søndag, juni 24, 2007

KIRKENS SOS , ET GLEMSELENS HAV

Under vår private Andreas-messe, hjemme hos oss, leste Reidun fra andaktshefte ”I Dag” om en som satt nettevakt ved mottagelsen til et psykiatrisk sykehus. Blant de mange telefoner han ekspederte kom det også en og annen fra en privatperson som var i krise, og trengte en å snakke med. Han kunne ikke gjøre noe annet enn å lytte, skriver han.

Jeg hadde bare vært prest en kort tid ved Modum Bads Nervesanatorium da overlegen og jeg snakket sammen om en sjelesorgens akuttmottak. Gordon mente jeg burde ta initiativet til noe lignende i Norge. Jeg sa meg villig til å reise til Stockholm for å undersøke hvordan sjelesørgerne der hadde organisert en slik tjeneste. På norsk ville kalt den: ”Vakthavende prestetjeneste”. Jeg skrev en rapport og noen refleksjoner, men prestetjenesten og arbeidet med Familieterapi avdelingen krevde det meste, og jeg hadde ikke overskudd til særlig mer.

Kort tid etter grep presten Hans Christian Lier tak i utfordringen og etablerte Kirkens SOS., til vår og andres store glede og fulle støtte.

Det geniale ved denne tjenesten er at den i stedet for å være en prestenes vakttjeneste, ble en tjeneste som både prester og legfolk kunne gå inn i.

Kirkens SOS ble en 24 timers telefontjeneste som folk i krise og nød kunne ringe til.

Vel hadde man ambisjoner om å fostre et korps av kvalifiserte lyttere. De ble laget studieopplegg og kursmateriell, og noen ble vel også fristet til å prøve seg på litt avansert sjelesorg og terapi, men de aller fleste forsto raskt at deres oppgave var å lytte. Og fordi de som hjelpere ellers hadde store praktiske handikaps utviklet de kunsten å lytte.

Å lytte er kunst. Det er mange av oss som er opphengt i det at kirken og vi skal ”hjelpe”, - som Den gode samaritan, dvs å trå til med salve og bandasje, og med penger der vi selv ikke har tid til å fullføre ”behandlingen”, eller som hos leger, å skrive ut en resept.

Som et apropos til dette sitter SOS-hjelperne med en telefon til øre og lytter til klagen som et menneske langt, langt borte kommer med. Lysten til å komme med praktiske råd og vennlige formaninger dukker stadig opp. Noen ganger overveldes de av problemene og får behov for vise den nødstedte til profesjonell hjelp. Men få er mer profesjonelle hjelpere enn staben ved SOS, for deres profesjon er å lytte, og lytte levende bevisst til det som blir dem betrodd.

Den lyttendes styrke ligger i ikke å kunne gjøre noe. Og med dette som forutsetning får konfidenten satt ord på sitt problem, og det er halve veien til løsningen. Dessuten ansvarliggjøres konfidenten for å gjøre jobben selv.

Det er mange klienter som håper å få konkret hjelp, og like mange håper å kunne være de gode hjelperne. Men den beste hjelp er den hvor konfidenten hjelper seg selv og glemmer hjelperen.

Konfidenten setter ord på sine problem, taler det inn i hjelperens lyttende øre. Denne hører på en slik måte at det som blir sagt havner i glemselens bunnløse hav. Ikke fordi hjelperen har taushetsplikt, men fordi han, eller hun har sluset problemene inn i glemselens hav, den bunnløse glemselens hav.

Jeg har lyst til å kalle disse omsorgskjempene for lyttende vektere ved glemselens osean. Og så vil jeg takke dem for viljen til hjelpeløshet, som er hjelperens adelsmerke.

onsdag, juni 20, 2007

GULLBRYLLUPSREISEN TIL AZORENE

Vår første bryllupsreise gikk til Staveren, utenfor Larvik, til kirkens ungdomsleir. Syklene var pakket som kløvhester med mat, klær, telt og soveposer! Vi brukte to dager på veien nedover, men bare én dag hjemover. Utbyttet var omvendt proporsjonalt til budsjettet. Det var tider det. I dag blir vi slitne av å tenke på en så lang tur – med bil.
Vår andre bryllupsreise ble behagelig enklere, og litt dyrere. SAS tok oss på sølvvinger ut til ei øygruppe i Atlanteren, til lilleputtøya Sao Miguel med hovedstaden Ponta Delgada. Vi var med på alle turene bortsatt fra Azorisk aften, da gikk vi to ut for å spise, alene. Øya ligger midt i fiskelykka, men en god fiskerestaurant var ikke å oppdrive. Vi fikk anbefalt St. Pauli som mottok oss med surprise og sparkling vine, og med finsk sisu og latterbrøl fra et langbordet tett ved vårt.

