mandag, juni 07, 2010

FOTVASKING, EN REALITET ELLER HAPPENING?

I går holt presten vår en preken om kvinnen som vasket Jesu føtter med tårene sine, og som tørket dem med håret sitt, og som i tillegg smurte dem inn med kostbar olje. Jesus brukte denne hendelsen som en kontrast til verten, som hadde forsømt seg, og hoppet over de jødiske reglene for gjestfrihet.
Vi har et vaskevannsfat og en vannkrukke i keramikk i kirken vår, og dessuten et bønnesjal, strikket av venner i Riga. Men vår menighet fungerer ikke sånn. Intensjonene har vi, men å sette ideer ut i livet, akk – det er en lang vei dit. Nå står de der som symboler. For noen er de en stadig påminnelse om vår forsømmelse.
Men hos Jane er det helt annerledes. Der får jeg en parkeringslapp til bilen min, et spørsmål om jeg vil ha kaffe, tea eller et glass kalt vann. I dag valgte jeg det siste. Hun justerer stolen så den passer til min lange kropp, heller fotpulver i et kar som hun fyller med vann som holder nøyaktig den temperatur som er behagelig. Jane er ei flott jente. Hun snakker hele tiden om ting som er viktige for meg, for opp gjennom årene har hu lært meg å kjenne ganske godt. Hun kjenner Reidun, som hun også steller føttene til. Hun kjenner også vår store familie, for vi er flinke til å skryte av barna, svigerbarna og barnebarna, og nå også oldebarna våre, som heter Hanna og Peter. Sistemann er helt ny på arenaen og trenger slett ikke fotterapi. Jane er nemlig en glimrende, profesjonell fotterapeut.
Så starter hun behandlingen. Tærne og helen, ja hele foten blir sømfart med skarpe øyne og kloke hender. Siste jeg var der spurte hun om jeg hadde fått en fotvorte under stortåa. Jeg benektet det. Det er intet galt med stortåa, sa jeg. Så tok hun en skalpell og grov fram flere glasskår. Jeg hadde altså gått med glasskår i stortåa uten å merke det. ”Merkelig?” var Janes reaksjon. ”Kanskje ikke” svarte jeg. Både nevrologen og nevrofysiologen er enige om å gi føttene diagnosen ”nevropati”. Signalsystemet er gått i stykker. Nervene fra stortåa ga ikke smertesignaler til hjernen. Men flere andre områder av foten reagerer anormalt, eller ikke i det hele tatt.
Etter en grundig behandling med skalpell og filer og små smergelskiver festet til en bitte liten håndmaskin, gikk hun over til den behandlingen som fikk tankene mine til å kretse om gårdagens preken.
Jane smurte en deilig krem på føttene og gikk i gang med å masere den inn i huden med stor profesjonalitet. Hun brukte lang tid på hver fot og jeg ble helt henført og nøt hver bevegelse. ”Tror du at en daglig behandling som denne ville fremskynde helbredelsen av føttene dine?” spurte hun. Jeg svarte at jeg var 100 % overbevist om at det ville den. Jeg så jo med egne øyne at mine bleke føtter fikk en frisk rødfarge og at de ble varme og fine. Undres om Jesus fikk en tilsvarende behandling. Det ville helt sikkert gjort godt i hans trette føtter.
Og hvorfor gjennomfører vi ikke fotvasking i våre menigheter? Jeg mener ikke som et symbolsk ledd i gudstjenesten, men som et reelt tilbud til folk som virkelig trengte det. Jo visst kunne det skje under gudstjenesten, men jeg er redd det ville ta veldig lang tid om det skulle gjøres grundig. Det kunne gjøres før, eller etter, eller kanskje parallelt med gudstjenesten. Tre fire spreke ungdommer ville ha gjort underverker. Jeg er helt sikker på at ”min” Jane ville gitt dem en enkel og god opplæring.
Jo, fotvasking hører absolutt hjemme i kirken, men den må planlegges nøye og ikke bli en happening.

