lørdag, februar 28, 2009

Sorg og glede

I dag, 28. februar ville min lillebror, Erik, fylt 73 år. Han rakk ikke å bli så gammel. Han død 07. august i fjor, like før min 75 årsdag. Det kom som et sjokk på meg. Vi hadde så mange urealiserte planer.Han var levende opptatt av Torshov Skoles Musikkorps, som han hadde vært leder for i mer enn tretti år. Han og korpset oppnådde eventyrlige resultater, likevel var han ikke fornøyd. Visjonen hans rommet planen om å gjøre korpset om til en vernet bedrift, hvor produktet skulle være musikk. Han hadde klare tanker om at musikantene skulle "gå på jobben" med sine instrumenter, hver dag. Der skulle de øve inn nye musikstykker, lære seg forskjellige ferdigheter og gjøre en rekke arbeidsoppgaver. Der skulle de ha sitt sosiale fellesskap og planlegge konserter og turneer. På samme måte som musikerne ved de profesjonelle orkestrene er lønnsmottakere, skulle også muskerne ved Torhov Skoles Musikkorps få lønn i stedet for trygd. Erik var overbevist om at alt som kunne stigmatisere dem, som dette at de ble kalt evneveike, eller mennsker med lærevansker osv, ville stimulere deres selvaktelse og gjøre dem enda mer funksjonsdyktige. Han hadde klare tanker om dette, uttrykt i boka: "Erik Kvebæk. Pedagogen". Dessverre døde han før han fikk offentlighetes gehørfor planene. En god samtalepartner hadde han imidlertid i Kr.F.-politikeren, Jon Lilletun, så lenge han levde, men også han døde så at for tidlig.

Det er en stor glede å vite at det arbeidet Erik bygde opp fortsetter. Yngre og meget dyktige mennesker har overtatt oppgavene. Det kan selvsagt ikke forventes at de skal realisere Eriks mange drømmer. Men Eriks største ønske var at orkesteret måtte ha livets rett selv etter hans død. Det vil det også ha! Det er allerede annonsert en minnekosert i Lllestrøm Kuturhus den 29. mars i år.

Jeg savner Erik. Det er som om han hvert øyeblikk vil banke på atelierdøren, be om en kopp kaffe og slå av en prat. Det skjer bare ikke. Erik er død.

Men denne siste dagen i februar er ikke bare fyldt av savn og tunge tanker. I Veavågen, på Karmøy, bor ei kvikk lita jente som i dag fyller to år. Oldebarnet Hanna har det travel med å skjenke gjester kaffe fra sin nye kaffetrakter, som hun fikk av oldemor i bursdagsgave. Hun vet godt hvem oldefar er, og karikerer ham gjerne. Hun er en gledesspreder av store dimensjoner. Jeg har tinget et besøk av Hanna og hennes foreldre når sommeren kommer. Man kan tåle tunge tanker og en streng vinter når man har slikt i vente.

