Døren til atelieret står åpen og jeg kan se rett ut på en blomstrende syren som tilbes av tulipaner og tagetes og en frodig steinbedsplante. Titter jeg ut gjennom det store gavlvinduet til venstre er den digre rododendronbusken, over 50 kvadratmeter, i ferd med å springe ut med sin blomsterprakt. Ellers blomstrer det alle vegne. Det er ikke min fortjeneste. Det er hun – ”vertinnen” – mitt kjæreste medmenneske – kona mi, Reidun som hver vår tryller fram alt dette. Hun elsker skjønnheten i en velstelt hage, og trosser sine fysiske smerter for å gjøre den vakker.
Også jeg kan fryde meg over blomsterprakten og nyfriserte og irrgrønne plener, men jeg kan ikke engang nappe opp en enkel løvetann uten å miste pusten og bli svimmel. Men her inne i atelieret – som er Herrens rause gave til min alderdom – kan også jeg fungere. Jeg har malt gjennom vinteren og våren, og nå står tretti malerier klare til å bli hengt opp i Aur Prestegård. Jeg trenger nok hjelp til det arbeidet, men Aurskog Kunstforening har lovet å stille med hjelpere. Og nå går utstillingsplakaten og invitasjonskortet snart i trykken. Katalogen er klargjort for nummerering, titler, format og pris. Men det kan ikke skrives inn før bildene henger der de skal.
Jeg hadde ingen tanker om utstilling nå. Men kvinnene i styret for Stiftelsen Aur Prestegård klarte ved sin sjarme å få meg til å akseptere invitasjonen og stille ut i de koselige, gamle stuene i prestegården. Når jeg nå ser hva dette har betydd for min mentale helse er jeg glad jeg ga etter.
Nå planlegger jeg å gå helt over fra olje til akryl. Det blir nok en vanskelig periode før jeg blir fortrolig med et så vidt spesielt og krevende medium. Jeg har faktisk også begynt å planlegge et nytt malerprogram innenfor den abstrakte uttrykksformen. Jeg føler stor glede ved tanken på løse de mange problemene som dukker opp under veis.
Men først skal jeg male et stort bilde - i olje på lerret - av rododendronbusken. Det er egentlig ikke et bestillingsverk, men min datter Anne Kristin – som har fungert som fast mentor gjennom våren – har utfordret meg til å gå i gang med dette prosjektet. Ikke alle knoppene har åpnet seg, foreløpig. Når det skjer må jeg straks komme i gang med malingen. Lyset vil komme inn fra syd, og det betyr at jeg må svinge mine pensler ganske raskt. Solen venter ikke og nøler ikke. Den går sine jevne gang over himmelen og bryr seg verken om det er en Monet eller en Kvebæk som jakter på lysrefleksene. Må bli ferdig med bilde i løpet av to til tre uker. Busken blomstrer ikke lenger.
Så er det vel rimelig å spørre om jeg har nye utstillingsplaner i ermet. Det har jeg faktisk ikke. Jeg håper imidlertid vi kan gjenta suksessen med ”Åpent atelier”, slik vi hadde på Luciadagen. Men også at jeg kan komme i gang med et billedgalleri på nettet. Enhver kunstner sliter med sine narsisistiske tilbøyeligheter. Bilder som er malt må vises til andre. Narsisimen går ikke alltid ut på at kunstneren ønsker å vise seg selv, eller stille seg ut. Det er deres produkter som skal vises. Men kunstnere er ikke bedre enn at de føler det behagelig på egne vegne når publikum skryter og applauderer deres arbeider.
Selvfølelsen er et følsom instrument.
lørdag, mai 30, 2009
fredag, mai 22, 2009
"GILEAD"
Jeg har tidligere antydet at jeg skriver narratives, og at jeg gjør det på oppfordring fra ett av barna mine. Men historienes brønn oppleves uutømmelig. Den ene historien føder den andre. Jeg har vel også nevnt at det ikke er en tradisjonell biografi jeg skriver på, slik som min eldste brors selvbiografi. Jeg skriver altså ikke mine historier kronologisk, og jeg legger liten vekt på tid og sted.
