fredag, mai 28, 2010

Siste tur til frisørsalongen

Det var bare noen få dager igjen til 17. Mai. Karin hadde alltid vært innom frisøren sin for å stelle håret til denne dagen så også i år. Men nå kom hun ikke dit ved egen hjelp, for Karin var svært syk og var pasient ved et sykehjem her i byen. Hun nevnte sitt problem for kona mi, Reidun, og hun fant råd: ”Vi låner bare en rullestol fra pleiehjemmet, og så triller jeg deg dit”. Enkelt og greit.
Nå ja, riktig så enkelt var det ikke, for det var ingen moderne rullestol som ble stilt til rådighet. Den hadde ikke bremser og ingen instruerte om reguleringen av høyden på håndtakene.
Karin måtte hjelpes oppi stolen. Så ble hun tullet inn i et varmt teppe og satt der, litt på skakke, og holt på den lille ryggsekken som hun likte å bruke som håndveske.
Veien fra pleiehjemmet til frisørsalongen var en rett strekning, men den var lang. Og hver gang de skulle ned fra eller opp på fortauet ble Karin redd for å falle ut av stolen. Da det ikke var bremser måtte Reidun snu rullestolen og rygge den opp og ned. Det var mange kryss og manøvrere seg over, og det var stor trafikk av biler og syklende.
Karin hadde ikke ordentlige sko på beina så det hente hun mistet en slippers på gate. Og ryggsekken ville hele tiden skli fra henne. Til slutt tok Reidun sekken på ryggen og plasserte slippersene bak ryggen på Karin.
Etter mye slit og møye klarte Reidun med sin krombøyde skyvestilling endelig å få Karin fram til inngangsdøren. Men nå måtte det stødig hjelp til å få henne opp av rullestolen og inn i salongen og opp i frisørstolen.
Endelig fikk Reidun hvile seg godt ut til hjemturen. Og den gikk mye bedre for frisørdamen viste dem en annen rute uten fortau, og det var straks mye bedre. Men før de forlot salongen bestilte Karin en ny time om fjorten dager.
Reidun kom utslitt hjem etter disse strabasiøse trilleturene og sa: Jeg triller henne aldri til frisøren en gang til. Vi må finne en helt annen ordning.
Det er i dag gått fjorten dager siden denne turen til frisøren. Kari var fin på håret 17. Mai, men hun var for syk og svak til å ta del i festlighetene. Da syttendemaitoget kom på høyde med pleiehjemmet forlot Reidun festlighetene. Bunadkledd og fin smatt hun inn på pleiehjemmet for å gratulere sin gode venninne med dagen. Men Karin var blitt så sliten og veik, så Reidun strøk henne bare over kinnet, og da hun gikk hørte hun Karin hviske: Hils til David.
Det var det siste Reidun hørte, for nå ble Karin bare veikere og veikere, og så døde hun, stille og fredlig og uten kamp.
I dag skulle hun hatt ny time hos frisørdamen sin. Men i dag begraves Karin kl.12.00. Og som en siste vennetjeneste har Reidun pyntet hjemmet vårt og dekket bord til et minnesamvær med over tretti gjester, og hun har gjort det vakkert og stilig, akkurat som Karin ville ha likt det. Men hadde hun levd hadde hun kommet med et velment råd: ”Du må ta det litt med ro, Reidun, og passe litt bedre på deg selv”. Jeg tro Reidun kunne ha svart: ”Man passer ikke bedre på seg selv enn å stå på litt for andre!”
De var gode venner de to, ja vi tre, for jeg var så definitivt Karins venn. Reidun besøkte henne flittig under hele den lange sykdomsperioden. Jeg skrev mest flørtende og humoristiske sms’er som hun svarte på omgående. Her hos oss satt hun alltid i den grønne sofaen, og vi vil alltid se henne for oss nettopp der.
Og snart fylles hjemmet vårt av Karins familie og venner, men Karin kommer ikke.

