fredag, mars 27, 2009

JEG SER DEG, JEG!

- Hvorfor fikk du angst da du så bilde av hushjelpen?
- Det vet jeg godt, for hun overså meg alltid. Jeg eksisterte ikke i hennes verden. Ikke engang da vi var alene hjemme og hun var satt til å passe meg.
Denne smertefulle opplevelsen bar han med seg opp gjennom alle år, også som voksen og far. I alle situasjoner i livet hvor han opplevde seg oversett fikk han angst.
Han var ingen ubetydelig og usynlig person samfunnslivet. Han drev en stor forretning og hadde mange i arbeid, men han var sårbar. Frykten for å bli oversett fikk ham til å gjøre unødvendige - og noen ganger dumme ting.
Sir Winston Churchill løftet på hatten og hilste, selv på små barn. Og da han ble spurt om hvorfor han gjorde det svarte han:
- Man vet aldri om man hilser på en fremtidig statsminister.
I min oppvekst ble jeg alltid sett. Mor og far og andre voksne så meg, og ga meg opplevelsen av å være betydningsfull. Det hørte med i de voksnes uskrevne lov å holde øye med barn. Da jeg var barn lekte vi av og til der voksne arbeidet. Vi ble passet på, for de voksnes arbeidsplasser være ofte farlige lekeplasser.
Jeg har alltid praktisert å hilse på barn, snakke med dem og skøye med dem. Før i tiden skjedde dette helt selvfølgelig og spontant. Men etter hvert som media har presentert historier om voksne mennesker som forgriper seg på barn så er man blitt mer forsiktig. Vår tids barn får ofte lære at de skal passe seg for fremmede voksne. Få ting smerter meg mer enn å høre om voksne mennesker som utnytter barn for å dekke personlige behov. At det går an å være så fullstendig blottet for alminnelig sund fornuft og for kunnskaper om rett og galt?
Og likevel, når jeg tenker tilbake på de overgriperne som har gått til samtale, så smerter det meg like meget når jeg får vite at de selv har vært misbrukt, eller oversett.
En deilig sommerkveld gikk Reidun og jeg en tur rundt sykehusområde på ”Modum”. Da møtte vi et legeektepar som gikk tur med sin sønn, en tett liten krabat på fire år. Vi stanset og pratet som gode naboer gjør, men høyt over hode på Casper. Jeg forsto at gutten ble urolig og ville videre, for han dro sin mor i skjørtet.
Jeg satte meg spontant på huk (og ble like høy som Caper). Jeg stirret ham rett inn i øynene og sendte ham det aller varmeste og vennligste smil jeg kunne prestere. Han stirret tilbake med to store forunderlige øyne. Plutselig begynner han å hoppe opp og ned på samme sted. Han smiler om kapp med sola.
Da våkner moren og sier:
- Men se på Casper så rar hen er! Hva er det som går av gutten?
Jeg ser opp på moren og sier:
- Jo, det skal jeg si deg. I dag har Casper fått en ny venn!
Og det stemte på en prikk. Hver gang jeg gikk forbi huset hvor de bodde, og Casper så meg, kom han som ei kule ned skråningen og stelte seg rett foran meg på veien. Jeg bøyde meg ned og sa:
- Hei, Casper!
Han svarte med et lykkelig smil, snudde på helen og løp hjem igjen.
Ofte er det slik at vennskap ikke krever mye tid for å etableres og holdes vedlike . Noen ganger der det faktisk så enkelt som å se og bli sett. Slike øyeblikk er kvalitetsøyeblikk.
Andre ganger viser vennskapet sine kvaliteter først når man er sammen over lengre tid. Dette har jeg opplevd under tiden jeg har vært syk. Noen ganger var det tilstrekkelig for meg om besøket varte fra 10 til15 minutter: Når man er sjuk kan det være krevende å holde intensiteten sterk over tid.
I en slik tung tid hadde vi stua full av deilige mennesker. Praten gikk friskt og muntert. Men etter en tid falt jeg av lasset. Jeg kunne ikke følge med lenger og trakk meg litt tilbake. Etter en stund stikker Kyrre Simon, et av våre skjønne barnebarn, hode fram fra gruppen og sier:
- Bestefar! Jeg ser deg, jeg!
Han vinket og smilte til meg. Hva gjorde det om jeg ble sittende litt i utkanten av gruppen, jeg var jo sett. Noen visste jeg var der. En gutt, som ennå ikke var kommet opp i tenårene.
Det forbauser meg av og til når barn stopper utnefor huset hvor jeg bor for å slå av en prat. Jeg spør da gjerne hva de heter, hvor de bor og hvilken skole de går på osv. Men så hender det at jeg spør:
- Men kjenner dere meg da?
Og så viser det seg at de vet utrolig mye om meg. Og det som de helst nevner er at jeg arbeider inne i ”det huset der”, og at jeg maler bilder. Og da jeg spør om de har lyst til titte litt så svarer de gjerne ”Ja takk!” Og når de senere sykler forbi meg i Lundsalleen sier de:
- Hei David!
Altså er jeg sett, endog av småungene i gatene her omkring. Det gir meg en sterk opplevelse av å ikke være alene, men en betydningsfull nabo.
- Jeg ser deg jeg, bestefar!
Lykkelige bestefar som bli sett av så mange skjønne mennesker i alle aldre.

mandag, mars 23, 2009

INVITASJON ELLER INVASJON ?

