fredag, desember 01, 2006

VENNEGUDSTJENESTE

Søndag den 26. november forrettet jeg for niende gang en ”Vennegudstjeneste”.

Ideen til vennegudstjenesten kom da vi hadde flyttet fra et stort nettverk av venner på Modum og inn til nye omgivelser i hovedstaden i 1982, og ønsket å være sammen med dem i en spesiell vennegudstjeneste i den vakre kirken i Thv. Meyers gate .

Jeg mener å huske at ca 100 takket ja på vår skriftelige invitasjon, og kom, og at menigheten plutselig følte seg i mindretall, og det i sin egen kirke.

Ideen har senere fått støtte av en artikkel i Vårt Land den 11.01.99 Den viste til en undersøkelse i Rogaland som konkluderte med at 6 av 10 ville komme til kirken hvis de fikk en personlig invitasjon fra naboer eller venner. Ideen ble presentert for metodistmenigheten i Lillestrøm i forbindelse med 100-årsjubileet høsten 1999 og i år ble den arrangert for 8. gang, men på et ugunstig tidspunkt. Likevel kom ca 40 gjester, i tillegg til menighetens 30 faste kirkegjengere.

Jeg har festet lit til undersøkelsen som er gjort i Rogaland.Der svarte 60 % av de spurte at de ville komme til gudstjeneste hvis de fikk en personlig invitasjon. Etter min erfaring er prosenttallet ikke riktig så høyt hos oss på Østlandet, men likevel overraskende høyt.

Vårt problem er ikke at de inviterte ikke kommer, men at så få har lyst – eller mot – til å inviterer.

Opp gjennom årene har jeg sett mange forskjellige annonsemetoder bli tatt i bruk. Felles for de fleste er at det er bortkastet tid og penger. Verken avisannonser, plakater eller flygeblad i postkasser kan måle seg med en personlig, undertegnet invitasjon, som er sendt i posten med frimerke på.

Vi gjør et lite tanke-ekesperiment: En noenlunde vanlig annonse i lokalavisa koster Kr. 800,-. Sier vi at to personer kommer til kirken fordi de har lest den, så tar jeg kanskje for hardt i. Sendes det derimot ut 160 invitasjoner som B-post vil det – ifølge undersøkelsen komme ca 90 personer.

Hva kan årsaken være til at dette velprøvde, og overbevisende regnestykke, ikke blir fulgt opp av moderne menigheter?

Jeg har mine tunge tanker om det. Gad vite hva andre mener.


En kirke er en fantastisk møtested for venner og naboer så sant gudstjenesten forrettes med tanke på dem, og at det finnes tid og sted for samtaler over en kopp kaffe og et kringlestykke.

Kanskje burde Vennegudstjenesten døpes om til Vennskapets gudstjeneste, eller Vennskapsgudstjeneste?

PRISMER OG PARADOKSER

Det var som overskrift til en side med små og morsomme historier i Det Beste jeg så kombinasjonen av ordene Prismer og paradokser for første gang.

Da jeg begynte å arbeide med prekenen til årets Vennegudstjeneste kom jeg over en gammel bok med tittelen ”Det største i verden” av Henry Drummons. Originaltittel er ”The greatest Ting in the World”, Jeg lot tittelen bli tema og innholde inspirasjonen til prekenen.

Drummond var D.L. Moodys medhjelper og en ressursrik akademiker. Da han skrev denne boken var han bare 23, muligens 24 år gammel. Den er en meditasjon over kjærlighetskapittelet i 1. Kor. 13, og formulert som enn tale til misjonærer. Av en eller annen grunn har den fått en utbredelse som er uten sidestykke for slike bøker. Det påstås at det er solgt omlag 12 millioner eksemplarer. Jeg har hatt to av dem. En bitte liten lommeutgave, og en i vanlig bokformat.
Jeg skal ikke gjengi hele prekenen, bare antyde noen poenger.

Drummond setter kjærligheten over troen. En provokasjon som vekker forbauselse hos lutheranere og metodister som har en tilbøyelighet til å sette dogmet om ”Troen alene!” øverst.

Troen er vår tilknytning til Gud. Men da Gud er kjærlighet er troen en tilknytning til kjærligheten. (Troen er stikkontakten, og kjærligheten elektrisiteten som strømmer gjennom den).

Når det klare, rene lyset fra Gud blir åpenbart som verdens lys i Jesus Kristus, da får vi denne interessante problemstillingen: Sett at det rene, klare lyset stråler inn i oss, og vi er som et prisme, da brytes lyset og kommer ut på andre siden som en rekke menneskelige egenskaper. Slike som

Tålmodighet, velvillighet, frihet fra misunnelse, skryt og hovmod. Den krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Den utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt.

Så er altså ikke Guds kjærlighet så opphøyet at den ikke kan omgjøres til menneskelige holdninger, egenskaper og særpreg.
Spørsmålet er om man kan øve opp sin tålmodighet og velvillighet.