onsdag, mai 12, 2010

Jan-Magnus Bruheim

Det jeg nå skal skrive burde jeg skrevet på nynorsk. Men da jeg ikke kan det godt nok lar jeg det heler være. Jeg vil skrive om en stillfarende lyriker jeg møtte på Havnåsleieren for unge menn som tjenestegjorde verneplikten som sivilarbeidere.
Vi hadde laget til en fest i spisesalen for nå var et par grupper kommet tilbake fra utpostene hvor de bodde i koier, og hogg tømmer i skogen. Den gjengse uniformen var dongeribokse og rød islender. Vi på kjøkkenet hadde bakt kringler og formkaker, kokt kaffe og pyntet på bordene med det vi hadde. Det var en pratsom gjeng.
Det var ikke et stort underholdningsprogram vi hadde klart å sette sammen. Det var min gode venn og trofaste forbeder, interiørarkitekten Gerhard Berg, som ledet møte, og han slapp først til en baryton fra pinsevennene med en kraftfull Einar Ekberg-sang. En innadvendt lektor fikk spilte et stykke på piano (han brukte minst fem min. til å mye opp fingrene). Det var et bravurnummer i meget høyt tempo, og det eneste han kunne. Men så kaller Gerhard fram en mann med navnet Jan-Magnus Bruheim, og introduserer ham som aftenens lyriker.
Jeg vil aldri glemme dette. Der sto han, som en mann på slagmarken. Han var betydelig eldre enn oss. Han var kledd i en svart dress med hvit skjorte og slips med en knute som trolig var knytt én gang, men etter hvert som han brukte det, ble strammet litt til. Han sto der foran oss, lit fremoverbøyd, og så ned i gulvet. Jeg fikk vondt av ham.
Men så startet han å lese sitt dikt ”Den oppriste mannen”, og da var han med ett forandret til en lyrisk kraftkilde. Det ble dødstille i salen. Det var som en vårbekk av sølv som klukket fram over hans smale lepper. Jeg satt som forhekset og lyttet. Så var det som han selv ble forvandlet til denne mannen, som sto skjelvende i vårbrisen. Svettperler rant ned over hans vakre ansikt og forsterket lyset som strålte ut fra ham.
Da den siste strofen hadde forlatt hans lepper bukket han dypt som var det kongelige han hadde opptrådt for. Applausen brøt løs og ville ingen ende ta. Jeg fikk slik respekt for denne mannen at jeg aldri turde å snakke med ham. Men han hadde satt seg fast i meg, og så kraftig, at jeg alltid etterpå har søkt etter hans dikning.
Så var jeg selv blitt en eldre herre med dress og slips som for rundt i landet og talte til folk. En gang ble jeg invitert til Skjåk, hjemstedet til Bruheim, for å holde et seminar for offentlige ansatte, og et åpent foredrag for alle i bygda. Hun som sto ansvarlig for mitt besøk spurte om det var noe jeg hadde lyst til å oppleve de dagene jeg var på besøk i dn vakre fjellbygda. Jeg nevnte to ting. Det ene var å få hilse på en av deres berømte treskjærere, og det fikk jeg. Å for en mester! Å for en kustner! Det andre var om noen kunne vise meg heimen til Jan-Magnus Bruheim. Det lot seg også ordne. Jeg ble invitert av hans nærmeste familie til å spise aftens i dikterens hjem, som var nennsomt holdt vedlike for å minnes bygdas store sønn.
Familien, en liten flokk åpne og herlige mennesker, frydet seg over at jeg ville komme på besøk, og de visste ikke hva godt de skulle gjøre for meg. Jeg var mest interessert i å høre om Jan-Magnus, men forsto snart at han ikke hadde hatt det lett der høyt oppe i fjell dalen. Jan-Magnus var ugift, og det var merkelig. Han var også skolelærer, og den kombinasjonen var også merkelig. At han viste den samme høflighet og vennlighet overfor barn som han gjorde for voksne satte fart i ”Bygdedyret”, dette djevelens uhyre som kan ta livsgnisten fra hvem som helst som råker ut for det. Alle jeg snakket med kjente godt til dikteren, og til udyret, for det var fortsatt levende blant dem.
Sommeren etter besøkte jeg hytta til Trine og Ingar. De tok med oss en tur til Tvedestrand. I denne lille, men trivelig sommer byen, er ei gate med flere butikker som selger gamle bøker. Her fant jeg tre bøker som Jan-Magnus Bruheim hadde skrevet.
I går fikk jeg et overraskende brev fra Nordnorsk Lederutvikling med spørsmål om å skrive en artikkel til deres 25 års jubileumsskrift. I brevet var legt ved ei lyrikkbok de hadde laget med tittelen ”Ord langs vegen”. Har hadde de tatt med fire dikt av Bruheim. Slik lyder ett av dem:
Um å bera
Skapt er vi te bera, og lette børene for kvarandre. Til fånyttes lever ingen. –
Men våre eigne bører skal vi bera åleine.
Stor og verdfull er sorgi som ikkje kan delast av andre.
Men fatigsleg, liti og arm er den glede
som du vil ha åleine.
Hjelpeslaus er den som ikkje har nokon å hjelpe, og vera god mot.
Lik tre utan sevjestraum turkast han inn - - .
Den mannen ber tyngste børi som igjen ting har å bera.

