onsdag, februar 17, 2010

”VERTSHUSETS” FORMIDDAGSKAFFE

Når klokken er ca 11.15 ringer mobiltelefonen. Jeg har fått en sms fra Reidun der står dette ene ordet: ”Kafé”. Da er det bare å avslutte arbeid og forlate atelier, sånn omtrent med én gang.
Vi har sagt til våre venner at ca 11,30 drikkes det kaffe i ”Vertshuset, og er det noen som har lyst på en formiddags-tår, står døren åpen.
Vi har i tjue år hatt en spesiell stamgjest, som har holt ut med vår servering, det er Harald Larsen. Han ringer alltid ved 09.tiden og spør om kafeen er åpen og foreslår at han tar med seg en pose boller.
Denne gjesten setter vi stor pris på. Vi var studiekamerater på Överås samtidig, og har bevart vårt vennskap gjennom 54 år.
Vi er forskjellige. Harald har i alle disse årene beholdt sin matchvekt hele tiden. Jeg vil tippe han veier 67 kilo, Men kroppen er spenstig og sterk.
Helt siden han var guttunge har han elsket hester, og som teologisk student leide han ridetimer på et ridesenter i nærheten. Det luktet hest av gutten. Jeg vet ikke om det var først da han ble prest i Lillestrøm han tok opp igjen denne galopperende hobbyen, men jeg tror han har sittet i sadelen minsten en dag i uken de siste tjue årene.
Jeg er livredd hver gang han sier han skal dra ut til Høland for å ri. Selv om han er en eminent rytter og en solid hestekjenner, kan dyret han sitter på bli skremt. Det kan for eksempel stå en diger elgokse i veien som ikke vi flytte seg. Skjer møte brått kan hesten gjøre en uventet utfall som krever rytterens største dyktighet for ikke å bli kastet av. Visst har han gått i bakken, men klart seg utrolig bra hver gang.
Harald elsker hester. Han har noen ”kjærester” blant dem som han må besøke, selv om omveien er omlag 500 km. Når hesten kjenner ham igjen får han en helt ubeskrivelig følelse av glede, og full betaling for omveien!
Men Harald er også en skiløper av høy klasse. Han føler seg uvel om han ikke får komme på fjellet og kan gå lange turer. Etter en slik tur forteller han om sine opplevelser med en begeistring som gjør en hjemmesitter aldeles flau av misunnelse.
Og er han på fjellet om sommeren er han manisk opptatt av å bestige de nærmeste fjelltoppene.
I år fyller han 75 år, men under hele sin pensjonist tid har han fungert som vikar for sine kolleger rundt omkring i hele landet. Han er en usedvanlig dyktig forkynner, og får han ånden over seg, klemmer han gjerne til med et par solosanger også. Han synger godt og akkompagnerer seg selv.
Hans agenda rommer en mengde syke - og hjemmebesøk, en tjeneste han gjør helt frivillig og regelmessig. Denne aktiviteten kan gjøre unge menighetsprester og menighetsdiakoner ganske flaue.
Harald var student ved Modum Bads Nervesanatorium en høst. Etter det besøket var han helt forandret. Han sa: Tenk om jeg hadde opplevd dette som ung pastor, hva ville det ikke betydd for hele min tjeneste. Menneske kom strekt i fokus, og på en helt annen måte, og arbeidet ble fylt av mening.
I dag har han meldt sin ankomst til ”Vertshuset” kl. 11,30. Det er best jeg kommer meg inn på kjøkkenet og lager litt kaffe til oss. Jeg gleder meg veldig til dette besøket.
-
Og så er besøket over. Vi fikk en lang og vennskaplig prat om før i tiden hvor vi som menighetsprester sto i fra morgen til kveld alle ukens dager Og lønna? Det er ikke til å tro. Kr. 8.000,- i året. Kr.2000,- mindre enn den offisielle dagraten jeg hadde som konsulent.
Annerledes nå! Nå har prestene en meget anstendig årslønn. Men det som forbauser oss gamle-gutta er at det ikke stilles et eneste formelt krav til pastorene om hva som forvetes av arbeid. Hvem har ansvar for å skrive pastorenes stillingsbeskrivelse?
Vi har vært pensjonister i mange år nå, vi to kumpaner fra gamle tider. Harald er helt innstilt på å bruke sine evner i tjenesten så lenge noen spør etter ham. Sjekker jeg agendaen hans ser det ikke ut til at man har tenkt å slutte med det.
Selv har jeg bare små ambisjoner om å være til glede og gagn som prest. Men jeg vil for alltid ha min identitet knyttet til preste-ordinasjonen. Men Gud har ført meg inn i presteoppgaver jeg ikke ville tro var mulig da jeg studerte teologi i slutten av femtiårene. Mitt vennskap med Harald Larsen og hans omsorg for meg i alle livets faser, har hatt stor betydning for min prestelige identitet.
Jeg håper han ringer snart og forhører seg om kafeen er åpen. For ham er den egentlig åpen 24 timer i døgnet.