Det handler om selvfølelse og respekt for menneskets integritet.
De to ordene i overskriften representerer helt diametrale syn, for eksempel på ledelse. Den gamle – men akk så levende – ledelsestradisjonen går ut på at lederen bør forholde seg til sine medarbeidere ved å invadere deres følelser, for eksempel ved å si: ”Hvis du gjør som jeg sier, så skal du få!” Underforstått; lønn, premie, bonus og utbytte. Eller ”Hvis du ikke gjør som jeg sier, skal du også få!” Underforstått. Trekke i lønna, oppsigelse, eller en eller annen subtil straff. ”Gulerota og pisken” med andre ord.
Den nye men akk så vanskelig måten går ut på å be om hjelp, og med respekt for medarbeidernes selvfølelsens og sårbarhet å invitere til samarbeid.
Ole Jonny Brattum og Erling Nordahl er to av lederne fra den tiden jeg var lederutviklingskonsulent i Toyota, slår på tråden en gang iblant. De vil bare prate litt og friske opp kontakten.
Ole Jonny var personal- og organisasjonsansvarlig. Sammen med Erling Nordahl, som hadde ansvar for Toyota Skolen og etter hvert også markedsundersøkelsen av kundenes tilfredshet med produktene. Selv om det snart er 10 år siden jeg gikk over i de pensjonertes rekker så opprettholdes kontakten. Det setter jeg meget stor pris på.
Begge gjorde en kjempejobb for å tilegne seg filosofien om ”Det myndiggjorte menneske”. Dessuten prøvde de den ut i familien før de tok den i bruk i bedriften. Administrerende direktør hadde også prøvd den ut på familien sin med stort hell. Han ble en ivrig medspiller i lederutviklingsprosess som strakk seg over mange år.
Når disse to praktfulle karene ringer så har de gjerne en historie de vil fortelle. En historie som bekrefter at teoriene fortsatt fungerer i praksis.
Olje Jonny fortalte at han var valgt til formann for båteierforeningen i småbyen hvor han bor. Han så det som ønskelig å legge om lederstilen. Før ble det sendt ut beskjeder om at det skulle være dugnad på anlegget. Den ble formidlet på en autoritær og kravfull måte, ved å påvirke medlemmenes dårlige samvittighet. Resultatet ble derfor alltid dårlig. Forventet man tretti kom kanskje femten. Og de som kom ble nødt til å høre lederen bruke femten minutter for å kjefte på alle dem som ikke var møtt fram.
Ole Jonny hadde sette seg lei på dette, derfor rykker han i stedet inn en annonse i lokalavisen hvor han inviterer medlemmene til å være med på en hyggelig dugnad med servering av kaffe og wienerbrød. Han hadde forventet femti. Det kom åtti. Arbeidet gikk unna med glede og begeistring. Og båthavna fremsto ryddig, vakker og koselig allerede etter den ene kvelden.

Jeg har for lenge siden abdisert fra tronen som leder av familieklanen. Jeg har stor hjelp og masse støtte i mine tre voksne barn. Eldstemann er ”klanleder” eller ”sjefen” med betydelig omsorg for alle klanmedlemmene, og ikke minst for sine gamle foreldre. Nummer to er en ressurs jeg kan trekke på når det gjelder filosofi og litteratur generelt. Den yngste i søskenflokken har akseptert å være mentor i min kunstneriske aktivitet. Og dette er ikke bare på lissom. Jeg har virkelig stor nytte og glede av dem alle tre.
Og når det gjelder Reidun så er det omtrent 40 år siden hun sa seg villig til å være den som har ansvar for økonomiforvaltningen. Og dette har fungert glimrende hele tiden. Med sitt organiseringstalent og ordenssans takler hun dette bedre enn jeg ville kunne klare.
Myndiggjøring er det ordet jeg benytter for å beskrive hva jeg mener med invitasjon som alternativ til invasjon. Invitasjon er myndiggjørende i sitt vesen. Invasjon er umyndiggjørende. Alt annet er likegyldighet. Det myndiggjorte menneske er alles tjener, men ingens trell.

torsdag, mars 19, 2009

"Ditt rom i mitt hus"

