onsdag, oktober 20, 2010

Kongens fortjenstmedalje i gull.

Jeg hadde en god kollega på besøk til formiddagskaffe. Plutselig reiser han seg fra stolen, strekker hånda fram og gratulerer meg. Jeg blir en smule forvirret, men så sier han: Du har fått den, og du har fått den i gull. Det tok lit tid før jeg forsto at jeg hadde fått Kongens fortjenstmedalje i gull. ”Men det har du altså” sa ha. ”Jeg har fått telefon fra slottet, som sier de vi sende en skriftlig bekreftelse om en stund!”
Hva gjør man i slike sammenhenger? Jeg var preget av influensa og ikke spesielt lystelig til sinns. Jeg bukket og takket og seg tilbake i stolen med denne merkelige beskjeden svirrende rundt i mitt ”syke hode”. Kongens fortjenstmedalje i gull? For hva? ”Å, du har jo en fortid, vet du!”, sa min venn.
Det er vaskelig å rekapitulere de momentene i min fortid som kunne rettferdiggjøre en slik medalje. Men heldig vis er det ikke jeg som vurderer fortjenesten, men primært Fylkesmannen i Akershus. Vel, så har han vel funnet ut at jeg fortjener den.
Mine to brødre, Harry og Erik, har begge fått den. Harry for det enestående arbeidet som ledet fram til Ungdomssyfonikerne. Og Erik for sitt uslitelige arbeid med Torshov orkesteret, for psykisk utviklingshemmede. I mitt tilfelle måtte det være summen av oppgaver for å reparere og styrke de mellommenneskelige forhold gjennom mesteparten av mitt yrkesaktive liv.
Det er ikke merkelig at mine tanker går til mor og far. Disse enkle arbeidsfolka fikk altså fire sønner, hvor tre av dem blir tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Den fjerde burde også hatt en medalje for lang og tro tjeneste. I mer enn 65 år holt ha ut som frisør, uheldigvis, for ham, på fire forkjellige plasser. Men mor og far døde før de kunne glede seg over at småguttene hadde fått kongens heder.
Hvis det skulle være noe bemerkelsesverdig ved den siste utdelingen av Kongens gull, måtte det være at nettopp tre brødre har fått den. Det er nok ikke mange som kan vise fram noe lignende. Mor og far ville aldri drømt om at dette ville hende med småguttene deres.
For mitt vedkommende gjenstår nå to ting: Først at Fylkesmannen skal overrekke meg medaljen. Dernest at kongen skal ta i mot meg til en kort audiens på slottet. Og med dette er det satt punktum for mitt yrkesaktive liv. Her i atelieret, i min enslighet, foregår ikke så mye som fortjener kongens oppmerksomhet. Jeg maler litt, men ikke lenger med glød og begeistring. Jeg skriver også en og annen historie, en narrativ, og ikke vet jeg om disse vil angå det alminnelige menneske.
Før kunne jeg kose meg med disse forskjellige funksjoner. Men nå er det kommet inn et nytt element: Jeg har fått vite at jeg skal få tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Det er den åttende i rekke av hedersmedaljer, hvor den gjeveste er krigskorset. Om det er influensasymptomene, eller følelsen av at jeg ikke fortjener den, som hindrer meg i jublende glede, vet jeg ikke, men noe er det.

torsdag, oktober 07, 2010

Predikant: Ekte kristne synder ikke

Gud sender demoner for å plage oss eller familien dersom vi synder, sier omstridte Thurman Scrivner.
Ja, han sier faktisk det. Og dermed heller han salt i åpne sår. Predikanten er så gammel at han har møtt mennesker som har spurt ham om det er noe galt med dem, ettersom de er blitt syke. Dette er forøvrig et ganske vanlig spørsmål i sjelesorgen, og særlig blant dem som samtidig sliter med depressive tanker.
Jeg var godt over sytti år da sykdommer meldte seg, sykdommer som Scrivner vil kalle demoner sendt fra Gud for å plage meg fordi jeg hadde syndet. Det falt meg ikke inn i halv-søvne å bebreide Gud for mine plager. Dessuten finnes ikke en slik tanke i mitt Gudssyn. Det er klart at man i GT kan få belegge for at Gud er hevngjerrig og straffende. Men NT viser oss en Gud som er ren og ubesmittet kjærlighet.
Det var med troen på en slik Gud jeg fikk hvile da jeg ble innlagt på sykehuset for å regulere INR verdien så jeg kunne få en elektronisk konvertering av hjerterytmen. I stedet ble oppmerksomheten rettet mot nyrer, mage tarmsystemet og huden som viste symptomer som var vanskelig å diagnostisere. Men til slutt fant vi fram til diagnosen: Shurg-Strauss Vaskulitt. En sykdom som følger blodbanene og virker på den måten at den skaper betennelse i blod-celle veggen.
Da jeg lå i en kritisk situasjon ba jeg kona mi, datteren min og et barnebarn på ni år om å legge hendene på pannen min og nedbe Herrens velsignelse over meg. Barnebarnet kom straks bot til sengen å la sin gutteneven på pannen min. De andre la sin hånd på hver side av hans. Så startet gutten med å sitere Den Aronittiske velsignelsen helt utenat. Under denne hellige handling snudde sykdommen seg. Jeg fikk fred og sovnet. Fra dette øyeblikk startet helbredelsesprosessen.
Jo visst har jeg vel syndet, men Guds nåde har befordret tilgivelse.
”Om vi synder har vi en talsmann i himmelen, Jesus Kristus – ”
Men aldri har det streifet meg at min gode Gud har sendt demoner for å plage meg. Aldri. Under hele sykdomsprosessen har jeg følt Guds eventyrlige nærhet.
En kveld jeg ikke fikk sove ba jeg ikke sykepleier om sovemedisin. Jeg lyttet og fikk høre en mild og kjærlig stemme si: ”Frykt ikke David. Legge deg til ro på puten, den er min hånd som vil gi deg fred. Tenk på at hele deg har lagt seg til ro i min hånd. Jeg er din Gud, og jeg beskytter deg”.
Jeg opplevde verken demoner eller annen djevelskap den tiden jeg lå på sykehuset. Derimot opplevde jeg å bli behandlet med respekt og stor faglig dyktighet.
Thurman Scrivner har forstått at hvis han bruker slike påstander vil han treffe enkelte menneskers sårbarhet og gjøre dem så hjelpeløse at de omvender seg. Dette har vært en gammel vekkelsesteknikk. Selv John Wesley benyttet denne. Først malte han synden, og syndens følger for deres øyne, så de følte seg helt fortapt. Så kastet han ut reddningsbøyen, som folk grep med begjærlighet, og han halte dem inn på frelsens trygge grunn. Men jeg tror aldri han ville si noe slikt som at Gud sender demoner for å plage oss, dersom vi synder.
Blant alle mine pasienter var det bare det depressive menneske som plaget seg med sine store synder, og endog synden mot den Hellige Ånd. Når de ble hjulpet ut av den mørke tunellen og lyset kom inn i tanker og sinn igjen da forsvant slike vrangforestillinger.
Man manipulerer ikke med sårede mennesker sinn. Det er synd!