fredag, april 22, 2011

LANGFREDAG

Jeg sitter alltid med lukkede øyne, både under samlesang og preken. Jeg sover ikke! Min indre billedverden er så livlig at å se på presten mens han taler forstyrrer hele opplevelsen.
I dag var skriftlesningen delt opp i fem adskilte bolker med salmesang imellom. Lydniåvet i høytaleranlegget var lavt, så jeg hørte nesten ikke hva skriftleseren sa, men jeg kjente jo så godt til tekstene at det forstyrret meg ikke meget.
Min indre billedfortellingen om Jesu lidelse og død var så sterk at jeg ble meget sliten. Da jeg sa til presten etterpå at gudstjenesten hadde vært meget slitsom, oppfattet han meg riktig. Det var nemlig ingen kritikk, heller et kompliment.
Jeg husker hvor sliten jeg var da jeg tegnet bilder fra pasjonshistorien med kullstift. I dag satt jeg midt blant bildene under kirkekaffen, og opplevde hvor smertefullt det var å møte dem igjen.
Under skriftlesningen ble jeg opptatt av da Jesus sto foran Pilatus. Det forbauser meg hvor mange ganger Pilatus forsøker å redde Jesu liv. Han fant ikke skyld hos ham, og ville helst satt ham fri. Men de forslagene han kom med provoserte bare de frammøtte jødene. Til slutte ga han etter og sendte ham ut til Golgata for å henrettes ved korsfestelese.
Når jeg senere i gudstjenesten leste trosbekjennelsen og kom til avsnittet hvor det står ”pint under Pontius Pilatus” tekte jeg på dette at Pilatus forsøkte på mange måter å få ham satt fri. Men så forsto jeg at uttrykket ”under” betydde under hans regjeringstid.
Denne sjokkerende fortellingen er ikke bare god skrivekunst, den er selve mirakelet i historien. Med lukkede øyne kan jeg fornemme ekko av hammerslagene som spikret hans hender og føtter fast til korsbjelene. Jeg presset fingrene mine inn i håndflatene og tenkte: Her omtrent var det naglene ble presset inn i Jesus hender.
Det var ikke noe hemmelighetskremmeri med Jesus. Alt han hadde å si, sa han åpent så alle kunne høre det. Alle undergjerninger skjedde åpent så hvem som helst kunne se dem. Nå er alt skrevet ned i de fire evangeliene. Nå kan vi lese om de forbausende ordene og handlingene som forteller om at han var en mann av Gud.
Mange vil påstå at Jesus startet ingen ny religion. Pinsevenner jeg har møtt heller til denne oppfatning. De er redd for at Jesu person, hans nakne ord og handlinger, ikke skal organiseres inn i systemer som utelukkende tjener til strid og splittelse.
Ofte har jeg tenkt, når jeg opplever debattene: Dette orker jeg ikke å være med om! For meg er det tilstrekkelig hva Jesus sa og gjorde, hans død og oppstandelse. Når alt kommer til alt er det i dette jeg finner hvile, fred og frelse.

torsdag, april 14, 2011

TELEFONER

Brått sluttet vår fasttelefon å fungere. Det er ikke første gang. Vi ringte Feilmeldingen, men de fant ingen feil på linjene inn til huset.
Vårt alarmsystem bruker samme telefonlinje, og er den i stykker fungerer heller ikke alarmen. Vi ringte alarmselskapet som endte en hyggelig servicemann. Han fant intet galt med hustelefonene i huset, men fant ut at linjen inn hadde alt for lav volt, nemlig 9 v. i stedet for over 40 v.
Vi ringte på nytt Feilmeldingen. Nå for å si opp vår fasttelefon. Men nå fant de ut at det likevel var en feil på linjene inn til oss, og at de var villig til å sende en feilretter dagen etterpå. Men vi sa tydelig ifra at vi ønsket å si opp abonnementet. Men da var det ikke måte på hvor billig vi kunne få abonnementet.
Standhaftige som vi er holt vi fast på at vi ville si opp abonnementet på fasttelefonen, og endelig forsto damen vi snakket med at vi mente dette på alvor, og vips var mange tiårs kundeforhold opphørt. Men, sa hun, dere må betale Kr. 45,- for leie av linjene. Jeg spurte om det var sant at vi måtte betale for noe vi ikke brukte. Ja! var det lakoniske svaret.
Alarmselskapets servicemann monterte bare en dings på skapet, og vips hadde vi en fri og uavhengig forbindelse til sentralen.
Jeg skriver om dette i bloggen for å gjøre oppmerksom på at vi ikke lenger treffes på fasttelefonnummeret. Min mobiltelefon har nummer 41 43 83 23