Nå fikk jeg her om dagen boken ”Gilead” av noen nære venner. Jeg er kommet halvveis i lesingen og er helt fascinert. Romanen er glitrende skrevet av Marilynne Robinson og utgitt I USA i 2004. Forfatteren ble tildelt Pulitzer Price i 2005 og markerte seg derved som en av USAs viktigste moderne forfattere.
Det er en ren nytelse å lese denne boken. Og ekstra interessant er det at hovedpersonen i boken er en gammel frikirkepastor (som meg selv), som på sine eldre dager giftet seg med en ung kvinne og blir far til en gutt. Og det er gjennom denne 76 år gamle pastorens brev til sin sønn at hun forteller historien.
Selv debuterte jeg som far tjuefem år gammel, som bestefar det året jeg fylte femti, og som oldefar i en alder av syttifem. Reidun og jeg har fått tre barn, tre svigerbarn, elleve barnebarn og foreløpig kun ett svigerbarnebarn, og så oldebarnet, Hanna.
Motivet for sitt brevskriveri, som hovedpersonen i boken Gilead har, er en slags forpliktelse til å fostre sin sønn, bl.a. ved å dele sitt liv med ham i form av de kunnskaper og erfaringer han har tilegnet seg uten at sønnen har vært tilstede idet live han har levd som pastor småbyen Gilead.
Jeg kan nok ikke klare å få den reflekterende avstanden til mine historier som Marilynne Robinson. Hennes historier er diktning. Mine skrevne narratives er fra et levd liv, men sikkert ikke renset for diktningens trang til å ville forskjønne.
Til nå har boken motivert meg til fortsatt å skrive narratives, og til å la våre etterkommere være adressatene. Kunnskaper om sitt opphav er viktig uansett hvor vellykket eller mislykket det har vært.
Hvorvidt historiene fra mitt lange liv har allmenn interesse er en helt annen sak. Å skrive narratives med tanke på et bokmarked kommer an på om jeg mestrer balansegangen mellom det private og det personlige. Men en ting er sikkert: Boken Gilead kom ”just in time” i så måte.
Nå fikk jeg her om dagen boken ”Gilead” av noen nære venner. Jeg er kommet halvveis i lesingen og er helt fascinert. Romanen er glitrende skrevet av Marilynne Robinson og utgitt I USA i 2004. Forfatteren ble tildelt Pulitzer Price i 2005 og markerte seg derved som en av USAs viktigste moderne forfattere.
Det er en ren nytelse å lese denne boken. Og ekstra interessant er det at hovedpersonen i boken er en gammel frikirkepastor (som meg selv), som på sine eldre dager giftet seg med en ung kvinne og blir far til en gutt. Og det er gjennom denne 76 år gamle pastorens brev til sin sønn at hun forteller historien.
Selv debuterte jeg som far tjuefem år gammel, som bestefar det året jeg fylte femti, og som oldefar i en alder av syttifem. Reidun og jeg har fått tre barn, tre svigerbarn, elleve barnebarn og foreløpig kun ett svigerbarnebarn, og så oldebarnet, Hanna.
Motivet for sitt brevskriveri, som hovedpersonen i boken Gilead har, er en slags forpliktelse til å fostre sin sønn, bl.a. ved å dele sitt liv med ham i form av de kunnskaper og erfaringer han har tilegnet seg uten at sønnen har vært tilstede idet live han har levd som pastor småbyen Gilead.
Jeg kan nok ikke klare å få den reflekterende avstanden til mine historier som Marilynne Robinson. Hennes historier er diktning. Mine skrevne narratives er fra et levd liv, men sikkert ikke renset for diktningens trang til å ville forskjønne.
Til nå har boken motivert meg til fortsatt å skrive narratives, og til å la våre etterkommere være adressatene. Kunnskaper om sitt opphav er viktig uansett hvor vellykket eller mislykket det har vært.