Er det mulig ved øvelse å få eliminert misunnelse, skryt og hovmod osv?

I Metodistkirken har man i tidligere tider kalt disse øvelser helliggjørelse. Ja, så seriøst tok man øvelsen at man dannet
klasser – (skoleklasser) hvor en betrodd og erfaren kristen ble satt til å være klasseleder/klasseforstander. Målet var å skape vekst og utvikling hos gruppens medlemmer, de troende.

I det kommersielle næringslivet har jeg funnet innpass for en type selvutvikling og lederutvikling ved hjelp av dynamisk gruppearbeid som kan minne litt om dette
.
I næringslivet ønsker man en utvikling av kommersielle grunner. Men da jeg jobbet med lederutviklingen i Toyota Norge (1987-2002) fikk vi vridd på mottoet ”Toyota Nr. 1” så det sto: ”I Toyota ønsker vi å utvikle kvalitet hele veien, og så får det ikke hjelpe at vi blir nummer én!” Slå den!

Det snakkes ikke mye om helliggjørelse i våre dager. I dag vil vi vise at vi har omsorg for de hjelpeløse ved å imitere dem.
Det finnes noe heroisk godt i dette. Men faren er stor for at kjærlighetsspekterets ni kvaliteter ikke blir strevet verd å ha som ideelle mål, verken for seg selv eller dem man jobber for.

Næringslivet betaler enorme summer til Kurs- og konferansehoteller ved å legge sin kursvirksomhet til dem.

I gamle dager var det klostrene som ble brukt som helliggjørelsens treningsleire. Faren var at man forble på klosteret for all tid. Det er kanskje ikke så vanskelig å leve et seirende liv når man trekker seg bort provokasjonene fra menneskene. Spørsmålet er om man kan klare klosterlivets utfordringer.

Det foregår opptrening av åndelige kvaliteter i dag også, men på retreatsentrene som ildsjelene har bygd opp rundt omkring i landet vårt. Lia Gård er det nyeste og finest senteret i Norge.

Kan det tenkes at kirken burde vurdere å starte åndelige treningsleire i lokalmiljøet? Helliggjørelse er blitt et fremmed og vanskelig ord. Kanskje burde vi heller snakke om åndelig vekst og åndelig modning? Kanskje burde vi ta opp igjen den gamle ideen om å gjøre kirken til et fostrings- og utviklingssenter?
Har mine bloggevenner tanker om dette?

tirsdag, oktober 03, 2006

TILBAKEBLIKK PÅ FRAMTIDA

Utstillingen i Galleri Lund ved Fetsund Lenser i sommer, ble en fin opplevelse. Der hadde jeg 41 malerier. De fleste malt fra mai til august. Mellom 800 og 900 personer kom for å se bildene, og ble til en stor oppmuntring. Salget ble ikke så godt som siste. Det kan skyldes at utstillingen kom for tett på den første i 2003, at utvalget av små bilder var alt for lite, og prisene på de store for høye, eller at bildene ikke skapte gjenklang i publikum. Det siste ville i så fall være trist. Jeg solgte 16 bilder, Alle de små, med motiv fra øyene i Øyeren, forsvant på et blunk.

Det hadde ikke gått lang tid etter jeg fikk invitasjonen før jeg angret på mitt ja. Jeg måtte nemlig bruke hele sommeren til å male (og i et altfor høyt tempo), for å få ferdig et passende antall bilder.

Malekunst er kontemplasjonens kunst, det burde jeg selvsagt
tatt hensyn til.

25 bilder ble derfor fraktet tilbake til atelieret. Men her er ikke lagerplass til så mange. Vi har ryddet atelieret for alt unødvendig og laget et slags ”ateliergalleri”. Kanskje åpner vi det for publikum en lørdag formiddag - en gang iblant? Nå har jeg i hvert fall en del bilder å vise til gjester som er på leting etter billedopplevelser.

Nå går jeg tilbake til mitt opprinnelige malerprogram. Men én ting er planer og program. Noe helt annet, og langt mer krevende er det å skape gode kunst, bilder som kan kalles ”virkelig kunst”.

Verken et godt, varmt og lyst atelier, godt utarbeidede planer, klare mål og lange arbeidsdager er det avgjørende, men det finnes en evne og et talent, det intellektuelle og emosjonelle engasjementet, og den frie dristighet må til. Det store spørsmålet blir da: Skal en mann - over sytti - kunne gjøre regning med å ta i bruk slike kvaliteter?

Stikk gjerne innom - med inspirasjon og oppmuntring – en dag.

lørdag, juli 15, 2006

Ny utstilling i "Galleri Lund"

Fetsund Lenser har fått ny direktør, Anna Kristine Jahr Røyne.
Hun er fra Jahr gård på østsiden av elva, og har i sin oppvekst sett rett ned på lenseanlegget, den gang det var liv og røre på elva. Da sang og buldret det i lufta når soppemaskinene buntet fem hundre tømmerstokker sammen i moser, som ble slept over Øyeren med kraftige slepebåter. Hun, som alle andre i Fetsund, regulerte nok også dagen sin etter ”tyfonen” ved Lund.