tirsdag, februar 24, 2009

NÅ MALER JEG HVER DAG

Det var vanskelig å starte opp arbeidet i atelieret. Jeg slet fælt med å rigge meg til. Å spenne et lerret på blinderamme var mer enn et dagsverk. Men en dag fikk jeg endelig plassert et lerret (73 x 54 cm) på staffeliet. I to dager satt jeg og stirret på den hvite flaten uten å komme i gang. Til slutt tvang jeg meg selv til å kline noen farger ut over lerretet. Det sto ikke på så mange minuttene, men jeg ble dødstrøtt, forlot staffeliet og satte meg til min lille iBookG4. Jeg flyktet ut på nettet, uten mål og mening. Etter en tid kastet jeg et skråblikk på lerretet og ble sjokkert. Jeg så klarere enn noen gang min diagnose: Depresjon! Bildet var belastet av tristhet og lukkethet.
Det ble en nyttig observasjon. "Shurgh-Strauss Vaskulitt" var overvunnet ved hjelp av Prednisolon, Atrie flimmer var vellykket elektrokonvertert, og ødemene i føttene var helt forsvunnet. Jeg var – objektivt sett - helt frisk. Og det lot jeg som jeg var. Jeg forsøkte etter beste evne å spille frisk og glad. Men så ser jeg- til min store forskrekkelse - at jeg sliter med en depressiv reaksjon, som jeg hadde effektivt maskert.
Da bestemte jeg meg for å gjøre noe med min psykiske lidelse ved å ta bilde som utgangspunkt. Jeg har aldri benyttet min billedkunst som terapi Ikke før nå. Og nå var jeg vitalt bevisst hva jeg skulle gjøre. Jeg ville angripe bilde med vilje til å overvinne det triste og hjelpeløst bundne ved å bruke lyse og oppmuntrende farger, og sprenge meg ut av fangehullet.
Under prosessen skjer det at jeg får tilgang på nye krefter, nye og gode følelser og en strøm av spennende ideer og fantasier. Etter noen dagers arbeid følte jeg en indre glede som også hadde virkning på omgivelsene. Den ene etter den andre uttalte at stemmen og stemningen har forandret seg. ”Det er så gøy å se at du er blitt så frisk!” var en ikke uvanlig replikk.
Ny lerreter ble spent. Formatene ble større (100 x 73 og 100 x 80 cm), og jeg dro meg bort fra de blå introspektive/sentripetale fargene mot de gyllne og mer livlige/sentrifugale fargene. Det femte bilde domineres av gyllne nyanser.
Hele denne perioden har uttrykket vært abstrakt. Innimellom forsøker jeg å jobbe med figurative elementer, men det gir ikke den samme gleden og inspirasjonen.
I går startet jeg opp med et sjette bilde i prosessen (114 x 105 cm) Det har fått en gultonet grundering og en rødlig figurkomposisjon rammet inn av mørke konturlinjer. Som utgangspunkt er jeg godt fornøyd med det, men jeg står foran dager med krevende arbeid. Jeg har ikke et ferdig utarbeidet motto eller skisse for dette bilde. Arbeide vil foregå som en prosessutvikling. Jeg vil ikke unnslå at jeg fortsatt arbeider med mitt indre liv. Ikke slik å forstå at jeg har behov for å male min angst, mitt ”skrik”, men heller det at angsten overvinnes. Jeg håper resultatet vil signalisere seier og livsglede.
-
Egentlig hadde jeg slått fra meg tanken på en ny utstilling. Jeg har følt uvilje mot nye utstillinger fordi den siste i Galleri Lund ble ikke slik jeg hadde forventet. Når jeg nå har gitt etter for en invitasjon til å stille ut i Aur Prestegård i Aurskog den 20. juni, så er det med håp om at jeg får tid nok til å presentere arbeider hvor jeg ikke har gått på akkord med de kvalitetskrav jeg stiller til mine arbeider.

Planen er ellers å bruke internett som utstillingsarena, enten ved en ny blogg, eller som egen hjemmeside.
Jeg har hatt en innebygd motvilje mot søke om å få stille ut bilder i kjente gallerier. Har vel følt at de bør være forbeholdt akademikunstnere. Jeg er autodidakt, har ikke medlemskap i noen billedkunstforeningene og har aldri sendt inn et bilde til Høstutstilingen, eller noen annen juryert utstilling. Til tross for dette opplever jeg meg ikke som amatør. Selv om ordet amatør er utledet av ordet amor = kjærlighet, så blir det aldri brukt som en hedersbetegnelse, men som noe som er mindreverdig, og som et skjellsord.

Jeg har til felles med akademikunstnere, som aldri har fått det til, at jeg sier: Selv ikke Vincent van Gogh ble påaktet så lenge han levde. Verdens største kunstmaler var ikke akademiutdannet. Han var, som mange store mestere, en autodidakt kunstner. Men kal dem aldri amatører, selv om de elsket sin kunst. Noen sammenligning forøvrig vil være banalt. Men jeg går til min dont med kjærlighet til det jeg gjør, som en sann amatør.

torsdag, februar 19, 2009

Ta ett skritt til - - -.