Hvorvidt historiene fra mitt lange liv har allmenn interesse er en helt annen sak. Å skrive narratives med tanke på et bokmarked kommer an på om jeg mestrer balansegangen mellom det private og det personlige. Men en ting er sikkert: Boken Gilead kom ”just in time” i så måte.
onsdag, mai 13, 2009
JEG ER LOVET ET MIRAKEL I DAG
Jeg er lovet et mirakel i dag. Det skulle skje meg et mirakel neste dag hvis jeg – samme dag som jeg mottok mailen - bare sendte den hyggelig historien om 90-åringen som kom på aldershjem, videre. Jeg sendte den til 12 – 15 adresser. Ikke for å oppleve miraklet, men fordi historien var å få visdom av. Men nå har jeg allerede opplevd mirakelet.
Det skjedde et at jeg kl. 05.30 slo øynene opp, og så solen som strålte seg inn gjennom vinduet. Jeg kledde meg og tenkte: ”Her kler jeg meg for en ny arbeidsdag. Jeg har sovet godt, føler meg frisk og opplagt og har både arbeidslyst og livsmot”.’ Med tanke på den alvorlige sykdommen jeg har vært igjennom er dette som et - - - - - ja, der kom det – mirakel.
Jeg forventer ikke flere mirakler i dag. Dette er stort nok og godt nok for meg. Jeg føler meg dypt takknemlig.
Hvilken virkelighet er virkelig virkelig? Er det bare den sansbare? Eller finnes det en imaginær som er like virkelig? Jeg tenker på sykepleieren som geleidet den gamle mannen med rullator bort til heisen og fortalte ham at de hadde hengt opp nye gardiner i rommet han skulle flytte inn i. ”Ja, de er nydelige!” repliserte han. Hun forsto ikke at en blind kunne si det. OK! Han kunne ikke se, men hadde evnen til å skape vakre gardiner i et nydelig rom ved hjelp av fantasien. Så fikk de opphengte gardinene – i realiteten - være som de ville.
Rundt omkring i verden sitter dyktige designere å fantaserer fram de skjønneste mønstre til gardinfabrikkene. Den gamle, blinde mannen dekorerte sitt nye rom presis som han selv ønsket det, et sted som gjorde det deilig å leve i. Ingen må komme å si at dette imaginære rommet ikke var virkelighet for ham. Så virkelig var det, at han gledet seg over det. Og det var ingen innbilt glede.
Dessuten - alt skapende arbeid tar sitt utgangspunkt i det imaginære. Her jeg nå befinner meg i atelieret går dagens oppgaver ut på å male bilder uten fysiske forbilder. Den indre verden er uendelig, ja uuttømmelig på billedmotiver. Spør bare dem som har valgt å male abstrakt.
Jeg sier ikke at den ytre virkelighet ikke betyr noe for prosessene som skjer i den indre. Det er faktisk slik at starter man med å male på intuisjon så vil det man har satt på lerretet trigge den indre prosess slik at det oppstår en dialog. Og midt oppe i alt dette befinner eksekutøren – eller mediet - seg. Hvem vet? Kanskje vil jeg selv kunne skape et bitte lite mirakel før dagen er slutt? Vi får se.
Det skjedde et at jeg kl. 05.30 slo øynene opp, og så solen som strålte seg inn gjennom vinduet. Jeg kledde meg og tenkte: ”Her kler jeg meg for en ny arbeidsdag. Jeg har sovet godt, føler meg frisk og opplagt og har både arbeidslyst og livsmot”.’ Med tanke på den alvorlige sykdommen jeg har vært igjennom er dette som et - - - - - ja, der kom det – mirakel.
Jeg forventer ikke flere mirakler i dag. Dette er stort nok og godt nok for meg. Jeg føler meg dypt takknemlig.
Hvilken virkelighet er virkelig virkelig? Er det bare den sansbare? Eller finnes det en imaginær som er like virkelig? Jeg tenker på sykepleieren som geleidet den gamle mannen med rullator bort til heisen og fortalte ham at de hadde hengt opp nye gardiner i rommet han skulle flytte inn i. ”Ja, de er nydelige!” repliserte han. Hun forsto ikke at en blind kunne si det. OK! Han kunne ikke se, men hadde evnen til å skape vakre gardiner i et nydelig rom ved hjelp av fantasien. Så fikk de opphengte gardinene – i realiteten - være som de ville.