Jeg vet ikke om Reidun hørte mine poetiske kjærlighets erklæringer, men hun smilte bredt da hun fikk sin diamant, Av praktiske grunner ikke fikk hengt det rundt hennes vakre hals. Og jeg fikk slipsnål, i gull, med vakker stein. Under finnenes lystighet rakk vi hverandre hendene over bordet og lovet hverandre troskap for resten av livet. Det var i grunn ikke så vanskelig, vi har jo 50 års praksis i troskapens tjeneste.

Ingen lydkulisse kunne høyne eller forsimple vår lykke den kvelden. Det lyste ungdom av min hjertens kjære. Alle i reise
følget nektet å tro at hun var en dag år over seksti. Alle turer gikk så i glansen av hennes ungdom. På den siste turen var jeg enige med de andre om at det ikke var særlig mer å se på - enn….!

Sønnavinden forsto vår hjemlengsel. I 16.000 fot over Atlanterhavet blåste den oss hjem til Gardermoen, en drøy time før ruteplanen. Og Prestegårdsrosene duftet mot oss i sin blekrosa skjønnhet og ønsket oss hjertelig velkommen hjem igjen. På den andre siden av dørkterskelen klemte vi hverandre – uten sjenanse – og i kor sa vi: - Å. så godt det er å komme hjem!

mandag, juni 11, 2007

DET BURDE VÆRT 50

Det burde vært 50, men økonomien tillater ikke mer enn 20.
Jeg snakker om det vedhenget hun burde fått, og det hun får på vår gullbryllupsdag, og som jeg gleder meg til å feste rundt den vakre halsen hennes. Det skal skje på en herlig fiskerestaurant et sted på Azorene, mens resiefølge slår seg løs et annet sted på øya.

Vi har faktisk vært lykkelige i hverandres selskap i 50 eventyrlig år. To ting har vært viktig for oss. At avstanden mellom oss skulle fylles med kjærlighetens gjerninger. At kjærligheten ikke vil ha noe, som den ikke får frivillig. Vi fikk tre barn, som har gitt oss tre utrolig skjønne svigerbarn, som har gitt oss elleve barnebarn, et svigerbarnebarn og ett oldebarn.

På bakgrunn av alle denne rikdom kan man forstå hvorfor vår yrkesaktive hverdag ble et arbeid med å løse menneskelige spenninger, kriser og konflikter. Min trygghet og mitt mot skylles diamanten i mitt liv.

fredag, juni 08, 2007

KIRKENS STØRSTE MENNESKERESSURS

Jeg skal være gudstjenesteprest kommende søndag. Jeg har valgt en annen tekst enn Bibelskapets oppsatte prekentekst, og den som vår kirke har valgt for meg. Grunnen er enkel. Jeg preker så sjelden at jeg føler det som et privilegium å få velge mine tekster selv.

Jeg skal preke for en menighet som består av et halvt hundre mennesker – maksimum – med en gjennomsnittsalder på 70 år – minimum.

Hva skal man si til mennesker som har hørt alt, og det meste av alt både tre og flere ganger?

Skal jeg våge meg frampå med et: Dere bør---! Nei, de fleste har en krom sjel takket være alle ”bører” som er lagt på den.

Jeg har valgt teksten fra Matt. 19, 13-15, hvor det står om mødrene som bærer sine barn til Jesus for at han skal legge sine hender på dem og be; men som jages vekk av disiplene, og blir irettesatt av si rabbi: ”La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg!”

Er ikke det å tale til gamle mennesker, hvor de fleste er enslige, enker, enkemann og ugifte, om barn, egentlig å misforstå sin oppgave?

Jeg tror ikke det.
Helt siden jeg flyttet tilbake til min ungdoms menighet, har jeg hørt fortvilelsen over at vi vil gå mot en snarlig død hvis vi ikke snart får oppleve at barn, og unge finner sitt åndelige hjem i kirken.

Og for hvert år deretter har jeg vært med på å følge menigheten til graven. Ja, både to og tre ganger.
Til døpefonten kommer det få barn. De få som kommer, kommer ikke lenger enn til menighetsprotokollens rubrikk for menighetsbarn.