Vel, så fikk jeg med litt nynorsk helt mot slutten – som avskrift. Det finnes store mennesker over alt i verden som bygdedyr ønsker å ødelegge.

lørdag, mai 08, 2010

Min gode venn Arnfinn Sæther er 80 år

Vi feiret dagen med stor middag på ”Kleivstua”, du vet den eldgamle skysstasjonen som ligger høyt over Sunvolden, midt mellom Kongens”- og ”Dronningens utsikt. ”Kleivstua er restaurert og utvidet og er blitt et romantisk hotell med restaurant.
Arnfinn er født og oppvokst i Hønefoss. Jeg tror han elsker byen rundt den gedigne fossen, for han har nesten hele sitt liv bodd, og hatt sitt arbeid der. Han er gift med danske Kiss, en sprudlende liten kvinne med musikk som fag. De har tre barn. To bor og jobber i Danmark, den yngste har overtatt huset etter mor og far og er selvstendig næringsdrivende innenfor personal og ledelse.
Arnfinn har sin arkitektutdanning både fra Graz og Trondheim. Sammen med kollega Reidar Gytfeldt åpnet de et arkitektkontor midt i byen. Etter hvert ansatte de flere arkitekter, ingeniører og en hel liten stab av kontormedarbeidere. Og oppdragene strømmet inn, store og små. Jeg tar ikke for hardt i når jeg sier at disse arkitektene har satt sitt kvalitetspreg på eneboliger og forretningsbygg i og rundt byen.
Det var en høstdag i 1959 at jeg satt i bussen fra Jevnaker til Hønefoss. I Westernbakken så jeg noen vakre småhus og spurte en kar i bussen om han visste hvem som hadde tegnet dem. ”Det kan ikke være noen andre en arkitekt Sæther, det!” svarte han. Jeg bet meg fast i navnet og søkte stadig informasjon om denne karen hvis estetiske kaliteter appellerte til meg. Jeg var en lut fattig metodistprest uten ambisjoner om å bygge eget hus, men jeg unte meg gleden av å lese blader om hus og hjem.
Først da vi flyttet til ”Modum” og jeg bl.a. gikk inn i Gordons lille gruppe som tenkte og planla utbygging ble kontakter med arkitekter en del av jobben. Jeg hadde lett for å sette meg inn i Gordons ideer og overføre dem til skisser på papir, som han tok med seg til konferanser med arkitektene.
En kveld inviterte Sparebanken sine kunder med byggeplaner til en foredragskveld med arkitektene Sæther og Gytfeldt. Det ble en spennende kveld hvor jeg våget å presentere meg for Arnfinn Sæther. Verken han eller jeg hadde tanker om hva dette møte skulle komme til å bety for oss begge.
Arnfinn tegnet huset vi bygde i Vikersund, et fantastisk anlegg for inne og uteliv som skulle bygges ut i etapper, men som ikke ble fullført. Etter 1 ½ år solgte vi huset til overlegen ved Vikersund Bad. Metodistkirken hadde kalt meg til å lede utviklingen av Samlivsprosjektet, og vi flyttet til Ullevålsveien i Oslo.
En kveld fikk vi besøk av Kiss og Arnfinn. Kiss hadde bakt et deilig brød til oss, og Arnfinn hadde kjøpt en flaske utsøkt rødvin. Jeg ble en smule forlegen, for det var ikke helt vanlig at det fates rødvin i huset til en metodistprest. Vi spiste brødet, men lot vinen være uberørt. Først dagen etter vekket Herren meg opp av min sløvhet. Det var som han sa til meg: Hvor var du i går kveld? Dine venner kom med brød og vin og du hadde ikke fantasi nok til å forrette dem nattverd!” Jeg ble meget skamfull!
Arnfinn tipset oss en deilig eiendom på Jevnaker som var til salgs. Det var direktøren på Hadelands Glassverk som ville flytte fra det digre huset Torbjørnrud som arkitekt Arneberg hadde tegnet, men som ble for stort og tungvint å bo i for to mennesker. Jeg forhandlet med eierne og fikk eiendommen på hånden i 3 måneder. Og Jevnaker Sparebank ville fullfinansiere kjøpet.
Arnfinn og jeg arbeidet ut planer for anvendelsen av huset og tomten som var på 25 mål og lå som en tange ut i Randsfjorden. På høyden, like til venstre for innkjøringen planla vi et vakkert kirkebygg som både skulle romme den lille metodistmenigheten og fungere som en institusjonskirke. Vi glødet for planene. Men våre samarbeidspartner ønsket et annet sted.