Det føles som det er en evighet siden jeg satt på Lunke Gård i Gudbrandsdalen og skrev på manus til boken som fikk tittelen: ”Ditt rom i mitt hus”. Men tankene jeg presenterer i boken går mye lenger tilbake i tid.
Sommeren 1968 kom jeg til ”Modum” etter tre år som menighetsprest og familierådgiver i Kristiansand. I løpet av disse tre årene hadde jeg fått en stor kontaktflate, og blitt benyttet som taler i mange sammenhenger.
Hver sommer i åtte år ble jeg invitert av ”Mannsgruppene” i Stiftsstaden til å tale ved mannsmøtene i Skjærgårdsheiem på Flekkerøy. Vi var tre talere. Dr. Einar Lundby (80 år), sogneprest Jens Bjelland (60 år) og meg selv (godt under 40 år, og lettvekteren i gruppa). Vi dekket de fleste aldersgrupper både med vår forkynnelse, og sjelesorg.
Om søndagene ble vi tre fordelt som talere ved tre forskjellige kirker i distriktet. Einar var den som alle ville høre. Da turen var kommet til å kalle meg til å holde høymessepreken i Flekkerøy kirke bød det på problemer. Den ansvarlige presten ønsket ikke at en metodistprest skulle tale fra hans prekestol. Og det til tross for at han selv var gift med en metodist. Eller kanskje var det ettopp derfor? Han kontaktet biskopen om råd. Biskop Utne svarte ganske enkelt: Hvis ikke Kvebæk skal få preke i Flekkerøy kirke, hvem bør da få preke? "Tusen takk, biskop!"
Jeg fikk altså lov. Teksten var: ”I min Faders hus er det mange rom, - - -”. Jeg hadde skrevet et ord for ord manus, og holt meg til det jeg hadde forberedt. Midt i prekenen sa jeg: Det er Gud selv som Jesus sikter til da han sier: ”I min Fars hus. Det er Gud selv som er huset med de mange rom!”
Men nå skjer det noe i prekestolen som jeg ikke var forberedt på. Plutselig var det som om jeg hørte Gud selv tale direkte til meg. Han sa: ”OK! Men hva med deg? Er det mange rom i ditt hus?” Jeg svarte vel noe slik som: ”Jeg har da ikke et hus som er mitt. Jeg leier en yrkesbolig”. ”Ta ikke den. Du har nettopp sagt at jeg er et hus, da må jo også du være et hus. Har jeg ikke skapt deg i mitt bilde!”
Hadde det ikke vært for det skrevne prekenmanus hadde jeg kommet helt ut å kjøre. Men mens dialogen med Vårherre pågikk leste jeg nøkternt opp det jeg hadde skrevet.
Etter gudstjenesten brydde jeg meg knapt om folks tilbakemelding. Det hadde festnet seg noe i mitt hode som senere aldri har forsvunnet. ”Er det få eller mange rom i ditt hus, David?”
Da jeg var tilbake til mitt arbeid med ektepar og familier på ”Modum” kom disse tankene til å dominere min terapeutiske virksomhet. Jeg hadde tilegnet meg kunnskaper og erfaringer om indre personobjekter, men jeg hadde knapt en forestilling om hvor de oppholt seg. Jeg hadde faktisk fått laget trefigurer som symboler på de inder personobjektene. Det skulle ta litt tid før jeg spurte meg selv – og senere pasientene –:”Hvordan ser de rommene ut hvor disse objektene kommer fra?”
På den tiden hadde jeg innført et forelesningsopplegg i Familieavdelingen, hver tirsdag formiddag. Det var primært for pasientene i avdelingen, og ut fra logikken: Terapeutene får forelesninger om menneskelige - og mellommenneskelige problemer. Hvorfor skal ikke pasientene få et tilsvarende tilbud? Etter hvert ville de ansatte i avdelingen være med. Og overlegen anbefalte alle assistentlegene på sykehuset å møte opp til forelesningene for å få innføring i familiedynamisk tenkning.
En tirsdag var tema: ”Ditt rom i mitt hus”, Under forelesningen benyttet je en illustrasjon. Huset, hvis tversnitt kunne tegnes som et hjul. Innerst inn var et sirkelrundt rom - Fra dette gikk det eiker ut til sirkelen utenfor. Mellom eikene var det åpninger, eller rom. Jeg sa at det innerste rommet var personens eget rom, ”mitt rom”. De utenfor var rom for ”de andre”, altså ”ditt rom”, eller rom for indre objekter. Jeg viste til at rommene hadde en dør fra ”mitt rom”, og dertil tre vegger. Hver vegg representerte en bestemt tid. På ”fortidens!`” vegg var alle erindringene/minne fra møte med den aktuelle personen klebet opp. På ”Nåtidens” vegg pågikk et arbeid for å skape et bilde, som i morgen ville overføres til ”fortidens” vegg, og bli et godt eller vondt minne. På ”framtidens” vegg hang utkastene/skissene til det livet man ønsket seg i forhold til den aktuelle personen, altså det som skulle være skissen til selve samlivet. Jeg ga uttrykk for at ethvert indre personobjekt/enhver indre relasjon eksisterer samtidig i tre tidsdimensjoner: i fortid, nåtid og framtid. Og at om vi skal lykkes i våre relasjoner til andre må vi gjøre oss ansvarlige for alle elementene som er knyttet til de tre tidene.
Midt under forelesningen ble jeg avbrutt av en eldre kvinne på andre stolrad som sa: ”Å Kvebæk! Det der er det vakreste symbolet jeg noen gang har sett. Det er som et smykke!”
Min intuitive respons var : ”Syns du det, så la oss lage det til et smykke!”
Og slik ble ”Ditt rom i mitt hus -smykket” til. En bilmekaniker og Mercedes-forhandler fra Vestlandet laget prototypen etter mine tegninger. Så laget han i tillegg en støpeform av gummi så vi kunne masseprodusere smykker i tinn på avdelingens arbeidsstue. Mange skaffet seg et slikt smykke som ble hengt rundt halsen i en lærreim.
Straks etter kom en gullsmed til avdelingen. Han mente at smykket var så betydningsfullt at det burde lages i gull. Den oppgaven ville han påta seg. Og slik gikk det til at smykket fortsatt produseres både i gull og sølv, og er solgt i hundretall gjennom hans gullsmedforretning.
Tankene og teoriene rundt ”Ditt rom i mitt hus” går så langt tilbake som til 1969. Nå skriver vi 2009, og i august måned kan det feires 40 års jubileum. Det kommer ikke til å skje. Jeg har ikke behov for det.
Men i løpet av sommeren vil den aller første internasjonale konferansen vedrørende ”Kvebæks Schulpture Technique” bli arrangert i USA. Jeg skal heller ikke dit. Men jeg er meget lykkelig over å ha skapt noe som blir tatt godt vare på, og videreutviklet, på mange forskjellige steder i verden.
Er tiden moden for en større vårrengjøring i ”sjelens hus”?