Så langt tilbake det er mulig å huske har jeg hørt snakk om mirakler.
Helt til denne dag, i mitt syttisjette år, har jeg hatt et forhold til det oversanslige og det som for logikken er ubegripelig. Som kunstmaler har jeg imidlertid aldri hatt spesiell nysgjerrighet, eller dragning mot su’rrealismen i billedkunsten eller litteraturen.
På spørsmålet om jeg tror på mirakler må jeg svare at jeg i prinsippet ikke tror at Gud gjør mirakler. Hvordan kan man kalle det som den Allmektige gjør for mirakler. Han har ikke behov for det. For den Allmektige er alt selvfølgeigheter. Det er for oss det uforståelige blir oppfattet som mirakler. Det er jo litt flaut å erkjenne at det er noe man ikke forstår. Men ennå flauere er det å tro man forstår det uforståelige, og særlig når man ikke engang forstår det selvfølgelige.

I mitt lange liv er jeg blitt konfrontert med mange ting jeg ikke forstår. Jeg har forsket, gransket og analysert, og selvsagt lært meget. Jeg har, oftere enn jeg liker det, kommet til en grense hvor min kapasitet ikke kommer lenger, eller forstår mer, og så må jeg melde pass. Hit, men ikke lenger. ”Her må dine stolte bølger legge seg”.
Bakenfor slike grenser ligger altså det ubegripelige. Nå kan jeg gjøre to ting: Enten oppsøke mennesker som opplagt har bedre forutsetninger enn meg, be dem om hjelp og så tro på deres forklaringer. Eller jeg kan si at bakenfor grensen ligger et spennende mysterium.

For å trenge inn i det mysteriøse trenger jeg den samme nysgjerrighet som enhver vitenskapsmann bør være utrustet med. Går det an å tenke at det finnes en annen måte å trenge seg inn i det ukjente på? Etter mitt skjønn gjør det så absolutt det, men det igjen kommer av at jeg tror mennesket i tillegg til kroppen og sjelen, også er utrustet med ånd.

I dag er det stort sett bare kunstnere som blir kalt åndsmennesker. Deres viktigste verktøy er deres åndsevner, deres skapende ånsevner. Når jeg står ansikt til ansikt med det mysteriøse fører min nysgjerrighet meg inn i et for meg ukjent terreng, og hvor andre også er ukjente. For å trenge meg inn i mysteriet trenger jeg derfor åndelig hjelp. Og det er nettopp her min tro kommer inn. Jeg tror at Gud er ånd, og søker derfor Guds veiledning. Jeg har lært, og jeg tror faktisk at Gud er ånd. Og når jeg søker kontakt med ham er det ånden i meg, min ånd, som søker hans.

For meg ender denne kommunikasjonen alltid opp i en eller annen form for opplevelse som får en viss betydning for meg. Jeg forstår nødvendigvis ikke ting bedre, men jeg aner, eller fornemmer noe som oppleves viktig.
I malerkunsten er dette en viktig prosess. Særlig i det abstrakte bilde er det jeg skaper diktert av det jeg aner, eller fornemmer. Jeg kobler ikke ut mine rasjonelle evner og maler i transe – som i automatskrift. Ånden i meg inspirer mine intellektuelle evner til å skape de uttrykk jeg ønsker. Får jeg til – det som mine kunstneriske ambisjoner og ønsker – blir det jeg har skapt i stand til å kommunisere med dem som våger å møte min kunst uten ønske om, eller behov for å forstå. Betrakterens opplevelse korresponderer da gjerne med mine åndelige intensjoner.

Sik er det også i møte med musikken og litteraturen, ja, med alle åndelige uttrykk.
Jeg kan ikke si at de mennesker er fattige som ikke har det på samme måte som meg. Jeg kan ikke vite noe om rikdommen i andres liv. Det eneste jeg kan si er at mitt liv ville vært betydelig fattigere uten denne dimensjonen.
Det vil ikke komme på tale å sette fornuften til siden når jeg møter mysteriet, På den andre siden setter jeg heller ikke ånden til side, men bruker den til å forsøke å strekke meg et steg, et stykke lengre frem enn min fornuft kan føre meg.

lørdag, februar 07, 2009

”JEG KAN ALT – INNTIL JEG HAR BEVIS FOR DET MOTSATTE”

Dette er en påstand som har provosert mange. Folk flest oppfatter det som stormannsgalskap eller hovmodighet. Saklig sett er det ingen av delene, men en åpenbar positiv innstilling til egne iboende ressursers muligheter.
Jeg leste denne påstanden i ”Det Beste” da jeg var seksten år. Den gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Det var en klok bestefar som ga sitt seksten år gamle barnebarn denne utfordringen: Du skal si til de selv når du står overfor vanskelige oppgaver: ”Jeg kan alt, inntil jeg har bevis for det motsatte.
Når jeg nå tenker tilbake på hvilke drømmer og fantasier jeg hadde for livet mitt da jeg ar seksten år, forbauses jeg over hvor beskjedne de i realiteten var. Det som har hendt meg i livet har overgått enhver fantasi. Jeg tror mye skyldes denne setningen.

