fredag, september 21, 2012

Facebook, Twitter, Mail, Blogg og kommunikasjon

Jeg har vært så uheldig at jeg har ramlet borti alt dette. Kanskje fordi jeg var nyssgjerrig og for dum til å trekke meg før jeg satt i klisteret. Saken er den at jeg forstår ikke selve den indre mekanismen, og får høre av barnebarna min et jeg skriver feil innlegg, og på galt sted. Men du hvor mange som vil være venner med meg. Jeg er oppriktig rørt. Gamle ”venner” dukke opp og vil være venn med meg på Fcebook, og fra Tvitter kommer det emails om hvor fantastisk den er for nettopp meg. Jeg strekke bare hendene i været og sier: Nei, ikke mer nå. Jeg hadde en tid bare bloggen min å forholde meg til, og i opprømte tider hadde jeg faktisk to. Den siste skulle være en kunstblogg, men så stanset alle mine forsøk på å male helt opp, og bloggen tørket inn. Ikke visste jeg hva jeg skulle gjøre for å slette den. Jeg er altså med, men det blir ikke aktivt, for jeg har liten peiling. Det er av og til vanskelig også å få lagt inn nye bloggspots på Bloggen min. Jeg glemmer så lett passord. Det jeg skriver er nesten bare slike navlebeskuende små stykker. Jeg forsøker gang på gang å bestemme meg for å skrive noe mer dyptpløyende, noe av filosofisk, psykologisk eller teologisk karakter, for dette er fagområder som virkelig interesserer meg. Men når en sitter her med sin I Mac og skriver artikler til Bloggen, så er det som jeg skriver rett ut i tomme luften, for intet av det jeg til nå har skrevet har resultert i en aldri så liten debatt. Jeg vet ikke engang hvor mange det er som leser hva jeg skriver, eller hvor mange av disse som liker/misliker det jeg presenterer. Bloggene mine er utvilsomt ikke egnet til kommunikasjon. Og når det ordet er nevnt utarbeidet jeg i sin tid et kommunikasjonsmønster til arbeidet mitt med ektepar. Enkelt kan jeg beskrive det slik: A starter opp med et manifest. B svarer på manifestet. A svarer på svaret på manifestet, og B svarer på svaret, på svaret til manifestet. Hvis kommunikasjonen har løpt så langt og de fortsatt prater om det samme, da er det en god kommunikasjon. Men du verden hvor sjelden jeg har opplevd det. I begge kommunikantene er det tre elementer som bør samstemme: hva en hører, hva en tenker og hva en sier. Det er nemlig slik at både A og B hører med sine egne ører. Tenker med sin egen tankeevne og svarer med sin måte å formulere seg på. Hvis B hører feil så tenker også Be feil, og da svarer også B feil. Da skjærer kommunikasjonen seg øyeblikkelig. Mitt arbeid gikk ut på å notere meg alt som ble sagt og alt som ble svart, og da jeg hørte at det ville skjære seg fordi B hørte noe annet enn A sa, ba jeg Be fortelle meg hva A sa. Da jeg spurte A om dette var riktig, fikk jeg svært ofte til svar at B ikke hadde forstått manifestet. Da ba jeg A om helt tydelig å si hva A mente. Så spurte jeg B om hva A hadde sagt. Så spurte jeg A om B hadde oppfattet budskapet riktig. Hvis A sa ja, kunne B svare på manifestet. Du kan kalle dette et nitidig arbeid. Ja, det er det, men et svært nyttig arbeid. Jeg går rett inn i kommunikasjonsprosessen og forsøker å forandre den. Her er et eksempel: Lars kommer hjem med ny dress, skynder seg inn på soverommet og skifter. Så går han ut til Berit og formulerer følgende manifest: Hva syns du om den nye dressen min. Berit svarer: Jeg liker ikke slipset: Lars svarer: Men det har jeg jo fått av deg i julepresent. Berits saver er: Du blir aldri fornøyd med det du får av meg. For å forstå denne historien må en ha for seg at det er Berit som pleier å kjøpe klær til mannen sin, men nå har hun gått lei og nærmest tvunget Lars til å handle dress selv. Lars fikk en god opplevelse av besøket i herrebutikken og kom kry hjem med en dress han likte. Da han viste seg for Berit så likte hun dressen, men ville ikke gi ham skryt. Hun fant i stedet en anledning å kritisere slipset (som ikke passet til dressen), og det kunne hun kritisere ham for. Lars ble lei seg og fant fort ut at det var Berit som hadde kjøpt det til ham. Da han sier det, kjenner Berit at det irriterer henne og hun angriper ham for hans utakknemlighet. Altså, det som kunne blitt en koselig ettermiddag endte i en liten småkrangel. Jeg tror det kan bli vanskelig å få til en slik kommunikasjon på Bloggen. Blogg er et alt for langsomt medium til denne kommunikasjonsformen. Men tilbakemeldinger er til stor nytte og hjelp. Så bare stå på mine bloggvenner.