onsdag, mars 11, 2009

Den gamle mannen

Søster Magnhild var Betaniensøster og oversykepleier ved Innherred Sykehus i Levanger.
Administrerende overlege ville helst ansette sykepleiere fra Betanien. For ham representerte de stor faglig kompetanse, hadde høye verdier, var selvstendige, meget samvittighetsfulle og arbeidsvillige. Og de fleste var enslige, og innviet til diakonisser. Ved helt spesielle anledninger stilte de opp i sine sorte, ankelside drakter og hvite hodeplagg.
Betaniensøstrene utgjorde også en betydelig andel av menighetens medlemstokk i den lille Metodistkirken jeg var satt til å betjene.
Ja, og så var det søster Magnhild da, som en formiddag ringte til meg og sa jeg måtte skynde meg til sykehuset, for en eldre herre ville snakke med meg. Før kvarteret var omme sto jeg andpusten i oversykepleiers kontor.
- Kommer du slik?
- Ja, du sa det hastet.
- Ja, men du kunne ha skiftet til presteklær.
- Hva gjelder det?
- En eldre herre skal opereres for svulst i magen i morgen, men vil ha nattverden først. Du har tid til å reise hjem og skifte.
Jeg kastet meg på sykkelen og var tilbake på en blunk, men nå med sort dress, sort skjorte og hvit rundkrage. Oversøster hadde omgjort sitt kontor for anledningen. Hun hadde rigget til et bord med blomster, lys og nattverdsett.
- Jeg håper du kan bruke dette. Nå henter jeg pasienten.
- Takk, dette er både pent og hensiktsmessig.
Pasienten var en eldre mann. Han hadde sorte bukser og en blå stripete skjorte uten krage. Han virket nybarbert og velstelt, hilste høflig . Smilet viste at han manglet flere fortenner. Jeg ba han sette seg. Han var trygg og rolig.
- Du har bedt om å få snakke med meg?
- Ja, jeg vil så gjerne ha nattverden.
- Det gleder jeg meg til å gi deg.
Jeg leste et avsnitt fra Bibelen, sang en salme og holt en kort tale. Så ordnet jeg med brøde og vin, leste innvielsesordene og bønnene.
Den gamle tok i mot elementene med ærefrykt og takknemlighet. Jeg følte vi hadde en verdig nattverdsfeiring.
Etter måltiden, ser han på meg med alvorlige øyne og spør:
- Er du den mannen som holt andakt i en sykehuskorridor i går?
- Ja, det er meg.
- Da jeg hørte andakten tente jeg: Jeg vil snakke med den mannen, for jeg har noe viktig å spørre ham om.
- Har du det, så kom med det du har på hjerte.
- Ja, takk. Jeg skal, som du vet, opereres for en svulst i magen. Jeg er ikke redd for operasjonen, og heller ikke for å dø. Jeg har gjort opp min sak med Gud for lenge siden.
- Så fint. Hva vil du spørre meg om?
- Tror du det som står skrevet i Jacobs brev?
- Jeg, jeg tror at Bibelen taler sant, men jeg vet ikke hva du sikter til?
- Der står det at om noen er syk så ska man kalle på menighetens eldste og så skal denne salve ham med olje og be for ham. Tor du på dette?
- Ja, jeg gjør da det.
- Det har kommet så sterkt over meg at jeg skal bed om du vil salve meg med olje og be for meg.
- Jo, ja, vel – det skal jeg selvsagt gjøre.
Men nå dukker de praktiske problemene opp. Dette har jeg aldri gjort før. Ikke en ensete time ved den teologiske utdanningen var viet slike handlinger. Det aller første jeg tenkte på var å fremskaffe olivenolje, men søster Magnhild var ikke å finne, så jeg gikk ut på vaktrommet og spurte om de hadde olivenolje. Spørsmålet fremkalte spontan latter og jeg kjente meg dum og forlegen. Da jeg ba om et lite stålbeger med den oljen de hadde helte de en skvett lakserolje i begeret. De humret og lo av episoden da jeg gikk. Men nå hadde jeg i alle fall olje. Men hvordan skulle jeg bruke den? Jeg kunne jo ikke be den gamle drikke den. Skulle jeg be ham dra opp skjorta så jeg kunne smøre den ut over magen hans? Alle disse spørsmålsstillingene var helt uinteressante. Da jeg satt meg på stolen vis a vis den gamle falt det meg helt naturlig å løfte opp begeret og be en innvielsesbønn. Så husket jeg fra dåp i Statskirken at presten sa: Jeg tegner det med det hellige korsets tegn på din panne og ditt bryst – osv. Så bøyde jeg mot den gamle og sa: ”I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”. Så duppet jeg pekefingeren i oljen og sa: ”Jeg tegner deg med det hellige korsetes tegn på din panne, og ber i Jesu navn at han, etter sin godevilje, helbreder deg for din sykdom. Amen”.
Så lyste jeg Herrens velsignelse over ham og ønsket ham lykke til under operasjonen. Han smilte lykkelig, takket hjertelig og gikk. Og det var det, og jeg orienterte oversykepleier om hva som hadde skjedd, før jeg syklet hjem.
-
Så gikk det uker og måneder, og jeg hadde glemt hele episoden, inntil jeg møtte oversykepleier i byen en dag. Under samtalens løp spør jeg hvordan operasjonen av den gamle mannens svulst hadde gått.
- Vet du ikke det?
- Nei, ærlig talt. Jeg har ikke hørt et eneste ord. Klarte han ikke operasjonen? Er han død?
- Klarte operasjonen? Død? Nei, han slapp operasjon! Da de gjorde en siste undersøkelse før det operative inngrepet fant de ingen svulst. Den var, forbausende nok, sporløst forsvunnet. De sakker om et mirakel på sykehuset. Men du vet altså ikke noe om dette? Det var rart.
- Nei, søster Magnhild, ikke det minste rart. Den gamle var lydig og gjorde bare det han følte var riktig. Jeg, som et enkelt redskap, gjorde bare hva jeg mente var riktig. Har det skjedd et mirakel i operasjons salen er det Gud selv som skal ha takken. Jeg ville i alle fall ikke tåle den.
-
Men jeg har båret denne historien med meg i 45 år. Kan bare lukke øynene så ser jeg denne herlige gamle mannens tannløse, men lykkelige smil. Tenk, han dro hjem uten å takke meg! Fabelaktig!
-