tirsdag, april 12, 2011

MYNDIGGJØRING

Jeg skal holde foredrag i et seminar den 11. Mai. Hele seminaret er viet mine tenker og teorier om ”Det myndiggjorte mennesket”. Jeg avsluttet min seminar virksomhet i år 2000, men en nær venn ønsker å lirke ut av meg litt mer.
Denne gang skal jeg begynne med å spille av en DVD plate hvor min avdøde brors stolthet, Torshovkorpset spiller kjente musikkstykker. I alt er det 22 spor, så her er litt å velge mellom.
Så vil jeg spørre deltagerne, som er aktive ledere, hva de syns om musikken. Jeg tror de fleste vil si at de har hørt den fremført bedre. Jeg vil innrømme det, men så vil jeg spørre om noen av deltagerne har spilt et instrument. Sannsynligvis vil de fleste innrømme at det har de ikke.
Så vil jeg fortelle om det menneskelige mirakelet min lillebror har utført med disse musikantene. Da han kom til orkesteret spilte de på signalinstrumenter fordi ingen trodde de ville klare å spille på ordentlige ventilinstrumenter. Erik, som hadde en enorm innlevelsesevne sa til seg selv at han ville lære dem å spille på ventilinstrumenter. Og så etter en tid ville han at de skulle spille tostemt- Til slutt lærte han dem å spille firestemt. Så det dere har hørt i dag er psykisk utviklingshemmede som spiller firestemt med ventil-intrumenter. Et pedagogisk mirakel!
Erik og orkesteret hadde en gang en konsert i Wien Operahus. Denne ble tatt opp på bånd og sent gjennom NRK TV. Det resulterte i at programmet ble kåret til verdens beste barne- og ungdomsprogram. Korpset, med min bror i spissen, har vunnet mange utmerkelser, også slike som henger veldig høyt.
En gang kom en journalist fra en av Londons store avsier for å intervjue ham. Erik, som ikke kunne engelsk, fikk med seg en tolk. Journalisten ville vite hva hemmeligheten ved hans pedagogikk var. Erik sa til tolken: Fortell ham at jeg er så inderlig glad i disse barna.
Erik visste hva selvfølelse var, og hvor sårbar den kunne være. Han hadde følt det selv. Han store fortjeneste ble at han alltid tok hensyn til korpsmedlemmenes selvfølelse. En gang var det en som sa: ”Disse ungdommene har vel ikke behov for noter, de kan jo ikke lese en gang.” Eriks svar var tindrende klart: ”Alle musikere har noter. Hva vet vi om de kan lese dem, eller ikke?” Og noter fikk de, og noter ble viktig for dem alle.
Jeg vil bruk dette eksemplet for å vise hvor sentral medarbeidernes selvfølelsen er for alle som har ledelsesoppgaver. Med kunnskaper om selvfølelsen kan enorme kvaliteter og verdier utløses hos en gruppe mennesker.
Jeg har eksempler på at ved å henvende seg til medarbeidernes selvfølelse kan disse i løpet av ett år øke fortjenesten med over 20% på bunnlinjen. Viktigere er hver enkelts opplevelse av sitt verd.
For meg har selvfølelsen vært det sentrale poenget i all familie- og ekteskapsbehandling, i arbeidet med å utvikle gode forhold mellom elever og lærere, og ledere og deres medarbeidere.
Dette arbeidet har jeg samlet under overskriften ”Myndiggjøring”. Jeg har i prinsippet lært det av Mesteren, som en gang spurte den blinde tiggeren Bartimeus: ”Hva vil DU at jeg skal gjøre for deg?” Dette er et myndiggjørende spørsmål.