torsdag, september 20, 2012

ET MINNE FRA "JØLLETOPPEN"

Jeg hadde funnet en sjanse til å bygge Samlivssenteret som en privat institusjon. Muligheten åpnet seg i Lyngdal. Vi pakket sammen alt vårt og dro fra Herregårdsveien i Oslo til et lite hus på ”Jølletoppen”, midtveis mellom Lyngdal og Farsund. Vi hadde fått et tomt like ved sjøen som dyktige arkitekter hadde tegnet inn en idyllisk Sørlandsby på. En interessegruppe hadde forespeilet oss finansieringen, men akk så kom den økonomiske krisen og det var umulig å få frigjort kapital til formålet. Vi bodde drøyt et år på den idylliske hyllen i fjellet. Har hadde banksjef Jølle bygd hus. Kunstneren Terje Grøstad hadde satt opp en prektig sommerbolig med atelier, og her bodde en oljeingeniør og kona hans. På veien ned fra ”hylla” bodde også Einar Torgersen, en kjent frøhandler og hans kone, som drev bokhandel i Lyngdal. Miljøet på ”toppen” var åpent og sosialt, og ressursmessig meget sterkt. En lørdag hadde tre av oss bestemt å gå ut forbi Farsund for å fiske. På kort tid hadde vi fått mer fisk enn vi hadde forventet, og for hjem igjen. På turen hjemover sløyet og fileterte vi all fisken, så da vi la til ved bryggen var vi enige om å lage fiskegilde samme ettermiddag. Vi fikk låne Grøstads hus til festen. Mens gjestene tørnet inn med poteter og gulrøtter og kaker til kaffen sto vi mannfolka og stekte fisk i mengder. Stemningen steg ut over ettermiddagen, og fiskefatene ble tomme på et blunk. Vi holt det gående slik til langt ut over lørdagskvelden. Vi avsluttet med kaffe og kaker. Noen kom til gilde med en ukjent prestevenn som sa at han aldri hadde opplevd maken. ”Det var vel slik de måtte ha levd på Jesu tid. Alle fikk spise seg mette og det ble både fisk og kaker til overs!” På Jølletoppen levde vi med ulåste dører og vandret inn og ut hos hverandre. Tove kunne fortelle at da de våknet en morgen lå naboens sønn i sengen deres. Han hadde ikke orket mer av kranglingen mellom mor og far og funnet ro for natten hos Tove og Harald. Barna deres, Inger og Harald Dag, hadde sine egne rom. Apropos disse ungene. Inger hadde satt seg ned og tenkt over hvor selvhjulpne de var bare innenfor den innerste vennekretsen. For i den fantes alle den ekspertisen de trengte. Harald Dag, en litt for tung tenåring hadde fått ansvaret for skoleavisa og kom til meg for å få litt hjelp med journalistikken. Skulle bare mangle forresten. Dette hente for snart 25 år siden. I dag har den lubne smågutten gått på ski til Sørpolen i Amundsens spor og skrevet bok om nasjonalhelten! Nå jobber han med sin doktoravhandling, samtidig gjør han ferdig andre bind av bokverket. Han er forsker ved Universitetet i Tromsø. Plutselig skjedde det noe merkelig der vi bodde. Jølles solgte huset og flyttet til Alta. Oljeingeniøren solgte sitt hus og flyttet et helt annet sted. Grøstads benyttet sjeldnere og sjeldnere sommerhuset sitt, og en høstdag var vi alene igjen på ”Jølletoppen”. Det ble mørkt og skremmende for Reidun å bo der oppe alene. Jeg fortalte aldri Reidun at det var observert ulv i veien opp til ”Jølletoppen”. Til slutt var vi nødt til å flytte fra ”idyllen”. Det var da Reidun formulerte denne fyndige setningen: ”Hvis en av oss dør, så flytter jeg til Rælingen!” Ingen av oss døde, men vi flyttet faktisk til Rælingen, som ble en mellomstasjon til der vi bor i dag og dyrker minner om gode gamle dager.

tirsdag, september 18, 2012

VELLYKKET HELT TIL SLUTT?