mandag, mars 09, 2009

Røtter til besvær

Min fattigdom fikk konsekvenser for mine tenner. Jeg hadde rett og slett ikke penger til tannbehandling. Hele studietiden måtte jeg leve på sparebluss. For å kunne betale mine studier måtte jeg jobbe som tømmerfløter om sommeren, og snømåker ved NSB de vintrene det var snø nok å måke bort. Noen venner ga - i ny og ne - en tier i støttekassen, men det monnet lite.
Økonomien ble ikke bedre da jeg giftet meg og stiftet familie. I min første ansettelse som menighetsprest var Jevnaker og Hadeland. Årslønnen var Kr. 8.500,-. Det holt ikke! Og ikke ønsket vi å be om støtte fra våre foreldre.
En dag fantes det ikke ei krone i pungen å kjøpe mat for, og det var en god stund til lønningsdagen. Vi snakket sammen, og så ingen annen utvei en å be Gud om hjelp. Vi bøyde kne ved divanen inne i stuen og ba inderlig om hjelp.
Plutselig, under bønnestunden, ringer telefonen, og jeg sier ”trosfriskt”: ”Skal se det er hjelp underveis?”. Jeg går inn på kontoret, løfter av det tunge, sorte telefonrøret og sier:
- Pastor Kvebæk, vær så god.
- God dag, pastor Kvebæk, og velkommen til Jevnaker. Jeg er rektor Håkon Skøyen. Vi har hatt gleden av dine forgjengere som lærervikarer. Kunne du tenke deg å være vikar hos oss? Du skal få lønn på forskudd, men vi trenger deg nå med en gang.
Jeg ble stum. Tankene for gjennom hode mitt. Burde jeg ikke snakke med formann i menighetsrådet først? Hva vil kona mi si til det? Jeg kunne bar ikke la rektor vente på et svar. Dessuten, vi hadde bedt Gud om å hjelpe oss, og nå kom hjelpen. Så jeg svarte:
- Tusen takk, rektor. Dette var en kjærkommen telefon. Jeg kan faktisk ikke svare annet enn tusen takk. Jeg kommer!
- Fint, så er det en avtale. Kan du komme til mitt kontor så fort som mulig så vi kan få ordnet det formelle?
- Ja, jeg skal bare snakke med kona mi først, men jeg vil trolig være hos deg om en drøy halv time.
Og slik gikk det til at Vårherre og rektor Skøyen ordnet opp i vår økonomi. Men jeg kom aldri til å prioritere behandlingen av mine egne tenner. Det var så utrolig mye som skulle til for å etablere et anstendig hjem. Og selv om lærerjobben skaffet oss et behagelig tilskudd til prestelønna, økte kravene etter hvert som familien økte.
Etter ni år var vi blitt fem. Hver krone ble nøye veiet og plassert i prioriterte utgiftsposter.
Men så skjedde det noe som snudde opp ned på det meste. Jeg ble kalt til å tjenestegjøre som sykehusprest ved Modum Bads Narvesanatorium. Nå var prestelønna kommet opp i Kr. 12.000,- pr. år, men begynnerlønnen i den nye stillingen var mer enn tre ganger så høy. Plutselig hadde vi på lønningsdagen et betydelig overskudd.
Og nå måtte jeg få gjort noe med tennene. Tannproblemene hadde ligget som en klam hånd over livet mitt, så nå måtte noe skje. Jeg ringte og fikk time hos tannlege Per Neverlien. Jeg var fryktelig redd. Ikke for smertefull behandling, men for tannlegens fordømmende reaksjon da han tittet inn i min åpne munnen. Og dette sa jeg til ham.
Tannlegen var vennlig som en sjelesørger, ba meg gape opp, lot speilet vandre rundt i munnen men uten å si et ord . Etter en stud sier han:
- Jo, du trenger nok en grundig behandling og det vil ta litt tid. Men jeg tror at du skal bli fornøyd med resultatet.
Etter at vi var blitt enige om et behandlingsopplegg og en ny time går jeg meget lettet og glad fra kontoret hans. Endelig kunne jeg håpe på en forandring. Endelig ville den klamme hånden bli fjernet fra hode mitt.
