tirsdag, desember 15, 2009

GOD JUL

Takk gode Gud for alle dine
gode gaver. Takk for salmen
i hyrdenatten. Takk for Maria
og Josef, for gjeterne og de
vise menn som sammen med
dyrene i stallen dannet en ring
av trygghet rundt krybben og det lille barnet. Takk for guttens oppvekst, hans visdom og godhet, og for hans død og oppstandelse. Takk for jordens mange millioner som har hatt sin tro og sitt håp festet til ham. Takk at Reidun og jeg møtte ham da vi var ganske unge, og har fått tjene Ham med våre gaver like til denne julen.
Herre, fyll alle som leser vår julehilsen med glede og takknemlighet. La alle våre venner forstå at vi har følt oss båret inn i din favn gjennom deres bønner, og at du har vært vår trøst, vår glede og sundheten i kropp og sjel.
Takk gode Gud for den store skaren av barn, svigerbarn, barnebarn, svigerbarnebarn og oldebarn du i kjærlighet har gitt oss som en skatt med funklende juveler. Ingen ting kan måles opp mot dette.
Herre, la julen i år, og det nye året, kalle oss til fornuft så vi bruker dine gaver rett og tar godt vare på den kloden du har latt oss få bo på. Din er æren i all evighet! Gloria in exelcis deo.

lørdag, desember 05, 2009

FUNKLENDE JUVELER

Tre barn, tre svigerbarn, elleve barnebarn og to svigerbarnebarn, og så Hanna på 2 ½ som skal bli søster til våren. Hun vi ha jentebaby. Ikke snakk om annet. Hun bestemmer. Og alle disse samlet er vår store livskapital. Og det er ikke noen overdrivelse. Hver enkelt er som en kostbar og funklende juvel. Alle er ulike, og alle er utstyrt med en utpreget evne til å glede oss.
Akkurat nå er det Kristina, 19 år, som gjøre dagene spennende. Etter hun sluttet på videregående, Framnes, har hun jobbet som en helt og bygd seg opp en kapital for en ”kloden rundt” tur sammen med en venninne. Med fornuftige reiseklær og en passe stor sekk på ryggen startet de turen fra Lillestrøm for en måned siden. Utrustet med telefoner og datamaskin gir de oss informasjoner opp til flere ganger i uka. Med blogger, fylt opp av festlige artikler og fotografier fra California, Hawaii, Fiji og nå Australia har vi en følelse at også vi får være med. De gjør ekspedisjonen grundig. De dykker i havet med maske og snorkel, og flyr i lufta med fallskjerm og jentehyl. De har sovet i luksus senger i Las Vegas og i hengekøyer i stråhytter på Fiji, og alt er bare helt fabelaktig. En natt sov de på gulvet i en stasjonsvogn uten underlag, men det var visst en ubehagelig erfaring. I februar avslutter de reisen. Da har de sugd til seg Østens mystikk på trampfart gjennom Thailand. Hvor har de motet fra? Hvor har de hanlingsdyktigheten fra? Når kloden rundt på 98 dager lar seg realisere av to tenåringer med sekk på ryggen, da fins det knapt en grense de ikke kan overstige.
Og jeg sitter her i min kelion og klikker meg stadig inn på bloggen deres i håp om ferske nyheter. Vi ser selvfølgelig fram til den dagen i februar da de ankommer Gardermoen. Kanskje får vi noen timer sammen før de farer hjem til Vestlandet. I mellomtiden tar vi selv en tur til Vestlandet for å feire jul med eldste mann i flokken og hans store familie. Og vi er helt sikre på å møte Hanna, som nå øver på julesangene. Du verden så fort hun lærer. Både tekst og melodi klistrer seg elegant fast til hennes følsomme nervebaner i hjernen. Ja snakk om rikdom!

tirsdag, desember 01, 2009

Han falt fra 3. Etasje.

