over livet, men også over døden og livet etter døden. Han er min Herre. Hva livet etter døden vil være? Nei, se det aner jeg ikke. Min menneskelige fantasi strekker seg ikke så langt. Men er det et liv etter døden, og jeg tror faktisk det er det, så overlater jeg meg helt til Ham som har hjulpet meg gjennom det livet jeg har levd allerede. Min Gud er en ufattelig virkelighet som starter sin skapelsesprossess av intet. Hvordan han har tilrettelagt livet etter døden skal bli spennende å oppleve. Jeg tror det blir fantastisk. Og jeg tror det blir et liv som vi mennsker vil føle oss hjemme i. Det må være et liv hvor dødsprosessen ikke eksisterer, altså et evig liv. Hvordan livsprosessen vil bli, se det er for meg en gåte, men en gåte jeg ikke frykter. For det må helt sikkert bli en prosess i kjærlighet. Altså preget av Gud selv, som er kjærlighet. Tidlig i morgen kommer Jane og Turid og henter oss for å bringe oss til Østbanestasjonen. Her går vi om bord i toget til Stavanger. Vi gleder oss oppriktig til togreisen. Vi har spandert på oss en komfortkupé og får det romslig og godt på turen. Kaffen kan vi forsyne oss med så meget vi vil, og dagens aviser er gratis. Vi kan ruta for vi har kjørt den mange ganger. Jernbanen ble lagt litt inn i landet da den ble bygget, av sikkerhetsgrunner. Man fryktet at den kunne bli beskutt fra sjøen. Men så viser det seg at det er fra luften man kan bli beskutt. Men nå er det fred i landet, og blir man angrepet fra luften blir det helst av måker og andre bevingede. Nei, turen til Stavanger er en fredlig reise med et lengre stopp i Krisiansand. Og når vi kommer dit vil vi helt sikkert mimre om gamle dager. Kanskje er det Svein som skal være lokfører på resten avturen. Jeg har sterke opplevelsen med ham da han lå på sykehuset og skulle dø. Foreldrene ønsket at jeg skulle døpe ham. Det gjorde jeg en natt mellom lørdag og søndag. Det var en fattigslig dåp, men av alle som sto rundt gutten, en ung overlege, en sykepleier og en mor og en far, så var det bare jeg som våget be Gud om å gripe inn og gjøre ham frisk. Legen var 100% sikker på at han kom til å dø, så han brettet stetoskopet sammen og gikk fra posten. Sykepleier løp gråtende ut og jeg ble være alene med babyen mor og far. Så kom en ny sykepleier inn og sa at hun skulle våke over Svein, og at vi kunne gå inn i et siderom og vente der. Det gjorde vi også. Hvert kvarter kom sykepleieren inn med rapport. ”Han lever fortsatt, men han er fortsatt syanotisk”, og så: ”Han lever fortsatt og nå kan jeg høre han puste”, og så ”Nå såver han så han snorker, og faregn er kommet tilbake” og så: ”Nå kan du gå du pastor, for jeg tror Svein er utenfor fare”. Jeg gikk hjem, men måtte tidlig til kirken. Utenfor kirken møtte jeg Sveins bestefar som fortalte at han ikke kom til gudstjenesten, men at han skulle til sykehuset for å hilse på barnebarent som var kommet igjennom ria. ”Du får ha takk for hjelpen da pastor!” Og Svein kom seg raskt. Da vi skulle døpe datteren vår en søndag ville foreldrene gjerne ha Svein med. Da jeg sa at han allerede var døpt, ba de likevel om at han måtte få være med, for han har en vakker dåpskjol og vi vil så gjerne han skal komme til kirken. Og slik ble det. Anne Kristen ble døpt, men Svein fikke oppleve at jeg lyste Herrens velsignelse over ham. Og da jeg løftet ham opp og viste ham for menigheten reiste en amerikansk pastor, som var vår gjest, seg opp og sa med høy stemme: ”It´s a miracle, it´s a miracle!” Jeg har forsøkt å følge med på Sveins oppvekst, og har sett et helt ormalt barns utvikling. Nå er han en bredskuldret og høyreist lokomotivfører. Kanskje fører han toget vi skal være med? Artig, ikke sant? Er det merklig at jeg har tillit til Gud?

fredag, august 02, 2013

HVA ER VAKKERT?