Nå er hun ”sjefen” ved Fetsund Lenser. Under Bondevik-regjeringen var hun sekretær på statsministerens kontor. Som gammel tømmerfløter har jeg store forventninger til hennes ledelse. Få museer har så rike opplevelsesmuligheter for små og store, som Fetsund Lenser.

Hun hadde ikke sittet mange månedene i sjefsstolen før hun ringte og spurte om jeg kunne tenke å arrangere en ny utstilling
i den gamle bestyrerboligen på Lund, den som jeg i sin tid, og med velberådd hu, kalte ”Galleri Lund”. I øyeblikkets ubetenksomhet svarte jeg JA! Med den følge at jeg kom under et stort press for å få ferdig tilstrekkelig mange bilder til en noenlunde representativ utstilling.

Du som har lest mine blogposts har forstått at jeg har brukt tid
på å reflektere rundt fenomenet ”komposisjon”, og at jeg i overmot rotet meg inn i tanker og forestillinger om kontrapunktiske komposisjoner, og oppga det. Etter at spørsmålet om en ny utstilling var brakt på bane har jeg vært en smule retningsvill med tanke på det fremtidige billedskapende arbeid.

Av denne grunn blir utstillingen preget av leiting etter mitt eget uttrykk. En gallerist på vestlandet sa et jeg snart måtte bestemme meg for om jeg ville male figurativt eller abstrakt.
Det er visst ikke riktig å være en malerkunstens Ole Brumm som sier; ”Ja, takk. Begge deler”. Jeg har aldri siktet meg inn mot de prestisjetunge galleriene. Det alminnelige publikum – som slett ikke er ensporet, og som sannelig ikke er uten kunnskap og forståelse så vel for abstrakt- som figurativ kunst – er mitt publikum. Jeg maler ikke heslige bilder fordi det er in. Jeg er opptatt av det estetiske, og at et bilde skal kunne kommunisere med seeren. Bildene er alle forskjellige, men det er sannelig også seerne.

Jeg er spent. Fortsatt søker jeg etter motiver og uttrykk som jeg håper å kunne få ferdig tidsnok til å presentere i Galleri Lund fra og med lørdag den 12. august.
Kanskje vi møtes der?

Fortsatt god sommer.

mandag, juli 03, 2006

Farvel til kontrapunkt

Hvis du har fulgt med på min bloggspott, som er den lille flekken på den store verdensveggen, reservert for mine personlige notater, - så har du sett at jeg har rotet jeg meg inn i tanker om kontrapunkt, som en mulig komposisjonsteknikk for maleriet.

Det ble imidlertid for komplisert å jobbe med. Burde vel søkt råd hos en som har kunnskap om det, og kanskje for femti år siden da sinnet var mykt.

Nå jobber jeg med bilder til en utstilling i ”Galleri Lund” ved Fetsund Lenser som åpner den 12. august. Museet har fått ny direktør, Anna Kristine Jahr Røine, en tidligere sekretær på Statsminister Bondeviks kontor, en dame med stor handlekraft og liten beslutningsvegring. Jeg kunne ikke motstå hennes vennlige invitasjon til å lage en ny utstilling i ”Galleri Lund” -allerede denne sommeren.

Mine planer har vært å male bilder til en utstilling i 2008. Hvis jeg får leve så lenge fyller jeg 75 år det året, og da er det 15 år siden jeg debuterte som maler med en separatutstilling i det anerkjente ”Galleri 1814” på Eidsvoll.

I 2008 er det også et annet jubileum som trolig vil bli markert. Da er det 40 år siden ”Skulpturtesten” så dagens lys. Den ble til i Familieavdelingen på ”Modum” høsten 1968, og ble uventet godt mottatt av familieterapeuter i Norge, og i mangle andre land, og spesielt i forskermiljøer. I dag har den sitt eget firma i USA – KST Assosiate. ( www.helthyhumansystems.com )

Tilbake til malingen. Min plan har vært å bruke to år på å skape de bildene som jeg ønsket å stille ut i 2008. Men disse planene er blitt skiftet ut med nye. Enskjønt nye planer er et sterkt ord. Jeg opplever at jeg maler etter øyeblikkets innfall, og temmelig planløst. Det er egentlig litt frustrerende, for det som driver meg nå er et indre krav om høyere tempo. Det er kort tid fram til 12. august.

Dette har ført til at jeg begynner på et bilde, og kort tid etterpå setter det uferdig bort og begynne på et nytt. Dessuten fristes jeg av hva jeg tror publikum vil se, og hva verre er – hva jeg tror de vil kjøpe. I tillegg har jeg ennå ikke fått avklaring i mitt forhold til akryl og olje.