Når menigheten ønsker så sterkt at barn og unge skal komme til kirken, og når menigheten består av svært gamle medarbeidere, hva kan vi gjøre?

Vi gamle er menighetens største ressurs, og den eneste, (når vi ser bort fra presten).

Men mitt problem – kommende søndag - er at hvis jeg utfordrer dem til tjeneste, er jeg redd det blir oppfattet som ennå en tjeneste-bør de ikke har krefter til å bære.

Når svaret ligger hos oss gamle, og er de gamle, og svaret er bønn, da kommer jeg vel ikke utenom.

Jeg må, med stor kjærlighet og Guds hjelp – etter beste evne – forme utfordringen på en slik måte at alle med glede og takknemlighet føler trang til å be for barna, regelmessig, vedvarende og konsentrert målrettet.

Vi har ikke alltid vært vant til å se på bønnen som et gledefylt arbeid i vingården. Å be er for mange et tiltak og et ork.

Slik var det i alle fall for meg. Og helt til vårt niende barnebarn lærte oss å be systematisk, regelmessig og i et evighetens perspektiv.

Min kone og jeg kalte tjenesten – ”vår private lille Andreasmesse”. Gutten het nemlig Andreas. Men for ikke å belaste ham unødvendig fant vi fram til en annen Andreas, som vi kunne knytte vår nyoppdagede og private, morgenmesse til. Det ble Jesu første disippel, den familiekjære mannen med syn for det store i det lille barnet. Andreas, bror til Peter, apostelen som ble korsfestet til et x-lignende kors.

Nå er Andreas-fellesskapet blitt en arbeidskonsept for gamle mennesker. Det eneste som kreves er viljen til å være med i en daglig bønnetjeneste. Under f.eks. morgenbønnen ber mann for barn og barnebarn. Som en liten reminder har vi tegnet et lite bønneskap ”Andreas-skapet”, hvor det er plass til foto av ukens spesielle bønnebarn.

Ønsker man, og har man krefter til det, blir man med i en ”Andreas-gruppe”, et felleskap for forbønn for barna, og et samtaleforum for hva vi praktisk kan gjøre for dem – og hverandre.

Som en vakker bro over kløften mellom hjemmene og kirken har vi laget en spirituell generasjonsgudstjeneste hvor barna og de gamle deltar aktivt i liturgien – og hvor det nesten ikke blir plass til preken.

Vi har også laget en enklere versjon til kveldsbruk, som vi kaller Andreas-vesper.

Den vanlige kritikken disse gudstjenestene får, er at de er for krevende å gjennomfør. De rommer nemlig voksenkor og barnekor, visesanger, instrumentalgruppe og dansegruppe.

Min grunnfilosofi – også når det gjelder evangelisering – er
å gjøre andre store ved å be dem om hjel! I lokalsamfunnet finnes nemlig alle disse ressursene. Og de vil se det som et privilegium å få hjelpe ”kirka”.

Jeg er sterk på ideer, men elendig på organisering og markedsføring. Nå har jeg bedt Gud om hjelp til det arbeidet som står igjen å gjøre, så de gamles Andreas-konsept blir en verdensomspennende bønnebevegelse med forbønn for barn og unge.

Så, tilbake til søndagens preken. Jeg føler jeg blir i stand til å tale med de gamle – fra prekestolen på søndag. Hvis du, som leser min blogg, og tror på bønn, ber for meg – ja, så er vi i gang med å gjøre noe stort – å fjerne de hindringer som må fjernes så unge mødre igjen føler trang til å bære sine barn til Jesus.

søndag, juni 03, 2007

HELBREDELSER OG SÅNT

- Mor, jeg skal be for hun damen som bor på den andre siden av veien.
- Hvorfor det?
- Hun har kreft.

Hvilken bønnemann er dette? Det er likegyldig for det jeg her skal skrive. Han er 10 år og vet at bønn kan hjelpe.

I mitt lange liv har jeg sett hva et barn kan bety for mennesker som er syke.

- Bestefar, hvor lenge skal du være syk, egentlig?

Hun som spurte var et lite barnebarn, som tålmodig hadde ventet på at hennes koselige bestefar skulle ta henne på fange og fortelle fra den tiden - for lenge siden - da han var barn. Men bestefar hadde vært deprimert i mange måneder, og satt og gynget, fram og tilbake, og så ned i gulvet.

