onsdag, september 29, 2010

BE FOR BARNA

Jeg har funnet stor glede i å be for barn. Ikke bare for våre. Vi har tre barn og tre svigerbarn, elleve barnebarn, to svigerbarnebarn og to oldebarn. Og vi har en lagt rekke andre barn vi ber for hver dag. Noen har vi blitt bedt om å be for. Andre har vi selv funnet ut at vi ønsker å be for, og det er flere enn tjue. Det blir ei lang liste hvis vi skal nevne navnene på den alle hver dag. I tillegg har vi et spesielt barn vi kaller ukens bønnebarn. Det er det vi har bilde av i Andreasskapet.
Denne uken er det selveste Andreas, gutten som hjalp oss i gang med denne spesielle morgenbønnen. Jeg skrev til hans mor her om dagen: ”Jeg blir så glad når jeg ber for Andreas. Jeg føler at Gud lytter ekstra nøye når jeg nevner hans navn”.
Er det nødvendig å ramse opp alle disse navnene? Gud vet godt hvem du tenker på? Ja visst, ja visst. Men forbønn er da ikke bare å bære et barn eller en voksen fram for Gud, det er like meget å bevisstgjøre for seg selv dette barnet slik at Guds Ånd kan rydde opp inne i meg og mitt forhold til den jeg ber for. Det blir på en måte å danne et positivt bilde av barnet på, slik at når jeg møter det, er det godhet jeg signaliserer.
Jeg har hatt en drøm om en vekkelse blant eldre mennesker. En vekkelse som går utpå at vi skal be for barna hver dag. Blant våre er det også barn som ikke har andre forbedere enn oss. Våre menigheter er fylt opp av eldre mennesker som ikke har spesielt andre oppgaver enn å møte fram til gudstjenester. Alle disse ønsker jeg å oppfordre til å lage lister av navn på barn de gjerne ville be for. Jeg er ikke i minste tvil om at dette vil få enorm betydning. Ikke bare for barna selv, men også for barnearbeidet i menigheten.
Andreaskonseptet er ment som en hjelp til dette.