Rundt omkring i verden sitter dyktige designere å fantaserer fram de skjønneste mønstre til gardinfabrikkene. Den gamle, blinde mannen dekorerte sitt nye rom presis som han selv ønsket det, et sted som gjorde det deilig å leve i. Ingen må komme å si at dette imaginære rommet ikke var virkelighet for ham. Så virkelig var det, at han gledet seg over det. Og det var ingen innbilt glede.
Dessuten - alt skapende arbeid tar sitt utgangspunkt i det imaginære. Her jeg nå befinner meg i atelieret går dagens oppgaver ut på å male bilder uten fysiske forbilder. Den indre verden er uendelig, ja uuttømmelig på billedmotiver. Spør bare dem som har valgt å male abstrakt.
Jeg sier ikke at den ytre virkelighet ikke betyr noe for prosessene som skjer i den indre. Det er faktisk slik at starter man med å male på intuisjon så vil det man har satt på lerretet trigge den indre prosess slik at det oppstår en dialog. Og midt oppe i alt dette befinner eksekutøren – eller mediet - seg. Hvem vet? Kanskje vil jeg selv kunne skape et bitte lite mirakel før dagen er slutt? Vi får se.
tirsdag, mai 05, 2009
KUNSTEN HØRER HERREN TIL
Heldigvis ble maleriet, som var frekt stjålet fra Larvik kirke, funnet, og trolig uten uopprettelige skader. Heng det på plass så fort som mulig!
Fra dag én – dvs. fra den dagen Gud selv grep et stykke leire og skulpturerte det første menneske, med seg selv som modell, har skapende arbeid vært en gudstjeneste.
Gud har gitt mennesket ulike talenter, også talentet til å skape musikk, skape tekster som kan leses eller synges, skape bilder som forteller om det uutsigelige.
All kunst forløser følelser.
Jeg tviler ikke et øyeblikk på at Gud er kunstner, elsker kunst og velsigner kunstnere. Tenk bare på hvordan han har ønsket tempelet utformet og utsmykket---.
Uten troen på den levende Gud ville verden vært tom for kunst. Historisk sett er det meste av det som vi i dag gleder oss over, skapt til Guds ære og menneskers oppbyggelse.
De store komponistenes arbeider har hjulpet millioner troende til å uttrykke sin tror og sine religiøse følelser, og er et umistelig element i gudstjenesten. Bildene, ikoner og bilder som gjenforteller bibelhistorien - har gitt mennesker kunnskap om de bibelske sannheter.
Og nå leser jeg i Vårt Land, til min store forskrekkelse, at redaksjonen har reist spørsmål om hva man skal gjøre med kunsten i kirken. Slik er egentlig en helt umulig problemstilling i en kulturåpen, kristen dagsavis. Jeg mistenker redaksjonen for å ville lokke kverulantene ut på glattisen. For det finnes da vel ikke en eneste vettug kristen som ikke har et positivt forhold til kunsten i kirken?
Hvis frykten for å miste verdifull kunst vil lede til at man velger å sende den til museer, og så henge opp kopier i kirken, da styrer angsten og ikke fornuften handlingene.
La originalkunsten få leve sitt liv i kirken. Hegn og vern om den men fjern den for all del ikke. Kunst er ikke pynt. Kunsten i kirken er kommunikasjon, er forkynnelse. Selv abstrakt kunst kan tale sterkt til den som åpner seg for den.
Meldal kirke brant ned. En tro kopi ble bygd opp på samme sted. Jeg frydet meg i den gamle kirken, den var et folkekunstklenodium. Den nye kirken er pen, men den virker tom på meg. Til tross for et utmerket kunsthåndverk er kirken kun blitt kopi.
Sett med mine øyne ble beslutningen de tok en tragedie. Et samfunn hadde mistet en kunstskatt. Man burde sørget den ut av sjel og sinn, og så la levende, engasjerte kunstnere skape en splitter ny kirke for dagens og morgendagens mennesker.