Nå spør man etter råd og teknikker for å leve sammen ”helt til døden skiller dere ad”. Er ikke det en selvfølgelighet? Ikke nå lenger. Derfor er det mange som velger samboerskap framfor ekteskap. Man har ikke lovet hverandre evig troskap og kan i prinsippet forlate hverandre når som helst. At det viser seg problematisk å skilles skyldes at de nære relasjoner som oppstår når mennesker lever nær hverandre over kortere eller lengre tid, har ikke med språk og juss å gjøre. Det er fenomener som har utviklet seg på et annet plan. På det seksuelle for eksempel, som har barn som ytterste konsekvens. Komplikasjoner på komplikasjoner. Bolig, økonomi, samlivet i hjemmet, familieferie og alle forhold som har utviklet seg til hverandres familier. Det er faktisk ikke så lett å si farvel til hverandre selv om man kun lever i et samboerforhold. Men uansett, hvis man spør om råd for å kunne leve sammen helt til døden skiller, så gjelder dette både ekteviede og samboere. Det må være noe som forårsaker skillsmisse, og dette noe bør elimineres, men for å klare det må man vite hva dette noe er. Jeg fikk anledning til å iaktta ektepar som ba om hjelp til å redde ekteskapet. Det er en stund siden riktignok, men i tiden som har gått har jeg ikke observert andre årsaker enn de jeg observerte i Familieavdelingen på Modum Bads Nervesanatorium, og i poliklinikken min. Det er faktisk for enkelt å si at menn er fra Mars og kvinner fra Venus. Kvinner er forskjellige, ja innbyrdes vidt forskjellige, og det er selvfølgelig menn også. I de 21 år ekteskapsbehandling var min hovedbeskjeftigelse, så jeg en enorm forandring i parforholdene. De første årene var dynamikken nesten alltid at kvinnene ville frigjøres fra mannens dominans. Prøvde han å forhindre det hadde han ingen sjanse. Kvinnen var fullt engasjert i å utvikle et nytt selvbilde og gikk i mot, endog i tog mot, alt som luktet av maskulin dominans. Jeg har mange, om ikke tusen, eksempler, på slike ekteskapelige tragedier. Det vanskeligste var å hjelpe mannen til å se galskapen, og enda vanskeligere å få ham til å gjøre noe med den. Det var heller ikke lett å hjelpe kvinnen til å forstå at hun ville ikke lykkes i å løsrive seg med makt. Her jeg sitter å tenker tilbake forbauses jeg over at det som regel var kvinnene som ville ut av ekteskapet. Tvang hører ikke hjemme i ekteskapet og familien. Den gamle salmedikteren forsto dette for 300 år siden, da han skrev. ”Tvang til tro er dårers tale. Hjertet vegrer seg med fynd. Kun til helvetet kan det tvinges, men til himmelen bare ringes”. Denne sannheten gjelder i alle sammenheng der det er mennesker med i spillet. Den store oppdagelsen gjorde jeg da jeg laget et skjema for de vanligste beskyldningene ektefellene kom med, Jeg skrev ordene under hverandre, side opp og side ned. Jeg hadde en rubrikk for kvinnene og en for mennene. Så slo jeg sammen ord som lå i samme kategori. Da la jeg merke til at begrepene de brukte var forskjellige hos kvinner og menn. De mest brukte hos kvinner var av den myke kategorien, og jeg samlet meg om disse: Nærhet, ømhet, varme og innlevelse. De som var karakteristiske for menn var: Kunnskaper, erfaringer. Ferdigheter og initiativ. Spenninger oppsto når kvinner angrep de myke områdene hos mannen, og når mannen angrep de sterke områdene hos kvinnen. Få ting såret en kvinne mer enn når mannen sa hun var dum. Og når hun angrep hans manglende evne til nærhet, ømhet og varme, så kunne han bli rasende. De brukte, hver på sin kant, å angripe den andres svakhet med sin styrke. Det var nå jeg delte det feminine fenomen inn i to områder og kalte dem M= myndeighet, og O =omsorg. Kvinner med små myndighetsevner var ofte gift med menn som hadde store myndighetsevner. Men når kvinnene etter hvert fikk anledning til å utvikle det som ga dem myndighet (kunnskaper, erfaringer, ferdigheter og initiativ på de områder hvor mannen hadde dominert) oppsto det større og større spenninger i ekteskapet, og kvinnen ble sårbar på en stadig svakere omsorgsside i sin personlighet. For å stanse denne negative utviklingen måtte jeg rett og slett undervise de to om denne dynamikken. Og i stedet for å stå imot, måtte jeg lære dem å gi rom for den andres nyerobrede ressurser. Mannen måtte ønske kvinnens myndighetsevner velkommen, som kvinnen måtte møte mannens omsorgsevner velkommen. Jeg vet dette kan virke både innviklet og kronglete, men i arbeidet med ekteskapsproblemene måtte jeg være konkret i øvelsene. Ta for eksempel de seksuelle spenningene. Begge parter kunne bruke sin seksualitet til å avvise sin partner. Kvinnens dysfungerende seksualitet ble brukt (ubevist) som avvisning av mannen, og mannes mot kvinnen. Få ting gjorde mannen mer frustrert enn kvinnens manglende orgasme (han var en dårlig elsker). Å få ting kunne gjøre kvinnen mer fortvilet enn mannens impotens (hun maktet ikke å tenne ham). Og akkurat på dette område utviklet vi behandlingsopplegg som var så vellykket at vi ikke kunne presentere forskningsresultatene i fagtidsskriftene. For å få et ekteskap til å vare livet ut må man lære og akseptere at man bør gi stort rom for den andres behov og utvikling. Gjør man ikke det er det straks rom for spenning. Når dette blir en gjensidig holdning er ekteskapet dømt til å bli vellykket.