mandag, september 27, 2010

LASARUS OG ORDO SALUTIS

Vi bor en liten gangavstand fra kirken vår, men når føttene er håvene hender det vi likevel vi bruker bilen, så også i går. Jeg har vært litt for overmodig, og la sist søndag ut på en skogstur som ble litt for lang og anstrengende, særlig for føttene, som reagerte med en ubehagelig hevelse.
Det var mange som kom til gudstjeneste denne søndag formiddag, kanskje mest for å høre vår nye biskop, Christian Alsted, fra Danmark. Det ble en fin gudstjeneste og biskopen la ikke fingrene i mellom da han preket over ”den rike mannen og Lasarus”. Da jeg hilste på ham ved utgangen sa jeg: ”Vel, så får jeg gå hjem og leve litt annerledes!”
Poenget var at vi rike overser de fattiges nød. Nå nyanserte ikke biskopen ordet rik, og heller ikke fattig. Det er mulig man bør sette grensen et annet sted. For jeg vet hva det vil si å være lut fattig, dog uten å slippe tak ansvaret for det daglige brød for min familie og meg selv. Jeg vet også at det går an å arbeide seg ut av sin fattigdom. I dag hører jeg vel hjemme blant den velholdne, norske allmue.
Hvordan skal jeg forholde meg til de fattige? Skal jeg for eksempel gi til tiggere. I så fall til hvilke tiggere? Til yrkestiggeren? Eller til det fattige menneske? Og hvordan skal jeg klare å finne ut hvem er hvem?
Han ”angrep meg” fra sin plass ved betalingsautomaten i P-huset og ba om et par kroner som han manglet til en billett til Drammen, hvor han skulle besøke sin gamle mor. Jeg sa, halvveis irritert: ”Se å kom deg ut i jobb gutt!” Da jeg kom tilbake etter et par tre timer så sto han sannelig på samme sted. Jeg sa: ”Nå, har du ikke klart å finansiere billetten ennå?” Han ble stående å måpe. Men denne gang fant jeg en femtilapp og ga ham, og sa: ”Denne vil kanskje hjelpe deg så du får besøkt din gamle mor i dag? Men se å kom deg av sted før du drikker opp pengene.” Nå ble han ganske forvirret. Det var som han opplevde at jeg hadde gjennomskuet hans argument, og at han følte det var for flaut. Jeg må raskt legge til at han skilte seg ikke nevneverdig ut fra andre alkoholikere.
En annen gang kom en utlending på døren. Han var velstelt og pen, men stum. Han ville selge små figurer han hadde skåret ut i finer og malt. Jeg kjøpte smilende én figur til Kr. 150,- og vinket adjø. Men så, litt senere dukket en annen kar opp ved døren. Han kunne gjøre seg forståelig på engelsk. Han ville også selge bilder han hadde laget. Men av en eller annen grunn takket jeg nei og avviste ham.
Etter biskopens preken har jeg tenkt igjennom situasjonen én gang til. Her kommer en ”Lasarus” og ringer på min dør i håp om at jeg vil dele litt av min velstand med ham. Men jeg viser ham bort. Hva burde jeg gjort? Jeg burde kanskje bedet ha inn på en kopp tea eller kaffe og spurt om han ville spise et par brødskiver med oss, og så kunne vi i fred og ro se på hans bilder og snakke om kunst. Men akk, jeg kom ikke på tanken en gang. Han bare forstyrret meg. Han pekte på en stor blå flekk jeg hadde på skjorta mi og sa: ”O yes, painter?”
En preken er et offentlig anliggende. Jeg stusset litt da biskopen fortalte at han var med i et gospelkor og hadde en venn i koret som het Jørgen, og som drev et eget konsulentbyrå. Han var mentor, men ingen kristen, sa biskopen. Denne vennen fortalte han at enkelte ganger, da han sitter vis a vis mennesker som ber ham om hjelp, så kjenner han en ubeskrivelig kjærlighet til klienten og føler en stor trang til å hjelpe. Biskopen forklarte ham at det var Guds ånd som var virksom i ham. Ja, det siste tror også jeg, for kjærligheten er av Gud. Men at han så raskt avskrev ham troen, det forsto jeg ikke.
Det biskopen, og vi alle, bør tenke gjennom er om vår innlærte forestilling om hvem som er, eller ikke er, en Jesu disippel, kanskje er feil. Kanskje eksistere ingen (ordo salutis = frelsens orden). Vi kan ikke binde opp Gud! Jeg tenker på min lillebror som spurte vår eldre bror, som lå for døden, om han trodde på Jesus, og fikk et ja til svar, og som spurte videre om han skulle be til Jesus for ham, og fikk høre han si: Ja takk. Senere satt han og gråt hos meg fordi han mente han hadde gjort noe fryktelig galt, for, som han sa ”Jeg er jo ingen kristen”. Og hvorfor trodde han det? Fordi han som ung gutt hadde lært hva som måtte til for å bli en kristen. Han måtte bøye kne. Og med hans sårbare selvfølelse kunne han, på menneskers oppfordring, ikke makte det. Men troende var han , hele sitt liv, også i handling og holdning.
En kristen hadde en gang sett meg i en hotellbar og satte ut ryktet om at jeg var en frafallen. Dette rykte hadde nådd to av mine samarbeidspartnere, som bekymret spurte meg ut om dette var sant. Da jeg svarte at jeg fortsatt var en troende Jesu etterfølger, kom det som et sukk fra dem begge: ”Å, heldig vis!”. Om de to var troende? Ja, selvsagt var de det, men passet ikke spesielt godt inn i vår kristelige tenkning om ”ordo salutis”. Men hva med sladrehanken?
Det går langt mellom hver gang en preken ryster meg, men denne søndagen fikk jeg noe å tenke på; blant annet min holdning til den fattige, og til hvem man vil kalle en troende kristen.

mandag, september 20, 2010

HØST NÅ IGJEN -?