Vår lille Metodistkirke i Lillestrøm har overraskende mye kunst å fremvise. Den største skatten er det vevde alterteppet som nålevende kunstner, Rigmor Bové har vevd. Vi har også flere vakre ikoner som ikonmaleren Arne Borgen har malt. Selv er jeg representert med en serie originale kulltegninger fra pasjonshistorien. Helge Skånlund og Veslemøy Nystet Stoltenberg er annerkjente kunstnere som er godt representert i kirken vår.
Vår menighet var meget tidlig ute med å invitere kjente kunstnere til å stille ut sine arbeider i Kirken. Det var Arne Borgen som hadde ideene til dette, og som sto for gjennomføringen.
Kunsten er en gave fra Gud, og hører selvsagt hjemme i Guds hus.
Fra dag én – dvs. fra den dagen Gud selv grep et stykke leire og skulpturerte det første menneske, med seg selv som modell, har skapende arbeid vært en gudstjeneste.
Gud har gitt mennesket ulike talenter, også talentet til å skape musikk, skape tekster som kan leses eller synges, skape bilder som forteller om det uutsigelige.
All kunst forløser følelser.
Jeg tviler ikke et øyeblikk på at Gud er kunstner, elsker kunst og velsigner kunstnere. Tenk bare på hvordan han har ønsket tempelet utformet og utsmykket---.
Uten troen på den levende Gud ville verden vært tom for kunst. Historisk sett er det meste av det som vi i dag gleder oss over, skapt til Guds ære og menneskers oppbyggelse.
De store komponistenes arbeider har hjulpet millioner troende til å uttrykke sin tror og sine religiøse følelser, og er et umistelig element i gudstjenesten. Bildene, ikoner og bilder som gjenforteller bibelhistorien - har gitt mennesker kunnskap om de bibelske sannheter.
Og nå leser jeg i Vårt Land, til min store forskrekkelse, at redaksjonen har reist spørsmål om hva man skal gjøre med kunsten i kirken. Slik er egentlig en helt umulig problemstilling i en kulturåpen, kristen dagsavis. Jeg mistenker redaksjonen for å ville lokke kverulantene ut på glattisen. For det finnes da vel ikke en eneste vettug kristen som ikke har et positivt forhold til kunsten i kirken?
Hvis frykten for å miste verdifull kunst vil lede til at man velger å sende den til museer, og så henge opp kopier i kirken, da styrer angsten og ikke fornuften handlingene.
La originalkunsten få leve sitt liv i kirken. Hegn og vern om den men fjern den for all del ikke. Kunst er ikke pynt. Kunsten i kirken er kommunikasjon, er forkynnelse. Selv abstrakt kunst kan tale sterkt til den som åpner seg for den.
Meldal kirke brant ned. En tro kopi ble bygd opp på samme sted. Jeg frydet meg i den gamle kirken, den var et folkekunstklenodium. Den nye kirken er pen, men den virker tom på meg. Til tross for et utmerket kunsthåndverk er kirken kun blitt kopi.
Sett med mine øyne ble beslutningen de tok en tragedie. Et samfunn hadde mistet en kunstskatt. Man burde sørget den ut av sjel og sinn, og så la levende, engasjerte kunstnere skape en splitter ny kirke for dagens og morgendagens mennesker.
Vår lille Metodistkirke i Lillestrøm har overraskende mye kunst å fremvise. Den største skatten er det vevde alterteppet som nålevende kunstner, Rigmor Bové har vevd. Vi har også flere vakre ikoner som ikonmaleren Arne Borgen har malt. Selv er jeg representert med en serie originale kulltegninger fra pasjonshistorien. Helge Skånlund og Veslemøy Nystet Stoltenberg er annerkjente kunstnere som er godt representert i kirken vår.
Vår menighet var meget tidlig ute med å invitere kjente kunstnere til å stille ut sine arbeider i Kirken. Det var Arne Borgen som hadde ideene til dette, og som sto for gjennomføringen.
Kunsten er en gave fra Gud, og hører selvsagt hjemme i Guds hus.
lørdag, mai 02, 2009
OM Å TA ETT SKRIT TIL
Så langt tilbake det er mulig å huske har jeg hørt snakk om mirakler.