Oljen avviser akrylen når jeg forsøker å male akryl på tørr olje. Men akrylen avviser ikke oljen når den males oppå tørr akryl. Noen ganger har jeg kommet i skade for å gripe etter en tube akrylmaling når jeg maler med olje. Det går aldeles ikke bra. Alt skjærer seg. Samme hva jeg gjør, de to medier lar seg ikke forene. Så må jeg bite i det sure eple og vaske bort akrylfargen med mengder av vann. Tørkekluten kommer da i skade for å kline utover oljefargene som ennå ikke er tørket.

Jeg tror jeg gir opp mine fabuleringer rundt kontrapunkt og malekunsten, og heller vier meg til stille arbeid. Så får vi møtes i galleriet og slå av en prat, kanskje du kan lede meg inn på fruktbare veier - . Hvem vet?

Om jeg kommer til å skrive flere notater - til min lille notisplass på verdensveggen - før utstillingen, se det vet jeg faktisk ikke.

I morgen reiser min kone og jeg til våre to familier i Rogaland. Jeg kommer nok ikke til Lysefjorden denne gang heller. Men du verden – tenk å få drive inn og ut av den fjorden, natt og dag og i all slags vær å bare studere fjellvegger som stuper i fjorden.

God sommer.

tirsdag, mai 30, 2006

KONTRAPUNKT

Det ordet høres litt skremmende ut. Kontrapunkt? Er ikke det et uttrykk som brukes i musikkens verden? Et ord som helt alminnelige mennesker ikke har noe forhold til - - -.

Komposisjonsteknikker? Foruten komponister, hvem bryr seg om slikt? Jeg gjør faktisk det. Selv om jeg kommer fra en musikkbegavet familie, så er det ikke den kontrapunktiske tenkning i musikken som opptar meg. Jeg ville imidlertid hatt lettere for å lære musikkteori, enn å spille på et instrument.

Allerede som ung prest ”komponerte” jeg prekener etter kontrapunktiske prinsipper, men uten å vite det og uten å kjenne begrepet. Mitt store forbilde var den danske soknepresten, Kaj Munk, eller dikterpresten som han helst blir kalt. Han skrev, etter mitt skjønn, kontrapunktiske prekener.

Han elsket å være prest på landet, for plogmenn og såmenn og jordnære kvinner. Og han beflittet seg på å preke slik at de forsto hva han snakket om. Den ene linjen i hans prekener ble derfor historier! Han fortalte historier som de forsto de og husket, og som de kunne dra nytte av, nettopp fordi det er lett å huske historier.

Men Munk var en filosofisk anlagt teolog og følte seg ikke tilfreds hvis han ikke kunne delta i den teologiske debatten som til enhver tid pågikk i Danmark på den tiden. Den andre linjen i hans prekener var derfor behandlingen av teologiske aksiomer. Om det ikke var så mange i menigheten som kunne følge ham på dette område, lot han likevel som om de kunne det, for han måtte ha et publikum.

Denne danske dikterpresten var sterkt samfunnsengasjert. Han skrev flere skuespill. Blant andre ”Ordet”, om tufsingen Johannes, som vekker et menneske opp fra de døde.
Han engasjerte seg i kampen mot den tyske okkupasmakten og nazistene, og var skuffet over at ikke Danmark markerte tilstrekkelig avsky over en slik ond handling. Dette kan anes i en tredje linjen, hvor han pakker sin vredes sverd inn i kunstferdige ord og vendinger. Sitt ønske om å jage tyskerne ut av landet kamuflerte han bl.a. ved å la trekkfuglene synge - om fred og frihet - på latin.

En fjerde linje i prekenen kunne være bruken av poesien, sin egen, og andres. Han flettet poetiske verselinjer inn i prekenen.

Jeg ble nok ingen mester i bruken av kontrapunktisk metode i mine prekener, sånt krever talent og tid, men jeg benyttet meg gjerne av en episk - lyriske prekenform.

Det både gledet meg og forbauset meg da jeg i Milan Kunderas bok ”romankunsten” oppdaget at han ser på den kontrapunktiske romanen som en ny kunstform. I hans roman ”Søvngjengerne” har han satt sammen fem elementer – eller linjer – . Det er fortellingen, intimnovellen, reportasjen fra et sykehus, den lyriske skildringen – delvis på vers, og det filosofiske essayet skrevet på et vitenskapelig språk.

Jeg kjøpte boken i 1992. I margen på side 85 har jeg formulert et spørsmål: Er dette noe for maleriet? Han skrev nemlig: ”Befri romanen fra romanteknikkens automatikk - - - osv”.

Jeg spurte meg selv da, og gjør det fortsatt; ”Hvordan skal jeg best kunne uttrykke meg som maler? Hva må jeg befri meg fra?
De herlige ”skigardsmalerne” Erik Werenskiold og Henrik Sørensen, og Holmsbu-malernes romantiske måte å male?