Jeg har aldri, så vidt jeg kan erindre, satt påstanden i sammenheng med min tro på Gud. Men til morgenandakten i dag leste vi fra Filipperbrevet 4, 13. Her finner jeg igjen innholdet i påstanden: ”Jeg makter alt i Ham som gjør meg sterk!”
Hadde jeg satt påstanden inn i denne sammenhengen ville den ikke virket så provoserende, for da kom jeg selv ut av fokus. Det er Gud, og ikke jeg, som løser flokene.
Vel, jeg har faktisk et annet syn på dette. Jeg tror nemlig at vi fra Skaperens side er utrustet med langt flere iboende muligheter enn de vi tar i bruk gjennom et langt liv.
To ganger utfordret Den Kongelige Norske Ambassade i Washington, USA meg til å gjøre foredragsturneer i en rekke amerikanske stater. Det skulle være en slags markedsføring av Familieterapiavdelingen ved Modum Bads Nervesanatorium, hvor jeg var ledende familieterapaut.
Min angst for å uttrykke meg på engelsk var nær ved å velte hel prosjektet. Jeg festet lit til påstanden og kastet meg ut på dypt vann.
Som innledning til mine forelesninger ba jeg publikum om unnskyldning for min dårlige engelsk. Men – jeg måtte slutte med det etter en av publikum avbrøt meg å sa:
Shat up. You are fishing for compliments onely!”
Man kan kokettere med sine handikaps, selvfølgelig. Men tar man dem på alvor og møter dem med ”Jeg kan alt!” da lærer man av dem. Jeg holt om lag førti foredrag på universiteter og sykehus, og fikk bygd ut en nyttig og viktig nettverk av kolleger.
Jeg har også et annet lite uttrykk som betyr mye for meg. Det sorterer under samme kategori. Det er bare ett ord: ”Likevel”.
Jeg tror det er Søren Kierkegaard som er opphavsmannen til følgende uttrykk: Den som står på fortvilelsens grunn, i et hav av intet, og kan si; likevel, har forstått meningen med livet.
Jeg har gjort en forandring på den siste setningsdelen, og påstår ”--- kan gå på vannet!”
Jesus gikk på vannet, men det gjorde også hans disippel Peter. I Tarjei Vesaas litteratur berøres dette tema, men hos ham er det ”tusten” som gjør det.
Hos Leo Tolstoys novelle om ”De tre vise menn” får biskopen se at de tre mennene kommer gående på vannet. De vil han skal lære dem en av bønnene i Fadervår som de hadde glemt. Den bønn de hadde bedt til de fikk lære den nye, var meget enkel: ”Gud, du er tre. Vi er også tre. Se i nåde til oss”.
Er det forstanden, intelligensen og kunnskapene som står i veien for visdommen?
På ei øy i Lopphavet bodde en familie. Mor hadde gjennom mange år lidd av en invalidiserende angst, som i første omgang bant henne tilhjemmet, og som i neste omgang la føringer for mann og barn. Det ble søkt om behandlingsplass for hun og mannen i Familieavdelingen, men det tok mer enn to år makte å reise.
Det i omfattende behandlingen som ble til hjelp ar ordet ”Likevel”. Jeg hadde skrevet om det i Søndagshilsen, og hun tok utfordringen. Fra da av lå denne artikkelen i hennes håndveske. Når hun skulle begi seg ut i det ukjente og farlige – hentet hun mot fra dette ordet, og gikk ”likevel”.

Ordet ”likevel!” ble et terapeutikum, på samme måte som: ”Jeg kan alt!”. De er sprunget av samme rot. Nemlig troen på at det i oss selv er muligheter nok til å overvinne det tilsynelatende umulig.