Alle tegn tyder på at nå er det høst igjen. Sommeren er definitivt over. Både kropp og sjel må innstille seg på at stripen på gradestokken synker mot null.
Dette er ikke like enkelt for en stor gruppe nordmenn, men det fikser de ved å fly sørover, som stæren og linerla, og bli der et par måneder eller helst lenger. Jeg kan huske at et år kom vinteren allerede 13. Oktober. Vi bodde på Modum. Snøen lavet ned og trær la seg over strømledninger og forårsaket strømbrudd. Sykehuset måtte ty til strømagregat, og vårt hus var heldig vis tilknyttet det. Og det betydde at vi fikk en hel familie ekstra i kosten. Det var veldig hyggelig for oss, men kanskje ikke fult så hyggelig for dem.
Vi får da håpe at snøen lar vente på seg helt til julehelgen, men da vil vi, av romantiske grunner, ha snø. Men nå er det høst. Det vet vi, men det er fortsatt sommerlig og grønt i hagen. På bjørka er bare ett og annet blad blitt gult. Fruen har skåret ned noen roser og lavendelplantene, men fortsatt står de vakre smårosene i fullt flor i rullesteinbeddene. Rododendron har satt knopper for neste vårs blomstring. Et signal om at vi kan forvente en ny lys og varm årstid.
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært spesielt flink til å ta meg ut på tur i skog og mark. Det er faktisk mer enn fem år siden jeg gikk forttur til Bjønnåsen. Vår høyeste topp her omkring. Men i går ringte min fetter Jonny og spurte om vi sulle prøve oss på en tur til Heia og Varsjøen. Det var strålende vær og vi takket ja.
Det ble en herlig tur med kafferast og alt som hørte med. Jeg ble nysgjerrig da jeg hørte regelmessig knepp fra skogen. Det kunne ikke være forsinket tiurleik, men hva var det? Plutselig fór en diger skygge forbi meg. Det var en mann! En mann med ski og staver. Han var ute og trente til vinternes mange skiturer. Etter hvert som vi gikk kom det flere og flere. Det var et pussig syn å se folk gå på ski på asfaltveien. Kneppingen kom fra stavene i det de ble satt i veidekket. Det ble en kraftig påminnelse om at noen er sprekere enn andre.
Det ble en litt for lang tur syntes jeg, men jeg fikk verken muskelkrampe eller andre plager etterpå. Nå har jeg ingen unnskyldning når fruen ber meg ut på en ettermiddagstur. Takker jeg nei, vel så er det av latskap. Nå er jeg helt frisk, det er bare aldersproblemene jeg sliter med. Men selv de kan overvinnes, til en viss grad.
Denne weekenden har jeg faktisk hatt tid til å se tre dvd-filmer. En handlet om Olav H. Hauges liv. Utroig at en mann kunne skrive så mange vidunderlig dikt som var så utrolig ensom, og med så alvorlige sinnslidelser. Hen ble behandlet med elektrosjokk, og dertil lobotomert. Han er det levende bevis på at det nytter å leve med et ”likevel”.
Den andre filmen var om Håkon Bleken, en av Norges aller fremste maler i vår tid. Heller ikke han kom enkelt fram til sine geniale resultater. Hans barndom var ikke akkurat av enkleste slaget.
Den tredje filmen handlet om Sigrid Unsets liv. Heller ikke denne nobelprisvinnende kunstneren var fri for problemer. Hun hadde imidlertid en steierevne og en tålmodighet som gjorde at hun kunne skrive den ene boken etter den andre, som har fått betydning langt inn i moderne tid.

Jeg kan altså se tilbake på en helg med både fysiske og åndelige utfordringer av beste slag. Kommer det ikke snø med det første kan høsten bli en fin tid både med tanke på uteliv og inneliv. Dessuten har jeg mitt vidunderlige atelier hvor jeg kan trekke meg tilbake å skrive og male så mye jeg måtte ønske. Akkurat nå gruer jeg ikke for høsten.


.