Og det tok sin tid. Jeg ble behandlet med en profesjonalitet uten sidestykke. Han gjorde alt som var mulig for at behandlingen skulle være skånsom. Noen tenner måtte trekkes ut, blant dem en jeksel med et kraftig rotsystem. Uheldigvis brakk rota. Tannlegen foreslo å la den bli liggende i kjeven, han var overbevist om at den ikke ville bli til besvær. Og det har den heller ikke blitt. Ikke før nå. Men her om dagen måtte jeg oppsøke min faste tannlegen. Jeg hadde ikke tannverk, men en stikkende smerte i en jeksel i overkjeven. Han undersøkte tennene grundig. Banket sågar på den vonde tannen med skaftet på speilet sitt uten at jeg følte smerte.
- Det er ikke noe galt med tenne dine. Jeg tror problemet finnes et annet sted. Jeg skal ta et røntgenbilde, så finner vi nok svaret.
Og røntgenbilde viste at roten som hadde ligget rolig i kjeven i førti år hadde begynt å ”røre på seg”. Tannlegen forslo en operasjon. Og den ble gjennomfør noen dager senere av en kjevekirurg, som smertefritt og raskt fjernet roten og en del av det betente vevet før han sydde igjen operasjonssåret.
Nå skal man være forsiktig med å dra paralleller til andre deler av livet, men helt usøkt dukker det opp en historie som er flere tiår gammel, som har i seg trekk som kan minne om jekselroten.
I mer enn førti år hadde han båret på en innekapslet utroskap. I mer enn førti år hadde episoden holt seg i ro. Men så, plutselig, hadde det begynte å skje noe med ham, noe ubehagelig. Episoden hadde begynt å plage ham med smertefull og dårlig samvittighet.
Han som før hadde vært så aktiv ble nå sittende inne i stua og røyke pipe og legge kabal. Han lukket seg inn i seg selv, var trist og taus. Det var hans kone som ba om en samtaletime for ham. Mannen kom, og uten omsvøp fortalte han om sin utroskap.
Samtalen endte opp med at jeg ba ham snakke ut med kona om det som hadde skjedd, men han prøvde å undra seg oppgaven fordi det ville gjøre livet til et helvete for henne. Ja, for dem begge. Det ønsket han ikke. Men da jeg holt fast på mitt ga han etter, og lovet å snakke ut med kona, selv om det ville bli den mest grusomme opplevelsen i livet hans.
Da jeg forsto at han ikke ville snike seg unna oppgjøret spurte jeg om han – som av feighet og for å beskytte seg selv, hadde båret på hemmeligheten i over førti år, nå ville bære den videre så lenge han levde, men denne gang for å beskytte sin kone og forhindre at hun fikk en ulykkelig alderdom.
Han så vantro på meg lenge før han svarte:
- Om jeg vil bære denne børa av hensyn til min kone? Ja, det skulle bare mangle. Den børa vil aldri bli for tung for meg. Jeg vil bære den i takknemlighet.
Og slik ble det. Vi holt kontakten så lenge jeg bodde i byen. Både han selv, kona og datteren var lykkelige. Mannen kom til tro, fikk tilbake sin vitalitet og glede. Han ville så gjerne lære å be sine egne bønner, for han hadde så mye å takke for. På tross av sin høye alder lærte han faktisk å be. Det skjedde i søvne. Han våknet brått en natt av at han lå og ba.
Alt har sin tid. Noen ganger er det best med en operasjon. Andre ganger er det best å la ting ligge. Men eksistensielt mot og ærlighet må alltid følges ad.
Nå skyller jeg munnen med en bakteriedrepende væske to ganger om dagen for å forhindre betennelse i operasjonssåret. Ting må følges opp.