Fornuften, ånden og miraklene

Så langt tilbake det er mulig å huske har jeg hørt snakk om mirakler.
Helt til denne dag i mitt syttisjette år har jeg hatt et forhold til det oversanslige og det som for logikken er ubegripelig.
På spørsmålet om jeg tror på mirakler må jeg svare at jeg i prinsippet ikke tror at Gud gjør mirakler. Hvordan kan man kalle det som den Allmektige gjør for mirakler. Han har ikke behov for det. For den Allmektige er alt selvfølgeigheter. Det er for oss det uforståelige blir oppfattet som mirakler. Det er jo litt flaut å erkjenne at det er noe man ikke forstår. Men ennå flauere er det å tro man forstår det uforståelige, og særlig når man ikke engang forstår det selvfølgelige.
I mitt lange liv er jeg blitt konfrontert med mange ting jeg ikke forstår. Jeg har forsket, gransket og analysert, og selvsagt lært meget. Jeg har, oftere enn jeg liker det, kommet til en grense hvor min kapasitet ikke kommer lenger, eller forstår mer, og så må jeg melde pass. Hit, men ikke lenger. ”Her må dine stolte bølger legge seg”.
Bakenfor slike grenser ligger altså det ubegripelige. Nå kan jeg gjøre to ting: Enten oppsøke mennesker som opplagt har bedre forutsetninger enn meg, be dem om hjelp og så tro på deres forklaringer. Eller jeg kan si at bakenfor grensen ligger det spennende mysteriet.
For å trenge inn i det mysteriøse trenger jeg den samme nysgjerrighet som enhver vitenskapsmann bør være utrustet med. Går det an å tenke at det finnes en annen måte å trenge seg inn i det ukjente på? Etter mitt skjønn gjør det så absolutt det, men det igjen kommer av at jeg tror mennesket i tillegg til kroppen og sjelen, også er utrustet med ånd.
I dag er det stort sett bare kunstnere som blir kalt åndsmennesker. Deres viktigste verktøy er deres åndsevner, deres skapende evner. Når jeg står ansikt til ansikt med det mysteriøse fører min nysgjerrighet meg inn i et terreng hvor jeg er ukjent, og hvor andre også er ukjente. For å trenge meg inn i mysteriet trenger jeg derfor åndelig hjelp. Og det er nettopp her min tro kommer inn. Jeg tror at Gud er ånd og søker derfor Guds veiledning. Jeg har lært, og jeg tror faktisk at Gud er ånd. Og når jeg søker kontakt med ham er det ånden i meg, min ånd som søker hans.
For meg ender denne kommunikasjonen altid opp i en eler annen form for opplevelse som får betydning for meg. Jeg forstår ikke ting bedre, men jeg aner, eller fornemmer noe viktig.
I malerkunsten er dette en viktig prosess. Særlig i det abstrakte bilde er det jeg skaper diktert av det jeg aner, eller fornemmer. Jeg kobler ikke ut mine rasjonelle evner og maler i transe – som i automatskrift. Ånden i meg inspirer mine intellektuelle evner til å skape de uttrykk jeg ønsker. Får jeg til – det som mine kunstneriske ambisjoner ønsker – blir det jeg har skapt i stand til å kommunisere med andre som våger å møte min kunst uten ønske om å forstå. Betrakterens opplevelse korresponderer med mine åndelige intensjoner.
Sik er det i møte med musikken og litteraturen også, ja, som med alle åndelige uttrykk.
Jeg kan ikke si at de mennesker er fattige som ikke har det på samme måte som meg. Jeg kan ikke vite hvordan andre her det. Det eneste jeg kan si er at mitt liv ville vært betydelig fattigere uten denne dimensjonen.
Det vil ikke komme på tale å sette fornuften til siden når jeg møter mysteriet, På den andre siden setter jeg heller ikke ånden til side, men bruker den til å forsøke å strekke meg et stykke lengre enn min fornuft kan føre meg.

Om å elske- eller være seg selv.