Da barnebarnet kom på besøk igjen, og fant han satt i den samme stolen og stirret i gulvet, ble hun utålmodig. Hun gikk bort til ham, stilte seg mellom bene hans, løftet opp hode hans og så ham rett inn i øynene:

- Bestefar, hvor lenge skal du være syk, egentlig?

Historien har jeg fra bestefar selv, som var kommet til sin faste samtaletime for å fortelle at han ikke var deprimert lenger.

- Vet du, Kvebæk, jeg ble frisk i samme øyeblikk.

Sykdommer er en realitet, og vi er alle truet av dem. Fra mors liv og like til ”godstolen” på aldershjemmet, kan vi rammes av sykdom. Sykdom, og frykt for å bli syk, opptar en stor del av vårt daglige liv.
De aller, aller fleste sykdommer blir vi friske av – både med og uten legehjelp. Fra tidenes morgen har man trodd at sykdom var noe som kom inn i oss utenfra. Og det er jo riktig. Mange sykdommer kommer faktisk inn i oss ved overføring fra en annen som er syk.

Det er ikke umulig at man trodde at all sykdom kom utenfra og inn i oss. Da er ikke så fjernt å tenke at helbredelsen også måtte komme utenfra. Og som tiden gikk fikk menneskene kunnskaper om planter med helbredende virkning. Så åt man dem, og håpet på helbredelse.

I moderne medisin vet man mye om smittsomme sykdommer, og hva som kan helbrede dem.

Kroppens eget fabelaktige kjemianlegg bearbeider stoffene ytterligere og fører dem dit - i kroppen - hvor de setter i gang de helbredende prosesser.

Kroppen har – med andre ord – sitt eget medisinske kjemianlegg, hvor prosesser kan starte, nær sagt av hva som helst, i alle fall ved at et barn sier :

- Skal du være syk lenger nå, bestefar?

Og når slikt skjer, og vi vet at slikt skjer ofte, så er det riktig av oss å spørre om det også er dette som skjer når vi snakker om guddommelig helbredelse?

Kan troen på Gud sette kroppens egne helbredelsesprosesser i gang?

Mitt svar er: Ja, og hvorfor skulle den ikke det? Jeg har sagt det mange ganger at Gud gjør ikke mirakler, bare selvfølgeligheter.
Det er vi som har lært om begrensninger og umuligheter, og kaller det ”vitenskapelig holdning”. Gud har ingen begrensning som ikke er pålagt av ham selv.

Da overlegen på lungeavdelingen ved AHUS ringte meg opp en fredag sa han følgende:
- Ja, Kvebæk, jeg kan i dag skrive deg ut av sykehuset som fullstendig frisk - (jeg hadde vært dagpasient der i to uker)

- Ja, for jeg ble frisk tre dager før jeg kom til dere.

- Jeg sitter med to røntgenbilder av lungene dine. Det ene er fra Glitre, og det er det styggeste jeg har sett. De andre er fra oss, og det er helt klart, rent og fint. Vi har sjekket, og dobbeltsjekket, men forstår ikke hva som har skjedd.

Jeg fortalte om den korte Jesus-bønnen, som jeg begynte å be på Glitre, hvor jeg på innbust sa: ”Se”. Og på utpust: ”Han bor i meg”. (Jeg hadde ikke pustekapasitet til mer). Jeg ba denne bønnen ”uopphørlig” i én måned, og så, tre dager før jeg skulle innlegges i Ahus, sto jeg opp kl. O6.00 en morgen og var helt frisk. Ja, så frisk at jeg måkte den brede gangveien, og hele parkeringsplassen ren for snø – uten å bli andpusten. Det hadde jeg ikke klart på to år.

Da svarte overlegen:
- Ja, du er nok blitt behandlet av en med større kompetanse enn oss!

Kompetanse, og kompetanse, fru Blom. Jeg vet at den kloke Skaperen har forstått at menneskene kan bli syke, og at han derfor la ned i oss – og i alle sine skapninger – evnen til å helbrede seg selv.

- Så du tror ikke på guddommelig helbredelse?

- Det er jo nettopp det jeg gjør! Og at det skjer oftere enn vi er villige til å tro.