onsdag, mars 04, 2009

Tillit

Tillit, å kunne lite på eller stole på noe eller noen, er et av de viktigste ordene i språket vårt. Det forteller om trygghet.
Tillit har derfor stått sentralt i oppdragelsen av barna våre. Vi ville de skulle ha tillit til oss, og vi til dem. Ble vi enig om et tidspunkt gjorde vi alt for å komme til rett tid.
Noen syntes dette var i strengeste laget., og at vi burde innrømme oss selv og barna våre barn et visst slingringsmonn. Og det gjorde vi da også, men ikke for å utnytte en situasjon. Det hender man kommer for sent av grunner man ikke rår med.
En nyttårsaften skulle vår eldste sønn være sammen med andre enn oss, og vi fant fram til et klokkeslett vi skulle være hjemme. Trofast mot avtalen kom vi hjem til avtalt tid, men gutten kom ikke. Det gikk et par timer og uroen steg i oss. Vi hadde vonde tanker om at det hadde tilstøtt ham noe.
Til slutt bestemte jeg meg for å ta bilen og lete ham opp. Jeg møtte ham på sykkelen et par tre kilometer fra hjemmet, stanset og sa at jeg ville sitte oppe og vente på ham. Men da han kom hjem hadde jeg fått kontroll over sinnet, og foreslo at vi tok saken opp neste dag.
Men 1. Nyttårsdag ble en travel dag. Jeg fant ikke tid til samtalen med gutten. Men utpå kvelden tok han selv initiativet og spurte om vi ikke snart kunne snakke sammen. Vi satte oss ned i stua og gutten åpnet med å si:
- Jeg ber om unnskyldning, far - -.
- Hva ber du om unnskyldning for?
- At jeg brøt avtalen.
- Du er tilgitt. Du har forstått hva saken dreier seg om.
Vi tok hverandre i handa, og saken var ute av verden. Jeg hadde ikke det ringeste behov for å spørre ham ut om hva de hadde drevet med. Tilliten var gjenopprettet, det var det viktigste.
Sønn nr. 2 hadde sammen med sin forlovede reist til et sted sør for Göteborg for å hente en selebåt de hadde kjøpt, en K6. Da de seilte opp langs Båhuslenkysten ringte han hjem og spurte om vi ville se den nye båten. I så fall måtte vi bile ned til hytta til Erik på Hvaler. De ville være ved brygga fredag kl. 16,30.
Vi kontaktet min bror og ble ønsket velkommen til å bo hos dem på hytta. Da klokka hadde passerte 16,15 reiste jeg meg og ville gå ned til sjøen for å ta imot dem. Min bror ba meg ta det med ro, for ingen i en seilebåt vil kunne beregne på minuttet når de skal være framme.
- Vel, gutten har gitt meg et klokkeslett, og det vil jeg forholde meg til.
- Du er en raring
Jeg gikk, og var nesten kommet ned til brygga da jeg så en båt runde holmen for fulle seil. Presis kl. 16.30 fortøyde de båten ved brygga, akkurat som de hadde sagt. Respekt for avtaler! Jeg ville ikke la min svigerdatter og sønn oppleve at jeg ikke kom til avtalt tid bare fordi jeg ikke trodde de ville klare å holde avtalen. De var tross alt om bord i en seilbåt og prisgitt vær og vinn. Opplevelser som disse forsterker tilliten.
Den tyngste opplevelsen må være at kona mi, og barna, svigerbarna og barnebarna mine gir uttrykk for at de ikke har tillit til meg. Det ville oppleves så sårt og krenkende at mitt selvbilde ville slå stygge sprekker, og jeg ville bli meget ulykkelig.
Nå hender det at man kommer opp i situasjoner som er av en slik karakter at dem man er sammen med blir urolige og kanskje også redde. Jeg kan ha uttalt meg på en måte som skaper uroen. Det er da forståelig at den engstelige, som tolker situasjonen ut fra sin angst og uro, mister sin trygghet i forholdet til meg. Men sett fra min synsvinkel er det ikke en minste grunn til det.
Når man har angst, som ofte er irrasjonell frykt, er det ytterst få som har mot og krefter til å oppsøke det som har fremkalt angsten for å bli kjent med de faktiske forhold. Det vanlige er at man blir i sin angst og betrakter den annen med voksende mistillit, fordi de ser gjennom angstens brille,
Hvordan skal man kunne ordne opp i en slik misere? Den som har vært årsaken til en annens angst og uro, og som vet med seg selv at han verken har sagt eller gjort noe galt, kan ikke be den andre om unnskyldning. Det vil være en grusom, og falsk handling. Fred og forsoning kan ikke bygge på annet enn sannheten.
Dette er noe av de vanskeligste situasjoner man kan stå overfor. Når en nær venn gir uttrykk for manglende tillit kan situasjonen bli så låst at det eneste man kan håpe på er at etter hvert som tiden går vil vedkommende bygge opp igjen tilliten , og på den måten gjør det mulig å møtes uten angst og fortvilelsen over at man er en person som ikke fortjener sin venns tillit.
Som familieterapeut har jeg sett hvordan manglende tillit har splittet familier. Men jeg har også sette at forsoning er mulig, og hver gang starter den med selverkjennelse, og fullbyrdes ved gjensvar.