torsdag, september 02, 2010

MIN HUKOMMELSE ER MIN

Flere ganger har jeg fått høre at jeg husker feil. Mitt svar er: Ja, selvfølgelig husker jeg feil. Alle husker feil. Du huske også feil. Hukommelse er en subjektiv affære, selv hos dem som sier: Jeg husker det så godt som om det var i går. Det er nemlig ikke bare avstanden til hendelsen som vi må forholde oss til, men til selve pregningen av inntrykket.
Politi som etterforsker ulykker vet at to vitner som har sett den samme ulykken har forskjellige opplevelsen av den. Det er helt forskjellige ting som festner seg i hukommelsen. Og det som har festnet seg blir utgangspunktet for erindringen.
Da jeg var speider lærte vi en lek som ble kalt Kims spill. Det ble strødde mange små gjenstander ut over et bord, og så ble det lagt en duk over. Leken gikk ut på at duken ble tatt bort og vi fikk et halvt minutt til å betrakte gjenstandene. Så ble duken lagt over igjen og nå skulle hver enkelt skrive ned på et papir hva den enkelte hadde observert. Jeg kan huske at noen husket mange, mens andre husket få.
Nå gikk det an å trene seg opp til å observere og å huske gjenstandene. Noen lærte teknikker, som blant annet gikk ut på å dele gjenstandene inne i områder eller felter. Til slutt ble noen av oss så flinke at vi husket alt. Og det var hensikten. En speider skulle være observand.
Det ble sagt om Lord Baden Powell at han kunne gå gjennom et venterom og observere nær sagt det meste i rommet. Det virket så imponerende at jeg satte meg selv på en slik prøve. Jeg satte på meg speideruniformen og tok toget til Lillestrøm. Jeg kan huske at jeg stansen opp et øyeblikk like før jeg gikk inn i venterommet for å konsentrere meg om oppgaven. Så gikk jeg gjennom venterommet i full konsentrasjon og ut på den andre siden. Så, hva husket jeg? Ikke engang at jeg hadde gått gjennom rommet. Det ble en nedtur. Jeg kunne ikke kalle meg ”speider”. Jeg var jo helt blind for omgivelsene.
Vel, så tok jeg meg sammen og tenkte at jeg skulle gå motsatt vei, men bare slentre gjennom rommet og ikke konsentrere meg om noe som helst. Da jeg kom ut på den andre siden tenkte jeg: Dette var merkelig, nå husker jeg alt. Hva klokka var, hvor lange køene foran bilettluken var, hvem som satt og leste avisen, hvem som sto alene og lente seg mot veggen, damen med barnevognen og hvem som var på vei opp mot plattformen.
Den ettermiddagen lærte jeg noe om konsentrasjon, at det ikke bare var av det gode. Jeg benyttet meg av denne kunnskapen når jeg møtte tryllekunstnere. De var eksperter i å få folk til å konsentrere seg om en ting, mens trikset ble utført på et helt annet område. Ved bare å være tilstede, og blåse i tryllekunstnerens forsøk på å få oss konsentrerte, avslørte jeg mange triks.
Senere benyttet jeg meg av denne kunnskapen, både som lærer og terapeut. Kunsten var å lære elevene å la ting flyte. Ikke konsentrer dere om lekselesingen. La det du leser flyte inn i deg, og spør deg selv om hva som var interessant i det du leste. Og vips har du en helt annen innfallsvinkel til leksene.
I de psykoterapeutiske samtaler var det viktig å få pasienten til å slappe helt av og la tankestrømmen få fri flyt. Noen har kalt dette frie assosiasjoner, og det er et greit ord. Nå var det aldri terapeutens ønske å få vite hva pasienten skjulte inne i seg. Viktigere var den frie flyten i seg selv. Når terapeuten oppmuntret pasienten til å la tankene kom strømmene fritt, hente det at prosessen i seg selv virket helbredende.
Hos et ektepar jeg hadde i poliklinisk terapi var konas angst koblet til det at mannen døde fra henne. Hun kunne se at han ble hvit og sjanglet der han sto i koret. Hun måtte skjule ansiktet i hendene. Straks etter var han helt normal. Alt som minnet om begravelse trigget hennes angst. En dag bestemte jeg meg for å lede henne inn i en fantasiverden hvor alt det hun fryktet skjedde: Hun hastet hjem og fant mannen død i hvilestolen. Og nå måtte hun ringe legevakten som konstaterte at mannen virkelig var død, og så måtte hun ringe alle i familien og fortelle dem nyheten. Så måtte hun ringe begravelsesbyrået som kom og snakket om begravelsen, om hvilke sanger hun ønsket osv. Ja, vi gikk igjennom alt som før hadde skapt angst. Selv kirkeklokkene og alle som hilste og kondolerte. Jeg tror jeg fikk med alt hun hadde fortalt meg, og nå flommet disse tankene inn over hennes fantasi. Hun gråt uhemmet.
Jeg sluttet brått og sa: Ja dette er hva du er redd. Du vil aldri oppleve noe som er verre enn dette. Men virkeligheten er helt annerledes. Nå skal du gå ut og i hallen. Der står din mann og venter på deg. Jeg har avtalt med ham at han skal stå der når timen er slutt. Hun så på meg med et tvilende uttrykk i ansiktet. Men mannen sto virkelig der.
Og dette var timen hvor livet ble forandret. Etter denne floating sesjonen reiste hun hjem uten angst. Hun ble svært aktiv, og videreutdannet seg bl.a. i England. Mannen var lykkelig for forandringen, og hang med en stund, men så gikk det vel litt for fort for ham og han fikk problemer med seg selv. Og nå var det han som ble søkt innlagt i sykehuset, men han ble aldri min pasient.
Jeg startet med å huske, og avsluttet med å aktivere hukommelsen til en pasient. Det pussige var at ingen ting av alt hun husket var objektivt riktig, men likevel avgjørende for hennes daglige mentale tilstand. ”Du husker feil” sa en venn her om dagen, og tenk, jeg fikk ikke behov for å diskutere med ham. Det er klart jeg husker feil. Alle gjør det. Hadde vi kunnet spørre ekteparet jeg har beskrevet ville de husket møte med meg på en helt annen måte. Det får nå være. Dette er hva jeg har tatt vare på og husket.
Det som irriterer meg er når min bror bruker mine historier som sine. Jeg forstår hvordan det kan skje, og hvorfor han gjør det, men likevel liker jeg det ikke. Tenk om det er jeg som husker feil?