En mann som drev et kjent kunstgalleri, kom til en av mine få utstillinger og sa: Hvorfor stiller du ikke ut hos meg?
Og: Nå bør du snart bestemme deg for hvilken uttrykksform du bør ha i din kunst!” Jeg visste ikke hva jeg skulle svare ham, der og da, for jeg kunne jo ikke si: Jeg er en kunsten Ole Bromm som sier: ”Ja takk, begge deler!

Jeg har i tre år arbeidet intenst for å slippe bort fra ”du bør!” på tre av mine viktigste arenaer. Nå går jeg hver dag inn i atelieret og sier: ”Hva BØR jeg male i dag? Og, ”Hvordan BØR jeg male det?” Blir man aldri helt fri sine bør’er?

Finnes det en kontrapunktisk komposisjonsteknikk i malerkunsten? Klart det gjør! Men når jeg sier det så blir jeg straks usikker. Hva er da den kontrapunktisk komposisjonsteknikk i malerkunsten?

Jeg kommer vel ikke lenger i denne blogposten enn å reise spørsmålet. Hvis jeg blir i stand til å besvare det en dag, skal jeg forklare hva jeg har sett og forstått. Inntil videre vil jeg male bilder i den Ole Brommske tradisjonen. Men jeg har lyst til å sende ut et signal: Var postimpresjonismen en kontrapunktisk maleteknikk? De satte jo punkt ved punkt, rent bokstavelig. De blandet ikke fargene på paletten, men lot betrakterens øye gjøre den jobben.

Vi møtes igjen på min blogspot, om ikke så lenge.

David

lørdag, mai 20, 2006

Hva Skjer?

Jeg driver hele tiden på med å komme i gang med maleprogrammet mitt. Jeg maler og maler likevel. Det ene bilde etter det andre ferdigstilles, men alle har det felles at de er så snille. Dessuten er de konkrete i den betydningen av ordet at man ”forstår” og ser helt tydelig hva jeg maler.

De første arbeidene var mørke som steile fjell i regnvær. Nå er de blitt lyse og sommerlige. Stemningen i dem er hyggelig,
nesten søndagspreget. Motivene er erindringer fra den naturen jeg opplevde som barn.

Jeg legger like mye arbeid i disse som i de store, dramatiske og abstrakte bildene. Men det forbauser meg at de som nå pukker på og vil bli malt, er overhode ikke med i programmet.

Programmet – ja, tenkt at jeg som setter så stor pris på den kostbare følelsen av frihet – har laget et program for virksomheten i atelieret!

Lenge før jeg ble kjent med Ørnulf Opdahls dramatiske skildringer av vestlandsnaturen har jeg vært fascinert av bratte fjell som stuper i dype fjorder. Reidun og jeg har sterke og rike opplevelser fra norsk fjell- og fjordnatur på våre reiser langs kysten, både i båt og bil. Og i de innpå tjue årene jeg fløy på kryss og tvers i dette kjempelandet (målt i lengderetning) har
dramatikken i landskapene beveget meg kraftig. Dette kan man se i bilder alt fra min første separatutstilling i 1993. Jeg har hatt en tendens til å maler svære fjell i fugleperspektiv.

Drømmen har vært å drive som fanten inn og ut av Lysefjorden, spesielt, og male bilder av steile fjellvegger i skiftende lys og værforhold. Jacob Weidemanns kunst fikk sitt gjennomslag da han studerte, og malte, skogbunnen. Bildene var abstrakte i den forstand at man ikke umiddelbart gjenkjente motivet. Kommer man bare nærme nok inn på motivet vil ethvert motiv manifestere seg som abstrakt.

Jeg hadde (har vel fortsatt) planer om ti store arbeide i format
+ /- 150 x 150. Men slike bilder er umulig å selge, sier folk.

Og der ligger jo hemmeligheten. Jeg vil flytte fjell! Og det minste jeg kan tilby fjellveggen under ”Prekestolen” er et lerret av slike dimensjoner. Og lykkes jeg med ”overføringen”, og det gjør jeg hvis min tro er som et sennepskorn, vil folk som har sett slike fjell umiddelbart oppleve gjenkjennelse.

De fleste av oss har sterke opplevelser av nærkontakt med naturen – skogbunnen eller fjellveggen – men få av oss kan sette form og farger til opplevelsene. Weidemanns suksess tror jeg skyltes at folk gjenkjente naturen i abstraksjonene hans, uten rasjonelt å kunne holde fast på det objektive ved dem.

Amerikaneren Thomas George og franskmannen Olivier Debre
var trollbundet av norsk fjellnatur. Det sto begge ute og malte
og bildene ble abstrakte, svært abstrakte.