lørdag, april 09, 2011

MØTE MED FORTIDEN

Vi fikk en mail om at ”mamma” var død. Dessverre leste jeg ikke mailen nøye, så jeg trodde det var hun som eide mailadressen som hadde mistet sin mor. Jeg hadde aldri møtt denne mamman, så jeg undret meg litt over hvorfor jeg skulle få denne beskjeden. Men jeg tenkte: Hun har mistet sin mamma, og har sikkert sorg, så jeg prøvde å trøste henne så godt jeg kunne.
Straks etter fikk jeg en ny mail hvor jeg ble oppfordret til å lese den første på nytt. Først nå forsto jeg at det var mannen hennes som hadde mistet sin mamma, og dette mennesket kjente jeg utmerket.
Hun var medlem av Metodistkirken på Jevnaker, vår aller første menighet. Hun var én av de 28 medlemmene som tok imot oss med stor kjærlighet, og som åpnet sitt hjem for oss. Hjørdis het hun. Hun var ikke en av de mest utadvendte aktive. Hun var en heller tilbaketrukket person som brukte sine ressurser i det stille.
I presteboligen var det ikke bad. Noe som var en stor ulempe for en liten familie med et barn på to år, og ett underveis. Men Hjørdis åpnet sitt hjem på lørdager og lot oss ta lørdagsbadet hos dem.
Det åpnet gjerne med ettermiddagskaker og kaffe og deretter bad. Da renselsesseremonien var slutt spurte Hjørdis om vi ville spise aftens hos dem også. Noe vi takket lykkelig ja til. Nå ble vi integrert i en deilig barnefamilies lørdagskos. Og slikt glemmer vi aldri.
Men nå hadde dette herlige menneske nådd sin siste dag. Hun døde nær nittifire år gammel.
Det som forbauset oss, og gjorde oss svært galde, var at nesten alle som deltok i begravelsen hilste på oss og visste hvem vi var. Og Reidun, som er en kløpper til å gjenkjenne folk, fikk det travelt med å forklare for meg hvem det var som så smilende hilste på oss.
Under minnesamværet i den store deilige villaen på Torbjørnrud møtte vi enda flere ”gamle kjente”. Det er nesten 50 år siden vi flyttet fra stedet.
Mange av menighetens medlemmer hadde samlet seg på stasjonen for å vinke farvel da vi dro. Vi gråt, og de gråt. Dette at vi ble rykket opp med rot og flyttet til en annen menighet opplevde vi som en uklok og urettferdig avgjørelse.
På disse tre årene vi var prestefolk i den lille menigheten på Jevnaker var vi blitt dus med hele lokalsamfunnet. Jeg var vikarlærer i to syvendeklasser som jeg førte fram til eksamen. Jeg var også trener i friidrettsklubben og engelskguide ved Hadeland Glassverk i ny og ne, og offentlig taler ved mange anledninger. Vi hadde en kjempediger søndagsskole og et rikt ungdomsarbeide. Alt dette opphørte da vi ble byttet ut med en pensjonert, og delvis syk prest. Så det var faktisk en viss sannhet i det enkelte sa under minnesamværet: ”Dere var den siste ”ordentlige” prestefamilien på Jevnaker”. De mente i Metodistkirken, selvfølgelig. Enskjønt, folket la ikke så stor vekt på det at jeg ikke var Luthersk prest.
Vi skulle minnes Hjørdis. Det gjorde vi også. Men det ble i tillegg mange andre minner som ble hentet fram den formiddagen. Vi reiste hjem med en følelse av glede midt i sorgen. Tenk, disse menneskene hadde vært en stor del av vårt liv de tre første årene som prestefamilie. Vi var lykkelige på Jevnaker. Et helt lokalsamfunn gjorde oss lykkelige . Og lykken er der fortsatt, for disse menneskene husker oss med glede femti år etterpå., og vi dem. Hva mer kan man ønske seg. Det var jo vår aller første ansettelse.