Gjennom mange år har man i psykologiske miljøer understreket betydningen av ”å elske seg selv” – Konferer: ”Jeg er OK. Du er OK”
I kristne miljøer har dette vakt forvirring og noen ganger aktiv motstand. Det har vært en ugjendrivelig kristelig erkjennelse at ”å elske seg selv” er synd, ja faktisk selve synden. Martin Luther snakket om synd som å være krøllet rundt seg selv – eller sitt selv.
Etter et langt liv i forsoningens tjeneste (nå tenker jeg ikke først og fremst på mitt arbeid som forkynner av Guds forsoningsverk, men som familieterapeut og personalkonsulent) har jeg vært nødt til å forandre min forståelse av hva Gud har ment med et menneskes Jeg. Det har vært ganske umulig å skape forsoningens bro mellom to som ikke vil ha 100% ansvar for seg selv og sine handlinger, men som alltid legger skylda på den andre.
Før partene kunne starte med forsoningsarbeidet måtte de få hjelp til å etablere hvert sitt faste brohode. De måtte, med andre ord, ta utgangspunkt i seg selv, sitt Jeg, som er den ansvarlige institusjonen i personligheten.
Det var Jesus som lærte meg dette da han sto ansikt til ansikt med den blinde tiggeren Bartimeus. Mirakelet i denne hendelsen ligger ikke i dette at Bartimeus får helbredet sitt syn. Skulle forresten bare mangle om ikke Den Allmektige burde klare det.
Mirakelet ligger i dette at Den Allmektige Guds Sønn spør den avmektige tiggeren, Timeus sønn, om hva han vil.
Hadde Jesus, sånn uten videre, fikset synet hans ville han i samme nu tatt fra ham levebrødet. Som blind var han henvist til tigging. Eller hadde han – som profeten i Sarepta – velsignet den fattiges tiggerskål, hadde han skaffet ham en sosialtrygd som kunne forvent ham. Hvem ønsker seg ikke en lommebok som aldri blir tom for penger?
Jesus gjør altså ingen av delene. Han henvender seg respektfullt til Bartimeus og spør ham hva han vil. På denne måten gjør han tiggeren ansvarlig for sitt valg. Han må ta konsekvensene som følger etter å ha fått det som han vil.
La meg forklare hva jeg mener:
”Jeg takker Gud at jeg kan synde!” Hvis jeg ikke kan synde, hva skal jeg da med tilgivelsen? Jeg ønsker selvsagt ikke å synde, men jeg er glad for at muligheten finnes. Det er det som gjør meg til et sant menneske. Hvis ikke mitt Jeg var mitt ansvarlige styringsorgan kunne jeg skylt på omstendighetene, og fristelsene som andre utsetter meg for. Eller jeg kunne anklaget Gud som ikke vil hjelpe meg, men lar meg bli alene med de store avgjørelsene.
Konsekvensen av at Han gjorde oss til ansvarlige mennesker, med mulighet til å bomme på målet, er Hans fantastiske frelsesplan. Vi ikke bare kan synde, vi synder, og synder meget lett. Vår status som ansvarlige gjenopprettes når vi erkjenner vår brøde, tar ansvar for våre handlinger og ber om tilgivelse.
Det er med andre ord snakk om identitet. Under hele min oppvekst var det mine foresatte som utad sto ansvarlig for mine handlinger. De fungerte i praksis som mitt Jeg. Den store dagen kom da jeg selv valgte å være mitt Jeg.
Med et ansvarlig Jeg kan jeg synde, men heldigvis også erkjenne skyld og be om tilgivelse. Som et ansvarlig Jeg kan jeg elske, men ikke meg selv, for den som befinner seg i sentrum av sitt liv vil aldri ha sentrum som mål for- eller objekt for sin kjærlighet. Objektet vil alltid måtte vær et Du. Kanskje er vi mer fortrolig med å kalle dette Du for vår neste?
Når vi elsker kan kjærlighetsopplevelsen være så sterk at det kan oppfattes som om vi elsker oss selv. Det er kanskje dette folk flest mener når de snakker om å elske seg selv- - - ?
Viktigere enn å diskutere dette er å bruke tid og krefter på Jegets evne til å oppleve seg selv, det vi kaller den rasjonelle selvoppfatning, eller den emosjonelle selvfølelse – som betyr at Jeget kan føle seg selv, og sitt verd, og gjøre oss til ansvarlige, eller myndiggjorte mennesker.