Vi har hatt to prestegårdsroser i hagen vår. Den første ville ikke blomstre, men sto lissom å sturte hver vår. Da plantet jeg en mandarinrose tett ved siden av, som blomstret med en sky av gule roser. Året etterpå sto Prestegårdsrosa dørgende full av roser og nærmest ropte ut: ”Kom å se på meg i steden!” Visst var hun vakker, men måtte dessverre vike plassen da Gardermobanen ville bygge en terrasse der den sto. Så plantet vi en ny prestegårdsrose i det store nye beddet mellom huset og Lundsalleen. Den forsto sin misjon og sto full av vakre, lyserøde bloster sent på våren. Det var et syn til glede for oss alle, særlig for dem som ferdes på veien. Men disse rosene ga alt i en eneste gedigen blomstring, som varte en drøy uke, men så var det slutt. Blostene kastet alle kronbladene på bakken som la seg som et skjønt tepp rundt busken. Det var så vakkert. Noen ganger opplevde jeg blomsterduken på bakken som vakrere enn blomsterbryden på busken. Men der var Reidun og jeg ikke enige. Så fort det kom kronblomsterblad på bakken måtte de rakes vekk. De ble oppfattet som bøss. Jeg tror ikke det var henns estetiske sans som dirigerte henne, men en fastgrodd ide om å holde orden i hagen. Nedfallsblomster ble sett på som nedfallslauv, det burde rakes bort og kastes i bosset. Jeg innrømmer gjerne at etter en god stund ble kronbladene på marken, blassere og blassere og fikk forråtnelsens farge, men selv ikke nå kunne vi dele syn. Hun ville ha det bort. Jeg ville det skulle ligge til det råtnet helt og forsvant ned i jorden forvandlet til gødsel. Vi har ikke samme steierevne min kone og jeg. Hun står på fra morgen til kveld og steller hagen etter sine prinsipper. Og visst ser det velstelt ut. Men jeg har aldri opplevd svart jord, om den var aldri så rein for ugress, som spesielt vakke. Jeg prøver ikke å henge ut kona mi, for hun har ti ganger bedre greie på hagestell enn det jeg har. Skulle hun følge mine idealer måtte hun gå på akkord med seg selv hele tiden, og tenk hvor mange unødige krefter hun ville sløst ut på hegestell? Når rosene synes vissne etter en lang og streng vinter vil hun flippe dem helt ned før hun fjerner dem. Jeg ber om at de må få en sjanse i håp om at det vil skyte fram håpfulle skudd litt langt ned på panten. Hvis hun i godhet mot meg aksepterer min bønn, og det slett ikke viser seg nye skudd, vel så graver hun dem opp og kaster dem. Hvis jeg har funnet en plante med et skudd langt nede så lar hun den stå, men så etter en tid viser det seg å være et villskudd, og det blir ingen vakker rose. Nei, jeg får dyrke min estetikk,og så får jeg la fruen styre hagen dit den skal. Jeg aksepterer de svarte jordflekkene innimellom, men etter en tid er de dekket av grønt, og hva bedre er, av herlige blomsterdyner, og noen steder av hvite små blomster i mengdevis. Nå kommer oldebarna på besøk i rett tid, sier hun. Og det er helt sant, for nå smyger en herlig duft av modne markjordbær i mot dem når de stormer fra bilen og inn for å gi oss sine herlig sommerklemer. Trigget av duften og av at oldemor har krusene klare, springer de ut og plukker dem fulle av sommerens herligste jordbær, som skal røres med sukker å være pålegg ved hvert brødmåltid, og som dessert. Skal vi gjøre forandringer i hagen nå, så strekker jeg ydmykt hendene i været og sier: ”Det må nok bli som du vil, for det er du som sitter inne med kunnskapen og erfarigen som er ødvendig”. Og det er slett ingen dum ide, for hun har en av de vakreste hagene i hele Lillestrøm, syns nå jeg da.