Hele prosjektet ble skrinlagt av Årskonferansen. Og der sto vi da – Reidun og jeg, samt Anne Kristin. Vi hadde ikke et sted å bo. Vi hadde ikke et arbeid å gå til, og vi hadde i prinsippet ingen innekt å leve av. Men vi hadde gode venner på Hønefoss og på Jevnaker. Arnfinn hjalp oss med å finne et sted å bo. Dr. Ragnar Joakimsen, en venn fra årene på Jevnaker og senere Modum Bads Nervesanatorium, skaffet meg et arbeid ved Ringerike Familievernkontor.
De tre årene som fulgte var våre tyngste år. Jeg hadde møtt veggen som man sier. Men den rette diagnosen var nok en reaktiv depresjon. I disse mørke årene ble Arnfinn og Kiss det lyset vi trengte. De viste oss en omsorg som vi aldri hadde opplevd før. De ringte oss og besøkte oss minst to ganger i uken, tok oss med på turer i skog og mark og skaffet oss et leieforhold til nabohytta deres i Åsa ved Steinsfjorden. To lange herlige somre bodde vi sammen, spiste, koste oss ved kveldsbålet, badet i fjorden og rodde ut og fisket. De hadde sansen for det gode livet disse to, og det ble nok en medvirkende årsak at jeg sakte men sikkert klarte og krabbe ut av mørket og inn i lyset igjen.
Det var under disse årene at vårt vennskap utviklet seg til å bli så rikt og vakkert. Reidun fikk en trofast venninne i Kiss. De forsto hverandre utmerket, selv om Reidun alltid har hatt problemer med å forstå danske talespråk. Arnfinn og jeg møttes ofte i lange, eksistensielle dialoger. Vi kunne snakke om alt, ungdomsopprør, alkoholisme, psykiatri og teologi. Arnfinn som under oppveksten hadde fått store overdoser av pinsekristendom, kunne på nytt nærme seg de religiøse spørsmål. Han ble etter hvert en viktig brikke i etableringen av Kirkeakademiet på Ringerike, og vi følte trygghet i selskap med hverandre. Men da han viste så stort mot at han gikk til nattverd i den katolske kirken her i Lillestrøm, så var det motet større enn mitt.
Vi snakket mye om hus. Jeg hadde skrevet boken ”Ditt rom i mitt hus”, og Arnfinn betrodde meg at han betraktet hus som mennesker. Når han tenkte og tegnet hus var han opptatt av verdier som snillhet, godhet, skjønnhet, ærlighet, sannhet osv. Han er en glimrende kåsør og skribent, og har holt mange morgenkåserier i NRK radio. Hans petitartikler i Ringerikes Blad var av høy journalistisk kvalitet, og innholdet ble diskutert der folk møttes.
Han ville nok blitt glad hvis jeg hadde blitt medlem i Rotary, men jeg forklarte ham at jeg har fått invitasjon fra nær sagt alle disse klubbene, men hver gang sagt nei takk. Å være medlem i et ”lukket fellesskap” har aldri tiltalt meg. Jeg nærer imidlertid respekt for klubbene, og det er ikke få jeg har gjestet med kåserier og foredrag. Arnfinn ble utnevnt i Guvernør for Rotary distriket som inkluderte bl.a Oslo. Da han var invitert til en samling i USA var han så sjuk at han så reisen som en umulighet. Jeg lovet å be for ham hver dag. Han ble sterk nok til å sitte i en rullestol, og Kiss ble hans trofast ”triller” som ble med ham til USA. En tur de nok aldri har angret på. Han var selv meget forbauset at det lot seg gjøre å gjennomføre denne reisen, men ville ikke høre snakk om at forbønnen hadde hjulpet ham.
Han er en tunghørt og sprek 80 åring som hver høst flytter inn i sin leilighet på Grand Canaria, og bor der noen uker og gleder seg som et barn til å ta imot barnebarna. Han er nok lei seg når jeg sier: ”En gang Grand Canaria, det er nok”. Skulle jeg trosse min motvilje mot turistøya måtte det være for å være sammen med min gode venn Arnfinn og gjenoppta vår viktige dialog om liv og død. Forstår du nå at jeg har belegg for å kalle ham ”min gode venn”?