tirsdag, mars 03, 2009

Prosesser tar tid

Alle som ser fram til pensjonisttilværelsen håper den vil gi bedre tid. Men alle gjør den same erfaring: ”Har aldri hatt det så travelt!”
Nå ja, det er ikke presist mitt uttrykk. Jeg har det ikke travelt, selv om jeg har masse å gjøre, og selv om jeg har planer og prosjekter som krever mye tid og mye arbeid. Jeg har godt om tid. All min tid er min tid. Jeg disponerer selv mine dager – som jeg vil, og til det jeg vil.
Jeg har nådd langt flere mål enn dem jeg drømte om som ung. De jeg nå har er ikke så viktig å realisere. Viktigere enn å nå dem er å være i prosess, være underveis, er å oppleve det meningsfylte i det å være min væren.
Og nå maler jeg. Det har vært en levende drøm siden jeg var en liten gutt og frøken ga meg oppmuntrende tilbakemeldinger på tegningene mine. Den store drømmen har alltid vært å male, og å studere malekunst.
Selvsagt har jeg hatt ønsker om å stille ut mine bilder. Men det er helt galt å si at jeg maler bilder til utstillinger. Bare én gang har jeg selv tatt initiativ til en separatutstilling, og det var den første, selve debuten. Alltid senere har jeg stilt ut fordi jeg er blitt spurt.
Det er selve malerprosessen som betyr noe. Men så er det dette da at det blir bilder av det, og hvor man skal gjøre av dem alle. Og en ting til: Det koster penger å produsere bilder. Blidrammer, lerret, farger, medium og pensler. Prisen på utstyret til et alminnelig stort blide kommer lett opp i mer enn tusen kroner. Så salg er nødvendig for å finansiere denne herlige geskjeften.
Min kone og jeg har alltid levd med åpne dører. Det er en stor glede for oss når vi får besøk, overraskende som annonserte. Døra til atelieret er også åpen for venner som vi se og snakke. Slike visitter er kostbare for meg, men det står ikke til å nekte; de ka forhindre, eller i beste fall forsinke prosessene i det billedskapende arbeidet. Jeg drømmer derfor om lange, uforstyrrede arbeidsøkter. I heldige tilfeller er det mulig å male et godt bilde i én seanse, også i større formater. Men oftest er det slik at prosessen går meget langsomt, selv i et lite bilde. Jeg har små bilder jeg har malt på i fere år som er umulig å avslutte.
De prosesser som skjer med meg skjer på flere plan, og ofte samtidig. Noen indre prosesser er faktisk maskerte og helt skjult for meg, men åpenbares først under selve maleseansen. Av ytre prosesser kan ha noe med motiver, komposisjoner, fargeklanger og teknikker å gjøre. Man kan lære en farges spesifikke egenskaper å kjenne ved å benytte den ofte, men man kan glemme lærdommen når den ikke benyttes over en lengre tid.
Når man starter den store maleraktiviteten etter at man er blitt gammel er det vanskelig å utvikle sin egen uttrykksform. Noen har klart det. Her tenker jeg på amerikanerinnen, Grandma Moses. Hun startet meget seint og malte naive bilder fra barndomstraktene hele tiden. Hun gjorde det på en frapperende artistisk måte så det ble stor kunst av det. Vi andre gamle ønsker forbilder. Mine er kunstnere som appellerer kraftig til meg.
Jeg erkjenner at det Wassilly Kadinsky har malt og skrevet, har helt fra studieårene i Göteborg 55-59 har vært til stor inspirasjon. Omtrent samtidig ble jeg kjent med Cobragruppen, og særlig Asger Jorns kunst. Men dem som vel har påvirket meg sterkest i moden alder er nordmannen Jacob Weidemann, amerikaneren Thomas George og franskmannen Olivier Debre.
Da jeg søkte tilbake til Jorn støtte jeg på navnet til en nålevende fransk maler, Pierre Wemaere (f.1913!). Felles for alle disse er at de er abstrakte malere som uttrykker seg i ekspressiv abstraksjon. Jeg erkjenner også at jeg henter inspirasjon fra disse kunstnerne, men jeg maler ikke som dem.
Under en utstilling i Haugesund fikk jeg besøk av bestyreren ved Haugesund Kunstgalleri som ga uttrykk for en viss skuffelse at jeg ikke hadde søkt om å få stille ut i hans galleri. Det smigret meg selvfølgelig, men jeg fortalte ham da at jeg aldri hadde søkt om galleriplass til mine bilder. Han ga uttrykk for at han likte mine bilder, men påpekte – og sikkert med rette – at jeg ikke hadde valgt å være konsekvent. Her var både abstrakte og naturalistiske bilder hengt opp i samme lokale. Han sa jeg var vinglete. Det er jeg kanskje også, for saken er den at jeg også kan føle en viss glede ved å male relativt enkle bilder fra norsk natur. Dessuten har jeg en tendens, på samme måte som mine forbilder, at jeg starte abstreharingsprosessen med et motiv fra naturen.
Jeg kan stoppe denne prosessen på ulike stadier. En gang malte jeg et stor bilde av Vøringfossen. Motivet ble etter hvert svært oppløst. Jeg viste det til en god venn som sa klart fra at han ikke likte bilder som han ikke forsto. ”Så, du liker da vel heller ikke musikk som du ikke forstår?” spurte jeg. Han forklarte meg da at han ikke lyttet til musikk ut fra kravet om å forstå. Musikk nøt han. ”Men hva om du møter billedkunst på samme måte, for eksempel dette bilde? Hva opplever du” ”Noe voldsomt brusende!”, svarte han. ”Som fra hva da?” spurte jeg. ”Som fra en diger foss!” ”Har du sett mange store fosser?” ”Ja, de fleste”. Hvilken av disse kan bruset fra dette bilde minne deg om?” ”Det måtte være Vøringfossen”, svarte han. Jeg snur da bilde hvor jeg på baksiden hadde skrevet med kullstift: ”Essens fra Vøringfossen”. ”Nå ser du. Da du etterfulgte dine følelsesmessige opphevelser rasjonelt forsto du faktisk dette bilde og kunne endog stedfeste det!”
Gå ikke raskt forbi bilder du ikke forstår. Oppsøk det om og om igjen. En dag kan du komme til å fornemme kunstnerens intensjon.
Prosesser tar tid, også i dem som er betraktere av billedkunst. Det er slike prosesser som er med å forme oss til en kulturnasjon.