I aviser og TV får vi vite at en knøttliten fyr på ett år var så uheldig at han falt fra et vindu i 3. etasje og ned på bakken. Men han var ikke snauere enn at han reiste seg opp og gikk til sandkassa for å leke.
Man kan han mange meninger om årsaken til at det gikk så bra med ham. Han var lett, han var ung med myk beinstruktur, han var heldig som falt som han gjorde. Kanskje var bakken spesiell myk og gunstig og dempet støtet.?
Noen vil hårdnakket holde en knapp på at han hadde englevakt. Jeg vet ikke om prinsessen vår har meninger om dette. I så fall vil hun ikke være alene. Det er slett ingen vanskelig situasjon å forestille seg at guttens engel fløy til og hjalp ham så han ikke slo seg, eller slo seg i hjel. Spørsmålet blir da om det bare er en og annen som voktes av slike oppmerksomme engler, og i så fall hvorfor.
Selv har jeg ved flere anledninger hatt en slik englerolle. Som 10-12 år gammel gutt sto jeg ved Nerdrum stoppested og ventet på at arbeidstoget skulle komme. Det var mange mennesker samlet på og ved perrongen. Da ser jeg min fetter – kanskje var han 4 år – satt og lekte i sanden mellom skinnene. Helt plutselig kom Stockholmtoget inn mot perrongen i full fart og folk skrek: ”Hjelp gutten! Hjelp gutten!” Jeg sto ikke mange skrittene fra ham så jeg løp til, fikk tatt ham under armene og kastet meg ut av skinnegangen og ned i ei grøfta på andre siden. Jeg kan ennå høre den skarp fløytingen på det pesende toget som fór forbi. I en slags panikkangst knuget jeg gutten under meg lenge etter at toget var passert. Noen styret fram og fikk gutten på beina. Jeg ble stående i grøfta og børste skitten av klærne.
Jeg fikk ingen heltemedalje for denne dåden. Engler blir ikke dekorert. Men min fetter husker fortsatt historien. Han trodde jeg hadde tenkt å kvele ham.
En annen gang opplevde jeg en nestenulykke under en familieleir på Fredtun ved Staveren. Vi var en stor flokk mennesker som etter middagen skulle forflytte oss over hovedveien til foredragssalen, hvor jeg var foredrgashoderen. Da la jeg merke til at folk hadde stanset opp på begge sider av veien for å slippe bilene frem. Det var stor trafikk. Da oppfattet jeg raskt at en ulykke var i ferd med å skje. Ei lite jente, som sto samme med sin far på den ene siden av veien, fikk se sin mor som sto på den andre siden av veien. Plutselig slipper hun handa til faren og springer av sted. I det øyeblikket ble jeg forvandlet til en engel. Jeg for etter jenta og fikk kastet meg fram slik at langefineren klarte å krølle seg rundt hennes spede skulder og jeg fikk revet henne i bakken. Men nå ble det oppstandelse. Det hvinte i bilhjul som bråbremset, folk hylte og jenta gråt av smerte. ”Pappa. Den slemme mannen kastet meg i bakken!”
Bilene stanset. Sjåføren i bil nr. to kom ut og bort til meg og sa: ”Ja, der reddet du et liv! Jeg skrek for full hals da jeg så jenta kom, og jeg var 100% sikker på at hun ble overkjørt . Men ser jeg en mann som lå nærmest vannrett i lufta og strakk seg etter jenta. Nei, dette var et mirakel!”
Foreldrene takket så hjertelig og varmt de kunne for redningsdåden, men de måtte i flere år etterpå bearbeide jenta så hun forsto at jeg ikke ville henne vondt, men faktisk reddet hennes liv. Ok, engler tåler selvfølgelig at noen blir sure på dem, særlig når de påfører andre smerte.
Men en gang var engelen i meg ikke sterk nok. Det var da min lillebror falt fra balkongen i 2. Etasje og ble liggende med armen på en stor stein. Jeg så han ville falle og hogg tak i buksebaken hans og forsøkte å holde ham fast. Jeg klarte det en stund og skrek om hjelp. Men før hjelpen kom skled min søte, snille, lillebror ut av hånden min og falt i bakken. Han hutret og gråt lit, men var raskt på beina og ble skikkelig dullet med. De voksne sa. ”Han må ha hatt englevakt!”
Og det trodde min bror fast og fullt på, så da sagbruksbestyreren ville vite hvem som hjalp ham svarte han kjekt og uten blygsel: ”Det var han derre Jesuten, det!” Jeg hadde nærmest sviktet min oppgave. Selvsagt burde en engel på 8 år kunne klare å holde en treåring i et fast grep i bukserompa.
Apropos! Man burde selvsagt ikke skrive skrytende artikler om sin eheltedåder. Vel så stopper jeg her, men hele livet har vært full av utfordringer til "engelen" i meg. God helg.