J. C. Dahl reiste rundt i fjellheimen med sin skissebok, men det kjempestore maleriet fra Stalheim 190,5 x 246, som henger i Nasjonalgalleriet, malte han i et atelier i Dresden, og før hans kollega Adolph Tidemand gjorde Düsseldorf til kunstens Mekka for norske malere. Alt i Dahls bilder skulle være vitenskapelig korrekt, men regnbuen i det store bilde, mener meteorologer er en fysisk umulighet. Kunstneren har følt seg høyt hevet over fysikken og dens begrensninger.

En leder av et kunstgalleri på Vestlandet sa om en utstilling jeg hadde i Haugesund: ”Nå må du bestemme deg for om du vil male abstrakt eller figurativt!” Hørt makan?

Jeg kan bestemme at jeg skal ha en utstilling i august 2008. Da er jeg 75 år og da er det 15 år siden jeg hadde min første separatutstilling i Galleri 1814. Jeg har bestemt meg for å takke ja til å han en ny utstilling ved Fetsund Lenser med åpning den 12. august i år. Det var for så vidt enkelt. Jeg ble invitert.

Denne invitasjonen kom etter at jeg hadde malt flere bilder fra hjembygda mi. Og plutselig merker jeg at jeg får lyst til å fri til mine sambygdinger og male det de vil ha, og det de kjenner seg igjen i. Men samtidig føler jeg en dyp respekt for dem av mine sambygdinger som kjøpte dyre abstrakte bilder, fordi arbeidene talte til dem.

Hva skjer? Jeg er fri. 0g jeg føler meg snillere innvendig. Hvorvidt dette får innvirkning på det jeg skal male, se det vet jeg ikke. Nå tillater jeg meg den frihet det er å male det jeg har lyst til, og så får det ikke hjelpe at det blir virkelig kunst, og at det er heimbygdingene som kommer for å se dem, eller kanskje til og med vil kjøpe dem.

God helg!

tirsdag, mai 16, 2006

"Wilhelm og hvilebrakka"

Ikke alle maleriske problemer som oppstår mens jeg maler et bilde klarer jeg å løse der og da.

Under en rask opptelling kom jeg over flere halvferdige bilder. Noen har jeg slitt med i flere år. Av og til setter jeg ett av disse på staffeliet igjen og spør meg selv: Hva er galt med dette?

Ett har stått uferdig i fire år. Det er relativt stort. Opprinnelig hadde jeg tenkt å male en av ”gamlekara” som jeg jobbet sammen med på lensene i Fet. Jeg ser ham for meg i solrenninga. Han står alene ute på flåtan og tenner pipa si. Han har grove, brune sommersko, mørk bukse, hvit skjorte og sort vest. På hode har han en bleknet sixspence.

Det er Wilhelm. Hans foreldre kom flytende til Fetsund på en flåta. Alt de eide hadde de stuet sammen på flåtan, også ungene, også Wilhelm. Elva bar dem på sin rygg, og senere ga elva dem arbeid.

Elva betydde noe helt spesielt for denne brunbarkede lenseformannen. Jeg har forsøkt å tolke den gode følelsen når han tidlig om morgenen går ut på elva, til arbeidsplassen sin, og lar morgensola varme seg, mens han tenner pipa , og står der helt alene og koser seg i stillheten. Elva som klukker under føttene hans, småfuglene som synger i seljebuskene, åboren som vaker. Han hører det alt sammen, men alt er stillhet, levende, meningsfull stillhet.

Jeg har forsøkt å plassere ham inn i et autentisk miljø, men ingen ting har jeg fått til å stemme. Et stort antall linjer kom til å krysse hverandre og brøt med roen jeg ønsket å male.

Hvordan skulle jeg for eksempel plassere det lange, slanke hakan han bar med seg? Og hva med linjene som armene danner der han løfter dem for å tenne fyr på pipa?

Under arbeidets gang har jeg mange ganger tenkt at jeg burde ta staffeliet med meg ut på elva, og få en mann til å stå modell for meg. I stedet har jeg stuvet bort bilde.

Nå. Denne uken har jeg tatt det fram igjen, Wilhelm står der, omtrent slik jeg vil ha ham. Det gjør den røde hvilebrakka også. Men rekken av vertikale påler, alle horisontale lenser og flåter, alt tømmeret og alle andre elementer er fjernet. Selv hakan har jeg vært nødt til å overmale.

Tilbake står den røde hvilebrakka og speiler seg i den mørke blå elva. Og midt i det røde feltet, som dekker mer enn halve bilde står Willhelm som et monument over en virksomhet, et miljø og en mennesketype som er forsvunnet.

Når jeg nå ser på bilde ser jeg at - foruten svart og hvitt - har jeg kun brukt to farger, rødt og blått. Den tredje av spektralfargene – gult, har jeg bare brukt for å endre tonen i den hvite skjorta, og lua, og på et element i bilde som opprinnelig var krattskogen ved elvebredden, men som nå er blitt til en trill rund kule og minner om jordkloden. Og komplementærfargene har jeg bevisst kuttet helt ut.