Helt til denne dag, i mitt syttisjette år, har jeg hatt et forhold til det oversanslige og det som for logikken er ubegripelig. Som kunstmaler har jeg imidlertid aldri hatt spesiell nysgjerrighet, eller dragning mot su’rrealismen i billedkunst og litteratur.
På spørsmålet om jeg tror på mirakler må jeg svare at jeg i prinsippet ikke tror at Gud gjør mirakler. Hvordan kan man kalle det som den Allmektige gjør for mirakler. Han har ikke behov for det. For den Allmektige er våre mirakelopplevelser selvfølgeigheter. Det er for oss det uforståelige blir oppfattet som mirakler. Det er jo litt flaut å erkjenne at det er noe man ikke forstår. Men ennå flauere er det å tro man forstår det uforståelige, og særlig når man ikke engang forstår det selvfølgelige.
I mitt lange liv er jeg blitt konfrontert med mange ting jeg ikke forstår. Jeg har forsket, gransket og analysert, og selvsagt lært meget. Jeg har, oftere enn jeg liker det, kommet til en grense hvor min kapasitet ikke kommer lenger, eller forstår mer, og så må jeg melde pass. Hit, men ikke lenger. ”Her må dine stolte bølger legge seg”.
Bakenfor slike grenser ligger altså det ubegripelige. Nå kan jeg gjøre to ting: Enten oppsøke mennesker som opplagt har bedre forutsetninger enn meg, be dem om hjelp, og så tro på deres forklaringer. Eller jeg kan si at bakenfor grensen ligger det et spennende mysterium.
For å trenge inn i det mysteriøse trenger jeg den samme nysgjerrighet og undring som enhver vitenskapsmann bør være utrustet med. Går det an å tenke at det finnes en annen måte å trenge seg inn i det ukjente på? Etter mitt skjønn gjør det så absolutt det, men det igjen kommer av at jeg tror mennesket i tillegg til kroppen og sjelen, også er utrustet med ånd.
I dag er det stort sett bare kunstnere som blir kalt åndsmennesker. Deres viktigste verktøy er deres åndsevner, deres skapende evner. Når jeg står ansikt til ansikt med det mysteriøse fører min nysgjerrighet meg inn i et terreng hvor jeg er ukjent, og hvor andre også er ukjente. For å trenge meg inn i mysteriet trenger jeg derfor åndelig hjelp. Og det er nettopp her min tro kommer inn. Jeg tror at Gud er ånd og søker derfor Guds veiledning. Jeg har lært, og jeg tror faktisk at Gud er ånd. Og når jeg søker kontakt med ham er det ånden i meg, min ånd som søker den Allmektiges Ånd.
For meg ender denne kommunikasjonen alltid opp i en eller annen opplevelse som får betydning for meg. Jeg forstår ikke ting bedre, men jeg aner, eller fornemmer noe mer, noe som er viktigere.
I malerkunsten er dette en viktig prosess. Særlig i det abstrakte bilde er det jeg skaper diktert av det jeg aner, eller fornemmer. Jeg kobler ikke ut mine rasjonelle evner og maler i transe – som i automatskrift. Ånden i meg inspirer mine intellektuelle evner til å skape de uttrykk jeg ønsker. Får jeg til – det som mine kunstneriske ambisjoner ønsker – blir det jeg har skapt i stand til å kommunisere med dem som våger å møte min kunst uten ønske om, eller behov for å forstå. Betrakterens opplevelse korresponderer da gjerne med mine åndelige intensjoner.
Sik er det i møte med musikken og litteraturen også, ja, med alle åndelige uttrykk.
Jeg kan ikke si at de mennesker er fattige som ikke har det på samme måte som meg. Jeg kan ikke vite noe om rikdommen i andres liv. Det eneste jeg kan si er at mitt liv ville vært betydelig fattigere uten denne dimensjonen.
Det vil ikke komme på tale å sette fornuften til siden når jeg møter mysteriet, På den andre siden setter jeg heller ikke ånden til side, men bruker den til å hjelpe meg å strekke meg et stykke lengre enn dit min fornuft kan føre meg. Det handler om ”å ta ett skritt til".