lørdag, juni 05, 2010

Tre brev om kunst og kjærlighet

Denne uken har jeg fått brev fra tre spennende personer. Først vil jeg nevne Henning Pedersen, som han het da, nå heter han Flåtjernhaugen, fra Jevnaker. Han minner meg om at det nå er 50 år siden han sto for presten, og presten var altså undertegnede. I min lille menighet på Jevnaker hadde jeg tre konfirmanter det året. Ingegjerd, Bjørn og altså Henning. Jeg kan lett se dem for meg i sine mørke konfirmantdresser, og Ingegjed i sin hvite, vakre kjole. Tre flotte ungdommer. Jeg var i selksap hos alle tre. På den tiden var jeg vikarlærer over lengre perioder, og hadde blant annet en syvendeklasse. En av elevene var Henning. Han var rasende flink til å tegne, men rektor aksepterte ikke at jeg ga ham S. Ok, sa jeg - men da må jeg skyve alle de andre ned en karakter. Det kunne jeg slett ikke. Jeg ga Henning S i tegning, og han valgte tegning både som fag, og senere som en viktig hobby. Han er en meget dyktig maler. Han er ikke så begeistret for de abstrakte uttrykkene, og det er jo helt i orden.
Den andre jeg vil nevne er Rita M. Lindberg Pettersen. Jeg så hennes utstilling på Nerges Varemesse. Der hang likt og ulikt. Ritas stand hadde bilder som appellerte til meg øyeblikkelig. Her var det skaperkraft og skaperglede og en aldeles utrolig godt utviklet teknikk. Jeg fikk hennes visittkort og sendte henne en oppmuntringsmail, etter å ha sett hennes hjemeside. Så her om dagen fikk jeg tilsendt hennes første bok. Hun kaller den en diktsamling, og jovisst rommer den mange dikt, men annenhver side har en illustrasjon, som er ett av hennes malerier. Jeg forstår godt hva hun sier i sine dikt, men jeg er ingen lyrikk-spesialist, og kan ikke gi meg ut på å anmlde disse. Men bildene? Helproffe!
Det tredje jeg vil nevne er ei pakke jeg fikk fra Anne Cecilie Dahl Bryne, en dyktig konsulentvenn fra den tiden vi begge var aktive. Anne Cecilie er mye yngre enn meg, men har tross sin unge alder en lang og bred erfaing i faget ledelse- og personalutvikling. Under et oppdrag i Danmark fikk hun et kraftig hjerneslag da hun sto på talerstolen. Det bar rett til sykehus og operasjon. Ung og aktiv, med mann og to barn, ga dette slaget henne en skikkelig knock out. Men med sin grunnsolide filosofi som inspirasjonskilde startet hun øyeblikkelig med rehabiliteringstreningen. Sakte, men sikkert er hun blitt så frisk at hun tar på seg nye oppdrag. Sammen med det vakre brevet lå en diger bok som Anette Brevig har utgitt. Boken har tittelen "Alene". Også denne er en presentasjon av tekst (ikke dikt) på den ene siden og fotografier av malerier på den andre. Intensjonen er å våge å vise følelser, og å være seg selv. Hun er selv et prøvet menneske, et menneske som vet hva smerte og tap er. Hun ønsker med tekst og bilder å være en inspirator til et bedre liv. Ett bilde virker spontant positivt på meg. Det har tittelen "Syriner" - blå syriner i blå vase i et blått rom. Om det vil jeg si: Meget dyktig malt.
Egentlig er det da litt pussig at alle de tre overraskelsene som kom i løpet av et par dager, handlet om billedkunst.
Det er lørdag. Vi har nettopp spist vår lørdagsgrøt på terrassen under den stor parasolen. Den digre Rhododendron har nå beskjedent begynt å vise fram sine bloster, og syrinene som jeg ser gjennom den åpne atelierdøren står i full blomst nå. Alt er frodig og appellerende. Også markjordbærene blomstrer, og det vil de gjøre til langt ut på ettersommeren. Snart kommer de små søte bærene som har retferdiggort en tur innom besteforeldrene hver sommer. Nå har oldebarnet Hanna lært å sette pris på dem. Men for Peter er de fristende først til neste sommer.
Til tross for at jeg har fått tilbake de inmarige trigenimus smertene har jeg ingen problemer med å si: Jeg er en lykkelig gammel gubbe som Gud har vært grenseløst god mot. Om jeg snart skal begynne å male? God helg til alle mine lesere.