Fløtingen tok slutt. Lensearbeideren har ikke lenger bruk for lenseformannen. Alle har gått på land for alltid. Når jeg ser på maleriet vurdere jeg sterkt om jeg skal fjerne flåtene som hvilebrakka og Wilhelm står på. Da blir hvilebrakka og Wilhelm stående i luften, eller på vannet. Kanskje er det slik de skal bli stående i minne, og på maleri? Som et monument over en mennesketype som bodde ved elva, arbeidet på elva, og som levde av elva, og som ble viktige elementer i min egen personlighet, da jeg en gang var en av dem - - - ?

lørdag, mai 13, 2006

FØLELSE FORM OG FARGE

Jeg er privilegert som ved å gå atten skritt fra utgangsdøra kan lukke meg inn i min egen verden for å male et bilde, eller skrive en betraktning. lage et knivstell eller en pilegrimstav, alt etter hva jeg har lyst til og føler glede ved. Nå er jeg kommet dit jeg drømt om å være, da jeg var ung, men aldri trodde jeg ville komme.

Under tiden jeg var gått lei av det greske bøyningsmønsteret for verbet å oppfostre , satt jeg på rommet mitt i Det Dixonska Palatset og eksperimenterte med følelse, form og farge. Jeg ville vite om det var mulig å uttrykke en bestemt affekt ved hjelp av en geometrisk figur, og om det var mulig å forsterke den med en spesifikk farge. Jeg ble lykkelig overbevist.

En dag jeg følte meg trist, fordi jeg lengtet så smertefullt hjem
til Reidun, forsøkte jeg å uttrykke denne stemningen ved å male et abstrakt bilde. Dette la jeg fram for en medstudent og forlovedens hans, som ville kjøpe et bilde av meg. Hvis de kunne fortelle hvilken sinnsstemning bilde uttrykte, skulle de få det.
De fikk det.

Hadde jeg våget en ærlig søknen innover ville jeg trolig måtte velge mellom det abstrakte maleriet og den konkrete teologi. Nå ble det intet valg, men en lang utvikling. Menighetsprest, sykehusprest, familieterapeut, personal og lederutvikler, og så til slutt, og endelig kunne fordype seg i maleriet.

”Ja, nå har du det vel fint? Nå kan du ta det med ro og kose deg med hobbyen din. Du er egentlig heldig som kan tegne og male og sånn.”

Jeg vet at sitatet er vennlig ment. Jeg vet at jeg av og til kan si det samme, for jeg behøver ikke ha andre ambisjoner nå enn å male koselige bilder; sånne som folk flest liker, og har råd til.

Men, så står jeg ansikt til ansikt med linjene, formene og fargene,
Da er det ikke så lett å bare kjøre i veg og male mekanisk. Hva uttrykker jeg med denne linjen? Og hvordan skal jeg gi liv til denne streken? Og hvordan bør jeg male dette huset? Som flate ved flate, eller som et volum med en misjon?

Jeg vet at i min sosiale virkelighet er slike grublerier uforståelige og nærmest meningsløse. Og slik har det alltid vært. Som student gikk jeg alene i kunstmuseer. På en skolereise var gruppen min i København noen dager. Hva de andre studentene og lærerne drev med vet jeg ikke. Men jeg satte kursen mot nasjonalgalleriets avdeling for maleriet. Det var stengt på grunn av oppussing. Vaktmannen måtte ha sett min skuffelse for han
fortalte at de hadde åpen en utstilling av en russisk maler, men - .

Det var første gang jeg stiftet bekjentskap med Wassily Kandinsky og hans bilder. Og aller første gang jeg så en utstilling som utelukkende besto av abstrakt kunst. Jeg var helt uforberedt og fikk nærmest sjokk! Hvert bilde var i seg selv en bekreftelse på at jeg ikke var den eneste i verden som syslet med det mystiske samspillet mellom linjer, former og farger uten at det skulle forestille et kjent og påtagelig motiv. Jeg kunne slått opp mitt telt i salen og blitt der lenge.

Men om kvelden hadde vi gudstjeneste i Hellig Ånds Kirken i byen. Det husker jeg ingen ting av, bortsett fra en eldre som underviste meg om hvilken beinstilling som sømmet seg for en som skulle bli prest. Det handlet ikke om å stå støtt, men elegant.

Det er i grunn mange ting man kan tenke på når man arbeider med bilder: ”Gadd vite om det er noen som vil kjøpe dette, og hvorfor?”

lørdag, april 29, 2006

Tanker fra atelieret

AVVIST!

Jeg visste det jo. Ja, jeg ønsket det. Bokprosjektet ”Likevel” ble refusert. Men det kom ingen smerte, og ingen tristhet og heller ingen protester. Det var det, og så går livet videre.