lørdag, september 15, 2012

NÅ ER OGSÅ JEG DIABETIKER

Nå er også jeg diabetiker. Jeg lå i senga, men klarte ikke å løfte på foten. Jeg tok av meg dyne og undersøkte hva som bandt foten til madrassen, men kunne ikke finne noe. Spørsmålet var om jeg kun var kraftløs, og måtte konkludere med at det var det jeg var. Egentlig var hele meg en tung sekk. På kontrollen på sykehuset var overlegen fortvilet over at han ikke visste hva som gjorde meg så dønn sliten. Han foreslo at det skulle tas røntgen av lungene, kanskje skjulte det seg noe der. Jeg reiste hjem helt ute av stand til å løfte en handlepose, la meg i godstolen og var fortvilet. Neste dag får jeg telefon fra overlegen, som sier: ”Kvebæk, du har sukkersyke. Blodsukkeret ligger på 23, og da er vi ikke i tvil. Ikke rart et du har følt deg trett og tung!” Jeg fikk time hos en diabetiker sykepleier som tok oppgaven sin alvorlig. Blodsukkeret hadde nå steget til 29. ”Jeg tør ikke annet enn å legge deg inn på diabetesavdelingen nå med det samme” Så ble jeg lagt på en båre og transportert til avdelingen. Min lille glede var at herlige Reidun var med meg. Jeg ble korridorpasinet. Det ble en selsom opplevelse. Jeg tenker ikke på all støyen og ståket rundt sengen min, men jeg hadde ikke toalett. Hver gang jeg måtte noe, og det måtte jeg ofte, så brøyt vi oss inn på et pasient rom og tok oss til rette. Her var verken skap eller skuff til å ha klær og sko i. Det ble puttet inn i plastposer og puffet under sengen. Ikke engang en kontakt til mobiltelefonladeren. Det verste var likevel natten. En lidelsfrende i korridoren satte i gang snorkeapparatet kl. 22.00 og skrudde ikke av maskinen før neste dag kl. 10.00. Da var jeg helt utslitt. Jeg sa til sykepleieren min at enten måtte de utskrive meg, eller gi meg et rom. Så kom Reidun. Jeg vet ikke om det var hun eller noe annet som fikk ordnet rom til meg, endog et enerom. Himmelen kom ned til jorden og alt var bare fryd og gammen. Jeg fikk besøk av overlegen som var mest opptatt av føttene mine. Han fant ut at jeg hadde følelse op to av fire punkter på den ene fotsålen, og tre av fire på den andre. Han forklarte meg om sykdommens årsak, som i dette tilfelle skyltes Prednesilon, og ga meg en innføring i viktigheten av å måle blodsukker og ta insulinsprøyter. De turte ikke sette meg på tabletter for nyrene var litt i ulage, sa han. Han var vennlig nok, men jeg så ham bare en gang til, da han halset forb, og smilte til meg. Han hadde for øvrig fortalte, under konsultasjonen at jeg skulle inn til kontroll etter ca en måned. De mente jeg ville klare meg selv, og så ingen problemer med å sende meg hjem med en hel masse brosjyrer, måleverktøy til blodsukker og et par sprøyter pluss diverse. Jeg ble redd jeg ikke skulle klare det og ba om å få hjelp fra hjemmesykepleien, og det ble jeg lovet. Nå er jeg hjemme. Sykepleierne kommer til avtalt tid, og sannelig er trettheten snart forsvunnet, og jeg kan løfte foten igjen. De beste er at jeg har fått tro på meg selv igjen. Jeg vil klare alt dette styret med blodsukkermåling og sprøytesetting. Og da er men jo fri som fuglen igjen. Midt under den tyngste tretthetsfasen fikk jeg oppløftende telefoner og sms’er fra familie og venner. Lykkelige menneske som er omgitt av så masse godhet og omsorg.