fredag, februar 05, 2010

KRISTINA – EN GLOBETROTTER

Hun er uten tvil det modigste medlem av klanen, og så har hun andre gode egenskaper: Hun er målrettet og handlingssterk.
I dag lander hun på Gardermoen kl. 16,15 – brun som en mulatt med langt, lyst bølgete hår og med en liten sekk på ryggen. Ved utgangen vil bestemor stå og smile med en liten blomsterbukett og et norsk flagg. Det skal være en overraskelse. Det har alltid vært en spesiell kontakt mellom bestemor og Kristina.
Det er tre måneder siden hun og reisekameraten Astrid startet ”Kloden rundt”-turen her fra ”Vertshuset De Gamles Gleder”. Med sine friske blogger har de holt oss løpende underrettet om reiseruta og alle de merkeligste hendelsene. De har bodd i suiter og i hytter av palmeblad. De har vært på haisafari og tilbrakt flere døgn om bord i seilebåt. De har gått til fots flere kilometer gjennom jungelen for å kjøpe mat i nærmeste butikk, og stått ansikt til ansikt med kjente filmstjerner. De har gjort seg kjent i de store byene, men har likt seg aller best på de lange hvite strendene, med bading i skumhvite dønninger.
Etter mange dager på kryss og tvers i Thailand kjørte de til Bangkok med buss. Det nærmet seg slutten på turen. De praiet en drosje og ba han kjøre dem til et godt hotell. Men da de kom fram ble de forskrekket og sa til den smilende sjåføren: Dette strøket er ikke noe for oss. Kjør oss til et bedre hotell. Hva kan dere betale? De hadde holt et nøktern budsjett og nå ville de bo litt godt de siste døgnene, og oppga en pris. Sjåføren ble himmelfallen og sa: Da kan dere få et femstjernes hotell. Og han kjørte dem til et av byens beste hoteller. Jentene betalte ham og plusset på godt med tips.
De bestilte en executiv suite med to soverom og levde som prinsesser til de fløy fra Bangkok i går.
Budsjettet holt! Da de sluttet på Framnes Videregående skole i fjor vår, skaffet de seg jobber omtrent fra første dag. De spinket og sparte og snart hadde de nådd sitt budstjettmål for turen. De har vist seg som suverene økonomer hele tiden.
Ikke før hun er kommet hjem til Åkreham så er hun i gang med neste prosjekt som er å prøve å komme i gang med fysioterpiutdanning i Schotland.
Kristina er 19 år og vakker. Men viktigere enn skjønnheten er hennes sterkt utviklete evne til å sette seg mål, hennes store beslutningsevne og ressurser til å gå mot målet. Sett med mine øyne er hun et ”myndiggjort” menneske. Jeg er stolt av henne og meget glad i henne. Nå gleder jeg meg til å snakke med henne i konfirmasjonen til lillesøster, som er dagen etter storesøster har termin og skal føde mitt andre oldebarn. Det blir visst en gutt, sier de som kan se inn i fosterrommet. Lykkelige lille mann som får Kristina til tante.