I år er det 25 år siden jeg debuterte som forfatter. I 1981 kom boken ”Ekteskapet, duett eller duell?” - som ble utsolgt fra forlaget i løpet av noen få uker. ”Vi kunne solgt ubegrenset av denne, nå før jul.” - sa butikksjefen i Nordli Bokandel.

Til sammen er det blitt flere enn ti bøker, og en rekke bidrag til antologier. Noen er også utgitt i Sverige og Danmark. Og en tid ble det arbeidet for å få ”Ta tid til kjærlighet” oversatt til kinesisk.

Og nå, refusert.
Ja, og nå som jeg endelig hadde somlet meg til å melde meg inn i NFF. Så sent som i går fikk jeg mail fra forfatterforeningen med tilbud om økonomisk støtte og veiledning - hvis jeg ville skrive bøker for dem som har problemer med å lese for tung og krevende litteratur.

Det var bokprosjektet som ble refusert, og ikke jeg.

Det må vel føles bittert etter mer enn to års skrivearbeid?

Overhode ikke. Ingen ting av alt jeg har arbeidet med har gitt meg større personlig utbytte enn å skrive dette manuskriptet. Under denne prosessen har jeg virkelig kjempet med meg selv, og vunnet.

Jeg føler at ”du bør”- byrden er ramle av meg og at jeg har det
godt med meg selv, min kone og mine omgivelser. Det føles som om Faderen selv smiler til meg og visker: ”Der ser du!”

Jeg bør ikke skrive mer. Jeg bør ikke male mer. Jeg bør ingen ting mer. Og nå føler jeg en herlig lyst til både å skrive og male og alt mulig.

Jeg føler meg overhode ikke refusert , men rehabilitert.

Like før solen sank bak støyskjermen i vest opplyste den et maleri jeg har på staffeliet, og på en måte som fikk meg til måpende å si: ”Ja, selvfølgelig, det er presis der bildetxa skal opplyses!”, og det er nettopp det jeg skal gjøre nå. Takk, min hjelper – du herlige broder Sol.”

Og god helg til mine lesere!

mandag, april 24, 2006

"Min tause" blog

Min ”tause” blogg

Det siste året har jeg ikke skrevet artikler til bloggen. Ikke har jeg malt bilder heller. Jeg skylder på alderen. Det er ikke det at jeg føler meg utbrent, eller mindre kreativ, men at behovet for å konsentrere meg om en ting om gangen er blitt ganske stor med årene.

Det siste året har jeg konsentrert meg om å skrive et bokmanus. Ikke først og fremst for å publisere enda en bok, men for å arbeide meg gjennom det som for meg ble en livsviktig utfordring.

Etter en tøff tid med sykdom – fikk problemer med lunger og hjerte – ble jeg av min sønn konfrontert med spørsmålet om jeg hadde ønske om å skape virkelig kunst.

Jeg forsto at han ikke spurte om jeg ønsket å male vakre bilder, og for den saks skyld - ikke heslige bilder heller, men virkelig kunst. Han hadde laget en differensiering av fenomenet kunst. Den vanlige, som blir benyttet om ethvert maleri, og den om virkelig kunst, som den ærlige, sannferdige og viktige skaperakten.

Han følte vel at tiden led, og at min drøm om å skape billedkunst var truet av sykdom, men også at mine største hindringer, var forankringen til teologien ( jeg er ordinert prest), psykiatrien (jeg har lang praksis som terapeut i familiepsykiatri) og filosofien jeg har beskrevet i boken ”Det myndiggjorte menneske” – (jeg har praktisert den i leder- og personalutvikling gjennom tjue år).

Man kan saktens spørre om en mann som har passert sytti år kan frigjøres fra så sentrale, og eksistensielle fenomener, som disse, og om han som en gammel mann bør ta mål av seg til å skape virkelig kunst?

Jeg skrev omlag 5-600 manussider, men skar bort mer enn halvparten. Det som ble tilbake har forleggeren fått for å vurdere om noe så personlig kan ha almen interesse. Under ventingen på avgjørelsen har jeg ofte følt behov for å trekke manus tilbake. Det er ikke for sent. Forleggeren må ha overbevisende argumenter før jeg bestemmer meg for et ”let it go” – som forøvrig var bokmanuskriptets arbeidstittel.

Det bloggespørsmålet jeg må finne et svar på er om jeg kan ta opp igjen bloggeaktiviteten nå som jeg har startet opp igjen malerarbeidet i atelieret. I så fall bør jeg finne en annen overskrift en ”Tanker ved ukeslutt”?

Jeg vet ikke om mine bloggevenner har interesse av å lese mine mere eller mindre dypsindige refleksjoner rundt den kunstneriske aktiviteten. I så fall vil jeg etter hvert prøve å dele slike tanker med dere. Kanskje må jeg omskrive tittelen og kalle den Tanker fra et atelier, eller Refleksoner fra et billedverksted?

Ta imot denne artikkelen som et signal på at det fortsatt står bra til med old Davy.