Helt til denne dag, i mitt syttisjette år, har jeg hatt et forhold til det oversanslige og det som for logikken er ubegripelig. Som kunstmaler har jeg imidlertid aldri hatt spesiell nysgjerrighet, eller dragning mot su’rrealismen i billedkunst og litteratur.
På spørsmålet om jeg tror på mirakler må jeg svare at jeg i prinsippet ikke tror at Gud gjør mirakler. Hvordan kan man kalle det som den Allmektige gjør for mirakler. Han har ikke behov for det. For den Allmektige er våre mirakelopplevelser selvfølgeigheter. Det er for oss det uforståelige blir oppfattet som mirakler. Det er jo litt flaut å erkjenne at det er noe man ikke forstår. Men ennå flauere er det å tro man forstår det uforståelige, og særlig når man ikke engang forstår det selvfølgelige.
I mitt lange liv er jeg blitt konfrontert med mange ting jeg ikke forstår. Jeg har forsket, gransket og analysert, og selvsagt lært meget. Jeg har, oftere enn jeg liker det, kommet til en grense hvor min kapasitet ikke kommer lenger, eller forstår mer, og så må jeg melde pass. Hit, men ikke lenger. ”Her må dine stolte bølger legge seg”.
Bakenfor slike grenser ligger altså det ubegripelige. Nå kan jeg gjøre to ting: Enten oppsøke mennesker som opplagt har bedre forutsetninger enn meg, be dem om hjelp, og så tro på deres forklaringer. Eller jeg kan si at bakenfor grensen ligger det et spennende mysterium.
For å trenge inn i det mysteriøse trenger jeg den samme nysgjerrighet og undring som enhver vitenskapsmann bør være utrustet med. Går det an å tenke at det finnes en annen måte å trenge seg inn i det ukjente på? Etter mitt skjønn gjør det så absolutt det, men det igjen kommer av at jeg tror mennesket i tillegg til kroppen og sjelen, også er utrustet med ånd.
I dag er det stort sett bare kunstnere som blir kalt åndsmennesker. Deres viktigste verktøy er deres åndsevner, deres skapende evner. Når jeg står ansikt til ansikt med det mysteriøse fører min nysgjerrighet meg inn i et terreng hvor jeg er ukjent, og hvor andre også er ukjente. For å trenge meg inn i mysteriet trenger jeg derfor åndelig hjelp. Og det er nettopp her min tro kommer inn. Jeg tror at Gud er ånd og søker derfor Guds veiledning. Jeg har lært, og jeg tror faktisk at Gud er ånd. Og når jeg søker kontakt med ham er det ånden i meg, min ånd som søker den Allmektiges Ånd.
For meg ender denne kommunikasjonen alltid opp i en eller annen opplevelse som får betydning for meg. Jeg forstår ikke ting bedre, men jeg aner, eller fornemmer noe mer, noe som er viktigere.
I malerkunsten er dette en viktig prosess. Særlig i det abstrakte bilde er det jeg skaper diktert av det jeg aner, eller fornemmer. Jeg kobler ikke ut mine rasjonelle evner og maler i transe – som i automatskrift. Ånden i meg inspirer mine intellektuelle evner til å skape de uttrykk jeg ønsker. Får jeg til – det som mine kunstneriske ambisjoner ønsker – blir det jeg har skapt i stand til å kommunisere med dem som våger å møte min kunst uten ønske om, eller behov for å forstå. Betrakterens opplevelse korresponderer da gjerne med mine åndelige intensjoner.
Sik er det i møte med musikken og litteraturen også, ja, med alle åndelige uttrykk.
Jeg kan ikke si at de mennesker er fattige som ikke har det på samme måte som meg. Jeg kan ikke vite noe om rikdommen i andres liv. Det eneste jeg kan si er at mitt liv ville vært betydelig fattigere uten denne dimensjonen.
Det vil ikke komme på tale å sette fornuften til siden når jeg møter mysteriet, På den andre siden setter jeg heller ikke ånden til side, men bruker den til å hjelpe meg å strekke meg et stykke lengre enn dit min fornuft kan føre meg. Det handler om ”å ta ett skritt til".
Abonner på:
Innlegg (Atom)