-
Terapi er for meg å bruke alle mine myndighetselementer i et etisk samspill med alle mine omsorgelementer i en setting av hellig ærefrykt for ”pasienten”, ”konfidenten” eller ”klienten” – eller hvorfor ikke ”min neste”?

lørdag, juni 02, 2007

NOEN KRØLLETE TANKER OM MANGEFOLDIGHET

Vi bor på den samme klode. Vi som bor er i prinsippet like mye verd, men vi er aldeles ikke like. Ytre sett er det store forskjeller. Selv eneggede tvillinger har sine individuelle særpreg. Og når noen vil lære oss at ”inni er vi like” – er dette – selvfølgelig – helt absurd.

Det har falt i min lodd å bli invitert inn i mange menneskers indre verden. Når sant skal sies var det jeg fikk se så ufattelig forskjellig fra person til person.

C.G. Jung har forsøkt å katalogisere ulikheten, Han kom fram til
to holdningsgrupper. Den utadvendte og den innadvendte. Og mellom to ekstrem yterpunkter på vektstangen laget han en skala
med et midtpunkt / moment hvor man var begge deler like meget.

Jung observerte også at folks psykologiske funksjoner var helt forskjellige. Noen var rasjonelle, og andre irrasjonelle.

På den rasjonelle aksen plasserte han ytterst på den ene siden dem som vurderte ut fra rett og galt. På det andre yterpunkt dem som vurderte ut fra godt og ondt. Pussig, ikke sant? Grunnet til at han opplevde dem begge som rasjonelle er rett og slett at begge er opptatt av evaluering, men ut fra ulike kriterier.

Også her tenkte Jung seg en skala fra det ekstreme på den ene siden av aksen til det ekstremt motsatte. Og midt i mellom var balansepunkt, hvor man var like meget begge deler. Jung ga, sympatisk nok, rom for store og normale variasjoner.

Jung beskrev som nevnt en annen funksjonsakse, den irrasjonelle. Noen mennesker fungerer irrasjonelt, dvs uten å vurdere noe opp mot hverandre.

Det ene yterpunktet kaller han fornemmelse eller sansning. Det andre intuisjon. Med sansning mener han evnen til å se, høre, lukte, smake og føle, og så forholde seg til dette som fakta, dvs noe som man har persipert og som man beholder tilgjengelig i bevisstheten.

På den motsatte ende av skalaen er intuisjonen. Den intuitive persiperer på samme måte, og i like stor mengde, men det persiperte ”synker” ettervert ned til det ubevisste, og kan ikke hentes opp ved hukommelse.
Men når personen opplever noe ”sjelerystende” kan en godt gjemt persepsjon dukke opp i bevisstheten for å kreve å bli tatt med i beregningene. Også her dreier det seg om, i følge Jung, en skala fra dominerende overvekt til balanse.

Forsøker man nå å sette sammen et bilde av menneskenes (psykologiske) struktur, blir forskjellene tilnærmet uendelig.
Og så har jeg ikke engang antydet de tusen andre elementer som befinner seg i et menneske, og gjør oss ekstremt forskjellige personligheter.

Hver gang du synger denne strofen: ”Meget er forskjellig, og så konkluderer med at –men inni er vi like!” Ja, så er en meget vakker ønsketenkning, og et kjempebedrag.

Alle oss, som har fått vår tilmålte tid til å traske rundt på denne kloden, er altså helt forskjellige, både i vårt ytre og i vårt indre. Og denne forskjellen er det vi utnytter maksimalt, til å være oss selv, og til tider - dessverre oss selv nok,

Når vi kjemper med faner og kanoner for frihet, likhet og brorskap så er det en kontradiksjon. Man kan ikke slåss for noe som er en selvfølgelighet. Det selvfølgelige griper man og gjør til sitt.

Du er annerledes enn hva jeg er. Jeg har valgt å være fri, og vil selvfølgelig hjelpe deg så du kan gripe det som er selvfølgelig, og - som altså er din frihet. Men likhet? Nei, man behøver ikke å prøve ut det kommunistiske manifest, for å forstå at det er umulig. Under forsøket ble noen diktatorer, og despoter, og noen ble begge deler.

Den geniale tanke er brorskapet! Det på tross av -, og ikke på grunn av likhet.

Når du fungerer som den du er, og jeg fungerer som den jeg er, kan vi samarbeide – til tross for den store ulikheten – . Og summen av det vi utrettet er mer enn summen av dine og mine ressurser. Og dette skjer uten at vi må gi opp noe som helst av vår egenart.

1 + 1 > 2.
Sannheten ligger i dette tegnet ”> ”, og viser synergieffekten!
Litt for krøllete dette? Ja, og det takker jeg Skaperen for.